Jeg har lest det du skrev, og du skrev at det var et gode med flere omsorgspersoner rundt barnet. Det er jeg enig i. Jeg er bare temmelig sikker på at barnehage slett ikke alltid = flere omsorgspersoner.
Det kan virke som om du mener at det finnes flere ettåringer har godt av å gå i barnehage enn det motsatte. Jeg er uenig i det. Visst finnes det ansvarsløse/syke/dårlige foreldre, men de er da ikke i flertall? Hvis du mener at de dårlige omsorgspersonene faktisk er i flertall, skjønner jeg argumentasjonen din. Hvis ikke, forstår jeg ikke at du ivrer så veldig for barnhage for ettåringer.
Om foreldrene mener at ettåringen ikke bør være i barnehage så er det jo fritt frem å velge det. Noen kan få til en løsning med kveldsarbeid/hjemmekontor/besteforeldre, andre kan velge å ta ulønnet permisjon, men hvorfor skal staten betale for det? Vi har allerede fått sponset rundt ett år med full eller 80% lønnskompensasjon, en helt unik og generøs ordning. Å være hjemme utover det må man ta på egen kappe.
Jeg har i grunnen alltid vært for kontantstøtten, fordi jeg tenker at det kan gi litt større valgfrihet. Men jeg synes den er viktigst for 1-2 åringer, og har selv ønske om å ta ett år ekstra hjemme denne gangen.
Da vil selvfølgelig den endringen som er på gang passe meg utmerket.
Jeg er heller ikke sikker på at barnehage alltid betyr flere omsorgspersoner. Det ville være veldig rart å mene. Men jeg tror at det betyr det statistisk sett, og det er stor forskjell på de to tingene. Jeg ivrer ikke veldig for ettåringer i barnehage og at alle bør sende ettåringene i barnehage, jeg ivrer i mot at foreldre skal premieres økonomisk for å være hjemme lenger enn ett år med barna sine framfor å gå på jobb. Grunnen til at jeg dro fram fordeler med ett til toåringer i barnehage, er fordi at det ble sagt noe som kan tyde på at man har lite fokus på barnas behov når man er i mot kontantstøtte. Min motstand mot kontantstøtten er også begrunnet i barns behov, ikke bare økonomi og etikk. Jeg tror ikke barn flest lider under å gå i barnehage, og jeg tror ikke at kontantstøtten er avgjørende for de som virkelig ønsker å være hjemme med barna, og søker permisjon fra jobb.
Jeg er for tiltak som gjør at flest mulig har det best mulig, og spesielt viktig er det for meg at sårbare barn som trenger barnehage mer enn andre barn også går i barnehage. Denne holdningen hvor jeg synes det er viktigst å ivareta de med dårlige odds enn andre tar jeg med meg i forhold til andre ting også. Jeg er f.eks for en høy avgift på alkohol, fordi fører til færre alkoholavhengige. Dette på tross av at det store flertallet har et ok forhold til alkohol. På samme måte er jeg selvsagt glad for at flertallet av barn har gode omsorgsforeldre, som fint kan ha barna hjemme mellom ett og to år uten at barna på noen som helst måte tar skade av det. Men for de som trenger barnehage, og som har foreldre som betales for at barna holdes hjemme fra barnehage, så blir dette veldig dumt. Her spiller kontantstøtten etter min mening inn.
Jeg har jo akkurat sagt at kontantstøtten var avgjørende for meg, og flere andre i tråden har sagt det samme. Mulig det ikke er riktig å premiere folk for å ikke jobbe, men det koster jo samfunnet mye å bygge og drive barnehager også, og så er det heller ikke alt som kan måles i penger. Det burde da SV vite. Nå er jo for øvrig foreldrepermisjonen mye lenger enn da jeg hadde permisjon, er det negativt at foreldre premieres med disse ekstra ukene også?
Eksempelet med høy alkoholavgift er etter min mening rar. Jeg er ikke avhengig, og kan dermed velge om jeg redusere alkoholforbruket mitt når prisene går opp. Jeg hadde derimot ikke hatt mulighet til å velge om jeg vil være hjemme med barna eller ikke dersom kontantstøtten ble fjernet. Jeg synes også det er rart hvis 8 av 10 ettåringer presses til å gå i barnehage fordi 2 av 10 har det bedre der enn hjemme. :gal: Det er ikke sikkert tallene ser slik ut, men det virker som om vi begge er enige om at flertallet har det ganske OK hjemme?
Jeg foretrekker for mine egne barn at de kan gå skikkelig og bevege seg ute i vinterdressene og helst snakke en del før de begynner i barnehagen. At det er andre barn som oppriktig trenger å være i banehage tidligere kan godt være. At det ikke er skadelig å begynne mens de er mindre er også helt greit, men jeg foretrekker likevel at mine er hjemme til de minimum kan gå skikkelig. For de to yngste her har kontantstøtten de facto bidratt til å gjøre det slik. Ergo finnes det folk som har brukt den slik hensikten var, siden vi har det.
Men likevel mener jeg jo strengt tatt at staten gjerne kunne brukt pengene på noe bedre.
Irma, jeg er for barnehager og det må vel være full barnehagedekning også. Om folk har barna sine i barnehage eller ei bør være opp til dem, men om man velger å ikke ha dem i barnehage, så bør der være noe de tar på egen kappe.
Jeg synes derimot ikke barnehage bør være et gratis tilbud for andre enn dem som av ulike grunner bør ha barna i barnehage. Eller som har så dårlig inntekt at utgiftene til barnehage blir uforholdsmessig store. Alle vi andre synes jeg bør betale barnehagen selv. Dvs, jeg mener ikke vi skal betale de reelle utgiftene, det er helt ok at det er subsidiering av barnehageplasser. Men det bør være like betingelser både for private og offentlige barnehager, og det bør være mulig å drive en barnehage og tjene på det (as in ikke bli rik men ha er levebrød av det).
Så nei, jeg er ikke blant dem som mener der ikke bør være full barnehagedekning. Jeg er heller ikke blant dem som mener at man automatisk kan si at en 1-åring ikke har noe i barnehage å gjøre. Jeg synes at man skal ha full valgfrihet mht om barnet skal være i barnehage eller ei. Og at man ikke skal få betalt om man velger å ikke ha barnet i barnehage. Det er i mine øyne helt ok at de som har barn i barnehage får noe de som velger å ikke ha barn i barnehage ikke får, altså at det ikke må kompenseres for ved en kontantstøtte. Det er helt ok at samfunnet ønsker begge foreldre i arbeid, og belønner økonomisk de som velger i tråd med dette.
Men jeg er ikke for en obligatorisk barnehage, der staten bestemmer at alle barn skal gå i barnehage.
Alle barn gikk definitivt ikke i barnehage før kontantstøtten. Tvert imot, den selvfølgen man tydeligvis ser barnehageplass som i dag, var overhodet ikke der da jeg fikk min eldste. Da fikk jeg spøkefull beskjed av kollegaer da jeg var lykkelig over barnehageplassen om at jeg ikke burde snakke for høyt om det - det måtte jo være noe galt med oss når vi fikk barnehageplass.
