Jessica sa for 13år siden:

www.klikk.no/foreldre/dinbaby/article675467.ece

Jeg syns dette er trist. Hvorfor kan man ikke akseptere kroppens endringer? Jeg skjønner de som av helsemessige årsaker som ryggproblemer for for store bryst osv. får minsket størrelsen på brystene, men dette som står i linken syns jeg er trist.

Niobe sa for 13år siden:

Ja, jeg synes også det er trist.

Plutti sa for 13år siden:

Jeg ser ikke noe galt med dette. Det får være deres sak, spør du meg
(jeg er selv operert, men andre veien :rolleyes: )

Jessica sa for 13år siden:

Selvfølgelig får det være deres sak, men trist er det at det er slik. Det er opp til hver enkelt hva en gjør med kroppen sin, men ting utvikler seg og det får ofte en smitteeffekt. Kan bare se over til USA.

kokosbolle sa for 13år siden:

Denne diskusjonen var oppe for ikke lenge siden, men jeg mener det samme som da. I utgangspunktet får det være opp til en hver, men da får man heller ikke komme å si at man ikke sender ut det som kan være uheldige signaler når man velger å gjøre noe sånt.

:billettmerket mikropupper etter to amminger:

Cuyahoga sa for 13år siden:

Tja, jeg synes det er veldig trist at så mange bruker så mye ressurser på å være misfornøyde med kroppene sine, uavhengig av om de opererer inn silikoninnlegg eller ikke.

Blomst sa for 13år siden:

Men man kan jo ikke helt velge selv om man er misfornøyd med kroppen sin!
Det er klart man må skjønne at kroppen forandrer seg under en graviditet, men noen er jo mer uheldige enn andre med hvordan ting blir seende ut etterpå.
Jeg synes det er greit å ta silikon om man er så misfornøyd, man lever bare en gang og det er nok ikke noe greit å leve livet med dårlig selvtillit.
Jeg har tvillinger og var ekstremt stor, magen er dermed ikke pen, og det er slitsomt, jeg tør ikke kle av meg i offentlige sammenheng (som feks svømmehall, da dusjer jeg før jeg reiser og når jeg kommer hjem), jeg kan ikke gå med de klærne jeg vil, skulle ønske jeg bare kunne akspetere det, men det kan jeg dog ikke.
Så jeg kommer til å operer det bort, det kommer til å hjelpe meg, så får jeg heller la være å skrive det i avisen hvis det blir så stor smitteeffekt av det, eller sender ut dårlige signaler.

Niobe sa for 13år siden:

Det mener jeg faktisk at man kan. Man kan velge å være fornøyd med det en har. Det er ikke noe som kommer av seg selv, men noe de aller fleste må jobbe en del med.

Polyanna sa for 13år siden:

Det er jo ikke sånn at "dårlig selvtillit" og "operasjon" er de eneste to alternativene, da, Blomst. Det finnes masse folk som vandrer rundt i verden med hengepupper, slaskemage og flott selvtillit.

På samfunnsnivå: Jeg syns det er synd at det utvikler seg slik at man ser seg i speilet og ser et forbedringsprosjekt, og ikke et "status quo" ("sånn ser jeg altså ut nå. Hm. Jaja.").

På et individnivå: Folk må selvsagt få gjøre som de vil.

Blomst sa for 13år siden:

Ja jeg kan bare snakke for meg selv da, jeg har jobbet med det i 6 år å jeg sliter fremdeles med selvtilliten min og jeg kommer aldri til å kle av meg offentlig med den magen jeg har nå.

Blomst sa for 13år siden:

Nei jeg sa ikke det var det,men jeg sa at hvis man har så dårlig selvtillit så synes jeg det er greit, jeg beundrer de som ikke bryr seg om hengemage og hengepupper jeg, og skulle ønske jeg kunne akseptere min mage.

Fibi sa for 13år siden:

Om man som voksen kvinne, etter å ha født de barna man skal ha, velger å bruke en slump med penger på å "fikse" på kroppen slik at man kan bli mer fornøyd med den man er, synes jeg ikke det er en uting. Heller silikonpupper eller arr etter bukplastikk, enn deprimert og innesluttet liksom. Satt på spissen, selvsagt. Det finnes mange gråsoner.

Teofelia sa for 13år siden:

Jeg påstår ikke at det bare er å knipse med fingrene og si "nå liker jeg kroppen min", men det er mulig å lære seg å like den bedre, slik den er, med hard og målrettet innsats. Og det er slett ikke bare folk med flott kropp som er fornøyd med hvordan de ser ut. På samme måte som det finnes nok av eksempler på modeller med dårlig kroppslig selvtillit.

