Blåklokke sa for 13år siden:

Det er mye snakk om mobbing blant barn. Men hvordan er det med de voksne? Er dere vitne til at noen blir mobbet og hva gjør dere evt med det?

LilleRosin sa for 13år siden:

Det er et ukjent fenomen i min verden. Ikke opplevd, sett eller hørt. Hverken privat eller på jobb.

Joika sa for 13år siden:

Jeg har opplevd at folk føler seg mobbet... men fakta var at vedkomne som mobbet hadde et kroppspråk h*n ikke var klar over. Jeg reagerte også i starten, men etterhvert gikk det greit.

Charlie sa for 13år siden:

Egentlig ikke. Via jobb er jeg i kontakt med saker en gang i skuddåret hvor folk føler seg mobbet. Mobbingen består da i at leder og kolleger prøver å få dem til å endre atferd fordi de ikke gjør jobben sin.

Men har vel hørt at også voksne sender syrlige kommentarer/ er ekle mot folk.

Dronningen sa for 13år siden:

Ikke mobbing direkte, men noen ganger sier folk ufine ting på en litt legitim måte. Det er tydelig hva som ligger under.

him sa for 13år siden:

Jeg leste akkurat at når det gjelder mobbing mellom voksne (i arbeidslivet) så skyldes dette at man har forskjellige oppfatninger av virkeligheten. Jeg har tro på dette. Ut fra den definisjonene har jeg sett mobbing blant voksne.

Mrs. Longbottom sa for 13år siden:

Den skjønte jeg ikke? Kan du utdype det litt?

Maverick sa for 13år siden:

Det har blitt forsøkt i firmaet jeg jobber i, og blir slått hardt ned på. Og nei, det har ikke en damned shit med "forskjellig oppfattelse av virkeligheten" å gjøre.

kokosbolle sa for 13år siden:

Jeg har observert det i form av klikkdannelser og utestenging. Ikke ok.

Barbarella sa for 13år siden:

Jeg ble grovt mobbet og faktisk fysisk angrepet av en kollega på en arbeidsplass tidligere. Når jeg varslet fikk jeg beskjed om at det ble tatt videre til ledelsen og at det var vanskelig å la det få noen konsekvenser for mobberen fordi han var så dyktig i jobben sin. :snill: Da kontrakten min gikk ut valgte de å ikke fornye den fordi det "var så mye styr med meg" og da jeg sluttet fikk jeg vite at ledelsen aldri fikk beskjed fra mine nærmeste ledere om hva som foregikk.

kokosbolle sa for 13år siden:

:dåne: Fysisk angrepet??

Niobe sa for 13år siden:

En kollega av meg hevdet seg mobbet på arbeidsplassen, da hun fikk beskjed av ledelsen om at hun måtte kutte ned på antall røykepauser. Hun røykte mer enn hun jobbet. Ikke noe utenom det.

Barbarella sa for 13år siden:

Jepp. Da jeg ikke instinkivt skjønte hvordan en av maskinene på jobbet virket, ble han så irritert at han kastet flere ting hardt i ryggen på meg og skjelte meg ut, mens jeg sto og prøvde å få den til virke.

kokosbolle sa for 13år siden:

Herremin. Det verste er jo at det ikke nytter å si fra, om du hadde anmeldt (vet ikke om du gjorde det, men det er jo naturlig å tenke tanken), hadde det sikkert ikke hjulpet. :mad:

Maverick sa for 13år siden:

Jeg er fullstendig sjokkert, Barbarella. Hva slags møkkabedrift var dette?

him sa for 13år siden:

Barbarella sa for 13år siden:

Jeg tok kontakt med arbeidstilsynet etter at jeg sluttet, men da var det for sent å gjøre noe siden jeg ikke jobbet der lengre. Jeg tok også kontakt med ledelsen etter at kontrakten min ikke ble fornyet, og det var da jeg fikk vite at de ikke visste noe om det som hadde skjedd. De hadde bare fått beskjed fra mine nærmeste ledere om at det var så mye styr med meg, så de kunne ikke la meg fortsette. Men selv etter jeg fortalte det så ble jeg avvist med et skuldertrekk, fyren var jo så flink i jobben sin og vanskeligere å erstatte enn meg som bare hadde jobbet der i et halvt år. :rolleyes:

Barbarella sa for 13år siden:

Nidar. Jeg boikotter for evig og alltid og kommer til å fortelle det til alle som spør. Det verste er at de har et tydelig mønster i at de faste ansatte får herse sånn som de vil med de midlertidige ansatte som de bytter ut minst to ganger i året, det var flere midlertidige som opplevde endel av det samme som meg. :mad:

Niobe sa for 13år siden:

Huff, Barbarella! At det er mulig! Håper den dårlige personalpolitikken deres blir kjent, så de sliter med å finne nye folk å ansette etterhvert!

him sa for 13år siden:

Maverick sa for 13år siden:

Og det skjer selvfølgelig. Men, å gå fra å anerkjenne at ikke alt som blir kalt mobbing er mobbing, til å si at mobbing på arbeidsplassen/generelt blant voksne dreier seg om forskjellige virkelighetsoppfatninger, det er ufattelig drøyt. Og arrogant. Og i en del tilfeller direkte slemt. Og ufølsomt. Og i det hele tatt.

Bakgrunnen har i flere tilfeller vært at noen har følt at deres posisjon har blitt truet, og derfor tydd til skittslenging/utsetting av rykter/et lite overflødighetshorn av hersketeknikker for å sørge for at det eller de menneskene som har "truet" må bruke tid på å forsvare seg/løpe avgårde og grine/gi opp og begynne et annet sted i stedet for å fortsette i den finfine tralten den/de var i.

Niobe sa for 13år siden:

Jeg mener selvsagt ikke at alle mobbesaker dreier seg om forskjellig virkelighetsoppfatning. Men dette er det eneste mobbeeksempelet jeg har fra voksenlivet, som jeg kan komme på i farten.

Joika sa for 13år siden:

Det er litt sånt som dette jeg tenker på. Det er kanskje tydelig for deg og en del andre, men noen klarer å plumpe ut med merkelige ting uten å mene så mye annet enn det som blir sagt. Vanskelig å relatere seg til, men sånn er det ofte (men ikke alltid).

annemede sa for 13år siden:

Jeg har blitt kastet ting etter på jobben.
Jeg sluttet.

Sir Limpalot sa for 13år siden:

Jeg har opplevd å se mobbing på arbeidsplass.
Den som ble mobbet prøvde tappert å spøke det bort, men det er GRENSER for hvor mange ganger det er morsomt å spøke med legningen din, altså!
Jeg så at han ble såret, jeg så også at han ikke turde ta det opp videre, så jeg tok tak i det selv.
Kanskje ikke på den mest diplomatiske måten, men det virket.

him sa for 13år siden:

Noen ganger er det nok andre ting. Akkurat det du beskriver om posisjoner har jeg sett, og i de tilfellene jeg har sett så har det vært forskjellige virkelighetsoppfatninger av typen at den som følte seg truet faktisk trodde at den som var i opposisjon var ute etter posisjonen deres. Mens den som var i opposisjon bare prøvde å gjøre en kjempebra jobb.

