Jeg har en mannlig bekjent som er bedreviter. Han er egentlig en hyggelig og blid kar, som det kan være morsomt å være sammen med. Men når vi kommer inn på diskusjoner om ulike tema (det kan være seg religion, medisin, politikk, litteratur - ja hva som helst) så er han verdensmester med en gang. Måten han snakker på får meg til å krympe meg. Som om han vil belære meg og forklare meg. Jeg får selvsagt helt fnatt :knegg: Selv er jeg også opptatt av kunnskap og jeg liker å kunne mange ting, så dette kan være en årsak til at skoen trykker. Men på samme tid så syns jeg også det er ubehagelig å bli snakket til som et barn, få råd jeg ikke har bedt om og måtte høre på alt "våset". i 50% a tilfellene er det nemlig åpenbart at han ikke er en ekspert på området, men at han bare snakker som om...
Grrrr.... jeg blir så irritert!
Kan noen hjelpe meg å takle denne bedreviteren?
Det må da være noen triks der ute til hvordan man kan avæpne slike "roller"?
Noen ganger kan det funke å virke oppriktig fascinert og interessert i det vedkommende forteller, og stille oppfølgingsspørsmål helt til personen kommer til kort. Når vedkommende ikke kan svare mer, lar du det være stille et par sekunder før du skifter samtaleemnet fullstendig.
Jeg bare ignorerer. Jeg har en slik på jobben selv, og det å gå i diskusjon blir aldri bra. Vær heller litt uinteressert, slik at han blir usikker på om du lytter - da eskalerer det litt før det forhåpentligvis roer seg.-
Men seriøst: Hvis det er åpenbart at han ikke er ekspert, må det jo være noe du fersker han på? Og da kan du jo argumentere mot det han sier? (Ikke for det at fakta hindrer slike i å stå på, men alle i omgivelsene får det i alle fall med seg. Det er jo et lite plaster på såret. :humre: )
Hvor går egentlig skillet mellom å være bedrevitende og bare å være glad i å fortelle/snakke? Det finnes nemlig tema der jeg tar helt av og øser av meg min kunnskap og nå fikk jeg litt noia med tanke på at det kanskje oppfattes som bedrevitende av de rundt meg. :paranoid:
rajraj:
Overgangen er når man går fra å være engasjert til å bli belærende (og man ser et litt svevende uttrykk hos tilhøreren...).
Jeg er på grensen mange ganger selv, men har lært meg at når jeg ikke blir oppmuntret av den jeg snakker med - ref mitt eget innlegg i tråden, så prøver jeg litt til, og så skjønner jeg at det ikke er rom for å fortsette. :knegg:
Litt dårlige sosiale antenner kanskje?
Eller når du overtar alle samtaler og tema HELE tiden og dominerer med din "ekspertise" uansett hva du har å komme med. Og hvis du samtidig ikke finnes interessert i å lytte til andre og ha en toveis samtale.
Tør du å si det direkte til ham? At du ikke synes noe om måten han fremstår på i diskusjoner? Tror du han vil takle det? Jeg har en tendens til å trekke meg unna sånne personer, for jeg blir så sur av det. Og når jeg blir sur eller irritert over noe(n) så syns det veldig utenpå. :knegg:
Jeg elsker også å øse av min kunnskap :nikker: Og jeg vet at jeg har bedreviterske gener i meg :nemlig: Men Kasia og HIM forklarer forskjellen god :knegg:
Da har du allerede strøket til bedrevitereksamen.:knegg: Du åpner jo for at du ikke har all kunnskap om emnet. Jeg tror nok mange av oss har noe vi er oppriktig engasjert i og kan endel om og som vi da blir relativt overkjørende i samtaler om, forskjellen er at da kan man faktisk noe, man trenger ikke undervurdere tilhøreren og det gjelder ikke alle emner. Men jeg har innsett at det finnes grenser for hvor mye man kan nerde om ting man kan også før folk blir svevende i kontakten.:knegg:
JEg er skrudd sammen slik at jeg bruker innmari mye energi på å "ta han" - enten finne tema han ikke vet noe om slik at han (eller hun, selvfølgelig) må late som - og så komme med fakta.
Det hjelper dog ingenting.
For min egen del så tror jeg at jeg ville forsøkt å gjøre det hvis dette var en person jeg hadde lyst til å bevare forholdet til. Men det er jo ikke sikkert jeg hadde turt. :sparke: Jeg har et par venner som er irriterende selvsentrerte og klarer å vri ethvert samtaleemne over på seg selv, uten at jeg har sagt fra om det. Jeg er så redd for negative konsekvenser.
Jeg prøver titt og ofte :glis:
Kunsten er jo å gjøre det uten å vekke min egen bedreviter, uten å gå inn i noen heftig diskusjon og gå ned på "hans nivå". Jeg vil jo gjerne framstå som avbalansert må skjønne :gal:
Neida. Jeg nevnte ikke mitt grep nummer to. Som er å sørge for at alle samtaler dreies dit hvor jeg kan slå i bordet med ekte besserwisserness. :rødme:
(Hjelp - jeg er et sosialt monster!)
