Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jaha, Siri Kalvig sier til Teknisk Ukeblad at "hun måtte gjøre seg mindre blond og tiltrekkende da hun studerte fysikk og meteorologi".
"Mange ventet ikke at en ung og vakker dame med lyst hår studerte noe så "vanskelig" og "seriøst" som fysikk. "
Altså...
jeg studerte på blindern samtidig som henne, jeg studerte bl.a. fysikk, og jeg hadde laaaaangt blondt hår på den tiden. Jeg kan ikke si jeg opplevde å bli møtt på universitetet med den holdningen altså. På informatikk var jeg en av 3 jenter og 90 gutter på et av kursene der, men det var mer oppstandelse av positiv type rundt at man var kvinne (at det var noe fint, faktisk), enn negativ. Og jeg fikk vel mer enn normalt tilbud om leksehjelp fra de andre, for å si det sånn :knegg: (hvertfall mer enn om jeg hadde vært mann vil jeg tro).
Nå har jeg også mye med Universitetene å gjøre, og kan ikke si jeg har opplevd noe særlig til stigmatisering og kvinnefiendlighet.
:gruble:
Hm. Kanskje jeg ikke var blond og vakker nok? (blæ)
Er det virkelig så ille? (aka er jeg enda blånnere enn jeg tror og dermed også naiv. Eller jo jeg er naiv. Men altså enda mer naiv?)
Eller har det rett og slett med øyet som ser?
Jeg har jo også siden jobbet en årrekke i mannsdominerte yrker, i utlandet har jeg opplevd maaange ganger den der "jammen du er jo jente, kan du jobbe med dette da" men i Norge blir man stort sett møtt med respekt. Er min erfaring hvertfall.
Det kan jo tenkes at det beror vel så mye på hvordan man forventer at andre skal reagere og hvilken oppfattelse man har av andre sine reaksjoner snarere enn det som er tilfellet subjektivt sett. At du ikke har denne opplevelsen fordi du ikke tenkte over at noen skulle reagere slik (eller gjorde du det), mens Kalvig kanskje hadde gjort seg noen forestillinger på forhånd? Det er i så fall ikke første gangen man opplever reaksjoner fra omverdenen på ulikt vis trass noenlunde like forutsetninger.
Jeg for min del er ikke i tvil om at jenter som fremstår som "ekte blondiner" (i de fordomsfulle betydningene av ordet), sliter mer med å bli tatt seriøst på universitetet enn andre jenter. Det gjelder både på de kvinne- og mannsdominerte studiene.
At du ikke hadde dette problemet, overrasker meg ikke det minste. Det er heller ikke et problem for de aller fleste av jentene på teknologi- og realfagsstudiene, generelt.
Man kan droppe de falske øyenvippene, den lysrosa lebestiften, platåskoene og den veldig utringede og litt for trange genseren, så er man et stykke på vei. Hårfargen i seg selv er neppe et problem.
Jeg er ingen blondine, men jeg har aldri opplevd å blitt stigmatisert så lenge jeg studerte (IT). Snarere tvert imot, i grunnen.
I arbeidslivet, derimot. :himle: Gretne, gamle gubber hadde liten tiltro til at kvinner i skjørt kunne reparere pc-er. Det synes jeg for øvrig har bedret seg de siste årene. Tror jeg. :gruble:
Det er ingen som sier noe nå lenger, i hvert fall.
Nei det er akkurat det, det overrasker meg ikke det minste at jeg ikke hadde det problemet. Og jeg har heller ikke inntrykk blant de jeg kjenner av at dette har vært noe problem.
Men at etpar toner på blondskalaen på håret skal gjøre den forskjellen har jeg også vondt for å tro. :vetikke: Så da er det kanskje mer noe med oppførsel og type??
Det har vel mer med hvordan man ter seg enn hårfargen vil jeg tro. Fnising og filing av negler gir ikke best inntrykk under forelesning. Nei jeg vet ikke om Siri Kalvig gjorde det altså.
Kanskje det kan være en miljøgreie? At enkelte miljøer er verre enn andre? :vetikke:
Jeg syntes aldri at kjønn var noe problem under studiene, og det tror jeg ikke mine blonde studievenninner syntes heller.
Heller ikke har jeg møtt særlig mange negative reaksjoner i arbeidslivet, til tross for svært mannsdominert bransje. Jeg kan ikke huske at noen har vært skeptisk for at jeg har kommet i kjole, høye hæler og med knall neglelakk. Mye tulling, til dels dårlig flørting og lite orginale kommentarer har jeg fått min del av, men jeg har ikke følt at jeg ikke har blitt tatt seriøst.
