Selv om jeg akkurat i år syns det er noe krevende å ha barna hjemme, så vil det nok ikke være slik for all framtid, og selvsagt har barna ferie når jeg har ferie, noe annet skulle jo ellers bare mangle. Men akkurat i år ser jeg for meg at jeg kommer til å være rimelig glad når hverdagen kommer og de skal i barnehage/sfo igjen. Sånn er det i år, til neste år kan det være helt annerledes, fordi jeg foråpentligvis er frisk da.
Jeg har jobbet mange år i barnehage, og ja det er noen foreldre med veldig lang sommerferie som kun tar barna ut av barnehagen de ukene det kreves. Hva dette skyldes vet jo bare de selv, kanskje er de syke, kanskje syns de det er greiest å ha barna i barnehagen, hva vet vel jeg. Jeg har aldri hatt noen forventninger om at foreldre som er lærere skal ta ungene sine ut hele sommerferien, for noen barn er det faktisk for lenge, mens for andre barn er det ingen problem å komme tilbake etter lang ferie. Jeg tenker at hvert foreldrepar får ta de avgjørelsene de syns er rett for sine barn.
Her er sfo stengt i hele juli og så har de fri første uken i august + at vi hadde en uke i juni, ca 6-7 uker blir det da.
Her har det gått smertefritt og jeg og pappaen har byttet på frem til i dag og nå er det familieferie noen uker:D
Barnehagen vår har åpent hele sommeren. Femåringen har likevel fri 6 uker sammenhengende. Først tre uker sammen med pappaen, så tre uker sammen med meg og mannen. Noen ting er enklere når en ikke lenger bor sammen, hvertfall så lenge en av oss kan være fleksible med når ferien tas ut.
Jeg kan fort klage over slitsomme unger i ferien. De har nå 5 uker ferie, altså 2 mer enn de må. Det kommer av at mannens ferieuker ikke sammenfalt med når barnehagen var stengt, og besteforeldrenes ønske om å ha de med seg på ferie kom i enda en annen uke. Men mine blir ikke mer og mer slitsomme utover i ferien, de blir faktisk mer og mer venner. Den første uka var et mareritt, og jeg har tenkt mange tanker om ungene som gjør at jeg nesten tviler på min evne som mamma. :gal:
Hvis det blir bra vær i begynnelsen av august og ungene oppfører seg greit, kan det fort hende vi tar en eller to uker ekstra ferie. Men det spørs nok om ikke SFO og barnehage er etterlengtet for foreldrenes del. :nemlig: :sparke:
Jeg har 9 ukers ferie, og det er dessverre helt fullstendig uaktuelt for meg å ha hjemme to ekstremt kranglete småunger hver dag i 9 uker. For meg er det aldeles ikke en selvfølge at ungene har ferie når jeg har ferie. :niks: Hadde jeg hatt 4 uker ferie hadde de hatt ferie samtidig som meg. :jupp:
Jeg har jo vanlig ferie, det er jo derfor det er selvsagt at de er sammen meg meg i ferien. Hadde jeg hatt 9 uker, hadde jeg ikke hatt dem sammen med meg hele tiden nei.
Min hadde sikkert vært klar for barnehage etter 3uker , men for meg er det uaktuelt å sende han i barnehagen når jeg har ferie, da vil at vi skal være sammen. Det gjelder om jeg har 4 uker eller 7 uker.
Jo, de begynner nok å lengte tilbake til venner (eller vekk fra oss :knegg: ) etter en stund, og det er jo korte dager når vi har fri. :jupp: Men om det plutselig skulle bli sommer, tar vi litt mer ferie på hytta i stedet, sånn at vi kan få litt sommerfølelse vi og. Har nettopp hatt 2 uker på hytta, og dagene har gått med til å se på regnevær, lyn og torden. Interessant det altså, men ikke akkurat hva vi var ute etter. (Nå svartmaler jeg litt, vi har hatt flere fine dager og, altså.)
Jeg hadde det egnetlig med i innlegget men tok det bort. Ventet bare på den der. Det kan være like slitsomt med 1 som 2 altså. ;)
Hvertfall om man har barn som krever endel.
Jeg tenkte sånn når jeg bare hadde en, da var det aldri noe problem. Nå derimot, så tenker jeg litt på meg selv også. Nå er jo jeg alene med dem, så dersom jeg er heldig har pappaen dem litt av ferien, men det er nok ikke sikkert i det hele tatt. I år har han hatt dem en uke, og jeg tror nok ikke det blir noe mere heller.
Jeg tenker uansett at det blir enklere jo eldre de blir, neste sommer vil jeg tro storebror kommer til å farte litt rundt på egenhånd. Det jeg blir mest gal av er den evinnelige kranglingen.
Hvorfor? Tjo, i første rekke fordi SFO er stengt i hele juli og eksen hadde 1 uke ferie i tillegg i juni. Så da blir det jo kjapt 5 uker.
Hadde jeg tenkt fra et rent "egoistisk" synspunkt hadde jeg gjort det kortere fordi jeg også trenger feriedager til påske og jul og da er 4 uker av "mine feriedager" rett og slett for mye om sommeren. Jeg har jo bare 5 uker ferie som alle andre.
Det går da ikke å på å ikke tenke på seg selv, men jeg vil ha tiden med min familie og nyter tiden sammen med de. Jeg sa ingenting om dere andre. Men jeg vil ha mestmulig tid sammen og dermed gjør vi det sånn.Jeg hadde det på samme måte da jeg var alene med han også, for oss passer det best.
Ja tenk om. Jeg skulle gjerne hatt flere jeg, å hadde nok hatt de hjemme like lenge fordet. Fordi det passer oss best å fordi jeg ønsker mest mulig tid med de.
Kanskje de hadde lekt sammen litt også..
