Jeg må bare ha et lite frustrasjonsutbrudd. Jeg har en meget fleksibel jobb og en enda mer fleksibel sjef. Det er jammen bra, for det er jo klin umulig å kombinere full jobb med oppfølging av to barn.
Slik har de siste ukene våre vært:
Neste uke: kø på politistasjonen for å få pass
Denne uka: foreldresamtale stort barn
Forrige uke: Sommeravslutning i barnehagen som starter kl 15 og overnatting i barnehagen for stort barn og barnet måtte hentes før 12 påfølgende dag
Uka før: planleggingsdag på inneklemt fredag
Uka før det: førskoledag på skolen med foreldremøte fra 9-12
Før der igjen: 17. maifeiring i barnehagen den 16. mai
Før det: Foreldresamtale lite barn
Før det: Teaterforestilling i barnehagen av førskolebarna som begynte kl 15.30
Før det: Stort barn innkalt til undersøkelse på Rikshospitalet som tok nesten hele dagen
Før det: Påske hvor barnehagen stengte kl 12 på onsdagen.
Før det: Påskefrokost i barnehagen som var ferdig kl 9.30
Før det: legetime lite barn
Er det rart at man sliter en smule med dårlig samvittighet overfor jobben? I 3 måneder har det vært noe hver eneste uke. Og nå er det straks ferie. :cool:
Sånn er det her også. Og jeg må ta alt siden mannen ukependler. Heldigvis har jeg også fleksibel jobb og sjef, men jeg føler meg ikke kulest når jeg for hundrede gang kommer med "jeg må gå tidlig i dag, et eller annet i barnehagen. Og forresten på fredag er det noe annet så jeg må gå tidlig da også. Og neste uke."
Kjenner til det.
Jeg er og heldig som har fleksibel jobb, slik at jeg stort sett får gått på alle skole og barnehage og fritidsaktivitetsavslutnigene +++
Problemet er mest når disse tingene kresjer, og mannen er bortreist.
Vurderer å gå ned i 60 % stilling i månedene mai, august og desember...
Jeg jobber også 80% for å rekke det jeg må uten å ha for dårlig samvittighet for jobb. Pappaen min sier det er et typisk kvinnefenomen. Kanskje vi burde ha mindre dårlig samvittighet og tenke for oss selv at det er sånn det er disse årene, og vi kan "ta det igjen" når ungene er store...
Jeg jobber 66,66% for å få kabalen til å gå opp. Gubben jobber 166,66% eller noe sånt men jobber stort sett overtid på morgenkvisten før 7. Han jobber 7-15 vanligvis. Jeg leverer ALLTID. Han henter stort sett alltid.
Ja, det er mye og følge opp med to barn. Jeg har vært fulltidsstudent med fire faste dager på skolen og en lesedag. Har til nå klart og skvise det meste som må ordnes og følges opp på min lesedag. Så til nå har det godt greit, selv on jeg har fått litt fravær på grunn av barna.[b][/b]Men er veldig spent på hvordan det går nå når jeg begynner og jobbe 100 % i en jobb som ikke er fleksibel.
Jeg synes som regel det går ganske greit å jobbe full tid samtidig som jeg skal følge opp to barn. Det ene barnet går på skolen, og kan dra hjem selv om det slutter tidligere. Det andre barnet går i barnehage, og det er ikke ofte det er aktiviteter som krever at foreldre skal være med. Foreldresamtaler skriver vi oss opp på selv, og da tar vi det på et tidspunkt som passer. Legetimer og annet som må ordnes på dagtid tar vi også på dager der vi kan starte seinere eller dra hjem tidligere. Jeg jobber ofte på kveldstid og helger i tillegg, så dårlig samvittighet har jeg ikke i det hele tatt.
Jeg leverer også det jeg skal på jobb. Jeg er nok effektiv når jeg først er på jobben, men hvis kvelds.- og helgejobbing trengs, så gjør jeg jo det.
Det er bare at det alltid "er noe med meg". Det må hver eneste uke legges til rette for at jeg skal gå tidlig, følge barn til legen, komme seint osv. :sukk:
Heldigvis går vi mot et mer fleksibelt arbeidsliv sier jeg bare! Hurra for hjemmekontorløsninger!
Vi har så langt bare ett barnehagebarn og hun er heldigvis lite syk. Vi er også to med fleksible jobber som begge stiller likeverdig opp på alt "ekstra". Så hører det jo med til historien at vi sitter med hver vår PC nesten hver kveld for å ta igjen det tapte. Kanskje ikke det beste for forholdet på sikt?
Jeg tror pappan din har rett og at vi jenter har mye å tjene på å droppe en del av den dårlige samvittigheten. Hos oss stiller vi nok ganske jevnt opp, men mannen gjør det nok med lettere hjerte i forhold til jobb likevel.
Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hvorfor du skal ha dårlig samvittighet for dette. Jeg antar at du flekser/avspaserer når det gjelder frokoster og avslutninger/forestillinger, slik at du jobber inn de timene det er snakk om. Onsdag før påske avslutter vi også arbeidsdagen kl 12, jeg trodde det var ganske vanlig på kontorer rundt omkring?
Jeg hadde ikke fått dårlig samvittighet av lista di. Jeg er bare glad for at jeg har muligheten til å kunne gjøre slikt.
Jeg synes det har roet seg veldig her, faktisk derfor gikk jeg tilbake til 100% stilling i mars i fjor. Det var egentlig et prøveprosjekt men det har gått overraskende bra. Nå skal det sies at jeg kun har 7minutter på motorveien til jobben motsatt vei av køen så det går fint.
Vi har tatt skikkelig grep om situasjonen så mannen leverer alltid og jeg henter alltid.
Og jeg har det veldig fritt på jobben mht å måtte gå før og en snill sjef. Det er flere pappaer her som går tidligere for ditt og datt mye mer enn det jeg gjør med mine to så jeg går med hevet hode. :ja:
Storebror begynte å gå hjem selv etter påske så jeg sparer masse tid på å måtte lete etter han på SFO. Nå tør han å være hjemme alene også.
