Jeg skal få meg hund. Om ca to-toogethalvt år. :knegg: Men jeg SKAL få meg hund!
Drømmehunden er schäfer. De er vakre, smarte, lett-trente, og rett og slett perfekte. Sånn rent bortsett fra at jeg sannsynligvis ikke har tid til å gå turer to timer pr dag, drive trening hele helgene osv. Jeg vet at den typen hunder krever mye både fysisk og mentalt, og har ikke lyst til å bite over for mye første gang jeg skaffer meg hund. (Har hatt schäfer som familiehund da jeg var yngre, og vet hva det går i.)
Jeg vil altså ha en litt mindre hund, men ikke en liiiiten hund. Malin ønsker set chihuahua men det setter jeg ikke i kategorien "hund" en gang. :knegg: Min (meget meget hundekyndige) tante mener at Papillon er en fin rase. De er smarte som schäferen (hvis du får en som er "bra") og små. Men de blir litt for små igjen. Det skal være hund, ikke bonefille. :knegg:
Jeg ønsker meg en som er medium i størrelse, fra ca dvergschnauzer og et stykke oppover, som ikke har et altfor stort fysisk treningsbehov, men som er lett-trent, familievennlig, fin å kose med, og som kan brukes til alt fra sofapute til agility. Noen tips?
Tja, hva med en Jack Russel, eller en annen av de små terrierrasene? De krever riktignok endel trening og en stødig eier, men er kvikke og morsomme hunder. Naboene har en borderterrier på straks året, og hun er en utrolig morsom skapning.
De papillonene jeg har møtt, har vært ekstreme bjeffere, men det kan jo være tilfeldig.
Jack Russel er ikke en rase man kjøper seg som første hund. De er svært krevende. (Tillegg; JRT har også stort aktivitetsbehov.)
Noen raser bjeffer mer enn andre, men med rett trening trenger det slett ikke være et problem. Min onkel hadde flere elghunder over mange år, og hadde aldri problem med gneldring.
Papillonene kan ha en tendens til å bjeffe, ja. Det de ikke har i størrelse tar de igjen i vett og lyd. :knegg: (Sånn på siden: En liten Papi-tass jeg kjente tok hele piffen utav rottweileren som var gatas skrekk. Han snudde ræva til, letta på foten, og pissa den store hunden på nesa. Uttrykket på rottissen var ubetalelig.)
Vel, det er vel ikke mange hundene som egentlig anbefales som førstegangshunder, men som oftest går det utmerket dersom den nye hundeeieren er seg bevisst ansvaret, og jobber med hunden, går på kurs og ikke blir likegyldig. Jeg vil dessuten tro det er forskjell på å for eksempel skulle takle en Rhodesian Ridgeback, en av mastiffrasene, en dobermann, i forhold til en Jack Russel.
Vi har forresten selv setter (De er ikke store bjeffere (piping, derimot... :gal:)), og det er vår første hund, og vi har hele tiden vært veldig opptatt av å gjøre vårt beste, og det tror jeg faktisk er den viktigste forutsetningen for å lykkes som førstegangseiere, eller som drevne hundeeiere, for den saks skyld. Derfor er jeg skeptisk til uttrykket "førstegangshund". Den beste førstegangshunden er den hunden eierne har satt seg nøye inn i egenskapene til, og som de er villige til å satse tid og energi på.
Jeg har så lyst til å anbefale den eneste rasen jeg kjenner godt, Cavalier King Charles spaniel. De er utrolig snille, lette og trene, og de holder faktisk ut både fjellturer og joggeturer om man skulle ønske det.
Det er bare så sørgelig mye sykdom på rasen.
Vi har en slik liten godklump av en hund - en som ikke røyter (men det er en del pelsstell), som fint klarer seg med en liten luftetur i hagen, men som også gjerne blir med på tur i fjellet om man ønsker det. Han er relativt liten, men svært lite gneldrete. Leken, tålmodig, lettlært, kosete, og veldig veldig veldig sjarmerende. Han er en Bichon Frisé og jeg digger den lille tassen.
Mitt beste tips dersom du lurer på hvilken rase som passer for dere, er å ta kontakt med oppdrettere av aktuelle raser og spørre om å få komme og hilse på hundene deres. På den måten får man litt føling med rasen samtidig som man kan få stilt alle spørsmålene man kanskje måtte ha.