Selv om han hadde villet det selv og mast etter barnehagen? Noen ukers ferie er selvsagt en selvfølge, men en hel sommer hjemme tror jeg neppe hadde blitt satt pris på av mine.
Når det er slik at det er flere hjemme, unger i gata og endel å finne på er det jo null problemer å ha et par unger hjemme, hvertfall når de har blitt så store at de får lov til å leke ute alene. Jeg bor også slik til at det alltid er noen i gata. Nesten alltid vel å merke, endel har kjøpt hytte det siste året og det merkes. Men der vi bodde før var vi mutters alene med barn i den alderen i nabolaget. Det var ingen lekekamerater. Å finne lekekamerater medførte et styr av en annen verden da de enten var bortreist eller i barnehagen. Da synes jeg barna godt kan få innvilget en tur i barnehagen hvis de ber om det.
Jeg sa ikke de var hjemme altså, neste uke er det ingen i gata her hjemme faktisk. Poden måp følges til sine beste venner fordi de bor litt lenger unna. Men vi gjør mye da, drar på mye turer rundtomkring her osv.
Det er et "Aktiv sommer" tilbud i kommunen da, men det blir både dyrt og ganske langt å kjøre. Jeg synes feks skolen der jeg bor kunne hatt avtale med barnehagen om sommeren (oppvekstsenter), som har åpent. Det hadde jo bare vært greit å ha litt flere barn enn 2-3 stk pr uke om sommeren i grunn. Men en del foreldre tar feks kun 2 uker ferie sammen, og så 2 uker hver for seg + besteforeldre etc.
Jeg har "lærerferie", og fra de begynte på skolen har ungene hatt fri hele sommeren. Men jeg innrømmer glatt at da de var mindre hadde jeg dem i barnehagen noen uker om sommeren mens jeg hadde fri, gjerne den første ferieuka og en eller to av de siste. De har alltid blitt veldig lei av hverandre og kranglete når de har vært hjemme over lengre perioder, og det var rett og slett ikke koselig å ha dem hjemme for lenge - og de storkoste seg alltid i barnehagen med rolige, kortere dager. I tillegg hadde jeg rett og slett behov for litt egentid siden jeg alltid var alene med dem. Så jeg valgte å gjøre det sånn, uten dårlig samvittighet.
Vi deler opp. Først noen uker ferie, så noen uker barnehage og så mer ferie. Og masse fridager innimellom dersom de ønsker det. Å være hjemme her med meg og en masete lillebror er ikke bare moro på gråværsdager.
Her har du oss, sånn ca. Bare at Junior er 07-modell og ikke har noen venner han kan sendes til. Vi bor i blokk og utelek alene er utelukket. Alt må regiseres av oss, og vi må delta. Leiligheten er liten, så uansett hvor man er - er vi i nærheten, alenelek er dermed nesten utelukket. Eller Lille ødelegger.
Derfor blir jeg til tider "lei av å være med mine barn". Så får andre synes det er trist.
Mine er hjemme fra skoleslutt til skolestart. Også når de gikk i barnehagen. Jeg har fri hele sommeren mens mannen pleier å ta fem uker. Vi er bortreist minst fire uker hver sommer så det blir jo ikke så mange ukene hjemme.
Det har vært slitsomt til tider, men for oss er det viktig å tilbringe tid sammen.
I år skal lillesøster begynne på skolen og jeg har termin om noen uker så hun begynner på SFO i begynnelsen av august. Gutta er hjemme til skolestart.
Mellomste har hatt 3 uker ferie snart, og skal tilbake i barnehagen på mandag. Størsta er sluttet på SFO og har følgelig 8 uker ferie hjemme, mens Minstemor går på rundgang til slekta de dagene jeg har jobb, og ellers er sammen med meg når jeg har fri eller seinvakt (jeg jobber turnus). Hun begynner i barnehage i august.
De skal ha 3 uker nå. Vi tar ikke mer fordi det er helt texas å være alene med dem nå. Det er ikke lett å finne på noe med en 4,5-åring og to 2-åringer. :gal: Tvillingene går bare 50% i barnehagen og har derfor en del fri, og storebror tenker jeg å ta ut noen dager når tvillingene er i barnehagen, slik at vi kan kose oss litt bare oss to.
Dog angret jeg på den balja her om dagen. Jeg snudde ryggen til et øyeblikk, og det var akkurat den tida hun trengte på å knabbe Galaxy Tab'en min fra midten av hagebordet og hive den i balja... Heldigvis gjenoppstod den fra de døde etter et par dagers tørk.
Vi er hjemme med barna i 4,5 til 5 uker. Barnahagen er stengt.
Vi er litt alene og litt sammen. Ser at det blir lettere å få hjelp/avlastning av jentenes tanter og en bestemor (de har fire).
Det går helt fint. Det er svært få lekekamerater hjemme nå, men vi tar en utflukt hver dag. Og skiller barna litt. Hvis ikke kan det bli mye krangling.
Og, søle med vann eller basseng er det beste vi kan gjøre. Og det er godt vi har en Syden ferie å se frem til, telle ned til og snakke om.
Her har ho 4 uker sammen med meg sammenhengende i juli og en i august med bestemoren. Jeg har ho hjemme i jul, påske osv hvis jeg selv får fri. Vi koser oss sammen, men kjeder oss også av og til. Ho er tre år, men sier ho syns det er deilig med ferie...:)
Min erfaring i jobbsammenheng er at de foreldrene som jobber er de som tar barna ut i ferie når de selv har fri. Jeg undrer meg av og til over de som er i permisjon og har mulighet til å ha barnet i barnehagen kortere dager og en fri dag innimellom, men aldri gjør det.. alltid de som er der kun de stengte ukene i sommerferien eller jul, påske også. Sier ikke at det er likt over alt altså, men jeg klarer bare ikke skjønne det..
