Pebbles sa for siden:
Leste nettopp portrettintervju med Trine Grung i siste nummer av "Mamma".
I utgangspunktet synes jeg hun har virket i overkant kjasete og påtrengende.
Men etter dette portrettintervjuet, må jeg si at jeg har fått sansen!
Synes det var befriende å lese henne fortelle om fødselsdepresjon, overvekt og håpløshet, psykologhjelp og andre uglamorøse sider ved tilværelsen på en likefrem og selvfølgelig måte.
Er generelt ganske lei av fasadepussing og at det å gå igjennom vanskelige perioder i livet skal være skamfullt og tabubelagt.
Fremmede trenger ikke å vrenge sjela si for meg, men jeg synes det er så uendelig mye mer meningsfylt og menneskelig å ha samtaler i hverdagen som strekker seg en smule utover vær&vind.
Kjendiser som forteller om opp-og nedturer på en likefrem måte er til stor nytte i et overfladisk vestlig samfunn.
Jeg etterlyser mer ekte og tydelige følelser mellom folk!
Det er mulig det bor i en latiner i meg, for i kjedelige familieselskaper hvor bare ikke-følelsesladde, ikke-religiøse, ikke-politiske temaer skal diskuteres, så bare lengter jeg etter en frodig italiensk storfamiliemiddag hvor man kan le høyt og felle en tåre om man føler for det!
Hva med dere?
Hva synes dere om Trine Grung ( som snart blir aktuell med et følelsesladet program om gjensyn og avskjeder på flyplassen) - for folkelig eller befriende åpen?
Og hva med omgangskretsen? Like følelses- og meningstilkneppet som min - eller er dere heldigere samtalemessig sett?