Pebbles sa for 13år siden:

Dette uttrykket har kommet opp i flere sammenhenger og jeg blir nysgjerrig på å få høre mer om konseptet (om man kan si det slik :humre: ).

Tar man en slik beslutning basert på prinisippielle grunner, og hvilke prinsipper/tanker er det som ligger bak? Eller er det situasjonsbetinget - at det blir slik naturlig om man ikke er så glad i arbeidsplasen sin eller ikke har kjemi med kolleger? Og om noen har dette som prinsipp, for så å få jobb et sted der de raskt blir glad i flere av kollegaene - forbyr man seg selv å innlede vennskap da, med bakgrunn i prinsipper man har for skille mellom jobb/privatliv?

Jeg har sikkert flere spørsmål også som jeg kommer på etterhvert. :humre:

Jeg har ikke behov for et slikt skille i det hele tatt. Jeg elsker at jeg trives sånn på jobb, og både kolegaer, elever og foreldrene deres kan ringe eller ta kontakt utenom arbeidstid uten at jeg på noe vis føler meg innvadert fordi det da per definisjon er fritid/privatliv. Dette er nok en holdning som er ganske gjengs på vår arbeidsplass - vi omgåes privat mange av oss, og her om dagen kom sjefen bort og takket meg fordi jeg hadde invitert så mange fra jobben i 40-årslaget mitt; hun mente at jeg på den måten hadde gjort en fin ting for arbeidsplassen ved å bidra til godt miljø på jobb. :knegg:

Kanskje er det forkjeller og ulike kulturer innen ulike yrkesgrupper også?

iben sa for 13år siden:

Jeg skiller nok en del mellom jobb og privatliv. Jeg jobber i en annen kommune enn den jeg bor i, og får dermed et ganske naturlig skille. De jeg jobber med er for gamle til å bli mine "venner", men jeg trives med dem på jobb. Jeg jobber i kommuneadministrasjonen (leder), og har en del med innbyggerne å gjøre. Men synes det er helt greit at jeg ikke møter dem på butikken :)
Trives greit med å ha det slik, men skulle av og til ønsket meg et yngre miljø på jobb. Da hadde jeg kanskje fått kollegaer som venner også.

LaBanga sa for 13år siden:

Jeg har fått veldig mange gode venner på jobb, både der jeg jobber nå og der jeg jobbet før. Så jeg har heller ikke behov for et sånt skille. Det er kanskje litt annerledes nÅr man er leder, men hos oss så tror jeg lederne da holder sammen privat.
Er selvsagt ikke alle jeg er perlevenner med, men jeg hadde også en del kolleger i 40-årsdagen min. Skulle jeg satt et skille her så tror jeg livskvaliteten min hadde blitt betydelig redusert. Gode kolleger som også er venner er noe av det som gjør at jeg gleder meg til å gå på jobb.

Serafin sa for 13år siden:

Jeg jobber i helsevesenet, og per i dag på et dagsenter for psykisk og fysisk utviklingshemmede, og endel psykisk syke.
Jeg har valgt å holde ganske tett om mitt privatliv på jobb, men stopper en av brukerne meg på butikken feks, så stopper jeg og tar en prat.
Men ingen av brukerne på jobb vet feks at jeg er lesbisk, men de vet at jeg har to barn, og blant det ei lita jente som er endel syk. Ikke så lett skjule det, når det brukes syke barn dager i hauger. :knegg:

Jeg er også konsekvent på å ikke ha brukere på facebook, ikke så mye for at de ikke skal vite så mye om meg, men at det er ikke alt jeg vil vite om dem..

tink sa for 13år siden:

Nei, det har jeg ikke. Og det passer dårlig i min bransje.

shute sa for 13år siden:

Kolleger kan jeg godt omgås privat.

Menneskene jeg jobber overfor har jeg (som alle mine kolleger) vanntette skott mot. Som i at vi stort sett bor i andre bydeler enn vi jobber, har skjult telefonnummer, lukka facebookprofil og gjør en vurdering før vi f.eks bekrefter om vi har barn eller er gift. En god del av dem jeg jobber med, hilser jeg ikke på med mindre de gjør det først om vi skulle møtes på t-banen e.l.

Skillet er grunnet i prinsipper, som igjen er grunnet i både etiske og sikkerhetsmessige vurderinger. Typisk et fagfelt med ganske store maktskjevheter mellom fagpersoner og klienter.

ingling sa for 13år siden:

Jeg har definitivt ikke så tette skott, omgås flere av kollegene mine sosialt og har dem på Facebook og sånt (noen av dem riktignok med begrenset tilgang...). I det siste har det vært mye konflikt der, og da har jeg nok følt behovet for å koble ut jobben fra privatlivet mer enn før, men jeg setter veldig pris på en del av kollegene mine og kommer til å prøve å ha en del kontakt med dem i permisjonstiden og hvis/når jeg evt. bytter jobb seinere.

