Jeg har forstått at vi har rett på kontantstøtte noen måneder før poden begynner i barnehagen.
Siden kontantstøtten er en stønad jeg har ambivalente følelser til, lurer jeg litt på hvilket forhold andre har til kontantstøtten og hvordan dere bruker den. Jeg lurer også på om forholdet dere har til kontantstøtten er betinget av egen bruk, eller også av det store bildet?
Og hva er egentlig det store bildet? Bør kontantstøtten opprettholdes slik den er i dag, bør den økes, bør den reduseres eller bør den avskaffes?
Jeg mener kontantstøtte bør gis i tilfeller der man har søkt om, og ikke fått barnehageplass.
Men når det er sagt, så skal jeg være hjemme med minsten det kommende året, og har søkt om kontantstøtte. Så lenge den er der, så kommer jeg til å benytte meg av den.
Jeg er også på linje med de to over. Jeg synes det er helt fullstendig riv ruskende feil å betale foreldre for å ikke benytte seg av barnehageplass.
Jeg har allikevel benyttet med av kontantstøtte i noen måneder før vi fikk barnehageplass. Da hadde vi dagmamma, hun kostet oss like mye i måneden som vi fikk i kontantstøtte.
Enig med Niobe. Den bør kun være for de som ikke har fått barnehageplass og ikke for de som velger å være hjemme med barna sine.
Vi fikk kontantstøtte da vi ikke fikk barnehageplass til storebror med en gang han fyllte ett og det gikk til å dekke en del av dagmammautgiftene (fikk bare for en måned da han fikk bhgplass måneden etter).
da jeg fikk den brukte jeg den til først å være hjemme med snuppa da jeg ikke fikk barnehageplass. Etterhvert så brukte jeg den til betaling av dagmamma.
Jeg syns det er ok at man brukes kontantstøtten til dagmamma når ikke kommunen kan tilby en barnehageplass når man ønsker det.
Syns forøvring kontantstøtten kan økes litt og kuttes ned til barnet fyller 2 år (i stedet for 3) slik at mor eller far, som måtte ønske det kunne hatt bedre mulighet til å vært hjemme til barnet ble 2 år.
bortsett fra det så har jeg ikke noe spesiell mening om kontantstøtten egentlig, og skjønner ikke hvorfor det vekker så mange sterke meninger fra folk. Man må vel bestemme selv om man ønsker å motta den, hvis det er et tilbud, og man bør få benytte den som man selv ønsker.
Jeg syns den bør avskaffes. Også syns jeg pengene kan brukes til å opprette gratis barnehageplasser til de som trenger det. Vi fikk kontantstøtte i ett år til minste, det ble brukt på dagmamma-betaling.
Jeg er imot kontantstøtte som ordning, men ville allikevel ikke nølt med å ta den imot hvis vi ikke hadde fått barnehageplass. Vi trenger strengt talt ikke barnebidraget heller, men sier ikke nei takk til pengene.
Helt i mot den. Sikkert preget av stadig å møte fire-femåringer som ikke snakker et kløyva ord norsk til tross for å være født og oppvokst her.
Det med behovsprøving, som i å gi kontantstøtte til de som ikke tilbys barnehageplass, ser jeg noen praktiske urettferdigheter med. Bor du på Stovner, jobber på Skedsmo og får barnehageplass på Røa så er du liksom like langt selv om kommunen tilbyr barnehageplass.
Vi fikk kontantstøtten tl turbo fra mai til september,han startet i bhg sep. Og jeg på skole da, så var hjemme med han.
Ikke hadde jeg noe jobb å gå til og hadde jeg hatt det hadde vi ikke hatt noen til å passe han da det var lik null dagmammaer rundt her.
Samme med snoopy hun fikk fra april til sep. da fortsatte jeg på skolen og hun begynnte i bhg 10 sep. Så var jo hjemme med henne da.
Men å få kontantstøtte for å få "gratis" dagmamma synnes jeg ikke noe om.
Men om man faktisk er hjemme med ungene så er kontantstøtta grei å ha
barnetrygden har gjort til at vi har overlevd da jeg var student ,med at jeg var borte 1 uke hver 6 uke og mann hadde skiftet jobb med lite overtids arbeid,enda en stund går den med i dragsuget da jeg jobber bare 50-60 %
Jeg synes ikke den bør avvikles. Synes det er fint om foreldre har mulighet til å være hjemme et par år ekstra. Hadde selv jenta mi hjemme til hun var nesten tre år og jobbet deltid. Jeg personlig er glad jeg slapp å sende henne i barnehagen da hun var ett år gammel. Jeg kan kanskje være enig i at den kunne økes og heller kuttes etter to år. :vetikke: Ikke tenkt over før.