Jessica sa for 13år siden:

Det høres sikkert rart ut, men jeg har aldri vært mer glad i kroppen min enn nå. Før var jeg veldig fokusert på min mage som var for stor. Nå har jeg fjernet begge brystene pga brystkreft og kan ikke få noen nye bryst, men jeg har klart å glede meg over at jeg lever og bestemt meg for å akseptere kroppen min slik den er nå.

Ja, jeg har grått mine tårer etter at siste brystet ble fjernet i november i fjor, men jeg har kommet over det.

Det betyr ikke at jeg ikke forstår de som sliter med kroppsbildet for jeg har vært der selv. Slik livet er nå så orker jeg ikke å tappe min energi på mine tapte bryst. Jeg har grått og sørget, og kanskje jeg vil gjøre det igjen, men jeg nekter å la tankene fokusere på det.

Alt blir realtivt ut i fra øyet som ser. Til syvende og sist så er det hva vi bruker tankene våre til. Selvtillit har ikke bare med utseendet å gjøre.

Blondie sa for 13år siden:

Jeg synes det er litt trist, men det er samtidig ganske hyklersk av meg. Jeg kan nemlig selv fint akseptere at puppene siger, men magehenget jeg har fått etter fødslene sliter jeg tungt med å godta. Det blir jo samme sak, så jeg skyter meg selv litt i beinet. I en perfekt verden skulle jeg selvsagt ønske at alle (inkludert meg selv) kunne godta og heller fnise litt over hva årene gjør med kroppene våre.

Miss Norway sa for 13år siden:

I blame the yummy mummies. Plutselig blir alle andre som unger i lekebutikken: Seee! Sånn vil jeg også ha! Den gamle jeg har hjemme er stygg/ødelagt/funker ikke/er utgått modell/oppbrukt/falmet - men den! DEN var fin den!

I min verden (som er veldig svartt/hvitt for tiden) kan jeg utmerket se at det kommer et punkt hvor man føler trang til å fikse et praktisk problem: Den ene puppen er større enn den andre pga gjentatte mastitter, mageforkleet gjør det umulig å kjøpe bukser som faktisk passer/passet resten av underkroppen, man bruker en formue i soppmidler som aldri hjelper helt mot kløen dypt nede i foldene... Praktisk problem, praktisk løsning.

I vår omgangskrets er det etter hvert flertallet som har fikset puppene etter småbarnstiden. Jepp, flertallet. Og de fleste er blitt riktig så pene, og det er vanskelig å se uten at du vet om det. (Grunnen til at det i det hele tatt vites er at det er så gøysi og rampete å kneppe opp og vise frem resultatet når man er godt nedi vinflaskene på venninnekvelder.) For det er ikke gigapupper som er på ønskelisten, men bare få tilbake de lubne B-cupene de hadde før de ble erstattet med hengepupp-B'n. Vi vil ha dem tilbake sånn vi hadde før.

(Bortsett fra én - der var argumentet at alle BH-ene var blitt for store og det ble så dyrt å kjøpe nye... :gal: Økonomisk glitrende argument.)

Skremmern sa for 13år siden:

Hvorfor har du så lett for å akseptere fysiske årsaker, men ikke psykiske?

Jessica sa for 13år siden:

Fordi psykiske årsaker er noe man kan jobbe med seg selv med. Det vet jeg alt om.....

Avatar sa for 13år siden:

Det er et veldig praktisk problem for meg å ikke finne BHer som passer, og ikke kunne kjøpe en vanlig bikini i en vanlig klesbutikk. Men det er nok ikke mer akseptert at jeg tar silikon av den grunn. Det er dårlig med hengepupp her altså, da kunne jeg i hvert fall rulla dem opp og fylt BHen. :knegg:

Miss Norway sa for 13år siden:

Ditto her. Heldigvis finnes det spesialsjapper. Problem fixed.

Fibi sa for 13år siden:

Jeg kommer til å få utført bukplastikk når jeg har nådd målvekten. Ikke bare på grunn av kløe og andre mer legitime problemer, men fordi jeg hater magen min slik den ser ut. Jeg føler meg ikke som selv, jeg isolerer meg (går aldri på strand/i badeland), viser meg ikke naken foran mannen (edru) osv. Å "jobbe med meg selv" har jeg gjort i flere år, både med og uten hjelp, og kommer ingen vei. Kirurgi blir veien for meg. Jeg nekter å leve slik resten av livet når det finnes en mulighet til å endre det.