Ja, enig i det. Men jeg tror ikke folk oppfatter en som en bedreviter, altså. "Uutholdelig kjedelig", "Har ikke noe liv", "Finnes det altså folk som er interessert i dette?", "Lett autistisk preg", "Mangler sosiale antenner" derimot kan jeg godt tenke meg at de tenker. :humre:
Jepp, og jeg sørger også for at jeg ikke er alene med bedreviteren sånn at jeg heller kan snakke med sidemannen eller noen andre:nemlig:
Jeg har nemlig kjent en bedreviter i mange år, og etter en diskusjon når vi var i tenårene, bestemte jeg og venninnene mine oss for å skrive et brev til statsminister Kåre Willoch, for å få svar på hvem som hadde rett. Vel, vi fikk svar, og vi hadde rett. Vi konfronterte bedreviteren med dette som parerte med å snakke om de sultne barna i Afrika. Så min erfaring er å bare la dem snakke, noe annet hjelper ikke.
Kremt. Folk ser ofte sånn ut når jeg forteller hva jeg driver med. De får det der sjokkerte fjeset først, og etter noen minutter blir det mer "stakkars" før det brekker over i "men i svarte :kjevle:" etterhvert.
Også jeg som har en sånn sabla interessant jobb og alt mulig. :overlegen:
Når folk vaser med faktaopplysninger og lager sine egne sannheter får jeg åndenød. Et triks som har vist seg å funke er å se oppriktig overrasket ut, si "Jøss, dette var nytt for meg, virkelig. Kan du vise meg hvor du har funnet disse opplysningene?" :snill:
Er jeg skikkelig i seget gir jeg muligens beskjed om at hvis man ikke har peiling er det gjerne like greit å holde kjeft. :sparke:
Jeg har to av sorten i min omgangskrets. Jeg svarer til den ene "du tar feil, men vet sikkert ikke bedre", "slutt å snakk til meg som om jeg er dum!". Vi kommuniserer generelt dårlig. Den andre klarer jeg å kommunisere greit med, men ikke lenge om gangen. Og ja, jeg prøver å sette han fast så fort jeg har mulighet :D
Jeg har en i nær familie, ikke nødvendigvis belærende bedreviter, men en som elsker å disktutere ting han ikke egentlig har peiling på. Gjerne med ektefølt rettferdig harme. Prøver man å si i mot så får en bare "bare vær sånn dere!" tilbake. Litt i samme sjanger som "Kaller du meg en dårlig mor?".
Noen ganger gir jeg beskjed om at nå er du helt på jordet, men ofte er det greieste å jatte med.
Vennskap som preges av ovenfra og ned holdning har det med å gå over på mystisk vis.
Jeg har en sånn inngiftet i familien. Etterhvert har jeg skjønt at det handler en god del om usikkerhet faktisk, og også et oppriktig ønske om å skjønne/forstå/fremstå med tilsvarende kunnskap.
Det er noe med måten det kommer frem på som kan være utrolig provoserende, han kan f.eks gjenta din egen argumentasjon på en slik måte at det virker som om han har ment det hele tiden. Etter mange år (15 eller så), har jeg innsett at det kan være måten han snur på. Han er ikke ydmyk og gir deg "cred", men neste gang så har han faktisk tatt til seg den nye informasjonen (riktignok som sin egen).
Jeg (vi) lever best med det viss vi lar det fare litt. Han er ikke ute etter å ta oss (det gjør det mindre provoserende), og det blir lite trivelig å skulle ta han for dette. Han er også en skravlebøtte av dimensjoner, men der går det an å si fra litt. Han er nok dels klar over dette selv, men det er jo vanskelig å endre personlighet!?
Litt slakk er greit å gi har jeg etterhvert funnet ut. Klarer ikke alltid det med andre/nye besserwisser da, men det tror jeg er fordi jeg ikke tror alle har samme "motivasjonen som han.
Det minner om farmora mi. Virkelig ikke en bedreviter, men hun kunne også snu på flisa tilsynelatende helt ut av det blå og fortsette å argumentere hardt og heftig, med mine argumenter. Lett forvirrende, men gerit nok når man blir vant til det og ser hva som skjer.
Det som fungerer best er å si "klart du har rett, vennen" på en skikkelig patroniserende måte. Da ler han, eller blir sur og gidder ikke mer, avhengig av dagsformen. Uansett slipper jeg å høre på han mer, vinn-vinn.
Jeg prøver å tenke at det er noe med måten de uttrykker seg på. At de velger en uttrykksform som gjør at det høres ut som om de kan alt / vet alt, det trenger ikke bety at de egentlig synes det selv. Hvis du skjønner hva jeg mener. Da blir jeg mindre provosert og da går som regel samtale greiere. Kanskje, kommer jo litt an på hvor bedrevider de er.