Sånn vil jeg ha. Vi vurderer hund om ett år, og jeg SKAL ha en sånn. Mannen er fint lite på glid, men jeg har jo et år igjen. Sønnen til naboen var en sånn, og han (hunden, ikke sønnen) er helt herlig. :hjerter: De har to små barn, og hunden er kjempesnill med barna.
Jeg liker narkohunder jeg. I hvertfall den ene jeg har stiftet nært bekjentskap med. (Søsteren til schäferen vi hadde.) Fantastisk vesen. Ikke syns jeg den så skummel ut heller. Den på bildet så bare nysgjerrig ut, syns jeg. Og jeg liker at de er så barnekjære som de er.
Øh altså heller en mastiff en en Jack Russel som førstehund altså. Jack Russel krever MYE, og hvis en schæfer krever for mye så er ikke en Jack rette hunden. Jeg kjenner et par oppdrettere av rasen, og det er ikke lite av tid som går for å aktivisere dem, og det er ikke kjekt å se understimulerte Jacker.
Jeg tror en mellomschnauser hadde vært en fin hund til dere. Eller en schnauserblanding. Det er litt pelsstell, men de fleste av dem har jo den fordelen at de ikke røyter.
Det er tøffe nok hunder til å takle de fleste typer trening, men og bedagelige nok til å ikke bli stresset av en dag og to med litt kortere turer.
Og så er de kule da! :hjerter:
Inne på canis.no er det forresten en sånn "hjelp meg å finne rett rase" testgreie som er ganske fin. Den gir en viss pekepinn på hva som kan passe.
Jeg ender på riesenschauser hver eneste gang. :hjerter:
Svoger og svigerinne (med to barn i barnehagealder) har akkurat gått til anskaffelse av en chihuahua. Jeg spurte ham om når de skulle på valpekurs, noe jeg anser som en selvfølge når man anskaffer seg valp - uansett rase, på grunn av sosialisering osv. Nei, de gadd visst ikke det. Det var jo bare å bruke sunn fornuft så ville det gå så fint så. :roll:
Hva er det med førstegangshundeeiere som absolutt skal ha Schäfer eller Staff eller Rottweiler/Dobermann? Finnes det virkelig ingen andre av de ca. 300 rasene som ville passet bedre?! Når man i tillegg vet at man sannsynligvis ikke har tid å gi den det den trenger bør man virkelig begynne å tenke alternativt. Gå på en utstilling, snakk med oppdrettere, sjekk en hundebok og velg noe annet.
Jeg sier ikke at det er umulig å ha en slik hund, og at de alltid lager trøbbel, men kunnskapsnivået når man skaffer seg en slik hund bør være ganske bra. En Labrador eller Golden "tilgir" mange feil i oppdragelsen. Det gjør ikke en hund som har bakgrunnen sin som vakthund/kamphund.
Jeg har trent hunder lenge, og har så å si aldri opplevd at uerfarne eiere har hatt problemer med Labrador, fuglehunder osv. Problemer med Schäfer, Rottweiler, Staff og Pitbull og de japanske rasene derimot... Det er ikke engang hundens feil, kun eieren som trodde det holdt å være snill og grei uten å investere MYE tid i trening og sosialisering :rolleyes: I tillegg har mange unge kvinner en merkelig forkjærlighet til å velge seg en rase som førstegangshund som de ikke har sjans til å håndtere rent fysisk hvis hunden har bestemt seg for å gå løs på en annen hund eller har sett noe den skal løpe etter.
Er det meg du henvender deg til, eller snakker du generelt?
Om det var til meg: Det er alternativt jeg tenker nå, i og med at jeg ikke vet hvordan timeplanen min kommer til å være når tiden kommer. Om jeg ser at jeg har muligheten til det, så blir det nok en schäfer. Det er første gang jeg skaffer en hund som er bare min, men jeg er langt i fra uerfaren når det kommer til hund, og vet hva som kreves av en eier. Det er derfor jeg begynner å tenke allerede to-tre år i forveien for å finne den rasen som kan passe best.
Schæfer trenger ikke å gi meg narkovibber als, men den typen hund som vist på bildet gjør det. Om man eier en slik hund så gir det ganske sterke signaler føler jeg og det syns jeg at man skal ta med i beregningen. Uansett hvor snill hunden er (og jeg er glad i hunder) så gir den hunden et typete inntrykk, rimelig klønete forklart fra meg. Men det er noe jeg føler, det er mulig det ikke er noe som flertallet føler.
