Jeg skrev dette blogginnlegget for noen år siden i frustrasjon over en situasjon i barnehagen. Jeg ser gjennom diskusjoner her inne at det fremdeles er aktuelt, så jeg legger ut en litt omskrevet versjon her.
Min oppfordring er derfor å ta det første steget selv, i stedet for å være misfornøyd med at innvandrerne ikke tar initiativ. Sett deg ved siden av de hijabkledde mødrene i barnehagen når det er ettermiddagskaffe, ring og følg opp bursdagsinvitasjonen som ikke har blitt svart på, og smil og møt blikket til mennesker du møter. Bli kjent. Det verste som kan skje er at du får en venn til.
Det var veldig fint skrevet. Vi bor desverre i et altfor homogent nabolag, så det er ikke akkurat en aktuell problemstilling her. De aller fleste er etnisk norske, og de som ikke er det er stort sett fra land i Europa. Eldste har gått i en barnehage der vi bodde før som hadde et visst antall plasser forbeholdt asylsøkere, og aldri har jeg sett en barnehage med høyere fokus på språkopplæring, noe også de etnisk norske hadde fordeler av. Likevel var det ingen som snakket med foreldrene til disse barna. Vi var i bursdag til den ene jenta, tror hun var fra Afghanistan, og ingen andre kom. Foreldrene hadde stelt istand et helt topp selskap, utrolig god mat, og veldig hyggelig, og min jente var den eneste som var der. Det var utrolig trist.
Jeg er veldig enig med deg. Jeg glemmer aldri tårene i øynene til mammaen til en afrikansk gutt i barnehagen til ungene det siste året de gikk, da jeg tok kontakt og spurte om gutten hennes og Herremannen kunne møtes utenom barnehagen (etter ønske fra guttene). Da hadde gutten gått to år i norsk barnehage, og det var første gangen en etnisk norsk forelder snakket til henne. Herremannen var på besøk hos dem, og de visste ikke hva godt de skulle gjøre for han. Litt språkproblemer var det, så vi klarte ikke å opprettholde kontakten etter at guttene begynte på forskjellige skoler, men jeg håper han fant noen der også.
Hos oss er det for første gang på mangen år mer skolestartere som har har valgt nynorsk som skriftspråk, bare for å slippe unna innvandrere i klassen.
Jeg synes at det er direkte motbydelig. Jeg ble kvalm når vi valgte for guttungen før skolestart i fjor og ble spurt om vi virkelig ville ha han i bokmålsklasse sammen med alle innvandrerene. Det er 2 stk i Odin sin klasse, fortryllende jenter som klarer seg utrolig godt sammen med de andre og klassen er styrket med ekstra assistenter.
Foreldrene velger nynorsk for barna før de starter på skolen for å slippe at barna kommer i klasse med innvandrere ja. Vi gjorde ikke det og endte alstå opp med hele 2 innvandrerbarn i klassen, stakkars oss.
De valgte nynorsk for å slippe unna 2 innvandrere? Herlighet. Jeg kan skjønne at noen bruker det trikset på skoler med store problemer, men for å slippe unna et par innvandrere er det jo helt vanvittig.
Vi har jo en hel ikkevestlig innvandrer i klassen til eldste. Og de foreldrene har jeg nesten ikke sett. Jeg skal ta utfordringen og snakke med dem neste gang jeg er i en situasjon hvor det ikke er helt ulogisk. Vi bor i et kjedelig homogent område egentlig. I klassen til toern er det også en hel ikkevestslig innvandrer, men de er så godt integrerte at det tenker man ikke på. Og så har du en tysk familie, det er jo heller ikke noe man legger så mye merke til i hverdagen. Derfor blir vi ikke akkurat godt trent i å takle utfordringer som byr seg heller er jeg redd.
:what::tullerdu::sjokk:
Er det bloody mulig.:fiskedask: Hvis tullingene oensker integrering og ikke etniske konflikter saa er vel ikke det der den beste taktikken...
Veldig bra skrevet.