Men litt stress har det jo vært når han største skal på svømmetrening 2 ganger i uka og må være i bassenget til 17.15. :eek: Men vi har da klart det!
Det er stort sett jeg som kjører på treninger og møter på diverse tilstelninger.
Dessuten har jo lønnen økt, og ikke minst feriepengene. :)
.. og det ser ut som at det blir bedre når barna blir større, ja.
Det er en av grunnene til at jeg jobber 75 %, og da slipper jeg også å ta feriedager på planleggingsdagene. Barnehagen og skolen klarer jo ikke å samordne planleggingsdagene heller, så det blir dobbelt så mange. Skulle vel gått med 100%, men da hadde det vært en del kvelder jeg måtte jobbet isteden for tiden som hadde gått med til alt mulig annet med ungene både hit og dit. Legg til unge nr. 3 også, så blir det enda mer.
I dag er siste avslutning på skolen og så er det ferie. Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til skoleferien selv om vi skal jobbe en del i den. Da er det i alle fall ikke aktiviteter og lekser som skal følges opp hele tiden.
Jeg forstår godt hva du kjenner på, Tjorven. Selv er jeg så heldig å være i et miljø hvor vi er flere småbarnsforeldre, slik at det ikke alltid kjennes som det bare er meg. Men jeg er enig med deg - dette hadde ikke gått dersom jeg ikke hadde hatt en fleksibel arbeidsgiver og mulighet for hjemmekontor. Det gjelder også mannen.
Det som ofte slår meg i slike diskusjoner er hvordan familier velger å løse dette. Er det pga at mor i større grad enn far får dårlig samvittighet for både jobb og barn at hun går ned i stillingsprosent? Tjener mor alltid vesentlig mindre enn far slik at hun går ned i stillingsprosent? Ønsker mor rett og slett heller å jobbe mindre for å kunne ta seg av det praktiske hjemme?
For min egen del kjenner jeg at dersom hverdagene blir så tighte at vi ikke synes vi får det til å gå opp, så sitter det veldig langt inne for meg å gå ned til f.eks 80 % stilling for å være Head of Logistics i AS mosolheimen, mens mannen får fortsette å være på jobb. Da vil jeg heller gå inn for at vi begge må redusere noe. (Nå er det selvfølgelig en annen sak at jeg tror verken 90 % eller 80 % vil utgjøre noen forskjell i arbeidsmengde i noen av våre jobber. Muligens bare mer legitimt å være borte, men definitivt betydelig mer hjemmearbeid.)
Du har nok helt rett i at jeg ikke burde ha dårlig samvittighet. Men jeg er eneste dame på jobb. De som har barn har enten au-pair, hjemmeværende kone eller store barn, så det er bare meg det "er noe med" hele tiden.
Men for all del; jeg har aldri fått beskjed om at det er et problem. Jeg lager nok dette problemet ganske selv. Hadde jeg gått ned i stilling ville jeg gjort akkurat den samme jobben for mindre lønn, så det er ikke et alternativ.
Sånn er det her også og som aleinemamma blir det mykje. Men med en god sjef, det ordner seg-holdning og andre ting på slakk så går det. Eg merke at eg sjølv med mitt planleggingsbehov er min verste fiende når det gjeld sånt. :sparke:
Kanskje jeg burde begynne å jobbe fullt isteden og overlatt alt til mannen? Neppe. Han klarer ikke å huske en liten tannlegetime for ene ungen en gang enda vi snakker om det kvelden før og han lovet å dra fra jobben i dag for å ordne det. Tannlegen ringte akkurat og lurte på hvor de var.:gaah:Og mannen var langt ute på en jobb og hadde ikke hatt tannlegen i tankene engang når han sa ja til den jobben.
Jeg bruker motsatt strategi helt bevisst. Jeg tror det ville klikket for meg om jeg skulle ha eneansvar for å huske absolutt alt som må huskes. Javel, så har ikke storesøster støvler i bhg på mandag selv om det pøsregner, men den som har pakket bagen for uka må huske å ta med alt. Hvis det var far, så må jeg anta at han fikser det. Han vil definitivt etter hvert gi f dersom jeg "passet på ham" hele tiden. Dette er jo et relativt uskyldig eksempel, og ingen krise. Det er selvfølgelig verre å misse en tannlegetime, men hvis far må ordne opp selv, så er vel sjansen for at han husker det neste gang større? Jeg skjønner at det kan være kjipt, altså, men likevel tror jeg det er lurt å kunne trekke på skuldrene å tenke at "det var dumt, men han fikser det vel".
Nå skal det sies at mannen definitivt tar sin del av praktisk oppfølging av barn/bhg/aktiviteter hos oss, selv om jeg nok til tider har mer oversikt. Jeg forsøker imidlertid å legge litt bånd på meg, slik at det er felles ansvar. Og jeg kan definitivt også være litt av en svime selv!
Han mannen min klarer fint å være alene med ungene altså og ordne klær til skole og barnehage og hva som skal være der og alt mulig, men han mangler noen gener når det gjelder å huske på ting og organisering dessverre. Har prøvd og overlate ting til han, men det er enklere at en har full kontroll til enhver tid. Med tre unger så er det beskjeder i øst og vest og det enkelste er at alt blir skrevet ned i en bok så fort en dato eller tid eller bursdag dukker opp. Mannen har full tilgang på denne boka om han ønsker å sjekke noe, selv om boka er mi.
Jeg har også bevisst valgt samme "strategi" som mosol og i morges fikk jeg kjeft av mannen fordi dukka bare hadde gummistøvler hjemme. Det måtte da kunne gå an å få hjem ett par sko fra barnehagen??? :D
Jeg har definitivt tro på at disse mannfolka våre blir flinkere til å ta ansvar om vi gir dem det og forventer det av dem.
