Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jens Brun-Pedersen har et innlegg i Dagbladet i dag hvor han kritiserer at mye av det offentlige sorgarbeidet etter 22. juli ble gjennomført i kirkene. Da jeg så overskriften så ble jeg først litt irritert, og syns han maste om noe som egentlig ikke er et stort problem. Da jeg leste artikkelen så ser jeg at han reagerer på et par viktige punkter.
F.eks. ble Humanetisk forbund avvist da de tilbød seg å delta i støttearbeidet på Sundvolden, siden en prest og imam allerede var godt i gang. Dette syns jeg er veldig trist. En annen ting er at han mener at tilbudet de hadde om åpne lokaler for de som trengte å snakke ble underkommunisert. Jeg visste om det via en liten annonse i en eller annen avis så det er vanskelig for meg å avgjøre om det har blitt underkommunisert, og hvem sitt ansvar det er å kommunisere et slikt tilbud.
Så begynte jeg å tenke på at humanetisk forbund har få egnede lokaler til sorgarbeid, og jeg ser at Brun-Pedersen er inne på det samme. Men jeg ser ikke helt at man skal få til et godt "nøytralt samlingsted" som fungerer godt for alle slik han etterlyser, jeg tror det er naturlig for de fleste å søke til steder de føler seg knyttet til. Hvis man ønsker støtte i kristendommen eller islam, så syns jeg det er helt ok, og disse bør ikke "tvinges" til et nøytralt sted. På samme måte som jeg ikke ønsker å bli tvunget i en kirke. Jeg må allikevel innrømme at jeg til tider bruker kirker som et sted til ro og ettertanke, rett og slett fordi det mangler andre steder, så sånn sett ønsker jeg meg et som ikke er farget av tro. Men det vil jo ikke være nøytralt.
Jeg er heller ikke enig med Brun-Pedersen at det var først når samligene trakk ut på torg og i gater man kom vekk fra det hvite, kristne. Mitt inntrykk er nemlig at det var ute i det offentlige rom man først møttes, hvertfall i Oslo, og det var først senere ting begynte å skje i trossamfunnene. Det at hele Oslo ble farget av blomster viser jo også dette. Man kan jo ikke nekte de ulike trossamfunnene å markere og støtte, og så lenge vi har en statskirke er det naturlig at statsledere er til stede der.
Jeg tror at når slike ting skjer så får man et visst behov for å samles, og gjøre rituelle ting. Vi uten tro har jo verken rommet eller ritualene, og da blir det vanskelig for statsledere å også besøke dem, tenker jeg. Jeg syns allikevel det er problematisk at alt det offisielle skal skje i en kirke.
Dette ble litt usammenhengende, og jeg er litt usikker på hva jeg lander på at jeg mener, men jeg tror at jeg skjønner hvor han vil, men ser ikke helt hvordan alt han nevner skal gjennomføres.
Her i byen var Røde Kors sterkt inne i samtale og sorgarbeidet i dagene etter 22/7. Både med personale og møtested. Har ikke så mye annet å si, ville bare vise som et eksempel på ikke-religiøst arbeid.
Jeg har ikke lest artikkelen, men jeg er enig i dine betraktninger.
Jeg som har et religiøst livssyn, men ikke er kristen, føler ofte at det som formidles av en prest i en kirke ikke treffer så godt. Men det å være i kirkerommet å tenne lys f.eks, det synes jeg føles godt når man er i sorg. Da er man i en setting og i et rom som ikke er hvvardagslig, men man kan fylle stunden og ritualet med egne tanker og følelser.
At humanetisk forbund ble avvist på Sundvollen høres veldiig trist og rart ut. Jeg er helt sikker på at det ville vært mange av de der ute som ville foretrukket å snakke med en representant derfra.
Jeg er forsåvid enig i ideen om at man burde samles på et religions nøytralt sted, men irriterte meg over selve kronikken. Syntes den var veldig sutre-putre på humanetisk forbund sine vegne. Det begynte som at alle unntatt hvite, kristne ble hold utenfor, men så kokte det jo ned til at de hadde hatt imam på hotellet. Dessuten husker jeg da vitterlig fra kirken at de ble filmet og kommentert at her møttes en i sorgen på tvers av religioner.
Altså, som ikke-kristen eller religiøs i det hele tatt så er jeg enig i at en slik tverrkulturell/religiøs tragedie kunne blitt markert på en ikke-religiøs måte. På den andre side har vi jo statskirke, og sånn sett har jo kirken en rolle.
Til syvende og sist så kjenner jeg vel litt på at kronikken nappet litt i fordommene mine mot humanetisk forbund. Dessverre.
Jeg syns kapeller ved kirkegårder ofte er nøytrale. Så vidt jeg vet brukes de av flere religioner, også human etisk forbund.
Enig at det er litt merkelig å bruke kirken, da mange av de berørte ikke har tilhørighet i en kirke. På den annen side, tradisjoner er viktige. Og de blir ekstra viktige når det vanlige samfunnet er blitt borte.