Dette er noe jeg skal tenke på når storebror nå begynner på skolen. Jeg har ikke helt oversikt over om det kommer noen innvandrere i storebrors klasse, men siden kommunen bosetter flyktninger kan jo det fort skje.
Min sønn er halvt afrikansk selv, og jeg har tatt bl.a en dame fatt som sto på en butikk og skar alle flyktninger og asylsøkere og mennesker med annen hudfarge over en kam. Som jeg sa til henne, du står og snakker om mine barn når du sier sånt, og det er ikke ok i det hele tatt. Damen ble stum og mannen bak disken takket meg etterpå fordi jeg sa i fra.
Jeg husker da du la den ut, og jeg har nok ikke sluttet å forundre meg etterpå.
I Knottens klasse er det veldig variert med både hudfarge, dialekt og språk, heldigvis. :nemlig:
Ikke er det noen nynorsk-klasser heller, så den tanken har neppe slått noen, og vi bor i et område som er såpasse multikulturelt at skolen har egen minoritetsrådgiver.
Jeg synes det er aldeles utmerket at Knotten vokser opp omgitt av alskens kulturer, språk og hudfarger, og der det ikke er noe problem å være med gutten med russiske foreldre hjem - selv om faren i huset der ikke snakker norsk. Han skjønner jo norsk, og dersom han ikke forstår kan jo sønnen bare oversette. Og mannen har doktorgrad og jobber i et veldig kjent forskningsmiljø, så det er ikke det det skal stå på. (Derimot står det nok helst på at engelsk er arbeidsspråket, og da får man ikke øvd mye på norsken.)
Det er mange innvandrerkvinner som er utrolig gjestfrie - men det er vanskelig for dem å ta det første steget på grunn av språk, en følelse av underlegenhet etc. Nå er jeg så heldig at jeg er lærer, og da jeg var lærer på voksenopplæringa ble jeg og familien min tidvis oppfostret på matgaver fra flotte damer som ikke visste hva godt de skulle gjøre for meg. Jeg syns jo ikke at de skyldte meg noe så klart, men behovet for å vise takknemlighet er sterkt i alle kulturer tror jeg. Det å takke - men vi takker på ulike måter :ja: . Jeg lærte fort at mat er greia med innvandrerkvinner som har lav utdanning med seg - dette er noe de virkelig kan, noe de er kjempegode på. Det er også gode til å regne (les: Gode til å lage og beregne mat - noen av de mest talentfulle brøkregnerne jeg har møtt er somalske damer - de vet det bare ikke selv). Vi byttet oppskrifter og koste oss - jeg har lært mange nye nordmenn å lage Verdens beste - det er ei kake som faller i smak hos veldig mange :ja: . Så ja - vi må tørre å gi litt av oss selv for å få et godt samfunn og et godt liv - dersom vi bare forventer at andre skal gi og tilpasse seg og forstå så blir det stusslig. Men det er vel kjennetegnet på misfornøyde mennesker i grunn - at de har vesentlig større forventninger til andre enn til seg selv.
Og så må jeg bare skyte inn en solskinnshistorie fra privaten. Noen av våre aller beste venner er en vietnamesisk mann, hans norske kone og barna deres. Da eldstemann var liten, og jevngammel med deres datter, var han mye sammen med pappaen og datteren. Pappaen var på den tiden hjemmepappa. Som toåring forsto min sønn vietnamesisk, hehe. Dessverre har det blitt borte, men unger ser ikke hindringer og problemer med språk på samme måte som vi gjør.
Jeg har hørt i året som har gått at ingen har ringt og etterlyst svar på bursdagsinnbydelse til ei somalisk jente i klassen til nestminste, de sier heller: "De takker ikke nei en gang, de lar bare vær å møte opp...". Har selv mulighet til å gjøre noe med dette nå, da min jente har bursdag snart.
Det er ingen som har byttet klasse pga. disse, det er før de starter på skolen at foreldrene er så jævlige at ønsker at barna heller skal gå på nynorsk. Av 100 elver så begynner i 1.klasse i høst skal 60 av disse gå på nynorsk, noen av disse ville nok valgt nynorsk uansett.
