Har kost meg litt med denne artikkelen. Jeg er kanskje ikke helt overbevist ennå, men artig lesning i hvert fall. Jeg kjente i hvert fall igjen noe der, dette med å sitte på bussen er ikke det samme som før. Da jeg var yngre satt jeg og studerte folk og tenkte og kikket ut vinduet og var mye mer likely til å slå av en prat med sidemannen. Nå finner jeg frem mobilen og blokker ute verden med et spill eller en sms til en venn. I grunnen tror jeg kanskje det slett ikke var så usunt å sitte der og kjede seg og la tankene vandre..
Jeg kjenner jeg blir veldig utålmodig av å sitte på bussen, selv om turen bare varer et kvarter. Det har kanskje noe å gjøre med at vi nå for tiden forventer at noe skal skje hele tiden? For min del er det motsatt på flyplasser. Det er faktisk ett av få steder hvor jeg klarer å koble hjernen om fra det-må-skje-noe-fella, og bare kan la tankene fly.
Men ellers må jeg si at jobben min gir meg mer menneskekontakt med kjente og halvfremmede enn hva jeg forventer (og strengt tatt behøver), så for min del er det faktisk deilig å kunne være alene med tankene mine de gangene jeg tillater at det skjer.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