Mani sa for 13år siden:

Jeg har observert det i den form som him snakker om. Dog langt over grensen for høflighet i den ene enden.

Mrs. Longbottom sa for 13år siden:

Det er jo ikke greit å oppføre seg dårlig mot folk selv om de faktisk skulle finne på å være på jakt etter jobben din. Da må man jo enten ta det opp på en skikkelig måte eller gjøre en bedre jobb selv.

Trulte sa for 13år siden:

Jeg er blitt trakassert. Dvs at vedkommende hele tiden skjelte meg ut og lette etter ting for å sverte meg.
Det tror jeg mye skyldes i en vrangforestilling om at jeg var en trussel. Hun MÅ ha kontroll, og hun er en såkalt uformell leder der hun prøver å styre alt og alle. I og med at jeg satt med mange verv og var dypt involvert i ledelse og arbeidsmiljø, så er teorien min at hun mente at jeg var verdt å ta rotta på. Samtidig så sliter hun med smerter og mye sykdom i familien, slik at det går nok mye på det psykiske.

I en annen jobb var det ei som ringte til ledelsen i konsernet for å fortelle at jeg ikke gjorde en "dritt". De himlet bare med øynene, i og med at jeg jobbet direkte for ledelsen OG jeg leverte bestandig. De ringte til meg sporenstreks og orienterte meg og ba meg ikke bry meg, og unngå å ha kontakt med henne så langt det lot seg gjøre. Saken der var at hun og jeg var eneste jenter blandt en hurv med gutter. Hun var misunnelig for det var meg guttene kjaset med og tok seg av, og ikke henne. Eh, ikke unaturlig heller i og med at jeg var en kollega og hun var lederen deres. Men hun strebet etter å være "kompis" og det vet jeg guttene ikke satte pris på.

Så jeg har vært litt uheldig i de to siste jobbene mine, men alt ble ordnet opp i på en skvær måte og på en måte der jeg ikke gjorde meg upopulær hverken hos ledelse og kollegaer.

Maverick sa for 13år siden:

Om noen har en alternativ virkelighetsoppfatning gir ikke det grønt kort for å med hensikt sverte eller drite ut personen man føler seg truet av. "Åh, men jeg trodde det var sånn! :blond:" er ingen unnskyldning.

Joika sa for 13år siden:

Det er folk som kan oppføre seg bitchy og ufint uten å være klar over det. Jeg måtte faktisk ta en prat med min nærmeste kollega og venninne om dette da vi fikk en ny på jobb nylig. Hun reagerte veldig på dette. Jeg er vant med at det er hennes "jeg er profesjonell"-ansikt.... Enn hvor teit det er og hvor lite begeistret jeg er for det. Det ligger virkelig ingenting bak.

Det er ikke greit selv om det er utilsiktet, men det er ganske formildene syntes jeg. Jeg håper jeg får beskjed om noen oppfatter meg som en kjip sjef fordi jeg legger frem ting på en måte andre oppfatter som nedlatende feks.

Maverick sa for 13år siden:

Selvfølgelig, Joika. Selvfølgelig. Men jeg har dog presisert at det her var snakk om å spre usanne rykter med overlegg. Blant annet.

him sa for 13år siden:

Arktis sa for 13år siden:

En nabo er skikkelig ufyselig mot meg, vet ikke om det kan kalles mobbing? Hun er så over the top at jeg tar det ikke til meg, det blir bare teit :rolleyes: Hun skjeller meg ut etter noter hver gang hun ser meg, for alt mellom himmel og jord, det siste er at hver gang jeg går ut på verandaen og hun er ute på sin veranda sier hun "fysj og fysj" skikkelig høyt :rolleyes:

Minty sa for 13år siden:

Har vært vitne til mobbing på arbeidsplassen et par ganger; stort sett har det gått på at vedkommende som føler seg mobbet har vanskelig for å håndtere kritikk som går på at man kanskje kunne strukket seg litt lengre mht kvalitet på arbeidet, effektivitet etc. Har også opplevd at ei trakk mobbekortet fordi hun var sjalu på et par andre som ble gode venninner etter de begynte å jobbe sammen.

rine sa for 13år siden:

Dette er absolutt min oppfatning også.

m|nken sa for 13år siden:

Selv etter å ha lest gjennom svarene i denne tråden?

rine sa for 13år siden:

Ja.
Hvorfor skulle jeg tro mer på noe man leser på nettet enn ting jeg har observert selv gjennom mange år i arbeidslivet? Jeg sier ikke at det folk forteller her er løgn, eller at mobbing ikke finnes, men at de mobbetilfellene jeg har vært vitne til (la oss si 3-4 fordelt på 15 år) handler om at mobbeofferet ikke har fungert i jobben/fått med seg rutiner og ordninger/vært veldig egenrådig/intrigemaker osv. Det har iallfall kommet som et sjokk på alle andre enn offeret selv da mobbekortet plutselig ble slengt i bordet.

Sure Eplet sa for 13år siden:

Ja, det har jeg sett. Jeg gjorde ingen ting.

polarjenta sa for 13år siden:

Ikke akkurat mobbing, men en kollega som ikke helt hadde de sosiale antennen ute og som stadig vekk sa ting til en annen kollega, som kollegaen blei lei av. Jeg sa i fra. Hn mente selv hn bare var morsom, og det var det kanskje de første gangene men etterhvert ble det bare slitsomt.

Jo, forresten, det var endel mobbing på en arbeidsplass, det ble tatt tak i og borte når det kom ny ledelse på plass.

rine sa for 13år siden:

:rolleyes:

Maverick sa for 13år siden:

Oh, come on. Fryktelig dårlig argumentasjonsteknikk, altså.

Chablis sa for 13år siden:

Jeg har selv blitt mobbet på en arbeidsplass, det var en person som fikk med seg alle de andre. Det ble tatt tak i etter at jeg fant et brev hun hadde skrevet som ikke var særlig pent, dette brevet skulle jeg altså ikke sett men det lå synlig i en bok vi hadde.
Sjefen min ble ikke særlig fornøyd da hun så brevet.

rine sa for 13år siden:

Vel, det kom ikke som noen overraskelse på meg at det var dårlig argumentasjonsteknikk fra den kanten.
:mobber:

polarjenta sa for 13år siden:

Jada, jeg vet.

him sa for 13år siden:

I HI blir det spurt om hva vi som leser tråden har opplevd, og at man har en formening om hva som er vanligst betyr ikke at man mener at alle som har opplevd noe annet ikke snakker sant. (Skulle man brukt FP som standard for virkeligheten hadde det blant annet ikke eksistert barn med lærevansker i norsk skole, her inne har alle det motsatte problemet.)

polarjenta sa for 13år siden:

Ja, og så veldig jeg tok det til meg også :snill:

Maverick sa for 13år siden:

Ikke vær så fordømt snipete! Dette er en viktig problemstilling. Jeg synes det er uheldig om den generelle oppfatningen er at mobbing baserer seg på misforståelser. Det går an å tenke mer enn svart/hvitt, og jeg tror alle er klar over at det er en fullstendig normal taktikk for personer som ikke takler kritikk å klage på seg "åh, men de er domme og mobber!!!", men det fjerner ikke det faktiske problemet for de som blir trakassert. Det skjer, alle som har sett det og opplevd det vet at det skjer. Derfor hadde det vært så ufattelig stilig om vi kunne vist en viss empati og åpenhet for denslags, uten å være naive og dumsnille og klappe alle på hodet. En gang i blant er det tid for en "skjerpings", og en gang i blant er det tid for å takle et seriøst problem.