Frøydis sa for 13år siden:

Jeg klarer ikke helt forestille meg hvordan det er å ha et ønske om å fylle opp puppene, siden jeg har problemet andre veien.

Skremmern sa for 13år siden:

Så så lenge det er noe man kan jobbe med, kvalifiserer det ikke til et problem? Man kan jobbe med fysiske plager også. Man kan f.eks. trene opp ryggen så man ikke får ryggproblemer.

vixen sa for 13år siden:

Klarer ikke å se det helt store problemet må jeg innrømme. Mine forandret seg ikke så mye etter første svangerskap, men får se etter andre. Dersom de blir veeldig saggy så ser jeg ikke bort ifra at jeg hadde vurdert å løfte dem om ikke annet. Jeg har to venninner som er helt flate. Altså ingen pupper så godt som. Hun ene er strålende fornøyd, mens hun andre gjerne vil legge inn silikon etter hun er ferdig med barneproduksjon. Jeg klarer ikke å synes at det er trist altså.

Jessica sa for 13år siden:

Selvfølgelig kan ikke alt jobbes vekk psykisk, men det jeg prøver å si er at terskelen for å ta slike operasjoner bør kanskje være høyere enn det det er i ferd med å bli. Det er ikke svart-hvitt såklart. Det er alltid nyanser ;)

Olympia sa for 13år siden:

Kanskje en liten digresjon, men likevel i samme gata: Jeg tror mange kvinner som er misfornøyd med utseendet sitt/figuren sin hadde hatt godt av en skikkelig makeover, hvordan å kle seg mest flatterende for den fasongen man har, hvordan å sminke seg, riktig hårklipp osv osv. Man føler seg så mye freshere og bedre med en gang, det blir en instant boost, og kanskje man merker at det ikke trengs skalpell og stor operasjon til å føle seg bedre. Av og til kan en perfekt sittende olabukse og litt farge på fjeset ha enorm effekt.

Milfrid sa for 13år siden:

Jeg ser det med samfunnsnivå og individnivå og synes det er vanskelig i grunnen. Men tenker at de i det minste kan spare seg sånne artikler, siden de neppe tilfører verden noe godt. :nemlig:

Jeg har tatt reduksjon, den kan jeg forsvare med at skyldtes rygg- og nakkeproblemer (reelle, det ødela nattesøvnen min), men faktum er at jeg hadde redusert uansett, på grunn av det psykiske. Og faktum er at jeg kommer til å redusere igjen om de vokser ut igjen (jeg har viltvoksende pupper. :gaah: ). Jeg vil ikke kalle det forfengelighet, men jeg virkelig mistrives med store pupper. :sukk:

Jeg ville dog aldri stått fram i avisen med det.

Lisa sa for 13år siden:

Ja det er en trist utvikling at samfunnet her også har blitt slik men det må jo være opp til hver enkelt hva de selv velger å gjøre så lenge de selv velger å finansiere heng etter fødsel, om det så er pupper eller mage.

Forøvrig kunne det jo ha vært interessant om Brochmann utvalget også tok med i betrakning den samfunnskostanden det har blitt, og ikke minst hvordan det vil påvirke vår velferdsstat i fremtiden at kvinner i så stor grad må fikse på heng og sleng etter fødsler. Hvis det skal bli "normalt" å forvente at det offentlige skal betale for kosmetisk inngrep etter fødsel så mener jeg det i aller høyeste grad er et fenomen som er med på å underbygge vår velferdsstat. Og den dagen vi må begynne å sortere hvilke helseplager som kommer nederst i køen så håper jeg da vitterlig slike ting går først.

Og ja, lett for meg å si, jeg hadde uten tvil fått både brystreduksjon og mageheng fjernet om jeg hadde bedt om det. Men jeg lever med det, ikke happy, men det er nå engang del av meg.

Skremmern sa for 13år siden:

Helt klart. Det plager meg derimot litt at fysiske plager er det så mye mer forståelse for enn psykiske plager. Hjernen er en del av kroppen, og man kan og bør jobbe med problemene man måtte ha, det er dernest ikke sagt at det er løsbart bare man jobber med det. Det er på en måte akseptert å fjerne overflødig hud og heng man ikke kan trene bort, spesielt i etterkant av en fødsel, man er ikke forfengelig og har ikke et forskrudd bilde av seg selv av den grunn, men nevner man puppene er det akk og sukk, og hva er det med verden.

