Jeg har strengt talt ikke helt sansen for tatoveringer, men vurderer det nå.
Det ska ikke være en som synes spesielt, og jeg vil ha forbokstavene til mannen min og gutta mine. Jeg vil ha den i området der klokka er, på undersiden. Hvor teit er det egentlig? Det blir mer min private greie, og den skal ikke være veldig stor. Jeg har ikke noen problemer med bokstaven til mannen, vi har vært sammen i 22 år, og han er uansett grunnen til at jeg har gutta. Er det 40 års krisa som snakker? (Jeg blir 40 år i november. )
Jeg ville ikke tatovert forbokstavene til noen andre enn barna mine, kjenner jeg, men det blir jo en personlig vurdering. Tenker du kun bokstavene, eller integrert i noe annet sånn at det ikke blir fullt så eksplisitt?
Jeg tenker bokstavene flettet sammen på en eller annen måte. Mannen sin forbokstav føles rett, jeg startet å tenke med bare hans bokstav. Men det er jo litt risiko det da.
Når man har blitt 40, tenker jeg at man kan føle seg ganske trygg på å ikke angre en tatovering. Både størrelse og plassering høres ganske beskjedent ut, så om du skulle angre, så tror jeg ikke det vil holde deg våken om natta.
Jeg vet ikke om jeg synes du skal ha tatoveringer på et sted som synes til hverdags hvis du egentlig er litt skeptisk.
Jeg har en tatovering og vurderer å få flere, men er litt restriktiv på hvor synlige jeg synes de skal være.
Før har jeg egentlig syntes at sånne "barna mine" tatoveringer er litt kule. Jeg har forsøkt å overtale mannen min til å ta en. Men så gjorde svigerinna mi det(fullt navn på svært synlig sted), og jeg innså at jeg synes det er blodharry. Så jeg tenker man skal være fryktelig sikker før man gjør det.
Jeg har en veldig personlig tatovering akkurat der, men den er ikke akkurat liten. Vi snakker 8 cm i lengde. Jeg synes tatoveringer skal være personlig. Jeg har forbokstaven til Ungen i nakken, men den er snirklet inn med en speilvent note siden livet mitt var en smule i disharmoni just da.
Jeg skjønner at det kommer til å synes litt, den skal ikke være hemmelig. Jeg tviler på at jeg kommer til å bytte ut klokka med det første. Det er en svindyr klokke med diamanter som jeg fikk i fjor. Jeg bytter så og si aldri klokker.
Hvorfor i alle dager vil du ha tatovering når du ikke har sansen for det?
Hilsen en som aldri ville hatt tatovering noe sted verken av bokstaver, tall eller underlige figurer. Det er mange ting som betyr masse for meg, men jeg trenger ikke ha det skrevet inn på huden.
Har du lyst har du lov, men du bør være helt sikker. Jeg synes også at tatoveringer med fullt navn er litt over the top, men forbokstaver liker jeg.
Selv har jeg lyst på en liten blomsterranke med tre blomster, og forbokstavene til meg og hver av ungene inni blomstene. Jeg finner bare ikke noe "ferdigdesignet" som jeg liker, og jeg aner ikke om de som tatoverer her i byen kan tegne selv.
Har du lyst, har du lov, ja. Og om du er litt skeptisk, er det jo lurt å ha den et sted hvor det ikke er synlig med mindre du selv ønsker.
Sjøl har jeg ikke helt sansen for trenden med fullt navn og fødselsdato på ungene, fler jeg kjenner har fått en slik tatovering i det siste, men hver sin smak.
Jeg har lyst på en liten tatovering, med et veldig personlig motiv, tatovert inn på venstre skulder, men jeg er for pysete. :sparke:
Det satt jeg også og lurte på, for å være helt ærlig.Og jeg synes faktisk at det er litt teit å skulle ha en tatovering, men gjemme den under klokkeremmen. Da er det like greit åla være, og heller kjøpe et pent smykke eller noe annet som symboliserer det samme.
Ok, der så jeg at du hadde svart på det mens jeg skrev innlegget mitt. :)
Har du lyst, har du lov :værsågod: hvis det er noe du har tenkt grundig over og vet at du ikke kommer til å angre på (i den grad man vet det) er det ikke noen fornuftig grunn til å la være?
Jeg er sånn blodharry,for jeg har navnet til sønnen min og årstallet han er født.
Den sitter nede på foten over ankelkonoken. Den er mulig å skjule og den er ikke akkurat i synsfeltet om man går i skjørt/kjole.
Man kan gjerne spørre FP-damene om råd når det gjelder hvilke støvletter man skal ha til hvilket skjørt og sånn, men en symbolsk tatovering synes jeg er en så personlig sak at det egentlig er fullstendig irrelevant hva vi andre mener.