Jeg er enig med SpetakkelRandi at den kunne kortes ned til 2 år og økes. Vi har bevisst valgt å få barn på senvinteren/våren, for å forlenge permisjonene noe og være hjemme med barna til de ble nærmere 1,5 år. Og jeg syns faktisk kontantstøtten er en bra ting for å kunne forlenge permisjonen med noen skarve måneder. Beløpet er dog så lite at det for mange utgjør veldig lite, og derfor syns jeg det er bedre å korte ned på tiden og øke beløpet en god del.
Vi finansierte dagmammaen med kontantstøtten, og satt igjen med 700 kroner i overskudd hver måned. En gave fra den norske stat, som belønning for å bruke svart dagmamma i stedet for offentlig barnehage. Idiotopplegg! :himle:
(Og nei, det var ikke etter eget ønske at vi brukte dagmamma som var svart. Det var ingen andre løsninger å oppdrive på den tiden.)
Jeg synes kontantstøtten har uheldige samfunnsøkonomiske effekter, og mener derfor at den burde vært avviklet. Jeg mener kortere arbeidsdag for småbarnsforeldre ville være et bedre virkemiddel for å gi barn mer tid med sine foreldre enn kontantstøtten, bl.a. fordi kontantstøtte kan brukes til å betale for f.eks. au pair eller dagmamma. Samtidig har jeg ikke nølt med å søke om og få kontantstøtte i de periodene da vi har vært innenfor reglene for å motta denne. Jeg synes ikke det er dobbeltmoralsk å benytte seg av lovlige offentlige støtteordninger som man har krav på. Jeg regner f.eks. ikke med at de som er tilhengere av karensdager før sykemeldingspenger lar være å be om lønn første dag de er syk.
Jeg kjenner at jeg er veldig og helt enig med Teofelia.
Jeg fikk mitt siste barn i 2002, så ting har jo endret seg siden da - bl.a. har man fått lovfestet rett til barnehageplass. Så jeg kan kanskje være enig i at man kan gi kontantstøtte som en slags erstatningsbetaling inntil man får barnehageplassen man har rett til. Men jeg synes overhodet ikke det er riktig å betale folk (i realiteten nesten alltid mødre) for å ikke jobbe.
Jeg ser den, altså. :nemlig: Men likevel synes jeg ikke det skal utover andre som ikke ønsker å sende ettåringen sin i barnehage. Jeg personlig synes de er altfor små da.
For meg var det en gullgruve, i forhold til at jeg kunne jobbe nattevakter 50 % og være hjemme med barnet resten. Min venninne gjorde det samme, vi fikk turnusene til å matche - så passet vi hverandres barn når den ene skulle sove etter nattevakt. (vi er begge sykepleiere)
Jeg sparte bhg-plass, fikk utbetalt ca kr 3300 og jobbet altså 7 netter pr mnd, 3 av disse var på helg. Fikk mye tid med barna, samt at de hadde lekevenner. Vi dro i åpen barnehage hvis vi det, og koste oss masse! Så begge barna mine fikk begynne i bhg da de var 2. Men ja, jeg vet jeg har vært heldig som har hatt denne muligheten.
Ikke alle kan jobbe deltid, men noen kan kanskje ta noen vakter i omsorgsbolig etc i helger.
Kanskje noen kan be om avdragsfrihet på lånet sitt, boliglån eller studielån etc.
Som de fleste vet, får man jo permisjon uten lønn i den prosenten man ønsker - så lenge man har små barn.
Om en velger å ikke jobbe noe pga mangel på barnepass, har man iallefall en "inntekt" på kr 3300 + minus utgift på barnehage ca 2300.
Jeg synes en skal se på mulighetene, i stedet for å momentant slakte kontantstøtten. :nemlig:
Å være hjemme med barn er mye mer slitsomt enn å gå på jobben. Hvertfall i min jobb. Jeg synes det er flott at noen har lyst å være hjemme med barna. Men jeg forstår at det ikke er for alle, derfor er det fint om vi har mulighet til å velge.
Jeg jobbet også 50% natt som sykepleier og fikk masse tid med datteren min. Kontantstøtten, selv om ikke det er snakk om mye penger, kom likevel godt med. Vi gikk forresten også i åpen barnehage. :nikker:
For all del, jeg valgte å være hjemme lenger med eldstemann, og klart kontantstøtten var gode penger. Men jeg tror ikke man kommer bort i fra at de som vil være hjemme kan få det til uten kontantstøtten også. Og da brukes altså skattepenger på ren sponsing av det som må være den enkelte families valg og konsekvenser. Noen ganger må man se litt større på det, enn "hva som er fint for meg". For meg som nå er hjemme i alle tilfeller, så er kontantstøtten en bonus, men mener jeg det er riktig prioritering av staten å bruke penger på barnefamilier slik? Nei.