Jessica sa for 13år siden:

Skjønner hva du mener. Jeg har sett på en del program fra USA og kjenner at jeg har utviklet en antipati mot botox, silikonpupper og alskens plastikkirurgi. Det har vært snakk om mennesker som virker sykelig opptatt av utseendet sitt. Det at jeg få antipati mot det er egentlig mitt problem ;) men jeg vil ikke at mine døtre skal leve i et samfunn der fokus på utseendet og kropp blir viktigere enn hva slags mennesker de er.

Fra mitt ståsted er kroppsfokuset en fullstendig avsporing fra hva som er viktig her i livet, men det er fra mitt ståsted og med den "bagasjen" jeg har i "sekken".

Lisa sa for 13år siden:

Jeg synes ikke det er det minste rart fra ditt ståsted Jessica. Og desverre så er det mange som må oppleve store kriser i livet for å kunne klare å sette ting i perspektiv, se hva som kanskje er mindre viktig og hva som betyr noe i et større perspektiv.

Psykiske problemer som bunner i dårlig selvbilde skal man ikke spøke med og bør selvfølgelig tas på alvor. Og det er selvfølgelig med god grunn noen kvinner da helt sikkert bør få utført operasjoner som fikser et av de fysiske problemene som på sikt vil gi bedre psykisk helse. Men det er vel mer omfanget og "normaliseringen" av denne type inngrep i kvinnekroppen som du ønsker diskutere og der er jeg veldig enig med et, det er en fryktelig trist utvikling og jeg tenker mye på det kroppsfikserte samfunnet datteren min vokser opp i. Så tenker jeg også at det var slik før, og vel faktisk alltid har vært slik men at det nå har en helt annen form og "synlighet".

ullmor sa for 13år siden:

Du vet hva du selv er i stand til, men det betyr ikke at alle kan få til det samme som deg.

Blomst sa for 13år siden:

Det er mange som sliter med å akseptere kroppen, og bare fordi man ikke er like flink som mange andre til å akseptere bagasjen man har fått, så skal man føle skyld for at man sender ut dårlige signaler fordi man velger å gjøre noe fysisk med det?
Jeg vet det kan jobbes med selvtillit, men det er ikke dermed sagt at man får bedre selvtillit likevel.

Men det er klart at man kanskje burde til litt nøye konsultasjon,slik at man forstår alvoret i en opersjon før en hopper i det.
Men jeg er fornøyd med meg selv, men magen min tenker jeg på hver eneste dag og det er ganske slitsomt, og tro meg jeg skulle ønske jeg bare kunne elske den slik den er.

Skremmern sa for 13år siden:

Jeg tror ikke det er noen motsetning her, Jessica, og derfor velger f.eks flere av de som har hatt brystkreft og fjernet et bryst, å få et nytt. Ikke fordi det er viktigere enn selve livet, men fordi det er med på å skape det som var der før. Før alt det vonde.

Så jeg ville vært veldig forsiktig med å beskylde andre for å mangle perspektiv.

Lavender sa for 13år siden:

På den ene siden må folk gjøre som de vil. Jeg har møtt de som har økt, løftet og redusert bryster, og har respekt for deres valg, de har vært svært personlige og rørende.

Men det er trist at kosmetisk kirurgi blir enkelt valg. En voksen kropp som har født et par barn, trenger både tid og trening for å komme på plass. Noen trenger kostholds endring og vektnedgang. Mener at egen innsats bør komme før kirurgi.

Armhevninger har "løftet" mine pupper, trodde de var tapt med et tyngdepunkt 3-5 cm lengre ned. Store er de ikke, men tar seg bedre ut litt
høyere.

Jessica sa for 13år siden:

Lisa: Du har skjønt mitt budskap ;) Det er normaliseringen av plastikkirurgi som vi ser i amerikanske programmer på tv som skremmer meg. Det blir mer og mer normalt her og. Det syns jeg ikke noe om, fordi det griper inn i selvbildet til mange som ikke har grunn til å utføre plastikkirurgi også, i utgangspunktet. Det handler om skapte behov for en del mennesker.

Ullmor: Jeg er klar over det, men uansett så må mange av oss prøve å jobbe med seg selv.

Skremmern: Jeg beskylder ingen for å mangle perspektiv. Jeg er veldig klar over at mitt perspektiv er mitt og ingen annens, men jeg må få lov å nevne mitt perspektiv eller ødelegger jeg diskusjonen? Hadde jeg kunnet og orket så hadde jeg også rekonstruert mine bryst, men det går ikke for min del. Det er av praktiske årsaker jeg ville ha rekonstruert, om jeg kunne. At mange som har fjernet bryst vil rekonstruere til nye bryst forstår vel de fleste.