En liten eller mellomschnauzer tror jeg kan være bra for dere. Jeg kjenner godt en liten schnauzer som er fantastisk!
Har du en JRT som du ikke har styring på ender du med en glefsende kjøter som river ned huset ditt, men som ikke er en reell fare for omgivelsene. Har du en mastiff og har ikke vært nøye med oppdragelsen ender du opp med en hund på 70 kilo som du ikke har nubbesjans til å håndtere og som er potensielt livsfarlig.
Grunnkurs i lydighet bør være obligatorisk for alle raser, men jeg ville aldri noensinne anbefalt en så stor, tung hund med så sterkt vakt/beskyttelsesinstinkt til en førstegangseier. Det hjelper ikke at de fleste er rolige snille kjemper, det er hva de kan bli til som er poenget.
Nei, det var ikke deg, det var et generelt hjertesukk. Jeg har sett så mange omplasserte hunder av store raser, fordi eierne egentlig har det som trengs å ha en hund, men som ikke helt har skjønnt at raser med bakgrunn i vakt/beskyttelse/kamp trenger helt spesiell oppdragelse og tåler rett og slett ikke at man prøver og feiler, noe man kan hos de allerfleste andre raser.
Jeg har "alltid" hatt hund (med et lite opphold mens unga var små), jeg har trent lydighet og tør påstå at jeg sitter inne med mye praktisk og teoretisk kunnskap på hund. Jeg hadde ikke turt å skaffe meg en vakthund når jeg har små barn. Enkelt og greit. Jeg har ikke kapasitet å følge opp det som skal følges opp. Rottweilere kan være unntakene, likevel mener jeg at det er å gamble.
Jeg har opplevd både gode og dårlige (om jeg kan brude de ordene) dverg schnauzere. Lola, en søt liten frøken, var bestevennen min i slutten av tenårene. En fantastisk hund som tidligere var blitt mishandlet og adoptert av tanten min. Lola gråt hver gang jeg gikk, jublet når jeg kom, og ble dødelig fornærma om eg bare hentet kusina mi ut på tur og ikke henne. I følge tante var Lola et rent helvete å ha med å gjøre, bortsett fra med meg. Match made in heaven. :love: Hun var snill som et lam og gjorde aldri (og jeg mener aldri) noe som krevde den strenge stemmen. Jeg fikk ikke lov av foreldrene mine å ha henne boende fast hos meg siden mamma ikke ville ha hund. Dessverre døde hun før jeg fikk flyttet hjemmefra.
Guinness, en tass av samme rase, var det stikk motsatte av Lola. Helt på styr, dom som et brød, livredd alt som beveget seg og i det hele tatt. Foreldrene mine ga opp etter tre års intensiv trening og jobbing. Den hunden kunne ikke trenes opp til annet enn sitt og rull rundt. :knegg: Dessverre er Guinness min siste erfaring med rasen, og jeg er ikke heeelt der at jeg ønsker en reprise, så DS utgår nok.
Men du kan da ikke forkaste en hel rase etter å ha møtt en hund som du ikke likte? :p Schnauzere er flotte, spesielt mellomschnauzere, de har fin størrelse og roligere gemytt.
Jeg vet det, jeg svarte på eksempelet. Ingen av dem er bra førstegangshunder men det var heller ikke poenget. Men altså, en Jack biter både hardt og stygt selv om de er små, og de blir ufattelig fort frustrerte og understimulerte i forhold til en mastiff, men selvsagt må man aldri aldri droppe oppdragelsen, uansett hvilken hun man velger.
Jeg er helt på linje med deg, jeg synes at det burde vært obligatorisk lydighetskurs når en skaffet seg hund, og ikke bare grunnkurs. Litt som å ta sertifikatet. Det er grusomt å se hvor mange hundeeiere som absolutt ikke har begrep om hvordan å håndtere en hund.
Og jeg er og enig i betraktningene om førstegangseiere og hvilke raser de ser ut til ¨foretrekke.
Fibi, hvis du velger en hund som har typisk kamphund utseende så er det veldig stigmatiserende, man får mange kommentarer og folk har en tendens til å oppføre seg merkelig rundt sånne hunder, selv om mange av dem er flotte hunder.
Og de fleste foreldre som ikke er veldig hundevante vil være meget skeptiske til å sende unger på besøk til noen som har "kamphund".