En del av dem hadde nok det. Det hadde også blitt lettere å iverksette betalt barnehageplass som hjelpetiltak fra det offentlige om det ikke gjorde at foreldrene tapte penger.
Skattepenger brukes på flere ting som avhenger av den enkeltes valg og konsekvenser. F.eks. går mye til konsekvenser av røyking ... Skal man kutte all offentlig støtte/utbetaling til alt som avhenger av den enkeltes valg? Nei, jeg syns ikke dette er et godt argument i det hele tatt.
Nei, man trenger ikke kutte ut all offentlig støtte/utbetaling, men man kan se på om man skal bruke den på andre måter. I tilfellet kontantstøtte mener jeg den muligens hadde hatt mer for seg til å øke kvaliteten i barnehagene. Barnehagediskusjonene har dreid seg om kvantitet i årevis. Det er på tide med kvalitet. Om du vil sammenligne med røyking, så er det jo alltid en overveining hvor mye som skal brukes på forebyggende arbeid.
Det jeg misliker med kontantstøtten er at den er en offentlig stønad man får for å ikke benytte seg av et offentlig finansiert tilbud. Man får ikke kontantstøtte for å å være hjemme med små barn, man får det for å ikke bruke barnehage.
Ekvivalenten til ditt eksempel, Elin, ville vært at jeg kunne kreve å få utbetalt min andel av anti-røykekampanjer og utgifter til lungekreftrelaterte behandlingsopplegg, fordi jeg ikke røyker. Ingen av mine barn går på den kommunale kultur- og musikkskolen, så der burde jeg også ha noen kroner å hente. Og nå bruker vi bare SFO i halv plass; kan vi få noen kroner der også?
Jeg kjenner ikke til noen andre ordninger der staten belønner folk med kontant utbetaling for å ikke benytte seg av offentlige tilbud, og jeg synes det er en veldig dårlig praksis som ikke burde bestå.
Man har en ordning der man kan søke om pleiepenger for å ta seg av uføre familiemedlemmer. Det hadde vært noe helt annet om man hadde en tilsvarende ordning for å passe egne barn, men slik ordningen er i dag, er den bare fjollete, synes jeg, og den bidrar til å holde en hel rekke unger hjemme, som absolutt burde vært i barnehage i stedet.
Jeg er enig i at ordningen ikke er optimal slik den er i dag. Kontantstøtte burde kun vært utbetalt til de som var hjemme med barna, og ikke til de som benytter dagmamma. Det var jo det som var tanken bak kontantstøtten.
Nei, det var ikke bare det. Tanken var også at man skulle få samme støtte uansett tilsynsordning. Det er ikke noe utilsiktet hull i regelverket som gjør at det er mulig å bruke dagmamma og få kontantstøtte.
Tanken bak har vel vært litt ulik for de forskjellige partiene som støttet ordningen. For FrP har det såvidt jeg vet vært argumentert spesifikt for at alle skal få "samme" offentlige tilskudd uavhengig av om de har barn i barnehage eller har annet tilsyn. Det mener jeg blir feil fordi barnehage er et pedagogisk tilbud til barn, og dermed noe annet enn en au pair. Jeg mener at barn har godt av å gå i barnehage, men det avhenger selvsagt av kvaliteten på barnehagen, størrelsen på barnegruppene, kompetansen til de ansatte osv. Der kunne man ha gjort MYE med mer penger, så å velge å i stedet gi pengene til f.eks. svarte dagmammaer synes jeg er ganske uheldig.
Selv om jeg absolutt synes det har en verdi å være hjemme med barna mine utover fødselspengeperioden, og personlig ikke ville vært komfortabel med ettåring i barnehage, så synes jeg det er mer fair at kontantstøtten brukes på dagmamma av mange. For de har antagelig prøvd å få barnehageplass først, uten å lykkes. I de tilfeller der dagmamma faktisk koster mer enn barnehage, som her.
Jeg synes det er feil å bruke kontantstøtten til å betale for barnepass når den er tiltenkt å gi foreldre muligheten til å være hjemme med barna i stedet for å ha dem i barnehage (selv om jeg nok hadde kommet til å gjøre det selv om situasjonen ble slik). De fleste som mottar kontantstøtten har ikke særlig mye inntekt sammenlignet med de som går i full jobb så sånn sett kan man jo si at de betaler like mye (minst) for at denne ordningen skal passe for dem som at andre betaler for barnehageplass. Jeg ser at ordningen slår uheldig ut for noen slik at den blir utnyttet i en grad som ikke kommer barna tilgode, men det er fryktelig synd om dette skal ødelegge for alle de som faktisk bruker kontantstøtten slik den var tenkt. Da blir det helt feil å fjerne den for å unngå at noen snylter eller bruker den feil.