Mrs. Longbottom sa for 13år siden:

:nemlig:

Señora sa for 13år siden:

Jeg har sett det og tatt affære. Jeg spurte vedkommende jeg følte ble mobbet av sin leder (ikke min leder) om det var greit at jeg gav beskjed til fagforeningen slik at de kunne ta opp tråden. Vedkommende offer godkjente, for h*n orket ikke ta tak selv. Leder ble innkalt til møte med fagforening og leders sjef, samt personal. Ting gikk seg til og alle er nå fornøyd.

Lederen jeg angav var ikke spes. vennlig mot meg heller og det var mye derfor jeg engasjerte meg.

rine sa for 13år siden:

Enig i alt det, Maverick, men det er vel sånn at enhver tar med seg sin erfaring når man svarer. En som har blitt mobbet, vil svare at det finnes mye mobbing, en som meg, som har vært vitne til mange besynderlige personer "utplasessert" i arbeidslivet, tenker at det ganske ofte er snakk om forskjellige oppfatninger av ting. Men det er en interessant diskusjon, for det er jo ikke sånn at det ikke eksisterer mobbing i det hele tatt blant voksne.

Pebbles sa for 13år siden:

Men det at begge virker overbevist om at de selv har rett, utelukker vel ikke at det foregår mobbing sånn helt på ordentlig? Om det var slik at Valla mobbet, men hun har så dårlig selvinnsikt at hun ikke innser dette selv, så foregår det da fortsatt mobbing?

Jeg er helt sikker på at det ofte er ulike perspektiver og misforståelser på gang. Men jeg har møtt endel veldig usympatiske mennesker - og jeg kan lett se for meg at endel av disse ville vært istand til å mobbe.

Veldig enig. Og enig i alt annet Maverick har skrevet i denne tråden.

Jeg har sett en nyutdannet kollega bli mobbet av to middelaldrende hurper på min forrige arbeidsplass. Hvorfor de mobbet? Noen har et behov for å tråkke på andre for å føle seg bedre selv - jeg antar det kan ha noe med det å gjøre. Hun håndterte saken på en tydelig og ryddig måte selv.

Der jeg jobber nå, har jeg ikke opplevd mobbing. Jeg jobber med sympatiske folk og det virker som alle har ryggrad og selvtillit nok til ikke å føle behov for å krenke andre for å ha en god dag selv. Det er fint. Men ut i fra min egen meget snevre erfaring, har jeg ingen grunn til å tro noe som helst om andre arbeidsplasser.

rine sa for 13år siden:

Alle diskuterer vel på bakgrunn av sin egen erfaring, Zoê?

Pebbles sa for 13år siden:

Ja - man forteller hva man selv har erfart. Men man skal vel ha en ganske bred erfaring for å kunne synse noe om hvordan ting forholder seg generelt?

Jeg kan lett se for meg at andre yrker, hvor kulturen er helt annerledes enn i læreryrket, kan ha helt andre utfordringer enn jeg er vant til. Da er det vanskelig å skulle mene noe om hvor utbredt mobbing er generelt kun basert på egen arbeidserfaring.

rine sa for 13år siden:

Mobbing er jo ikke noe som er målbart heller. Den replikken en opplever som mobbing, vil gå en annen hus forbi. Noen roper opp om mobbing når kollegaen glemmer å fylle papir i kopimaskina, andre har kanskje blitt mobbet i tjue år uten å ha sagt et pip. Det jeg synes er trist, er at mobbebegrepet ser ut til å bli utvannet, det kommmer det iallfall ikke noe godt ut av.

Pebbles sa for 13år siden:

Nei, det har du helt rett i. Men jeg får vondt i magen på vegne av alle som har opplevd reell mobbing nå som det er så veldig i tiden å hevde at mobbing egentlig ikke finnes.

rine sa for 13år siden:

Det er vel ingen som hevder at mobbing ikke finnes? Jeg har fått med meg debatten om at begrepet mobbing snart har mistet all betydning siden det blir brukt av "alle" og om alt, men har altså ikke fått med meg at noen har hevdet at det ikke finnes.

Pebbles sa for 13år siden:

Ingen har hevdet at det overhodet ikke finnes, men så godt som, egentlig. Blant annet psykologen som var i media i vinter (Andersen) og som jeg er begeistret for på mange måter. Han påstår vel igrunnen at mobbing blant voksne ikke finnes more or less.

Jeg synes han har mange poeng, og det har du også i denne debatten. Men jeg synes samtidig at det er helt usansynlig at det ikke finnes vakseekte mobbere også i voksenverdenen. Hvorfor skulle det ikke det?

Og det finnes nok av småparanoide folk som tror at andre alltid mener ting i verste mening, og følgelig mener seg mobbet etter helt grei adferd fra andre. Samtidig må det da være veldig, veldig sårt å bli møtt med klapp på hodet og "ja, sånn føles det sikkert i din virkelighet" - når man blir utsatt for regelmessig dårlig og krenkende adferd fra andre?

Mani sa for 13år siden:

I min verden kvalifiserer dette som mobbing.

Katta sa for 13år siden:

Det er klart det er endel misforståelser og såre tær der ute. Og noen som tar nedskjæringer og endring av arbeidsoppgaver som mobbing. Og sjefer som er elendige til å snakke med sine ansatte slik at det skal mindre til før ting tas ille opp. Men så er det mye kjerringoppførsel også, og selv om det kanskje ikke er direkte mobbing, kan det være veldig vanskelig for en som blir utsatt for det.

Og så har man skikkelig mobbing. Det at man ikke har sett mobbingen betyr ikke at det ikke finnes på egen arbeidsplass heller. Noen er jo eksperter på å sparke i det skjulte. Jeg tror ikke vi har hatt mobbing på min arbeidsplass, men jeg vet vi har hatt slike problemer før jeg begynte der.

rine sa for 13år siden:

Jau, jau, Zôe, jeg er enig. Det er usannsynlig at mobbing er noe alle vokser av seg.