Jeg tror det er fullt mulig å ønske seg en liten, symbolsk tatovering selv om man ikke har sansen for tatoveringer generelt. Selv her jeg valgt å sette inn en symbolk diamant i gifteringen for hver i familien og jeg blir glad hver gang jeg ser på den (og barna elsker det) - om du tenker at du vil bli glad hver gang du kaster et blikk på tatoveringen din, så kan det godt hende at det er helt riktig for deg.
Har du lyst på bokstaver så går du for det. Jeg trodde jeg aldri kom til å ha tatoveringer da jeg var yngre, men så fikk jeg en i gave og jeg elsker den!
Hadde det vært meg så hadde jeg nok heller hatt noe som jeg syntes symboliserer barna og mannen enn bokstaver, men det er nå en smakssak. Når du først skal gjøre det så synes jeg det bør være av en såpass størrelse at man ser hva det er. Blir det for lite så ser det litt ut som skrabling uten definert form.
Jeg ville valgt et annet sted enn håndleddet, selv om du har tenkt på det en stund.
Hvis du gjerne vil se den selv, er kanskje ankelen et alternativ?
Selv har jeg en bak på venstre skulderblad og en på korsryggen. Jeg er kjempefornøyd med dem selv 10 år etter at jeg tok dem, men en av de tingene jeg er mest fornøyd med, er plasseringen... Jeg liker veldig godt at de svært lett kan skjules. Jeg tror kanskje du blir lei av en på håndleddet, særlig når du ikke er så glad i tatoveringer.
Mens jeg har en på skulderen, og det eneste jeg ikke er fornøyd med er at den så og si alltid er tildekket. Blir det en nr 2 på meg, skal den være et sted der jeg kan se den selv, gjerne stort sett hele tida. Ankel/yttersida av leggen eller håndleddet er de hotteste kandidatene.
Jeg tenker at det å tatovere seg er en større og viktigere sak enn hvorvidt de røde støvlettene er kule eller ikke. Så det å rådføre seg, og få argumenter for og i mot ifht. om man skal ta tatovering, selve motivet, plasseringer osv. det synes jeg høres minst like lurt ut som overfladiske spørsmål om kjoler og skjørt. Det er kjipt om man ønsker seg en hest på leggen f.eks, og størrelsen man ønsker seg får motivet til å se ut som en bie.
Jeg for min del er litt der Filifjonka er, jeg kommer nok aldri til å tatovere meg. Men jeg synes det kan være kjempefint. Det jeg derimot er mer skeptisk til, det er å tatovere inn navn på andre mennesker på kroppen, det være seg partner eller barn. Grunnen til at jeg er skeptisk er at jeg ser både i egen og andres slekt at brutte familiebånd både i forhold til barn/foreldre og ved skilsmisse er ganske normalt. Man behøver ikke å være verdens største drittsekk av en forelder for å miste kontakten med barna sine, eller få et problematisk forhold til et eller flere av dem. Det er litt vanskelig å forutse som småbarnsforelder. Jeg prøver å se for meg moren til Anders Behring Breivik med "Anders" oppover hele armen, bare sånn for å sette det bittelitt mye på spissen.
Jeg får litt sånn krise-vibber, Sorry! Jeg er ikke glad i tatoveringer noe som helst sted, men lar meg grøssende fascinere av alt det som folk etterhvert "pynter" kroppene sine med.
Og kom i samme slengen på en kunde jeg hadde innom som hadde tatovert inn fødselsdatoen til sønnen sin. Hun hadde vært på ferie på Gran Canaria, og gjort det en lystig kveld, etter x-antall drinker. Datoen var feil oppdaget hun dagen etter, og når tatovøsen skulle rette det opp, ble det infeksjon (derav besøket til apoteket). Men, det som var var litt morsomt, var at hun var kjempeflau over hele påfunnet, for denne damens sønn var født i 1983, og synes ikke det var så kult at mora etter 28 år kom hjem fra syden med hans fødselsdato (lite elegant) tatovert inn på underarmen :knegg:
Irma, det har du sikkert rett i. Selv synes jeg det burde være irrelevant om andre ikke liker tatoveringer om man selv har skikkelig lyst på en. Å få tips om størrelse og plassering etc. er noe annet.
Har du virkelig lyst, har du lov. :jupp: Jeg fikk tattovert to blomster og forbokstavene til barna på leggen i fjor, og jeg ELSKER tattoveringen min. Jeg ville ikke vært den foruten, og kommer garantert til å få flere. Planen er å få tattovert Ordo ab Chao på håndleddet neste sommer. :jupp:
Men nå sier ikke Anne C i hovedinnlegget at hun har skikkelig lyst på en. Hun sier at hun vurderer saken, og at hun strengt tatt ikke har sansen for tatoveringer. I tillegg spør hun hva folk synes om den type tatovering hun ønsker seg. Hadde hun laget en tråd hvor han sa at hun har kjempelyst på tatovering, men ønsker råd i forhold til hvordan motivet skal utformes og sånt, så tenker jeg at det blir litt rart å kommentere hvorvidt man synes tatoveringer er fint eller ei.