Leo har hatt sine tre uker ferie fra barnehagen, og for hans del holder det. Han har vært i barnehagen i en uke etter ferien, og i dag ble han pottesur når jeg sa at barnehagen var stengt. :knegg:
Malin har hatt fri siden skolen sluttet den 23. juli, og skal etter planen begynne på sfo første august. Hun trenger en stund på å komme inn i rutinene igjen etter ferien, så derfor får hun gå der selv om jeg er hjemme. Så får hun heller ha kortere dager.
Da minsta gikk i barnehage hadde vi ingen skrupler mot å la henne være der. Det var både fordi hun stortrivdes i barnehagen og fordi jeg slet med psykisk sykdom og ikke klarte å aktivisere henne godt nok, og Hubbien hadde ikke mange ukene med ferie.
Nå har minsta ferie HELE sommeren, og jeg kjenner at det er vanskelig å få slitt henne ut. Hun kjeder seg av og til, men så tenker jeg igjen at det igrunnen ikke er krise. Så lenge vi gjør noe sammen de 3 ukene vi har ferie hele familien, så tenker jeg at resten av tiden får tilbringes med forefallende kos og spenning, og noe tid med å kjede seg. Så kan hun begynne å glede seg til skolen begynner igjen i slutten av august. :knegg:
Er det sånn at det ikke er legitimt å bli møkk lei av å være hjemme med ungene sine i ferien? Eller at man syns det er slitsomt? Er det sånn at for å være en skikkelig forelder så skal man nyte hvert sekund man er sammen med barna?
Som jeg skrev tidligere har vi ungene hjemme hele sommeren - men det er definitivt mer feriepreg over det for oss foreldre nå enn det var da de to eldste var 1 og 3 år f.eks. og man måtte ha øyne med 360 graders synsradius og tentakler til armer. Og for guds skyld ikke slå av en prat med naboen og miste oppmerksomheten et lite sekund. Da jentungen ble født passet mamma på den kommende storebror som akkurat hadde fylt to år. Hun kledde på han og slapp han ut i gården, og mens hun tok på seg skoene sine så ble gutten borte. Hun ropte og hun ropte og hun ropte. Og til slutt så fant hun han gjemt inntil garasjeveggen, der sto han stiv som en stokk og sa ikke et pip - han likte godt å gjemme seg den gutten... Moralen er - det er lov å bli sliten av å være med ungene sine, for de krever 100% tilstedeværelse hele tiden.
Nå er våre 6, 10 og 12 år, og selv om de kan kjede seg litt, særlig den minste, så er det mye å finne på - og man kan også slenge på en film om været skulle være dårlig og vennene borte. Jeg kan også sende de to eldste på ærend for meg - ta bussen til byen og kjøp ditt elle datt, ta deg en is også, det kveler et par kjedelige timer. De kan sykle til badedammen og se om de ser noen kjente. Minstemann kan man ta på tur og lete etter bjørnehuler eller på krabbefanging, og mens han ligger i vannkanten og ser på krabbene er det fullt mulig å slappe litt av og sitte på en stein og se på - han kommer ikke til å stikke av, han kommer ikke til å løpe ut i vannet og drukne, han har kommet i en mer forutsigbar alder. Disse alternativene eksisterer ikke for småtasser.
Den eneste trøsten til dere som har bittesmå barn er: Det blir bedre (så sant dere ikke skaffer dere stadig flere små babyer da, hehe)
Selvom jeg ikke blir lei selv, så synes jeg det er helt legitimt at andre blir det. (Til de som kommenterte at jeg har store barn baki her - de var små de også, og eldste har distriktsrekord i aktivt småbarn, så jeg vet hva jeg snakker om jeg og.)
Ettåring krever maks hele tiden, ikke skjønner de "nei" eller andre tilrop og de kan bevege seg nok til at man må gripe inn i ett kjør. Ergo - man sitter ikke så mye når man har en ettåring. Ikke en som er litt spretten, ihvertfall. Jeg har hatt en av hver.
Jeg synes dog ikke man skal kreve av folk at foreldrene ikke skal kunne ha ferie sammen fordi barna skal ha fri hele sommeren. Det er en investering for familien at foreldrene også har tid sammen. Og hvis begge foreldrene har fri samtidig så kan den ene snike seg noen timer med en bok mens den andre løper etter litt - da blir det bedre for alle. Grunnen til at mine har noenlunde lang sommer pluss jul og påske er rett og slett at jeg har en jobb hvor vi har fri jul og påske, vi kan jobbe noe hjemmefra i vinterferier og dermed er sommerferien ubrukt når sommeren kommer. Har man ikke det så har man ikke det.
Poden har pleid å være et par uker hos besteforeldrene, i tillegg til omtrent 3 uker sammen med oss. Besteforeldreferien er egentlig litt sånn vinn-vinn-vinn; både han og de har glede av å være en del sammen (de sees ikke så ofte til vanlig, så jeg synes det er et poeng i seg selv at han er der en del sammenhengende, gjerne uten oss, så de rekker å bli ordentlig kjent med hverandre), og vi foreldre synes det er deilig å være bare oss en stund, selv om vi vanligvis jobber mesteparten av den perioden. Og så pleier svigermor å være her under Øya-festivalen, så da er Poden sammen med henne mesteparten av den uken. Til sammen får han vel omtrent 6 uker ferie. (I tillegg er han ofte hos besteforeldre i vinter- og/eller høstferie, så det blir gjerne en uke fri da også.)
SFO om sommeren er forholdsvis kjedelig, tror jeg han synes, når kompisene stort sett er borte, men det å gå hjemme sammen med oss hadde nok vært enda kjedeligere. Så det er helt kurant at han går der en uke eller to før og etter selve ferien. En uke sommerskole har det pleid å være også.
På denne måten slipper vi unna med å bruke 3 uker av egen ferie om sommeren, samtidig som Poden får en lang ferie og tid til både reising og familie og avslapning hjemme. Jeg synes det er en fin ting, og er veldig glad for at vi har foreldre som er både friske og interesserte nok til å ha ham på besøk der såpass lenge.