Mani: Jeg tåler den. :hardhudet: :knegg:

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg har sett ymse varianter av ulik virkelighet og sånn, og ett tilfelle av mobbing. I tilfellet med mobbing ble ledelsen koblet inn, de trakk inn bedriftshelsetjenesten, fikk en utredning av saken og en grundig gjennomgang fra alle parter og valgte å la mobberen få si opp stillingen sin selv, mot at han gikk med øyeblikkelig virkning. Alle var fornøyde.

Mani sa for 13år siden:

Ja det gjør du sikkert rine, jeg mente rent generelt. Om dette var vanlig sjargong på en arbeidsplass ville jeg lett ha kalt det for mobbing.

tink sa for 13år siden:

Jeg har ikke opplevd direkte mobbing selv, men på en tidligere arbeidsplass var det definitivt ulike virkelighetsoppfatninger og på en av de andre avdelingene var det en som sluttet fordi h*n mente seg mobbet.

Den gangen tok jeg det opp med ledelsen, men det hele ble dysset ned. Ung og uerfaren ønsket jeg ikke å rote i ting jeg egentlig ikke kjente til. Siden har jeg selv erfart at "mobberen" har en tendens til å ta æren for det meste, for å vri på ting som har blitt sagt og bestemt. Og for å snike seg unna ubehagelige konfrontasjoner med å løfte på skuldrene og ikke forstå noenting.

Mobbing eller ikke? Det er ikke mobbing i den forstand at man går spesifikt inn for å bryte ned en person. Spesielt sunt arbeidsmiljø er det ihvertfall ikke.

kie sa for 13år siden:

Jeg tror jeg elsker deg litt i denne tråden. :hjerter:

Og ellers, for å svare på HI: Jeg har sett og vært utsatt for mobbing. Jeg er ikke i tvil om at det var det det var, og det har heller ikke vitner og andre vært. Veien opp og frem igjen har vært lang, til tider sabla tung og faktisk også lærerik. Jeg er ikke fremme enda og reagerer nok med litt følelser i forhold til temaet fortsatt.

1. Maverick skriver mye viktig og riktig i denne tråden. Mobbing er alvorlige greier med alvorlige konsekvenser.
2. Jeg blir også litt frustrert når jeg hører om misbruk av mobbebegrepet. Å bli utsatt for mobbing er noe av det jævligste og mest selvfølelsessvekkende (jada, her lager vi egne ord) jeg har opplevd. Jeg vil nødig forveksles med noen som er snurte for å få beskjed om å kutte ned på røykepauser, liksom.
3. Påstander om dårlig utført arbeid er noen ganger berettiget og andre ganger systematisk mobbeteknikk. Det er viktig å få med seg også. Om en dyktig arbeider plutselig er helt udugelig når h*n er på vakt alene med kolleger som ellers fryser ut, latterliggjør og vanskeliggjør arbeidet for vedkommende, bør det kanskje ringe en bjelle.

Sure Eplet sa for 13år siden:

Det er mange måter å mobbe på, og ikke alle er like lette å se. Og det man ser er ikke alltid hele sannheten :niks: en dame jeg kjenner ble lagt an på av lederen sin. Først i skjul - et klaps her, et stryk der, en klem nå og da. Gradvis, gradvis, gradvis - over flere år - ble det verre. Hun avviste, men led av god oppdragelse. Det tok lang tid før hun virkelig begynte å steile, og da hadde de andre på arbeidsplassen forlengst sett hva som skjedde. Trodde de i alle fall - det de så var en ansatt som hadde lagt seg på rygg for sjefen sin, og som etter hvert begynte å få kalde føtter fordi hun plutselig hadde kommet i et fast forhold på privaten. Da hadde damen det er snakk om tatt problemet et hakk høyere opp, men der hadde de jo også fått med seg dette. Blir hun trodd? De mente at hun overdrev. Blir sjefen trodd? Vondt å si - han hadde aldri gjort noe galt, mente han. Bare blitt forelsket og gitt henne fortjent oppmerksomhet.

Det som så skjedde var at trakasseringen fra lederen tok slutt. Vel og bra :nemlig: men for kollegaene var hun fremdeles hun som la seg på rygg for sjefen og siden fikk kalde føtter. Både slutty OG feig altså. Og det snakket de mye om. Særlig den ene på avdelingen brant voldsomt for at denne umoralske og ukristelige kvinnen ... jah, you get it.

Det som gjerne skjer når det er kultur (ukultur?) for å snakke nedsettende om et menneske, er at folk blir mer kritiske til vedkommende. Det er lettere å se feil, og veldig enkelt å påpeke feil, det blir greit å stille kritiske spørsmål uten å tenke seg om og ... ja, i det hele tatt. Vedkommende blir en stående vits, en raring, gjør ikke jobben skikkelig, er engstelig og nervøs for alt mulig - knekker kanskje sammen i gråt støtt og stadig, et tydelig tegn på nervesammenbrudd og ... hm ja.

Det blir veldig slitsomt å være den som blir utsatt for alt dette, samtidig som det er vanskelig å se hva man er med å bidra til ved å være med på for de som står rundt. Det trenger ikke å være mer enn en virkelig mobber som virkelig bidrar aktivt - resten er med på kjøtt og flesk i passiv mobbing.

Puh, dette ble langt. Poenget mitt er at mobbing er ikke noe som skjer bare med rare mennesker med store ører eller for mange røykepauser. Den KAN skje hvem som helst - det eneste som trengs er en mobber og et miljø mobberen kan blomstre i, og så er dritten i gang. Jeg tror at det viktigste man kan gjøre for å ikke havne i en passiv mobbesituasjon er å ha et bevisst forhold til hva som kommer ut av munnen. Ikke alle mobbere er bøller med bart og kaktuser under armene, noen er respekterte arbeidstakere og dyktige manipulatorer.

Pebbles sa for 13år siden:

For et flott og tankevekkende innlegg, Sure Eplet!

him sa for 13år siden:

Grunnen til at jeg mener det er lurt å fokusere på årsaken til mobbing har jo noe med hva man kan gjøre med det. Jeg synes jo at hva man skal gjøre bør være fokuset heller enn hvor "slemme mobberene er" eller "hvor synd det er i de som blir mobbet". Det er ikke slik at alt som er sant er konstruktivt.

Pøblis sa for 13år siden:

Jeg synes maverick og Grønne eplet skriver fint her.
Jeg er iikke enig i at det alltid er ulike virkelighetsoppfatninger som forklarer hvorfor noen føler seg mobbet. Noen ganger er det mobbing/trakassering/hva man velger å kalle det. Noen ganger er det faktisk slik at det er en som tar/gjør feil og en som har rett i en konflikt mellom to parter.
Jeg er egentlig ganske opptatt av at det slett ikke alltid er slik i konflikter at sannheten alltid ligger ca. midt imellom det to parter oppgir å være sin virkelighet.

him sa for 13år siden:

Pøblis sa for 13år siden:

Det har du selvsagt rett i. :ja: Det jeg egentlig mener, er at det ikke er slik at to ulike parter i en konflikt eier halvparten av sannheten hver.