Guttungen skal nå opp i 2.klasse og klassen har ett supert miljø og jeg forstår på han og av bøkene vi fikk hjem når de sluttet i 1.klasse at disse to innvandrene er godt tatt vare på i klassemiljøet.
Men ta kontakt med foreldrene er en god oppfodring.
Det var utrolig godt skrevet og et veldig godt poeng der. Vi bor i ei lita bygd der det stort sett bare er etnisk norske barn, bortsett fra to små tyske jenter og ei lita jente fra litauen, men disse synse jo ikke i mengden fordi de er lyse. Da eldstejenta gikk i barnehage bodde vi i Drammen og på hennes avdeling i barnehagen var det overvekt av barn fra Tyrkia, Somalia og Sudan, men dette gjorde da ingenting med språkutviklingen, hun gikk på en avdeling der hvor alle lekte harmonisk og hadde det veldig fint sammen. Marens beste venninne var en av jentene fra Somalia, vi var naboer og var masse sammen. Foreldrene var begge leger og pratet veldig godt norsk. Nei, folks uvitenhet er nok det største problemet her, våg å ta kontakt, våg å bli kjent med andre, tenk om det var vi som var fremmede på et nytt sted.
Mange leger og høyt utdannede blant disse utenlandske foreldrene ser jeg... Lurer på hvor de foreldrene jeg møter i jobben min har barna sine grubler. Ja, nå provoserer jeg med vilje, men det er jo ikke sånn at somalske, afghanske og kurdiske (fuksjonelle) analfabeter er et helt bitteliten marginal gruppe. Det er jo dem det er snakk om ofte når vi snakker om foreldre som det er vanskelig å få kontakt med, og som ofte sender mann eller eldre unger på foreldremøter. Om jeg skal si min helt ærlige mening så er det disse kvinnene som trenger dere aller mest - det er disse kvinnene som er mest isolert, og jeg tror mange ville blitt veldig overrasket over hvor mange flotte kvinner som er gjemt bak språk- og kulturbarrieren.
Én lege. Så ja, nå syns jeg du bare er dum, kverulerende og kjip. Greia var at alle foreldrene gikk ut i fra at alle de somaliske foreldrene i vår barnehage var analfabeter uten jobb, og sånn er det ikke. Og om så var, gjør det noen forskjell? Har vi mer lov til å la være å ta kontakt og invitere barna hjem om de er analfabeter?
Vår barnehage hadde ikke fler høyt utdannede afrikanere enn de aller fleste andre barnehager. Foreldregruppen var et godt tverrsnitt av befolkningen i bydelen.
Selvsagt er det ikke alle det går an å få et vennskapsforhold til, det er ikke engang alle man ønsker å få et vennskapsforhold til. Jeg ser allikevel ikke det som noen god grunn til å la være å være inkluderende overfor barna deres.
Så de trenger ikke deg altså? Eller er det du som ikke trenger dem? Og er det sånn at siden noen trenger det enda mer, så skal vi bare blåse i de vi faktisk kan nå ut til?
Vi har hatt barn i en ganske flerkulturell barnehage i Groruddalen. Og jeg synes at det fungerte kjempefint.
Ungene ble gode venner, vi voksne ble vel ikke venner, men sånne som man slår av en prat med på gata når man treffes. Vi hadde ofte avslutninger hvor alle skulle ta med mat - og du verden for en mat. Masse deilige retter fra asiatiske og afrikanske land. Mannen min var kommet til himmelen.
Jeg trodde til jeg leste dette at den største utfordringen lå blant de som ikke hadde barn i barnehage og dermed ikke snakker norsk ved skolestart.
Nå har vi flyttet ut av byen, og det er langt færre innvandrere. På en måte synes jeg det er bedre - da det rett og slitt blir for mye når det passerer 50% i en skoleklasse - men det kunne godt ha vært litt mer blandet enn det det er nå. Det er bare lærerikt og hyggelig og oppdrar barna til å bli tolerante.
Forøvrig så tror jeg at ting ser annerledes ut om noen år. De som er ungdommer i dag er veldig vant til å ha folk fra andre kulturer i sin vennekrets. Snart blir de voksne og får barn igjen, da vil det være en større andel som ser annerledes ut, men som allikevel er veldig godt integrerte.