Jeg er helt på linje med mosol. Helt siden storebror var liten har mannen tatt minst like mye ansvar for alt praktisk mikk-makk rundt ungene som det jeg har gjort, og vi har begge måtte lære av våre feil i forhold til støvler som er glemt igjen hjemme (med det resultat at man må ta et senere tog til jobb fordi man må hjem og hente) eller tilsvarende. Vi har ikke glemt store ting, men det er fordi vi også er flinke til å minne hverandre på det og få det inn i begges kalendere sånn at det er lettere å huske.
Jeg har flere ganger snust på tanken om å redusere stillingen min, fordi det stresser meg at hverdagen er så tight og ikke fordi vi ikke får det til med begge i (minst) full stilling. Men det er fordi jeg kjenner på behovet for å ha litt pusterom av og til og få litt enetid, og ikke fordi jeg vil frigjøre tid til husvask (:skremt:), foreldremøter eller tilsvarende. Arbeidsgiver har aldri reagert på at jeg ikke kan være med på alt, de har veldig høy toleranse for at de ansatte er småbarnsforeldre.
Jeg er også på linje med Mosol. Jeg har absolutt ingen intensjoner om å overta alt logistikkansvar i Løveheimen. Det hadde ikke funket heller i og med at jeg reiser en del, så da er LøveMannen nødt til å henge med. At det har ført til noen forglemmelser må jeg heller bare leve med.
Til HI: Det blir bedre når de begynner på skolen. Da er det ikke lengre noe særlig som foregår i arbeidstiden, kun foreldresamtaler.
Mannen min tar sin del av ansvaret han, men mye av dette ønsker vi jo å være med på begge to. Hvem vil vel gå glipp av ungen sin når hun har hovedrollen i barnehagens oppsetning av "Espen Askeladd som kappåt med trollet"? Eller 3-åringens foredrag om edderkopper foran nesten 100 tilskuere?
Man må oppdatere kalenderne sine hver søndag, etter at man lørdag har tatt ukeshandling der middagene er inkludert.
Det er et pes og et mas, men du (og jeg) er så heldige at vi har fleksible arbeidsplasser. Grøss og gru om man hadde hatt skiftarbeid eller noe. På min arbeidsplass er det full forståelse for utfordringene i forhold til tidsklemme. Eventuell dårlig samvittighet er kun egenskapt, men jeg har lært meg å dytte det pent bort. Dette er noen korte hektiske år, og man skal nok få jobba tida inn igjen.
Jeg jobber 92%, og det går veldig greit. Det tar toppene av hverdagen, og ekstra tid tas inn når jeg reiser. Har faktisk plusstimer! :hyper:
Vi har planleggingsmøte hver søndagskveld, etter ungene er i seng. Da plottes alle ting inn, henting og levering blir fordelt (det som allerede ikke er planlagt, vi er gode på å varsle om sene/tidlige møter som påvirker den andre) og fritidsaktiviteter blir diskutert, for å få kontroll på om den som ikke henter på likevel kommer relativt tidlig hjem på grunn av ekstraordinære ting, som f.eks. fotballkamper. Etter at vi fikk rutine på slike ting har hverdagene våre gått rimelig smooth, men det krever av og til kveldsjobbing eller at man blir lenge på jobb en dag i uka.
Det blir bedre, selv om det er en fattig trøst. Jeg har tre unger, og tredjemann begynner på skolen nå til høsten. De to eldste kommer seg til og fra skolen selv, men må selvsagt bringes og hentes til fritidsaktiviteter og slikt stort sett. Det jeg merker aller mest på er at ungene er friskere. Da de to minste var små var vi å mye borte fra jobben at jeg syns det var utrolig stress. Ikke fordi sjefen min sa noe, men sjefen til mannen min gjorde det.... Vi hadde utvidede sykedager, og selv ikke det var nok. Et år ble jeg sykemeldt de to siste ukene av året fordi jentungen, nok en gang, var syk og sykebarndagene var oppbrukt - og fastlegen visste hvordan vi hadde det og hjalp oss i ei knipe. Jeg kan ikke få si hvor mye enklere hverdagen ble da ungene ble litt friskere bank i bordet
Ellers så har jeg blitt litt immun mot dårlig samvittighet på jobben. Før brettet jeg meg omtrent i to for å få legetimer, sykehusinleggelser, foreldremøter og diverse til å ikke gå ut over jobben. På et tidspunkt så sluttet jeg med det, og livet ble betraktelig mye enklere å leve. Jeg prøver å unngå at jeg må fly på foreldremøter og legetimer og slikt når jeg har undervisning selv, men utover det så gir jeg i grunn blaffen. Hvis jeg må gå klokka 14.30 for å rekke foreldrekaffen så er det ingen som bryr seg om det så lenge jobben blir gjort - og det blir den jo, den trenger ikke nødvendigvis gjøres mellom 14.30 og 15.30.
Det er ille når det er som verst, men i den store sammenhengen så er det bare noen få år, så flater det ut. Ikke med aktiviteter med ungene, men de tingene som foregår på dagtid blir det mindre av.
Det hadde vært noe. Jeg strekker arbeidsgivers tillit langt. BHG åpent 7.30 - 16.30, må beregne minst 45 min. til henting, vet aldri med Ruter.
Har tilsvarende fraværs liste som Tjorven. Neste tirsdag må Mini få nytt pass og hun skal til 3 års kontroll hos tannlegen, hjemmekontor :rolleyes:. Men tar igjen noen timer på arbeidsreiser.
Det hadde nok vært mer ærlig av meg å gå ned til 80%. Men ingen andre småbarnsforeldre her gjør det, så hvorfor jobbe 100% i perioder til 80% lønn? Sitert løsning kan jeg like :ja:.
Jeg har aldri hatt det minste dårlig samvitighet for å jobbe 100 %. Mannen har en mer fleksibel jobb enn meg, og tar det meste av legetimer osv. Alt det andre deler vi på. Vi snakker aldri om at vi ikke rekker over det vi skal. Det er selvfølgelig mer hektisk i perioder, men det går helt fint.