Neket sa for 13år siden:

Jeg har ikke opplevd/sett mobbing på noen av mine arbeidsplasser, men det betyr jo ikke at det ikke skjer andre steder. Vi har nettopp hatt en episode blant personalet på skolen til eldste, og det var skikkelig stygge greier. Og det er ikke mobberen(e) som ikke jobber der lenger, for å si det sånn.

emm sa for 13år siden:

Denne har jeg sett et par ganger også, og "vitnet" i et tilfelle som var særdeles grovt. Dessverre ble utfallet at den som ble mobbet sluttet med en kompensasjon. Min oppfatning er at i noen deler av arbeidslivet blir det mange unødvendige pressituasjoner, særlig der nedbemanning og innleid hjelp er vanlig, og derved blir enkelte, som i utgangspunktet ikke ville vært det(?), stygge med andre.

kie sa for 13år siden:

Veldig viktig. De som har forsket på mobbing sier også noe av dette. At man må være forsiktig med å blande sammen konsekvenser av mobbing og årsaker til det. For det å bli utsatt for mobbing gjør jo gjerne noe med en. Selv syntes jeg at jeg ble en dårligere arbeider etterhvert. Jeg ble skvetten, søvnløs, hadde magetrøbbel, treg og ufokusert. Det er jo kjeeeempepopulært å da under tilpassede arbeidsoppgaver/gradert sykmelding be om å bli fritatt for oppgaver der konsentrasjon og tempo er viktig.

Blåklokke sa for 13år siden:

Slik jeg oppfatte det så er dette noe som absolutt skjer i samfunnet vårt og det er jo virkelig ikke bra.

Er dette temaet satt på dagsorden i noen som helst grad? Jeg hører aldri om det så jeg har ikke inntrykk av at det er noe som jobbes så mye med. Ser dere skriver at det forskes på men jeg har ikke fått med meg at dette er noe som er prioritert.

Er det litt slik som det var i gamle dager at å ha en psykisk lidelse var noe man helst ikke skulle snakke om og at folk ikke få hjelp for problemene sine for ikke å bli sett ned på?

kie sa for 13år siden:

Jeg blogget litt om det for et par år siden. Der er det i alle fall noen lenker og info fra forskning.

I tillegg har denne damen skrevet og holdt en del foredrag om mobbing. Mobbebloggen ble etablert da hun skrev "Fordi jeg fortjener det?" og inneholder også en del info.

Skremmern sa for 13år siden:

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg har tenkt en del på dette de siste dagene. Jeg var på foreldremøte i barnehagen til Smurfen i går, og der ville en mor sette noe på dagsorden. Å lære barna å oppføre seg allright mot de som de misliker. Det er mye fokus på venner, å behandle venner og de man liker fint, men hvordan skal man behandle de man ikke går overens med. En annen mor kunne fortelle at på deres sønn skole, har de en regel som sier at det ikke er lov å si nei hvis noen spør om å få leke sammen med noen. Ped.leder sier at en sånn regel har vi ikke her, og kommer heller aldri til å få. Det måtte være lov å mislike noen og ha et ønske om å leke med noen andre. Men man må behandle dem ordentlig, ikke være slem, men ha respekt og blablabla.

Styrer er i rommet og hører på. Hun bryter inn og sier at dette ordet å "mislike" er veldig sterkt, og at man skal ha en temmelig god grunn for å mislike andre. Hun sier at denne "leke med alle"-regelen er fin på den måten, og at vi ikke skal gi barna en grunn til å utestenge og mislike andre. Og da må man starte tidlig.

Jeg synes dette er veldig tankevekkende, spesielt etter "jeg liker deg ikke"-meldingen jeg fikk servert her om dagen. Jeg føler meg ikke mobbet, altså, men jeg følte meg litt avkledd fordi jeg ikke kjenner vedkommende og vedkommende kjenner ikke meg. Men sårt var det, i flere dager etterpå, og jeg prøvde å sette ord på hvorfor det er sårt at en total fremmed sier noe sånt. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er veldig få personer jeg misliker, som jeg ikke liker og som jeg kan stå inne for. Altså sagt det til dem, og hatt det helt greit med meg selv etterpå. På en tidligere arbeidsplass opplevde jeg at en kollega var brysk mot meg. Hun anklaget meg for noe som ikke var sant, og selv om jeg visste at det ikke var sant og selv om jeg visste at alle andre visste at det ikke var sant, hørte en del av meg på henne. Jeg er en sånn som liker å bli likt, men jeg er ikke villig til å jatte med andre og snu kappen etter vinden av den grunn. Jeg håper at forskjellige meninger til tross, synes folk at jeg er en ok person. Denne dama på jobb kan umulig synes det mtp hva hun gjorde mot meg, og selv om denne episoden fikk meg til å faktisk mislike henne, så var det sårt å tenke på. Det gjør meg kanskje svak, ikke vet jeg, men jeg er nå engang skrudd sammen sånn.

Og jeg har venninner som kaster ut dette ordet i tide og utide "jeg liker ikke den og den", "jeg misliker den og den", og når jeg spør hvorfor, så er det sjelden noe voldsomt som ligger til grunn. Det kan være måten de snakker på, måten de sier ting på, forskjellig syn på livet, barneoppdragelse mm. På et arbeidssted vil man merke sånt. Er det en bekjent av en bekjent det er snakk om, kan man holde seg unna, snakke med noen andre og omgås bare ved spesielle anledninger, kanskje, men på et arbeidssted merker man sånt. At man blir mislikt.

For å avslutte delen av innlegget mitt som tar for seg forum, vil jeg si at det er flust av personligheter her inne, og noen er naturlig nok mer kjente og fremtredende enn andre. Det er sånt som gjør forumet spennende og levende! Uttalelsen jeg fikk var ikke spesielt sjokkerende eller uventet, man er da voksen, men det gjorde likevel noe med meg å lese det. Jeg er kanskje litt naiv på det punktet. Jeg tenkte med en gang at nå må jeg gjøre noe her. Slutte å mene så mye, si så mye, ikke delta hele tiden, ikke bli oppjaget eller hormonell og skrive noe jeg kanskje angrer på. Jeg tåler kanskje ikke svaret. Det var rett og slett ekkelt, og hvis det er slik at man misliker andre så lett, og mislike er jeg enig med styrer i barnehagen er et sterkt ord, så er det ikke rart konflikter oppstår rundt om.

Jeg har en mor og en bror som bruker "hater" om alt mulig. Hater regn, hater snø, hater den og den serien, hater å våkne før vekkerklokka ringer osv. Når storesøster bruker det ordet om å stå opp tidlig eller å måtte legge seg tidlig, prøver jeg å ta det med rota og lære henne andre ord. At å hate er et sterkt ord, og at folk legger forskjellige ting i det, så det kan være greit å tone det ned litt.

Dette ble veldig langt, og en blanding av alt mulig rart, ser jeg.

