Jeg og min samboer har to barn hver fra før, og ble helt fra starten enige om at vi ikke skulle ha barn sammen. Vi er langt over 30 begge to, og mener at vi har mer enn nok fra før. Men nå har jeg altså blitt gravid, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Vi har snakket om dette, og ingen av oss blir noe klokere. Verken han eller jeg vet om vi skal beholde eller ta abort...
Vi tenker på at vi sjelden får tid for oss selv som det er, da vi har lite nettverk. Barna vi har er fra 9-14 år. Vi tenker på muligheter som kanskje blir borte... Eller ikke... Jeg har planer om å studere (nettbasert), og om jeg vil klare å kombinere dette med nok et barn... Det finnes et par helsemessige årsaker til at jeg er usikker på om jeg vil bære fram et barn... Ikke så veldig alvorlig, men likevel.
Min mann vil ikke legge føringen for noe, sier han. Han vil støtte meg enten jeg velger det ene eller det andre, selv det er abort som kanskje er det sterkeste alternativet akkurat nå.
Selv tenker jeg at dette må være den verste avgjørelsen jeg noen gang har stått over for! Jeg har lest om abort, og det virker bare grusomt!
Uansett så var planen at det skulle være oss og de barna vi har.
Er det noen som har noe råd å komme med? Jeg blir gal av å spekulere på dette! Det er enda 2-3 uker til jeg kommer inn til legen min. Jeg er nå ca 6 uker på vei.
Jeg og min mann har så mange spørsmål og vi er totalt rådville!
Se for deg at du er uten flere barn, at termindagen kommer og går, at du studerer og ellers lever som dere hittil har gjort.
Se for deg at du er høygravid, gjennomgår fødsel, deres felles barn får et nytt/krevende småsøsken, du setter andre ting på vent en periode for å være hjemme osv.
Hvilke følelser får du når du tenker over de to alternativene?
Forresten er spørsmål om abort god nok grunn til å få akuttime hos legen. Ingen skal tvinges til å vente flere uker ekstra i et tidlig svangerskap dersom man har bestemt seg for å ikke fullføre svangerskapet.
I mitt hode er det litt sånn at hvis man er usikker så hadde i alle fall jeg beholdt. Jeg VET at jeg ikke skal ha fler barn uansett, så for meg hadde valget vært enkelt. Ønsker dere lykke til med valget, skjønner at det er vanskelig.
Dere har på forhånd bestemt dere for at dere ikke skulle få flere barn. Likevel er du veldig usikker på hva du skal gjøre. Min første tanke er at når du er så usikker, er det større sjanse for at du vil angre på en eventuell abort i ettertid enn om du var helt klar i din avgjørelse. Det er veldig sjeldent man angrer på et barn man allerede har fått.
Nå er dere sikkert litt i sjokk og ser for dere at fremtiden blir annerledes enn dere hadde planlagt. Slik skjer av og til, og noen ganger må man revidere planene sine eller utsette dem litt.
Bare du og din mann kan avgjøre hva som blir rett valg for deres familie. Jeg håper dere finner ut av det sammen og finner en løsning som er riktig for dere både nå og på lang sikt.
Uff så vanskelig. Ingen kan fortelle deg hva dere skal gjøre. Det blir feil.
Men tenk på fremtiden dere har... Vil dere ha et til barn med i den? Det blir vel antaligeligvis nå eller aldri iom at dere er oppi årene begge to og har to såpass store barn. Min mor har en venninne som hadde barn på 16 og 18 og som fikk en attpåklatt. De har virkelig storkost seg med jenta som nå er 2 år, og det var helt riktig for dem, selv om de også slet med avgjørelsen.
jeg tror uansett man aldri vil angre på å beholde et barn og sette det til verden. selv om de første årene er harde så blir det jo bedre. Og nå har dere jo store søsken som kan hjelpe og som sikkert syns det er morsomt med en liten en..?
Men man vil jo i noen tilfeller angre på en abort. Men selvføgelig kan det være det absolutt rette der og da for noen. Andre kan ikke si hva dere skal gjøre.
Dere får ta en samtale i kveld og prate om for og i mot.
Jeg har vært i samme situasjon og jeg tok abort. Gikk selvfølgelig noen runder med meg selv (og vordene far), men det var bare ikke aktuelt å "begynne på nytt" med baby, bleieskift, våkennetter osv. Jeg føler jeg valgte frihet foran baby, og det var riktig. Et barn er et stor ansvar og jeg var bare ikke klar for mer ansvar. Man skal jo klare tilby de barna man produserer en sikker og god oppvekst også, og jeg var bare ikke klar.
