Jeg fant egentlig ikke et passende underforum, så jeg legger det her. Feel free to move it.
Jeg har for andre gang på en uke vært på Extra Leker og kjøpt bursdagsgaver. Til egne og andres barn. Jeg blir nesten kvalm av meg selv og forbrukersamfunnet når jeg går der. Det samme skjer hvis jeg går i endel andre butikker som selger ting som er veldig langt fra livsnødvendige.
Poden er 9 år, og rasende fordi han ikke få rkjøpe IPod for bursdagspengene. Han har en IPod Nano (er det dét det heter?), han har forsterker så han kan bruke den på rommet på høyttalere. Han bruker den aldri. Interessene skifter med vindretningen, og leker han ønsker seg så mye at han nesten er villig til å gå i krigen for dem er glemt uka etter at han har fått dem. Vesla på 5 år synes det er urettferdig at hun bare har 3 eller 4 barbiedokker. Forøvrig har hun rommet fullt av all slags stæsj og leker, alt med den fellesnevner at det sjeldent blir brukt. Vi har ingenting å gjøre høres så altfor ofte.
De vil at vi kjøper, kjøper, kjøper.
Jeg skammer meg over forbrukermentaliteten de opplæres til å ha. Vi er ikke tapt bak en stol selv heller, naturligvis. Vi kjøper det vi trenger, og helt sikkert mer til. Vi har det romslig økonomisk, men er nokså bevisst på hvordan vi bruker penger. Vi har en "regel" at vi alltid skal tenke oss om et par ganger: "er dette noe jeg virkelig trenger og vil ha glede av". Men selvsagt er vi forbrukere. Så det holder.
Jeg blir gal av dette. Bursdagene til ungene er en øvelse i å øke lasset med mer eller mindre brukelige leker og ting, som går i glemmeboka like fort. Å kjøpe gaver til andre bursdagsbarn gjør jeg regelmessig, med en sur bismak - ikke pga. pengene men fordi jeg lurer på hvorfor vi gjør slikt som ikke gjør oss eller barna lykkelige. Jeg har en følelse av at det bare øker begjæret. Kvantitet har overtatt for kvalitet på så mange fronter. Vi vil ha ting billig, og vi vil ha mye. Ungene lærer av oss. Jeg vil så gjerne motvirke dette, men føler meg ensom med min dårlige samvittighet som forbruker. Alle skal ha hytte og båt og Ipad og flere tv'er og minst to biler og diger villa. Hagemøbler på tre sider av huset, barnerom som renner over av ting.
Ting, ting, ting. Det går feil vei med oss mennesker, gjør det ikke? Jeg vet ikke hva jeg ville med dette. Det er et hjertesukk, jeg gremmes over meg selv, barna mine, samfunnet. Dette forbruket av ressurser er mer galskap enn jeg har ord for å uttrykke.
Jeg er veldig enig, jeg kjenner følelsen. Og jeg synes også mine egne barn er kvalmende til tider når de skal ha legosett nr 1 million og har skuffa full av lego som ikke er i bruk. Og de vil ha, vil ha, vil ha. Vi er jo ikke så mye bedre selv vi voksne, vi har alt for mye ting. Som ikke brukes. Av og til får jeg lyst til å hoppe av kjøpekarusellen, men det er ikke så lett å få til det heller.
Jeg har ryddet et barnerom i dag, rommet de to yngste deler, og hat tenkt samme tanken som deg i dag. Jeg syns det er for jævli, og skal i hvert fall selv gjøre en innsats for å forbedre oss.
Amen. Sitter i skrivende stund og skuler bort på gavehaugen som snuppas 18 små venninner har etterlatt seg etter seksårsdagen. Plastikkræl i masse embalasje. I morgen kan ikke frøkna gjøre rede for halvparten av det, og hun kommer garantert ikke til å leke med mer enn en femtedel. :sukk:
Jeg holder på å rydde i Ungens gamle leker og jeg er helt med på det du skriver. Jeg skjønner ikke hvor alt kommer fra, massevis har aldri vært brukt og lykken er alltid et nytt Lego-sett selv om han stort sett har nok lego til å holde en relativt stor barnehage i drift.
Å vri hodet for å komme på noe ungene kan ønske seg til jul og bursdager føles rett og slett absurd.
Jeg vet at vi er en bevisst familie. Vi kjøper så mye vi kan av klær brukt, prøver å begrense, tenke oss om, kjøpe kvalitet. Likevel er barnerommene fulle og ungene trenger ingenting.
Og sier jeg til venner og familie at ungene ønsker seg klær eller fornuftige ting, er det faktisk flere som vegrer seg for å kjøpe det. De vil jo kjøpe noe som er gøy, må vite.
Kjenner meg litt igjen, men forsøker å ikke kjøpe ting jeg ikke tror blir brukt. Leker som de er vokst fra gis til Ukraina og venners barn, samme med klær, så dermed har jeg litt bedre sammvittighet.
Har en gutt som snart fyller 3 og kan ikke komme på hva vi skal ønske til han. Hvor mange biler trenger liksom en 3-åring?
Jeg mener ikke at dette bare gjelder ungenes forbruk, eller kanskje bør jeg kalle det vårt forbruk på vegne av ungene, altså. Det gjelder også oss voksne.
Jeg synes det er utrolig vanskelig når vi bor midt i et område med svært kjøpesterke familier, og er det selv også. Det er vanskelig å argumentere med forbrukersamfunnet når "alle" har IPod, IPad, trampoline, basseng osv. Jeg vil at vi ikke skal kjøpe en masse selv om vi har romslig økonomi. Vi blir ikke lykkeligere av det. Og dette handler ikke om at jeg er gjerrig, ikke misforstå. Det handler om at jeg blir kvalm av forbruksfenomenet. Trenger mannen tre sykler, f.eks.? Hvorfor sier folk til meg "kjøp ny da vel, den er jo 12 år gammel!!" når jeg sier at jeg blir irritert fordi ingen (inkl. meg selv) klarer å justere giret på min flotte (men ja - 12 år gamle) Trek hybridsykkel, som jeg har elsket fra dag 1 og fortsatt gleder meg over hver gang jeg glemmer at giret jukser. Det er jo galskap å kjøpe ny sykkel fordi giret er vanskelig å justere riktig??
Sitter her ei knapp uke før vi skal feire treårsdag, og nikker gjenkjennende. Vi bedriver nemlig hodevridning for å finne ut hva vi skal gi ham.
Han har kommet med et eneste ønske, eller to. Han ville ha sjokoladekake, og en pakke med en Lynet Mcquuen-bil i. Sjokoladekake fikk han den dagen faren hadde bursdag, så nå gjenstår Lynet.
Jeg ser meg rundt i stua, det flyter over i alle retninger. (Vi har det meste av leker i stua, siden huset vårt funker best slik.) Det er bøker, det er duplo, det er faktisk for det meste "kvalitet", men sannelig er her massivt med kvantitet også!
Og på lekebutikken sto vi og tittet på Lynet-duplo og stor brannbil-duplo... Men hallo, han har ganske mye duplo fra før... (Men han leker med det da, særlig bilene, men også dyrene, og han bygger tårn (og min bokstav) med klossene.)
Heldigvis har i alle fall mine foreldre absolutt ikke noe mot fornuftig gave. Eller, de gir ham NOE som er gøy også, men mesteparten av pengene får jeg ta med meg på janusfabrikkens utsalg og finne ham ulltøy til vinteren, siden han har vokst ut av en del fra i fjor. (Og jeg får gjøre tilsvarende for Mikro, men da julegaven hennes, som vi får lov til å ta i bruk før jul, siden hun ikke har brusdag før i februar, og da trenger hun ikke nye ullklær) Nå er vi bare kommet til det nivå at med arv (vi arver en del tøy ja, og ull arver hun også en del fra Knerten) så trenger antakelig ikke Mikro noe særlig ull, og mine nevø som mamma skulle kjøre samme løsing på, får bruke det Knerten har vokst fra (så får altså Mikro igjen bruke det han vokser fra igjen)
Så ja, huset flyter over av leker.