Jeg er forøvrig også for å øke kontantstøtten, men at ordningen kun gjelder frem til barna er 2 år slik at det blir et mer reellt valg økonimusk for foreldre til å være hjemme litt lenger med barna. Og selv om man er hjemme med barna betyr jo ikke dette nødvendigvis at man sitter i sofaen hele dagen og lar barna gå for lut og kaldt vann mens de knapt kan et kløyva ord (igjen selv om noen gjør det).
Flere i min omgangskrets, meg selv inkludert, har valgt å jobbe 50% natt for å ha anledning til å være hjemme med barna utover permisjonordningen. Vi bruker åpen barnehage og andre lekegrupper flittig, i tillegg til at vi drar på svømming, sang og treff med venninner med barn så stimuli får de absolutt på samme tid som jeg synes det er greit å ha muligheten til at de ikke blir overstimulert for mye (noe jeg merker de blir etter lange dager sammen med mange andre barn). Kan ikke se at dette skal være ugunstig for barna - snarere tvert imot, og derfor synes jeg det er positivt om kontantstøtten kan være med på å gi flere et reellt valg i forhold til dette. Slik størrelsen på støtten er i dag kan det ikke kalles et reellt valg, mener jeg, med mindre man mottar for flere barn samtidig. I alle fall ikke for folk som har høye boutgifter.
Det har aldri vært et krav at man skal være hjemme med barna. Det har alltid vært et alternativ til barnehageplass, uavhengig av hva man ellers valgte å bruke pengene på.
Jeg er enig i at KrFs tanke, som vel var de første til å lansere ideen, mente den skulle være et hjemme-tilskudd, men de måtte kompromisse for å få ordningen gjennom, og slik sett ble ordningen det den er i dag. Det er flere partier som har andre tanker bak kontantstøtten enn at den skal være et tilskudd til å passe egne barn.
Det er verken "snylting" eller "feil" å bruke kontantstøtten til å betale dagmamma (eller til å betale husleie eller nye sko, for den del). Det er helt i tråd med slik reglene for kontantstøtte er satt opp.
Det er ikke i strid med ordningen slik den ble vedtatt. Personlig kunne jeg ikke bry meg mindre om hvordan KrF egentlig ønsker at jeg skal forvalte pengene mine.
Det vet jeg da. Det jeg sier er at det burde vært et krav, siden den opprinnelige intensjonen med kontantstøtten var å gi barna økt tid med foreldrene. Dessuten er mange tydligvis mot kontantstøtten fordi den premierer/utbetales til de som ikke benytter seg av et offentlig tilbud. Ved å snu på det og si at den er en støtteordningen for de som tar seg av egne barn unngår man den tankegangen.
Var den egentlig ment til å gi foreldre mer tid
med barna? Kom den ikke fordi regjeringen slet med å få nok barnehageplasser, og derfor kom med et tilskudd som gjorde det lettere å betale for dagmamma eller være hjemme? Jeg mener at den var ment å forsvinne når full barnehagedekning var realisert. Men mulig jeg har feil.
Jeg er motstander av ordningen i seg selv. Vi søkte om kontantstøtte det året vi ikke fikk barnehageplass og måtte betale dagmammaen kontantstøttesummen + makspris barnehage - hvitt.
Blir overrasket over at noen sitter med overskudd etter å ha betalt dagmamma for kontantstøttepengene. Vi måtte ut med 2200 ekstra i tillegg til kontantstøtten på 3300 da vi hadde dagmamma, så det var nesten like mye som om vi hadde hatt han i bhg.
Jeg er så enig med deg, Tjorven. Staten finansierte jo dessuten denne ordningen allerede før kontantstøtten - med skatteklasse to, som fortsatt er en ordning for familier med en inntekt.
Jeg vet jeg stiller meg lagelig til for hugg og tomatkasting her, men jeg synes at det må være opp til familien og ikke velferdsstaten å finansiere at en av foreldrene er hjemme.
Det er jo et poeng. Vi hadde aldri fått barnehageplass i vår bydel til mini, så derfor blir jeg hjemme et år til med kontantstøtte og oppsparte midler. Jeg har ingen interesse av å få barnehageplass i en annen bydel og måtte kjøpe meg en bil til når jeg har omtrent ti barnehager innen sykleavstand.
En annen ting som slår meg når jeg leser om hvem som velger kontantstøtte og hvordan de har løst det å jobbe ved siden av, at kontantstøtten må være en sterk driver til deltidsjobbing blant kvinner. Og det samtidig som flere og flere fagorganisasjoner skriker opp om at de vil ha slutt på deltidsjobbing blant sine ansatte.
For meg ville kontantstøtten aldri kunnet veie opp for inntektstapet jeg ville hatt ved å ha ett til to år med ulønnet permisjon, og i min type jobb ville aldri kunne fungert verken med deltid på dagtid eller nattestid. Å si at "det er bare å finne seg en 50 % nattstilling" provoserer meg ikke så rent lite, faktisk.