Sånn ellers synes jeg det er helt "lov" å bli sliten av ungene sine og å ikke ønske å bruke hvert ledige minutt sammen med dem. Vi har bare ett barn, han er veldig fredelig (det var han som liten også), men jeg kan bli sliten av å ha hvem som helst tett innpå meg over lengre tid, selv stille og fredelige folk. Barn som er mer aktive, masete og høyrøstede er det ikke det aller minste vanskelig å skjønne at man kan bli enda mer sliten av.
Barna våre har 3 uker sammenhengende sommerferie, vi kunne godt hatt 1 uke til, men da kan vi ikke ta fri inneklemte dager, påske eller romjul. Vi prioriterer heller fri da. Barna har det som plommen i egget i barnehagen om sommeren, mindre stress, de voksne har mer tid til hvert enkelt barn, man finner på mer (utflukter feks) da barnehagehverdagen ikke er preget av stress. Jeg har mulighet til å hente barna litt tidligere noen dager, så da gjør jeg det.
Storebror har ferie i alle skoleferier. Mannen jobber mye overtid og tar det ut i avspasering i høst, jule, vinter og påskeferier. Det ender også opp med at lillebror blir hjemme i 95 % av tilfellene. Sommerferien er et lite pusselspill. I år har mamma vært her i en måned, da hadde lillebror fri 2 uker før skoleferien og hadde 2 uker med "kommer når jeg har lyst" i barnehagen. Jeg og mannen har 3 uker sammen, jeg har en uke alene, han har en alene. Vi har 2 "problemuker", men vi finner ut av det. Tanta mi er lærer, så hun kan låne storebror litt. Ellers kan han være med oss litt på jobb.
Storebror elsker å ha ferie, han er i feriemodus fra dag 1.
Det som er litt rart med slike diskusjoner om barnehagebruk, henting og bringning er at det er et slags moralsk svøp over det. Det spiller ingen rolle om barna vil i barnehagen og de voksne er utslitte, man skal tvangskose seg sammen likevel fordi man vil være gode foreldre. Barnehagen er per definisjon et dårlig alternativ og lang ferie er per definisjon bra for alle.
At foreldre er forskjellige, unger er forskjellige og søskenflokker består av ulikt antall og ulike aldre kan til tider virke fullstendig irrelevant.
Her har ungene fri hele juli og cirka 2 uker i august. Så rundt 6 uker pluss noen dager totalt. Jeg jobber i skolen og har mye fri om sommeren, så derfor har jeg mulighet til å ta ut ungene så mye.
Noen dager kan være slitsomme, spesielt hvis det har vært mye regn og vind i flere dager og vi ikke tar ut på noe særlig på dagen. Alt i alt synes jeg det går kjempefint og det er veldig koselig å ha litt familietid nå om sommeren. Vi reiser mye på besøk/har besøk av venner med barn, reiser på besøk til familie som har ferie eller besteforeldre og oldeforeldre, går på lekeland, er en del på stranden, går turer i skogen osv. Dagene går fort og det er kjekt å ha hele dagene med barna.
Enig. Jeg syns det blir veldig tåpelig, jeg forholder meg til hva jeg og ungene er fornøyd med, og hva som gjør oss glade, ikke til at et visst antall uker ferie er saligheta.
:knegg:
Hjelper det om jeg nevner at mannen og jeg ikke har en eneste fridag mellom st.hans og 1 september? (som i at vi heller ikke har fri i helgene og sånt som andre gjerne har)
Hvor står det at man skal tvangskose seg sammen for å være gode foreldre?
For meg virker det som at i sånne diskusjoner, er det desom har barna mest hjemme og som sier de gjør det for det passer best er de som får mest tyn.
Det er ikke alle som blir slitne av å ha barna hjemme, noen liker det tilogmed og andre synes det er pes.
Man får velge det som passer best for seg og sine.
Jeg synes ikke det er problematisk at noen liker å ha ungene hjemme hvert ledige sekund. Det irriterer meg bare litt at det skinner gjennom at de har null forståelse for at andre ikke føler det på samme måte.
Jeg vil bare tilføye til diskusjonen at etter vår siste uke, med ettåringen og seksåringen hjemme, jeg føler at seksåringen har blitt neglisjert en del og at jeg selv har løpt som et pisket skinn, var jeg overbevist om at seksåringen var drittlei lillesøster. Men neida. Følgende samtale fant sted idag:
Jeg: "Synes du det er litt dumt at lillesøster må passes på så mye akkurat nå, og tar såpass mye oppmerksomhet?"
Storebror: "Neida. Det går bra"
(litt senere)
Storebror: "Du mamma? Hvis vi får en baby til, trenger vi ny bil"
Jeg: (gulp, akkurat nå virker en baby til virkelig helt uaktuelt) "Hm ja. Hadde du likt det hvis vi fikk en baby til?"
Storebror: "Jada. Den kommer vel uansett ikke før lillesøster er blitt 2 år. Så jeg kan leke med henne mens jeg venter" (på dette tidspunktet ble jeg klar over at jeg han nok så for seg en lillebror, men at lillesøster kunne duge som tidsfordriv mens han ventet på ham :fnise: ).
Jeg har permisjon, og har ikke engang vurdert å ha storebroren på to og et halvt hjemme mer enn de ukene pappaen har ferie. Jeg blir totalt utkjørt av å passe begge ungene i 8 timer tredjehver lørdag, så jeg blir temmelig forbausa av at folk ikke skjønner at jeg har eldstemann i barnehage mens jeg selv har permisjon. "Tenk på alle pengene dere ville spart!" Dog blir det en del mer ferie på ham i år enn ellers om årene, siden vi tar ut mer tid sammen, men mer enn 7 uker eller så blir det neppe.