Men hva sier det ikke egentlig om den absurde forbrukermentaliten hvor vi har alt, at til bursdagene våre (vi voksne) fikk både jeg og mannen penger av mine foreldre, og "supergavekort" av svigerfar? For vi klarte ikke hoste opp et eneste fornuftig ønske over noe vi trengte. så svigermor ga oss en gave da, deriblandt fire dusjhåndklær, vi har jo bare allerede flere enn vi har plass til i hyllene våre...
Kjenner meg godt igjen, banana. Ungene har så mye "ræl" at de ikke klarer å leke med noe som helst. For øyeblikket har de omtrent ingen leker hjemme, da alt er pakket ned til flytting. Lillebror har Kaptein Sabeltann skuta og et lekekjøkken, storesøster noen barbiedokker og et par Pet shop. Nå leker de med det, sutrer litt over at de ikke har noen leker fremme, men de bruker det de har. Vurderer sterkt og ikke pakke opp de ørten kassene vi har i boden når vi flytter inn i det nye huset.
Vi voksne har også nok at dupeditter og "kjøp ny, i stedet for å reparere" er en slager her i huset også. Til å bli kvalm av. Vi har en del Ikea hjemme og jeg merker at det er veldig lett å kjøre på dynga eller gi bort ting som egentlig ikke er ødelagt, men som vi er lei av. Heretter skal vi satse på solide og tidløse møbler, så blir det litt mindre sløsing på den fronten i hvert fall.
Vi kjører ikke på dynga bokhylla vi fikk av en kollega av mannen som ikke hadde plass til den lenger engang, og slett ikke ikea-møblene våre, vi har ikke klart å kaste ut sofaen vi overtok etter mine besteforeldre heller. De hadde katt, og den har kloret ut noen tråder, og begge ungene har spydd i den. Og ja, vi har deretter vasket og vasket til vi fikk bort lukta da.
Så sånnsett er det ikke kjøp og kast, men huset sprenger snart, for det blir "kjøpe og hanstre" i stedet...
Reflekterer jevnlig over det samme. Prøver å være "flink", men synes det er vanskelig. Det jeg synes vi har fått til er en ønskeliste som fungerer. Når vi i løpet av året vurderer å kjøpe oss noe, diskuterer vi ofte om vi trenger å kjøpe det nå, eller om vi kan sette det på ønskelista. Fint for oss, for vi får ting vi faktisk trenger, og fint for de som skal gi oss gaver, for de får gi oss noe vi blir glade for. Jeg ser også at det smitter, flere rundt oss har blitt obs på at vi får så fine gaver, og at det er fordi vi er flinke med ønskelista, så blant annet søster har begynt med det samme.
Jeg skriver også liste med ideer på gaver til de som ikke ønsker seg noe. Har lista på telefonen, sånn at jeg kan notere når jeg kommer på det (ofte når vi er på besøk). Og om jeg ikke har noen ideer, så forsøker jeg å gi bort ting som kan brukes opp, spises eller en opplevelse.
Det løser ikke hele problemet, men det løser i alle fall litt av det...
Ja, dette har jeg tenkt mye på. Det er veldig vanskelig å få "gjennomslag" for hos de som fortsatt er på "kjøpekjøret". Min mor og hele min svigerfamilie er der...
Jeg drømmer om gavefri julefeiring. Tenk så hyggelig og stemningsfull adventstid og jul en kunne hatt om en slapp unna gavemaset.
Det er jo INGEN som trenger noe som helst. Ungene klarer ikke å komme på en eneste ting de kan ønske seg. "Problemet" blir overført til oss voksne og skaper et unødvendig stressmoment.:(
Når det er sagt så er våre barn de minst kravstore jeg vet om. De ber aldri om å få noe som helst. Så kjøpepresset er 100% skapt av kjøpelystne bestemødre.
:knegg: Toern skal ha bursdag i september. Da blir han åtte. Jeg har bestilt radiostyrt bil fra min far. Det er det eneste han ønsker seg i tillegg til penger. Svigers er et problem i så måte, de vil gi han en ting. Jeg aner ikke hva. Jeg har ofte fått penger og kjøpt noe han trenger, og han er grei sånn, han godtar det glatt. Men disse besteforeldrene vil liksom konkurrere om Den Kuleste Leken tror jeg.
Jeg bruker mye tankearbeid på disse problemstillingene for tiden. det gjør meg misfornøyd og kvalm at jeg bruker så mye tid og penger på å kjøpe når livet egentlig handler om helt andre ting.
Det er ganske betegnende at jeg har jobbet med å renske huset for ting i 13 måneder nå, fylt to konteinere, kjørt ørten lass til gjenbruk eller søpla, og fremdeles er det nok å ta av. Seksåringen klarer ikke å kaste eller gi vekk leker, så det er sjeldent vi får noe ut av huset. Jeg har pakket alle lekene hans i diverse "Stabla"-kasser fra Ikea denne uken, og kassene fylte et helt rom. Han leker nå bedre enn noensinne, med lekene i de få eskene han fikk beholde på rommet sitt.
Jeg har klart å identifisere hovedbarrierene for å gjøre noe med problemet for både liten og stor her i huset:
TID
LATSKAP
Jeg er for LAT til å planlegge middager langt frem i tid, dyrke mine egne tomater/urter/poteter, og har ikke TID til det heller. I stedet kjører jeg til butikken hver dag og panikkøper ting som altfor ofte går i søpla, fordi jeg ikke fikk tid til å lage noe av dem. Eller hadde vært for LAT til å planlegge og derfor manglet noen ingredienser når jeg skulle lage noe av råvarene. (Jeg overdriver litt, men det er slik jeg følger det når jeg blir kvalm av meg selv.)
Jeg har kjøpt meg voksentid (rydde, ordne, fikse) ved å kjøpe leker. Vondt å innrømme, men også forståelig, fordi tidsklemma er ekstra hard når man er alene. Det er bare det, at det forsterker bare både klemma og misnøyen.
Det er flaut å innrømme at vi har vært dårlige på ekte lek og kreativitet lenge, men here goes med noen eksempler på hva jeg tror nærmer seg løsningen hos oss, og som har manglet lenge:
Seksåringen her glemmer gjerne leken han spurte om hvis jeg bruker litt TID med ham og finner på nye utfordringer eller viser ham noe han ikke kunne. Det er egentlig ikke viktig for ham med den nye Ninjagoleken, han blir mye gladere hvis vi feks perler sammen og anstrenger oss for å skape nye utfordringer i det. ("Klarer vi å lage en fotballspiller uten mønster?", "Går det an å perle i 3D?)
Forrige søndag hadde han lyst til å kjøpe en lekebåt. I stedet for å si nei eller dra til butikken gikk vi ut i garasjen og fant to gamle sager, spiker og noen biter gammelt listverk. Dette er jo den store klisjeen, men jammen koste vi oss. Iherdig var han også, saget i vei mye lenger enn jeg hadde trodd. Det ble noen ganske ynkelige båter, men vi dro ut til stranden og lekte lenge med dem i bølgene. Fordi var gadd å anstrenge oss litt mer.
Jeg bor i et område der det er lett å bli revet med av kjøpepresset. (Du vet jo det, banana.) Som aleneforelder får man også mange rare tanker som gjør at det kan virke viktig at barnet skal ha minst like mye og bra ting som alle andre, og at en selv skal ha minst like fin bil, fint hus og hage. Det er bare det at jeg hverken vil eller kan bruke hagedesigner eller renovere huset for mange hundre tusen. Jeg kan faktisk, men jeg vil ikke. Jeg vil heller ha tid til å bruke en hel ettermiddag på å bygge en båt, eller sykle og plukke blåbær. Det er bare vanskelig å huske det når det er vennegruppe og alle de andre har designerhjem og -hager, mens en selv håper det skal bli mørkt før noen hentes. :knegg:
Jeg ser også litt av det du beskriver, og prøver å bremse, men blir rett og slett for halvhjerta. Men ungene er ikke så halvgærne, faktisk. Eldsten maser aldri om å få noe, og mellomsøster lar seg stort sett stagge, selv om det kan mases. Så det er nok en del personlighet som slår inn også. Da de for en veldig sjelden gangs skyld skulle få velge en leke hver på lekebutikken, etter å ha klart noe de syns var veldig vanskelig, så valgte eldsten en billig ball. Som har blitt brukt masse.
Men, altså, en konkret ting: jeg gir nesten alltid bøker i bursdagsgave. Det føler jeg meg mye bedre for.
Jeg er også der at jeg i teorien gjerne vil redusere forbruket, men i praksis sliter litt mer. :o Nå har Lille Ville fått dukkehus av oldeforeldrene (arvet etter en tante), så hun skal få ønske seg inventar til bursdagen. Vi prøver å sette opp klær og "langvarige" leker (puslespill, bøker o.l.) på ønskelista, men det varierer jo hvorvidt den blir fulgt.
Når Lille Ville skal i bursdag, pleier jeg å spørre hva bursdagsbarnet ønsker seg. Sist fikk jeg svaret "jeg vet han er glad i å lese" - det var det jo begrenset hjelp i. En annen gang var det "biler er alltid populært" - da kjøpte vi klær (med bildekor) i stedet. Mamma'n syntes det var veldig lurt, men hadde ikke tenkt på at det gikk an å ønske seg klær.
Jeg er helt enig! SPESIELT når det kommer til leker!
Mine to har nok veldig lite leker, i motsetning til andre. Guttungen er 9,5 år, og har ikke så stor interesse for leker lenger, det går litt i Wii og pc, ellers er det vel bare Beyblade som har vært interessant det siste halve året, og papirflybok.. Ellers er det skateboard og sykkel som gjelder :)
Vesla er en kreativ sjel, som elsker å perle, tegne, veve, scrappe osv. Hun har noen dukker, noen hester, og et par esker med altmuligrart, samt togbane og lego etter storebror, men det brukes ikke spesielt mye akkurat.
Jeg ser på ungene til noen jeg kjenner, som faktisk blir sure, fordi de ikke har noe NYTT å leke med. Barnerommene på 15 kvm er overfylt med leker og bamser på alle vegger, i tillegg til at de har en krok og hver sin pult i stua. Når jeg i tillegg vet at det handles leker for penger som ikke finnes, blir jeg enda mer oppgitt. Man kan ikke kjøpe ungene sine med leker, slik noen kanskje gjør. Det er tiden sammen som teller, og ungene mine setter hvertfall mer pris på at vi er ute sammen, eller spiller brettspill inne på kvelden, enn å ha en halv lekebutikk på barnerommet.
Jeg har forresten en ambisjon om å ta en skikkelig opprydding i høst. Rydde vekk en del leker som ikke blir brukt, og få bedre system i de som brukes. Leker hun har vokst fra skal gis bort, leker hun bruker skal få faste plasser. Bratzdukkene med bil (arvet) kan nok settes på en hylle en stund. Det samme bør gjøres med klær - mest mulig ut av huset og bedre orden i resten. Hmm - tror jeg får litt å gjøre...
Jeg synes dette er utrolig viktig, men har giftet meg inn i en familie der gaver er Livets Mening. Det flommer over, og noen ganger har Junior tilogmed fått to like gaver ved to anledninger. Han får også gaver han allerede har.
Til jul ble jeg skikkelig deppa da jeg og mannen var ute for å handle våre gaver, jeg føler det blir for mye og at andre gir ham ting jeg selv kunne tenke meg å gi bort. Mannen påpekte til slutt at barnet vårt ikke var alvorlig sykt, men at vi handlet julegaver, med tanke på hvor trist jeg oppførte meg.
Julegaver slår hverandre i hjel, og jeg er heller ingen tilhenger av å dele ut gaver resten av romjulen. Noen gaver gjemmes dermed og tas frem senere på året ved behov. I dag (regnvær) dukket det feks opp et Eliasspill, men det ble ikke presentert som en presang. Nye bøker kan hende "plutselig" står i bokhyllen. Jeg er ikke tilhenger av å overrekke gaver støtt og stadig.
En fordel er det da når man plutselig må starte på nytt, man starter på nytt.
Gutta har nå passelig med leker siden alt ble delt i to, dog litt påfyll av lego har de fått siden det ble knapt.
Jeg har da prøvd å ikke kjøpe kjøpe for å fylle et tomrom, ikke at jeg har penger til det heller da, men prøve å se hva jeg faktisk trenger og vil ha før jeg går til et evt skritt og kjøper det. Da jeg kjøpte nye skap til stua fikk mamma og pappa de gamle, kjempefornøyd alle sammen :)
Gutta vet at de ikke får noe på lekebutikken når vi er innom der, men de må gjerne titte og komme med ønsker til jul/bursdag. Å kjøpe gaver til bursdager de skal i er vanskelig ja, men prøver å ikke kjøpe vræl. Og jeg er sær når de først får lov å velge seg noe for jeg vil ikke kjøpe noe som går i stykker etter 5 minutters lek.
Til jul og bursdager prøver vi å gi fornuftige gaver eller slå oss sammen sånn at vi kan kjøpe noe litt dyrere som de ønsker seg. Svigerfamilien er også flinke til det og de fikk to store esker med kulebane til jul fra alle sammen. Jeg var litt skeptisk til bursdagene dems nå i år da jeg visste det ble lite leker siden de fikk uteklær og andre nødvendigheter, men de var strålende fornøyd begge to.
Ting jeg ikke bruker prøver jeg å selge, evt gir bort. Lillebror arver klær etter storebror og når han er ferdig med det selges det også, eller gis bort (evt kastes).
Jeg har en sykkel som er 20 år gammel og jeg har litt lyst på ny, men den funker jo så klarer ikke kvitte meg med den. Mobilen min er ikke god heller, men jeg får meg ikke til å kjøpe ny (og den jeg har nå er arvetelefon etter brodern).
Jeg kjenner litt på det samme. Ungene vil ha alt det nyeste og kuleste som de andre leker med (og har med på SFO) og jeg er kjipe-mamma, som sier at de må spare, gjøre seg fortjent til ukepenger osv for å se om dette virkelig er noe de ønsker å bruke pengene sine på. De andre får det jo bare når de vil. Kommer det noe nytt så går det under en uke før 3 av 4 i venneflokken til eldste har det. Det kjipe da er jo at han er den fjerde som ikke har...Han skjønner jo begrunnelser og forklaringer når vi forteller litt om økonomi og slik, men det føles ikke greit å være utenom og ikke få være med på leken allikevel. Det er jo så mange ulike serier og ting å følge med på, og et holder jo ikke å ha en pakke Pokemonkort eller 1 Beyblade el.l. Og jeg ser med gru på at det nå blir flere og flere slike samlesmåting for jenter også, som Zoobles, Littlest PetShop osv. :sukk:
Når det gjelder klær er samvittigheten min gullende ren da, for vi har arvet det meste av klærne til ungene og kjøper svært lite nytt. Bruker markedsplassen, finn og byttemarked til utstyr og dyrere ting som yttertøy o.l.
Kjenner meg godt igjen i det du skriver, både når det gjelder barn og voksne her i huset. Jeg drømmer om et hus nærmest tomt for ting, mens jeg febrilsk prøver å finne en ledig plass til siste nye innkjøp.
Heldigvis har vi ikke familie og venner som overøser Snuppa med gaver, men vi sliter nok med det vi kjøper selv og bursdagsgaver.
Jeg skulle veldig, veldig gjerne forandret på det, men mannen er bare enig i teorien. Så jeg har resignert litt og håper at de andre etterhvert blir mettet også. Jeg tror det er på vei å sige inn :)
Kjenner meg godt igjen i problemstillingen.
Vi prøver å være flinke og ønsker oss mye nyttige ting av besteforeldre i bursdag. Men av og til synes de at det er litt stusslig å bare gi bort klær og vil gjerne gi en liten leke eller noe slikt.
Da lillesøster på fem hadde bursdag prøvde jeg febrilsk å spørre hva hun ønsket seg med resultatet at hun frustrert ropte: MEN MAMMA, JEG ØNSKER MEG INGENTING!
Jeg har tenkt som deg i sommer. Brukte to dager på å rydde jentenes rom, sette bort ubrukte leker og gjøre plass til nye. Samtidig erfarer jeg at leker er vanskelig å selge brukt, selv til 1/10 av prisen. Så nå leter jeg etter noen å gi de til. Det er merkevarer fra Toys'R Us. Har en plan.
Og så har vi vært på Alcudia i sommer, der var det unyttige bling, bling i km vis. Jentene fikk en flette i håret og litt hoppeslott, de var fornøyde. Vi bruker ikke gi etter for mas om ting, men Alcudia tilbudet kom brått på oss.
Nå ønsker vi for jentene, bøker, spill og tegne/aktivitets saker. Og vi sier vi sparer til fysiske leker og aktiviteter. Tusenfryd er 1. ønske.
Uff, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
Men, det er jeg som er "verstingen" her i huset. Da er det spesielt for mye tøy og sko, + ting og tang til begge husene som jeg handler for mye av. Altfor mye hvis jeg skal være ærlig med meg selv.
Ungene har aldri spurt etter mye leker, men i og med at vi har 3 familier som kjøper til dem til jul og bursdag (og da gjerne dyre gaver) blir det mer enn nok leker.
Vår datter som ble 8 i sommer ønsket seg lekemat og dukkeklær til bursdagen, og det fikk hun. Ungene har alt og vel så det.
Plassering av bursdagsdato har jo også litt å si. Den ene hos oss har bursdag 6 uker unna jul. Å alltid da svare "du får ønske deg til jul" er litt kjipt når det er nesten et år til. Samme med sesongvarer som svømmeutstyr, sykkel osv. Hadde han hatt somerbursdag ville det vært naturlig å gi slikt da. Nå kommer det i tillegg til andre ting.
Jeg har nettopp tømt en leilighet for mengder med skrot, og flyttet inn i ny, velsignet tom leilighet. Tanken er å begrense kraftig antallet ting her. Både guttene og jeg trives med det. Veldig.
Ikke når den sommerbursdagen er i siste halvedel av august... Da er sommerseongen over, så han må liksom få slikt et par måneder, minst, før bursdagen. Og yngstejenta er født 7 uker etter jul ja... ikke knallsesong for sykkel det heller.
Jeg har også tenkt en del på dette, men desverre er jeg utrolig dårlig på å gjøre noe med det. Ungene har så mye ræl at jeg snart går på veggen. Foreldrene mine er faktisk ganske flinke til å kjøpe fornuftige gaver, mannens familie - not so much.
Mannen kjøper også mye unødvendige leker, og jeg kjøper endel unødvendige klær.
Når vi var små fikk vi alltid store ting til jul og bursdag, sykkel et år, så ski, så spark osv, men nå har jeg inntrykk av at det er sånt de ofte får utenom. Eldste har fått sykkel i bursdagsgave når hun har trengt det, men mini har bursdag i slutten av September, så det passer dårlig med sykkel.
Jeg synes jo det blir litt urettferdig også hvis eldste alltid skal få slike viktige investeringer i gave, mens toern arver og dermed kan få noe annet, mer unyttig han ønsker seg i bursdagsgave. Derfor prøver vi å balansere det litt. Vi har en liten floke i år. Eldste skal få mobiltelefon. Og så tenker vi egentlig at toern skal få ipod touch. Men da er jeg redd for at den mobilen blir kjip i forhold. Jeg har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal løse det der ennå. Det er jul altså, vi gir de største gavene til jul. Toern har bursdag nå i september og jeg har virkelig ikke peiling på hva han skal få.
Det verste jeg vet er hav av plastleker som ikke tåler noen ting. I forrige uke hadde jeg en skikkelig opprydning på storebror sitt rom. Han var med og vi delte inn i 3 grupper. 1. Det han bruker og leker med, 2. Det som lillebror kan få, 3. Ødelagte leker
Det var ufattelig mye ræl som havnet i gruppe 3. Og det irriterer meg. Leker skal liksom tåle litt, de skal tåle å brukes, men jeg ser jo at skuffer og skap fylles opp av ting som ikke tåler noe. Så nå kastet jeg det rett og slett. Storebror har igjen lego, briotogbane og noen biler. That's it. Lillebror fikk duploen og noen treleker.
Svigermor elsker å kjøpe 100 gaver til jul. Små pakker, haugevis av pakker. Jeg HATER det. Jeg prøver å få flest mulig til å gå sammen og heller kjøpe store ting. Som varer lenge og som holder.
For å være ærlig kjenner jeg enda mer på dette for min egen del enn for ungene. Det er tross alt jeg som står for innkjøp både til meg selv og ungene. Det er jeg (og mannen) som oppdrar dem til å være små forbruksmonstre.
Vi nekter oss jo ikke all verden vi voksne heller; hytte, fancy ferier, ny bil, iPad, pc nr 3, merkeklær, nok et par sko nesten identiske med de vi har. Vi er ikke all verdens til rollemodeller.
Jeg er litt der Tjorven er, og føler at det er rom for forbedring selv om jeg har tatt noen grep de siste årene, og for eksempel ikke kjøper klær og sko til meg selv hodeløst i kjedebutikkene fordi det er så billig. Før jeg kjøper noe, forsøker jeg å tenke over om plagget (say) kan kombineres med noe jeg har fra før, hva slags situasjoner det vil bli brukt, osv. Det samme med sko, og det har ført til at det er månedsvis siden sist jeg i det hele tatt var interessert i et par sko, annet en et potensielt kjøp jeg fortsatt tenker over.
Men jeg irriterer meg for eksempel over "morsomme" luer til snuppa av dårlig kvalitet som blir brakt inn i huset av andre enn oss, og som ikke blir brukt fordi vi satser på ordentlig, varig kvalitet i stedet, og det samme når det gjelder sko av dårlig kvalitet som blir ødelagt før de rekker å bli brukt.
Når det gjelder ting til huset, forsøker vi å tenke at ting skal ha flere anvendelsesområder, og har for eksempel valgt å ha kun ett servise som kan brukes til både hverdag og fest. Vi kjøper også kvalitet framfor kvantitet, og bytter ikke ut ting som ikke er klar for søpla. Derfor har jeg for eksempel en springform til kaker som er sikkert like gammel som meg selv.
Men samtidig byttet jeg den 1,5 år gamle mobiltelefonen som funket (og funker!) utmerket her i vår, fordi jeg hadde lyst på smarttelefon. Den gamle har riktignok fått nytt liv i bilen, så det letter samvittigheten en smule, men allikevel.
Men så var det å få mannen til å tenke likt, da, og kanskje overføre samme tankegang til bokinnkjøpene mine. Jeg har bestemt at når vi flytter, skal i hvertfall krim og chick-lit. i pocketversjon ut av huset, men hvor gjør jeg av det? Enden på visa har hittil vært at bøkene har fått bli værende fordi jeg ikke har orket å ta fatt i problematikken.
Vi er nok intet unntak her. Guttene har så mye leker at minstemann rett og slett ikke "trenger" få noe. Men han gjør jo det, for jeg synes det ellers blir litt urettferdig....
Jeg gruer meg til jul og alt skrapet som kommer inn. Guttene får nemlig fra hele svigers-slekta, ca 10kr pr gave... Er vi utakknemlige? Vet ikke, men vi har ikke bedt om det. I tillegg vanker det sikkert et par lysestaker og et par pynteting på oss. Ønsker oss ikke i det.
Jeg har et forsett i år og det er å redusere klesmengden deres, i håp om bedre organisering og mindre rot. OG mindre forbruk. JEG kan iallefall begynne der. Nå er jeg så "heldig" at de to minste har vokst ut av størrelsen sin så da passer det bra. Største har igrunnen også byttet ut garderoben sin. Jeg prøver kjøpe det meste brukt, men ofte er det vel så rimelig, men ikke forburkervennlig, å kjøpe på salg desverre.
Dessuten pakket vi ned en haug med leker fra rommet til mellommann i våres. Tror det ble to søppelsekker med kast og et par med "gjemme-på". Vi har jo dobbelt opp av alt fordi de selvfølgelig måtte få likt....sukk...