Og jeg funderer på hvem som egentlig er målgruppen for kontantstøtten og hva det å innføre en så lav sum i kontantstøtte egentlig sier om politikernes tro på kvinnelige lønninger.
Så lenge det ikke er reell full barnehagedekning burde det betales en klekkelig kontantstøtte til foreldre som er så uheldige å få barn i november (altså på "feil" årstid), slik at man fikk støtte fram til neste hovedopptak - der man får barnehageplass i det området man ønsker.
I en ideell verden, der barnehageplassene står klare når som helst i løpet av året til å ta i mot barna når fødselspermisjonen tar slutt - ja, da kan kontantstøtten avvikles!
Ja, men i den situasjonen synes jeg det er mer naturlig å åpne for å forlenge foreldrepengeperioden til kommunen kan stille med adekvat barnehageplass. Det er for ille at man skal måtte time og tilrettelegge fødselstidspunkt etter barnehageopptaket.
Det håpløse med skatteklasse 2 for gifte er jo at den slett ikke er knyttet til omsorg for barn. Man får statssubsidier for å forsørge et voksent arbeidsført menneske som ikke har noe annet å gjøre hjemme enn å vaske hus og lage mat.
Og jeg har fortsatt ikke skjønt hvorfor det er negativt at kvinner velger å jobbe deltid om de har muligheten til dette, og ønsker det for å være mer hjemme sammen med barna sine. Er det fordi det går ut over pensjonen? Fordi det er ugunstig for arbeidsgiver? Fordi det kan antas å være diskriminerende? Om det skyldes sistnevnte tenker jeg at det kanskje er en mer biologisk tinget grunn for at flesteparten av de som velger å gå hjemme med barna er kvinner. Dette var en avsporing, men siden du tok det opp hadde det vært interessant å vite mer om hva som ligger bak (jeg har ikke fulgt særlig med på verken nyheter eller politikk det siste året og vel så det).
Jeg hadde heller aldri hatt råd til å ta ulønnet permisjon, men vi har nå en gang ordnet oss slik at jeg valgte å studere et yrke hvor jeg kunne jobbe natt for å være hjemme med barna mens de fortsatt er små og så heller realisere yrkesdrømmen når de er litt større (fordi den type jobb ikke lar seg kombinere med deltid i særlig stor grad). Jeg har forståelse for at ikke alle kan ordne seg slik, men til orientering ligger det kanskje langt mer bak en slik avgjørelse enn at man har ordnet seg lett uten å kjenne på tapet av noe. For min del betyr dette en del år med lavere inntekt (skjønt, med utgifter til tre barnehagebarn om jeg hadde jobbet fulltid hadde summen vi stod igjen med hver måned vært noenlunde lik, men da taper jeg også goder som feriepenger, pensjonsopptjening og evt lønnsgrunnlaget for sykepenger/uføre om noe skulle skje). I tillegg til at jeg ikke får det helt store faglige utbytte av jobben min all den tid det begrenser seg til nattevakter. Allikevel synes jeg det gir meg langt mer å få tilbringe disse årene sammen med barna i det lange løp.
Får ikke håpe at mine utsagn provoserte deg, det hørtes igrunn ikke som mine ord. Det er klart det ikke er alle som har muligheten til å jobbe ved siden av kontantstøtten. Men mange er ikke klar over de forskjellige løsninger, om man ikke har barnehageplass eller ønsker å være mer sammen med barnet.
Å velge og jobbe deltid er det jo mange som ønsker, selv om kanskje flesteparten ønsker seg fulltidsjobb.
Jeg er også for økt kontantstøtte og til barnets fylte 2 år.
Litt samme manglende forståelsen her. Men noen sliter med å få 100 % jobb, særlig fast, fordi så mange, særlig helsearbeidere jobber deltid. Nå er det forøvrig ganske forståelig at mange ønsker å jobbe deltid etter noen år i dette stadig heftigere yrket, særlig med barn hjemme. For tiden er jeg pedagogisk leder i barnehage, heftig med fulltid der også og små barn hjemme. :)
Det er like mye en generell holdning om at "det er bare å". Det er ikke alle det passer å "bare gå deltid", det var blant annet nevnt tidligere i tråden at det måtte vel gå an å få en nattestilling eller tilsvarende. Med den utdannelsen jeg har og den jobberfaringen, finnes det ikke nattevaktstillinger som ville passet til utdannelsen. Det går ikke an å tenke på andre løsninger enn å enten være hjemme, motta kontantstøtte og tape 25000 i måneden eller jobbe mellom 80 % og 100 % og ha barnet i barnehage.