Og så har man jo dette med at det stjeles slike hunder over en lav sko, til bruk som nettopp kamphunder. :leppe:
Bare sånn at du har det med i betraktningen, ikke for at det skal være avgjørende på noen måte, men det er greit å vite om å ha tenkt over.
Mellom-varianten har jeg ingen erfaring med, så den har jeg ikke forkastet. :knegg:
Når det står "krever erfaren eier", vil det si at jeg bør ha hatt hund frem til nå nylig, eller holder det at jeg har omgåtts hunder daglig fra jeg var syv til jeg ble tyve? :humre: Alt fra Old english sheepdog til papillon. Og jeg har vært fast hundevakt for alle naboer i oppveksten, og fått skryt for at hundene oppførte seg så fint etter at de kom hjem fra meg. :knegg:
Det er forskjell på dverg og mellomscnausere! :nemlig:
Men av alle hunder jeg har hatt befatning med opp gjennom, så er schnausere stort sett mer stabile, har et bra gemytt og er alt i alt supre hunder å ha med å gjøre. Det finnes alltid råtne epler i en kurv, men sammenlignet med andre raser kjenner jeg få schnausere som ikke er helkule, de få som har vært snåle har uten unntak hatt dårlige eiere.
Nå høres det ut til at du vil ha en helt annen rase enn hva jeg ville foreslått, men jeg ville vurdert en middels terrier. Cairn er stae og tildels vrange, men er du bestemt nok og like sta så er de herlige. De trenger å få brukt kropp og hode da for å være gode hunder. En understimulert cairnterrier er masete og bjeffete. (jepp - btdt.)
En manchesterterrier sies å være en av de mildeste terrierne da. Om vi ikke hadde endt opp med å kjøpe valp nå i vår så hadde vi muligens endt opp med manchester.
Og sånn ellers vil jeg henge med litt her siden jeg tenker jeg skal ha en hund til om et par års tid eller så. Men jeg skal ha en som egner seg til lydighetstrening samtidig som den skal fungere i flokken vi allerede har.
Ja, det gjør den i grunn, selv om det er mange linjer nå som er rene sports-/brukshunder og som ikke brukes aktivt til vakt lenger. Men det er mange schäfere, og det er veldig ymse blant oppdretterne. I tillegg har du et stooort aktiviseringsbehov som jeg ser for meg blir vanskelig å tilfredstille hvis man har barn i tillegg som skal ha oppfølging.
For min del vil jeg vel tro at førstegangseiere av hund absolutt vil ta med hunden på alt som er av kurs, for å lære opp både seg selv og hunden? Det kommer hvertfall jeg til å gjøre, hvis jeg får gjennomslag for hundeplanen hos mannen. At det ser ut som en narkohund bryr jeg meg lite om, og jeg kjenner foreldrene til ungenes venner godt nok til at de gjerne må komme å bli kjent med hunden hvis de er bekymret. Jeg har snakket med oppdrettere, og jeg skal få låne en Staff av en bekjent i en måneds tid før vi eventuelt skaffer oss en selv, for å se om vi har overskudd nok til å gi den alt den trenger.
Nå vet jeg ikke hvor mye erfaring du har med hund, men hunder som dobbermann, rottweiler krever virkelig en eier som vet hva h*n driver med - det er jo derfor disse hundene har fått det ryktet de har, egentlig (altså eiere som synes hunden er tøff, men som ikke kan rasen/setter seg inn i rasen)
Vi har hatt whippet - Det er fantastiske hunder:) Elsker å være ute, glad i å være inne. Bedagelig anlagt som innehund (ingen opp klokka 6 her i gården altså) - de er jo løpshunder, så Loure coursing er en fin sport, egentlig.
Jeg syns det kan være litt feil av og til å si at en hund absolutt ikke er en førstegangshund. Det kommer helt an på hvilke tanker en fremtidlig hundeeier har om det hundeholdet han eller hun ønsker.
Vi har JRT som førstegangshund, men jeg har hatt hund før, i tenårene og til jeg flyttet hjemmefra.
Vi anskaffet henne på et tidspunkt der vi begge var hjemme, og hadde veldig god tid til å forme hunden.
Det forandrer jo ikke personligheten hennes, eller det faktum at hun er en aktiv hund som trenger mye stimuli, men allikevel.