Sånn så det er sagt: Om man tar en normal nettolønn, trekker fra reiseutgifter, barnehageplass og legger på fem laken i kontantstøtte så er gapet opp til å kompensere for resten av inntektstapet ikke større enn at de fleste burde klare å spare opp en sånn sum i løpet av svangerskapet eller noe i den duren. Ihvertfall de fleste på fp, vil jeg mene, sett ut fra hva folk ser ut til å ha å gå på i økonomitrådene.
Tull og tøys! Jeg kjenner flere som er langt fra rike som har valgt å være hjemme med barna sine. Men selvfølgelig har de måtte gjøre en del valg for å få det til. De har ikke eneboligen og kjører ikke rundt i fet ny bil osv. Selvfølgelig kan man være hjemme om man prioriterer, selv uten fet lønnspose.
Men om man prioriterer enebolig osv, så går det ikke. Ser det samme med et vennepar her i USA. De må sende ungen i barnehage når hun er tre mnd fordi moren må tilbake i jobb. Hadde de valgt å beholde den gjeldsfrie )men en god del mindre, dog med tre soverom og to bad) eneboligen de hadde før, så kunne hun vært hjemme et år (slik hun ønsker).
Så ja, man kan være hjemme, men nei, man kan ikke få både i pose og sekk.
Kontantstøtten har for mange negative sider mht barn som burde vært i barnehage til at den lar seg forsvare. Selv om mitt hovedargument er at jeg ikke synes det er statens oppgave å betale for at foreldre skal gå hjemme med ungene sine.
Vi er enige i at de fleste barn har det ok hjemme. Vi er uenig i at eksempelet med alkoholavgift var rar. Jeg mente ikke å si at dette var to tilsvarende saker slik du setter de opp mot hverandre her nå, jeg prøvde å beskrive hvor jeg står politisk, og i den sammenheng synes jeg det er passende å si at man ikke nødvendigvis alltid er for tiltak som gagner flertallet økonomisk. (F.eks lav alkoholavgift.) Jeg synes det blir helt merkelig å diskutere, når du snakker om at man presser 8 av 10 barn i barnehage, fordi man ikke mottar kontantstøtte. Det blir som å si at fedre tvinges til å ta foreldrepermisjon, fordi en del av foreldrepermisjonen forbeholdes ham. Barnehage er et frivillig tilbud. Jeg har aldri talt for barnehagetvang. Jeg har talt mot kontantstøtte som en belønning for å være hjemme med barn framfor å jobbe. Jeg synes ikke det er en prioritert sak å sørge for at de som ikke har økonomi til det skal velge å være hjemme med barn.
Har du jobbet blant landets dårligst stilte, økonomisk? Det har jeg, og mitt inntrykk var at svært mange er hjemme med små barn i barnehagealder. De rikeste per i dag velger nok i hovedsak å jobbe, selv om de har valgfriheten.
Tull og tøys? Vi valgte bort mye for å være hjemme med kontantstøtte, vi, siden jeg tjente _litt_mer enn 3500 i mnd. Ingen ferie, ingen dyr bil, veldig lite klesskjøp og ingen restaurantbesøk i hele den perioden. Hvis vi skulle klart det uten kontantstøtte, måtte vi solgt huset, (som heller ikke er dyrt og stort) og flyttet inn i en hytte eller noe i den dur.
Kanskje vi skal definere hvem "de rikeste" er? Hvem er "de rike" som har råd til å være hjemme uten kontantstøtte, og hvor "fattig" må man være for å bli tvunget til å ha barn i barnehage?
Jeg for min del tror ikke nødvendige det er sammenheng med hvor rik man er og h or mye man shopper. Hadde det vært tilfelle, hadde det sannsynligvis vært atskillig flere med økonomiske problemer i landet vårt (for å ikke snakke om in the land of credit vard dept...)
...så kanskje bør man ikke kjøpe seg enebolig før man får barn, om det gjør at man ikke kan velge å være hjemme et år ekstra med barn? Sånn tenker jeg i alle fall. Men det er så typisk norsk at man skal ha alt på en gang: enebolig, ny bil, ny sofa, siste mote både til seg selv og ungene, sydenfeie en gang i året (de som ikke har råd til det er jo fattige. :dåne: ). Osv, osv. Vi lever i et fantasitsk forbrukersamfunn! Det er bare å huske til ane til da vi var små selv. Noen av oss hadde hjemmeværende mødre, helt uten å være rike. Det var overhode ikke noe fett liv. Man hadde ikke sjokolade og brus hver uke, Donaldblad vanket det en gang hvert skuddår. Man hadde gjlost og fårepølse i kjøleskapet, juice var til spesielle anledninger. Mor sydde klærene, og man hadde ikke klesskapet fullt. Man hadde en bil, man dro ikke til Syden på ferie. Osv osv.
Nå er holdningen at det å få barn ikke skal koste oss særlig mye, og vi skal kunne ha de godene foreldregenerasjonen vår først fikk råd til etter år med en gang vi er ferdigutdannet.
Vel, det betyr at begge må jobbe. Om ikke begge må jobbe må det omprioriteres. Vi kan ikke forvente at staten skal bidra til kalaset. Synes jeg.
Men vil foreldrene til disse barna skaffe seg en jobb og sende barna i bhg dersom kontantstøtten blir borte? Er ikke problemstillingen ofte mer sammensatt enn som så? Det vil fortsatt være mer økonomisk gunstig å ikke benytte seg av bhgplass dersom forelderen ikke vil/kan jobbe likevel.
Men de fleste av oss mener det er statens oppgave å betale for at foreldre skal gå hjemme med ungene sine det første året (ca). Hvorfor blir det plutselig prinsipielt radikalt annerledes når barna fyller ett? At det ikke er økonomisk forsvarlig å gi full lønnskompensasjon utover det første året, er fullt forståelig, men kontantstøtten er jo ikke i den ligaen.
Ja, det var MM som skrev det, og nei, jeg aner ikke hvordan det skjedde.
Det har selvsagt også sammenheng med hvor viktig man synes det er å ha barna hjemme/hvor negativ/skadelig man synes barnehagen er for veldig små barn, men det er klart at man fjerner valget for mange dersom man fjerner kontaktstøtten. Det kan da vel ikke være så vanskelig å forstå?
Jeg kjenner meg også igjen i MM beskrivelse. Min mor hadde permisjon i tre uker, hvis jeg ikke husker feil.
Jeg synes ellers Zulu stiller et interessant spørsmål. Hvem skal bestemme hvor grensen går for når man bør betale for ta seg av barna selv? Hvorfor er det helt greit å ta imot penger fra staten de tolv første mnd, men forkastelig å ta imot en mye mindre sum de tolv neste? :undrer:
Jeg kjenner også igjen det meste i MMs beskrivelse. Jeg hadde to foreldre som jobbet, men likevel var det lite rom for utskeielser. Jeg var 11 da vi fikk farge-TV, videospiller kom ikke i hus før etter at jeg var flyttet hjemmefra, da jeg ble så stor at mamma ikke sydde til meg mer hadde jeg typisk to par bukser og tre-fire gensere/topper til enhver tid, det var aldri snakk om å handle i de butikkene som var "in". Det var først da jeg begynte å jobbe selv mot slutten av ungdomsskolen at jeg begynte å få et forbruk å snakke om.
På 70-tallet. Med en far i statens vegvesen og en mor som var hjemme til jeg var 7-8 år. Det var overhode ikke fett. Men vi endte opp i enebolig til slutt. Og med en mor som jobbet (mens lillesøsteren min var hos dagmamma).
Vi får en mindre sum hver mnd - den kalles barnetrygd. :nemlig:
Vi bor i et land med en fantastisk ordning mht foreldrepermisjon. Hvorfor skal den ordningen brukes som argument for at vi trenger enda mer?
At barnet er hjemme med en av foreldrene det første året og får en trygg tilknytning tror jeg er veldig viktig og bra for samfunnet som helhet. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er nødvendig for alle barn å være hjeme utover det. Dermed blir der (i mitt hode) tullete å ha en ordning som oppfordrer til det, all den tid AS Noege er lagt opp slik at flest mulig bør jobbe for å få samfunnet til å gå rundt.
Som sagt synes jeg også at det er helt ok at noen er enige i den livsformen og heller velger å være hjemme lengre med barna. Men da betaler man for det selv, man forventer ikke støtte fra dem som jobber.
Jeg er veldig enig med Mindy, og vi vokste tydelig opp samtidig. Mamma var hjemme til jeg var begynt på skolen. Hun var dagmamma til et par unger i nabolaget og ingen gikk i barnehage.
Men det er da hundrevis av ting her i landet folk ikke betaler selv, og som vi som jobber betaler for? Det aller meste er jo sponset av staten, jeg nevner i fleng; skyss, skole, lege... Det er faktisk snakk om at man får penger for å ikke benytte seg av et gode det ikke er nok av. Jeg er fullstendig klar over at kontantstøtten er en luksusartikkel, men det er det pinadø mye annet som er også.
Det er greit at de fjerner den. Det hadde vært til å leve med om den ble fjernet for 10 år siden også, men jeg synes likevel ikke argumentene deres holder mål, det er bare det.
Men skole og lege er nødvendigheter. Barnehage er blitt en nødvendighet det også, på lik linje med gamlehjem og eldreboliger. De er et resultat av det samfunnet vi har i Norge, hvor alt er lagt opp til at to skal jobbe for å få hjulene til å gå rundt. I det perspektivet er det fullstendig ulogisk at vi også skal betale folk for å gå hjemme.
Jeg synes det er helt ok at noen velger det, det er lov til å ha andre verdier enn flertallet.
Du, dette blir for drøyt å generalisere til å gjelde alle, kun ut i fra din egen erfaring. Veldig trist at dere har opplevd barnehagen på denne måten, men det gjelder ikke alle, og med mindre du kan vise til statistikk eller undersøkelser som kan dokumentere at det gjelder mange synes jeg ikke du skal påstå det heller.
Vår jente har på sin småbarnsavdeling vært så heldig å møte de samme ansiktene i døra hver morgen, og det er alltid kjente personer i hentesituasjonen også. Flere av de ansatte i barnehagen er tryggere omsorgspersoner enn nære slektninger for henne, og det kommer ikke av at de nære slektningene ikke er til stede.
Du mener altså at kontantstøtte er den eneste unødvendige tingen vi bruker penger på i velferds-Norge?
Jeg føler at jeg diskuterer på to fronter her;For-mot ettåringer i barnehage med Irma, og om det å være hjemme med unger over ett år er en luksus vi bør finansiere selv med deg, jeg blir litt forvirret, rett og slett. :knegg:
Men altså, så vidt jeg har forstått koster en barnehageplass mer enn kontantstøtteutbetaling (vet ikke hva kontantstøtten er på nå, men den gjorde iallfall det) og så lenge det ikke engang er nok barnehageplasser til alle, ser jeg ikke helt at det skal være mer forkastelig å motta disse pengene enn andre penger.
Jeg kan sikkert finne statistikk på over hvilke arbeidsplasser som har høyt sykefravær, ja.
Nei. Det mener jeg slett ikke. Det er mange ting jeg mener at velferds-Norge er overkant generøse på. Men det utelukker jo ikke at man kan ønske å fjerne en av ordningene man er imot. Så får man ta resten ved en senere anledning.
Jeg synes det er helt greit at noen velger å gå hjemme med barna sine utover svangerskapspermisjonen, men jeg synes ikke at det skal finansieres av staten. Og en saksopplysning; en barnehageplass koster mer enn kontantstøtte, men hvis man tar med i betraktningen det tapet av skatt som staten også påføres så tror jeg det er mer lønnsomt å ha folk i arbeid.
Mht valgfrihet så er der jo ikke bare ved å gi øremerkede penger til folk man kan oppnå det. Man kan like gjerne ta mindre fra dem, og la dem velge ut fra det. Nå lar man folk betale skatt og bruker av de pengene for at andre skal være hjemme. Hvor logisk er det?
Jeg er for valgfrihet, jeg er mot at andre skal betale for disse valgene. Med mindre det er penger som brukes på en måte som genererer mer penger til systemet. Som barnehager og gratis helsevesen gjør.
MM: Ved kontantstøtten kan det med å la folk beholde pengene sine selv forsåvidt være et godt argument, ved veldig mange andre ting i velferdsnorge: Not so much. Altså, fint for de som har penger nok til å velge noe tilferdsstillende...
Det er forsåvidt godt å se at noen kunne være hjemme nettopp på grunn av kontantstøtten. Jeg har nemlig aldri møtt noen RL som har kunnet det og som ikke i utgangspunktet har jobbet svært lite eller har hatt tvillinger. Men jeg står likevel fast på at hvis man ved hjelp av 3000 kr i mnd kan velge å være uten en inntekt, har man i utgangspunktet ganske solid økonomi (eller har valgt å vente med endel store utgifter). Nå har jeg også slik solid økonomi at vi sikkert kunne valgt å være hjemme ekstra ved litt planlegging. Men da kontantstøtten ble innført var dette komplett uaktuelt for oss da vi hadde en økonomisk situasjon uten noe særlig overskudd, og dette er tilfellet for mange. Uansett, dette er ikke noe argument hverken for eller mot kontantstøtten, men det gjør at jeg ennå blir litt provosert når det blir fremstilt som om de pengene representerer valgfrihet for foreldrene.