Angående det med at deltid er så fælt er det ikke min argumentasjon. Jeg har bare merket meg at en av fanesakene for flere fagorganisasjoner er at alle skal få rilbud om heltidsstillinger og at man skal få slutt på alle deltidsstillingene.
Skal vi se.. Jeg går ut fra at de som ønsker å være hjemme med barna sine er villige til å gjøre de endringene som trengs - innenfor rimelighetens grenser - for å få det til å fungere de årene det står på. Jeg har forståelse for at ikke alle disse kan ordne det på dette viset fordi det er begrenset med slike stillinger, men i hovedsak tenker jeg at det bør finnes mange muligheter for dem som ønsker det. Nå er det vel også begrenset hvor mange som faktisk ønsker å gå hjemme med barna utover foreldrepermisjonen.
Jeg har motforestillinger mot deltid av flere grunner. For det første fordi det setter mange kvinner i en situasjon hvor de faktisk ikke kan forsørge seg selv hvis de plutselig må. Det hemmer både karriereutvikling og lønnsutvikling for kvinner. Det kan være med på å gjøre kvinner mindre attraktive på arbeidsmarkedet, fordi det forventes at kvinner vil være mer eller mindre ute av arbeidslivet når de har små barn. Og dessuten har det gjort det vanskelig for noen yrkesgrupper å i det hele tatt få heltidsstillinger. Som for eksempel sykepleiere. Ved flere sykehus kjører de grunnturnuser med 80 % stillinger, noe som gjør at mange må på ekstravaktjakt for å kunne forsørge seg og familien. Og når man belager seg på ekstravakter, er det vanskeligere å planlegge både økonomi, fritid og omsorg for barn.
Jeg synes forsåvidt heller ikke at deltidsarbeid er djevelens oppfinnelse.
Jeg ser helt klart at småbarnsforeldre ved å jobbe mindre, kan tilby både barna og seg selv en litt roligere hverdag. Jeg synes bare det er synd at det nesten alltid er kvinner som jobber deltid, fordi det dermed er en stor gruppe kvinner som har mindre økonomisk handlekraft i samfunnet.
Jeg mener ikke at "det er bare å..", men jeg mener å tro at veldig mange kan få det til for seg om de er litt kreative (igjen; jeg skjønner at dette ikke er en reell mulighet for alle basert på enten økonomi, jobbmuligheter eller andre faktorer, men snakker på generelt grunnlag). Jeg kjenner flere som har valgt å endre yrke i denne tiden fordi de ikke har hatt mulighet for å jobbe deltid i det yrket de er utdannet innen eller primært jobber innen. Dette innebærer ofte at man går drastisk ned i lønn, og nettopp derfor mener jeg at kontantstøtten bør økes slik at det blir et reellt valg for flere. (Jeg ser forøvrig nå at jeg har diskutert ut fra hva jeg synes om ordningen med hovedvekt på hvordan jeg mener ordningen ideelt sett burde være, men det var slik jeg tolket overskriften på tråden.)
I mitt tilfelle valgte jeg å utsette en utdanning og heller ta en annen til å begynne med fordi dette ville gi meg bedre forutsetninger for å være hjemme med barna de årene det stod på, og heller ta den andre utdanningen siden. Dette har gitt oss langt dårligere økonomisk grunnlag ved etablering av bolig, ect og det innebærer også selvsagt begrensninger i husholdningsbudsjettet, men det var det det kostet for oss om vi skulle ha muligheten for å være hjemme med barna. Det blir på sett og vis det samme som at jeg hadde hatt en helt annen jobb hvor jeg ikke hadde hatt muligheten for å jobbe deltid, og dermed hadde måttet bytte yrke for å kunne ha denne muligheten.
Ja, jeg har også merket meg dette, men skjønner som sagt ikke hvor skoen trykker all den tid jeg har en formening om at langt på vei de fleste har tatt et bevisst valg her og at det, etter min mening, bør respekteres på lik linje med dem som velger å jobbe fulle stillinger. Men igjen, jeg har ikke satt meg inn i saken utover det jeg har fått med meg på slump.
(Og nå bør jeg kanskje ta en pause fra surfingen her siden barna har våknet og jeg tross alt argumenterer for at barna får tilfredsstillende stimuli hjemme kontra i barnehagen :knegg: )
(Beklager at jeg deler opp innlegget ditt, men hodet er virkelig ikke med meg i dag og jeg må gjøre det slik for å fatte meg i korthet siden jeg egentlig ikke burde sitte her nå.)
Da tenker jeg at en god del av disse kan ha mulighet for å bygge på stillingen sin eller bytte stilling dersom det skulle skje at de må forsørge seg selv. Om man skal tenke worst case scenario tror jeg de fleste er villige til å gjøre drastiske valg om det er det som kreves for at de skal klare seg. Selv om jeg har forståelse for at det er en stor fordel å kunne velge arbeid og stillingsprosent etter hva som motiverer.