Jeg syns også det er veldig mye greier i både barnehage og skole som går ut over arbeidstiden. Har fire barn. Og jobber fullt, og har tenkt til å fortsette med det!
Jeg er den eneste på jobb som har barn, og er også da alene med de annenhver uke. Det har jo den fiffige fordelen ( :sukk: ) at jeg ikke har barn annenhver uke og jobber mer enn nok da, men allikevel blir det alltid et eller annet med tannlegetimer og foreldresamtaler et cetera, et cetera. Sånn ER det bare, noen ganger prioriteres barna, noen ganger prioriteres jobben. Man kan ikke få med alt.
Og denne uken var jo strålende, rød dag, planleggingsdag, avslutningsfest og sommerfest. :gal: Jeg utnytter mine stakkars foreldre til bristepunktet, og løper fra jobb til fester tilbake til jobb og så hjemom en svipp, og kommer med hjertet i halsen til absolutt enhver greie, og gjerne bittelitt sent. (Så om noen irriterer seg over manglende respekt for andres tid siden jeg er noen minutter sen både her og der, så so be it. :mumle: )
Well, det blir bedre når de blir litt eldre, og det blir de jammen i rasende fart.
Jobber fult med tre skolebarn, opplever mer hektiske dager nå enn da de var mindre. Vurderer fra høsten å redusere arbeidstiden med 30 minutter om dagen. Det ville ha hatt stor btydning.
Selv om man flekser, så er det jo kjedelig å være den som kommer sent eller drar tidlig flere dager i uken. Vi jobber også begge 100% og noen ganger er det veldig tight, forrige uke var det 2 dager med førskole, mannen skulle levere et prosjekt og jeg hadde egentlig satt meg opp på hjemmekontor, men plutselig kom det fintfolk fra konsernet og jeg måtte halse avgårde på jobb, og gjøre den andre jobben min på kveldstid. I morra er det sommeravslutning, og i neste uke er det 3 dager fotballskole. :hva tenkte jeg når jeg meldte han på det:
Åh.. Kjenner følelsen ja.
Her har i tillegg ingen av oss fleksible jobber i det hele tatt. Mannen har en fordel av at han jobber veldig komprimerte skift. Han jobber fem ukers turnus, så jeg har jo koll på hvordan han jobber. Han har ti dagen sammenhengende fri ila turnusen. Og kvelsjobbing og nattjobbing. Hun fire dager av turnusen er 8-16. Og når han ikke er på jobb, driver han gården.
Jeg har heller ikke pr i dag fleksibel jobb. Har arbeidstider fra 8-19 og ikke fast turnus. :gal: Vi kan ønske oss vakter 8 uker i forveien. Turnusen får vi vite 4 uker i forveien. Må man ha fri, må det søkes om. Også sitter det noen i vårt naboland med prognoser og bestemmer om du kan få fri eller ikke. Har gått glipp av endel ja. :sukk:
Jeg fikk etter mye om og men vite på slutten av dagen i dag at jeg får feriedag i morgen for å være med på pompens avslutning i barnehagen. Han er førskolebarn. På tross av at prognosene viser at jeg ikke burde fått fri.
Glad jeg ikke har mange dager igjen der ja. Får fleksi tid og mulighet for hjemmekontor. Håper det hjelper litt på stresset. Jeg har vært skremmende nære den berømte veggen mange ganger. Truffet den hardt også.
Eldste bor annenhver uke hos pappan sin. Og trener 2 ganger i uken. En av treningene begynner kl fem. Og vi har 30 min å kjøre til trening. Jeg har minst 30 min hjem fra jobb. Det sier seg selv at det blir pes innimellom ja. En av treningene slutter 20.30. Fint om mannen jobber kveld da. Pompen er litt liten til å være hjemme alene.
Også kommer alt annet i tillegg. Ortoped for begge to. Tannleger, reguleringstannlege for eldste, legetimer, kontroller på barnelegesenteret etc. Og håndballkamper hver helg om vinteren.
Skjønner at du kjenner på den samvittigheten, men det trenger du virkelig ikke Tjorven. :klemme: Senke skulderene og tenke at du tar det igjen? Du leverer helt sikkert det du skal, og kan være fleksibel tilbake om jobben krever det.
Jeg jobber også fult og er alene med 3 barn (dog litt større, men det har jammen vært nok denne våren)
Jeg flekser i vilden sky.
Jobber inn den ene dagen i uken hvor jeg har barnefri ( i dag jobbet jeg 4 timer ekstra)
Jeg orker ikke ha dårlig samvittighet for det engang, men jeg har jammen jobbet mer en nok også ekstra.
Denne våren har det vært noen legetimer på meg og eldste (har fulgt han)
Tannlegetimer osv osv.
Nå står vi veldig fritt på jobben da, og veldig mange er i samme situasjon.
Vi har faktisk måttet senke kravene litt i forhold til oppfølging. Vi får ikke deltatt begge på alt det kunne vært hyggelig å delta på. Vi greier stort sett å stille opp med en forelder, og begge der det er viktig. Mannen har flex på jobb, jeg har en forståelsesfull arbeidsgiver og endel fri på dagtid. Ettermiddagene oppleves faktisk som mer pes, med fritidsaktiviteter som semi-kræsjer hele tiden og en toåring som helst bør huske noe mer fra barndommen enn å ha sittet i bilstol mens de andre ble kjørt rundt. :knegg: Heldigvis har vi besteforeldre.
Jeg kjenner på mye av det samme som deg, særlig da jeg akkurat har begynt i ny jobb og bør 'vise meg litt fram'. Jeg var glassklar på det i intervjuet at jeg måtte ha fleksibilitet, og det har jeg også fått. Heldigvis så er det ingen som ser når jeg kommer eller når jeg går, og jeg har en mann som jobber for seg selv som tar mer henting enn meg.