Vi bor et stykke unna Oslo, så det er ikke veldig mange innvandrerbarn i klassene til barna. Men i minsten sin er det 3 gutter. Den ene gutten kom aldri på bursdager. Det vi gjorde var å istedet for å levere invitasjonen rett i postkassen så ringte vi på døra, leverte invitasjonen personlig, og sa at det hadde vært veldig koselig om *** ville komme i bursdagen. Gjett hva - han kom.
Jeg tror du misforstår Darth litt, Tallulah. Det ble faktisk litt påfallende når det i flere innlegg etter hverandre her ble pekt på at "og tenk, lege/doktorgrad/universitetsutdannet, til og med!" Det blir litt som "Se! En farget som hjelper til!", hvis du forstår hva jeg mener. (Ikke i H.I., men i totalen i tråden).
Jeg TROR Darth prøver å si at det blir litt lettvint om vi skal prioritere å kontakte de som er mest mulig lik oss selv - en hjemmeværende, usikker, lite språkmektig mamma eller pappa som sliter med å orientere seg i alt det ukjente kan trenge det mer (og gi oss mer, kanskje).
Men jeg syns jo også det er mye lettere å invitere hjem det iranske siv.ing-ekteparet som jobber med ting jeg er interessert i, enn den thailanske mammaen som snakker dårlig både engelsk og norsk, og der den norske mannen stort sett dominerer.
:gruble: Jeg ser bare mitt og Rus innlegg som snakker om utdannelsesnivå på noen som helst, og jeg leser dem absolutt ikke som deg. Jeg blir oppriktig lei meg og fornærmet om det tolkes slik.
Jeg oppfordrer ikke til å kontakte de som er mest mulig lik en selv, men ved å kontakte noen så kan man bli overrasket over at man noen steder har felles grunn, selv om man ikke trodde det på forhånd. Og selvsagt tror jeg ikke dette redder verden. Men å ikke gjøre det, ødelegger den faktisk litt mer.
Jeg tvang meg selv til å sette meg ned ved de muslimske mammaenes bord i barnehagen, selv om det selvsagt hadde vært mye lettere å skravle med de to foreldrene som jobbet i samme bransje som meg. Jeg har ikke så veldig mye til felles med sykepleiere, hjelpepleiere, leger eller hjemmeværende mødre og jeg har ikke blitt omgangsvenner med noen på fritiden, men jeg får en klem når vi sees nå (barna har sluttet i barnehagen), og Hiawata er venn med noen av barna. Jeg greide å drite meg ut med å dra en spøk om fredagspils, men resultatet ble allikevel at jeg er en av veldig få som fikk et likt forhold til de afrikanske foreldrene som til de europeiske.
Du er veldig søt når du alltid prøver å megle. :klemme:
Det er nettopp det. Disse foreldrene så ikke at mange av de afrikanske foreldrene var velintergrert, fordi de hadde et forutinntatt inntrykk av at de ikke er det. Og da blir man jo stående ganske bom fast.
Et annet tankekors er at flere somaliske mødre jeg har møtt, bor alene i Norge med ungene, mens mennene deres jobber i England. Fordi ingen vil gi dem jobb her.
Jeg synes også det er en viktig og riktig oppfordring. Og vanskelig, all de tid man er veldig forskjellige, dam at det ofte finnes en speåkbarriere. Men jeg var på smil og klem med den somaliske moren i vår barnehage.
Men jeg ser det samme problemet, litt omvendt her i USA. Vi flyttet bort med alle intensjoner om å få flest Amerikanske venner - nordmenn kunne vi jo omgås i Norge. Men så endte vi opp med mest norske/europeiske venner til slutt, forsi kulturforskjellene er så store og det vi har felles så lite. Vi omgås amerikanere (og har amerikanske venner også, altså), men vi er ikke akkurat dypt integrert i det amerikanske nærmiljøet.
