Tragedien i Oslo har rammet et helt land. Alle føler seg berørt på en eller annen måte. Vi har fått frem styrken i oss og kan vise verden at vi som nasjon ikke bærer nag eller hat. Dette er en sak alle føler så nær, en sak hvor vi skal vise empati, vennskap og kjærlighet for medmennesker.
Jeg personlig må dessverre si at jeg ikke har kommet til det punktet hvor jeg kan finne styrken og la hatet holde avstand. Jeg må si at jeg hater denne personen, jeg hater det han har gjort, jeg er frustrert over at jeg ikke klarer være et like godt medmenneske som alle blir fremstilt som i media. Jeg er sint. Jeg er lei meg. Jeg ønsker hevn.
Det gikk opp for meg i kveld at jeg faktisk aldri kommer til å se en av mine gode venner igjen. Når jeg tenker på alle de som mistet sine nære og kjente, de som opplevde dette marerittet nært, så får jeg helt vondt. Jeg er kun en som sitter en helt annen plass i landet og ser dette på tv, en som kun har mistet en venn. Jeg klarer ikke snu om hatet til kjærlighet og styrke. Jeg føler meg som en egoist som ikke klarer å se hva andre klarer se. Jeg klarer bare kjenne mine følelser og de er ikke fine. Denne mannen har drept så ufattelig mange, han har ødelagt så mange liv, han har skremt en hel nasjon. Jeg er frustrert over rettsystemet i Norge og frykter at han slipper ut etter kanskje 10 år soning. Er det virkelig nok straff? Hva er den rette straffen? Jeg kjenner på hatet og vil han alt vondt i livet.
Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne sorgprosessen og klare å finne styrke slik så mange andre klarer?
Jeg syns at du godt kan unne de en unntakstilstand der du hater og føler sterkt. Og så kan du tenke rasjonelle tanker om hvilket samfunn du ønsker og om du vil leve i et samfunn som har et rettsvesen basert på hevn og alle sånne riktige, ordentlige tanker etter hvert. Så lenge du har et reflektert forhold til hvilken prosess du går i gjennom og at følelsene dine ikke betyr at det er sånn vi faktisk skal ha det (altså, at du ser at du ikke vil bo i et land der vi henger folk vi hater opp etter ballene på torget, selv om du kjenner på at det kunne vært fristende), så syns jeg det er legitime følelser.
Jeg tror helt sikkert du vil komme deg gjennom sorgprosessen og til slutt finne styrke, men det vil gjerne ta litt tid. :klem:
Jeg tror mange som deg føler på hat for denne mannen og for handlingen han har gjort, og mange ønsker også denne mannen alt vondt.
Selvfølgelig fordømmer også jeg denne mannen og hans handlinger, og jeg synes det som har skjedd er grusomt. Men jeg føler ikke noe form for hat, ei heller føler jeg behov for å like sider på FB der man skal ha hevn, henge ham, flå ham levende o.l. For meg blir det å gå ned på hans nivå, der det er greit å ta liv. (Andre må selvfølgelig få lov til å føle på sine følelser.) Jeg er også ganske sikker på at denne mannen vil få sin straff, og jeg er sikker på at han aldri vil komme ut igjen til dette samfunnet.
Hva som er rett og nok straff er vasnkelig å si. Ingenting vil kunne gjøre opp for de ugjerningene denne mannen har gjort - dessverre.
Det du kjenner på er helt naturlig. Jeg kjenner ingen, men er allikevel sint. Jeg kan vel ikke kalle det hat, men jeg er sint, frustrert, usigelig trist og fortvilet. Jeg kan være sint for at det ikke var en 'jeger' som kunne kjøre inn dit og skyte han i stedet for årets hjort, i stedet for at man måtte vente på politiet. Det finnes egentlig ingen ord som kan beskrive håpløsheten, maktesløsheten jeg kjenner på. Og da når en tenker seg at foreldre som vet at sine barn ble skutt på kjenner på akkurat det samme, da er det umulig for meg å ikke bli eitrende forbanna. Selv om jeg personlig ikke har mistet noen.
Men som du sier - det finnes jo ingen - INGEN straff som er passende for det han har gjort. Så jeg tenker at det som er viktig er at han ikke får slippe ut igjen. Jeg (prøver å) sette min lit til at rettssystemet tar hånd om det (selv om jeg er tvilende) Denne mannen kan da ikke gå fritt rundt i et rent hån mot alle de han faktisk forsøkte å drepe som fortsatt er i live.
Men - hvordan skal du komme ut av dette. Kjærligheten skal du jo ikke rette mot han, men mot ofrene og alle dine medmennesker. Han er det noen andre som tar seg av, han blir sittende i fengsel, så vi slipper å forholde oss til han. Om du kan styre hatet over i likegyldighet? Du kan tenke at han ikke i tillegg til de nesten 100 livene han har tatt ikke skal få ditt også. Ikke gi han den seieren.
Jeg kommer nok til å være sint på han i resten av mitt liv, men jeg skal ikke la det ta for stor plass.
Jeg har levd en stund med en tilstand som ligner. Jeg tok hverdagen tilbake bit for bit. Fullt fokus på å føle glede udelt hver dag. Om så bare noen sekunder så skulle den dagen inneholde noe bra.
Tusen takk for fine svar. Nå har jeg fått det litt på avstand og begynner å bearbeide følelsene mine. Hverdagen går videre og man kan ikke gå å hate, jeg trenger bare litt tid. Jeg var rett og slett i en sjokktilstand, men er på vei oppover og har fått pratet med flere venner og familiemedlemmer av venninnen min som døde på Utøya. Det har hjulpet. Livet går utrolig nok videre...
Jeg opplever også at denne mannen har klart å utfordre meg på egne prinsipper, jeg er prinsipielt imot dødsstraff og fysisk avstraffelse, men på tross av det har jeg lyst til å avlive mannen med ostehøvel!
Det viktige, tror jeg, er at man har et bevisst forhold til egne følelser, jeg veit jo at jeg egentlig ikke vil gjøre noe sånt, men frustrasjonen, maktesløsheten og sorgen gir utslag i sånne tanker.
Jeg kan ikke hevne meg på ABB, det jeg kan er å gjøre det motsatte av det han vil.
Og det skal jeg, skrev litt om det her allerede kvelden etter, gidder ikke å lime inn hele, men les det den som vil.
Den hat-følelsen er litt ubegripelig for meg. Det hjelper da ingen å hate eller å drepe han? Hva hjelper det, liksom?:confused: Det vil jo uansett ikke være en hevn eller en gjengjeldelse for ABB å bli drept, det er jo helt i hans bane og en del av det spillet han spiller. Gjengjeldelse for ABB er derimot at han IKKE får det som han vil, og det beste man kan gjøre for å ta hevn er derfor å bruke stemmeretten sin og jobbe for integrering,mangfold, demokrati og menneskerettigheter.
Ja, når jeg får ting på avstand ser jeg jo den, men når man er midt oppi det, så lett å tenke fornuftig. Når man er lei seg og frustrert over en så forferdelig hendelse, så var den første naturlige reaksjonen min hat. Nå når jeg har fått bearbeidet følelsene og er godt på vei i sorgreaksjonen så tenker jeg mer fornuftig.