Men ja, det er mye, og jeg synes kanskje at skole/barnehage bør bli flinkere til å legge noe til kveldstid. For de som enten er alene eller har mange barn så blir det utrolig mye.
Hos oss så har sommeravslutningene startet hhv 17 og 18 - det synes jeg var bra. Frokoster osv prøver vi å møte en av oss. Konferansetimer begge to.
Det har jeg gjort, har nå 90%. Fom august reduserer jeg til 80%, men gjør samme jobben likevel, dvs 100% jobb. Skulle ikke tro jeg var økonom.:nemlig:
Kjenner igjen det med at det "alltid" er noe, ja. Jeg er alene med barna, bf bor et stykke unna og er syk, så dermed må jeg ta alt alene i hverdagen. Takk og pris for verdens beste sjef og at jeg har bedriftsbhg vegg i vegg. Hjelper også at jeg er veldig effektiv når jeg først er på jobb, så ingen sure miner når det er noe.
Så - hvorfor i alle dager skal man ha dårlig samvittighet?!?!
For tiden jobber jeg 50 %, har permisjon 50 % og studerer 100 %. Vesla er hos oss annenhver uke, men av forskjellige årsaker har vi ansvar for all type oppfølging også de ukene hun er hos far (evt så må jeg drive konstant påminning for at far skal huske på ting og det er faktisk mer frusterende enn tidspress) Vi bor slik til at vi må pendle en time hver vei hver dag for å komme på jobb. Jeg og samboer har samme arbeidsgiver. Og jeg forventer at også samboer stiller opp for Vesla (stebarn).
Til tider er det klart det er mye - Vesla har to treninger hver uke, Junior en trening. I tillegg kommer bursdager, sosiale happenings og andre avtaleting. Alt tar tid, og til tider føler jeg at vi er mer borte fra jobb enn på jobb. I tillegg engasjerer vi oss i feks FAU og lokale lag. Som tar enda mer tid. Studier, innleveringer og eksamener. Venner og ymse.
Og jeg har overhodet ikke dårlig samvittighet.
Jeg har en fantastisk sjef som ønsker lykke til med avslutninger, opptredener og møter, og som dagen etter er genuint interessert i å vite hvordan det gikk. Vi flekser begge to, men ledelsen er virkelig utrolig positivt innstilt når det gjelder småbarnsforeldre - og det samme gjelder kollegaene. Ikke alle har barn, men alle har forståelse for at i enkelte perioder av livet er det travlere enn ellers.
Og selvsagt får de noe igjen for å være smidig og velvillig - vi har minimalt med langvarig sykefravær, vi har høy trivselsfaktor, og flere ganger har jeg hørt at folk gleder seg til å komme på jobben. (Og ikke bare for å kunne lukke kontordøren og ha noen timer alenetid...:lol: ) Det er jo en grunn til at jeg begynte på jobb igjen så tidlig - jeg trives, og vet at ledelsen vil legge så godt som mulig til rette for at det skal være mulig å kombinere jobb og privatliv best mulig. Barn kan medbringes, og når det er slike typiske "må-ha-med-barn - perioder" kan møterom gjøres om til kinosaler eller kunstverksted...:lol:
Og ikke minst får ledelsen også fleksible ansatte - jeg har ingen problemer med at sjefen ringer meg i ferie eller helger om nødvendig (selv om sjefen beklager å måtte gjøre det), jeg skriver ikke timer om jeg gjør enkle arbeidsoppgaver hjemmefra på kvelden, og det er generellt en svært høy arbeidsmoral hos oss. :ja:
Jeg kunne ikke tenkt meg å gå ned i stilling for å klare å kombinere hjem og jobb. Da får jeg heller omprioritere litt - jeg gikk på en kraftig smell for noen år siden, da jeg hadde to jobber, full studieprogresjon samt styreverv, og lærte på den harde måten. For å kunne gjennomføre full studieprogresjon ved siden av jobb og barn denne gangen, har jeg allerede måttet akseptere at huset ikke kan være shina til enhver tid, av og til må ferdigfabrikata bare være godt nok, og ingen unger tar alvorlig skade av en årlig tur på Burger King. Bursdager kan man betale for å få arrangert, og bursdagskaker kan i verste fall kjøpes.
Jeg måtte rett og slett lære meg til å senke mine egen krav til meg selv - og det satt langt inne. For når jeg tillot andre å gjøre ting bare godt nok, mens jeg forlangte at jeg selv skulle gjøre alt perfekt, samtidig som jeg skulle ha full oversikt over alt som skjedde, så var den eneste jeg sviktet meg selv.
Barna og familien min er viktigst. De er pri 1. Deretter kommer venner, studier og jobb på en delt andre pri. Følg opp barna dine med verdens beste samvittighet - de blir fort større, og en dag har de ikke lengre det behovet for at du skal være der hele tiden. Jobb er viktig det og - men sjefer som ikke innser hva som vil gagne dem i det lange løp, er sin egen verste fiende - fleksibilitet og tilrettelegging er noe jeg tror de aller fleste arbeidsplasser (som har anledning til det) vil tjene på. Fornøyde ansatte er det beste ansatte! :)
Jeg føler litt på det samme som deg jeg også, og det er ingen god følelse. Selv om jeg vet at jeg gjør jobben min, så er det det at jeg må gå litt før, ha en dag på sykehus med barn tannlege osv.
Mannen jobber hjemmefra mandag-torsdag, så da er jeg alene med de 4 jentene våre. Det sier seg selv at det har vasnkelig for å gå opp med 100% jobb. Fra høsten går jeg ned til 80% og får en dag fri - det tror jeg hele familien er tjent med. :jupp:
Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Mai og juni er et helv&%te, på vår avdeling er det i tillegg, I kid you not, 8 bursdager fra uken før 17. mai til slutten av juni. :gal: Og når man i tillegg får noe som skal følges opp av lege/fysio/whatnot med seg selv eller barna, ja da ... Da blir det kaos.