Det har ikke vært noe vanskelig etterpå, selv om jeg i utgangspunktet ikke syntes abort er noe man skal ta lett på. Jeg vil bare fortelle deg at abort ikke trenger bety depresjoner i ettertid. Jeg hadde det ikke fælt den dagen jeg gjorde kirurgisk abort og jeg har heller ikke hatt noen kvaler i ettertid. Jeg visste at dette ikke var noe jeg ville.
Du må ta denne avgjørelsen helt selv. Selv om det er flott med attpåklatter for noen, så er det ikke det for alle. Barn er en stor jobb. :klemme:
Du spør om "abort eller ikke?" Jeg velger å råde deg til "ikke"..... Dere virker så usikre at jeg faktisk tolker innlegget ditt som om du innerst innerst inne kanskje vil få dette til å fungere :klemme:
Langt over 30? Det gjør ikke noe.
Nettstudier? Gjør ikke noe. Ok litt da, men en baby er sjelden perfekt "timet" uansett. Det passer sjelden perfekt liksom. Men det går seg som regel ganske perfekt til allikevel.
5 barn?... hmmmm de eldste er jo store så det går nok fint! De kan hjelpe til med pass og litt stell når mor må lese!
Men uansett lykke til med valget. Min venninne hadde stoooor glede og støtte av Amathea. Hun tenkte litt på abort men hovedgrunnen til at hun tok kontakt var mere for å prate om diverse. De var visstnok helt supre (i Oslo).
Du trenger ikke vente så lenge som 2-3 uker med å få komme til noen og snakke om dette. Kontakt gynekologisk avdeling på nærmeste sykehus. Der har de vanligvis noen som jobber med akkurat disse vanskelige spørsmålene, og man kan få time raskere enn om man går via fastlegen. Selv var jeg i kontakt med Ahus mens jeg var i en liknende situasjon og fikk time 2 dager etter at jeg tok kontakt.
Jeg vil råde deg til å ta kontakt med Amathea, de vil kunne gi deg råd og veiledning. Og de er absolutt ikke bare til for unge enslige mødre, som jeg har inntrykk av at en del tror.
Ja eller nei. Baby eller abort? Det er du/dere som må ta valget. Til syvende og sist er det din kropp og du som bestemmer, men det hjelper helt klart å være enig i valget om familien skal bli større eller ikke.
Synes at Appelsin gir et svært godt råd. Tenk noen måneder eller et år, eller et par år fram i tid - med begge alternativene i bakhodet.
Det er sjelden man angrer på de barna som blir født, men jeg synes det er klokt å tenke på ansvaret man allerede har for seg selv og storesøsken.
Tenker som Anne - ved tvil, vil jeg råde til å beholde. Kjenner ikke forskningen rundt abort og depresjon inngående, men vil tro det utgjør en forskjell om man er 100% sikker eller ikke. Altså, at en evt. depresjon ikke kommer automatisk. Den kan komme om man sliter med avgjørelsen. Vet ikke, som sagt.
Jeg tenker at å få en baby med så store søsken jo må være noe helt annet enn i runde nummer en. De vil jo kunne være til masse hjelp. En sånn attpåklatt kan jo virkelig bli en "dessert" for hele familien.
Du skriver sånn at det virker som om du vil høre ulike synspunkter, så derfor skriver jeg rett frem mitt. Så får du selv lage balanse i innspillene du får. Selv kan jeg ikke se for meg en situasjon som skulle tilsi at jeg skulle kunne ta abort. Etter å ha gått gjennom svangskap så virker det umulig å stoppe et liv som allerede er dannet og i full gang med å utvikle seg til en baby.
Tusen takk alle sammen for svar! Jeg har lest alle. Selvsagt er det bare jeg og min mann som kan ta avgjørelsen, men det var faktisk utrolig godt å få dele dette dilemmaet med dere der ute og få lese deres mening. Dere er på sett og vis til stor "hjelp" for meg i forhold til det å vurdere alle sider av saken... Føler meg litt "lettere"... I allefall for en stund:ja:.
Nå skal jeg sove på saken. Grunnen til at jeg må vente i ett par uker på legetime, er rett og slett at min fastlege har ferie, og kommer ikke tilbake før 1 august... Og jeg har ikke lyst til å snakke med en ukjent lege om dette... Kan helsestasjonen her jeg bor være et alternativ når det gjelder å snakke med noen om dette?
Om du skal ta abort eller ei, det er det ingen andre enn du og mannen din som kan avgjøre, og da i all hovedsak du. Hva jeg og andre måtte mene, det skal du egentlig ikke tenke på i det hele tatt.
Jeg har selv tatt abort, under stor tvil. Eller, jeg var jo ikke i tvil sånn egentlig når avgjørelsen var tatt, men i tiden før avgjørelsen var tatt, så slet jeg veldig. Skal skal ikke...skal jeg høre på fornuft eller følelser, eller på en kombinasjon av de to.
