Sitter og leser en artikkel om google+ og der blir det hevdet at ordet venn er blitt intetsigende på grunn av at det favner som mye. Det er interessant å tenke på at i familiesammenhenger har vi detaljerte ord og begreper som forteller mye om hvilken relasjon personene har i forhold til oss selv. Det er forskjell på en grandtante og en lillesøster selv om begge er familie.
Det denne artikkelen sier er at vi kommer til å få flere begreper for venner. Per i dag bruker jeg et par begreper: Barndomsvenn og nettvenner. Jeg bruker ikke ord som bekjent muntelig, men bruker det skriftelig. Og jeg ser jo at det blir tynt i forhold til den ordrikdommen som feks eksisterer innenfor familierelasjoner.
Er dere enig med google at ordet "venn" er intetsigende? Hvilke andre ord bruker dere?
"En jeg kjenner" eller "en kjenning". Eller "en nettvenninne" (f.eks. deg) eller "en jeg vet av". "En jeg jobba sammen med" (som er blitt mer enn en perifer kollega). Ordet bekjent bruker jeg aldri, men det har nok med dialekt å gjøre.
Det er forskjell på en ordentlig venn og en facebook-venn. Jeg har mange kjenninger (og nettvenner) som venner på face, men det betyr ikke at vi er venner i virkeligheten. Ikke uvenner heller da, men venner i ordets egentlige betydning er vi ikke, selv om jeg tidvis vet mer om dem enn om "de ordentlige" vennene mine - spesielt hvis de sistnevnte ikke er på nett.
Nei, jeg er ikke enig i at ordet venn er intetsigende.
Jeg har nettopp jobbet mye med følelsene mine rundt dette. Og driver fortsatt på, egentlig.
For meg er venn en som er meg så nær at jeg ikke prøver å fremstille meg som noe bedre person enn jeg er. Om vedkommende bor inni datamaskinen eller i nabohuset spiller ikke så stor rolle. Dermed var det veldig vanskelig å først forsøke å forstå at det ikke er noen automatikk i at andre føler på samme viset, og deretter i å gå over hvordan jeg selv tenker slik at det er mer i pakt med resten av verden sin oppfatning av en venn.
En nettvenn som står i ytterste nød vil kunne forvente samme støtte og hjelp og engasjement fra meg som en jeg deler nærbutikk med. Men jeg har forstått at det ikke er sånn for alle. (Jeg er litt treg. :rødme:) Dermed har jeg kommet til at man trenger et bedre begrepsapparat hvor man har mer definert hva som ligger i relasjonen. Venn kan være alt fra en man kanskje får med seg statusene til på fb til en man vil gråte et år med i en krise.
Det er det. Men for meg er det ikke sånn at nettvenn=ikke så nøye. Jeg kan ha nettvenner jeg er mer knyttet til enn folk i rl og omvendt. Nett inngår igrunnen nokså naturlig i rl for meg. :forumslave:
Jeg vet ikke om folk legger merke til at jeg er gjerrig på ordet "venn" :rødme: jeg har nettvenner. Jeg har venner jeg har møtt på nett (som er nærmere enn nettvenner). Jeg kjenner folk som er venn av . Dessuten har jeg venner og venninner, og stort sett er det de samme vennene og venninnene jeg hadde for femten år siden :sparke: sånn bortsett fra et lite og eksklusivt utvalg ekstra flotte mennesker jeg har møtt via nett.
Til gjengjeld har jeg ikke så mange fiender og uvenner heller.
Hmm ... Ja, det var kanskje det jeg mente? Det jeg mente var at hvis et ord blir for omfattende så blir det ofte intetsigende, fordi at når man bruker det så gir det liten mening. (I motsetning til feks familiebegreper som forteller en del mer, der mannen er fra ligger det feks i dialekten å skille mellom tanter og onkler på mors- og fars-siden. Mye mer innformasjon i den type ord.)
"Venn" kan jo favne veldig mange ulike relasjoner, særlig hvis man bruker sammensetninger som "barndomsvenn", "bestevenn" og slikt. Men mange andre relasjonsord kan jo også variere veldig når det gjelder innholdet i relasjonen. "Tante", for eksempel, betyr jo ganske presist en dame som enten er søsken av en forelder eller gift med søsken av en forelder, men det i seg selv sier jo veldig lite om hva slags emosjonelt eller praktisk forhold man har til vedkommende. Og det samme gjelder "nabo" og "kollega". "Venn" skiller seg jo fra disse andre ved å ikke ha noe helt presist definert praktisk innhold, men det kan vel defineres på ordbokvis ved å være "person man kjenner og har et gjensidig godt forhold til" eller noe sånt - og jeg synes ikke det er et problem at ordet kan brukes både om litt perifere/overfladiske bekjente og om nære hjertevenner og beslektede sjeler. Man kan bruke flere ord og sammensetninger hvis man vil uttrykke mer nøye hvor nær noen man føler seg.
Ja, OK. Jeg vet ikke om noen som bruker ordet bestevenn, i alle fall ikke i tale (men det kan være min dialekt eller uttrykksmåte).
