Vi diskuterte på jobben Hagens utspill om at han ble for lite brukt i forrige valgkamp. Jeg sa det måtte være utrolig provoserende for partiledelsen, da han tross alt ikke eier partiet.
Da sa noen at Jo, han eide partiet, og det ville han alltid gjøre.
Jeg prøvde å få klarhet i om personen mente "eie" i overføret betydning, men fikk ikke noe klart svar. Har aldri hørt om at noen kan eie et parti, på lik linje med et selskap? Eller kan man det? Føler meg dum her.
Registrerer for øvrig at noen antakelig har snakket på kammerset:
Joda, han eier partiet, akkurat som Anders Lange eide Anders Langes parti ( hvor Carl I. Faktisk gikk ut av partiet opprinnelig, det var vel ikke plass til dem begge.... :knegg: )
For å ikke bli beskyldt for noe :knegg: viser jeg til Store Norske Leksikon:
Carl I. Hagens politiske løpebane startet med Anders Langes store protestmøte i Saga kino i Oslo 8. april 1973. Da hadde han vært direktør for den norske avdelingen av det britiske sukkerfirmaet Tate & Lyle siden 1969. Han hadde tatt examen artium på Persbråten skole i Oslo 1963, men var politisk et ubeskrevet blad om man ser bort fra hans passive medlemskap i Unge Høyre. Mens han studerte økonomi ved Newcastle College of Commerce var han imidlertid aktiv i studentpolitikken.
Carl I. Hagen kommer ikke fra noe utpreget Høyre-hjem. Faren var opprinnelig ansatt i Prisdirektoratet, og ifølge Hagen selv stemte faren og moren Arbeiderpartiet inntil faren ble disponent i Nesodden/Bundefjorden Damskipsselskab. Hagen har i mange sammenhenger forklart sin interesse for Anders Langes skatteprotest med at han mistet troen på Høyre som alternativ til sosialdemokratiet under regjeringen Borten, da skattene økte enda mer enn under Arbeiderpartiet og statens makt over individene likeså. Hagen ville redusere statens makt og øke individets, og han følte at Anders Langes synspunkter appellerte til hans grunnholdninger.
Etter Saga-møtet finner vi snart Hagen i det miljøet Anders Lange hadde bygd opp omkring seg, og som nå skulle bli utgangspunkt for dannelsen av “Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep”. Hagen tilbød seg å bli sekretær i partiet, og ved nominasjonen til stortingsvalget høsten 1973 ble han oppført som nummer tre på Oslo-listen etter Anders Lange og advokat Erik Gjems-Onstad. Hagen mistet imidlertid troen på Anders Lange, og forlot partiet 1974. Sammen med advokat Kristoffer Almås dannet han Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. Dermed startet i virkeligheten Carl I. Hagens politiske karriere. Reformpartiet gikk inn i ALP, og Hagen avslørte snart sin styrke som politiker. Han fant seg godt til rette i Stortinget. Samtidig fikk også hans personlige makttrang gode vilkår i partiet, og han etablerte seg raskt som en suveren leder.
1977 skiftet partiet navn til Fremskrittspartiet. Partiet falt imidlertid ut av Stortinget ved valget samme år, men hadde allerede ved kommunevalget 1979 så pass fremgang at Hagen kunne innkassere det som en seier. Hagen selv slo igjennom som fjernsynspersonlighet under valgkampen. Han forstod mediets krav om kortfattet og folkelig tale. Samtidig var han ikke vulgær, slik Anders Lange kunne være. Dermed bidrog han også til å dempe partiets noe frynsete preg av protestparti for ekstremister og raringer.
......sitat slutt.
Så hadde ikke Anders Lange gått bort i 1974, kunne forløpet blitt helt annerledes for Hagens politiske løpebane. Samtidig har Hagen selv " ryddet bort" unge talenter slik han selv en gang ble ryddet bort ( særlig landsmøtet på Bolkesjø på 80- tallet skriver seg inn i historien, hvor flere av FrPs dyktigste unge talenter røk ut).
Fra 1981 har Carl I. Hagen hatt en sikker plass på Stortinget fra Oslo.
Jeg sier som Pelle. Jeg er ikke ute etter å ta noen, men dette er jo bare oppgulp av fakta man lett kan lese seg til selv. Mye av det står også i Magnus Marsdals bok Frp-koden, som i og for seg ikke er så banebrytende, men som setter endel ting i system, i hvertfall for meg.
(Så kan man jo selvsagt si litt av hvert om forfatteren, hans motiver for å skrive boka, og om forlaget, men 100% objektivitet er uansett en illusjon.)
Vel, han eier naturligvis ikke partiet i den betydning man eier et selskap -det er ikke mulig og formelt har han ikke noen saerstiling utover de verv han er valgt til. Men partiet er bygget opp saa mye rundt hans innsats og person at han kan gjoere mye som han vil. Litt som Putin "eier" Russland, Paul Watson Sea Shepherd eller Al Capone mafiaen.