Nå kommer som sagt julen snart. Jeg elsker å kjøpe gaver og prøver å gjøre hver gave personlig. I år må jeg legge hodet i bløt for å finne på noe til de minste guttene. Håper eldstemann kan få PC om vi alle spleiser. Kanskje mellommann rett og slett kan få parkdress og sko, om han ikke MÅ ha det før. Og at minstemann kan få noe til rommet eller noe annet praktisk. Og jeg håper vi kan fortsette slik fremover, til bursdaget og jul, at vi kjøper noe stort/dyrt sammen til de...
Jeg er helt enig, Tjorven. Det er vi som går foran som dårlige eksempler. Jeg synes det er kjempevanskelig, barna ser ikke hva som ligger bak av vurderinger når vi kjøper noe nytt, men det er uansett ikke tvil om at vi kjøper mye mer enn vi har behov for for å leve et anstendig liv. I tillegg bor vi i et område med kjøpesterke familier. Vi er nok av de meste tilbakeholdne både når det gjelder oss selv og ungene, noe ungen forteller oss flere ganger i uka. Vi er visst verdens kjipeste foreldre.
Jeg skal ellers legge meg reglene til Nekets mamma på minnet. Jeg har vel prøvd å leve etter noe lignende selv, men det er vanskeligs når det gjelder gaver til egne og andres barn.
Ofte tror jeg foreldre legger listen veldig høyt med den førstefødte, og så ender det opp med overload etter hvert som det kommer flere barn, og det blir mer rot, mindre tid og mindre penger. For å sette det litt på spissen har jeg sett mange ivrige nybakte foreldre som synes fin pakkekalender er sååå koselig å lage istand, men som etter noen år og flere barn hater konseptet.
Der har du meg. Jeg tenkte endel på det da jeg leste denne tråden også, men klarte liksom ikke helt å sette ord på det. Ikke for det, jeg er ikke der at jeg hater riktig enda, men det aner meg at det kan komme. Akkurat nå syns jeg det er kjempestas at toåringen har oppdaget Sabeltann, og hun har fått sjørøverflagg og kikkert. Jeg måtte virkelig legge bånd på meg selv for ikke å kjøpe mer, men heller skrive det ned og tenke at det kanskje er vel så stas til jul.. Alt dette småtteriet, det koster jo liksom ingenting heller, det er så lett å bare ta det med, det velter jo ikke budsjettet. Men jeg ser stadig tydeligere at vi skaper et lite forbruksmonster om ikke vi snart tråkker på bremsen. Det er skremmende.
Det er faktisk en utfordring å lære ungene å ønske seg noe, spare og vente. Og vi er jo ikke noe snille med dem hvis vi ikke lar dem få kjenne på følelsen av å ønske seg noe lenge, drømme om det og så endelig få det. Eller å prioritere mellom to ting man ønsker seg når man har spart opp nok penger.
Katta: Det der sa jeg faktisk til ex'en min i dag da han kjøpte en fjernstyrt bil for at han og sønnen som blir 3 skulle leke med! Han kunne da ventet en stund tenkte jeg.
Det er akkurat det - ting koster "ingenting" lenger (fordi det blir laget av fattige barn i Asia et sted, dessverre, og fordi kvaliteten er elendig på mye av det man kan kjøpe). Det gjør det så lett å bare ta det med seg, man merker jo ingenting på økonomien. En eller annen (var det Al Gore?) foreslo å prise alle ting og tjenester etter miljøfotavrykket de etterlot seg (dette er virkelig fritt sitert etter humkommelsen, altså). Å kjøpe nye hagemøbler ville bli steindyrt, å bruke hagearkiktekt helt overkommelig. Det er en tanke som umiddelbart lyder forlokkende, uten at jeg har oversikten over alle implikasjoner. Det ville endre hele vår levemåte. Kanskje trenger vi det. Jeg tror kanskje artikkelen stod i Teknisk Ukeblad, men er ikke sikker.
Jeg var nesten stolt av meg selv i sommer da jeg som svar på "ingenting å gjøre, scheeeedelig, når får jeg spille", foreslo snekring på terrassen (vi har hatt endel avsagde lister og sånn liggende der etter oppussing). Det medførte mer lek enn alle lekene på rommet til sammen det siste året.
Har følt på dette selv i det siste. Mest for min egen del. Tjorven sa det veldig treffende. Det er oss voksne som kjøper og kjøper. Ungene våre har en del leker, men langt fra overflod. Men de ønsker seg veldig lite til bursdager og jul, rett og slett fordi de ikke vet hva de skal ønske seg.
Jeg har som tiltak for min egen del lagt en liten notisbok i vesken min. Der skriver jeg opp ting og tang som jeg ønsker meg. Ting som jeg egentlig bare kan gå å kjøpe meg, men nå skal jeg prøve å være litt fornuftig og heller ønske til bursdag/jul. I boken skriver jeg også opp ting til ungene og ideer som popper opp som jeg kan gi til andre.
Et annet tiltak jeg har innført for meg selv er at jeg skal tenke meg to ganger om før jeg kjøper noe.
Datteren vår fikk nyoppusset rom til bursdagen. Hun ble kjempeglad! Jeg slet litt med at hun ikke fikk innpakket gave, men klarte å la vær og gi noe uteom. Et godt eksempel på at det er oss voksne som er den kjøpegale:cool:
Vi er nøkterne i vårt forbruk, særlig interiør, ting&tang og tekniske dubbedingser. Men barna vil allikevel ha. Vi bruker penger på å vedlikeholde og oppgradere huset, og reiser. Men det er ikke så synlig for barna.
Barnas klær legger jeg stort sett i skapet, uten å gjøre noe nummer av det. For 4 åringen er særdeles bevisst, danseskjørt, kjoler med vide skjørt og gull ballerina står på ønskelista. Jeg vet hun har sett i barnahagen. Hun er svært oppmerksom på hva andre har.
Jeg vet ikke om jeg gjør riktig i å dysse ned innkjøp, kanskje det trigger henne enda mer til å ønske seg noe?
Hun har heller ikke spurt om DS, er fornøyd med å spille på pappaens gamle trege Acer og å spille på min telefon.
I sommer har jeg og eldste (delvis yngste) gått gjennom alle lekene deres. Og vi har kvittet oss med usannsynlige mengder. Jeg blir helt kvalm av å tenke på det. Nå skal det sies at da snakker vi om leker som de hadde som babyer også. Vi hadde mange sekker i kjelleren. Men det ble MYE.
Der tenker jeg akkurat motsatt - nemlig at klær de trenger kan de også (lære å) glede seg over. Men jeg vet ikke om det ene eller det andre har mer effekt.
Min også, blir 3 år. Han ønsker seg kun en ting: Gravemaskin. Så det har jeg vært og kjøpt til ham i dag. BR Leker har tilbud på Bruder. Kjøper ikke noe mer annet enn noe småtteri fra storesøster, setter penger på konto til ham i stedet. Han får det han ønsker seg aller mest.
Jeg har ryddet i skapet til vesla. Det var overfylt. Nå har vi plukket ut klær hun ikke kommer til å bruke, samt alt som er for smått. Skapet var fullt av 2 x mange poser arveklær, så det meste er det ikke kjøpt, men det hadde blitt så mye at det var null oversikt. Med bare halvparten i skapet tror jeg det som er der faktisk vil bli brukt. Men så er det å finne noe nyttig å gi resten til, da... Vi er nesten sist ute med barn, så det er ingen naturlige arvtakere. Og mye er så pent brukt og fint at Fretex o.l. ikke er det første jeg tenker på.
Vi går i dvale veldig mange av oss...glemmer å tenke over vårt ansvar som voksne, ikke minst overfor barna våre.
Sukk. Jeg er jo i samme sporet selv, selv om jeg ofte tenker "trenger vi dette?" - "blir det lekt med?" og prøver å være bevisst.
Men vi kan alle bli flinkere!
