Onsdag skulle jeg hente begge barna, for mannen skulle jobbe litt ekstra. Jeg syklet fra jobb i god tid, og etter ca 2 km. var det noe i giret som røyk. Bakhjulet stod fast, og jeg skjønte raskt at sykling hjem utgikk. Jeg var heldigvis rett ved en bussholdeplass, så jeg tenkte bare at "ja ja, jeg får ta bussen hjem.". Det er for tiden buss på bane og ganske kaotisk. Men da jeg skulle finne frem flexikortet, så jeg at lommeboka lå igjen på kontoret. Stønn. Låste sykkelen og begynte å gå. Jeg hadde da ca 6 km. å gå, og VONDE sko. Og ganske dårlig tid. Ringte mannen, så var opptatt i møte. Ringte 2 av vennene til lillebror (som skulle hentes i barnehagen), men de hadde hentet tidlig. Vel vel. Jeg fikk vel bare gå på. Skoene gnager. Big time. Tok av skoene. Gikk litt barbeint. Au! Hadde jo ikke akkurat hard nok hud til å gå barbeint heller. Gikk tidvis kun i sokkelesten. Sikkert et fint syn. Litt av med sko, litt på med sko. Sjekke klokka. Sjekke telefonen (det kunne jo hende mannen var ferdig på jobb og kom meg i møte, men no such luck). Jeg ankom til slutt barnehagen med blødende bein, svett kropp, 10 minutter før stengetid. Så var det en maratonettermiddag hjemme med møtevirksomhet på oss begge, og barnevakt for barna (de måtte kjøres og hentes hos barnevakt). Da de endelig var i seng etter dusjing, sank jeg og mannen ned i sofaen med et velfortjent glass vin. Puh!
Jeg smiler bare av det nå, men der og da var jeg nesten på gråten. Særlig når lillebror sa, litt trist: "Jeg er den eneste som er igjen jeg, mamma.". Men jeg rakk det jo!
Og compeed er min venn!
Huff, det hørtes helt grusomt ut. I sånne situasjoner kan jeg fint finne på å bli sint på mannen, hvis han ikke tar telefonen eller er for opptatt til å komme og hente meg. :flau: