Utrolig mange jeg kjenner har ikke sagnt noenting overhodet til barna sine om terroren, også noen i nær familie. Vi snakker om barn helt opp i 7 års alder. Det falt meg aldri inn å ikke fortelle Snupsen at noe hadde skjedd, jeg tenkte det var neste uunngåelig at hun fikk med seg at noe hadde skjedd, og da ville jeg helts ha en viss kontroll med informasjonsstrømmen. Hvordan er det med folk her, har dere bevisst skjermet (såpass store) barn for hendlesene, altså latt være å fortelle dem noe som helst?
Jeg har skjermet i den grad at femåringen ikke har sett så mange bilder eller TV om dette. Han har sett alle lysene. blomstrene og de bombede bygningene, men ikke lik på Utøya. Jeg har fortalt ham alt som skjedde.
Treåringen er ikke skjermet, men hun har heller ikke noen oppfattelse av at noe har skjedd. Jeg har ikke fortalt henne noe.
Jeg har fortalt 6åringen det, men ikke 3åringen. Dvs 3åringen var tilstede når jeg og 6åringen snakket om det, men han brydde seg ikke.
Jeg tror at for storebror så er det såpass fjernt(Oslo er langt unna) at etter at han ble beroliget med at mannen som hadde gjort dette satt i fengsel, så har han ikke spurt noe særlig mer.
De har ikke sett noe særlig på tv eller aviser.
Jeg skjermet yngste for tv med lik og veldig blodig ansikt. Ellers er de ikke skjermet. De er dog store, men jeg tror jeg ville gjort mye likt om de var yngre.
Jeg har skjermet henne fra tv og en god del bilder bilder. Det tok noen dager før jeg viste henne bilde på ABB. Men vi har fra bomben gikk av snakket mye om det.
Nei, jeg har fortalt hva som har skjedd. Jeg har dog skjermet dem fra de verste tv-bildene. Og jeg ventet til det var litt mer avklart før jeg fortalte det, greit å kunne presentere en litt fordøyd versjon synes jeg. Det er jo ikke så nært for vår del i og med at vi ikke kjenner noen som var direkte rammet eller bor i Oslo.
Har fortalt barna om hva som har skjedd, i de doser og den detaljrikdom jeg mener er passende. Men sterke bilder har jeg etter beste evne prøvd å skåne dem for.
Vi har snakket veldig mye om det. De har mange spørsmål og tanker og vi svarer etter beste evne. De har fått lest i avisen og sett en del på tv men skjermer de for de verste detaljene. Når vi var på ferie forrige uke stoppet vi for en overnatting i Oslo og da gikk vi for å se på alle blomstene. Alle de tre største gråt sine modige tårer og fikk utløp for sine følelser. Etter dette har de snakket en del mindre om terroren. Tror det gjorde godt både for oss og jentene.
Han ble skjermet i starten, ikke minst fordi han var på ferie med besteforeldrene og vi gjerne ville ha kontroll med hva som ble sagt. Han fikk vite om eksplosjonen, men ikke mer.
Nå vet han hva som har skjedd, både i Oslo og på Utøya. Vi har skjermet han fra de verste bildene og han får ikke lenger fri tilgang til tv og nett, nettopp fordi det skrives om dette overalt. Han kan lese og leser alt han kommer over - deriblant avisforsider, og det er derfor helt utenkelig å skulle klare å unngå at han får det med seg. Og da vil jeg heller at det kommer fra noen han kjenner og stoler på, og som kan svare om han spør, enn at det skal komme fra noe han overhører på butikken eller noe.
Jeg er overbevist om at det er helt umulig å skjerme de fra 5 og oppover helt. Under det er det nok mulig, og der er det jo også varierende hva de får med seg og forstår (og om de har eldre søsken som jo kommer til å "lekke").
Men at noen ikke informerer skolebarn, det er rett og slett å undervurdere ungen sin. Det er ikke så lenge til skolestart - og dette kommer garantert til å bli et tema.
De jeg snakker om har altså skjermet de totalt, ikke bare fra fæle bilder og slikt, men barna vet altså overhodet ikke at noe har skjedd i oslo, iallefall ikke fra foreldrenes side.
Mine to på 11 og 12 vil veldig gjerne vite mest mulig og se mest mulig,så vi sitter sammen og ser på bilder og leser det jeg mener er mest skånsomt. 11-åringen min er spesielt opptatt av den gutten på hennes alder som svømte fra Utøya og hun vil veldig gjerne vite hvem han er. Til det har jeg forklart at vi nok ikke kommer til å få vite hvem det er,men at vi får nøye oss med å vite at han er en stor helt. Det skremmer ihvertfall mine barn å vite at det er barn på deres egen alder som har opplevd disse tingene,så jeg ville aldri kunnet tie det ihjel. Men,nå er tross alt mine så store at de ville fått det med seg på skolen allikevel,da. Men,som sagt,jeg skjermer de for de verste bildene på både tv og nett,og de får ikke gå inn og feks lese manifestet hans og slike ting.
Minsta er såpass liten at hun ikke har forutsetninger for å forstå hva som har skjedd. Eldste er for stor til å skjermes. Hun har venner som ligger hardt skadd på sykehus, og venner som unnslapp Utøya fysisk uskadd med nød og neppe. Hun har selv unngått aviser og TV, men engasjerer seg i stor grad i diverse venne-grupper på Facebook.
Nei, men vi har heller ikke fokusert mye på det ovenfor barna. Vi voksne har pratet mye om det, fulgt med på nyheter etc, og vi har forklart enkelt og svart når de har spurt om noe. Men mine barn lever i nuet og er mer opptatt av lek. Det blir nok en distanse der som de ikke klarer å føle på kroppen, noe jeg synes er greit.
Vi har ikke skjermet våre gutter for annet enn de verste tv-bildene. Det kunne ikke falle meg inn å ikke fortelle dem om det som har skjedd. Det er vår oppgave som foreldre å formidle det som foregår i verden til våre barn på en god måte. Å la være er en dårlig løsning, og de vil uansett møte på historier om dette i barnehage/skole etter ferien.
Jeg synes det er forskjell på å skjerme og å ikke fortelle noe. Vi har definitivt skjermet barna for mye - de har ikke sett på tv eller hørt radiosendinger, og jeg har prøvd å unngå "voksensamtaler" i deres nærvær. Det betyr ikke at de ikke har fått vite hva som har skjedd, de har fått svar på alle spørsmål de har hatt om hvem, hva og hvorfor - i den grad vi har noen svar å gi. Og vi har fortalt dem at vi er triste og lei oss.
De har vært skjermet i den grad at TV-en ikke har vært på, men selvsagt er de informert om det som har skjedd. (Fireåringen kunne for øvrig ikke brydd seg mindre, men niåringen er sterkt opprørt og "sjitforbanna".)
Vi har snakket om det med 8-åringen. Han har spurt om ting og fått svar. Og vi har vært i sentrum med blomster med begge barnen. Treåringen vet at det var en bombe og en man som ble satt i fengsel men hun vet nok ikke så mye mer (og hun er null intressert).
Vi hadde en ung slekting i sentrum når det skjedde, som vi ikke visste hvordan taklet/var utsatt i situasjonen så det ble en del prat om henne og telefoner frem og tilbake fredag ettermiddag.
Det er veldig forskjellig hvordan barn takler dette. To venner av storebror hadde tullet og sagt at gjærningsmannen hette det samme som den fjerde vennen deres (et lignende navn). Storebror trodde dem og begynte å fabulere om at det kanskje var den fjerde vennen som hadde noe med det å gjøre? Så vi har snakket om at vennene hans kanskje tuller om det men at han kan spørre oss og stole på at det vi sier er sant. Og at vi ikke synes at man skal tulle om det som skjedde og at det er lov å si ifra hvis noen sier eller gjør noe man ikke synes er riktig. En av de vennene som tullet hadde dagen etter tatt frem noen pistoler hos en av disse guttene og begynt å "leke Utøya". Gutten vår og en annen gutt hadde sagt at dette ville de ikke være med på og storesysteren hadde til slutt bett ham gå hjem om han ikke sluttet. Det var ingen voksne tilstede. Sånne dilemmaer blir nok vanskelig fremover; jeg ser jo at leken er med på å få ut reaksjoner og også en del av barns måte å håndtere ting på, men det må jo også aksepteres at andre ikke er med på det. Disse guttene er jo på en måte midtmellom små og store barn i utviklingen, og det vil være veldig forskjellig hvordan de håndterer det som har skjedd.
Yngste ble fem mnd den dagen det skjedde. Hun er jo baby, jeg kan fortelle henne hva som helst, hun smiler for at mamma snakker. Eldste mangler en mnd på 3 år. Men han har heller ikke forståelse for dette, og smiler for at mamma snakker, og begynner å snakke om noe annet.
Jeg snakket litt med de to eldste før jeg reiste (reiste bort fra alle sammen søndag, det var VONDT VONDT VONDT!) og regner med å plukke opp igjen tråden når jeg kommer hjem. Forhåpentligvis har mormor, farmor og pappaen snakket litt med dem og skjermet dem fra TV og radio. Skal se supernytt med eldste i allefall.
Var vanskelig å skjerme dem helt, nett-TV gikk kontirnuerlig og nest eldste kom litt brått på meg da jeg nettopp hadde skjønt omfanget lørdag morgen. Og dette er noe de kommer til å lære om og leve med hele livet. Jeg ser ingen grunn til å skjerme dem fullstendig, men sile hva de får se og høre.
Det er viktig å fortelle noe, men hva og hvordan skal man tenke nøye gjennom. Psykologer, deriblant barneombudet, anbefaler at vi snakker med ungene og da bør vi gjøre det. Hendelsene er viktige, de er en del av Norgeshistorien og også hver enkelts historie. Når ungene blir større kan det godt være at de spør om hvor de selv var da det skjedde, dette bør vi kunne svare på. Vi bør også kunne svare på andre hva og hvorfor som kan komme i ettertid. Det er viktig å være en del av Norge og de virktige tingene som skjer. Det som skjedde for en uke siden kommer alltid til å være en del av oss, og nordmenn spesielt.
Barn skal skjermes, ja, men fra hva må vi ta stilling til. Jeg ser ikke at det er nødvendig å vise/fortelle alt, for noen blir det altfor mye, mens for andre er det riktig.
Det er skummelt, barna kan danne sine egne bilder med stor dose fantasi, som kan være mye mer skremmende enn virkeligheten. Foreldres oppgave er å skape trygghet. Om barna ikke får høre om det i trygge omgivelser, kan det skape frykt å høre det fra noen andre. Siden foreldrene ikke snakket om det, kan det forstås som at man heller ikke skal spørre de om noe, men beskytte foreldrene fra det skumle.
Sensurerte temaer, tror jeg ikke er heldig for unger, ikke for andre heller, for så vidt.
Men seriøst, mener dere at jeg skal ta nesten-treåringene på fanget og forklare at en bombe (stooooort pang) sprengte et sted han ikke vet hvor er, og st en mann skøyt pang på mange mennesker så de døde?
Jeg har forsøkt å forklare hvorfor han ikke får leke "skyte pang" på faren og meg, at når man "skyter pang" så får folk veldig, veldig vondt, og kan dø. At å dø er at man ikke lever, ikke kan puste, spise, leke, man er ikke mer. Han forsto ikke for fem øre hva jeg snakket om. Så hvordan søren forklarer jeg ham at noe har skjedd, noe han ikke skjønner hva er, har skjedd et sted han ikke vet hvor er, og at derfor er folk trist?
Hvis jeg husker riktig nå, så anbefaler barnombudet å snakker med unger fra femårsalderen.
Mitt barn skyter og bomber stadig vekk, jeg har ikke nektet han det. Han leker som han gjorde før 22.7 uten at jeg finner det problematisk på bakgrunn av hendelsene.
Nei, det synes jeg ikke høres fornuftig ut, så små barna dine er. Treåringen vår, som snart är 4, klarer å forstå at det var en bombe som gjorde at noen døde og at derfor er bestemor (og mange andre) lei seg men der omtrent er hennes oppfattningsevne (og intresse). Hun hadde ikke skjønt noe av det tror jeg, for et år siden.
Jeg hører om foreldre som informerer eldre barn som da går ut og sier "jeg vil ikke høre" og det må man vel også akseptere. Det er jo det samme med oss voksne; noen av oss sluker alt om hendelsen og andre orker ikke ta alt innover seg. Det er lov å være forskjellig.
Jeg har aldri direkte nektet ham, men bedt ham om å ikke sikte på folk. Han skyter med fingrene, pinner, leker, whatever, det bare føles så ekkelt at han når han er uenig med faren skyter på ham. Før han begynte med det pleide han slå. Det er altså den "uenig, jeg tyr til vold"-adferden vi snakker med ham om.
Men når han ikke engang skjønner dette, dropper jeg å forklare terror altså. Han er liten.
Når han blir eldre skal han få vite at det har skjedd, for det blir vel en del sv den historien han skal lære om, men ikke før han blir gammel nok til å forstå. Da skal han også få vite at min kusine var på utøya. Men det er ikke noen han kjenner, så jeg føler ikke han trenger vite dette enda. Om noen år.
Vi kunne ikke unngått at barna fikk vite det, siden vi kom inn til Gardermoen og ble møtt av nyhetn der, samt et vakthold som var økende der, og livredde ansatte på flyplassen. Vi hadde uansett ikke kommet til å skjermet dem. De er så store at de får med seg ting uansett.
Det vi har skjermet dem noe i mot, er alle nyhetssendingene på tv, pluss at vi har overvåket minstens bruk av internett noe de første dagene. De trenger ikke få alle bildene og berettningene i store doser, og spesielt ikke når de er alene.
Minsten her var med meg på butikken i går, og så der førstesidebildet på VG eller Dagbladet, av den kvinnen med en pinne stikkende ut fra hodet. Han spurte meg hva som hadde skjedd, selvfølgelig.
Jeg la merke til at damen bak oss i køen så medlidende på meg da han spurte, og da jeg faktisk svarte han ærlig om hva det var med den damen på bildet, så så hun bak meg aldeles himmelfallende ut. Hun lot til å mislike at jeg svarte guttungen ærlig og oppriktig.
Det er det som er poenget: Informasjon tilpasset alder, utvikling og personlighet.
Skjønner at det ikke kjennes bra når ungen "skyter" for å uttrykke sinne, misnøye og i protest. I slike situasjoner er det jo viktig med "snakke, ikke slå"-samtaler, men det kan ta lang tid før det når inn. Først og fremst må språket være godt nok utviklet, akkuart som hos voksne som bruker vold, er det kanskje mye ordløs frustrasjon som uttrykkes.
Jeg synes ikke det er nødvendig at en treåring vet om dette. Svigerinnen min syntes derimot det var veldig viktig at hennes treåring fikk vite det meste.
Poden (8,5) ble informert om bomben fredag ettermiddag, også at mitt kontor var ett av dem som ble ødelagt i eksplosjonen. Så reiste vi fra ham, så det har vært mine foreldre som har tatt seg av å forklare ham litt om det som skjedde på Utøya. De har ikke aktivt gått inn for å fortelle ham det, bare svart på spørsmål, tror jeg, men han har jo fått med seg en del (både om selve hendelsen og bl.a. om "rosetoget") fra TV og aviser. Pappaen og jeg har også snakket litegranne med ham på telefon om saken, men han har ikke vært interessert i å snakke så mye om det. Han har sagt litt om at gjerningsmannen må være "splitter pine gal", og så har han såvidt snakket om min situasjon, om at jeg ikke kan være på kontoret mitt, siden det er ødelagt, slik at jeg må sitte et annet sted og jobbe. Jeg ser for meg at jeg kommer til å snakke mer med ham om saken og beslektede temaer når han kommer hjem i slutten av neste uke.
Jeg har som sagt ikke fortalt noe særlig til min 08modell. Han var til stede når jeg snakket med storebroren på 6, men han brydde seg ikke, og har ikke spurt noen ting, og er seg selv.
Malama: Jeg ville ikke sagt noe til en treåring, nei. Det er ikke sikkert jeg ville informert fireåringen heller, hvis hun ikke hadde hatt en storesøster som selvsagt måtte få beskjed.
Vi har skjermet barna totalt. Ettåringen ville ikke forstått noe uansett, men vi har også valgt å skjerme han på 4,5. Vi har unngått tv, radio og aviser i tiden han er våken og ikke snakket om det. Hvis han spør skal vi selvsagt svare. Jeg tenker at det ikke er noe fasitsvar på hva man bør gjøre el ikke. Det kommer helt an på barnet og situasjonen rundt.
Toåringen er nok ikke så interessert, og ikke femåringen heller. Jeg har fortalt om en bombe i hovedstaden og at en slem mann skjøt unge voksne på en øy, før han ble tatt av politiet. Der gjorde jeg en blemme - for jeg fortalte dette til både fem- og elleve- og tolvåringen. Ingen hadde spørsmål, og vi skjermer fra nyheter (bortsett fra supernytt. Vi har ikke fjernsyn engang). Femåringen brydde seg som sagt ikke, men utover lørdagen viste det seg at elleveåringen hadde laget seg ganske vanvittige forestillinger om hvordan dette måtte ha foregått. Stakkars gutten min :( han trengte å snakke, og heldigvis fikk jeg ham på tomannshånd i flere timer. Han kan være litt engstelig av seg, og jeg har vært litt etter ham for å se om han er prega, men det ser ut til å gå greit.
Barn er VELDIG forskjellige, og det er voksne også. Jeg tror det er viktig at vi voksne ikke bruker vårt snakke-om-det-behov på ungene. Det er det selvsagt ingen HER som gjør, men jeg kan tenke meg at det er en del barn som får en god dose overshare i disse dager.
Jeg har skjermet en del tv-bilder, men alle mine 3 barn vet hva som har skjedd, ja. (Alder 4, 8, 15).
Seinest for en halvtime siden snakket jeg og 4-åringen om den slemme mannen i Oslo, som nå var i fengsel. Største bekymringen var: "tenk om han må på do?"...
De har vært med på fakkeltog, og vi har snakket om at noen vil at folk skal være slemme mot hverandre, mens andre vil at de skal være venner. Fakkeltoget var for de som vil være venner. Men de har fått med seg lite av hva som faktisk har skjedd. Lille skatt lever litt i sin egen verden, så hva hun tenker langt inni seg vet jeg faktisk ikke. Hun har nok heller ikke skjønt hva døden er.
Litjtausa har jeg prøvd å snakke med, men hun hører veldig dårlig for tiden, og vi er ikke SÅ gode på tegnspråk. Vi så supernytt-episoden både med og uten tolk, men det var ikke så stor interesse for det.
Vi har skjermet 3,5-åringen i den grad at vi ikke har hatt på annet enn barnekanaler eller vanlige programmer på TV om den har stått på. Supernytt sin sending har hun sett flere ganger, men hun har ikke spurt om noe. Tror det er såpass fjernt siden vi bor på en annen kant av landet og ikke kjenner noen som var på Utøya eller er skadet.
Vi har snakket om det til begge jentene. Vi fortalte det på lørdags ettermiddag, når vi med sikkerhet kunne fortelle hva som hadde hendt. Nesten litt for sent, naboen begynte å buse ut om grusomhetene. Men vi fikk stoppet han i tide.
Jeg har snakket endel om det med 6-åringen. Det som også er like viktig tror jeg, er å spørre henne hva hun hører fra andre barn, sånn at vi får rettet opp eventuelle misforståelser som kan være ganske dramatiske.
Vår 10-åring ar fått vite en god del, mens 6åringen har fått noe mer begrenset info. Vi er rammet, i den grad at en ungdom vi kjente rett borti veien først var savnet, nå funnet (død :leiseg:) så han har fått med seg en god del mer enn om vi ikke hadde kjent noen, føler jeg...
Til HI: jeg ville kanskje spurt hva grunnen var til full skjerming-metoden, og evt , hvis det ble mulig, kommet forsiktig med innspill om rådene som har kommet fra Fagfolket...
Kanskje synes de voksne det er så vondt å snakke om at de ikke helt vet hva de skal si? Eller at de er redde for at barna skal ta det altfor tungt? :vetikke:
Vi har slått av alt av tv og radio og de har ikke fått være med inn i butikk ol. med avisforsider. Vi har gått med hver vår mobil med headsett og og komunisert via sms, vi har fortalt dem det, men all info har kommet fra oss og ingen bilder av skadede mennesker. Mandag var vi på rådhusplassen. Etterpå gikk vi gjennom byen og så på alle blomstene.
Vi har snakket litt om terror og masse om demokrati.
(våre er 11 og 6)
Vi har fortalt barna hva som har skjedd, de har vært med å tent lys, lagt ned blomster og deltatt i fakkeltorg. Men vi har skjermet dem for nyhetssendinger og bilder. De har ikke behov for å se bilder av lik, blodige mennesker, høre skrik og redsel, mener da jeg. Men å late som om ingenting har skjedd, det hadde jeg ikke gjort.
Vi satt i bilen med 30 mil å kjøre da vi fikk høre om bomben, og vi kunne rett og slett ikke la være å snakke om det, eller ha på radioen. Mannen jobber i kvartalet, og fikk en masse telefoner fra venner og familie som ville vite at han var OK.
Fireåringen har spurt og gravd mye, om de samme tingene om og om igjen. "Hvorfor ville han mannen sprenge en bombe på jobben til pappa?" Og da har vi prøvd å forklare så sant og enkelt som vi evner. Hun ville også gjerne se bildet av han. Og dagen etter ville hun se det samme bildet om igjen. Akkurat det var litt guffent, men jeg tenker hun har et behov for å sette hale på grisen, eller ansikt på monsteret i dette tilfellet.
Jeg har fortalt en forenklet versjon om en slem og veldig gal mann, som er sint på statsministeren og måte han styrer Norge på, og som har sprengt en bombe i Oslo der Statsministeren jobber, og så har han kledd seg ut som en politimann og skutt noen ungdommer.
Han er 6 år og jeg vurderer det til at det er mindre skremmende å høre dette fra meg, enn de historiene han vil få i gaten og på skolen.
Nå hørte jeg akkurat at en av naboguttene er blant de drepte på Utøya. Vi kjente ham ikke, men dette kommer jo sikkert til å bli noe barna kommer til å snakke om i gaten. Jeg har ikke sagt til sønnen min at nabogutten er drept, men jeg kjenner at jeg er velidg usikker på hva jeg bør si om dette til ham.
De to eldste har ikke blitt skjermet, men vi har snakket om det en god del.
Minste er bare tre, og har egentlig ikke fått med seg noe som helst, tror jeg.
Vi har snakket om det med fireåringen. Jeg har vært fryktelig mye trist og vi har bare ikke kunnet skjerme helt pga. det. Ikke synes jeg det er riktig at hun ikke skal få vite noe heller. Jeg er veldig ærlig med barna mine og denne gang har dette vært et tveegget sverd, dog. Jeg klarte rett og slett ikke å ikke svare sannheten ("han skjøt dem") når hun spør hva denne "mannen" har gjort for noe galt og hvorfor alle barna døde. Dette vet jeg virkelig ikke om har vært rett, men hun virker kun tankefull og ikke redd. I går var vi i tillegg på Utstranda og la ned blomster der, det var veldig sterkt og både jeg og mannen felte tårer. Jeg synes det var fint å ha henne med på det. Toåringen var selvsagt også med, men har ikke forutsetninger for å forstå ennå.
Jeg har en niåring og hun satt i bilen sammen med oss da vi hørte de første nyhetene på radio. Vi har latt henne ha på NRKSuper (kudos til dem for Supernytt!), også har vi snakket med henne om det som skjedde. Det første døgnet da alt var kaos, prøvde vi å skjerme henne fra Tv-sendingene.
Vi har skjermet for de verste bildene, men har sett på avisene og nyhetene sammen de siste dagene. Hun vil gjerne vite, og er en fornuftig jente som er veldig reflektert, så vi har prøvd å skjerme for de verste bildene, men ellers passet på å være sammen med henne og snakket med henne om alt hun vil vite. Hun har også vært veldig opptatt av denne saken fordi en av venninnene hennes er i nær slekt med en kjent politiker som er berørt av dette, så vi synes at vi må fortelle og la henne få vite det hun vil vite og spørre om alt hun måtte lure på.
Hun har også vært veldig opptatt av den 11 år gamle gutten som hadde svømt i land, og synes veldig synd på ham, samtidig som hun synes at han er veldig modig. Historien hans har hun fanget opp uten at det var vi som informerte om det, men vi har svart etter beste evne.
Hun har fått se alt av minnemarkeringer på på TV og i avisene, og vil gjerne at vi skal dra til byen når vi kommer hjem fra ferie for å se, og det kommer vi nok til å gjøre.
Sjølvsagt aldersavhengig, men det vil jo vere direkte ufint og respektlaust å ikkje fortelje barnet om ei så viktig og stor nyheit. Informasjonen skal sjølvsagt aldersjusterast, men noko bør barn få vite, synes eg. Dei får jo vite om det på ein eller annan måte, og såpass alvorlege greier bør helst kome frå foreldre på aldersadekvat vis.
Men det skal seiast at eg var veldig glad for å vere utandlands då dette skjedde. Det gav oss ein moglegheit til å dosere informasjonen på ein heilt annan måte enn om me var heima. Da tenker eg spesielt på niåringen som både sniker til seg nyheter på TV, aviser me har, nettaviser eller aviser i butikken (tjuvleser, ja), samt alt snakket barna i mellom.
Vi har snakket med seksåringen om det, men vi var også utenlands og hadde ikke tv, noe som gjorde det lettere å dosere informasjonen. Vi fortalte ham først at det var en bombe, og etterpå fortalte vi at mannen som hadde plassert bomben dro et annet sted og skjøt mange unge mennesker. Så har vi avventet litt og svart på det han har spurt om, men det har vært veldig lite, og da har vi ikke presset på. Det er nok stor forskjell på seksåringer, men jeg føler ikke at storebror forstår omfanget, og heller ikke at det bekymrer ham. Og da kommer ikke jeg til å presse på for å gjøre det verre enn det er for ham. Dette hadde nok vært vanskeligere hvis det ikke hadde vært ferie. Men jeg kommer ikke til å ta ham med ned i byen når han ikke viser større interesse for det som har skjedd, jeg føler det blir å påtvinge ham en sorg han ikke har og ikke er moden for.
De første dagene hørte vi med vilje ikke på radio når han var der for vi vil ikke at han skal høre øyenvitneskildringene fra Utøya. De siste dagene har vi hørt på nyhetene også med ham til stede.
Vi fortalte seksåringen om bomben på fredag, og så supernyttsendingene på nett på lørdag samtidig som vi fortalte om Utøya. Rett etter dro vi på ferie så det har ikke blitt mer snakk, men nå som vi er hjemme skal vi ned til sentrum og legge ned blomster og tenne lys. Det var utrolig vondt og vanskelig å fortelle om Utøya. Vi har skjermet ham for tv-bilder.
Jeg har ikke skjermet mine nevneverdig. De to eldste ( 14,5 år og 17,5 år) leser alt selv - og vi har sett nyheter sammen, grått og diskutert osv. 7-åringen har jeg også snakket med, hun har sett litt på nyheter osv. Vi har vært i Oslo og sett blomsterhavet, sett knuste vinduer i VG-bygget osv...
3-åringen min har ikke forutsetninger for å skjønne dette - har spurt ham litt, men svarene han gir tilsier at han ikke har fått med seg stort, ikke interesserer seg, eller ikke evner å ta det inn. Jeg tolker det som at han er for liten.
NRK super har jo en slik snutt som går daglig hvor de forteller at det har vært bombe og mange døde eller noe sånt, og hvor de oppfordrer barn til å snakke med voksne om dette. Jeg er veldig i tvil om jeg egentlig liker dette innslaget, de sier litt, men ikke nok på et vis. Slik at barn som skjermes kan godt få med seg akkurat nok til å bli redde uten at de voksne har kontroll over informasjonsflyten.
4-åringen vet at en veldig slem mann har drept mennesker i Oslo og at mange er lei seg på grunn av det, derfor legger de ned blomster og snakker mye om det på tv. Hun vet også at han sitter i fengsel. Hun "er lei Oslo", sier hun. Vi har lagt ned blomster her i byen og sett på blomsterhavet i Oslo og når hun oppdaget blomster rundt omkring andre steder i byen, spurte hun om de var til de som hadde dødd. Så hun skjønner endel, men er spart for detaljer og bilder.
Våre ungar har vore svært skjerma. Dei ser uansett aldri anna enn barntv - vi har aldri anna TV på enn barnekanalar når dei er våkne. Det har berre blitt sånn, ingen tanke bak det i grunn. I helga var vi i besøk hos besteforeldre, og da var alle vi fire voksne klar på at TV skulle vere av. Vi såg sendingane på Ipad i staden, og veksla litt mellom kven av oss vaksne som såg - og ungane viste ingen interesse. Det var jo berre kjedelige nyheter. Dei fekk ikkje med seg særlig mykje av diskusjonane våre heller - mormor hadde jo bursdag, så dette all deira merksemd gjekk dit (det var stort selskap på kvelden den 22 - men TV var jo av). På søndagen fortalde eg nokså kort om det som hadde skjedd til dei begge (6 og 7 år). At mange var blitt drept og at det var ein slem mann som hadde gjort det. Dei spurte litt, og var så ferdig med det - gjekk tilbake til leiken. På mandagen, vel heime, møtte eldste ein kompis, og han var veldig opptatt av det. Han fortalde at han hadde hatt mareritt natt til lørdag. Det var også fakkeltog her i bygda denne kvelden - for å minnast to frå denne vesle plassen som var blitt drepne, m.a. leiar av AUF i Hordaland. Før vi drog fortalde eg dei om desse gutane, at denne slemme mannen hadde gjort dette, at det var kjempetrist og at mange var veldig lei seg. Som ungar flest i opptoget var det ein del hopp og sprett, men dei var likevel rolige og litt storøygde, og det gjorde veldig inntrykk med dei menneska som grein.
Berre eldste kan lese, men ho styrtar forbi alle aviser for å finne tegneserieblada i butikken... eg har ikkje høyrt at dette er blitt diskutert med andre barn ho har leika med heller. Ho kjenner ikkje til nokon av dei forferdelige historiene. Men eg er glad at dei var med på fakkeltoget, for det vil dei hugse, og dette vil dei forbinde med dei hendingane dei vil lære om seinare i livet.
Femåringen er informert om at det var ei bombe og at en mann har drept mange, men jeg tror ikke han skjønner noe særlig av det, og han er mest opptatt av om jeg er trist eller ikke. Han har ikke sett det på tv eller i avisa, men var med meg på minnemarkering og tog tidligere i uka.
Ingen er skjermet på noen spesiell måte, bortsett fra bildene. 10-åringen er veldig opptatt av det som har skjedd og spør stadig, 8-åringen har konkludert med at mannen som har gjort det er ond,
Vi har vært i Oslo og sett alle blomstene og lysene og alle de ødelagte vindusrutene.