Det er særdeles relevant hvor gamle de er. To stykker på to og et halvt er lettere (for meg) å passe enn mine som er fersk baby og to og et halvt. Om et par år vil nok status være ganske annerledes.
Slitsomt å ta seg av sine egne barn?! Jeg forstår faktisk ikke at foreldre (lærere, kanskje) som har 9 uker ferie, velger å sende barna i barnehage mens de selv har ferie. Joda, argumentet for at barna kjeder seg for de har ingen å være med hjemme er kanskje brukbart - men hva er så galt med at barna kjeder seg litt avogtil, da?
Her er det faktisk helt greit å kjede seg litt - det gjør som regel sitt til at fantasien settes i sving, gitt...
Nå er ikke jeg noen drømmemamma som yter 110 % for å oppvarte barna hele tiden, så det er kanskje der det ligger.
:himle:
Det kan være mange årsaker til at foreldre har barna i barnehage selv om de har fri. Og selv om noen synes det går helt fint å være hjemme med barna sine i 8-.9 uker, så må man også huske på at alle barn er ikke like. Ei helle foreldrene. Og alder har ganske mye å si.
Jeg synes dette er helt og holdent opp til foreldrene.
Med to toåringer som skal være i fanget konstant, som ikke lar meg gå en meter alene og som krangler konstant samtidig som 4-åringen står i bakgrunnen og blir sjalu og vil ham meg med å tegne, leke osv, så er det faktisk slitsomt å ta seg av sine egne barn. Konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke får tatt meg av den enkelte slik jeg vil. Fordi jeg ikke klarer dele meg. Når en vil ha hjelp til å disse/huske, en vil ha hjelp til å rusje og en vil ha hjelp til å vippe på likt, da er det ikke lett. :sukk: Jeg regner med neste sommer blir lettere, når tvillingene er 3 år og ikke må voktes hvert sekund og kan klatre opp lekeapparater selv osv. Men i år er det jammen ikke lett.
Ja fysj og fy, for noen undermennesker vi er, som synes det er slitsomt med våre egne barn.
Her er det mange smilyer som kunne passet inn, men da blir jeg vel en usaklig forumist, noe jeg kanskje allerede ble med dette svaret. Det du skriver blir bare for dumt. :herregud:
Fint for deg at du ikke synes det er slitsomt å ta deg av dine egne barn. Fint for deg at de ikke krangler så mye med både deg og hverandre at du kan si noen setninger i løpet av en dag som ikke er kjefting. Ikke så veldig fint for deg at du ikke evner å sette deg inn i andres situasjon.
I år har begge mine fem uker ferie, fordi det passer sånn. Vi har tidligere hatt mellom fire og syv uker fri, avhengig av om vi har vært i permisjon eller har jobbet som vanlig. Her er mannen mye flinkere til å finne på ting alene med begge to, jeg foretrekker å ha en av gangen hvis jeg er alene med dem hele dager. Hos oss så handler det rett og slett mye om hva det er vi gjør med dem når vi er alene. Mannen er mye ute på tur, og har null problemer med å håndtere to stk i friluft, mens jeg syns det blir mer pes fordi Mini fortsatt må bæres en del.
Jeg tenker som flere at det er umulig å sette seg inn i hvorfor andre velger som de gjør. Noen barn trives med å puslete hjemme, med egne ting, andre barn trenger mye oppfølging og er sosiale dyr som også trenger andre barn rundt seg for å være fornøyde. Men jeh opplever også at det blir enklere og enklere jo eldre barna blir.
Noe så tåpelig!
Jeg gidder iallefall ikke å nekte et barn som ønsker det en tur i barnehagen i ferien fordi et eller annet forumnek mener man ikke bør syns det er slitsomt å være med egne barn. Alle mennesker blir slitsomme av og til, og jeg ser ingen dyd i å tvinge frem samvær med noen som helst når man er lei hverandre og har et godt alternativ.
Jeg har ingenting imot barn som kjeder seg. Men i en leilighet på 94 kvm i 4. etg er det til tider ufattelig hvor mye kjedsomhet kan gå utover andre som bor samme sted...
Sutring og masing non stop. Her oppvartes i liten grad barn i dag, med det resultat at Junior har sutret i flere timer, noe som igjen resulterer i sure foreldre, krangling, skriking og dermed vekking av Lille som sover blunden sin. Som atter gir sure foreldre og en Junior som blir sur fordi hun ødelegger. Så langt har jeg sett lite til fantasi som settes i sving, bortsett fra en hinderløype som medfører at stue og gang og kjøkken er ufremkommelig for alle (hvilket er greit, men småstrevsomt). Mannen forsøker å jobbe på hjemmekontoret i gangen, så han sitter midt i smørøyet og får ikke konsentrert seg det grann.
Egoistisik faktisk, da har jeg hørt det også. Blir litt forundret kjenner jeg.
Som sagt før , for oss er familietid viktig, å vi finner på masse ting, ja han kjeder seg også men det tar han ingen skade av.
Jeg synes heller ikke det er slitsomt å ha tre unger hjemme nå. De er ni, sju og to. Toåringen er av det blide og fornøyde slaget og de to store er selvstendige og hjelper meg hvis det trengs. Men jeg lover det var slitsomt å være hjemme med en på 1 og en på 2,5. For ikke å snakke om en på 1,5 og en på tre. Faktisk hjalp det ikke før toern var passert tre. Dette skyldes nok delvis at jeg var mindre vant og delvis at de var to med ulike behov. For spesielt krevende var de ikke noen av dem.