Men det jeg vil fram til, er at om man er vel forberedt, har tid til rådighet, og er tålmodig, ja så kan man anskaffe den rasen man vil. :ja:
Jeg blir mest irritert når folk som lever supertravle liv, er mye borte på kveldstid, og ikke har peiling på hund, ønsker å anskaffe seg feks Alaskan Malamute fordi de liker å gå på ski på vinteren, og i fjellet et par ganger i løpet av sommeren. Helt uten å tenke på hvilke behov rasen har.
Kun et eksempel altså, jeg mener det samme ang jakthunder som blir anskaffet KUN for jakt, og som resten av de femti ukene i året står i hundegård uten stimuli.
Man må ønske å ha hunden som et medlem av familien syns jeg.
Ikke alle, dessverre. Som nevnt mener min svoger det er unødvendig med en så liten hund som chihuahua, fordi sunn fornuft liksom fikser alt. :rolleyes:
Vel, på en måte så er det mye mer unødvendig med en hund som veier 5 kilo enn med en hund som veier 30+. Men alle burde ta et slags "førerkort" på hund uansett mener nå jeg.
Dessuten er det ikke bare dårlige eiere som kan skaffe farlige individer. Det kan oppstå andre situasjoner også. Har man verdens snilleste, beste, skjønneste barnevennlige staff kan man kanksje likevel ikke forhindre at den en dag møter en annen løs hund som den har dårlig kjemi med og de begynner å sloss. Hos andre raser ville det kanskje ikke vært et veldig stort problem, med en staff kan du risikere en hund som etterpå tar livet av andre hunder. Det kan du faktisk ikke si om så mange andre raser. Det samme gjelder andre raser som f.eks. har sterkt vaktinstinkt. Plutselig en dag står det et ukjent barn (klassekamerat av barnet som f.eks. hunden aldri har møtt) i gangen, da har du raskt et stort problem.
Jeg har sikkert sagt og skrevet det tusen ganger før, men læll: Rasene er blitt avlet til spesielle formål i hundrevis av år, og det er helt feil og illusorisk å anta at en god eier fikser alt og greier å få bort vaner som ligger dypt i rasene. Du kan ta en hvilken som helst Border Collie fra en byleilighet i New York og ta den på en sauegård og sjansene er meget store for at den gjeter i løpet av noen uker. Du kan derimot ikke få en Dachs til å gjøre det, uansett hvor mye du trener. Det samme skjer med en Staff som kommer i en fight med en annen hund.
Det er det jeg også mener. Dette er mennesker som aldri har hatt noen form for hund tidligere. De har nok satt seg inn i hva rasen trenger og sånn, men såvidt meg bekjent har ingen av dem hatt hund tidligere, verken stor eller liten. Da trenger man sannsynligvis litt hjelp, selv om hunden er liten.
Men her www.canis.no/oppdretter/rasepres.php?raseid=123 står det jo at Staff som regel er en dårlig vakthund, da den er altfor hengiven? I følge andre jeg har snakket med, og oppdrettere jeg har hatt kontakt med er det største problemet med en Staff samkjønnsaggresjon, da de ikke helt skjønner språket til andre hunder? De oppdretterne jeg snakket med mente hvertfall at det var et problem som kunne løses ved mye sosialisering helt fra de er små. :vetikke:
Uansett hva slags hund man velger kan man jo aldri være 100% sikker på at ingenting vil skje.
Ja, de er veldig hengivne med folk, og gjerne enormt barnevennlige. Menneskevennlighet er noe som var en stor fordel med rasen opprinnelig, ettersom det var meningen at forskjellige mennesker kan håndtere den under kampene. Det er samkjønnsaggresjonen jeg mener, og der er den i en helt annen liga enn hos de fleste andre raser. De fleste jeg kjenner har staffer som aldri kan gå løs, fordi sjansen for å havne i slåsskamp er stor. Og har de først opplevd det en gang slåss de gjerne igjen. Og igjen. Det er ikke bare det at de ikke skjønner språket til hunder, de har et enormt dårlig språk selv også. Mye sosialisering hjelper mye, men du kan aldri være helt trygg. Og da er det jo en fordel at man ikke har en rase som generelt liker å slåss og ikke gir seg uansett om motstanderen signaliserer at han gir seg.