Men de brukes jo bare i forbindelse med begravelser og er ikke åpne for the public. Hvertfall ikke sånn at man kan gå dit og sette seg ned og bare være stille. Flyplasser har jo sånne nøytrale stillerom.
Dette er litt vanskelig. For det første så opplever jeg at HEF kan være veldig steile og lite tolerante samtidig som de forsøker å snakke på vegne av alle ikke-religiøse og humanister. Skal alle lag/foreninger få slippe inn f.eks på et sted som Sundv.hotell (eller andre kriser) så tror jeg også at det blir litt kaos. Da synes jeg faktisk at Røde Kors er mer for alle enn HEF.
Nå har vi nå en gang statskirke og det er ikke så rart at mye av sorg og minnemarkeringene etter utøya/oslo foregikk der. Men skal innrømme at jeg reagerer litt på det selv. Blant annet så la jeg merke til at Israel ble nevnt flere ganger under gudstjenesten og det syntes jeg var litt merkelig valg forsamlingen tatt i betraktning. I kirka satt mange sørgende venner og bekjente som jeg vet både er ateister og veldig aktiv i palistinske spm. Jeg synes ikke noe om statskirken og synes at en minnemarkering med alle lederne burde vært holdt et annet sted så kan heller de som vil søke til kirken eller andre trossamfunn.
Jeg tror ikke HEF mener at de skal være til for alle, Vixen, men for humanister. Prester og imamer er heller ikke til for alle, og jeg vil tro det var flere humanister blant ungdommene enn kristne og muslimer.
Jeg er enig i at HEF ikke er nøytrale. Det jeg syns er vanskelig som humanist, og som kanskje Brun-Pedersen også syns, er å finne HEFs form i slikt arbeid når det ritualistiske og det å ha et eget rom for dette strider mot humanismens natur.
Akkurat den er litt vanskelig syns jeg. For på et vis så ville nok en livssynsnøytral person fra Røde Kors kunne gjøre jobben like godt som en utsent fra HEF, men på en annen måte så kan man ikke garantere at en person fra Røde Kors greier å holde seg fullstendig nøytral, hvis personen f.eks. er personlig kristen. Dette vil spille inn på hvordan personen driver sorgarbeid tenker jeg, fordi det ligger som kulturgrunnlag og "mekanisme". I tillegg syns jeg veldig ofte humanister blir "avspist" med det nøytrale, fordi det er vanskelig å definere ikke-tro som en slags tro. Det ser man jo ofte i skolen også, at man tar hensyn til de ulike trosretningene, men ikke til dem som ikke tror.
Aner ikke. :vetikke: Jeg vil tro det varierer veldig. Det er lett i forhold til bryllup, begravelser og konfirmasjoner, men sorgarbeid som dette er jo mye vanskeligere å definere hvordan man vi ha, all den tid man ikke opplever behovet så ofte. Heldigvis!
Og av og til blir jeg sår på at min mangel på tro ikke blir respektert, uten at jeg vet hvordan jeg vil at det skal respekteres. Så det er ikke lett!
Nei, men gruppen humanister er veldig stor og jeg synes ofte HEF opptrer litt som om de representerer alle som ikke har en gudstro.
Er det kanskje sånn at de som har en gudstro har større behov for å møte prest/Imam enn en ateist eller humanist har til å møte "liketroende" når det gjelder sorg og kriser?:vetikke:Jeg tenker for eksempel at jeg kanskje ville foretrukket en psykolog eller noe og ikke tenkt på åndelig ståsted.
Under en av de første reportasjene fra begravelsene så jeg en imam og enprest side ved side i samarbeid. Det synes jeg var fint. Jeg er ateist i bein og sjel, men har ikke noe problem med at noen ting foregår i en kirke, en moské eller et samfunnshus. For meg er det ikke noe behov for et eget hus som er sydd til min livsfilosofi, jeg kan fint bruke andres lokaler sålenge det er greit for de som eier disse.
Jeg har ikke noe spesielt behov for en humanist i en krisesituasjon, men jeg har behov for at de jeg evt. snakker med legger vekk sin tro i sorgarbeidet med meg.
Det var bedre sagt, ja. Jeg trenger sånn sett ikke det engang, men jeg trenger at det er ok at jeg ikke deler den troen. Det er geit for meg om noen vil be for meg, sålenge jeg ikke trenger å tro på mer enn omsorgen i gjerningen.
Er det noen av dere som har lest innlegget til Anne Holt i dag og som eventuelt har noen meninger? Selv har jeg ikke så veldig mye å melde i denne diskusjonen (tror jeg) men leser den med stor interesse likevel.
Jeg vil ikke måtte ta stilling til at noen som skal hjelpe meg i en krisesituasjon vil be for meg. At kristne venner sier st de gjør det, men en slags konfidant vil jeg ikke at skal bruke det aktivt i sorgarbeidet med meg. Da syns jeg heller de kan bruke tiden sin på noe fornuftig for meg, beingen vil jo da i hovedsak være for dem selv.