Men selv om jeg koser meg hjemme med alle tre, hender det at plutten må i barnehagen hvis jeg har jobbet om natten for eksempel. Det er best for totalsituasjonen i familien at jeg får sove ut. Dette kan også gjelde for de som er syke/ikke i form - det er faktisk viktig å sørge for de voksnes primærbehov ogeå. De to store gjør jo ikke noe utav seg sånn sett, de får velge om de er hjemme eller på SFO. Og de får lov til å velge SFO, ja. Jeg ser ikke noe poeng i å tvangssosialisere dem med familien hele dagen når de vil ut og treffe venner på dagtid. For det er i stor grad den funksjonen SFO har i ferier. Møteplass med voksentilsyn, og så krydres det med at det skjer endel morsomt, spesielt for de minste. Jeg kan for eksempel ikke tilby ungene basseng i hagen på varme dager. Det har de på SFO.
Det var satt litt på spissen i forhold til tonen i Philippa sitt innlegg. Men altså, jeg synes det er litt merkelig at man skal "tvinge" unger som helt tydelig har lyst til å gå i barnehagen, til å være hjemme i 6 uker i strekk fordi de SKAL ha ferie så lenge, dermed basta. Mine hadde IKKE satt mer pris på å være hjemme så lenge om de fikk valget selv, overhodet ikke. Selv om vi hadde gjort mye kjekt. Hadde vi vært på reise i ukesvis hadde det jo vært noe annet, men selv da hadde de nok savnet SFO og barnehagen.
JEG synes ikke det er særlig slitsomt å ha de hjemme altså, jeg stortrives med familieferie, nyter det, dessuten har begge mine svært ofte fri. Jeg bare reagerer på uttalelsene om at man for all del må ha ungene hjemme i hele skoleferier, uansett hva ungene selv måtte mene om saken.
Jeg har ingen problemer med å ha forståelse for at folk tar egne valg basert på egne erfaringer. Men jeg er en smule oppgitt over å hvert eneste bidige år er nødt til å sette ned foten ovenfor foreldre som nekter å forholde seg til barnehagens vedtekter som sier at barnet skal ha 4 uker ferie. Vi var inne på tanken å fjerne betalingsfri måned og dermed la foreldre velge helt selv (få betalingsfri for det de velger å ta ut av ferie), men jeg har argumentert sterkt i mot, fordi jeg vet at jeg dermed kommer til å ha en del barn som faktisk ikke vil få ferie da. Og barn trenger også ferie, utrolig nok!
Jøss, det har jeg (heldigvis) aldri vært ute for, de fleste barna der jeg jobber har ganske mye fri, og ferieoppsett har aldri vært noe problem. Ja, sett bort fra at enkelte foreldre ALDRI klarer å levere ferielapper i tide slik at vi må mase og mase. Det er irriterende. Men det er forglemmelser, barna skal jo uansett ha fri. Hos oss er det også 4 uker, men kun 3 obligatoriske om sommeren og 1 uke når som helst ellers i året.
Jeg trodde faktisk det var lovbestemt at ungene i barnehagen skulle ha ferie, jeg. :vetikke:
Og for all del, jeg er ikke motstander av å ha ferie sammen med familien. :humre: Men at ungene absolutt må ha fri bare fordi jeg har fri, den er jeg ikke med på.
De har jeg vært borti også. Det finnes endel foreldre som ikke mener at barna trenger ferie siden de bare leker og har det gøy i barnehagen.
Her er det ikke 4 uker da men 3.
Vi har også 4 uker, og 3 om sommeren. 2 av disse skal være sammenhengende og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet og finregnet på om barn faktisk har hatt 4 uker. Og hvert år, hvert eneste år kommer det flere søknader om disp fra vedtektene fordi det blir så vanskelig og komplisert og blablabla. Jeg er nok farget av det i diskusjoner som dette, men jeg kjenner at jeg blir oppgitt. Foreldre som ringer 3.juledag og bønnfaller om at barna (gjerne søsken) må få komme i barnehagen alikevel selv om de har satt seg på ferie for ungene kjeder seg så grusomt. 3. juledag, rett etter at de har fått julegaver herfra til evigheten, tv'n er fullstappet med barneprogram og hele familien har fri....
Jeg syns det viktigste med denne diskusjonen er at vi finner en regel som skal gjelde for alle og alltid jeg. Enten så får disse ungene være hjemme 9 uker, eller så får de pinedø være i barnehagen. Det må være orden - såpass må man kunne be om. :snurt:
Jeg er mest snurt over alle disse lærerne som har 9 uker ferie, for jeg har faktisk bare 7 og ei halv :snurt: . Burde jeg klage til sjefen? Altså - siden alle TROR at jeg er hjemme i over to måneder så burde jeg kanskje være det? Samme med barna så klart :nemlig: .
2 grunner, egentlig. Fordi vi ønsker å gi de langfri, tid med oss, med hverandre, endeleløse dager med fri og i løpet av august/slutten av juli savner de barnehage/skole litt, og det tror jeg er litt deilig å kjenne på. Og fordi Smurfen trenger en del uker rutinefri. Det gjør det enklere for oss alle sammen, og vi unngår mange av konfliktene vi møter i det daglige ellers i året.
Storesøster har fri hele sommeren, og det er ikke noe problem, hun takler litt alenetid også, men ettersom en av oss er hjemme sommeren gjennom, har vi muligheten til å gi de langfri. Pluggen begynner ikke i barnehage før nå i august.
Barnehagejenta her er bare 20 måneder og hun har 5 uker ferie fra barnehagen. Jeg må si jeg priser meg lykkelig over muligheten til å gi henne så lang ferie. Hun har vært så utslitt på slutten av barnehagedagene i det siste at samvittigheten har gnagd og gnagd. Foreløpig stortrives hun med fri.
Eldste har etter eget ønske sluttet på SFO for lengst. Hun blir 9 i høst og har i år 9 uker ferie. Hun elsker å ha ferie og nedtellingen er foreløpig på regla "ånei-er-det-bare-fem-uker-igjen". Hun har vært hos sin mormor og litt hjemme alene når vi ikke har hatt ferie.
