Jeg har fått noen spørsmål fra en tysk kollegas kone som jobber med et interkulturelt oppdrag.
Hun vil vite gjerne ha hjelp med følgende:
What do you think are the biggest differences between Americans and Norwegians? [color=#000080][/color] We are also still looking for people who could give 1.5 hour-presentations about Successful Business in Norway and a Host National talking about values and key themes shaping the behaviour of Norwegians. If you can think of anyone who might be interested (selvsagt mot betaling). De kommer å være i Stavanger.
[color=#000080][/color]
Kan du gi meg dine tanker?
Boka av Odd Børretzen, "Hvordan forstå og bruke en nordmann" er hvertfall artig, den finnes på engelsk og beskriver endel ting som er typisk med nordmenn. Den finnes på tysk også tror jeg. Men den er best på norsk :)
Ellers lurer jeg på om det er en av programlederne i Migrapolis på NRK som har sett mye på dette? Hun er amerikaner hvertfall, og har vært her lenge, og gjør seg en god del betraktninger om slike forskjeller på TV hvertfall. Det kan jo være verdt et forsøk å kontakte NRK/henne og høre? Hun er mørkhudet, har langt rasta-aktig hår.
Også var det en amerikansk dame på TEKNA-kvinne-nettverkssamling i fjor eller året før og holdt foredrag om kulturelle forskjeller og slikt. Hva var det nå hun het?
Det er bare synsing vi skal komme med her, ikke sant? I så tilfelle så vil jeg si at en typisk forskjell mellom amerikanere og nordmenn er at vi er mykere. Vi synes det er status å være familiekjære, mens amerikanere har karriere og penger høyere oppe på statuslisten. Jeg husker å ha lest en gang at Norge er det mest feminine landet i verden, etter Sverige. Mens USA er et maskulint land. Feminint/maskulint spiller her på nettopp det med myke vs harde verdier.
En ting jeg tror er et sjokk for amerikanere, i hvert fall innen business, er at vi nordmenn kan være litt sånn "ikke så nøye". At vi går klokka 4 selv om presentasjonen KAN bli bedre. At vi ikke gidder bruker en time på perfekt hår, hver morgen. ;) Mer "gylden middelvei", liksom.
At vi er så "liberale" politisk (og moralsk) sett er nok også er sjokk. Og så sosialdemokratiske. De fleste synes det er hylende morsomt å høre historier fra 90-tallet, om butikkenes åpningstider og en tv-kanal og sånt. At det tross alt har blitt bedre...
Mange amerikanere syns det er sjokkerende at vi tar våre utrolig gode velferdsordninger så for gitt, og attpåtil klager over dem. ("Hva? Dekker man ikke lønn under permisjon over 6G??") De veksler mellom å synes at vi er heldige og at vi er noen bortskjemte slabbedasker som ikke evner å ta ansvar for vårt eget liv...
Høy yrkesdeltagelse blant kvinner, kombinert med mange barn er et særtrekk som sikker bør forklares: At håndterlige arbeidstider (også for "krevende" stillinger), gode permisjonsordninger, syke-barn-dager, etc, gjør det mulig for kvinner å være både mødre og karrierekvinner, uten å måtte sette ut barneoppdragelsen til en nanny.
Jeg leste for en tid tilbake denne artikkelen fra 60-minutes: cbs5.com/minutes/sixtyminutes_story_181003223.html
Den handler riktignok om forskjellen mellom franskmenn og amerikanere, men jeg kjente igjen mye av det som stod der:)