Normalisering av plastikkirurgi skal vi være obs på. Det er en skummel utvikling og et verdivalg også, mener jeg.

Grøten sa for 13år siden:

Jeg hadde en tråd om temaet for litt siden.
Meningene er delte på dette teamaet. Noe annet ville vel vært rart.
Når ting er rett og feil, det kan man jo diskuterer i EVIGHETER. Vi har alle våre grunnet til å velge/synse som vi gjør.

Jeg mener det er opp til hver enkelt og synes i motsettning til mange, at det er fint å kunne gjøre endringer på ting man missliker. Hvorfor hate noe man kan elske?? Vi endrer på alt annet, samfunnet er en nå en gang slik.
Om man tar et slikt valg i voksen aldre, ja så ser jeg sannelig ikke hvor dette går ut over andre.
Man lever en gang, lær å leve med det du har eller gjør noe med det, om du ønsker det. :nemlig:

Neket sa for 13år siden:

Jeg er litt delt. Jeg ser at signaleffekten kan være et problem, men samtidig tenker jeg at folk må få gjøre som de vil. Og hvis silikonpupper, bukplastikk, innlegg i rumpa eller hva det måtte være gjør at folk får det bedre med seg selv så er det greit for meg, det er jo et personlig valg. Jeg tror det største problemet er når noen tar sånne inngrep for andres skyld, og ikke fordi man virkelig ønsker det selv.

emin sa for 13år siden:

Vel, hvis jeg greier å komme meg ned på idealvekt for å kunne fjerne hengemagen så driter jeg 20-0 i hva andre måtte mene om at jeg gjør det. :nemlig: Den hemmer meg på så mange måter i hverdagen, både hva eksem, kleskjøp og sexliv angår at jeg kommer til å operere magen dersom jeg får sjansen. :nemlig:

Jessica sa for 13år siden:

Enhver må gjøre hva en føler er viktig for seg selv, og når livskvaliteten blir veldig dårlig så er det en grunn for å gjøre noe med det, når en kan.

Samtidig så blir jeg skremt når jeg ser unge jenter på Dr. Phil som ikke vil gifte seg, fordi de har små normale "plager" med sitt utseendet. Det eneste saliggjørende er å få en plastikkoperasjon. Det er det ekstreme som det blir av det etterhvert som er betenkelig. Da begynner verdiene i samfunnet å bli utseendet istedet for hvem du er som person. Jeg vil heller at mine barn skal tenke på hvem de er og hvordan de er mot seg selv og andre, enn hvordan de ser ut. Det er mye man kan gjøre på naturlige måter uten at man må operere. Da snakker jeg ikke om jenter/damer som har slanket seg 50 kg og som opererer bort overskuddshud osv., men flotte jenter/damer som fettsuger fordi det er "LITT" for mye på magen eller lårene. Det kan man trene vekk, men det krever litt mer og det tar tid.

Milfrid sa for 13år siden:

Man skal ikke tro at alt man ser på Dr. Phil og tilsvarende er representativt for den jevne amerikaner da. Og i alle fall ikke for den jevne nordmann. Men det blir fort sånn at de som gjør inngrep stikker seg ut (og særlig når de får spalteplass/sendetid i media). Jeg tror fremdeles at det o store flertallet, både i Norge og USA, lever fint med den kroppen de har.

Det som er trist er at folk som egentlig lever fint med den kroppen de har, blir påvirket av de som ikke gjør det, og velger operasjon. Men jeg vet ikke helt om jeg synes man skal legge den børen på skuldrene til de som av ulike grunner legger inn eller fjerner noe.

Men som jeg har sagt tidligere så synes jeg det er utidig med tv-programmer osv om det å få "nye kropp" via plastisk kirurgi.