Nå var bakgrunnen vår en helt annen enn deres, og min vei til en endelige avgjørelse var helt annerledes enn din. Jeg sto i den situasjonen at jeg måtte velge om jeg ville bli alene med tre barn, eller om jeg ville fortsette å bevare det jeg allerede hadde. Og da må jeg bare legge til at jeg ikke sto i en situasjon hvor mannen min ville forlate meg om jeg valgte å beholde (en slik drittsekk er han heldigvis ikke), men vi var i en oppbyggingsfase av forholdet vårt, etter et nestenbrudd, og et nytt svangerskap og en baby ville vi neppe tålt der vi var da.
Så jeg sto overfor et umenneskelig valg, hvor all fornuft sa at jeg måtte ta abort, for de to barna vi hadde fra før, og deres fremtid, veide mer enn det ufødte liv. Samtidig så verket følelsene i meg etter å beholde, for jeg ønsket jo et barn til. Men ikke alene...
Jeg brukte tiden jeg hadde på å tenke til å veie for og i mot. Jeg laget meg en liste, i hodet mitt, over argumenter for og argumenter i mot. Så sorterte jeg disse ut fra for fornuft og følelser, og tok en avgjørelse ut fra dette. Jeg lot fornuften vinne...
I ettertid så har jeg slitt noe med tanker på om det var riktig. Jeg kunne jo klart meg alene, og da med de tre barna jeg ønsket meg. Men igjen så kommer fornuften inn og sier at jeg gjorde det eneste rette, slik situasjonen var da.
Jeg vil bare ønske deg lykke til med valget og avgjørelsen. Bruker du tiden rett nå, så vil du fatte en besluttning som er riktig for deg og dine, og livet videre vil danne seg etter det du/dere velger. Flere her nevner at du ikkae må vente så lenge, men jeg tror tiden er til din fordel her, slik at du får sortert tanker og tatt en avgjørelse du kan leve med.
Jeg har også vært i din situasjon, to ganger faktisk. Den første gangen var vi så i tvil at vi valgte å beholde barnet, og jeg angrer ikke på det i det hele tatt.
Andre gangen var et halvt år etter at fjerdemann var født, da var vi også litt i tvil, men den gangen valgte vi abort og det var faktisk en tung tanke. Vi veide for og imot da også, men fant ut at nå vil vi bruke all den tiden vi har på våre fire barn, som er fra 2-10 år. Jeg har ikke slitt med vonde tanker i ettertiden, jeg er fullstendig sikker på at jeg gjorde et riktig valg den gangen.Hvordan i alle dager skulle jeg klart 5 barn i tillegg til jobb og stort us og ta meg av.
:klemme: i en vanskelig tid, håper ud har fått sovet godt.
Store søsken kan ha stor glede av en liten attpåklatt. Og de er til stor hjelp, de er bonusbabyer de som kommer etter noen år. Jeg har mye hjelp fra de to store hos meg med å underholde plutten. Og de er veldig glade i han.
Jeg vet ikke hva dere har kapasitet til og hva slags kvaler du evt får ved å velge abort. Dette vil jo være deres eneste felles barn, er du komfortabel med at det ikke blir noe av når det først er der?
Man kan være usikker uten at det trenger å bety at å beholde er det riktige.
Jeg har vært der selv, og var veldig usikker, hadde IKKE lyst å ta abort, men hadde heller ikke lyst på flere barn.
Jeg endte med å ta abort og angret ikke siden, det var det riktige for oss(å ikke få flere barn).
Tidspunktet var som nevnt over her dårlig i forhold til at forholdet vårt var på vei oppover igjen etter en litt dårlig periode,
hadde det skjedd nå hadde det nok endt annerledes, selv om vi ikke planlegger flere.
H.I. vet du har det utrolig vanskelig nå, men det er ditt valg til syvende og sist.
Passer et barn inn, ønsker dere å ofre forskjellige ting, har dere økonomi, plass, ork osv., det er kanskje ting man bør tenke på.
Tror uansett om du skulle beholde at det sikkert blir fint og du vil ikke angre.
Lykke til :klemme:
Umulig for oss å råde deg. Det er jo ditt valg alene. Ut fra slik jeg tolker deg tror jeg kanskje at du innerst inne veier mot å beholde? :vetikke:
Personlig kan jeg ikke se for meg at jeg noensinne skulle komme i en situasjon hvor abort skulle være aktuelt for meg. Ikke at jeg har satt egne barn til verden og vet hvor fantastiske små mennesker jeg lager. Men meg om det.
Om økonomi, hus og alt det praktiske er på plass, så må man jo tenke på om man VIL ha flere barn. Kjenner noen som fikk en atpåklatt og storesøsknene var i samme alder som deres. Denne attpåklatten storkoser seg i storfamilien, og har mange omsorgspersoner i livet sitt. Det er gull verdt, og kan være avlastende i det store bildet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)