Jeg jobber helt fritt, og definitivt nok innimellom, men det er bare som om det ikke vises sammenlignet med det å gå 13:45 (foreldremøte) på tirsdag, 15:30 (sommerfest) på torsdag, 15:30 (bursdag) på fredag og komme sent (foreldrefrokost) neste tirsdag igjen.
Jeg har vel ikke direkte dårlig samvittighet, fordi jeg vet jeg leverer, men jeg synes det er ubehagelig. Også passer jeg på å bruke jeans på jobb, sånn at jeg kan fleipe med at jeg i hvert fall ikke skal på intervju. :knegg:
Jeg har vært så heldig å ha lærer"feriene" til å ta unna legetimene, og en hjemmearbeidende mann. Nå skal vi begge ut i kontorjobb, og jeg aner ikke hvordan det skal kunne funke.
I vinter"ferien" hadde ungene 5 legetimer og en fysioterapitime, hvorav den ene var på et sykehus 2 timer unna. Jadda.
Verken min mann eller jeg har fleksible jobber,men jeg har en forståelsesfull sjef og 2 veldig forståelsesfulle assistenter, som gjør hverdagen veldig mye enklere når hverdagen er altfor travel. Jeg synes også dr er veldig mye nå om dagene.
Det skjønner jeg. Men jeg tror det er mest en selv som føler på dette så lenge man leverer det man skal. Jeg tenker at dersom man har fleksitid og arbeidsgiver ikke sier noe annet og man leverer det man skal, må man øve på å legge til side dårlig samvittighet.
Jeg forstår imidlertid godt at dette må være veldig vrient for dem som har type vaktjobb eller ikke kan flekse.
Ang pass har vi alltid skaffet det på en dag som likevel er planleggingsdag.
Jeg har tenkt de samme tankene de siste dagene. Det er mye "gå tidlig" for tida, men jeg jobber i perioder mye i helgene og på kveldstid. Og når det trengs tar jeg telefoner og styrer på. Fleksibiliteten går begge veier i min jobb. Men jeg har virkelig fundert på hvordan de løser det som har jobber der de må være til stede, type lærer/hjelpepleier/skift.
Jeg har bare ett barn men måtte gå ned i stilling for å rekke over alt, da var jeg alene med poden, han var mye hos legen og på sykehus, jeg hadde ingen fleksitid. Så da gikk jeg ned til 80% , det fungerte mye bedre for oss. Jeg hadde en utrolig grei arbeidsgiver da, for det ble jo en del legebesøk, avslutninger osv utenom den ene fridagen også, det var aldri noe problem.
Kjenner følelsen...... det er ikke noe hyggelig å alltid være den som sier at "kan vi slutte møtet en halvtime før fordi jeg må rekke avslutning/oppsetning/maifest i barnehagen/på skolen.....", men jeg tror vi gjør lurest i å gjemme bort den dårlige samvittigheten. Stort sett så tror jeg vi er flinkere til å fokusere på det vi IKKE får til en det vi faktisk får til. sålenge det går i hop på et vis med fleksible ordninger på jobb (og sålenge de ikke sier noe annet så må man jo regne med at de tross alt synes det er BRA at man er der og at man leverer det man skal!!!) og man i tillegg får fulgt opp ungene sine så er det jo SUPERT!!!:ja:
Det nytter nesten ikke å løse med 100% jobb. :humre:
Vi har jo krav på fri for legetimer, tannlege osv. Så det må jo settes inn vikar for oss.
Men jeg prøver å få timer når jeg ikke har undervisning, og bruker ganske mange timer i telefonen i løpet av et år, for å flytte timer vi har fått.
Jeg har også veldig forståelsesfulle sjefer, så det er nok kun jeg selv som føler på det. Men følelsen er allikevel ikke grei å ha. ;)
Når jeg nå, fra høsten av, går ned til 80% og får en dag fri, flytter jeg alt av slike timer ( de jeg får flytte) til denne fridagen.
Da krysser man fingrene for at man enten har turnusfri eller aftenvakt. Jeg kan ikke komme senere eller gå tidligere pga slike arr. Da må jeg avspasere en hel dag, eller bytte med noen. (ikke at det er lett) Og så håper man at aftenvakta ikke faller på alle avslutningsdagene.
Jeg jobber skift og kan ikke gå tidlig eller komme senere på jobb. Det er vanskelig å leie inn noen for bare et par timer, da må i tilfelle de på skiftet før gå lenger eller de på skiftet etter komme tidligere. Det betyr overtid noe som ikke er veldig aktuelt. Legetime midt i skiftet kan jeg glemme, da må jeg ta hele dagen fri.
Det som er kjekt er at jeg som regel har to formiddager i uka fri. Da kan jeg ta med meg unger på de utallige kontrollene, få inn foreldresamtaler, reise til lege selv osv. Skjer det ting på ettermiddagene som jeg burde få med meg så må jeg håpe på at jeg har formiddagsskiftet den dagen, hvis ikke må mannen min dra hvis han har mulighet.
Det viktigste jeg har lært meg er at man må ikke stille opp på alt. Jeg har fire barn, en helse som ikke er bra og 100% jobb. Jeg kan rett og slett ikke få med meg alt og jeg tror ikke ungene får det noe bedre om jeg har dårlig samvittighet over det jeg ikke rekker å være med på.
Jeg er alene, og jeg har ikke sjans til å være med på mange av de tingene barnehagen arrangerer. Nå jobber jeg riktignok i samme barnehage som barna mine går, men jeg er som regel travelt opptatt på egen avdeling når det arrangeres foreldrekafeer, påskefrokost og denslags. Jeg løser det med å sende foreldrene mine.
Heldigvis er barna mine lite syke (bank i bordet), så det er ikke ofte jeg må til lege og denslags.