Men det er utrolig viktig å ta kontakt, og det er veldig naturlig at det er nordmenn som tar det første steget. :nemlig:
Polyanna har tatt meg så fint i forsvar og har forstått meg sånn som jeg egentlig mente det. Jeg har sikkert ordlagt meg klønete, men det var ikke ment på den måten som du oppfattet det Tallulah.
Når jeg skrev dere så var det fordi jeg, uten at jeg talte, satt med en oppfatning av at det ble trukket fram at de utenlandske foreldrene i barnehagen hadde så fin utdanning. Det stemmer dårlig med min hverdag og min generelle oppfatning, og jeg ønsket bare å trekke fram at vi kanskje skal gjøre en innsats for de som ikke er lik oss også. Men det er jo mye mer krevende, og da gidder man kanskje ikke? Og her vil jeg presisere at jeg snakker om utenlanske foreldre som ikke snakker norsk/snakker dårlig norsk, jeg snakker ikke om den mørke mannen som ser ut som om han kommer fra Ghana og som er født og oppvokst i Norge og som har et like godt nettverk som vi har og på mange måter er veldig lik oss. Han misforstår neppe bursdagsinvitasjoner. Det er vel de færreste som ser problemer med hudfarge i barnehagen og skolen, jeg har oppfattet det sånn at det er språket (og delvis kulturen?) som er hovedbøygen.
Men ofte gjør vi språket og kulturen til en mye større bøyg enn det er. Mitt poeng er ikke at man skal bli bestis med en burkakledd mamma man ikke har noe til felles med, bare fordi hun er muslim, liksom. Poenget mitt er at det går an å gjøre en innsats, stor eller liten, for at folk skal føle seg inkludert og velkomne, og ikke bare gå ut i fra at de ikke er interessert/ikke forstår/ikke snakker godt nok/hva-har-du.
Og siden jeg sa det til Polyanna også, det er to innlegg i denne tråden som nevner utdannelse. Jeg syns virkelig det er synd at det var det du hang deg opp i.
Nå har jeg jo svart i denne tråden tidligere også, så jeg syns det blir litt urimelig å si at det var det jeg hang meg opp i - mitt første innlegg i denne tråden handlet ikke om det i det hele tatt. Husker jeg ikke feil så grønnprikket du meg for det innlegget faktisk...
Jeg syns ikke at man trenger å ha intensjoner om å bli bestis med noen foreldre i barnehagen - og jeg tror egentlig at jeg er ganske enig med deg selv om du nå kanskje føler at jeg har gått til angrep på deg, noe jeg overhodet ikke hadde i tankene. Jeg syns - og det er noe jeg lærer barna mine også - at om man har det godt, om man ikke blir mobbet og har venner, da har man et ekstra ansvar for å ta kontakt med de som man skjønner er utenfor. Være nettopp den som setter seg ved det bordet der noen sitter alene og ikke kjenner noen. Det skal ikke så mye til for å være inkluderende.
Jeg har jobbet med norskopplæring for ungedom/voksne i noen år nå, og det jeg sitter igjen med er at vi mennesker er veldig like uansett hvor vi kommer fra. Vi er opptatt av de samme tingene, vi ler av de samme tingene, vi gråter av de samme tingene. Kultur og språk blir absolutt gjort til en mye større bøyg enn det er.
Jeg tenkte nøyaktig som Darth, og ville skrive det Poly skrev. For også Bjørkhaugtrollet poengterte at bak datterens lekekamerats hudfarge skjulte det seg faktisk to legeforeldre... I tillegg til de andre innleggene.
Det er mye vanskeligere å ta kontakt med noen som ikke har samme interesser, yrke, utdannelse eller til og med språk. Og i Darths tilfelle skjønner jeg godt at han lot oppfordringen om å ta kontakt med medsøstre gå til oss kvinner, det KAN bli veldig feil om han gjør det.
Nå skal det ha vært sagt, etter å ha bodd i USA og sett hva feil mat og mye hormoner i maten kan gjøre med en menneskekropp, at pupper som henger og slenger ikke nødvendigvis betyr at man er kvinne.