Jeg synes det er helt greit at noen er hjemmeværende, at noen velger å jobbe deltid og at noen velger dagmamma istedenfor barnehage. Men dette er ikke noe jeg synes staten skal være med å finansiere fordi det bidrar til å opprettholde en lite gunstig fordeling av kvinner og menn i arbeidslivet og fordi de barna som virkelig burde vært i barnehagen er i flertall blant de som holdes hjemme med foreldrene. Jeg er imidlertid stor tilhenger av full barnehagedekning, det gir trygghet for barn og foreldre både med tanke på økonomi (det gir foreldrene frihet til å jobbe om de ønsker det) og med tanke på trygghet for barna (man slipper å være prisgitt en enkelt mer eller mindre fremmed person med mer eller mindre erfaring til å passe barna sine). Likevel vil det nok alltid være en tid med friksjon mellom foreldrepermisjon og barnehageplasser, derfor synes jeg det er bra slik de gjør det nå at man kan få et noe større pengebeløp i denne perioden slik at man kanskje i noe større grad har valget mellom å strekke pengene noen få måneder hjemme eller å bruke dagmamma.
(Og ja, dagmamma er det siste jeg ville utsette barna mine for med mindre jeg kjente en godt selv. Da hadde jeg heller solgt huset tror jeg. Grunnen til dette er at jeg selv var utsatt for en dagmamma fra helvete, og foreldrene mine ante virkelig ingenting".
Altså, jeg mener ikke at man ikke skal betale skatt i Norge, og er helt klart enig i at det er mange ting det er fornuftig å finansiere over skatteseddelen og ikke la det være opp til den enkelte å sette av penger til. Men som du sier selv: kontantstøtten er en ting man fint kunne sagt at folk må sette til side selv. Det er penger som helt klart er kjelke å få, men som ikke er noe som samfunnet kommer til å lide nød om forsvinner.
Når vokste DU opp? Jeg kjenner meg også igjen i alt Mindy beskriver. Mamma var hjemme til jeg var 10 år, hun sydde klær til oss og kjøpte på salg, vi campet alle ferier og ventet til mandag med å kjøpe brunost fordi vi var blakke og slikt.
Jeg tenker også at mange idag vil ha mulighet til å være hjemme litt ekstra hvis man fjerner alt som liksom er en menneskerett, Sydenturer, flere biler, masse god mat, godis i hytt og pine og stadig nye klær. Ikke alle vil ha det, men for dem vil ikke kontantstøtten hjelpe heller. Jeg ser likevel at det kan være et helt greit og kjærkomment tilskudd, men som Tjorven påpeker over her, et sted må man starte å kutte alt staten bidrar til.
Mannen og jeg er like gamle. Han har aldri gått i barnehage og var hjemme med moren sin til han begynte på skolen. Jeg begynte i barnehage da jeg var 5 måneder. Han vokste opp i svært rurale områder, mens jeg bodde utenfor Oslo. Kanskje slikt har noe å si på hvordan man har vokst opp? Bokpstnadene var SVÆRT forskjellige, så det gjør kanskje forskjellen i hvorvidt mor må eller ikke må jobbe.
Jeg er vokst opp i Stavanger, altså i en by. Vi bodde de første årene i en leilighet vi leide av familie, bodde så noen år i borettslag før vi kjøpte besteforeldrene mine sitt hus (til takst). Mor begynte da å jobbe. Før det hadde hun jobbet som dagmamma litt til og fra, så forsåvid jobbet hun jo da vi var små også, men fra hjemmet.
Det ble atskillig mer romslig økonomi da mor begynte å jobbe, for å si det slik. Mannen min har også vokst opp med hjemmeværende mor, som først begynte å jobbe deltid da minstemann begynte på skolen. Vi er fra samme by.
Men ja, levekostnader vil selvfølgelig spille en rolle, da som nå. Og også i "gamle dager" fantes det jo damer som så verdien i å jobbe. ;)
I deler av Oslo (kanskje hele?) er det gratis kjernetid i barnehager for 4- og 5-åringer. Det synes jeg er et meget viktig grep for å få en god del av barna som trenger det i barnehage. Barn som i stor grad har vært hjemme med mor. Argumentet er norskopplæring av disse barna og det har vist seg å fungere veldig bra.
Jeg hadde også hjemmeværende mor og en far som jobbet mye, men ikke tjente all verden inntil jeg var ca 7. Dvs mamma studerte deler av tiden. Og det er klart at den økonomiske situasjonen for en vanlig barnefamilie var helt annerledes da enn nå. Av det følger blant annet at det ikke var så mange "selvfølgelige" utgifter som nå, og man skilte seg ikke ut slik man ville gjort idag ved å velge en slik arbeidsfordeling. Det er garantert mulig å velge å leve slik nå også hvis man virkelig vil og finner rimelig nok bolig. Jeg mener imidlertid at dette ikke er noe staten skal være med å finansiere. En trygg overgang tilbake i jobb etter permisjon synes jeg er mer matnyttig, selv om dette heller strengt tatt ikke er nødvendig.
Skavvise. Jeg vokste altså også opp på søttitallet. Da verden var meget annerledes enn nå, og hvor velstand ikke var like stor som i dag, men jeg kan ikke huske at det var så gildt å ha hjemmeværende mamma da heller. Barna ble gjerne sendt ut for å leke alene mesteparten av dagene slik jeg husker det. Det at man hadde mindre penger og luksus enn nå er ikke ensbetydende med at man fikk så mye mer omsorg.
Ikke kjenner jeg så mange ungdommer i dag som må ha enebolig, sydentur, to fine biler og full pakke koste barna hva det koste vil heller. Det er noen sånne kjerringer som meg som får attpåklatten halvveis inn i alderdommen og selvsagt har hatt mange år å etablere bolig og sånt på, men selv sånne velger bort sydenferien to år på rad med et smil for å finansiere den delen kontantstøtten ikke dekker av inntektsmangelen for å se at begge foreldre kan ha lang tid hjemme med ungen. På søttitallet var ikke sånt noe alternativ tror jeg.
Jeg er selvsagt enig i dette siste, ikke noe er ensbetydende med noe som helst, men dette første kjenner jeg ikke igjen i det hele tatt. Jeg ser det hevdes, og det kan godt hende det var sånn noen steder, men jeg kjenner det ikke igjen i det hele tatt fra der jeg vokste opp. Vi lekte ute ja, men vi "ble ikke sendt ut".
Jeg er også født og oppvokst på 70 tallet.
Med en mamma som gikk hjemme til jeg var 9 år, pappa var reisemontør (transformatorer) og reiste ganske mye i perioder.
Jeg hadde mye hjemmesydde klær fram til mamma startet å jobbe.
Bil fikk vi ikke før jeg var blitt noen år, mamma og pappa solgte huset og flyttet i blokkleilighet. Mye fordi ting ble tungvindt når pappa var ute og reiste.
(vi bodde på Kolbotn og de måtte ta buss for å handle har de fortalt)
Det var greit når det bare var søsknene mine, men jeg knotet det litt til.
Men når vi flyttet i blokk så fikk vi oss hytte faktisk, på Magnor.
Den ble solgt når mamma og pappa kjøpte huset jeg nå bor i.