Milfrid sa for 13år siden:

Forøvrig er det helt feil at alle kan trene bort/slanke bort magefett eller armfett eller andre steder man har "unormale" fettansamlinger. Man er skapt forskjellig, og noen kan rett og slett bli syltynne og fremdeles ha steder på kroppen hvor fettet samler seg, siden det er dønn umulig å punktslanke seg. Og man kan ta så mange situps man vil, men musklene vil ligge under fettet, man kan ikke punkttrene bort fett heller. Derfor finnes det mennesker med slanke armer og bein, og store mager. Eller mennesker med slank overkropp og store hofter og lår. osv. Selvfølgelig kan man leve helt fint med det. Eller kanskje gjør man det ikke. Jeg hadde som sagt en brystreduksjon fordi jeg ikke levde særlig fint med mine store bryster, verken psykisk eller fysisk. Og som Skremmeren har påpekt tidligere, så er det litt rart at folk uten problemer aksepterer det når jeg sier at jeg reduserte dem på grunn av ryggplager. Jeg har ikke fått samme reaksjonen de (meget få!) gangene jeg har sagt at jeg reduserte fordi jeg hatet å ha store bryst. Psykiske smerter skal man jobbe med, fysiske er det legitimt å få medisinsk behandling for. Hvorfor det?

ullmor sa for 13år siden:

Jeg mener at folk må gjøre det som er best for dem og bruke de muligheten som finnes, men jeg er skeptisk til "normaliseringen" av kirurgisk justering av kroppen utseende. Hvis det er mer naturlig å oppsøke kirurg enn psykolog, sier det ganske mye om hvor langt vi er kommet. Det er en trist utvikling. For hvor lang tid blir selvtillitten hevet dersom en får litt større pupper eller mindre mage?

Jeg klandrer ikke enkeltpersoner, men jeg synes myndighetene er pinglete og unnvikende. Hva slags vurderinger er plastisk kirurger pålagt å gjøre før de tar inn noen til justeringer? Hvor store avvik aksepteres før det oppfattes som feil som må korrigeres? Psykologer burde vært mer tilgjengelige, reklamens bruk av modeller kunne vært mer regulert, hva slags programmer som sendes på tv kunne vært bedre styrt (f.eks Paradise Hotel gir vel ikke positive signaler til målgruppen?), generelt kunne det vært mye mer fokus på helse, daglig fysisk aktivitet og ernæring slik at fokuset i mye større grad rettes mot hvordan kroppen virker og fungerer. Jeg tror at dersom det blir viktig, blir utseendet mindre viktig når det kommer til personlige misnøyer.

Jessica: Jeg tror nok at mange jobber med seg selv uten å ende opp med å akseptere kroppen sin, mye av årsaken tenker jeg kan ligge i omgivelsenes krav og forventninger (som ofte er personens egne) og hva f.eks tv sier om hvordan en skal være. Det handler om å passe inn, hvordan en framstår er viktigere enn hvordan en er.

Nip sa for 13år siden:

Enig.

Milfrid sa for 13år siden:

Altså, jeg er særdeles negativt innstilt til Paradise Hotell og tilsvarende (som jeg riktignok aldri har sett, bare lest overskrifter om i avisen), men jeg mener virkelig ikke at vi kan "forby" mennesker med slanke og veltrente kropper å vise seg offentlig, fordi mennesker som ikke er slanke og veltrente kan påvirkes av det. Slanke og veltrente kropper er normale de også, i alle fall i mine øyne.

At man ikke burde ha programmer der man fokuserer på forvandlinger av kropper ved hjelp av plastisk kirurgi er jeg enig i, men jeg får piggene ut når man plutselig skal gjemme bort slanke mennesker for å ikke støte dem som ikke er det.

Og jeg klarer ikke å skrive det jeg ville skrive her, for det finnes ingen måter å si det på som ikke føles som et kraftig lyskesparkt til noen, så da lar jeg heller være. :nemlig:

ullmor sa for 13år siden:

Jeg har ikke sagt at vi skal gjemme bort folk som er veltrente, slanke mm. Jeg sier at vi må se på helheten: Hva slags signaler blir vi hele tiden utsatt for? Hva kan vi gjøre som samfunn for å bygge opp om hva en sunn kropp er for noe? Hvilke verdier vil vi fronte? Hva kan vi gjøre for at de unge ikke skal bli enda mer ytre styrt? Hvordan skal vi jobbe for å bidra til at normalbegrepet ikke skal bli enda mer snevert enn det allerede er?

Når det gjelder tv-programmer, er det ikke deltakerne som bestemmer hva som skal sendes på tv, men dem som velger ut personer, produsenten med mer. Og myndighetene kan regulere hva som er lov å sende.

Polyanna sa for 13år siden:

Nope, ullmor. Det er seerne som bestemmer hva som skal sendes.

ullmor sa for 13år siden:

Selvsagt er det et samspill mellom penger og penger: Om ingen vil se, blir det ikke sendt; Om ingen produserer er det ingen som ser.

