Og jeg elsker den! Både denne og Bienes hemmelige liv. Jeg synes absolutt ikke denne var noe dårligere.
Sue Monk Kidd skriver på en måte som fenger meg veldig. Hun beksriver følelser med en pressisjon og begreper som gjør at jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir beskrevet, og også på den måten lever meg veldig inn i historien. Historien i seg selv var også lekende og overraskende. Jeg hadde ingen aning om hva hemmeligheten var, og forutså egentlig ingenting av det som kom.
Jeg tror grunnen til at jeg liker forfatteren, er at hun både skriver spennende historier, men også noe som for meg oppleves som almennmenneskelige følelser. Kraftige følelser, kroppslige reaksjoner på følelser, en alminneliggjøring av følelser som mange av oss helst skyver under teppet, og også forløsning av følelser. Det er som om jeg går gjennom hele prossessen selv også gjennom å følge karakterene. Hun beskriver også natur og mellommenneskelige relasjoner og filosoferer rundt dette på en helt super måte. Det er som å være der. Særlig så jeg for meg hvordan det måtte være inni sumpene der de var å såg på fuglene, i den "hemmelige hytten", med sølen som egentlig var bunnen på det gyllenbrune vannet men som var bakke pga fjæren, lukten av våt jord, lyden av fugler og brunstige alligatorer, og sølen på beina, og hvordan det måtte kjennes å gå barfot der den varme solen osv.
Så interessant.
Jeg opplevde det jo litt anderledes., altså ble ikke fenget. Men jeg fikk lånt den av en som var helt forelsket i boken, så jeg hadde kanskje skrudd forventningene unormalt høyt opp. Men jeg har ikke lest "bienes hemmelige liv".. Kanskje jeg skal ta fatt på den når det nærmer seg sommeren.
Jeg har akkurat lest denne (mens jeg venta på HP :knegg: ), og jeg må si at til tross for at jeg likte "The Secret Life of Bees" veldig godt, falt jeg ikke for denne. Det ble til at jeg tvang meg gjennom den. Synes føleriet ble for voldsomt, pluss at jeg som ateist nok ble litt forstyrra av de tunge religiøse aspektene ved boka. Jeg klarer bare ikke å identifisere meg med dypt religiøse mennesker i skjønnlitteratur når det religiøse blir så sentralt som her. I tillegg kjente jeg at jeg bare ble irritert over alle de beleilige tilfeldighetene som gjorde at Jessie og Whit/Brother Thomas kunne treffes hver eneste dag uforstyrra. Selvfølgelig var det akkurat han som som eneste monk tilbrakte dagene sine uttafor klosteret. Selvfølgelig hadde han funnet et perfekt sted der de kunne møtes.
Jeg synes også hun skriver godt, og jeg likte mye i bøkene, men noe glapp litt for meg.
Det tenkte jeg også. Har lest både Havfruestolen og Bienes hemmelige liv, og synes det blir litt for happy ending i de begge. At Jessie også kunne returnere hjem, uten annet enn en kvelds bitterhet fra mannens side ble litt for lettvint. Det samme i den andre boka, at en far som er så gjennomsyret fæl og ondskapsfull hele veien plutselig på slutten gir seg og lar datteren flytte sammen med en gjeng fremmede kvinner klarte jeg nesten ikke tro på:knegg: Skal se det blir film hvert øyeblikk.
Er jeg den eneste som ikke likte Bienes hemmelige liv noe særlig? Den biten som omhandlet diskriminering av svarte var interessant. Resten var litt kjedelig. Og lite interessant. Havfrue-stolen har jeg ikke lest, burde jeg det til tross for at Bienes hemmelige liv ikke slo an?
Jeg har også lest Havfrue-stolen i sommer, uten å bli grepet av boken. Den kjedet meg rett og slett litt, og jeg synes den kvalitetsmessig var milevis unna Bienes hemmelige liv.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