Jeg skjønner bare ikke at man velger en staff når det er så utrolig mange andre herlige raser rundt omkring. Det må jo bare gå på utseendet, fordi det er jo ikke noe med rasen som er helt unik og som man ikke kan få med en hund som krever mye mindre jobb?
For min del er det klart at utseendet har endel og si, de er jo helt nydelige. Men også at de er akkurat perfekt størrelse, de har kort pels, de er flinke med barn, og alle staffene jeg har møtt har vært snille, flotte hunder. Ettersom jeg har skjønt har de også et aktivitetsnivå jeg kan følge opp i hverdagen. Den kom også opp som nr en når jeg tok den rasevelgeren på Canis.
Men jeg tar gjerne i mot tips om andre raser, mannen er jo som sagt ikke helt med på den ideen.
Hvis dvergscnausere eller Jack Russel er et alternativ, ville jeg nok vurdert cairn terrier eller noe lignende i stede. De nevnte går for å være vanskelige terriere, mens feks cairn nok er enklere. Og ja - terriere er sta. Leste et sted at mens andre hunder logrende lurer på hva dere skal gjøre sammen i dag, så stiller en terrier logrende opp med ferdig plan for dagen. Så man må like hunder med egen vilje skal man ha terrier.
Vi har carin og det er en tøff hund i liten kropp, mye energi, men må ikke ha timesvis med tur hver dag. Veldig leken. Hadde nok elsket agility, men kanskje ikke akkurat noe å satse på hvis man vil trene lydighet. Veldig snill og lojal hund, helt til å stole på med barn og andre hunder. Men kanskje ikke akkurat en hund som ligger å kose-moser på fanget, han vil mye heller leke og leke og leke og leke.
Jepp, dette kan jeg bare signere på minus lekingen. Og til tross for at den er så sta og egen, så har jeg planer om å prøve meg i lydighet med min.
Vår er forresten sånn at den elsker tur. ELSKER det. Kan ikke få nok rett og slett. Han må ikke ha de lange turene, men når vi går litt i skogen med han med langline så har jeg ikke sett en mer fornøyd og glad hund.
Han elsker også å holde på med rundering, og det så intenst at om han ser noen andre løpe og gjemme seg så blir han nesten som en orm. Han skal OGSÅ løpe og lete nemlig!
Jeg vet ikke ennå om vi skal ha flere cairn terriere. Vår har vært et lite helvete i valpetiden, og vi har endt opp med å kastrere gutten. Nå er han mye, mye bedre, og han begynner jo også å bli voksen. Jeg skal vurdere rasen litt mer etter hvert.
Manchester terrier. Kort pels, snille og gode hunder og ikke for store.
Og så er det ikke en rase det er så intens avl på som staff. Jeg hadde ikke valgt staff i det hele tatt - jeg har sett litt for mye på utstillinger. (Og jeg har litt fordommer jeg også, etter å ha sett rasen og eierne på utstillinger.)
Beagle som ikke jakter hadde jeg ikke orket. Nesa alltid nede i bakken, sta som et uvær og enda verre godtesyk, he he.
Manchester Terrier eller Pinscher er flotte hunder som jeg tror passer de fleste barnefamilier. (Ikke Dvergpinscher, de er gale :lol: ) Generelt anbefaler jeg alltid de mellomstore versjoner av raser (mellompuddel, mellomschnauzer, pinscher osv) fordi de som regel har et mye roligere gemytt enn den mindre typen, men er mye mykere enn de store.
Jeg klarer ikke fri meg fra tanken på Schäfer, jeg altså. :sparke: Det er godt mulig det bare MÅ bli en sånn. Hvis livssituasjonen tillater det, selvsagt. Hvis ikke må jeg bare legge kabalen slik at det går. Eller eventuelt droppe hund til jeg får det til. Klarer liksom ikke helt se for meg at jeg skal ha en annen hund enn schäfer...
Jeg skulle til å anbefale mellompuddel, men om du er hekta på schäfer blir det kansklje ikke helt det samme :D Vi har forøvrig dalmatiner og er kjempefornøyd med det, men de krever også en del aktivitet ;) Tenkte på mellompuddel for di de er passe str, lettlærte og røyter omtrent ikke.
Ser at du vil ha Shafer men siden jeg (tror) jeg endelig får til å laste opp bilder her så kan jeg vise frem verdens søteste og enkleste og mest tålmodigste voffs.
Dette er jo det motsatte av shafer da.. :D Passer perfekt for oss.