Milfrid sa for 13år siden:

Men normalbegrepet er jo ikke snevert, sånn egentlig. Det er da vitterlig ingen som kan påstå at det normale i en verden hvor overvekt er mer vanlig enn undervekt, selv i u-land, er en slank, veltrent kropp. At det er kroppen mange drømmer om å ha, er en helt annet ting. Og egentlig er det ikke et negativt forbilde å være slank og veltrent.

Problemet er jo hvordan man oppnår en slank og veltrent kropp, og hvor mye man bør ofre for å nå dit. Og at man må innse at man ikke alltid kan ha kroppen til en 20-åring, fordi kroppen har sine begrensninger, og alderen virker inn. Muskler kan man bygge hele livet, men jo eldre man blir, jo lettere har man for å danne fett, og jo eldre man blir, jo mindre elastisk blir huden.

Overvekt er ikke en sykdom i seg selv, men man er lettere disponert for en del sykdommer som overvektig. Men det er ikke nødvendigvis sunt å være for tynn heller, og forskning peker i retning av at det er bedre å ha BMI på pluss 25 og være i god form (kondisjon, muskler), enn å ha BMI på under 25 og være i dårlig form.

Men altså, jeg synes det er helt ok at det er normalt å være BMI-messig mellom 20 og 25, og at det på mange måter er feil å strekke normalen slik at det blir normalt å være overvektig. Eller, nå jeg ikke så veldig glad i BMI-begrepet da, siden et menneske med mye muskler kan ha høy BMI, uten å være tykk i det hele tatt, så la oss heller snakke om fettprosent - jeg synes det blir feil at det skal være normalt å ha en usunn fettprosent og da snakker jeg både i øvre og nedre ende.

Det betyr ikke at jeg mener at man skal skamme seg eller operere seg om man er i feil ende av skalaen. Virkelig ikke. Men jeg synes at man bør jobbe for at folk flest har et kosthold og et aktivitetsnivå som gjør at man ikke havner der.

Det er et økende problem i verden at vekten kryper opp over. Og jeg tror ikke at det skyldes at folk flest plutselig ikke tåler karbohydrater, for å si det sånn. For de aller fleste (og nei, jeg snakker ikke om dem med sykdommer - fysiske eller psykiske), så legger man på seg fordi man spiser for mye i forhold til hvor mye man forbrenner). Og da legger man på seg.

Så kan man enten akseptere at slik er det, eller man kan gjøre noe med det. Men jeg synes ikke at man skal danne et bilde av at det er normalt å ha høy fettprosent for at jeg skal føle meg bedre med det (jo takk, jeg har for høy fettprosent, jeg også). Men jeg synes selvfølgelig ikke at man skal dele ut fettsuging på blå resept heller.

Pøblis sa for 13år siden:

Jeg kan ikke annet enn å være enig med MM. Og jeg er absolutt ikke for å normalisere overvekt. Men jeg slett ikke sikker på om det skjer i noen særlig grad, heller. Jeg synes at overvekt tildels blir fremstilt som noe selvforskyldt og skammelig i mye større grad enn det meste av livsstilsykdommer.

De som er unge i dag, eksponeres for idealkropper i en helt annen grad enn jeg gjorde som ung, i steinalderen en gang.
Alle magasiner og TV-serier og rosablogger og what-have-you er fulle av pene og (syl)slanke folk. Se bare på alle de beundrende kommentarene en viss sportsutøverfrue får på bloggen sin. Og se hvor mye som selges av Supermodel-effekter til små jenter. Små jenter sitter og styler og fargelegger og setter sammen antrekk fra de går i barnehagen.
Og når en modell som er over 170 og bruker str. 36 i klær, blir karakterisert som lubben, da er vi skikkelig ute og sykler, synes jeg.

Jeg tenker at denne enorme eksponeringen av kropp og hud og hva som er pent og perfekt, gjør at man i mye større grad enn før definerer seg selv utfra hvordan man ser ut. Det er enormt fokus på det ytre, og da tenker jeg at vi påvirkes av dette noen og enhver, men at de som er unge og ikke har funnet seg sjæl enda, er spesielt utsatt. OG det synes jeg er fælt. Unge jenter, som er faste i fisken og velskapte som bare det, bekymrer seg syke over litt for små pupper, litt for brede hofter, litt skjev nese and what not.

Jeg forstår argumentet med at inngrep får å stramme opp, fylle inn, trekke fra osv. er individuelle valg som gjøres fordi folk ikke føler seg vel - men jeg tror at det forårsaker en gradvis endring av, og et mindre slingringsmonn for hva vi synes er normalt og hvordan man kan se ut og hva man kan leve med. Og det synes jeg er frykelig synd.