Slik jeg ser det tenker jeg at de som ønsker denne ordningen ser at valget de tar får konsekvenser i form av at noe må ofres. Det blir, i mine øyne, det samme som å si at de som har valgt å jobbe fulltid ofrer tid sammen med barna sine. (Jeg sier ikke at dette er feil, men at vi ser ulikt på hvilke arenae vi ønsker å prioritere mer tid på - for noen passer det utmerket å jobbe fulltid mens barna koser seg i barnehagen.)
Når det gjelder attraksjon på arbeidsmarkedet tenker jeg at dette ikke nødvendigvis slår negativt ut for dem som velger å sjonglere hjemmesituasjonen med deltidsjobb. Man kan ha stor arbeidskapasitet, og ikke minst være dreven i multitasking, ved å ha en slik jobb/hjemmesituasjon, og ikke minst kan det også være positivt når man da er ferdig med denne perioden og har ny giv etter å endelig få bruke seg selv 100% i jobb igjen:)
Kort sagt: Jeg tror det i mange tilfeller blir hva man gjør det til.
Tja, både og. Som regel - i alle fall har det vært slik de gangene jeg har vært jobbsøkende - finnes det 100% stillinger som sykepleier som ikke blir besatt på grunn av manglende interesse. Slik arbeidsmarkedet er nå er det ofte en del ledig på f eks sykehjem eller andre, mindre attraktive institusjoner. Man må jo ikke plent jobbe på sykehuset selv om dette er førstevalget. Igjen tror jeg det går litt på at man må være villig til å tenke kreativt og kanskje ta til takke med en helt grei ordning om man ønsker en annen jobbsituasjon enn den man ser ved første øyekast. På den andre siden er jeg absolutt for at andelen fulle stillinger i helsesektoren og andre sektorer hvor det etterspørres av både arbeidsgivere og -takere skal økes, men ikke på bekostning av at det skal bli vanskelig for dem som ønsker å tilbringe mer tid med familien ved å jobbe deltid.
Igjen tenker jeg at dette i hovedsak er valg kvinnen tar fordi hun ønsker det ut fra sine overbevisninger enn ut fra at det tilfeldigvis er hun som må ofre seg. Men jeg sitter helt klart ikke på fasiten.
det kan de nok ha, men jeg kjenner fler som hadde store prøblemer med å kommer tilbake til full stilling i arbeidslivet etter år som deltidsarbeidende - og at de må ta til takke med en lønn som overhode ikke er egnet til forsørgelse av en familie.
Jeg tenker at dette kanskje er avhengig av hvor man er livet. Det er kanskje greit når man har små barn, men ikke fullt så greit når man i ettertid ser at man har blitt forbikjørt på mange områder. Dessuten ser ofte prioriteringer veldig annerledes ut i etterpåklokskapens lys. Valg som en familie gjør som helthet, kan ofte slå ujevnt og urettferdig ut ved et samlivsbrudd, for eksempel.
Kanskje du har rett i det. Samtidig kan det godt hende at man konkurrerer med folk som har klart å multitaske både full jobb og familieliv. Her hvor jeg bor, tror jeg faktisk ikke at det ville blitt sett på som veldig positivt at man har jobbet deltid mange år. Og i manndominerte bransjer tor jeg definitivt ikke at det er det.
NSF har gjort en undersøkelse som viste at mellom hver tredje og hver fjerde deltidsansatte sykepleier ønsket seg større stillingsbrøk.
]
Kanskje du har rett. Jeg er overhodet ikke sikker på om jeg tror på at det bare er biologi som påvirker oss, så jeg tenker at dette handler om både soialisering og instinkter. Dessuten tenker jeg også at de fleste kvinner overhodet ikke tenker at de ofrer seg når de velger å jobbe mindre for å ta seg av små barn. Men jeg tror at kvinner som blir skilt etter noen års redusert deltakelse i arbeidslivet dessverre ofte kjenner på kroppen og lommeboken at de faktisk har ofret en hel masse. Og det synes jeg er veldig dumt.
Men det er jo ikke alle som på død og liv har ønske om en stor karriere i yrkeslivet. Noen har valgt et yrke hvor man fint kan jobbe redusert i mange år og ikke har noen problemer med å få full jobb om det skulle trenges. Jeg valgte mitt yrke fordi det var barnevennlig med tanke på ferier og mulighet for redusert. Ikke fordi jeg ønsket å klatre høyt i arbeidslivet. Det har jeg intet ønske om.
Svarer på HI: Jeg er motstander av kontantstøtten og håper den blir avviklet. Vi kommer til å søke kontantstøtte til frøkna her når hun fyller året, for mannen jobber deltid kveld og skal være hjemme med henne på dagtid til hun nærmer seg to år.