I Oslo tuslet jeg hvertfall rundt i (og tusler fortsatt rundt i) de samme miljøene hun var i, uten å ha enset denne problemstillingen hvertfall :vetikke:
Jeg har, både i skole/studie- og jobbsammenheng møtt på fordommer om at dette er ting jenter ikke skal eller trenger kunne, men de personene som har fremvist slike holdninger har vært i et sterkt mindretall. Problemet er jo at det er de holdningene man husker, alle de andre, som ikke synes det er noe rart at en jente studerer ganske mannsdominerte fag eller jobber et sted hvor 30 % kvinneandel kan virke utopisk, skiller seg jo ikke nok ut til å være minneverdige.
Jeg tror veldig gjerne at de som fremstår som "veldig blonde", jmf Teofelias beskrivelse, kan ha vanskeligere for å bli tatt seriøst.
Det hjelper å se eldre ut, det hjelper å ikke pynte seg så mye er min erfaring. Eller kanskje det bare er jeg som har blitt utrolig mye smartere de siste årene?
Det er etter min erfaring ikke professorer og slikt som stigmatiserer, men servicepersonell og medstudenter.
Jeg møtte på professorer som stigmatiserte, men det var pr. kjønn og hadde lite med om vi var blonde eller brunetter. Jenter skulle pr. def. ikke kunne klare de "vanskelige" fagene på den studieretningen jeg gikk. :gal:
Jeg hadde forøvrig langt, blondt hår da jeg studerte, tror ikke jeg ble oppfattet som typisk blond likevel. :knegg:
Jeg sliter først og fremst med å se for meg Adrienne og m^2 med langt, blondt hår kjenner jeg. :blånn: (Men det er jo klart, det er jo blond, så det er vel ikke å vente at jeg skal gi meg i kast med større teoretiske utfordringer enn som så. :knegg: )
På den ene siden så er det jo viktig å fremheve at mange jenter og kvinner studerer realfag uten at de jevnlig opplever ubehagelige holdninger.
Samtidig så er det også sånn at jeg ikke umiddelbart tenker at de som opplever fordommer under studiet nødvendigvis har en spesiell type fremtoning heller. Det kan være at de har hatt uflaks med de i nærmeste miljø, eller at de har en personlighet som passer mindre med kjønnsrollen enn andre.
Jeg tror også at jenter som er flittige, som har alt på stell og som gjennomgående er hyggelige og blide blir tatt imot med åpne armer i disse miljøene. Derimot mener jeg bestemt at jenter som utfordrer flink-pike-syndromet, med at de kanskje ikke alltid er forberedt til lab eller er brautende (som jeg kan se for meg Siri Kalvig er litt, hun er jo sånn typisk gründer type) langt i fra får samme godvilje som en gutt som er av samme personlighet. Da kan man ha helt rett i at jenter og gutter ikke blir behandlet likt. Tabbekvoten/toleransekvoten er mindre overfor jenter.
At M^2 og Cuyahoga ikke har merket noe, vel, dere er jo sånne superdamer da, man skal være personlighetsforstyrret for å ikke skjønne at dere har alt på stell. Jeg håper ikke dette blir oppfattet som noe negativt altså mot dere, for jeg er virkelig superimponert over dere begge. Men jeg mener likevel at de som er i grenseland for oppførsel blir tatt hardere om de er jenter enn om de er gutter.
Det med hvordan blir oppfattet er jo interessant. Jeg har inntrykk av at mange i miljøet "mitt" oppfatter meg som veldig, veldig streng og godt over middels klar og tydelig, og det stemmer ikke helt med hvordan jeg oppfatter meg selv. Jeg tror at dersom jeg var mann og oppførte meg helt likt, så ville jeg ikke ha blitt omtalt som streng og tydelig i like stor grad.
Jeg opplevde dette, men i Japan. Jeg studerte økonomi og japansk, var på et bedriftsbesøk i Japan og var blondine. Vi var en gruppe fra skolen min som var på besøk hos et japansk oljeselskap. Læreren vår så ikke nevneverdig eldre ut enn oss, og da vi ankommer så utbryter en av de som tar oss imot (som altså ikke visste at en av oss var flytende i japansk): "Pokker heller. Nå må vi legge om hele foredraget. Det er jo nesten bare jenter. De kommer ikke til å forstå hva vi prater om." :knegg:
Men dette var altså Japan. Det er jo ikke ukjent at de er noe mer kjønnsdiskriminerende enn Norge.
Og for å være ærlig så møter jeg innimellom "Men du er jo så ung og i tillegg dame"-holdninger. Dog er jeg ikke blondine lenger, så hårfargen er ikke lenger forklaringen. Heldigvis trenger jeg ikke jobbe så lenge med folk før de unnskylder at de startet samarbeidet på den måten.