Men Tjorven,
Er det slik at du får jobben gjort og levert det du skal, men plages av at dine kollegaer må ta hensyn til deg og at de løser sitt tidspress med hjemmeværende kone eller au pair?
For det er stor forskjell på om det er en eller alle som det må tas hensyn til. Jeg jobber i "herreavdelingen" og kunne hatt samme utfordring. Men her har alle har småbarn, og mennene her tar sin 50% på hjemmefronten.
Vet ikke hvordan du skal løse det, annet enn at det kan kun bli bedre.
Jeg har forresten, og skal fortsatt ta ut noen dager ulønnet ferie. Ser på det som et bedre alternativ enn redusert stilling. Selvsagt er det ingen som gjør oppgavene mine, men det gir meg allikevel mulighet til å senke skuldrene og ikke sjekke telefon og mail like ofte.
Det er ikke noe kjempeproblem. Jeg skrev det bare som et frustrasjonsutbrudd fordi jeg hele tiden føler at alle må ta hensyn til meg. Det er ikke så kult å alltid være den som det må tilrettelegges for. Jeg gjør jobben min, og får gode tilbakemeldinger. Det er slett ikke det det står på.
Noe av poenget mitt var vel også å få høre at det ikke bare er jeg som synes dette er litt trøblete. Og tråden har jo bekreftet at jeg ikke er alene.
Jeg har hatt en jobb hvor jeg hadde mer arbeidsoppgaver enn en fulltidsstilling, og etter foreldrepermisjonen så tenkte jeg at jeg skulle prøve med 80% stilling (og hadde jo selvsagt "avtale" med arbeidsgiver om at arbeidsoppgavene skulle bli redusert).
Det holdt på å ta knekken på meg, og jeg lærte at jeg aldri, aldri mer skal ta på meg ansvaret for at arbeidsgiver ikke har et realistisk antall stillinger pr arbeidsoppgaver.
Å redusere stillingen (og lønna si) til 80 %, samtidig som man fortsatt jobber (minst) 100 %, kun for å lette på samvittigheten sin er dårlig forretning. Det må jo være mye bedre at man flekser, trikser og ordner for å få med seg det meste, og får jobben gjort?
Det er dette jeg tenker også. Så mye penger er jeg ikke villig til å ofre for å slippe og tenke på meg selv som "utskuddet". Jobben er jo den samme uansett for min del.
Jeg glemte forresten å si at jeg synes det ser ut til at barnehagen deres legger mye litt for mye innenfor arbeidstida.
Jeg ser problemet hos oss også, men der starter ting hakket senere. Vi har også første sommerfesten møtt opp innen kl 17 for der å skjønne at alle andre kom halv fire. Lite mat igjen, og ingen underholdning.
I år kunne man komme fra kl 16, men ikke noe opplegg eller mat før kl 17 (som er stengetid). Jeg skjønner at dette på en måte går ut over de barnehageansatte, men tenker at det er en del av jobben deres.
Det er saken hos oss også. Det er vanskelig å kreve samtaler etter arbeidstid fordi det er en liten barnehage, og de har ikke ressurser til å sette inn vikarer dagen etter. Dette skoleåret har de vært en for lite, og sommerfesten ble lagt til kl 15.
Jeg håper du kan klare å legge bort den dårlige samvittigheten. Jeg syns jeg har det omtrent som deg, stadig noe som skjer i arbeidstiden. Men forskjellen er at jeg flekser og tar velferdspermisjon (til lege, tannlege osv. for barna) med strålende god samvittighet. Jeg tenker at "nå er det min tur til å bruke tid på slikt". Sjefen min har tre voksne barn, og han vet at dette er nødvendig, selv om han er ferdig med småbarnsperioden for lengst. Han får meg til å føle at dette er akseptert, og det er verdifullt for meg.
Det er akkurat likt hos oss, vi har også foreldresamtaler, påskefrokost, sommerfest, Luciatog, julegrantenning osv. innen barnehagens åpningstider og dermed innen min arbeidstid. Det er få arrangementer som starter før 8 eller etter 16, og dermed må man ha fleksitid for å få det med seg. Det har blitt en del avspasering opp igjennom på både meg og mannen, vi er heldige som kan få det til.
Ja, jeg skjønner jo at alt ikke kan legges utenfor arbeidstida. Men for meg er det stor forskjell på om det starter 15 eller 15.30 f.eks.
Og at noen ting kan legges slik at det går litt over åpningstiden f.eks.
I barnehagen vår har de klart å sette opp mange alternativer for foreldresamtalene f.eks. Litt rart å starte dagen med foreldresamtale kl 8, men det er betraktelig bedre enn 14.30 (i det minste for arbeidsgiver :sove:)
Vi har også foreldresamtalene våre på morgenkvisten (kl 8.30 er det lengste jeg har fått dem til å strekke seg og selv da etter litt press). Men siden jeg vanligvis er på jobb kl 07.30, så kommer jeg veldig for sent. På ettermiddagen er den siste kl 14.30. Da må mannen gå altfor tidlig (og han har langt mindre fleksibel jobb enn meg), så det blir feil uansett.
Men det ble faktisk gjort et poeng av etter sommerfesten. Jeg sitter i SU og vi er nå enige om at det godt kan starte kl 16 fremover. Det er noen barn som "aldri" har foreldrene sine der, og det er litt trist for alle parter.
På mannens skole har de mer eller mindre forbud fra rektor mot å legge foreldresamtaler utenom ordinær arbeidstid. Det skal bare gjøres i unntakstilfeller. Jeg syns det er rimelig også egentlig, lærere har jo unger de også, som skal kjøres hit og dit f.eks. Det blir jammen en del samtaler i løpet av et år. En ting er de ordinære samtalene som man har to ganger i året med alle. Men så skal det samtales med foreldrene til de som mobber, blir mobbet, har barn med spesielle behov, foreldre med spesielle behov, oppfølging av ditt og datt. Det blir en del :ja: .