Nei, men jeg tenker at disse familieordene oppsto på et tidspunkt hvor de fortalte mer om slike ting. Feks er dette med flytting ganske nytt i Norge (så vidt jeg vet). Tidligere var man veldig stedfast. I dag kan man jo ha en tante hvor som helst i verden. (Men man trengte selvfølgelig ikke å like tanten sin før i tiden heller. :humre: )
Det artikkelen trodde var at man kom til å få flere og mer differensierte begreper, det blir spennende å se om det stemmer. :)
Jeg bruker ordet venn med ganske stor forsiktighet. Og jeg tror det har med å gjøre at jeg ikke hadde noen (selv ikke med bred anvendelse av ordet) størstedelen av tenårene. Jeg fikk en opplevelse av at ingen ville være min venn - og kanskje nettopp av selvtillitsårsaker tør jeg ikke kalle noen for en venn før jeg virkelig er sikker på at de opplever seg som min venn også.
Det med nettvenner er ofte merkelig, ja, jeg skjønner godt hva Smilefjes og m^2 mener der. En av grunnene til at det ofte blir en skjevhet er jo at man faktisk ikke "møtes" når man snakker med noen på nett - man kan føle at man møtes og tro at man kjenner folk godt, men i virkeligheten er det en ganske liten del av en person man ser på nett, og de delene man ikke ser, dem er det lett for at man "fyller ut" med sånn som man tror at vedkommende er. Enten det nå er utseende og dialekt og annet mindre relevant, eller andre ting. Jeg tror "kjemi" (kroppsspråk og stemmeleier og slikt i en dialog) er viktigere enn vi ofte er bevisst på når det gjelder relasjoner til andre. (Samtidig vil jeg jo si at jeg aldri har følt at jeg ikke har "gjenkjent" nettbekjente når jeg har møtt dem i RL, og folk jeg har likt godt på nett har jeg vel uten unntak likt godt i RL også.)
En annen ting er at det er en innebygd skjevhet i hva vi forteller om oss selv. Noen av oss skriver mye om oss selv og hva vi gjør og mener og tenker, og da kan i noen tilfeller andre "kjenne oss" mye bedre enn vi kjenner dem - og en slik relasjon er jo ikke det vi vanligvis tenker på som "vennskap". Da blir det mer som en blogger og vedkommendes lesere. I det tilfellet kan det være sånn at den "mest tause" er den som overvurderer relasjonen. Den motsatte effekten finnes også, det kan skje at man selv åpner seg og forteller mye om egne følelser og tanker og dermed føler at man er en del av et gjensidig fellesskap eller vennskap, mens den eller de som leser ikke føler at de deltar i dette "fellesskapet", men at de er lesere eller tilskuere.
Det er om et par måneder 20 år siden jeg begynte å bruke Internett og det som nå kalles "sosiale medier" (det er ikke noe nytt påfunn, selv om begrepet er ganske nytt), og jeg har hatt de fleste av de rollene jeg beskriver over, og sett ganske kraftige utslag i alle retninger av de dynamikkene der. Oftest er det bare hyggelig og positivt å bli kjent med folk på nettet; særlig treffer man jo så mange flere på denne måten, og kan bli kjent på en helt annen måte enn man typisk gjør i RL. Nettvennskap kan være like reelle som andre vennskap, og misforståelser og konflikter opplever man jo i RL også, det er bare at misforståelsene og konfliktene på nett ofte er av litt andre slag enn det man er vant til og sosialisert til å håndtere.
En venn er for meg en som står meg nærmere enn en bekjent. Jeg har ikke "nettvenner", og bruker heller ikke begrepet om noe annet enn det jeg mener det står for.
Jeg graderer. Jeg har FB-venner, nettvenner, forumvenner, barselvenner, studievenner, barndomsvenner osv. Innenfor hver kategori er det bekjente, nære venner og de som ligger en plass mlm nære venner og bekjente.
Jeg synes det er greit å være raus med å kalle noen venner. Dvs jeg kaller vel ingen jeg bare har møtt på nett som venner, men de jeg har møtt endel ganger, men hvor hovedkontakten likevel er på nett, men hvor omgangstonen er som mellom venner når vi møtes, de går som venner hos meg. I tillegg har jeg vel begrepet "nær venn" som jeg bruker når jeg beskriver de som er så godt som familie. Jeg synes egentlig det er greit at vennebegrepet ikke er snevert. Det skal mao ikke så mye til å havne innunder vennedefinisjonen min og det synes jeg er helt greit.
I tillegg har jeg "en jeg kjenner" og "kollega/en på jobben" som passer på folk jeg har endel med å gjøre, men som det ikke er naturlig å ha sosial omgang med på regelmessig basis uten annen grunn at man er venner.
Jeg bruker bare to vennebegreper, det er venner og FB-venner. Jeg skiller ikke mellom nære venner, bestevenner og "bare" venner, alle jeg kaller venner er nære. De har vist meg et bredt spekter av egenskaper over tid, gitt meg omsorg når jeg har trengt det, kritisert meg og sparka meg bak når det har vært nødvendig, vi har delt mange opplevelser og har etterhvert en historie sammen. Jeg stoler 100% på dem. Resten er bekjente, kolleger, nettbekjente/forumbrukere, naboer etc. Nettbekjente og forumbrukere kan jeg like, ikke like eller stille meg avventende til, men til tross for flere års frekventering på fora vil jeg ikke definere noen av mine nettbekjente som venner. Da må jeg få et langt mer nyansert bilde av dem enn det de selv velger å vise meg på nett.