LEGO, som er svinedyrt, syns jeg egentlig er ganske bortkastede penger. Har vel alltid tenkt på det som en "fin ting", i forhold til konstruksjon, oppbygging og hjerneaktivitet. Star Wars Lego til snaut en tusenlapp var ikke så kult etter den var bygget, den gikk fra hverandre her og der og nå står den bare der. Så ble det neste fra Lego: Pirates of The Carribean som var den nye greia å bruke penger på. Ferdig med Star Wars. Jovisst var det flott å glede seg til gaven, bygge den - men etterpå, den bare står der, hel eller stykkevist og delt.
Gruer meg nesten litt til neste helgs gaveras til Vesla, to 4-årsdager (barne- og voksenbursdag). Det blir dessverre og erfaringsvis, mye ræl. Jeg som nettopp har ryddet rommet hennes, mange leker får ikke plass hvis det skal se noenlunde strøkent ut.
Vi skal iallefall lage gjennomtenkte ønskelister til jul, eller - ha gavefri jul for oss voksne?
det er fryktelig trasig at det er blitt på den måten...-fattige barn idag,blir enda fattigere i et slikt samfunn og "rike" barn har snart ikke mer å glede seg til :(
Når det gjelder Lego skulle jeg ønske at man kunne kjøpe byggeanvisninger med spennende forslag som ikke krevde mange spesialklosser, eller som ga alternativer til å lage "spesialklosser" selv. Å kjøpe en idé, ikke enda flere klosser. Det hadde vært noe.
Jeg synes lego er genialt jeg da og det er nesten den eneste leken de får ha på rommet...sammen med playmobil. Det bidrar til fri fantasi og kunnskap om byggteknikker og man trenger slett ikke ha ferdige byggeveiledninger. Men det er guttene her da, andre tenker sikkert annerledes.
I år har minsten fått en stor kasse brukt duplo til jul, mellomste har fått snowracer, og så får han en playmobilpakke, fordi han kun har akebrett fra før, og storebror har fått ski, for det trengte han.... Men her kjøpes det ikke all verden, som jeg skrev tidligere og jeg kjøper mye brukt. Vi voksne gir hverandre opplevelse og kjærestetid og ikke fysiske gaver i år.
Okei, jeg kom tilbake i tråden og ble plutselig litt uenig meg selv. Lego er absolutt genialt, og det blir mye fin lek! Men jeg syns det er for dyrt og det har blitt veldig kommersielt. Jeg er også litt motstander av at det skal være Star Wars Lego og Pirates of the Carribean, Harry Potter osv og dermed også "oppfordre" aldersgruppen (gutter fra 4-5 år) til å se filmene som ofte har 11-års grense.
Og jeg har vært en smule lei av all legoen som er hulter til bulter, når noe blir ødelagt blir det ikke nødvendigvis bygget opp. Et godt system er heller ikke noen selvfølge... Men, det blir lekt med, det gjør det. :)
Om man skal tenke forbruk og kvalitet så er Lego en av de beste lekene synes jeg. Det er laget for å holde, så den legoen jeg hadde som barn kan min unge leke med i dag, og sikkert hennes barn om 25 år ellerno. Jeg er enig i at det blir dumt om ting blir bygget en gang og aldri mer, men når ungene har lært å bygge etter instruksjoner er det ikke rart de føler seg litt hjelpeløse uten. Jeg tror rett og slett man må lære dem å bygge fritt, kanskje sette seg ned sammen med dem og gjøre det noen ganger for at de skal fatte poenget.
Det er for øvrig mulig å registrere alle settene man har, også få ut tegninger til andre prosjekter man kan bygge med de brikkene man allerede eier. Kjenner ikke detaljene her, men det finner man sikkert på forumet til Brikkelauget om man leter.
Hvorfor har jeg ikke se denne tråden før? Her skriver jo banana akkurat det jeg mener og som jeg har prøvd å skrive noe om i diverse tråder.
Mitt tips til mindre forbruk er å ha kjøpestopp utenom jul og bursdager. Da er det alltid noe for både voksne og barn å ønske seg. Vi kan gjerne gå en hel måned uten å handle annet enn mat og andre ting som er i matbutikken. Lønnsomt er det også.
Jeg synes ikke lego er så veldig dyrt i forhold til mye annet tull man får kjøpt.... Det går sjelden i stykker og varer og varer... Men kommersielt har det blitt. Men det har jammen mye annet også, som alle disse lekene som blir laget fra barne-tv.
Vi har blitt mye bedre på å ikke kjøpe leker til guttene utenom spesielle anledninger. Men de tjener penger og kan kjøpe seg selv.
Mine får sjeldent leker utenom bursdag og jul. Det hender de får en DVD, en bok eller et aktivitetshefte evt noe hobbyting, for slike ting er forbruksvare her. Men leker venter vi stort sett med til jul og bursdag. Dermed er det alltid noe de ønsker seg.
Veldig enig! Det trengs en kollektiv holdningsendring! Jeg Kjenner igjen den kvalme følelsen. Jeg har vært på flere loppemarkeder i det siste, og det er rett og slett sykt hvordan vi driver og skifter ut fullt brukelige ting.
Jeg må jevnlig ta tak i meg selv med tanke på miljø og hva vi faktisk etterlater til våre etterkommere. Da både med tanke på produksjon av nettopp ting, forbruk, utslipp osv. Og nå fikk jeg en skikkelig vekker når det er spådd at gjennomsnittstemperaturen på jorda vil øke med 6 grader på 90 år.
Nå sklei jeg litt ut fra den opprinnelige tematikken i tråden. Beklager! Men alt henger jo sammen på et vis!
Dette tenker jeg en del på også. Jeg har vært "flink" å ikke kjøpe noen ting til sønnen min det siste halve året. Da mener jeg leker, ikke forbruksvarer som klær, papir og blyant. Jeg merker at jeg må ta meg sammen, for det koster så lite, og så er det jo så mye morsomt. Det er jo helt forkastelig egentlig.
I tillegg har jeg følt meg litt kjip i det siste, som har gitt streng beskjed om at guttungen bare skal få en pakke av hver til jul. Vel - jeg har ikke lagt ned forbud om fler, heller en anmodning. Han er ikke fylt tre enda, og har neppe noen ønsker (bortsett fra at han vil til Blåfjell :knegg:). I fjor var det så mange gaver at vi brukte flere dager på å åpne dem. Jeg ville ikke presse ham til å åpne, og han var nokså uinteressert. For ham hadde det sikkert holdt foreløpig å få en til to gaver som han fikk leke med uten å bli avbrutt av at han må åpne mer. Men så vil vi jo gjerne gi noe alle sammen. Hehe.
Jeg selv husker at vi fikk lite leker som barn til jul, og husker at jeg hatet å komme tilbake til skolen til alle spørsmålene om hva man hadde fått. Så det er mulig jeg ikke kommer til å være like fornuftig når han blir eldre og ønsker seg ting. Men det gjør han jo ikke nå, så da bør vi holde det på et minimum.
Handling til meg selv er jeg veldig opp og ned på. I perioder trenger jeg slettes ingenting, og går gladelig forbi enhver butikk og tenker at det er deilig. Og så plutselig er jeg helt motsatt. Har lekt med tanken om å gi meg selv et halvt års handlenekt. Kanskje det må være julegaven til meg selv i år. :gruble:
Handling til meg selv er vel mer sånn at jeg må overtales til å gjennomføre det.
(Og mamma lo da jeg sa at jeg skulle bruke en dag på shopping (jeg skulle holde meg ute av huset mens mannen hadde pappaperm, men siden det var første dagen skulle jeg altså ikke gå på jobb, men være lettere tilgjengelig.) og mente at jeg er jo ikke noe flink til det, jeg mangler visst shopping-gen.)
Handle til ungene gjør jeg heller ikke mye av, de har sikkert 90% arvetøy.
Leker får de ikke mye av utenom bursdag og jul heller. Vi kjøper egentlig nesten aldri noe bare fordi... Jo, altså, han har fått malesaker og sånn da, men det anser jeg mer som noe man bør utstyre barnet med, mer enn leker.
Men søren, det er ikke lett å finne på hva de "trenger" til jul likevel. Og jenta vår har ettårsdag 2 mnd etter jul, vi har ikke funnet julegave til henne enda, og vips så er det bursdag også. Ettersom de arver så mye klær, er det ikke noe fornuft i å kjøpe noe sæelig klær heller. Men vi finner vel på noe.
Men vi er ikke de største forbrukerene altså, virkelig ikke. Likevel...ungene har i overflod.
Har dere gåvogn til henne? Dukkevogn og babydukke er også en fin ting, men hun er muligens litt i minste laget. En fin vogn med klosser? Tror min jente fikk det på sin 1-årsdag.
Storesoester har kommet dit at ikke-ting-gaver (gavekort paa rafting, rideleir, etc.) er gode presanger (i alle fall om det ogsaa er en bok eller fem aa dukke ned i foerste juledag...)
Det var litt absurd å komme over denne tråden etter å ha lest "Hva skal du gi din kjære til jul?" Jeg ble litt sjokkert bare i den tråden og det får meg til å lure på om folk ikke ser sammenhengen.
Hva med fadderbarn eller penger på "gullbok"(sparekonto) eller i fond? Til så små trenger det jo ikke være noe materielt, de skjønner jo ikke poenget like vel. Til jul i fjord fikk toåringen vår bilstol fordi hun trengte det like vel, men noe mer ble det faktisk ikke fra oss, for det var ikke behov. Kjøper heller når det dukker opp noe hun trenger på et annet tidspunkt av året. Synes det er greit å gjøre det så lenge man kan.
Når jeg leser "hva skal du gi din kjære til jul?"-tråden, der folk ramser opp fire-fem ting som ektefellene skal ha, så er det litt rart at man blir kvalm av gavekjøret til ungene i denne tråden. Er det rart ungene forventer mer og mer når foreldrene lesser hverandre ned med gaver?
Er det de samme menneskene som svarer i begge trådene, eller er det kanskje sånn at de som forsøker å unngå unødvendige og overdådige gaver ikke skriver der? Jeg ser det samme f.eks i tråden om man sover sammen med ungene. Jeg kan ikke tenke meg at en så stor andel av foreldrene her inne sover sammen med ungene, jeg tror heller at det lettere blir til at man ikke svarer om man ikke gjør det.
Jeg har ikke svart i den andre tråden, men jeg gir mannen min en fotobok i julegave. Har samlet bilder fra hele året, og brukt ganske mye tid på å sette det sammen på en fin måte. Jeg vet han kommer til å bli glad, og jeg vet det er noe hele familien kommer til å ha glede av i mange år. Men hvor belastende en sånn gave er på miljøet vet jeg ærlig talt ikke.
Men jeg kunne gitt han kamera i julegave. Det høres jo i første omgang ekstravagant ut. Men det eneste kameraet (utenom mobilkamera) vi har er ødelagt, og jeg synes man må kunne ta gode bilder med småbarn i hus. Dermed ville det kanskje blitt julegave i stede for å kjøpe det ellers. Nå ble det ikke sånn, jeg landet på at vi må bestemme sammen hva vi trener, for at det ikke skal bli et bruk-og-kast kjøp men noe vi kan ha i mange år.
Men generelt når det kommer til gaver forsøker vi å tenke miljø hele veien. Vi skriver ønskeliste som vi oppdaterer jevnt gjennom hele året når vi kommer på noe vi trenger, sånn at de som gir oss gaver har masse å velge i som vi faktisk har bruk for. Vi spør om ønskeliste (og det smitter ser jeg, søsteren min er spesielt flink), og skriver ned ideer på gaver til f.eks svigers som vi får enda det er lenge til jul. For å kunne gi noe som trengs og som blir satt pris på. Jeg tenker at det dårligste gavene er de som egentlig ikke mottakeren behøver eller setter pris på.
Jeg kjenner at jeg ikke skal innom "hva skal du gi til din kjære til jul?"-tråden.
Tenkte at jeg og mannen bare skal få en liten ting fra barna til jul, og ikke gi til hverandre. Mulig har barna laget noe i barnehagen/på skolen og det er mer enn nok.
Dette var en litt absurd tråd å lese. Vi sitter på andre siden av gjerdet og har bare en TV og den er ikke flat engang. Bilen er gammel, men forventes å gjøre 100.000 til før den kasseres. Ingen av ungene har spillkonsoller av noe slag.
Ungene har blir glade for nye sko og klær i gave på julaften og har ingen problemer med å komme opp med helt konkrete og gode ønsker.
De gleder seg stort over posen med arvetøy og både mannen og jeg får blanke øyne av alt det fine vi arver.
Alikevel sitter jeg på noe av de samme følelsene som komme på trykk i denne tråden. At vi forbruker for mye og at vi har for mye unyttige ting og at vi bør skjerpe oss mtp forbruksmønster....
Ja, selv de "flinke" av oss må skifte livsstil om det skal bli bærekraftig. Jeg synes ikke det er så vanskelig å se for seg egentlig, for jeg tror livskvaliteten blir minst like god uten så vanvittig mange ting og høy utskiftningsfrekvens.
Herre Gud som jeg beundrer deg, enten forbruksmentaliteten din er "frivillig eller ikke". Jeg vet om mange som til og med vil ha alt selv om de ikke har råd.
Yes, akkurat som hos oss med unntak av at ungene har en Nintendo DS på deling. Dessuten har vi stor familie, så de får alltid leker og "moroting" sammen med det fornuftige på julaften.
Arvetøyåpning er en fest her også (og det skulle bare mangle, den vi arver av stryker! alle klærne før de leveres til oss, så de ser nyere ut enn nytt fra butikken.)
Vi har egentlig råd til å være med på kjøpekaruellen, men vi har ikke så mye glede av flere ting. Så det er ikke for å være martyrer at vi holder oss på linja vi har valgt. Vi synes bare vi har det bra som vi har det, og pengene vi sparer gjør at vi blir gjeldfrie i tidlig alder. Det synes jeg er godt å tenke på etter dette året hvor jeg har vært syk. Skulle livet ta en brå sving, så er det godt å ikke ha masse gjeld å tenke på.
Av og til kjenner eg at det har sine fordelar og ha litt dårleg økonomi. Hverken vi vaksne eller borna har overflod av noko, men likevel føler eg at vi har alt og egentleg ikkje treng noko. Eg har faktisk hatt problem med å finna ut kva borna skal få til jul. Bursdagsgåver til små vener vert ofte bettspel, aktivitetsbøker, teiknesaker o.l. Inntrykket eg har er at desse venene har alt allerede. Når storesøster kjem om fortel om vener som har 4 ds'er, kjenner eg at eg vert matt.
Her i huset sparer vi om det er noko vi ynskjer oss, ungane er i ekstase over arveklær og jubler om dei får brukte leiker. Det gleder like mykje som det nye som kjem inn i huset. Lillesøster går for tida rundt til alle og skryter av at ho har fått nye truser, og lar seg tydelegvis ikkje affisera av at storesøster fekk nye vintersko samtidig. Forrige runde på kjøpesenter fekk storesøster bruke resten av bursdagspengane, lillesøster kjøpte ikkje noko for sine pengar for ho fann ein leikekatalog på BR Leker. Ho endte på magen på ein benk mens ho las katalogen frå perm til perm i staden.
Kjenner meg igjen i mye av dette ja:ja: og jeg er bare glad for det:jupp:, det føles godt når ikke mine barn står i leketøysbutikken og peker på de dyreste gavene. Jeg var nettopp med en venninne på julehandel.(Hun er veldig søt og grei!!!) Hun kjøpte en 3 DS til datteren sin,selv om hun hadde en DSI fra før... da fikk jeg litt sjokk:D
Jeg leser en del her inne selv om jeg ikke er så flink til å delta aktivt i diskusjonene. Og jeg synes dette er den viktigste tråden som er startet her inne. Deter nesten trist at ikke flere engasjerer seg her.
Som trådstarter for denne tråden vil jeg understreke at jeg ikke har vært med i den andre tråden du nevner. Nettopp fordi jeg ser sammenhengen, og det gjør at jeg føler meg ganske maktesløs.
Det er hyggelig å bli beundret altså, men vi er ingen helgner :D
Men ja, jeg lar meg sjokkere litt av det stadige jaget etter mer, nytt, bedre...