Ok, det fikk jeg ikke med meg. Det er allikevel tre innlegg utav noen og tredve. Og hvis det er det dere fikk ut av innlegget mitt så angrer jeg virkelig på at jeg la det ut offentlig. Det gjør meg skikkelig lei meg, faktisk. Og oppgitt over at det tydeligvis ikke var noen vits i å komme med en slik oppfordring. Foreldrenes utdannelse har ingenting å si, annet enn at ting kan være anderledes enn man tror på forhånd.
Jeg var ikke klar over at Darth er mann, og i såfall kan han vel ta en prat med de pappaene.
Godt jeg ikke nevte at pappaen med dr.grad er gift med en spesialistlege. :filer:
Vel, det er så godt som nada somaliere, afghanere eller kurdere i området her, så de har jeg ikke sett. Eller mulig de jeg traff på helsestasjonen i dag var fra Somalia. :gruble: De så i hvert fall nordafrikanske ut. Hørtes ut som en hvilken som helst bergenser han faren jeg snakket med i hvert fall. :knegg: Han "klaget" over at 2,5-åringen ikke stoppet å snakke om man sa hei til ham, men -igjen- en hvilken som helst bergenser ..
Her er mange fra Sri Lanka og Vietnam, og det har det vært siden jeg vokste opp her. Mange er 2/3 gen. innvandrere, men noen nye er det sikkert. Jeg har ikke spurt når de kom hit, for det er irrelevant i mitt hode. Jeg snakker like gjerne med tamilen som med nordlendingen på fotballtreningen, og det har jeg inntrykk av at er gjengs her. :vetikke:
Sånn, da har jeg roet meg ned litt, og kommet over den verste fornærmelsen. Ja, dere har av og til rett i at de velintergrete ikke trenger like mye kontaktsøking som de som ikke kan lese, snakke språket eller har jobb. Problemet er ofte at man tror at folk ikke kan lese, snakke språket eller at de ikke har jobb, basert på fordommer.
Poenget mitt var for øvrig ikke at man kom til å bli strålende overrasket over hvor høyt utdannet innvandrerne i barnehagen og skolen deres er, men at det er fint å ta det første skrittet mot vennskap, eller samhold eller hva du vil kalle det selv, og ikke være sur over at de andre ikke gjør det.
Jaja, to innvandrerbarn i en klasse. Hva skal de gjøre når nynorsk er avvikla og andelen barn av ikke etnisk norske er 60-70% :rolleyes: Mye fordommer ut og går.
Jada, tror mange prøver bra. Ofte er det slik at innvandreforeldre med høy utdanning velger bomiljø og barnehager med tilnærma ren etnisk norsk sammensetning, med begrunnelse i at man ønsker det beste for barna. Selv i de tilfellene kan man ikke legge lokk på at man i mange situasjoner har diamentralt ulike verdensbilder som skaper utfordringer. Jeg vet av en kristenfundamentalist på foreldrelista her. Uansett hvordan jeg vender på det klarer jeg ikke å gi slipp på fordommene mine mot denne fyren. Og forholda barna måtte vokse opp i. Sier seg vel selv at vi ikke omgås nevneverdig.
Veldig bra skrevet Tallulah! Synd ikke enkelte foreldre kan lære litt av sine små. Barna finner som regel tonen og kan leke sammen uten å snakke samme språk, men så hører de etter hvert foreldrene snakke om ting barn ikke skal høre. Det har nok ødelagt mulige vennskap for mange små.......
Og jeg som er litt snurt over at det ikke er flere innvandrere på skolen og i barnehagen her?
Nå er jeg selv halvt latino og har vokst opp i ett flerkulturelt samfunn, mange av mine venninner er fremmedspråklige.
Eldstemann har en kun en mørk jente i klassen, hans bestevenninne. Og jeg var overlykkelig da jeg fant ett muslimsk navn på klasselista til mellomsten som begynner på skolen til høsten. Jeg mener det er SUNT å bli godt kjent med mennesker fra andre deler av verden, deres språk og deres kultur. Vil si at de foreldrene som beskrives i hovedinlegget fremstår som uutdannede og uvitende! Så det så! :rolleyes:
.jpg)