Har ikke sjermet ungene men så har ikke tv stått på for mye. JEG klarer ikke å se nyheter og velger heller andre kanaler. Ungene vet hva som er skjedd men bare 8 åringen som spør litt. Dog ikke mye. Det er bare helt grusomt og jeg klarer rett og slett ikke ta det innover for mye. Ja selv altså. :sparke:
Søte eldstemann begynte å snakke om min beste venninne som kom fysisk uskadd fra bomben. Jeg hadde hentet de hos foreldrene mine, og vi satt i bilen på vei hjem i dag. Han sa at han var så glad for at hun ikke var blitt skadet, og at hun sikkert var litt redd og lei seg nå. Han sa at han var glad for at vi hadde møtt henne denne uka.
Jeg har store barn (8-17) og de har sett det samme som oss. Yngste er oppdatert på det meste, hun har spurt mye og fått svar på alt hun har spurt om. Hun viser ikke tegn til redsel, hos oss er det 17,5-åringen som har reagert mest. Han har grått og rast, brukt stygge ord, spilt høy musikk, drukket seg full på fest, snakket mye med oss og venner og betalt medlemskontigenten til et ungdomspari han meldte seg inn i i vår.
13 åringen vår har vist at hun faktisk er bekymret og redd etter det som har skjedd. Hun er ikke helt med på det selv, men for oss er det ingen tvil om at det har satt spor.
Vi fikk jo det hele servert temmelig brutalt da vi kom hjem fra ferie. Vi fikk høre at det VAR Al Qaida, og barna så nok min, og delvis mannen sin redsel oppe i det hele. Jeg var jo helt på tuppa der vi stresset oss gjennom tax-free, toll og det som var på Gardermoen, og det klarte jeg ikke skjule. Hun så nok at mor var både stresset, redd og på gråten.
Det vi har merket er at hun sliter med å sove, og hun vil ikke ligge alene. De første dagene så kunne vi jo legge 6 timers tidsforskjell til grunn, men denne redselen for å ligge alene rimet ikke med det. Hun sa selv at hun ikke var redd etter det som hadde skjedd, for hun viste jo at mannen var tatt og at det ikke var noen fare. Men hun ble ettertenksom og bekreftet vet at det jo kunne være at hun hadde en uforklarig angst liggende i kroppen. For hun kjente seg redd og urolig, uten at hun kunne sette ord på det.
Og akkurat det er et velkjent fenomen for meg...å være redd noe man ikke helt skjønner, og som man ikke vet at ligger der, i hodet. Jeg opplever ofte angstanfall og delvis panikkanfall selv, uten å helt vite hvorfor. Som oftest så kan jeg tenke og konkludere meg frem til hvorfor, men det er ikke barn i stand til.
Vi har latt henne sove med broren denne uka, og med meg. Mannen reiste ut på jobb nå denne uka, så jeg har ledig plass ved siden av meg. Dette ser jeg hun setter stor pris på.
Vi må jo snart prøve å få henne ned på eget rom igjen, men det tror jeg kommer automatisk etterhvert som det store fokuset på hendelsen legger seg litt, og hverdagen innhenter oss igjen. I mellomtiden så skal vi snakke om det som har skjedd om hun vil det, og i det hele tatt bare ta ting som det kommer.
Alt i alt så synes jeg det er fint å se at barna faktisk reagerer. Ja, jeg kunne holdt ting skjult for dem, og latt dem leve i den rosenrøde troen om at verden er et feilfritt og fantastisk sted å være. Men realiteten er en helt annen, og jeg tror at de bare har godt av å føle litt på realitetene, så lenge vi ikke avviser reaksjonene deres.
Vi har skjermet dem fra nyhetssendingene, men utover det har vi snakket mye om det som har skjedd. De har hatt mange spørsmål og tanker som det har vært bra å få frem. Særlig minstemor på 6 år har lurt mye på "den gale mannen" og hun syntes så synd på mammaen hans. Fine jenta mi. Eldstemann leser aviser og føler med, men vi har bedt han begrense seg. Han var med å arrangere fakkeltoget i byen på mandag, det var viktig og godt for han. Mellombror lever i sin egen boble som han alltid gjør, men han vet hva som har skjedd. For han var det viktig å vite at han er trygg.
De to eldste er informert om det som har skjedd og har snakket mye om det. Jeg ser også at noen velger å skjerm ungene helt fra dette, altså at ungene ikke vet hva som er skjedd. For vår del var ikke det aktuelt. Jeg vil gjerne kontrollere litt hva de får vite, og det kommer til å bli markeringer ifm skolestart rundt om. Da vil ikke jeg har en unge som blir helt overrasket. De har selvsagt ikke sett de værste bildene, det er igrunn minimalt av bilder de har sett.
De har også vært på torvet å sett på blomstene og lysene, mellomste var med å gikk i tog med meg.
Vi har fortalt barna om det.
Vi var i Oslo da det skjedde, så vi hørte drønnet. Vi skulle etter planen overnatte ved Clarion Christiania den natten, men vi følte oss ikke komfortable med det da politiet på det tidspunktet ikke visste hvem som sto bak og de antydet at det kunne komme flere angrep. Reiseplanene ble forandret, og vi måtte gi barna en forklaring på hvorfor.