I år har mannen min og jeg delt oss en uke hver i ferien for at ungene skal få følelsen av en lang, god sommerferie. Mine unger både trenger det og setter pris på det.
Her har jenta på 4 vært hjemme fra barnehagen siden 22.juni og begynner igjen noen dager før jeg begynner å jobbe (tror det er 10.august, men jeg drar på jobb noen dager før det). Jeg er lærer, men mannen min har også hatt ferie siden 22. og skal ha det ut neste uke også. Grunn? Tja, egentlig bare at det er deilig med ferie for store og små, men vi koser oss da sannelig ikke 100 % av tida.
Vi er av dem som planlegger litt for å gi barna ekstra lang ferie. Det betyr at vi deler opp ferien vår litt, men ikke alt, det er viktig å ha noe felles fri hele familien også. Bakgrunnen for vårt valg er at vi husker godt selv de deilige lange sommerferiene vi hadde som barn, og unner våre barn den samme opplevelsen. Også har vi etterhvert sett at de koser seg med det, får roet skikkelig ned og koser seg med late morgener, og mange fridager uten planer og opplegg. I begynnelsen av ferien er de litt rastløse, men når det har gått litt tid er det som de har satt ned tempoet og giret ned.
Nå har jeg ikke barn som er 1-2 år imellom, og det kan godt være at jeg hadde syns det var slitsomt om jeg hadde hatt det. Men fordi jeg kjenner min begrensning i så måte valgte vi å få barn med endel års mellomrom, og det har vært riktig for oss.
Da er dette Forumneket veldig glad for at hun ikke syns min familie er slitsom og lei. Dette Forumneket har nemlig en smule dårlig samvittighet over å levere barnet sitt til Andre hver dag, for at Andre skal oppdra det. Derfor setter Forumneket veldig pris på de dagene hun kan få kose seg med sine barn. Forumnekets barn trives veldig godt i bhg, men Neket er faktisk så gammeldags at hun tror de aller fleste barn har det aller best hjemme.
Jeg prøver så godt jeg kan å sette meg inn i andres situasjon, men jeg har ikke kommet dit at jeg skjønner hvordan noen synes det er best for barna å sende dem i barnehagen dersom man har ferie selv.
Og du: kanskje det blir mindre kjefting dersom du kjefter litt mindre.
Jeg er jo i den "heldige" posisjon med at vi bare har 3-4 ukers ferie om sommeren. Vi rekker ikke å gå lei hverandre, men kan godt forestille meg at det kunne skjedd hvis vi hadde hatt lang tid hjemme uten venner å leke med for ungene.
Det var jo jeg som startet tråden ettersom jeg ser at vi ikke får disse problemene og lurte på om ikke noen barn kanskje hadde hatt det fint i barnehagen selv om foreldrene har litt mer fri.
Jeg har et barn som daglig fikk tilbud om å være hjemme med meg og lillebror da jeg var i permisjon, men som hver eneste dag valgte barnehagen. Så både jeg og Snuppa har vært veldig enige om at barnehagen er langt mer enn et oppbevaringssted.
Takk for tips, det skal jeg prøve på. Hva mener du jeg skal slutte å kjefte for først? At man utestenger noen fra lek, eller slår? Eller stjeler lekene til søstra bare for å være ekkel? Eller fordi man sutrer når man ikke får potetgull til frokost?
Det høres jo ut som det er et helvete hos oss dagen lang, det er ikke det altså. Vi koser oss mye, men ikke 9 uker i strekk, 14 timer om dagen.
Selvsagt er det best for barna om det er det de ønsker selv? Men du står jo helt fritt til å tvinge dem til å være hjemme, selvsagt. Jeg vil la dem få delta i valget sitt om mulig, og velger de å gå i barnehagen eller på SFO så får de lov til det utenom de 3-4 obligatoriske ukene. Hadde barna mine heller villet være hjemme, noe de i sjeldne tilfeller ønsker, hadde de fått lov til det.
Dixie Diner: jeg er ikke enig i at det selvsagt er riktig å ha dem i barnehagen så mye som mulig om de ønsker det selv. Det er ofte vi tar valg på vegne av barna fordi vi mener det er best for dem, på tross av hva de selv ønsker seg. Men det er klart det er en sterk indikasjon på at barnehagen er er veldig, veldig godt sted å være. :)
Ja, det var derfor jeg skrev "om mulig", fordi de selvsagt ikke får lov til å bestemme helt fritt. Men jeg synes valget deres (om mulig) bør tas litt med i betraktningen når det gjelder evighetslange ferier. Jeg synes altså ikke at "være hjemme for enhver pris" er det beste i alle tilfeller. Mine har som sagt i de fleste tilfeller alltid valgt barnehage og SFO fremfor å være hjemme, og jeg skjønner ikke hvorfor folk som Philippa tilsynelatende mener jeg skulle ha tvunget dem til å være hjemme fordi "de har det best hjemme".
Det er altså ikke alltid sånn at om de går i barnehagen så er de der i 9 timer daglig. Dersom min sønn vil i barnehagen og jeg er hjemme, er han som regel der i 5-6 timer. Han vil ikke alltid hjem når han hentes. Det samme med eldste, om jeg henter henne tidlig kan hun finne på å spørre om jeg heller kan komme tilbake om en time eller to fordi hun ikke har vært på "hopperommet" enda. :knegg:
Her har ungene seks uker ferie i sommer, pluss ekstra her og der. Både meg og mannen hadde ferie slutten av juni, og barnehagen er stengt i juli. Så derfor ble det slik. Siden vi er så heldige og har foreldrene våre i nærheten, og de gjerne passer en dag innimellom, så synes vi at det var greit for våre barn. (jeg jobber jo kun tre dager i uka, pluss at jeg avogtil bytter vekk noen vakter slik at jeg jobber enda mindre. )
Mine barn er det jo 20 mnd mellom, så de har jo alltid hverandre å leke med (de finner hverandre i bhg også), og de ønsker å være hjemme. Hadde mine barn ønsket mer tid i bhg, så ser jeg ikke noe galt i å ha de i bhg og jeg selv være hjemme. Men jeg snakket med fireåringen om det, og han ønsket lang ferie =)
Ja da så. Jeg baserer heller min oppfatning av hvor barna mine har det best på direkte observasjoner av barnets humør og personlighet, jeg, jeg syns det er mye lurere enn å la seg styre av dårlig samvittighet og gammeldagse meninger.