Jeg synes også at det er greit at alle har rett til å gjøre valg om kosmetisk kirurgi på individnivå, men jeg mener at de valgene som gjøres på individnivå er med på innsnevre rammene for hvordan det er greit å se ut for kollektivet. Og det bekymrer meg.

Lavender sa for 13år siden:

Skal ikke mye til før en er lubben heller,
minmote.no/index.php/2011/06/vogue-skaper-debatt-med-formfulle-modeller-pa-forsiden/

Det kommer slike av og til uten at det endrer noen ting.

Snuppa sa for 13år siden:

Jeg er kjempefornøyd for at vi har disse mulighetene i landet vårt. Om 2 uker er jeg ferdigoperert og hengemage er sansynligvis en saga blott. Gud som jeg gleder meg til å kunne gå på stranden, i svømmehallen, finne fine klær som sitter pent osv uten å føle meg som et dass.

Utrolig kjedelig i lengden og gjentatte ganger bli gratulert med nr. 4 når "nr 4" bare er hud uten stretch som er pakket sammen for å ta minst mulig plass :p

rine sa for 13år siden:

Det som skjer, er vel at dersom man hele tiden prenter inn at "joda, det er helt normalt med en BMI på 26, og du er fin som du er" vil hele greia forskyve seg. Når en med litt overvekt er normal, blir en med en ganske mye overvekt "litt lubben" osv. Det tror jeg er litt skummelt, selv om jeg er med på at man selvsagt kan være både fin og sunn med en BMI på 26. (BMI er forresten et dumt mål, men dere skjønner poenget?)

Skremmern sa for 13år siden:

Men de som f.eks. fyller inn puppene gjør vel ikke det for omverden? Med mindre man er pornostjerne eller undertøysmodell, da. Jeg tviler også på at de gjør det for å se fin ut i den offentlige svømmehallen. Det er for seg selv de gjør det, vil jeg tro (og nå snakker jeg om hvermannsen), jeg er neimen ikke sikker på om det er verdt det å ikke ville ta av seg BH-en foran mannen engang et helt liv i frykt for å sende ut signaler (til partner/ektefelle?). De fleste av oss hvermannser er veldig private av oss, og det man gjør for seg selv er til hjelp for seg selv. Ingen andre.

Og jeg snakker ikke om meg her, jeg snakker generelt.

rine sa for 13år siden:

Fyller man dem inn eller ut, egentlig? :gruble:

Skremmern sa for 13år siden:

Det er en definisjonssak! :nemlig:

rine sa for 13år siden:

Og åpenbart også en privatsak. :nemlig:

Skremmern sa for 13år siden:

Jeppsi!

Miss Norway sa for 13år siden:

Tja. I min verden fungerer det omtent som moteklær - man vil se bra ut, på alle måter, og gå inn og ut på de rette stedene og ha en nice cleavage i kjole og bikini og whatever.

Olympia sa for 13år siden:

Jo, det tror jeg så absolutt er en viktig del av hvorfor man gjør det, selv om kanskje ikke alle tør å innrømme det.

Hadde det vært vanlig for damer å utelukkende gå i vide klær a la Niqab og Burka hadde det nok blitt færre operasjoner. Man opererer for seg selv og for å bli oppfattet som fin av omverdenen.

Katta sa for 13år siden:

Det som er veldig synd er at det er veldig mange kvinner i alle aldre som bruker mye energi på å være misfornøyd med helt normale kropper. Og at en helt normal kropp etter barnefødsler ikke regnes som fin. For det gjør den ikke. Ellers hadde det ikke haglet med råd for å unngå hengepupper, løst mageskinn og strekkmerker. Så spørs det da hva man skal gjøre hvis man har uflaks. Skal man jobbe med å akseptere det psykisk, evt gjemme seg bort eller skal man gjøre noe med det som plager en mest? På individnivå er jeg glad muligheten finnes, på samfunnsnivå er jeg betenkt.

Skremmern sa for 13år siden:

Olympia: Men hvem ser det, da? Bortsett fra de innenfor egne fire vegger og noen fremmede i offentlige basseng o.l.? Hvis jeg skulle gjort noe sånt er jo det for meg selv, hvis ikke kunne jeg bare støffa BH-en maks og alle ville trodd jeg hadde de sprettisene (med mindre jeg har tenkt å gå naken da).