Pebbles sa for 13år siden:

Ordet "mislike" sitter langt inne hos meg også. Jeg har blitt såpass sosialt rund i kantene i voksen alder at jeg synes de aller fleste er ok folk - det er mulig jeg har vært spesielt heldig med kolleger og annet nettverk, for jeg kan telle på én hånd folk jeg "misliker". Det er da fortrinnsvis folk som behandler andre mennesker dårlig - jeg misliker aldri andre for småting.

Jeg synes ikke det er rart om man blir lei seg for uttaleleser om en selv på nett. Den jevne, aktive FP'er vet mer om mitt indre liv enn de fleste jeg omgåes irl. Det er klart at man da gjør seg veldig sårbar for tilbakemeldinger. Jeg har ved en to-tre anledninger fått "støttende" kommentarer av arten "Dette er jo helt sjokkerende, men jeg er faktisk enig med Zoë :sjokk: ". Jeg har aldri følte meg mer freakish enn når jeg har lest slike kommentarer. :knegg: Så fuckings far out er jeg vel for pokker ikke, tenker jeg da.

Jeg har mer enn én gang prist meg lykkelig for at jeg aldri har vært utsatt for mobbing eller annen form for trakassering. Når man kjenner hvor vond én enslig sårende kommentar i enkelte situasjoner kan være, så kan man bare forestille seg hvor negativt gjentatt nedvurdering og plaging vil være for psykisk og emosjonell velvære og i sin tur selvfølelsen. Det har jeg stor respekt for.

Jeg synes du setter ord på noe viktig mtp behandling av folk man ikke har så mye til overs for, Skremmern. Så lenge det ikke blir en daglig tvangstrøye, så tenker jeg at barn ikke har vondt av å tilbringe litt tid med andre barn som de ikke er en fullkommen match med. Og samtidig så er dette med å behandle alle andre respektfullt og omsorgsfullt det aller beste grunnlaget for å skape et klima der mobbing ikke får vokse og blomstre.

Jeg hadde senest i dag en elevsamtale med en tenåringsgutt som beskriver seg selv som lett å irritere og litt småarrogant. Han sa følgende: "Jeg har lett for å ikke like andre. Men jeg viser det ikke tydelig og jeg oppfører meg høflig mot alle."

Che sa for 13år siden:

Vi har hatt tendenser til å være "i varmen" eller ei. Det er for meg mobbing på høyt nivå når det kommer fra ledelsen.

rine sa for 13år siden:

De eneste gangene jeg har hørt noen har sagt (eller skrevet) rett ut av de ikke liker meg er faktisk her på FP. :gruble: Jeg blir sikkert mislikt andre steder også, men det er litt zpesielt at man føler behov for å si det rett ut, ja.

Nora H sa for 13år siden:

Har sett mobbing fra sjefer overfor ansatte. Ansatte som til slutt ikke har orket mer og sluttet. Sjefer som vil skvise ut folk de ikke liker. Kvalmende. :nemlig:

Lenam sa for 13år siden:

Jeg liker deg Rine :kozemoze:

Jeg liker ikke alltid meningene dine dog. :knegg:

Skremmern sa for 13år siden:

Oi, det var selvinnsikt, det. Jeg tenker at det er greit å vite at man har et problem på det punktet, for da kan man også, om ønskelig, gjøre noe med det. Jeg har fått en del ting inn med morsmelka fra min negative mor, og jeg har måtte (og må daglig) jobbe knallhardt med meg selv og hvordan jeg opptrer overfor egne barn. Men det er så verdt det. Jeg liker de fleste, jeg kan ikke nevne et eneste nick på dette forumet som jeg misliker, så jeg har ikke et problem der (og det er meget mulig at de som misliker andre mener de har grunnen nok til det og ikke anser det som et problem i det hele tatt), men når vi snakker mobbing, når vi snakker raushet overfor andre, det vi alle (forhåpentligvis) prøver å lære egne barn, så er det å practise what you preach det aller viktigste, tror jeg. Det er ikke nok å bare si det.

Polyanna sa for 13år siden:

Interessante tanker, Skremmern. Det er jo viktig at barna både vokser opp med en evne til å se etter det gode i folk de ikke nødvendigvis "liker" kjempegodt i utgangspunktet, men også med at de lærer seg at de i og for seg er ok å innrømme at noen folk liker man bedre enn andre (men at man likevel oppfører seg anstendig).

Jeg føler i hvert fall at mye av de mobbesamtalene vi hadde på skolen bommet helt, for det ble så ENKELT. "Alle skal få være med - ingen skal være slemme - inni er vi like - tralala". Man turde ikke si eller anerkjenne at "det vil alltid være slik at noen folk vil du synes er dønn irriterende av en eller annen grunn." Jeg tror mange følte at "vær snill med hverandre, alle er så fine og greie" gjorde at man så på det hele som irrelevant og urealistisk. Og at mange ga seg selv frikort til å være ekle mot folk de syns var så irriterende at de ikke taklet det i det hele tatt.

Vi har barn på en liten skole, og det har fordeler og ulemper, men en av fordelene er at jeg ungene rett og slett bare MÅ lære seg å sette pris på de de har å leke med. For det er ikke så mange å leke med. Det skaper gnisninger og frustrasjoner: min firkantede, ordentlige, urampete og litt uempatiske fyr både irriterer seg over og irriterer den kreative, utadvendte, fantasifulle og, eh, fleksible-med-sannheten, vennen sin. Men de lærer litt hver gang det smeller, og setter mer og mer pris på hverandre, er oppriktig glade i hverandre og jeg tror begge har fått med seg en veldig verdifull lærdom for livet av det vennskapet.

Polyanna sa for 13år siden:

Og angående spørsmålet i HI:

Nei, jeg tror ikke jeg har sett mobbing blant voksne. Jeg har vært velsignet med å jobbe på veldig "rasjonelle" arbeidsplasser med veldig grundige og innarbeidede måter å gi tilbakemeldinger på. Da kommer man ikke så langt med ubegrunnet skvalder, og man vil få fanget opp om noen røyker mer enn de jobber, før det plutselig kommer som en sjokkbeskjed.

Det betyr ikke at jeg ikke har opplevd konflikter, eller har blitt behandlet urimelig. Jeg har grått på do jeg også. Men det har ikke vært systematisk eller over tid. Og det har blitt håndtert.

Billa sa for 13år siden:

Jeg absolutt hater all form for utestengelse og latterliggjøring av andre. Voksne eller barn spiller ingen rolle, og selvhevdelse på grunn av det ene eller andre (kunnskap, intelligens, økonomi) er en av de absolutt dårligste egenskapene jeg kan tenke meg. Sammen med mangel på evne til å tenke selv, og av den grunn bare kaste seg på en eller annen flertallsbølge .Dette synspunktet lar jeg nok av og til komme til syne her på FP også...