(Nå skal det sies at mannen driter i pålegget og legger alle samtaler på ettermiddag tidlig kveld likevel, men da er det jammen noen foreldre som blir misfornøyde med det også :snill:)
Vi har det nok rimelig likt som dere. Det blir vel ikke bedre med skolebarn etterhvert.. Men etter at jeg ble utbrent for noen år siden har jeg gitt meg selv forbud mot å få dårlig samvittighet for sånt. Jeg gjør så godt jeg kan og jobber (pga. fleksibiliteten) absolutt nok. Så jeg bare har ikke dårlig samvittighet for sånt lenger. Men det tok meg en stund å komme dit.
Jeg stempler inn og ut, og føler derfor ikke på det at jeg noen ganger går tidlig eller kommer sent, nettopp fordi alle vet at man uansett jobber de timene man skal. Veldig bra ordning, jeg liker det veldig godt.
Jeg vet ikke helt om jeg er enig i at det er jobben vår og være i barnehagen etter stengetid. Jeg har også barn og de andre ansatte har et liv de også. Jeg syns faktisk at dersom det er et stort ønske fra foreldrene at slike arrangementer skal være etter stengetid, så kan su arrangere det.
Jeg setter utrolig stor pris på den årlige sommerfesten i barnehagen, hvor de ansatte i samarbeid med FAU og foreldre deltar i forberedelser og arrangement. Det begynner kl. 16 og slutter kl. 18.30, og oppmøtet er utrolig bra med søsken, besteforeldre og diverse annet medplukk.
De ansatte pleier forresten å ha med sin egen familie også.
Alle de andre arrangementene i barnehagen skjer i åpningstiden.
Men det er sant som Tjorven sier,
det er utrolig ubehagelig å måtte be om fri til "dill & dall" støtt og stadig. Min jobb er ikke forenlig med det sånn egentlig, heller ikke halvparten av det. En gang kom jeg nesten gråtende i barnehagen idet foreldrekaffen var slutt og barna hadde sunget ferdig. Jeg prøvde å komme avgårde fra jobb tidsnok, hadde lovet Hvit å komme og trodde jeg skulle få det til med kontordag - som plutselig ble til travel pasientdag pga. noen andres fravær.
Jepp, travle tider. :sukk: Jeg er vanligvis fleksibel på ettermiddagstid, men veldig lite fleksibel på morgenen og på tidlige ettermiddagsarrangementer(hvis jeg har undervisning til halv fire, f.eks.) For meg er det uaktuelt å "snike meg avgårde" Det må være veldig viktig for at jeg (og skolen) kan forsvare å la elevene sitte alene en time, og vikar får jeg ikke med mindre jeg har viktigere avtaler (legetimer som ikke kan flyttes, f.eks) Jeg gikk glipp av avslutningen til mine unger på mandag fordi jeg var med på en fest elevene mine arrangerte, og som jeg hadde lovt å være med på for lenge siden. Ja, ja, det er nok av andre avslutninger å ta av, er det ikke? :gal: :slitsom tid:
He, he. Jeg husker at du syntes det var veldig skummelt da jeg fortalte at vi stemplet inn og ut på jobb. Nå er det du som gjør det og jeg som ikke gjør det. Jeg husker at jeg var fornøyd da, og jeg kjenner at jeg savner det litt nå. Samtidig som det er deilig at ingen leker "storebror ser deg".
Kjenner meg igjen. Men egentlig er det ikke noe man trenger å ha dårlig samvittighet for. Jeg kjenner at jeg ikke blir spesielt irritert om vi må ta litt hensyn til at noen stadig kommer seint eller går tidlig. Helt greit egentlig.
Kan trøste deg med at det blir myyyyye bedre når man er ferdig med barnehagen. Skolen har ikke så mye "greier" og slett ikke i arbeidstiden. Tror faktisk ikke det har vært noe på tre år... Tilstelninger og felles møter er på kvelden. Og foreldresamtalene er det også mulig å få ganske seint på dagen. Ganske befriende må jeg si. I tillegg til at nå går snuppa til og fra skolen selv, og kan være aleine en time eller to om det kniper.
Selvsagt, men akkurat som at andre må jobbe lenger innimellom tenker jeg at barnehageansatte kan gjøre det. Selvsagt ikke på alle "ekstra" ting, f.eks tenker jeg at foreldresamtale er noe som må ligge innenfor åpningstiden i bhg.
Vi gjør jo det, vi har personalmøter en gang i mnd, vi har foreldremøter en eller 2 ganger i året. I tillegg til annen overtid pga f.eks personalmangel.
Vår begynte kl 14 og de fleste gikk vel hjem noe etter kl 17. Bhg stenger egentlig 16.30. Ellers er alle foreldresamtaler i bhg sin åpningstid. Vi har påskefrokost, FN dag (starter rundt 15 så vidt jeg husker, muligens noe før) og Luciatog (08:00). Andre foreldrekaffe arrangementer har vi ikke. Så er det et foreldremøte ved oppstart på nytt bhg år, kveldstid.
Spent på hvor mye det egentlig er av slike ting på skolen, hører så mye forskjellig.
Skolen er mye greiere synes jeg. Det er jo en og annen samtale med lærer, men utover det foregår alt etter skoletid. De har åpen skole en ettermiddag i året, da er det litt hesblesende oppstart kl 1530, men ellers er det fritt for arrangementer i arbeidstiden. Barnehagen kan være ganske vanskelig sånn sett, med foreldrefrokoster, konsert på kjøpesenteret, førskolesamling, sommerfest, lucia, julefrokost, påskefrokost, foreldrekaffe, FN-dag og hva-har-du-slags dag. I tillegg til foreldresamtaler som jeg pliktskyldigst skriver meg opp på, selv om det ikke er så veldig mye som kommer frem der som regel.
Hjemmekontor og fleksitid gjør alt så meget bedre for min del - jeg er glad for at både jeg og manne har det - om bare mannen har hatt det, tror jeg det har endt opp som en konfliktfelle.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