De tok opp 50 000 i lån og mamma var kjempebekymret over hvordan de skulle klare det. (dette har jeg fått vite i ettertid altså)
Jeg har aldri argumentert for at det nødvendigvis er et pluss å være hjemme med mor, slik som var veldig vanlig der jeg vokste opp. Jeg sa bare at de som var hjemme måtte forsake en god del ting for å være hjemme. Om du leser innleggene mine så ser du at jeg ikke er tilhenger verken av kontantstøtten eller at barn skal gå hjemme. Men jeg synes det er helt ok at noen velger det likevel. Jeg sier bare at da må man bære der økonomiske selv (og det var der sammenlkningen min med "da jeg var ung" kom inn for å illustrere at det aldri har vært fett for normale familier å ha en hjemmværende forelder.
Og jeg for min del kjenner hauger av barnefamilier med enebolig til mangfoldige milioner, to biler og fete ferier. Men de er selvfølgelig i jobb begge to, det sier seg selv at de ikke har råd til å gå hjemme. Og ikke har de ønske om det heller.
Det har aldri vært fett for normale familier å bare ha en inntekt, men det var vanlig for unger å ha hjemmesydde klær og bare få leker to ganger i året. Det er ikke vanlig nå, derfor vil forsakelsen oppleves tøffere både for foreldrene og de eldre barna. Jeg synes ikke det er et argument for at staten skal sponse det, men jeg tror faktisk det er vanskeligere nå. Man vil jo gjerne fremstå som normal.
Hjemmesydde klær er jo siste mote nå, bare se på FP. Og så er det jo noe med at det ikke lønner seg å sy klær lengre, for klær i butikker er så mye rimeligere. Moteklær må man kanskje forsake, men der tror jeg vi som tjener godt kan være forbilder og ikke kle ungene våre opp i superdyre klær. Som de ikke vil gå med et par mnd senere, for da er de ikke in lengre. :snill:
Jeg synes i grunnen det er trist hvor mye vi forbruker, bare fordi vi kan. Jeg er ikke sikker på om verden er blitt et veldig mye bedre sted som følge av at alle har bedre kjøpekraft. Jeg vet ikke om jeg liker tidsklemmen vi har havner i, og ser jo veldig godt hvor mye bedre familien har det i den situasjonen vi er i nå, med meg som studerer hjemme fra. Samtidig som jeg veldig klart ser poenget med at kvinner (og menn!) trenger å være selvstendige og økonomisk uavhengige. Jeg kunne aldri gått hjemme uten å vite at jeg kan klare meg selv om det skulle bli nødvendig. Og ungene kommer til å oppdræ til det samme som jeg ble: utdannelse og jobb er viktig.
Men om det er veien til lykkeTM er jeg ikke 100% sikker på.
Jeg er veldig delt kjenner jeg. Altså jeg syns egentlig at kontantstøttet er fin å ha for de som vil og kan være lengre hjemme med barna etter de har fylt et år. Jeg skulle gjerne ha vært litt lengre hjemme med minsten. Jeg syns det er bare fint at de hever satsningen og forbeholder den i 1 år, fra 1-2år. Det gjør det også lettere for de med minoritetsbakgrunn å komme fortere inn i barnehager slik at de også blir sosialisert mere og kanskje hever sine norsk kunnskaper.
Jeg har nok aldri vært i mot kontantstøtten, hvorfor er man i mot det? Men jeg syns den er lav og hjelper svært lite i den store sammenheng vist man ikke får barnehageplass.
Jeg har alltid vært imot kontantstøtten og synes det er fint at den fjernes for toåringer. Aller helst synes jeg den kan fjernes helt. Jeg synes ikke det er riktig å betale folk for å ikke benytte et velferdstilbud. Familier med bare en inntekt har skattefordeler, og det synes jeg er nok.
Vi har jo gunstige persmisjonsordninger her i landet, og man kan ta ut ulønnet permisjon etter den betalte permisjonen. Man fratas jo ikke muligheten til å være hjemme lenger, men man får ikke betalt for det. Og det synes jeg er helt greit.
Det er jo i mange situasjoner det kunne vært kjekt å bli sponset med litt ekstra penger slik at man fikk mer fri. Når det gjelder omsorg for små barn har vi veldig gode permisjonsordninger, og vi har etterhvert et svært godt barnehagetilbud. Dette tilsammen gir en god og trygg start på familietilværelsen.
Hvis man først skal betale noen for å være hjemme, måtte det være å utvide omsorgslønnordningen. De familiene som virkelig sliter og har bruk for økonomisk støtte for å ha en forelder hjemme store deler av tiden får idag et ganske dårlig tilbud, og det ville være mer fornuftig å bruke noen kroner der når barnehageplass ikke lenger er et luksusgode for de få. Jeg mener ikke å sette grupper opp mot hverandre her egentlig, men det slo meg bare hvor mye penger som brukes på friske barn og arbeidsføre foreldre for å gi disse en god start, mens de som får en stor jobb med et sykt barn må leve på sparebluss ufrivillig i årevis for å ha noe som ligner et normalt familieliv.
Jeg er ikke imot kontantstøtteordningen. Men den har heller ikke veid tungt nok i forhold til andre ting til at det alene har påvirket min stemme ved valg og tenker at det kontantstøtten gjorde for oss nok kunne ha blitt ordnet gjennom andre ordninger. F.eks. omsorgslønnordningen.
Så jeg håper jo at man ser litt på andre måter man kan trå til litt for familier enn å være helt ensporet i barnehagesubsidiesporet. For det er ikke sånn at one size fits all. Omsorg for barn med en viss kvalitet koster både tid og ressurser. Og akkurat slik som de voksne kan ha forskjellige behov så kan barna det også.
Jeg håper at en liten porsjon av kontantstøttepengene som nå skal "omdirigeres" kan sendes i andre retninger enn barnehagesporet. For eksempel slik at omsorgslønnsordningen fungerer og kan ivareta de tilfellene der andre løsninger enn barnehage er det barnet trenger. For jeg synes det er et poeng å tenke at subsidieringen av barns behov for å bli passet på ikke kun skal handle om at man legger penger i "investeringer" som gir god avkastning (skattekroner), men at det formålet man støtter (barnepass) også har en verdi i seg selv. Er barnehagesubsidiene kun ment for å støtte opp om foreldrenes yrkesdeltakelse eller handler det også om at man ønsker noe for barna? Om det første er tilfelle er det jo klart barnehage eller ingenting er veien å gå. Men om man tenker på den andre måten så bør det også være rom for å omdirigere denne støtten via andre kanaler når det er til barnets beste.
Omsorgslønnordningen er til å grine av. :nemlig:
Og som jeg litt klønete prøvde å formulere over her; Kanskje man heller kunne se på om en styrket omsorgslønnsordning kunne sikre de tilfellene der barnehage ikke er et godt alternativ? :vetikke:
Ja. Jeg vil virkelig mye heller at det brukes penger på omsorgslønn til familier med barn med behov langt utover det vi A4-familier kan forestille oss. Mennesker som jobber bør få betalt for det.
Jeg tror slik Mindy m.fl. beskriver søttitallet var ganske vanlig for de fleste på søttitallet, ikke bare de med hjemmeværende mødre. Jeg har alltid hatt yrkesaktive og/eller studerende foreldre og kan kjenne meg igjen i det meste. Blant venner også, og av de som hadde god råd, moteklær og bil var det faktisk flere hjemmeværende mødre enn blant oss med arbeidende foreldre.
Jeg tror også at sett i forhold til inntekt var barnehage mye dyrere før enn nå, så hvis inntekten ikke var så høy kan det ha lønt seg å være hjemme. Både jeg og lillebror gikk i barnehage fra vi var ca ett år, men selvom foreldrene mine hadde grei inntekt betalte de ikke barnehageplassene selv, det var det farfar som gjorde.
Jeg er oppvokst i samme by og nok på ca samme tid som Mindy og kjenner meg også igjen. Selv om min mor stort sett jobbet hele tiden, var levestandarden en helt annen enn den vi har nå. Husker også hjemmesydde klær, campingferier osv.
Tror faktisk at forskjellen er ganske stor om man er født på begynnelsen av 70 tallet, versus begynnelsen av 80 tallet.
Jeg er et barn av åttitallet, og min mor begynte ikke å jobbe igjen før jeg var plassert i barnehage som treåring. Jeg er yngst av fire søsken. Og det var samme greia, campingferier, noe hjemmesydd (før det ble billigere med kjedeklær), lite luksus å spore. Allikevel kjenner jeg at jeg gjerne vil tilbake til den samme følelsen med mine barn, og kjenner at det er mye mer fristende å dra på campingferie med de enn sssssydenferie.
Grunnen til at min mor sydde klær til meg var egentlig ikke at det ikke var like billige å få tak i i butikkene forresten, hun syntes barneklærne der var grusomt stygge og sydde dermed selv istedenfor. :knegg: Litt som i dag med andre ord.
Dette var på høy tid!
Har aldri vært for kontantstøtten, for det første var det en dårlig skjult kvinnene-tilbake-til-kjøkkenbenken-politikk i utgangspunktet, for det andre har resultatet ofte vært at man har brukt en svart betalt dagmamma i stedet for barnehage, og jobbet like fullt.
Idiotisk ordning det er på høy tid å bli kvitt!
Det er nok mye i dette. Samtidig så tror jeg mange kunne hatt godt av å se litt ut av sin egen verden også. Det er faktisk ikke slik for alle, at fordi de jobber så har de råd til alt som her ramses opp. Fattig er et litt vanskelig ord å bruke kanskje, men at mange har lavtlønnsyrker, et par barn og bor trangt, ja de eksemplene vet jeg finnes. I fleng. Rett og slett folk som tjener dårlig og har langt færre valgmuligheter, selv uten å ha en forelder hjemme. Folk som jubler over at barna har fått en plass på Hudøy i ferien, for da får de faktisk oppleve noe annet enn blokka der de bor.
Helt greit for meg at den fjernes.
Jeg synes det er bra å få folk ut i arbeid, og synes det er helt ok om det finnes en kortvarig øknomisk ordning for de som har bevis på at de har søkt barnehageplass, men fått avslag. :nemlig: Akkurat hvordan den skal fungere, og hva den skal gi av tilskudd vet jeg ikke.
Men da må det være avslag, og ikke sånn at man ikke fikk plass akkurat der man ville, og takket nei. Det er iallefall sånn her, at veldig mange forventer at de skal få plass akkurat der de bor, og synes det er vanskelig å se for seg at de må kjøre noen mil for å få det til.
Jeg tror at dette kan være med på å gjøre at flere barn som faktisk har behov for det kommer til barnehagen tidligere enn de gjør med kontantstøtten. Det gjør at de lettere blir fanget opp av systemet, og får den hjelpen de trenger.
Noen mil? En barnehage med åpningstid fra 8-16 og som ligger noen mil unna er jevngodt med ingen barnehageplass for de fleste. Det må være en viss nærhet til der man bor om det skal være noe poeng.
Noen mil?! Hvis vi hadde fått barnehage på Stjørdal, så hadde det vært lite forenlig med å bo og jobbe sentralt i Trondheim, altså. Da hadde vi heller ansatt en dagmamma eller funnet på noe annet.
Pjokken hadde nok rukket å spy mye i løpet av en barnehageuke, om vi skulle kjørt noen mil til barnehagen hver dag. :skremt: Jeg skjønner at dette blir annerledes i mer landlige strøk med tanke på trafikkbildet og fartsgrenser og sånt, altså.
Noen mil tur/retur ja? Jeg tenker liksom ikke Trondheim - Stjørdal, men at man er villig til å kjøre 1-2 mil innad i kommunen man bor.
Her er det nå noen som kjører fra Stjørdal sentrum til bygda mi, det tar ca 15 min en vei, og er ca 1,5 mil en vei. Jeg synes at det er noe man må være villig til å gjøre om man skal ha plass. Det er jo ikke uvanlig å bruke 30 min + i Oslo området for å komme seg til/fra barnehagen heller?
Det er så klart frivillig. Men satt opp mot at man evt skal få noe øknomisk støtte om at man ikke får barnehageplass, så synes jeg ikke det er rett å få det om man gir avkall på en bhgplass som ligger 15 min kjøring fra heimen.
Jeg syns også noen mil var litt i overkant, og jeg bor på landet. Men ja, en mil hver vei går jo greit hvis det ikke er trafikk vil jeg tro. En mil i sentrums-trafikk/E18 trafikk? Not so much.
Jeg har brukt kontantstøtten til alle mine barn, og er svært takknemlig for at den har vært her i disse årene. Man trenger ikke å ha spesielt god råd for å prioritere å gå hjemme et år ekstra, og man trenger heller ikke å forsake alle luksusgoder heller. Ungene har fått mer enn nok av klær, sko og leker. Vi har vært på ferie i utlandet de fleste årene og vi har stadig vekk vært på restaurant. Så jeg klarer ikke å kjøpe at det er umulig for folk flest å gå hjemme et ekstra år hvis de vil.
Jeg skjønner at i storbyer kan det være vanskeligere pga. høye boligpriser, men det er mange av oss som bor utenfor disse storbyene og da blir det rimeligere å bo for de aller fleste. Og da kan folk gå hjemme et ekstra år hvis de ønsker det, og da hjelper de kontantstøtten veldig mye.
Her i kommunen går alle innvandrerbarn i barnehagen og mødrene og fedrene går på norskkurs, så det er ikke noe problem for disse barna å lære språket. De snakker flytende trøndersk etter noen måneder. Er det ikke sånn i Oslo? Veldig rart om bygdene rundt omkring i Norge er bedre enn Oslo på dette området.
Jeg har kanskje ikke betalt så mye skatt i disse årene, men jeg betalte skatt før jeg fikk ungene, og når ungene blir større ønsker jeg å jobbe igjen og betaler da skatt, med glede. Det er kun noen få år av livet mitt at jeg ikke bidrar med så mye kroner til samfunnet, men jeg har fått fire unger som kommer til å bli voksne og som engang får seg en jobb og dermed blir skattebetalere. Samfunnet har sponset meg med kontantstøtte i noen år, til gjengjeld får de forhåpentligvis fire skattebetalere etterhvert. Det er vel en vinn-situasjon for samfunnet hvis vi ser det i et lengre perspektiv?
Vil også legge til at jeg tror barna har godt av å være i barnehage, og mine barn har hatt det veldig fint. Men å tro at 1-åringer har det best i en barnehage, det nekter jeg å tro. (Og da tenker jeg ikke på i familier der det er omsorgssvikt inne i bildet).
Som sagt så skjønner jeg litt av argumentene, spesielt hvis man ser det fra Oslo-perspektivet, men det er mange av oss som har brukt kontantstøtten slik den var ment for. Og jeg syns det er litt synd at de som får barn i disse dager ikke får den samme valgfriheten som vi har hatt.
Joda, det kommer helt klart an på hvilke mil også. Jeg bruker også 15 minutter til barnehagen. Det er 5 km. Uansett hvilken retning jeg skulle bevege meg "noen mil" herfra, ville det vært inkompatibelt med å ha en vanlig jobb. Hvor nært hjemmet man må ha barnehageplassen for å få hverdagen til å gå opp kommer an på hvor man bor, hvor man jobber, barnehagens åpningstider, arbeidstider og ikke minst trafikkbildet.
Helt klart.
Men det med lovfestet rett til barnhageplass går jo på at man skal få et tilbud i kommunen man bor i. Ikke nødvendigvis den barnehagen man ønsker mest. Jeg skjønner at det blir uten poeng å bruke 2 timer til barnehagen, men jeg synes en del er ganske bortskjemte på dette rundt omkring.
Bortskjemte og bortskjemte... det er jo endel barnehager med veldig dårlige åpningstider og hvor det ikke er rom for mye transporttid. Man kan ikke akkurat kutte ned arbeidstiden sin for å rekke barnehagen, de fleste har ungene i barnehagen fordi barna må ha tilsyn mens foreldrene er på jobb. Men ja, retten til barnehageplass gjelder innad i kommunen. Jeg er derfor enig med deg i at en eventuell kompensasjonsordning må gjelde når kommunen ikke greier å oppfylle denne retten, uavhengig hvor folk mest ønsker seg plass.
30 min + med kollektivt er helt greit. 15 minutter i bil er nemlig ikke bare 15 minutter her vi bor. Det hadde da inkludert kanskje gå i 10 minutter til der man greide å få en parkeringsplass sist man brukte bilen, 15 minutters leting etter parkeringsplass rundt barnehagen da de fleste Oslobarnehager ikke har slikt, deretter gå derifra til barnehagen, og hvis man er heldig, bare 30 minutter leting etter parkeringsplass når man kjører hjem igjen. To ganger om dagen.
Jeg skjønner at det må være en vurdering, og at det er forskjeller fra sted til sted.
Men jeg prater i hovedsak ut i fra mine erfaringer der jeg bor. Og her er det god åpningstid med 06.45 - 17.00 for all kommunale barnehager. Og her kan man fint kjøre 1-1,5 mil på 15 min. Det er minimalt med kø, og gratis parkering ;) Men likevel er det en forventnig om å få barnehageplass akkurat der man bor. Og det er ganske uvanlig å bruke særlig tid på å komme seg til/fra bhg.
Ja, jeg snakker også utifra egen erfaring, og jeg er enig i at endel er bortskjemte i forhold til hvor nærme man ønsker en barnehagen. Fra vi dro hjemmefra til vi var på jobb gikk det fort en time, og vi måtte dra fra jobb en halv time før barnehagen stengte. Dette syns jeg er akseptabelt, men mange syns det er alt for mye.
Mens her jeg bor har de fleste barnehager åpent fra 0730 til 16, 1615 eller 1630 hvis man har flaks. Parkering er en utfordring og man kjører i kø. Hvis man ikke har barnehageplass enten nær jobb eller nær hjemmet, sliter man.
Han startet som ufaglært slakter, fikk fagbrev etter noen år og kjørte etterhvert nødslakt i tillegg. Startet vel med 250 i året, og har økt jevnt og trutt. Nå ligger han på mellom 450 og 500, og der blir han nok liggende. Jeg husker jeg fikk litt i arbeidsledighetstrygd en periode, men det varte ikke lenge.
Jeg syns ikke vi har lidd noen nød, tvert i mot. Vi pusset og bygget ut i tillegg opp tomannsboligen vi kjøpte da jeg gikk gravid første gangen.
Så for meg er det vanskelig å skjønne at det skal være så vanskelig å gå hjemme hvis man ønsker det. Jeg føler meg veldig heldig da som har hatt mulighet til det, og er veldig glad for all tiden jeg har hatt med ungene opp gjennom årene.
I dag har vi et helt annet lån og vi har flere barn, men jeg tror vi skal greie det. Vi har det ikke fett altså, de siste månedene har det gått bare sånn akkurat, men vi har ikke lidd noen nød. Vi har vært på en fin sommerferie og vi har holdt på rundt huset, men det har ikke vært så mye shopping med unntak av det som har vært nødvendig. Så jeg gleder meg veldig til kontantstøtten som vi får nå og et år framover, den hjelper oss veldig.
Mannen startet som ufaglært slakter med ca.250.000 i lønn, fikk etterhvert fagbrev og kjørte i tillegg nødslakt etter noen år. Lønnen har økt jevnt og trutt og han har i dag mellom 450 og 500 i året. Han har jobbet i sykkelavstand til jobben helt til i fjor sommer, og vært hjemme mellom 15 og 16, så vi har hatt lange ettermiddager sammen som familie. I tillegg til kontantstøtte og barnetrygd fikk jeg en liten periode arbeidsledighetstrygd, har jobbet litt i perioder, men følte at vinninga gikk opp i spinninga.
Vi har reist til USA flere somre, vi har pusset og bygd ut hus og vi har hatt det vi har trengt av mat, klær og annet stæsj. Jeg er veldig takknemlig for at vi kunne ha gjort det sånn, og skjønner at i byene er det vanskeligere pga. boligpriser. Men på bygda så mener jeg at hvis folk har lyst å være sammen med barna et år eller to ekstra så er det mulig.
Folk har litt høye forventninger til livsstil, tenker jeg. En kollega av meg har lavinntektsjobb både hun og mannen, men de har da hatt råd til at hun er hjemme likevel. Hun er litt irritert over at folk syter, hun sier det er snakk om en prioritering. De har ikke god råd til andre ting, klær og sånn, og sydenferier er helt uaktuelt, men de prioriterer det. Mange har ganske høy standard på bolig, husk på at de borettslagsleilighetene på 50-70 kvm fra femtitallet - det var bygd som familieboliger, det! Det var ikke noen selvfølge verken at ungene skulle ha eget rom eller for den saks skyld at badet skulle være inne i leiligheten! Jeg har selv bodd i en slik leilighet og vi hadde felles dusj i kjelleren til godt opp på 90-tallet (og noen sikkert lenger også).
Så hvis man vil leve 50-tallshusmorlivet er det fullt ut tilgjengelig, hvis man aksepterer premissene for det. Det er ikke "vanskeligere" nå, tvertimot får vi idag mer for lønna vår enn de fikk i varer og tjenester, så det burde være lettere.
Jeg er veldig klar for å fase ut kontantstøtten, jeg syns Norge har nok utfordringer om vi ikke skal bruke penger på å betale arbeidsføre voksne for å være hjemme i huset sitt. :jupp:
Og mens vi er inne på å betale arbeidsføre voksne - hva med reglene for skatteklasse 2? De er ikke engang knyttet til at man har barn, hvis det dreier seg om ektefeller. Man får 12000 i skatterabatt for å forsørge et voksent arbeidsført menneske, som ikke nødvendigvis gjør noe annet enn å vaske hus og lage mat for forsørgeren.
Men når det gjelder det økonomiske, så er jeg enig i at hvis man virkelig ønsker å prioritere det, så er det mulig. Jeg tror bare at de fleste ikke ønsker det. Det er viktigere å være selvforsørgende og å ha en jobb å gå til, og å ha råd til det livet de fleste nå er vant til. Men siden det er lettere å få aksept for "vi har ikke råd" enn for "jeg har ikke lyst", spesielt for mødre, er det det vi svarer. Hvis ikke kommer gjerne det fortørnede spørsmålet "hvorfor får du barn, når du ikke vil være sammen med dem?". Til kvinner. Jeg har aldri hørt det stilt til arbeidende menn.
Det er fordi du ikke er her i huset klokka fire på morgenen når det er en smørblid og lysvåken baby her. :knegg: :har ikke baby som sover hele natta for tiden:
Nei, men det kan ikke stikkes under en stol at man er noen hakk dårligere stilt om man plutselig står uten ektefelles forsørgertjenester ved skilsmisse om man ikke allerede er i jobb.
Jeg har litt problemer med denne "betale arbeidsføre for å være hjemme"-greia, jeg. For det er da virkelig ikke det man betaler for. Like lite som barnehagetilskuddene handler om å betale omsorgsfulle folk for å ha noe å drive med om dagen. Hele poenget med begge deler har vel vært at barn trenger god omsorg og at dette også har en verdi. At det er til barna overføringene er ment. Og at det er for å støtte opp om et behov for tilsyn og ivaretakelse som alle barn, med eller uten barnehageplass, har.
Så kan man jo selvsagt være uenige om hva som er det beste for disse barna. Eller rett og slett hva nødvendigheten er. Men for meg blir det feil å overse at kontantstøtte, i likhet med barnehagetilskudd, er overføringer som er ment så støtte opp om viktige omsorgsoppgaver vi har i et samfunn som får barn. Det er IKKE "betaling for dyrking av navlelohobbyen" eller "betaling for å være slask" osv.
Altså: Viktige omsorgsoppgaver knyttet til alle barn. Forskjellige måter å løse dette på. Er det riktig å støtte denne oppgaven økonomisk uansett hvor barnet befinner seg all den tid behovet er det samme, eller er det kun riktig å støtte det når det vil gi gevinst i form av skattekroner? Eller bør barns behov, enten det er integrering, språktrening eller en roligere opptrapping ut i barnehage/skole, vektes mer? Jeg mener det siste. Jeg mener at man ikke nødvendigvis alltid kan strebe etter det optimale, enten det er den ene eller den andre veien. Men jeg mener også at barn ikke skal miste tilskuddet ment for deres behov dersom det f.eks. har behov for noe annet enn barnehage, eller barnehagen ikke evner å imøtekomme barnets behov for f.eks. mye en-til-en-trening. Og jeg tenker at dette bør kunne søkes om på et eller annet vis.
Selv lander jeg nok litt på at det er riktig å støtte det som er bra for barn. Jeg savner mer av det kriteriet i debatten, jeg. Jeg savner en anerkjennelse av at det å ivareta barn, enten det er i barnehage, hos dagmamma eller i hjemmet er en sabla viktig oppgave i seg selv. Og jeg ser for meg at det muligens kan være en sammenheng mellom undervurderingen av selve oppgaven og f.eks. lønnsnivået til de som utfører den hver dag i barnehager. Så ikke bare for kontantstøttedebatten, men rent generelt synes jeg at utsagn om å "bare gå hjemme" og lignende er med på å undergrave verdien og viktigheten av oppgaven det er å gi barn en god start på livet.
Uten at jeg har noen statistikk å vise til, går jeg ut fra at det er flest kvinner som velger å være hjemme med barnet utover foreldrepermisjonen. Det er det jeg synes er problematisk, kvinner er "upopulære" nok i yrkeslivet all den tid vi blir gravide, tar ut permisjon, har ekstra fravær pga syke barn osv. Kontantstøtten bidrar til å undergrave kvinners verdi på arbeidsmarkedet i forhold til menn. Selv om likestilling i Norge har kommet langt, så har den ikke kommet langt nok. Fremdeles er det flest menn i toppstillinger, og fremdeles er det menn som tjener mest. Å fjerne kontantstøtten er fint, det gir flere kvinner mulighet til å prioritere karriere, og for mange er det terskelen for å i det hele tatt komme ut i arbeidslivet og delta i samfunnet utover familien. Jeg tenker da spesielt på kvinner med innvandrerbakgrunn, og som tradisjonelt sett ikke har søkt arbeid utenfor hjemmet. Kanskje er det disse som har mest å vinne på at kontantstøtten forsvinner, på sikt.
Og så var det det med pensjonsgivende arbeid også. Her blir også kvinner taperne, hvis de velger å være hjemme med barna. Nei, det er på tide å forkaste KrF's femtitallsfetisj betalt av staten, og heller bruke pengene på bedre barnehagetilbud for de aller minste.
Kontantstøtten ble innført med hjelp av KrF og FrPs stemmer i Stortinget. FrP var IKKE på hakket at de ville betale folk for å gå hjemme (nei, det skulle tatt seg ut :rofl: ) FrP stemte for kontantstøtten fordi man skulle kunne velge barnetilsyn, og de hadde private barnehager i tankene, ikke hjemmeværende (statsbetalte) mødre. Fordi det er denne litt snodige stemmekoalisjonen bak kontantstøtten, er det derfor ikke egentlig riktig å si noe bastant om formålet da den ble innført, fordi det var (helt) ulike grunner til å støtte forslaget.
Og til Flubbys innlegg: Jeg syns en av de viktigste grunnene til å omfordele kontantstøtten er at det holder mange kvinner hjemme som vi TRENGER i arbeidslivet. Vi trenger dem! Da kan vi ikke betale dem for ikke å utføre de oppgavene i samfunnet som trenger fler hender!