Jeg er skrekkelig stolt av at datteren min får skryt av klassekamerater for å "si de riktige tingene" når det gjelder rettferd og rett og galt, og evner å stå for det hun mener selvom hun er alene om det. De egenskapene har jeg helt bevisst vært med på understreke viktigheten av. Utestengelse og ekskludering i skolegården for eksempel har vi snakket MYE om.

Jeg er leder på min arbeidsplass, og er veldig bevisst på at min rolle og oppførsel setter eksempel for personalet. Mobbing, ufinheter eller manglende hjelpsomhet er helt uakseptabelt hos oss, og det blir slått ned på umiddelbart. Det er viktig for meg at særlig nye (ofte unge) ansatte skal føle seg trygge og iveratt, og jeg har for flere år siden gitt skriftlig advarsel i et tilfelle hvor en en nyansatts autoritsrolle ble "testet" ut.

Mobbing er ugreit i alle former, men det er viktig for meg å få høre alle de involvertes syn på saken. Vi føler ting ulikt, og vi har ulike måter å formidle det vi sier og mener på. Hvis jeg hadde fått vite at en av mine ansatte hadde følt seg mobbet av meg hadde jeg blitt helt knust, og virkelig gått langt inn i meg selv for å endre min måte være på.

Liljekonvall sa for 13år siden:

Mobbing, kanskje men jeg følte meg iallefall trakassert på en av mine tidligere arbeidsplasser. Åpent kontorlandskap og i såpass lite rom, at alle hørte hva alle sa. Vi hadde ei skikkelig hurpe, som trodde og mente hun var den viktigste personen i firmaet. Gift med en avdelingsleder, så om hun var bitchy, så var det ikke så mange som turte å ta igjen med henne.
Minst et par av gutta, var veldig på nett med henne og jeg fikk skikkelig sjokk første dagen jeg hørte hun baksnakket disse gutta også. Smisket med dem når de var tilstede og baksnakket så fort de var ute av kontoret. Og slik holdt hun jo på med oss alle.

Tilslutt rant begeret mitt over, og jeg tok igjen med henne.
Og hva skjedde da ? Jo da, jeg ble nå lagt for hat!

Om å gjøre å slenge mest mulig dritt. Vi hadde også en del vikarer, og hver gang det kom en ny, så ble vikaren raskt tatt med ut for pause/røykepause og jeg ble baksnakket til de grader :mad:

Dette gikk opp for meg da jeg et par ganger sto og snakket med vikarer, og de etterhvert utbrøt "du er jo ikke sånn som NN sier jo :eek:". Og de fortalte da hun hadde sagt ting om jeg (som selvsagt ikke hang på greip) så fort de hadde kommet første arbeidsdag.

Jeg tok det opp med ledelsen, men ingenting ble gjort. Hun var såpass viktig for jobben, for var jo en av få uten barn, som kunne jobbe overtid nårsom helst, og dessuten gift med en avdelingsleder, en som var konfliktsky som fy (han satt jo rett foran henne og hørte all drittslenginga hennes).

Og kundesamtaler ble gjenfortalt av NN, med høy og skingrende stemme, gjerne endel overdrevet....for å få de andre til å le / bli imponert.

Da jeg ble 50% sykemeldt under svangerskapet med minste, ble jeg flyttet til et annet kontor, for å gjøre forefallende arbeid, samt endel oppgaver knyttet til jobben min. (det fungerte ikke å jobbe halv stilling i den jobben jeg hadde).
Satt sammen med regnskapsdamene på jobben, og der hadde vi det veldig koselig. Sååå deilig å slippe å høre skingrestemmen som snakket overdrevent høyt, slik at alle skulle høre hva hun så.
Så deilig å slippe å høre all drittslenginga.

De visste også hvordan NN var, men orket ikke ta tak i det, siden de satt et annet sted og ikke hadde daglig kontakt med vedkommende.

Så etter 2 års permisjon (ett år uten lønn), bestemte jeg meg for å si opp jobben min. Ikke for at jeg var redd NN eller fikk vondt i magen av å skulle gå på jobb og møte henne, men rett og slett fordi jeg fant ut at jeg ikke orker å bruke mesteparten av dagen min til å sitte å høre på dritt. Så mye var ikke jobben verdt, selvom jeg hadde vært der i 5 år og ellers var veldig fornøyd med jobben.

Jeg konkluderte bare for meg selv, med at hun hadde oppmerksomhetstrang og mulig dårlig selvtillit. Tråkke på andre gjør seg selv så mye større lizzm....

kie sa for 13år siden:

Dette tror jeg er en av de viktigste egenskapene en arbeidsplass kan ha, etter mitt syn. Ingen er garantert at det ikke dukker opp konflikter, dårlig stemning og kjip behandling av kolleger osv. Men det at det blir tatt tak i på en ryddig og grei måte når noe skjer, har alt å si.

rine sa for 13år siden:

Takk for det, men hvorfor quoter du NoraH? :knegg:

Eller det kan være sjefer som prøver å bli kvitt folk som ikke fungerer. Egentlig er vel det like så sannsynlig. :vetikke: Jeg for min del kan godt jobbe med folk jeg ikke er så stor fan av, men jeg kan ikke jobbe med folk som ikke fungerer i jobben.

Og, ja, mobbing og utestengelse foregår i høy grad på FP også. Ganske ofte kan man jo lese at "nei, men da passer du kanskje ikke inn her, da..." hvis en nybegynner har feil meninger og i tillegg ikke klarer å argumentere ordentlig for de. Jeg er likevel ikke sikker på om det er riktig å stille samme krav til et forum som til en arbeidsplass. Har vi en plikt til å være hyggelige mot alle, eller er forum en friarena der folk må passe inn eller la vær?
Eller var dette kanskje opptakten til en helt annen diskusjon? :gruble:

007 sa for 13år siden:

Jeg tror ikke jeg har sett eller opplevd mobbing blant voksne eller på arbeidsplassen, men jeg har opplevd en kollega som følte seg mobbet og der vi andre satt igjen som store spørsmålstegn.

Jeg har også opplevd utestenging og manglende inkludering og det var vanskelig. Jeg er ikke så veldig inkluderende mot nye den første måneden, jeg er litt sosial klønete, er brauten og høyrøstet og sier de feile tingene og virker sikkert kjempeselvsikker når jeg egentlig føler meg som et nek, så jeg holder meg litt i bakgrunnen den første tiden, kjølig og avmålt .
Denne nye kollegaen var en ung, nyutdannet jente som ikke under noen omstendigheter slapp inn i den erfarne hønseflokken på jobben. Så da måtte kjeitete meg ta meg av henne, og jeg var selvsagt livredd for å skremme vettet av jentungen og å si og gjøre de feile tingene. Men det gikk bra, hun kom gradvis inn i varmen, og ble veldig glad i meg. :knegg:

Men jo - det finnes voksne som mobber. Det vinnes voksne som går inn for å trykke andre mennesker ned i driten, enten for å heve seg selv eller fordi de liker å se andre nede.