Det skal godt gjøres å multitaske full jobb samtidig som man går hjemme med små barn, og dette tror jeg i så fall kun gjelder en særdeles liten brøkdel. Om en arbeidsgiver ikke forstår viktigheten av å tilbringe tid sammen med barna mens de er små er det kanskje dette synet vi bør jobbe for å påvirke snarere enn at familier skal ta valg som strider mot de øverste prioriteringene :nikker:
Når det gjelder både samlivsbrudd og redusert deltakelse i arbeidslivet på grunn av mer tid sammen med barna tenker jeg at det faktisk er flere som angrer på at de ikke fikk ordnet seg mer tid med barna mens de enda var små, enn det er av dem som havner i knipe fordi de gjorde det. Og uansett tror jeg at andelen av dem som da fortsatt angrer på prioriteringen er ytterst beskjeden. Som jeg har skrevet før; det gjelder å finne ut hvilke prioriteringer man har og så må ofte noe nødvendigvis ofres for at det skal gå opp. Enten det er karriere eller mer tid sammen med barna. Er man åpen nok for litt orginale løsninger kan man ofte få begge deler, selv om det gjelder langt fra alle.
Og at hver tredje eller fjerde sykepleier ønsker seg større stilling kan godt tenkes, men det skal ikke gå på bekostning av at flertallet som jobber redusert stilling og fornøyd med løsningen slik den er skal måtte bote for det i form av å presses til å jobbe fulltid. Etter Bratten sitt utspill tidligere i vår er det nesten blitt sånn at man som sykepleier må forsvare hvorfor man har valgt å prioritere familie og deltidsstillingen sin fremfor å kaste det man har i hendene (eller dra seg ut av kaféene :humre: ) og jobbe 100% bare for å tilfredsstille et mindretall. Jeg vil anta at dette gjelder i flere sektorer enn helse, og mener det blir aldeles feil. For mitt vedkommende er familien den viktigste arenaen, og derfor har jeg lagt opp både utdanning og yrke etter hvor mye tid jeg ønsker å bruke sammen med familien og på jobb. I utgangspunktet uten å måtte være avhengig av kontantstøtten. Hvorfor dette da skal være til belastning for samfunnet er meg et mysterium all den tid det stadig tilrettelegges for familieoppbygning generelt i både samfunn og politikk, og da mener jeg at politikken som føres innad i organisasjonene på dette området faller på sin egen urimelighet ved å legge opp løpet slik de har gjort den senere tid.
Jeg ser ikke hva som er galt med at de som ønsker å prioritere karriere ved å jobbe fulltid, og ha barna i barnehage eller annen passeordning kan få gjøre dette, mens de som ønsker å prioritere mer tid med barna ved å jobbe deltid kan få gjøre nettopp dette. Det blir nesten som at jeg skulle ha gått løs på fulltidsjobberne fordi jeg syntes de brukte for liten tid sammen med familien. Jeg har fortsatt tro på at de fleste kvinner i dag er bevisste når de foretar slike valg, og at de gjør det ut fra egne overbevisninger selv om det ofte kan høres ut som kvinner ikke vet sitt eget beste om man skal ta det enkelte politikere greier å lire av seg for god fisk.
Jeg er i mot kontantstøtten, men valgte å søke om det i fjor når lillebror var uten barnehageplass nærmere 4 mnd. På en måte valgte jeg jo selv å ikke ha barnehageplass de mndene, men pengene kom godt med, og så lenge man har mulighet så søkte jeg selvsagt.
Du må gjerne jobbe deltid for min del, for all del, og jeg synes det er fint å høre at du trives med løsningene dere har valgt.
Men hver gang jeg hører kvinner si at de tror deltidsjobbing over mange år kan telle positivt ved framtidige ansettelser kjenner at jeg det rykker i realitetsorienteringsnerven min.
I virkeligheten konkurrerer man med de menneskene som jobbet fulltid (med eller uten barn) i de åtte årene man selv jobbet 40% natt. For eksempel. Og ansettelser blir gjort basert på konkrete kvalifikasjoner, yrkeserfaring og ansennitet, og heller sjelden kandidatenes moralsk overbevisning og selvoppofrelsevilje.
Og det synes jeg er noe man i alle fall bør ha med i regnestykket sitt.
Svarer også på HI. Er for kontantstøtte. Ser gjerne at den økes i beløp men kuttes i lengde. Har selv søkt og fått kontantstøtte for minstesnuppa. Skal gå hjemme til hun starter i bhg i august. Skulle gjerne gått ut i jobb etter endt foreldrepermisjon pga økonomi, men når det hverken er barnehageplass eller dagmamma å oppdrive må jeg være hjemme.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