For vår del er det i stor grad økonomi som er årsaken, men når vi leker Jeg vant 10 mill i lotto leken så dreier 99% av ønskene seg om driftstekniske ting (fjøs/traktor) rett og slett fordi vil føler at vi har det vi trenger og vel så det.
Inntekt/bursdaggave/julegave/klassekasse/shoppingtråder her inne prøver jeg å styre unna for i sånne tråder blir det så veldig synlig hvor mye mindre vi har å rutte med og at våre gaver er dømt til å bli de kjipeste og at ungene i en del tilfeller kan glemme skoleturer ( som arrangeres privat og i barnas fritid selvfølgelig:rolleyes:) og merkeklær. Men samtidig så har vi det jo så innmari godt uten dette. Vi er mette hver dag, vi bor i et land der alle får helsehjelp og taket for frikort er likt for alle og ungene får gratis skole og barnehagen har makspris. Det blir vanskelig å gråte over at vi ikke har ipad da.
Jeg har svart i begge trådene, og jeg synes dette er skikkelig vanskelig. Problemet er jo at man bygger opp forventninger om presanger, og jeg ønsker ikke å være den som ikke innfrir.
Mannen min synes det er et langt mindre problem enn meg at ungene våre får så mye. Han overøser meg med flotte gaver, og da klarer jeg liksom ikke å la være å gjøre det samme tilbake. Jeg synes at det er problematisk, men det hjelper jo lite at jeg sier det når vi ikke praktiserer det.
Vi hadde et lite tilfelle av slik skam i morges da snuppa (snart 7 år) begynte å gråte fordi hun ikke syntes strømpebuksa hun fikk i julekalenderen var noe fin. Vel, det ble i hvert fall en god anledning til å snakke om takknemlighet. Men fy fillern så sint jeg var inni meg.
Jeg synes man skal la enhver gjøre som man vil og ikke dømme verken den ene eller den andre, eller ha dårlig samvittighet for de valg man tar. Jeg antar de fleste er mer enn nok fornuftige til å ta sine egne valg. Og barna er nok fornøyde med det de får, om det er nødvendige ting eller leker.
Jeg har kjent litt på dette jeg også. Det er ikke store dyre ting i barnas adventskalender i år, og de deler gaven stort sett hver dag. Men det er jammen ikke mye de trenger. Så neste år tror jeg lik så gjerne de får en liten sjokoladebit hver dag.
Til jul får snuppa Junior Scrabble og slalombriller av oss, mens pjokken får en Vossatassardress og et kassaapparat. Vi prøver å ikke kjøpe så mye men det blir jo litt uansett. Vi er ganske flinke til å arve også, innad i familien.
Men jeg ser også forskjell på ungene mine. Snuppa leker så og si ikke med leker, hverken dukker eller andre ting. Hun kan dog sitte å holde på med aktiviteter som tegning og perling. Mens pjokken kan bygge lego og kjøre bil i over en time, helt alene. Så de har litt ulike ting også.
Men vi skal ha en storopprydding her etter hvert, spesielt når vi skal flytte. Og da skal vi kaste/gi bort det vi ikke trenger. Og vi skal være enda litt mer bevisste med innkjøp.
Forøvrig er jeg og mannen ganske fornuftig når det kommer til gaver til oss selv også. Han får skistaver og ullundertøy av meg/barna.
Jeg ser at det er mye overflod, men vil ikke kritisere de som har jobbet hardt for å kunne kjøpe det de ønsker seg. Og tenker at det faktisk er deres valg. Så kan man selvfølgelig vurdere det etiske i det hele og hvordan det påvirker miljøet. Men synes det er synd om man skal få dårlig samvittighet for å glede barna sine, eller ikke KUNNE kjøpe det aller nyeste og dyreste fordi alle andre gjør det.
For meg er det helt vesentlig å vurdere det etiske i (over-)forbruk og hvordan mitt forbruk påvirker miljøet. Er det ikke nettopp det denne tråden handler om?
Og ja, kanskje man må droppe å kjøpe akkurat det man selv eller ungene ønsker seg. Det kan være en konsekvens. Jeg har ikke reist med fly privat/på ferie siden 2007, og jeg prøver å unngå det i jobben også hvis det finnes gjennomførbare alternativer. Det letter litt på samvittigheten min over at vi fortsatt varmer opp huset med olje. Jeg elsker å reise, og det oppleves som et stort offer å begrense flyreiser. Men for meg er det et sted det monner miljømessig. Ungene går mye i arveklær og har for eksempel aldri hatt "penjakker/-kåper". Selvfølgelig kunne de ønske seg å gå i noe annet enn parkdress, vinterjakke og gortex-sko av og til, men de klarer seg fint uten.
Vi har også våre miljøsvin på skogen, men vi jobber hele tiden for å bli mer bevisste og begrense forbruket. Selv om det betyr at vi må "forsake" noe.
Jeg er helt enig med Noen. Jeg unngår også å fly. Det er ganske utrolig at det kun er 5% av jordas befolkning som flyr. Det er flere land med mange innbyggere som er i økonomisk vekst. Hvis de komme opp på et økonomisk nivå som gir innbyggerne mulighet til benytte seg av flytrafikken på samme måte som oss i vesten, da vil rett og slett ikke jorda klare belastningen.
På dette området dømmer jeg folk ja. Og jeg dømmer meg selv også. Vi er veldig egoistiske og vi bør ha dårlig samvittighet. Men det er aldri for seint å ta ansvar.
Vel, jeg flyr gjerne, (men hadde selvsagt heller tatt toget til Australia om det gikk) men handler minimalt med plastræl og juggel både til oss selv og ungene- kjøper gjerne brukt. Vi lover ikke ungene bare en bittebitteliten leke hvis de er greie hos tannlegen eller på butikken og gir bare gaver til bursdag og jul. Har heller ingen dilldalljulekalender. Som jeg sa i en tidligere tråd, har jeg aldri så mye som kikket i et interiørblad og kjøper fint lite til huset (bortsett fra mat og maling og sånt.) Det er utrolig vanskelig å ikke belaste miljøet på noen måter, så for meg handler det hele om kortsiktige og langsiktige gleder. Hva får vi igjen for en lekebil fra Nille? Ti minutters jubel og så ligger den gjemt under sofaen resten av året. Hva får man igjen for en en reise for hele familien til Island? Jo, kvalitetstid for familien og mye verdifull læring, både historie, kultur og geografi. Jeg synes det blir bra dumt å forsvare unødvendige kjøp med at man i det minste tar lite fly. :himle:
Hvem har gjort det da? Vi kjøper lite "tull" og tar gjerne over andres brukte klær, leker og utstyr. Kjøper vi noe til huset eller pusser opp er det med mål om at det skal var lengst mulig. Ikke byttes ut om 10 år. Det går an å ha flere tanker i hodet på en gang. Jeg mener ikke at alle skal slutte å fly - vi kommer også til å fly igjen - men jeg synes det er drøyt å dra på "flyferie" flere ganger i året.
Og jeg har ikke tenkt å fly oftere når vi får byttet ut oljefyren med jordvarme.
Tråder som omhandler å begrense andres frihet til å velge ting de har råd til blir sjelden spesielt lange på FP. Det hender jeg lurer på hvorfor, for de fleste liker jo å framstille seg som miljøbevisste og samfunnsengasjerte...... I allefall helt fram til det kommer i konflikt med hva man ønsker seg.
Jeg opplever at det å være miljøbevisst handler om å ta en del kjipe valg også. Å velge bort en del ting man strengtatt har både lyst og råd til.
Som feks ferieturer med fly, den store 4hjulstrekk bilen som hadde vært både praktisk og stilig eller å hoppe over å kjøpe den TV på barnerommet, selv om den hadde vært veldig greit at ungene hadde egen TV....
For min del handler konflikten ikke om hva jeg må avstå fra, men mer om hvordan jeg skal håndtere ungenes krav om mer, mer, mer. Når de slår i bordet med at alle andre har ditt og datt, og ikke er fornøyd med noe.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