Jeg synes bare det blir så tilfeldig hva de som er innom denne tråden måtte mene - og jeg ville ikke råde noen til å ta en så viktig beslutning basert på det.
Det gjeder mange andre ting enn tatoveringer også, selvfølgelig.
Men klart, ofte kan det hjelpe å tenke høyt sammen med andre.
Jeg synes ikke bokstaver er teit. Ikke plasseringen du ønsker heller. Mitt syn er selvfølgelig farget av at jeg synes tatoveringer er helt greit og at jeg skal ha noe lignende selv. Må bare få designa den først.
Jeg har som sagt tatovering akkurat der du tenker men dog større. Det gjør ikke vondt. Du kjenner det, men vondt er ikke noen god beskrivelse. Ikke om du har en flink tattovør som ikke går for dypt. Jeg blødde ikke engang da jeg tok der. Stol på meg - jeg garanterer.
Personlig liker jeg best tatoveringer som er dekorativt og synes godt. Jeg syns du bør tenke på at små tatoveringer gror igjen i mye større grad enn store, for alle tatoveringer blør litt med åra.
At man ikke går dypt betyr ikke at det er en god tatovør altså, det er ikke alktid positivt at det ikke er dypt. Det viktigste er at det er jevnt.
Jeg tenker ikke at den skal være så liten at den ikke synes, men ikke så stor at det er det eneste man ser på hånda. Jeg er fremdeles veldig i tenkebokse, men mye nærmere en mulig beslutning enn jeg har vært før. Jeg tror mannen synes det er litt teit at jeg vil ha hans forbokstav også.
Krise som i 40-års krise? Eller som i krise ett eller annet med forholdet? Det siste er det definitivt ikke. Men det kan jo være den førstnevnte krisa som gir seg utslag i dette. Ikke vet jeg.
Jeg synes heller ikke det var ekstremt vondt, og jeg har en ganske stor tatovering som gikk over ryggrad og stramme muskler/sener ved nakken. Det var ikke sånn at det spratt fram noen tårer, f.eks. Både fødsler, gallesteinsanfall og halvrøkne leddbånd i kneet gjør betraktelig mere vondt. Men det hjelper å ha en tatovør man er trygg på, så man fjerner redsel fra situasjonen.
Jeg må innrømme at jeg liker best at bokstaver er såpass flettet inn at man nesten må vite at de er der for å se dem, sånn at man mest veit om det sjøl. Det var derfor jeg valgte det for egen del. Men det er klart, smaken er delt, og er det noe som er preget av personlig smak og følelser så er det jo en tatovering! :jupp:
Hvis mannen din synes det er teit at hans bokstav inkluderes, så ville jeg defintivt ikke har gjort det. Hadde mannen min kommet hjem med mine initialer tatovert, så ville det defintivt ikke vært et ekteskapsforebyggende tiltak. :knegg:
Det går ikke an å få designet et slags monogram av bokstavene hos en gullsmed eller noe, som kan brukes som smykke? Et smykke kan jo også romme mye følelser og høytid eller hva man nå skal kalle behovet for å vise at man setter de nærmeste høyt, og gjøre noe varig ut av det.
Jeg hadde samme plan som deg tidligere i år men bare med barnets bokstav og med en tanke om å få bokstaven flettet inn i en blomst. Her er min tråd: www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?t=111528 Men jeg er for kylling og tørr ikke ta den :o. Men ønsket er der fortsatt.
Så nei, jeg synes ikke det er teit. Lykke til med valget!
Få noen til å tegne en til deg, se på den med jevne mellomrom, tegne den på kroppen der du vil ha den og ha den som en leketattoo. Jeg har en tattoo jeg skulle ta i sommer, men når jeg fikk time fikk jeg kalde føtter. Jeg har tatt med meg tegningen hjem, råskisset den på foten, stirret lenge og vel, gjort noen små justeringer o.l.. Neste år satser jeg på at den er printet inn med blekk på foten.
Jeg syntes det vondeste er å ta omrissene på tattooeringene, selve fargeleggingen kjenner du ikke stort til (mulig fordi du på det tidspunktet er helt lammet i huden)
Jeg har fremdeles lyst på en tattis med bokstavene til gutta og mannen. Jeg tror jeg må gjøre det, men synes det er litt skummelt.
Når jeg skulle fikse pass til gutta så hadde hun som satt i luka en tatovering på det stedet jeg tenker meg. Det var en bokstav som var flettet inn i et uendeligtegn. Lurer på om jeg hadde klart å lage noe sånt.
Jeg har en slik på undersiden av venstre håndledd, som er ca. 7-8 cm i diameter. Det er en sol, med forbokstavene til gutta mine snirklete inni, og når man ser fort på den, så ser bokstavene ut som en blomst.
Jeg har ikke angret et sekund, og sparer i denne stund til neste tatovering.
.jpg)