Det varierer da med barna og tiden hva konklusjonen blir.
:rolleyes:
Du imponerer ikke med din evne til å sette deg inn i andres situasjon, det gjør du ikke. Jeg tror du bør prøve litt hardere. Kanskje du skal tenke på at noen er syke. Noen har barn med helt spesielle behov. Noen pusser opp/byggerpå huset. Noen er fullstendig utslitt når ferien begynner, og hele familien kan få en bedre ferie om man får slappet av et par dager. det faller meg utrolig lett å komme på en mengde gode grunner for hvorfor noen dager i barnehagen i ferien selv om foreldre er hjemme kan være helt topp både for barn og voksne.
For meg handler denne diskusjonen endel om respekt for andres valg. Jeg tenker at dersom noen har mulighet og ønsker det så er jo ferie i 9 uker en fin ting, alle har verken mulighet eller ønsker det og da få man respektere det også.
For min del kommer ferie i 9 uker aldri til å være aktuelt all den tid jeg er alene med ungene og kun har 5 uker ferie. Men målet mitt kommer jo til å bli at barna skal få så mye ferie som mulig fordi jeg jo håper at pappaen også har dem noen uker på sommeren.
Du må jo gjerne mene dette, men samtidig så går de an å ha respekt for at andre ikke tenker slik.
Mener du forresten at barna i dagens samfunn har det best hjemme? Jeg var hjemme med barna i 3 mnd fra mai til august i fjor, og det var ikke akkurat så morsomt. Ingen andre barn å leke med, fordi de andre barna var i barnehagen, og dermed lite å ta seg til.
Poden skal være hjemme mesteparten av sommeren (skoleferien), og siden han ikke skal gå på SFO, så blir han hjemme hele ferien i skoleårene også.
Dette har ingen samvittighetsmessige årsaker, og jeg ser godt at det har både fordeler og ulemper for oss begge.
For han er ulempen at tilgangen på lekekamerater kan være ujevn i løpet av sommeren. Vi er heldige sånn, og har stort sett andre i samme situasjon, men det blir en og annen uke der han ikke har så mange. Mulig det vil komme seg når han begynner på skolen, for foreløpig kjenner han ikke så mange akkurat her i nærheten, og jeg vet at ingen av guttene i klassen skal gå på SFO.
Fordelen jeg ser for hans del er at han får et godt avbrekk i hverdagen, at han får være hjemme og oppleve dager som bare rusler avgårde i sitt eget tempo. Nå går han bare 60% i barnehage, så litt av det får han uansett, men jeg tror faktisk han har godt av å kjede seg også. I barnehagen blir de litt bortskjemt med å stadig møte en tilrettelagt og organisert hverdag. Han trenger treningen i å underholde seg selv.
Ulempen for meg er at det krever litt planlegging fra min side for at han skal få truffet andre barn. Jeg vet når og hvor vennene våre er på ferie, hvem som er hjemme når, osv. :knegg: Han kan bli masete når han kjeder seg, og særlig om han i en periode har hatt mange å leke med, for så å måtte underholde seg selv en stund. Han har godt av det, men ørene mine blir litt varme.
Fordelen er at jeg liker å ikke ha noe vi MÅ ut på om morgenen. Jeg liker dager uten program, som vi kan ta som de kommer. Jeg har en storebror til å underholde lillebror, og jeg nyter tiden vi får ha sammen. Snart blir han stor, og gidder sikkert ikke henge hjemme med sin mor. :knegg:
Jeg tror ikke nødvendigvis barnets vilje er barnets beste jeg heller. Og kanskje, gitt endel forutsetninger, kan det være at det beste for barn er lange ferier. Det vet jeg ikke. Kanskje har de godt av å kjede seg. Kanskje har de godt av ukevis uten at det skjer noe. Jeg er likevel helt sikker på at i den store sammenhengen er dette et valg på linje med andre ting vi velger for barna våre som føles riktige eller ikke, men som ikke betyr noe på befolkningsnivå og hvor det vi mener er best er mer farget av miljøet vi lever i og vår egen historie enn av faktiske undersøkelser av hva som er best.
Det man imidlertid kan være ganske sikker på er at barn profiterer på å ha en familie som virker. Hvis det å gjøre noe til "barnets beste" fører til foreldre og familie på bristepunktet, er det sjelden til barnets beste likevel. Og av og til står valget mellom flere mulige gode valg. Som aktivisering hjemme kontra noen timer i barnehagen for adspredelse i løpet av en lang ferie. Jeg mener dette er valg man kan ta uten å tenke for mye på hva som er best, begge er helt greie alternativ slik at man kan fokusere også på andre hensyn når man velger hvordan man organiserer ferien sin.
Jeg er enig med Katta. De valgene vi tar for barna våre får konsekvenser, som regel i begge retninger. Det er ikke sånn at en av delene utelukkende gir positive utslag. Det tror jeg bare ikke. Og det finnes ikke noe universalt riktig, for det er alt for stor forskjell på barn, foreldre og familier til det.
Det er jeg enig i. Storesøster trenger langfri, virkelig trenger det. Smurfen har godt av det, og jeg synes det er veldig fint at vi har muligheten til å gi henne alle disse ukene hvor hun styrer og steller for seg selv, er med i planlegging og det som er.
Heldigvis gjenoppstod den fra de døde etter et par dagers tørk.
.jpg)