Og Skremmern: Jeg er en som bruker sterke ord og mange utropstegn. Jeg hater mandager, jeg hater gult. Og slik er jeg, slik snakker jeg. Om om andre føler seg mobbet av mine sterke ord (det er det nemelig godt mulig at noen sarte sjeler gjør), så er jeg enig med Him: Da har vi forskjellige oppfatninger av virkeligheten.

Skremmern sa for 13år siden:

Ja, altså, jeg nekter ingen å bruke "hate", men jeg vil ikke at mine barn skal gjøre det, så jeg lærer dem andre ord. Det siste du sier, at andre kan føle seg mobbet av de sterke ordene, kommer jo helt an på hva du sier og hvilken sammenheng du sier det i, jeg tviler på at noen tar seg nær av at du hater mandager.

007 sa for 13år siden:

Jessica sa for 13år siden:

Ja det kan man si.

Kollegaer sa fra til ledelsen, men ledelsen gjorde ikke annet enn å ringe mobbeofferet en måned etterpå for å høre hvordan det gikk. Da satt mobberen rett bak skilleveggen så offeret svarte sjefen: Det går på et vis.

Dermed var problemet løst for sjefen og offeret hørte ikke noe mer. 6 måneder etterpå ba offeret om overflytting til en annen del av landet. Sjefen spurte ikke noe om hvorfor. Problem løst!!!

Acsa sa for 13år siden:

Jeg har sett mobbing på arbeidsplassen, og jeg har vært sterkt involvert i en mobbesak som del av tiltaket mot mobbing (tilstede på alle møter i gruppen selv om jeg ikke hadde faglig grunn til å være der, innkalle sammen med gruppeleder, godkjenne referatet før det sendes ut for formell godkjenning osv. Kort sagt - barnevakt i et år.) Der var det en salig blanding av det som nevnes i første del av denne tråden - reell mobbing og forskjellig virkelighetsoppfatning. Og den som slang mobbekortet i bordet var den jeg har oppfattet som mest åpent mobbende i gruppa. De ble rett og slett bedt om å være høflig mot hverandre og dersom de ikke klarte det fikk de heller unngå å være sammen uten at jeg var tilstede, og så fikk de beskjed at om de ikke klarte å oppføre seg fikk de ikke den sårt tiltrengte ekstraressursen de hadde bedt om.

Anuk sa for 13år siden:

Ja, men er det greit at en sjef skviser ut ansatte som de synes ikke fungerer da? Og hva betyr det å ikke fungere, hvem er det som skal definere det? På en arbeidsplass må man jobbe med de kollegaene man har, det gjelder også sjefer. Og en ledereoppgaver er da å få folk til å fungere på best mulig måte i jobben? Da forsøker man vel ikke etter beste evne å mobbe dem ut for å bli kvitt dem? Det synes jeg faktisk ikke er greit.

Jeg har vært i en sak av den typen. Der var sjefen missfornøyd med først en ansatt og etter hvert en til. Det var når nr to også begynte å bli plaget at vi andre begynte å skjønne at det handlet om mer enn at den ene ansatte ikke fungerte helt i jobben. De ble kjørt og kjørt på at de ikke gjorde bra nok jobb, en hver feil ble tveret i det lengste og alltid burde ting vært gjort på en annen måte. Problemet var at disse to hadde samme jobb som sjefen hadde hatt tidligere og derfor ble de lett bytte for en kontrollfreak som absolutt ikke skulle vært sjef. Vi andre slapp til dels unna fordi vi hadde et fagområde der han ikke kunne og dermed kunne han ikke detaljstyre oss, men stakkar den som kom med et forslag til at noe kunne vært gjort annerledes, tok opp noe vi kanskje burde tenke på (som han ikke hadde tenkt på), eller noe annet som kunne oppfattes som kritikk.

Mulig han følte at greia var at han ikke kunne jobbe med folk som ikke fungerte i jobben. Mulig at vi kan si at det handlet om ulik virkelighetsoppfatning. Men når folk går fra å være selvstendig og dyktige i jobben sin, til å bli zombier som knapt tør å åpne munnen og gruer seg til hver dag på jobb. Er det en grei oppførsel av en leder? Jeg vil kalle slikt mobbing.

Pelle sa for 13år siden:

Vært vitne til to tilfeller der en ansatt følte seg mobbet.

1. Kvinnelig nyansatt ung kokk ble ansatt som ass. kjøkkensjef - første kvinnelige ass kjøkkensjef på stedet. Ingen gadd høre på henne (unntatt jeg og en annen kvinnelig kokk). Hun var superhyggelig og flink, men ble regelrett frosset ut av eldre kvinner som slett ikke ville ha en damesjef. Beskjeder ble overhørt, baksnakking, latterliggjøring. Hun sluttet, og det var veldig leit for oss to som likte henne. Sjefen gjorde ingenting.

2. Dame omplassert fra annen arbeidsplass. Fungerte helt elendig, særlig med tanke på at hun faktisk skulle jobbe med mennesker. Hun tvangsmatet feks handikappede, gjorde hagearbeid fremfor å ha tilsyn med de hun skulle, trallet og sang når andre skulle sove. Dette ble tatt opp (på ok måter) flere ganger, både av andre ansatte og ledelse. Hun endret ingenting. Når ting ble tatt opp gjentatte ganger var det plutselig mobbing. Etter en sykemelding ble hun atter omplassert.

Lenam sa for 13år siden:

For mye rødvin. Ikke bare blir jeg amorøs, jeg feilqouter også. :skuffet:

Maz sa for 13år siden:

Mobbing er et litt spesielt begrep. Det betyr jo noe annet nå enn den opprinnelige betydningen. I Norge har det vist ikke noe med en "Mob" å gjøre.

Jeg tror det ofte har med forskjellige oppfatninger å gjøre. Jeg har selv problemer med en kollega som synes jeg er ûberteit og viser det tydelig. Du snakker da rulling med øyne himling med øyne osv. Ingenting jeg gjør er bra nok, men dersom jeg gir det til min kollega som så tar eierskap og presenterer det så er det helt flott. Veldig slitsomt og dumt. Men mobbing er det ikke. Det er sikkert delvis min feil.

Adferden er selvfølgelig bak mål, men det må være lov å ikke like noen.

Billa sa for 13år siden:

Jeg må bare få spille inn at dette er langt over grensen for hva som hadde vært akseptabelt hos meg. Aldri i livet om det er OK å sitte å himle med øynene og tydelig vise for omverdenen (og den det gjelder) at man synes at en kollega er kjempeteit. Uenighet er ok, og det er også greit at man ikke kan være bestis med alle, men dette hadde jeg ikke funnet meg i, og det synes jeg ikke du skal gjøre heller, Gjentagende hendelser ER mobbing, og jeg kan ikke komme på noe som helst som skulle rettferdiggjøre en så primitiv oppførsel. Dette problemet eier ikke du! Makan!

Nora H sa for 13år siden:

Ja, det kan også være tilfelle, men på denne arbeidsplassen er det så absolutt ikke tilfelle.