Det er ikke umulig at jeg har en velutviklet mobberadar. Jeg ble mobbet av læreren min på barneskolen, en sånn ... det var vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var. Hun endret regler, sånn at ting jeg gjorde ble feil. Hun dreit meg ut når jeg snakket høyt. Hun lot de andre elevene klage over meg "åååh, eplekarten puster så høyt!", "vi bare taper når eplekarten må være på vårt lag, kan vi ikke ha innbyttere".
Hun snakket til og om meg som om jeg enten ikke var der, eller som om jeg var mer enn gjennomsnittelig dum. I leseprosjekter (jeg var en geeky lesehest :flau: ) fikk jeg ikke godkjent en eneste bokmelding, enda jeg var den eneste i klassen som leste alle bøkene. De første årene hendte det at noen lekte med meg, men da tok hun dem også - så det sluttet de med. Det var helt ... usannsynlig.
I tredje klasse var meldingsboka mi over halvfull allerede før jul med meldinger hjem om "kom for seint", "oppsternasig", "lyver", "dårlig humør", "dårlig innflytelse på den-og-den" - alt mulig. Og jeg var ikke et veldig slemt barn. Jeg hadde ingen forutsetninger for å forstå hva som skjedde, og det hadde ikke de andre i klassen heller - vi var barn. Moren min skjønte aldri hvor ille det var (selv ikke når læreren hadde fått ei skrape av rektor) og lot meg ikke bytte skole. Men heldigvis fikk jeg venner i en annen skolekrets :) Når jeg skulle over på ungdomsskolen ble jeg møtt med brev fra kommunen om at mine lærevansker og lese- og skrivevansker gjorde meg kvalifisert til spesialundervisning i norsk, engelsk, matte og ... hm, husker ikke - kan det ha vært samfunnsfag? Festlig å begynne første dagen på ungdomsskolen og strigrine av at man trenger kommunens heftigste undervisningstilbud. URK. Det knyter seg fremdeles når jeg tenker på barneskolen og det nautet av en lærer. Som voksen har jeg møtt folk jeg gikk i klassen med, og de har sagt at de så det i ettertid - men, altså ... det var jo andre voksne på skolen? Riktignok var de fleste ekstra greie mot meg, men jeg trodde det var fordi jeg var dum. Jeg trodde jeg ikke fikk venner fordi jeg var dum. Alt som skjedde, kunne spores tilbake til at jeg var dum. (jeg har aldri vært spesielt smart heller, men det unnskylder ikke så mye syns jeg) Det er ille når de jeg gikk i klasse med sitter og føler skam. Det er ikke deres skam i det hele tatt, de var bare helt vanlige unger. Og unger har ikke sååå mye å stille opp med mot en voksen. Det tok flere år og noen runder med psykolog før jeg skjønte hva som skjedde - jeg trodde jo faktisk at jeg VAR dum. På ungdomsskolen gad jeg ikke å gjøre noe som helst, hva var vitsen med det liksom? Jeg var atten år før jeg fant ut at jeg var skoleflink, og da var det jo litt ... seint kanskje.
( :mumle: og noen ganger lurer jeg på hvordan livet mitt kunne vært om bare, hvis bare, tenk om ikke barneskolen hadde vært som den var? Hadde jeg klart å gå ferdig videregående? Kanskje ikke. Men dette er ting som har lært meg mye man IKKE trenger å kunne. Jeg takler fremdeles ikke lyden av min egen pust for eksempel. Jeg har problemer med å gå gjennom en skolegård. Jeg sliter med å hevde meg og er ekstremt konfliktsky. Hvor mye som er meg og hvor mye som er formet gjennom skolen er vanskelig å si, det kan godt hende det bare har gitt meg dårlige minner og noen litt teite år. Men jeg er litt bitter likevel.)
jeg har opplevd at folk har mobbet en kompis av meg pga for lite hår.altså,de har pratet litt sånn at han har skjønt det er han de prater om.og jeg tok ho ene på det.sånt finner jeg meg ikke i.og har vi vært i byn så kan ho plutselig slengt en kommentar til små barn som trasser.ikke da ho har vært med meg,men jeg har fått høre det av andre.vil ikke måtte føle meg flau over og gå med folk i byn.
sa i fra da også at skal vi gå sammen må ho skjerpe seg.
Jeg vil gi deg noen gode klapp på ryggen eplet, for at du i dag har jobbet så mye med dette at du har forstått mekanismene, sammenhengene og hva det har gjort med deg. Du har takk makta tilbake og all ære til deg for det. :applaus:
Får ikke prikket deg, Eplet. Jeg får helt vondt av å lese det du har opplevd. :( At voksne mennesker kan gjøre slikt. Jeg forstår veldig godt at du er bitter.
:klemme:
Eplet: Det der var vond lesning. Og det som nesten er eklest sånn i ettertid (bortsett fra at du ble plaget) er at det ikke var mulig for foreldrene dine å forstå hva som foregikk. Det gikk kaldt nedover ryggen min, hva om noen av de negative tilbakemeldingene man får på egne barn er en del av noe sånt? Jeg er så godt som sikker på at det ikke er det hos oss, men likevel.