Teofelia sa for 13år siden:

Neh. :gift med en kollega: :knegg:

polarjenta sa for 13år siden:

Nei, har vel ikke det. Men pr nå omgåes jeg ikke noe særlig de jeg jobber med privat. Det er ikke noe prinsipp jeg har, men det er bare sånn akkurat nå. Jeg har imidlertid valgt og ikke ha foreldre som venn på facebook, det er et prinsipp.

Katta sa for 13år siden:

For meg er det unaturlig på den måten at endel på jobb også er endel av mitt privatliv. Men jeg skjønner de som føler behovet for å ikke jobbe og bo i samme kommune når man driver med det jeg gjør. Ikke på grunn av kollegaene da.

Luftslottet sa for 13år siden:

Vanntette skott er det ikke, men jeg omgås ikke jobbkontakter på fritiden uten at jeg tilfeldigvis treffer dem, og gir ikke ut mobilnummeret mitt unntatt i spesialtilfeller.

Årsaken er at jeg jobber i en bransje som lett kan spise opp all fritid, og med så små unger som jeg har, vil jeg gjerne bruke den tiden jeg har med dem etter jobb på dem. Ikke på å svare på spørsmål fra jobbkontakter som bare trengte et kjapt svar på ting.

Jeg har jobbkontakter på Facebook, men med begrenset tilgang. Kollegaer har full tilgang. Vi omgås ikke noe særlig på fritiden, men vi er jo mye sammen på jobb, og er ganske private der.

ingling sa for 13år siden:

:dulte:

Chanett sa for 13år siden:

Jeg lurer på hvordan de vanntette skottene fungerer.

Jeg jobber med tidligere studievenner, venner, naboer, foreldre til venner etc og kan ikke se hvordan jeg skulle hatt et slikt skott. Overfor elevene er det selvsagt en klar linje, men all den tid de kjenner mine barn privat og jeg kjenner deres foreldre så kan det aldri bli vanntett. Og ikke er det et mål heller. Jeg liker mennesker uavhengig om de er kollegaer eller venner.

rajraj sa for 13år siden:

:dulte:

løve70 sa for 13år siden:

Jeg har samme erfaring som LaBanga. Har fått flere gode venner både på forrige og nåværende arbeidsplass. Min beste venninne er en tidligere kollega. Begge steder har jeg jobbet hatt flere kollegaer som er i samme alder og livssituasjon. Vi har også mye sosialt på jobb.

star sa for 13år siden:

Har ikke noe skott mellom jobb og privatliv. Har alle på jobben som venner på facebook, dog er vi ikke så himla mange. Har heller ikke noe med kunder å gjøre.

Candy Darling sa for 13år siden:

Den var vel min, og vanntett var kanskje å ta i, sånn som noen av dere definerer det. :knegg: Jeg har flere på FB, for eksempel.

Mitt poeng er at jeg har en ren jobbrelasjon til dem. Jeg liker og trives med mange av dem, men jeg ville aldri invitert noen av dem til bursdag eller bryllup eller reist på ferie med dem. Hvis de sender meg en melding på kveldstid (og det skjer hyppig), er det jobbrelatert.

De vet jo masse om livet mitt, så klart. Men de er helt, helt klart kolleger og ikke venner.

Malama sa for 13år siden:

Mine kolleger er ikke mine venner, men vi har et veldig greit forhold likevel. Vennskapelig kollegialt forhold, kan man kanskje si.

Altså, den forrige sjefen min, ham har jeg vært hjemme hos, og mannen min har vært på fotballkamp sammen med ham (Han fornyet nemlig sesongkortene våre få dager før vi fant ut at jeg var gravid med Knerten, så jeg rakk bare halve sesongen. Resten av sesongen ga han enten bort bilettene, eller noen ganger tok han med seg andre, som da f.eks sjefen min en gang)

Jeg har ingen av dem på facebook, men det er fordi jeg ikke er på facebook da.. hadde nok hatt dem (de jeg jobber nærmest med) der ellers, men det er vel bare et par av dem som er på facebook også...

Men jeg kjenner at det er veldig kjipt at jeg har fortrengt passordet til jobbmailen min, for jeg er altså i permisjon, og savner å få følge litt med på de ikke-jobb-relaterte mailene som sirkulerer, samt litt oppdateringer fra kontormøter, for å vite hva som skjer... Enten må jeg klare å komme på det (Jeg VET jo hva jeg mener det er, men systemet påstår det er feil) eller så må jeg ta turen inn på IT-avdelingen og smile pent og innrømme mitt harde angrep av ammetåke... eneste måte å få nytt passord er nemlig personlig oppmøte med legitimasjon...

nolo sa for 13år siden:

Jeg har et par kolleger som jeg godt kan omgås utenfor arbeidstid, feks gå på quiz eller kafé med, og én som jeg regner som en god venn.

Pebbles sa for 13år siden:

Du brukte uttrykket i dag, men jeg har sett mange andre også snakke om dette, så jeg ble litt nysgjerrig på hvordan det fungerer.

Isa sa for 13år siden:

Den nærmeste gjengen jeg jobber med er en utrolig flott gjeng, og vi finner stadig vekk på noe. Nå er det stort sett jobbgjengen sammen, men har også vært i bursdager og andre fester. Så lite skille her, og jeg trives veldig godt med det.

Floksa sa for 13år siden:

Det ville blitt veldig rart :knegg:

Malama sa for 13år siden:

Det stiller seg vel dessuten noe annerledes for oss som ikke har elever, kunder, brukere etc da. Å jobbe som lærer eller i barnehage, og ha egne barn som gjerne går på den skolen eller barnehagen, gjør jo at man kjenner barn og formere på flere arenaer, etc. Litt lettere å skille når det bare er snakk om noen kolleger?

Palmen sa for 13år siden:

Ikke vanntette skott, men jeg har klare skiller, ja. To kollegaer er venninner, men det er ikke pga jobben men til tross for. Vi har heller ikke samme arbeidssted.

Candy Darling sa for 13år siden:

Det kommer nok også an på hvordan man er som person. Jeg er ekstremsosial og slipper hvem som helst inn 1 m intimsone. Inkludert hele internettet.

Det er bare en liten håndfull som slipper innenfor den meteren.

Milfrid sa for 13år siden:

Jeg har aldri hatt noe vanntett skott mellom jobb og privatliv, og det har heller ikke mannen. Vi har gode venner fra begges arbeidsplasser, og glad er jeg for det. Men jeg kan nok tenke meg jobber hvor det kanskje er greit å ha et greit skille.

Tilden sa for 13år siden:

Vi er veldig sosiale på min arbeidsplass, og omgås også privat. Er veldig glad jeg har det slik, og setter stor pris på mine gode kollegaer.

Minerva sa for 13år siden:

Det kommer også an på geografi, kanskje? Bor man på et mindre sted og jobber i nærområdet er det større sjanse for at man treffes oftere, tilfeldig med en øl i sola eller med ungene på lekeplassen? Flere av kollegene mine er blitt mine venner etter 5 år. Jeg inviterte 2 av dem i bryllupet mitt. For meg gir det mer trivsel på jobb med mennesker omkring meg som kjenner meg utenfor "8-16-rollen".

Candy Darling sa for 13år siden:

Ja, igjen tenker jeg at det kommer litt an på rolle, jobb og personlige definisjoner. Ved min type jobb har man veldig mange sosiale arenaer gjennom jobben, og de vet jo alle hvem jeg er. De vet at jeg er mer enn vanlig opptatt av musikk og film, hva barna mine heter og hvor gamle de er, og hvor stolt og frustrert jeg er over dem. De vet at jeg elsker teknodingsedupper, at jeg ler høyt og støyende og at jeg synger når jeg er full. De er fremdeles ikke vennene mine.

Jeg har nå også vært ganske mye sammen med my imagenary friends fra internettet - men jeg har enda ikke blandet dem med RL-vennene mine.

Fløyel sa for 13år siden:

Til enkelte har jeg måtte distansere meg ja. Men jeg jobber b.la tett med min søster. Samt at ett par av de har blitt ganske mye mer enn "bare" kollegaer. Men vi snakker lite/ingen jobb når vi er sammen. (dette gjelder veldig søster'n og meg)

Milfrid sa for 13år siden:

Hmmm, jeg blander RL-venner og internettvenner også, jeg. Men vi pleide å være litt sånn :øhh, snakke lavt og fort: når folk spurte hvor vi kjente hverandre fra. Vi hadde heldigvis en felles "interesse" å skylde det på. Og nå, etter ganske mange år er dette ikke lengre internettvenner, men RL-venner, siden vi ikke henger på de samme nettstedene lengre.

Jeg fant på ting på privaten med jobbvenner, og en av mannens beste venner er en kollega. Jeg er litt der at om det klikker sånn personlighetsmessig, så bryr jeg meg ikke om hvor jeg får vennene mine.

Candy Darling sa for 13år siden:

Jeg har én ekskollega som venn, og det er definitivt hennes skyld. :knegg:

Najade sa for 13år siden:

Jeg har ikke det, og vil nok heller ikke "opprette" det.

Men jeg har ny jobb i år, og har lært at jeg ikke skal bli så venn og familie med jobben/kollegaer som jeg ble med den forrige. Det var sammenlignbart med å melde seg ut av familien, når jeg vurderte å slutte. På godt og vondt altså!

Tror nok ikke det samme ville kunne skje i min nye jobb, da det er mange omstendigheter som var spesielle på min forrige arbeidsplass, men jeg kjenner at det er godt å være bevisst på dette nå.