8-åringen var det selvsagt å orientere uansett, men vi har ikke sagt veldig mye detaljert om tragedien på Utøya. Hun har ikke brydd seg så veldig mye om det, egentlig. Antakeligvis hadde snart 4-åringen fått samme informasjon som han fikk om vi hadde vært hjemme også. Han fikk høre at en mann hadde laget en bombe som ødela et stort hus i byen, og at mannen etterpå hadde skutt noen ungdommer med en pistol, men at politiet nå hadde satt ham i fengsel og at han ikke kan gjøre noe galt mer.
Våre på 3 og 4 år var ikke spesielt interessert, og TVen har stått på med dem i rommet. Men de har i liten grad sett på tv, de har vært aktivisert med andre ting. Jeg har også slått av når vi ikke har sett på, og gjemt vekk avisforsider. Treåringen er nok for liten til å få noe med seg (er mest bil og tog som interesserer han), men fireåringen har nok oppfattet at det er noe, at vi voksne har snakket sammen og vært triste og lamslåtte osv. Hun er av den oppmerksomme typen som får med seg det meste også.
Så jeg tok en prat med henne der jeg fortalte at det vi voksne ser på nyheter og er triste fordi det var en slem mann som hadde drept mange folk, men at han er i fengsel nå. Så da spurte hun litt om hvordan det er i fengsel, så vi måtte google noen fengsler for å se på det, og så var den saken ferdig.
Lillesøster på 2 år vet ingenting. Han på 4 er skjermet i den grad at vi ikke har på nyheter når han er våken, men han har jo hørt at vi voksne og Storebror har snakket sammen.
Lillestorebror har ikke hatt noen reaksjon på bombingen, men har nå fått med seg noe, for her en dag sa han at "Når man skyter noen må man i fengsel" og "De som er døde må på sykehus".
Detaljer som at tanten hans mest sannsynlig ville vært død hadde hun ikke hatt ferie, synes jeg passer til han blir eldre. (Storebroren vet dette.)
Jeg har fortalt lite. Om han spør skal jeg selvfølgelig få vite litt, men enn så lenge har han ikke spurt. - Vi var i utlandet da det skjedde - og han skal definitivt få vite - en gang.
Junior på 4,5 vet ingenting. Hvis han spør skal han få svar og vi skal nok kanskje gi ham en svært forenklet versjon før han er tilbake i barnehagen om 2 uker.
Hadde Junior hatt eldre søsken eller lekt mye med andre barn hadde vi nok informert.
Snuppa på snart 6 er informert. Hun har ikke sett på tv, og jeg har prøvd unngå at hun ser bilder i avisa. Men jeg har fortalt henne ganske kort hva som har skjedd, fordi hun spurte etter å ha hørt noe om det på radioen (vi var på hytta). Hun lurte på om det var greit at hun tenkte på oldefar da vi hadde 1 min stillhet, for hun synes det var vanskelig å tenke på de som var døde som hun ikke kjente.
Minstemann på 3 har vi ikke skjermet så mye for, han skjønner ikke så mye av det. Har prøvd å ikke hatt tv på så mye når han har vært her.
7 åringen har ikke fått sett så mye heller, tror ikke hun skjønner så mye av det egentlig. Har prøvd å snakke litt med hun men følte ikke at det har gått inn på henne. Men tror det er fordi hun ikke skjønner så mye av det.
Men kommer ikke til å la vær å snakke om det hvis hun kommer til oss å snakker om det. Tror det er viktig å snakke med barna om det.
14 åringen skjønner det og hun får se alt om det. Har snakket med hun også. Hun liker ikke helt å se det og tenke på det sier hun, blir så trist da. Og det vil jeg at vi skal respektere. Det vil ikke si at hun ikke bryr seg, for det vet jeg at hun gjør.
Mine er skjermet til en viss grad, siden de er på ferie i utlandet. Eldste har fått med seg en del, og vi har snakket om det på skype. Hun har også sett supernytt på nett-tv. Hun er 9. Mini på snart fem har ikke fått med seg noe særlig, men vi tar vel en prat om det når de kommer hjem.
Vi har skjermet en god del. Våre er 3, 6 og 8,5. De to eldste fikk med seg bomben, for da hadde vi tv'n på og fulgte med. Da resten av hendelsene kom sa vi ikke noe, men søndag kom lillebror og sa at en kompis hadde sagt at noen ungdommer var skutt. Ja det stemmer det da jeg, vil dere at jeg skal fortelle litt mer om det som har skjedd. Eldstemor sa da "nei, jeg vil ikke høre" og forlot rommet. Jeg fortalte lillebror da at mannen som hadde sprengt den bomba, også hadde skutt noen ungdommer etterpå. "Man må ikke gjøre det, for da blir mammaene og pappaene lei seg", sa lillebror. Det var jeg så klart helt enig i. "Men nå var han tatt og skulle i fengsel, og kunne ikke gjøre sånt mer", sa jeg, og da var det på en måte greit. Besteforeldre var også på besøk her akkurat da, så de hadde andre ting å styre med uansett. Vi har også begrenset praten rundt dette når de er tilstede, og i hovedsak fulgt med på nettet. Vi har ikke deltatt på noe eller markert noe, men levd som vanlig. ABB skulle ikke få ødelegge deres sommer også, og jeg ønsker heller ikke å hause opp en frykt i dem som de ikke trenger å bære på. Det blir uansett litt for fjernt for dem, og så lenge vi voksne forholder oss som normalt og ting er trygt og greit, så er det det de forholder seg til.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