Barn vil beskytte foreldrene sine. Du aner ikke hvor dyktige barn er til sånt, hvor langt de er villige til å gå for å skjule slikt for foreldrene sine. Det er en grunn til at mange barn har blitt mobbet, blitt begått overgrep mot, hatt det generelt jævlig og det står to helt normale, fine foreldre igjen og ikke aner hvordan det kan ha foregått rett under nesene deres.
Selvsagt skulle de ha oppdaget, de skulle ha forstått, de skulle ha visst. Men det er ikke så enkelt.
Jupp, såre tær. Når jeg forteller min historie så er det alltid foreldrene mine, to helt normale foreldre, som får aller mest pes, og det plager meg. Det er en håpløs arroganse i det. De aller fleste barn som blir utsatt for overgrep av ymse slag (og jeg anser mobbing av barn som et overgrep) er helt normale barn. Foreldrene deres er helt normale foreldre. Vedkommende som begår overgrepene er noen foreldrene stoler på.
Ja, jeg vet. Men ekstra ille er det når dårlige meldinger hjem fra lærer blir en del av det og foreldrene tar tak i disse og dermed uten å vite eller ville det blir med på mobbingen selv.
Mobbing av voksne har jeg ikke sett. Det jeg derimot har sett er at folk oppfatter en situasjon helt forskjellig. Et eksempel på det er en kollega som trengte en del tilrettelegging i en lengre men tidsbegrenset periode. Vi andre strakk oss langt og lengre enn langt, for å gjøre det lettere for vedkommende. Så opplevde vi flere ganger at h#n brøt ut i gråt og mente at vi ikke prøvde å legge til rette for henne. Igjen stå vi som spørsmålsteign.
Mobbing blandt voksne forekommer helt klart. Derimot er det nok ikke like vanlig som på skolen.
Enig. :nikker: En viktig grunn til det er jo at voksne har en helt annen mobilitet enn barn. Er du barn må du gå på skolen, er du voksen kan du byttte jobb, studere videre etc
Godt skrevet! Jeg var blitt "godt voksen" før foreldrene mine fikk vite hva som egentlig foregikk på skolen alle de gangene jeg sa nei på spørsmål om noe hadde skjedd. Det gikk sterkt innpå dem, særlig pappa, for han hadde mistanke men jeg sa jo nei og skolen hadde sagt nei da han tok det opp, til tross for at de visste meget godt. Mange barn er nok redd for å varsle ifra fordi de frykter konsekvensene.
Siden du trekker frem noe jeg sa til deg, så kan jeg underskrive på at du og jeg har ulike virkelighetsoppfatninger i allefall. Du mente at du oppførste deg helt greit og skjønte ikke min reaksjon, og jeg mener at min reaksjon var innenfor grensene. Min kommentar til deg kom etter at du blant annet hadde glefset "freak!" til meg, og etterpå ble du helt sjokkert over at dette faktisk er en av tingene som da gjør deg vanskelig (for meg) å like. Du sa selv at du ofte angrer på ting du har sagt, men jeg kan ikke huske å noensinne ha sett deg be om unnskyldning, eller moderere deg.
Jeg har ingen ambisjoner om at alle trenger å like meg, og hadde nok ikke blitt spesielt lei meg om noen jeg hadde slengt med leppa til repliserte at de ikke likte meg særlig godt. Og selvsagt snakker jeg da om personen du er på nett. Det er den eneste jeg kjenner.
Jeg tror de fleste (barn og voksne) sliter med å fortelle om mobbing på grunn av skam: det å fortelle blir det samme som å åpne for at den man forteller det til skal se hvor veik, slem og dum man er. Man vil at foreldre (eller ledere eller hvem-som-helst) skal syns man er stor og sterk og flink, ikke veik og slem og dum.
I tillegg kommer frykt for konsekvenser, represalier, for ikke å bli trodd, for misforståelser ...
Folk som blir mobbet blir ekstremt flinke til å dekke over for mobberene. Akkurat som ved andre overgrep beskytter offeret overgriperen :ja: det er fort gjort å tro at man beskytter seg selv, men i virkeligheten er det overgrep som blir feid under teppet og overgriperen går plettfri videre til nye overgrep. (Det er en ganske finurlig mekanisme egentlig, det sikrer jo at vi har overgripere av mange slag rundt oss til enhver tid. Jeg sier ikke at de er i flertall altså, for flertallet av oss er IKKE overgripere eller mobbere, men de som er der får ofte gå i fred veldig lenge)
Det er klart vi har forskjellig virkelighetsoppfatning. Jeg har moderert meg mange ganger, jeg har også sagt unnskyld, og jeg har ikke noen problem med å si unnskyld for å kalle deg "last word freak" heller, jeg trodde ikke at det lå noen alvorlig bak det i det hele tatt, eller at det var et skjellsord, så det var ikke meningen at du skulle bli lei deg av det. Så beklager den. Meningen var å snu det litt, lette på stemningen om du vil, men det slo helt feil.