Der ser dere hvilke problemer man støter på når man studerer realfag. Da jeg studerte humanistiske fag, var det aldri et problem at jeg i perioder var i sterk kontakt med min indre blondine. :blond:
Jeg synes det er mange som ynder å uttale at de har vært nødt til å "avfeminisere" seg for å bli tatt seriøst, og ser med glede at dette ikke er en problemstilling der jeg jobber, på tross av stort antall menn i topposisjoner, og hovedandel kvinner i de posisjonene som gjerne ofte løper og henter kaffe og denslags.
At det kan være et poeng å avbimbofisere seg er dog en helt annen sak, men min erfaring er at jeg og mine kvinnelige kolleger i de mer, eh, hardtslående posisjonene ikke har noen problemer med å bli tatt seriøst de gangene vi skulle slumpe til å kle oss feminint, og velger å tro at det har med at vi har vist oss kompetente uavhengig av om hælene er høye eller ei.
Hun har nok det. Igjen. Som kvinne må man av og til bevise litt ekstra at man er kompetent og kan mer enn å koke kaffe. Og man må for all del ikke være for brautende eller for forsiktig.
Jeg fant forresten ut at det var forbausende lett å få it-utviklere til å gjøre som jeg ville den dagen jeg hadde på sommerkjole med akkurat passe stor utringning. Vi prosjektlederne hadde mye moro med det den dagen. :knegg:
Hvorfor skal det være lov til å harselere med hvor streng jeg er hjemme? Jeg er streng både hjemme og på jobb. Mannen min visste dette da han valgte meg. Jeg blir bare lei meg og skuffa over at dette med å være klar og tydelig skal være negativt siden jeg er dame. Hos menn blir dette bare sett på som en positiv egenskap.
Hah! Den har jeg fått mange ganger også! Folk ser for seg annet enn den tildels temmelig mutte og strenge skjegge-snekre-vil-helst-stå-i-garasjen-og-mekke-mannen min i hvert fall.
Men i sannhetens navn så blir hans kollegaer som er vant til at han er streng og direkte temmelig sjokkert når de kommer hjem på middag til oss og sier "jeg hadde sett for meg at Esmemann hadde litt mer, eh, tradisjonell kone jeg". :knegg:
Mulig jeg har veldig stutte antenner, men jeg oppfatter det ikke slik at de som synes jeg er veldig streng og tydelig nødvendigvis synes at det er negativt at jeg er det. Bare at de legger mer merke til det, på grunn av at jeg kombinerer det med pupper og neglelakk. Og jeg oppfatter heller ikke fleipinga om at jeg er så brysk og at mannen min kanskje er en tøffel som slem, heller som kameratslig. (Om dog en smule oppbrukt.)
For min del er det litt galgenhumor, for å ta litt brodden av det. At jeg er klar og direkte blir sett på som en fordel stort sett bestandig, og den lille ulempen det har klarer jeg fint å leve med.
Men greia er jo at "strenge" damer ikke nødvendigvis har tøffelmenn på hjemmebane. "Strenge" damer kan likegodt ha en like "streng" mann, jeg tror jeg hadde blitt gal om mannen ble til en skikkelig tøffel, bare fordi jeg er klar og bestemt.
Men det kommer jo an på om det er ment slemt eller kameratslig det da. Jeg har fått kommentarer på dette som er ment kameratslig, men også noen ganger slemt.
Akkurat det der preller av som vann på Dragen. Det er en viktig del av imaget mitt, og faktisk en veldig fordel for å få gjort jobben min skikkelig, at folk syns jeg er litt streng.
Jeg tror det har noe med hva slags signaler vi tar inn også. Kommunikasjon er vanskelig, og hvis hun selv gikk inn dette med at hun var unormal i den forstand at hun ikke passet inn bildet av den stereotypen som studerer fysikk, så var hun antagelig veldig mottagelig for alle slags signaler. Små eller store.
Jeg har selv studert et studium der jeg var eneste jenta i de 3 kullene som gikk der. Jeg opplevde i liten grad noe slikt, men det var kanskje et par av mine klassekamerater (som var av litt eldre garde) som ikke helt ville innse at det var mulig at jeg kunne få så gode karakterer. Dette var et studium der mange kunne endel når de begynte, men det gjorde ikke jeg. En stund var det slik at de fleste kunne mer enn meg, men når vi kom så langt at det ble endel nytt for alle lærte jeg egentlig ting enklere enn en god del av guttene. Jeg fikk noen kommentarer om at jeg hadde smisket meg til gode karakterer på muntlig eksamen, men på meg preller slikt av som vann på gåsa, så det ble egentlig fort slutt på slikt.
I dag var jeg på jobbintervju, et gruppeintervju, og en av de jobbsøkende var veldig spraybrun, altfor mørkhåret og veldig sminket. Jeg tenkte, og det er jo sikkert feil av meg, at jeg ikke hadde giddet å gi den overminkede bærta jobb. :sparke: Dette er riktig nok et kvinnedominert yrke, men det krever høyskoleutdannelse.
Man kan fint ha høyskoleutdannelse og være spraybrun også. Jeg syns i grunn ikke det er bedre å mene at andre kvinner bør "avbimbofisere" seg, enn de generelle fordommene man møter fra menn.
Jeg tar meg i å tenke de samme fordommene selv altså, men prøver å ikke la meg styre av dem. Ikke alltid det funker, riktignok.
Jeg syns bare at noen av svarene i denne tråden her egentlig gjorde mye av det samme som man ofte beskylder menn for å gjøre; hvis man bare ikke er sånn eller slik så er det ikke noe problem. At man selv ikke har opplevd fordommer betyr jo ikke at andre ikke opplever det, uansett grad av blondinefaktor.
Bimbofiseringen/avbimbofiseringen er uavhengig av kjønn. Nå snakker jeg ikke hovedsakelig om utseende, men om fakter, måte å ordlegge seg på, vaner og holdninger.
Type "spytt ut tyggisen, ikke si "lissom" i annenhver setning, ikke snakk dritt om konkurrenten, ikke lakk neglene dine i møter, ikke beundre bicepsene dine" et cetera.
Jeg tok jo opp problemstillingen i utgangspunktet, så der traff du meg.
For min del var det en reell overaskelse over at noe jeg ikke oppfattet, fikk med meg som problemstilling, eller enset - hverken på egne eller andres vegne, da jeg gikk på UiO eller nå - er en stor (?) problemstilling. Slik jeg forsto det på det som fremstilles.
Det var også linket til en annen sak om en UiO-studine, som sier at: "Folk bli overrasket når de hører at jeg studerer kjernefysikk. Jeg opplever det gang etter gang. Folk synes ikke et slikt fag er noe for meg siden jeg er jente. Innen realfag er det liksom ikke plass til jenter med perleøredobber, sier Rose, som er mastergradsstudent ved Universitetet i Oslo.
25-åringen sier jenter tidlig får vite at realfag ikke er noe for dem.
– Nordmenn har et svært stereotypt bilde av dem som studerer realfag. De ser for seg en geek, en nerd, ikke en ung dame som er opptatt av utseendet sitt i tillegg til faget. Her i landet er det opplest og vedtatt at matematikk ikke er for jenter. Det blir innprentet i oss at biologiske forskjeller gjør at jenter ikke er så flinke i slike fag som gutter, sier hun. "
Jeg syntes egentlig dette var litt irriterende. (jeg har da også perleøredobber :snurt: ). Men jeg mener altså at damen tar feil.
Kanskje jeg også ble litt provosert av at Siri Kalvig blir sitert på at:
"– Jeg opplevde at det var en god strategi å forsøke å likne mer på de andre som studerte fysikk. Det var smart å framstå som litt mindre blond, sier hun, og påpeker at det krevde sin kvinne å manøvrere i et noe mannsdominert og konservativt miljø. "
Kanskje jeg syntes det tyder på fordommer andre veien igjen? :vetikke: Noe er det hvertfall, som får meg til å reagere negativt.
Jeg tenker at det sikkert har skjedd en del på denne fronten siden Siri Kalvig var student, det må jo være en del år siden nå?
Man kan i hvertfall ikke se på dette som utelukkende en ulempe. Det er jo ikke til å stikke under en stol at kvinner i svært mannsdominerte yrker er rimelig attraktive på arbeidsmarkedet. Siri Kalvig har vel ikke lykkes på tross av utseendet sitt?
Ellers er det ikke mange ukene siden en eller annen nettavis skrev om en samling av næringslivskvinner der det ble påpekt at de fleste så ut som glamourmodeller. Nå snakker vi jo ikke bare realister, men kvinner i mannsdominerte miljøer. (Mulig jeg husker denne artikkelen litt feil assa, skal se om jeg finner den. :))
For å si det sånn, jeg synes det er helt ok å nærme meg 40, ung og blond statusen er passert nå føler jeg. På en annen side har jeg aldri vært yndig og søt, så de verste blondinegreiene har jeg unngått.
Det som skremmer meg nå er alle som omtaler alle damer over 50 som gamle halvsenile kjerringer som er fullstendig utdatert.
Vil det si at jeg kun har 10 år i arbeidslivet der jeg føler meg verdsatt uten å få negativ 'hets' i en eller annen retning?
Vel, jeg er uenig med deg i at man ikke kan bli dømt etter utseendet, særlig når det gjelder førsteinntrykket, som ung kvinne i realfagmiljøer. Men nå er mine personlige erfaringer basert på å være betraktelig blondere i framtoning enn det du så ut til å være.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