Han er kjempesnill og sover rolig under sengen hele natten og beveger seg først når jeg står opp og tåler litt pesing/leking/masing fra gutta. Bjeffer så og si aldri og røyter ingenting, iallfeall ikke enda. HAr fått noe tips om røyting når valpepelsen byttes men sånn er det uansett med alle hunder. Lydig og lett å trene er han også.
Tja, jeg ville ikke regne det som erfaren eier nei :sorry:
Jeg hadde hund under hele oppveksten og har alltid vært et hunde- og heste menneske, lånt hunder av andre, passet, etc. Allikevel er det noe HELT annet å ha hund som noen andre eier enn å få valp som er ens egen. Ansvaret og tiden det tar å få skikkelig kustus og kontakt og opptrening vil jeg sammenligne med det å få et barn, faktisk. Og det hadde jeg aldri trodd ut fra de erfaringene jeg gjrode meg før jeg var 20 :sorry: Det var ikke før jeg fikk meg hund som voksen at jeg skjønte hvilken innsats faren min hadde gjort med den ultralydige hunden vi hadde i oppveksten f.eks.
Som voksen har jeg hatt 2 hunder og trent mye både jakt, lydighet, agility, bruks.
Men altså; selv om jeg har trent mye, vært på treningssamlinger, vært mye rundt hund, og har god selvtillit på at jeg "kan" hund og skulle fått til mye - jeg hadde ikke tatt sjansen på en utfordrende hund med stort potensiale for problemadferd med barn rundt meg. Hadde jeg vært alene hadde det ikke vært noe problem. Men fallhøyden blir så mye "større" når det er barn i familien, resultatet av å "drite på draget" kan være så potensielt enormt.
Tidsmessig også - hvis det du har kapasitet til er å ha en "sofapute" av en hund, må du kjøpe den typen rase, om du skjønner. En som tåler å ikke få fysisk trening og mentale utfordringer.
(og grunnen til at jeg ikke har hund nå er at for å ha en hund (flat coated retriever) som er så lydig og integrert og rolig som jeg vil ha den, krever det mye tid og jobbing. Og det er tid jeg ikke har akkurat nå.)
Veldig enig. Sammenligningen med barn er ganske god. Jeg hadde hatt mye med barn å gjøre, vært tante til tre og jobbet i barnehage. Likevel var jeg ikke helt forberedt på hva det ville si å ha ansvaret for et barn døgnet rundt. Men man lærer da - heldivis fikk jeg en enkel unge ;)
Den fordommen tror jeg ikke engang er særlig ubegrunnet! Jeg har litt samme erfaring. Det blir omtrent som det faktum at det finnes så mange uoppdragne shetlandsponnier: "De trenger jo ikke trenes, de er jo så små!" :rolleyes:
Hadde ikke vi drevet et minimum av lydighetstrening på gneldrebikkjene våre, hadde de ikke vært til å ha i hus, selv så små de er.
Svigermor har en Wheaten Terrier. Jeg ser helt klart fordelene med denne rasen. Røyter ikke, forholdsvis liten i størrelsen, intelligente, glade i tur men må ikke ha milevis daglig for å være fornøyd. Det jeg ikke har sansen for er bjeffinga (de har visstnok ett viss vaktinstinkt), gravinga(de er hi-hunder) og at de er grusomt sta(ett terrier trade mark?) og krever litt mer enn svigermors "ignorere negativ adferd, belønne positiv"-oppdragelse for å bli hyggelig og veloppdratt :lei av hundenese i kaffen:
Springer Spaniel er fantastisk flotte hunder, synes jeg. Fin størrelse og godt lynne. Rochermannen har vokst opp med denne rasen og de har hatt noen veldig flotte Springere. Men, de er jo jakthunder og jeg synes de fortjener å bli brukt til dette. De har fantastiske neser.
Største minuset med dem er øreproblemene, ett resultat av håpløs avl, og lukta (de er vannapporterende og har ett eget fettlag i pelsen som kan lukte sterkt så hyppig dusjing er nødvendig, og da vil springeren gjøre alt for å få tilbake lukten "sin" igjen :knegg: )
Valpebilde, de er så nette :hjerter:
Visst jeg skulle valgt meg hund i dag, ville jeg valgt en kongepuddel. Familiehund og jakthund i ett, minus røyting og lukt :humre:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
Valpebilde, de er så nette :hjerter: