Propella sa for siden:
Det betyr det, Katta.
< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Propella sa for siden:
Det betyr det, Katta.
Hyacinth sa for siden:
Det kommer an på kommunen. Mange kommuner deler ut penger flatt. Noen øremerker.
Frøydis sa for siden:
På vår skole har de laget en gruppe på 4 elever i en klasse, og de timene de har fått er tatt fra ungsdomstrinnet. Vi får ikke noe ekstra uansett behov hvis det ikke er tildelt spes.ped-timer.
rine sa for siden:
Men hadde det ikke vært mye mer interessant å filme han i den vanlige jobben hans, for å se hvordan han løser de utfordringene? Det er det som er mitt poeng.
Og du kan godt slutte å kalle meg enkelte. Eller bør jeg skifte nick snart? :gruble:
Anne C sa for siden:
Vi har jo noen, så hvorfor ikke enkelte? :D
Katta sa for siden:
Nei, jeg synes ikke det. For det som er interressant her er hva man kan greie med en engasjert lærer, et bra pedagogisk opplegg OG nok ressurser. Poenget er vel ikke å måle han opp mot andre lærere som en slags lærerkonkurranse. Jeg er sikker på det er mange lærere som kunne gjort det like bra som han under like forutsetninger, men nå er det han som har den rollen i en tv-serie.
Pebbles sa for siden:
Jeg har ikke sett programmet - men jeg synes også at det hadde vært kjempespennende å se han (eller andre flinke pedagoger) jobbe i en vanlig klasse. Men det ville kanskje vært mest interessant for lærere? Konseptet som det foreligger nå har kanskje en bredere appell?
Jeg glemte dessverre å se på denne uken. Hvordan var det første programmet? Jeg MÅ huske det neste uke.
Lenam sa for siden:
:nemlig:
En annen ting jeg syns Tjora er utrolig dyktig på er kommunikasjonen han har med ungdommene. Han har en utrolig flott måte å snakke med dem på. Her tror jeg mange lærere har mye å hente.
Mams sa for siden:
Man kan ikke komme bort fra at engasjerte lærere gjør en bedre jobb med alle elever en en lærer som er middels engasjert. Uansett størrelse på gruppa.
At han har optimale forhold er det vel heller ingen som tviler på, for det sier seg selv at når man har bedre tid pr elev så får man tid til å forklare bedre.
Men det å få innspill om hvordan man kan også engasjere eleven mere i egen læring må jo være bra, i allefall i mine øyne.
De fleste lærere gjør en veldig bra jobb med de forutsettninger de har, men det finnes de som ikke gjør det også. Desverre tror jeg ikke man når inn til de lærerne med kurs.
Jeg har hatt barn i skolen siden høsten 2000, og jeg har sett store forskjeller.
Jeg har et barn med en diagnose (ADHD), læreren som henviste han til PPT mente at han kun var faglig svak og ikke gadd å gjøre noe. Da var gutten min nesten 10 år og jeg reagerte jo på at læreren mente han bare ikke gadd å gjøre noe.
Når høsten kom så fikk de ny lærer og denne læreren fanget opp at han hadde konsentrasjonsproblemer fort.
Hvorfor så stor forskjell?
En lærer sier han har konsentrasjonsproblemer og en annen sier at en gutt på nesten 10 år bare ikke gidder å gjøre noe?
Pebbles sa for siden:
Det er helt avgjørende for en god relasjon til elever og et godt læringsmiljø i klassen å snakke til elever med respekt og varme.
Jeg har flere ganger sett lærere gå i vranglås med elever når de med veldig enkle grep heller kunne ha oppnådd en god relasjon og med det samarbeidsvilje fra eleven.
Problemet med lærere av denne sorten er at de gjerne ikke ser det selv.
Puslingen sa for siden:
Enig der. Han har engasjement og entusiasme, samt kan kommunisera med dei. Og han viser temmelig tydeleg at han ikkje er villig til å gje opp. Det har mykje å sei for desse elevane, som nok allerede har opplevd det motsatte. Han klarer å gje dei tilbake trua på seg sjølv, og det er jo alfa og omega.
Det finnes dessverre alt for mange lærarar i skulen som burde vært kasta på hovudet ut, og samtidig finnes det så mange dyktige lærarar som arbeider i all stillhet. Han setter fokus på læraryrket, og det er viktig. Så kanskje alle dei som gjer ein fabelaktig jobb endeleg kan få den rosen dei fortener.
rine sa for siden:
Hvorfor tror du det? :undrer:
kie sa for siden:
En annen ting: Jeg synes lærere til tider kan bli undervurdert. Og kanskje spesielt læreryrket. Serien fokuserer nok ikke på problemene i skolevesenet per i dag, men er det ikke litt godt å se at lærergjerningen og hvilket potensiale som ligger i de fleste lærere får et lite løft? Er ikke noe av det man ser i "Blanke ark" en del av det som inspirerer folk til å velge dette yrket?
Ja, det er trist at så få lærere får anledning til å gjøre det som kanskje var drømmen bak yrkesvalget. Og det må absolutt adresseres. Men er det ikke også godt å se hvilket potensiale lærergjerningen har dersom samfunnet legger opp til det? Det får i alle fall meg til å reflektere litt over hvor fordømt viktig læreren kan være og hvordan vi i samfunnet ikke legger godt nok til å utnytte den ressursen vi har.
oslo78 sa for siden:
Yes. I hvert fall i de kommunene jeg har jobbet.
Hyacinth sa for siden:
Ja, det samme lurte jeg på.
Er det litt sånn Åh, han snakker så flott med disse ungdommene, det er nok få som får til å snakke med ungdommer på den måten eller er det mer Jeg tror nok at mange lærere ikke kan kommunisere med ungdommer, det opplevde jeg i hvert fall da jeg gikk på skolen, eller hva er det egentlig? :undrer: Har en slik uttalelse grunnlag i synsing, i få egne negative opplevelser eller hva?
kie sa for siden:
Nå spammer jeg vel tråden, men jeg diskuterte temaet litt med min spesped-søster også. Hun kom med et poeng som jeg tror også kan være verdt å ta med seg. Og det er at selv om det riktignok er en klasse med bare 8 elever, så er det også 8 elever som sliter veldig med skolearbeid. De færreste klasser med f.eks. 30 elever har vel så mange som 8 elever med såpass stort behov for ekstra oppfølging? Så det å sette opp 30 vs 8 elever blir vel også litt feil sammenligningsgrunnlag? 8 gjennomsnittlige elever ville ha blitt noe helt annet. Men hele 8 som hver trenger mye hjelp blir jo straks mye mer krevende.
Anne C sa for siden:
I den ene klassen min har jeg 27 elever. Tre av de har IOP, to har dysleksi med div problemer, og tre er så svake at de burde hatt ett eller annet. Resten er knallflinke.
Blånn sa for siden:
I den forrige klassen min hadde jeg 4 elever med iop, en på grensen og en som fikk iop etter at jeg ga fra meg klassen. I tillegg hadde jeg 4 eller 5 som hadde særskilt norskopplæring. Jeg hadde 21 elever i klassen. Så helt uvanlig er det faktisk ikke. Jeg glemte forresten at jeg også hadde flere barnevernssaker.
Det er ikke uvanlig at klasser har flere barn med iop og enda flere som strever, men ikke har krav på undervisning etter § 5.1. I tillegg har du de med atferdsproblemer. i en klasse på skolen hvor jeg jobber var det tidligere i uka 5 forskjellige elever som løste konflikter ved vold.
Allikevel trives jeg og er fornøyd med yrket mitt (selv om jeg pusler med tanken på å gjøre noe annet).
Anne C sa for siden:
Men jeg digger jobben min altså!
Pebbles sa for siden:
I YF-klasser på vgs er det veldig vanlig at minst så mange sliter veldig i en sammensatt gruppe på 30. Og da blir det en evig avveining om hva man skal legge fokus på - oppfølging av de svakeste, utfordringer og oppbacking av de flinkeste - og ikke å forglemme de som presterer på det jevne.
I fjor hadde jeg en sammensatt YF-klasse (bygg og tip) hvor fem elever lå an til å stryke, sju lå på en stødig 2'er, ti presterte til 3, fem til 4, to fikk 5 og en elev gikk ut med 6.
Jeg synes det var en ekstremsituasjon å undervise i. To timer sammen i uka - også skulle alle disse kommes i møte på en god måte? Etter jul ble det satt inn en ekstra lærer for å jobbe med de som lå an til å stryke samt de som lå på 2. Skal si jeg fikk en annen dynamikk i klasserommet! Midtgruppen blomstret og jeg fikk til og med tid til å gi han som til slutt endte opp med 6 nye utfordringer!
Jeg synes vi svikter YF-elevene i allmennfagene ved å plassere de i sammenslåtte grupper i de fagene de sliter aller mest med. Om de skulle stryke i f.eks engelsk, så får de faktisk ikke fullstendig vitnemål og i sin tur fagbrev. Slik kan man spenne bein på en dyktig håndtverker og ødelegge framtidsmulighetene i yrkeslivet.
Nå snakker jeg meg sikkert bort her. Men det finnes absolutt grenser for hva en eneste person kan utrette for hver enkelt sjel i et klasserom med 30 elever med sprikende og inividuelle behov i løpet av en stakkars dobbeltime i uka.
Det er så åpenbart når man står godt oppi det med begge beina, men jeg kan godt skjønne at det ikke er så godt å se sett utenfra.
Teflona sa for siden:
Jeg hadde 27 elever i forrige klasse, 8 med IOP der.
Katta sa for siden:
Hva kjennetegner en elev som har IOP, hva slags ekstra ressurser følger med og hva betyr dette for læreren i klassen?
007 sa for siden:
Niks. Jeg sier ikke at du er blond, men for å få spesialundervisning må man ha en sakkyndig vurdering fra PPT. (Eller PPT/BUP.) Tilpasset opplæring er ikke det samme som spesialundervisning. Og her forklarer Zoë forskjellen.Klart man har mye å hente når det gjelder kommunikasjonsteknikker med ungdommer. Mange lærere kan ikke snakke med elevene, verken faglig eller sosialt.
Jeg har forresten ikke sett programmet, vet ingenting om "Superlæreren", men er helt sikker på at jeg kan lære mye av andre, dyktige pedagoger.
kie sa for siden:
En IOP og en IOP kan nok sprike en del. I "Blanke ark" var det elever som slet med pluss, minus og gange. Elever som ikke fikk til å lese f.eks. tekst på tv osv. Når vi da snakker om elever i videregående tror jeg det krever en god del for å få disse opp på et nivå der de kan følge undervisning videre på videregåendenivå i løpet av de 5 ukene som er satt av til det prosjektet.
Nå skal det vel også sies at læreren ikke jobber alene heller. Det er et særdeles engasjert pedagogisk team, blant annet en av foreleserne ved spes. ped-utdanningen ved UiO som er med på laget. Så det er jo veldig tydelig at man her ser en veldig optimal situasjon. Noe som jeg synes forteller litt om den store avstanden mellom hva som kunne ha vært oppnådd og hva som er realiteten i dag. Og for meg gir det i alle fall noen tanker om at vi, selv om det optimale nok blir for mye å håpe på med det første, i dagens situasjon er for langt unna hva jeg antar de aller fleste prøver å strekke seg etter. Og det tror jeg handler mer om "systemfeil" enn noe annet.
IOP-er og henvisninger til BUP, PPT osv. tror jeg nok det er variasjoner på. Lærere har ulik terskel, PPT-kontor har forskjellig kapasitet og kanskje også terskel for hva man tester osv. Det som gir en omfattende tiltakspakke på en skole gir kanskje ikke så mye i en annen. Og noen ganger tror jeg at ting som kan handle om klasseledelse, evne til å forholde seg til et normalt sprik i et klassetrinn og annen behov for veiledning av selve læreren hektes på enkeltelever i form av henvisninger.
Blånn sa for siden:
Jeg har jo vært på seminar med Håvard Tjora og ble inspirert av det. Han har også erfaring som pedagog i vanlig klasse og det er der han har "funnet seg selv" som pedagog. Selv husker jeg ham som en av de kule gutta som satt bakerst i auditoriet under forelesningene. :knegg: Han er en dyktig pedagog som har spesialisert seg i ulike læringsstrategier. Med seg på laget har han også andre eksperter, både på det pedagogiske området og ikke minst som miljøarbeidere. Klart, det er en drømmesituasjon. Jeg har selv jobbet tett sammen med "eksperter" i forhold til klassemiljø, og det er utrolig hvor godt det er å ha eksperten som sier at det du faktisk tenker og gjør er riktig.
Når det gjelder IOP-elever er jeg enig i at det er stor variasjon i hjelpebehovet. Eldste hos oss har IOP i norsk og engelsk fordi han har dysleksi og har behov for å trene opp gode lesestrategier. I andre fag er han ikke spesielt ressurskrevende. Andre elever sitter i klasserommet og får ikke med seg noe av det som skjer. Jeg har engelsk på u-trinnet og i den ene klassen sitter det elever som faller helt av. Noen timer får jeg til et opplegg hvor disse elevene får et greit utbytte, andre timer skjer ting "over hodet" på disse elevene. Ved å variere undervisningsmetodene mine får jeg tilpasset en del til både de sterke og svake elevene. Uten at jeg er en superlærer. Siden jeg er fersk på u-trinnet lærer jeg noe nytt hver eneste dag og bruker kollegaene mine for alt de er verdt og skulle gjerne hatt Håvard ved min side for å komme med gode tips. ;)
rine sa for siden:
Jeg lurer bare på hva mange betyr? Betyr det at de fleste lærere ikke kan kommunisere med elevene? Halvparten? 1/3? Det er sjelden man får slippe unna med udokumenterte påstander på FP, og jeg har ikke tenkt å la denne passere heller.
Tjora er utvilsomt flink til å kommunisere, ellers ville han vel neppe vært på TV, og jeg kan være med på at det sikkert finnes noen lærere der ute som har litt å gå på når det gjelder kommunikasjon, men jeg tror ikke vi snakker om mange.
gajamor sa for siden:
rine: da kan vi like gjerne følge opp med spørsmålet: hvem er "elevene"? Jeg kommuniserte bra med de aller fleste, men er helt sikker på at det var noen i hver klasse som jeg ikke helt nådde inn til.
Teflona sa for siden:
Hos oss: eget opplegg i flere fag, hver elev hadde vedtak på 6 T-timer, da får de gruppeopplegg, ettersom det blir gitt 6 timer med t-time-lærer til sammen. Timene blir lagt på norsk, matte og engelsk, det er vanligst hos oss.
Jeg har ofte t-timene i matte og engelsk, ettersom jeg er kontaktlærer og har norsk i klassen. Oppfølging av 5 av disse elevene var da mitt ansvar i forhold til møter, rapporter, egne ukeplaner, utvidet kontakt med hjemmet osv.
Elevene hadde ulike diagnoser som Apsperger og ADHD. Flotte elever, mye oppfølging.
rine sa for siden:
Selvsagt, slik er det vel med de fleste. Også med Tjora, vil jeg anta.
Og jeg er sikker på at mange dyrleger kunne hatt mye å lære av Trude Mostue. For ikke å snakke om hva kokkene kan lære av Eivind Hellstrøm.
polarjenta sa for siden:
Jeg har jo kun min egen erfaring å snakke ut ifra, men når jeg gikk på videregående så var det veldig mange dårligere lærere når det gjaldt å kommunisere med ungdom, men de fleste kunne jo faget sitt. Så at det finnes en del lærere der ute som burde funnet på noe annet å gjøre er det vel ingen tvil om, som det jo garantert er i de aller fleste yrkesgrupper.
safran sa for siden:
Jeg er overbevist om at det er mange lærere som kan bli bedre på å kommunisere med barn og ungdom - og for ikke å snakke om med foreldre. Skal jeg ta utgangspunkt i egen erfaring med lærere (både som elev og forelder) er det mange som har MYE å lære. Ikke glem at det fins endel lærere rundt om i landet, da. Tenker du at alle disse er utlært i emnet?
safran sa for siden:
Det er det helt sikkert, men hvorfor trekker du inn det her? :gruble: Her lukter det litt vel av lange tær.
Pebbles sa for siden:
Jeg vet ikke om man kan finne noen dokumentasjon på hvor mange lærere som ikke kommuniserer godt med elevene. Men det man kan finne dokumentasjon på er at en god relasjon til lærerern er den aller viktigste forutsetningen for læring. Faktisk! Dette har vi fått framlagt undersøkelser om under foredrag, og de lærerne som gjespet og mente at foredragsholderen ikke hadde noe å lære oss, var de lærerne som ikke vektlegger relasjonen til elevene i særlig grad. Det er grunnen til at jeg tror at dette er et vanskelig område å endre seg på, kanskje særlig for lærere som har vært i skolen i flere tiår.
rine sa for siden:
Det er sikkert en del som kan bli bedre på kommunikasjon, men jeg er usikker på hvordan man kan uttale seg om at det gjelder mange, og hvorvidt de bør lære det gjennom en realityserie.
Chablis sa for siden:
Jeg har også kun min egen erfaring å snakke om , jeg hadde mange håpløse lærere som ikke kunne kommunisere med elever eller foreldre.
him sa for siden:
Men ikke nødvendigvis i dette programmet. Jeg antar jo at programmet er laget for å lage bra TV, så jeg er helt enig med deg i at dette er en kunstig setting som ikke reflekterer læreryrke i det hele tatt. Jeg synes også at det ikke er noe jantelov i å si akkurat det.Jeg håper jo også at de fleste som har sett en del en del virkelighetsTV har fått med seg både redigering, isenesettelser (
Tallulah sa for siden:
Jeg tror de fleste tenker på seminarene med ham, ikke serien.
007 sa for siden:
Jeg har ingen tall, rine, jeg snakker om min persolnlige mening. Jeg har spesped og har siden 2007 vært innom mange klasser, både på vgs og ungdomsskolen. Jeg mener det jeg mener ut fra personlig erfaring og observasjon.polarjenta sa for siden:
Jeg tror det gjelder mange, og det må jeg jo få lov til å tro.
Lenam sa for siden:
Det er mulig du jobber ved en superskole, der alle lærerne har fantastisk kontakt med alle elevene sine. Ellers så er du kanskje blottet for selvinnsikt. Når jeg sier at mange lærere kunne lært av måten Tjora kommuniserer på, så er ikke det en gitt konklusjon at få lærere kan kommunisere. Det er tvertimot mange inspirerende og gode lærere. Som både er faglig dyktige og som er godt likt av ungdomene (eller elever generelt).
Det kan dog ikke stikkes under stol at mange lærere (og andre som jobber direkte med mennesker) er dårlige på mellommennesklige relasjoner. At dårlige relasjoner mellom lærer og elev er med på å skape et dårlig læringsmiljø kan du vel ikke være uenig i ?
Du lurer på hva grunnlaget for min uttalelse er? Selvsagt spiller egne erfaringer inn. Jeg er student selv for tiden. Jeg har videregående relativt friskt i minne, jeg har barn som ved å bytte klasse (og dermed lærer) fikk et helt annet læringsutbytte. Jeg har lærere i både i min egen familie og svigerforeldrene mine var lærere begge to.
Kall det synsing for all del.
Erica sa for siden:
Jeg vet ikke helt om det er slik at lærere tror vi som ikke er i klasserommet ikke kan ha et inntrykk og en formening om hvordan en lærer er? Jeg har 3 barn, hvorav 2 av de er relativt store, og det er ikke vanskelig å forstå utfra hvordan barna snakker om lærerne hvilke lærere som "har det", og hvilke som ikke "har det". De lærerne som evner å behandle elevene med respekt, og som utøver myndighet på en ok måte får ihvertfall mye respekt tilbake fra mine jenter. Vi hører det godt på måten de snakker om lærerne på.
Ine sa for siden:
Jeg blir litt sjokka over dette utsagnet. Man kan da alltid bli bedre på kommunikasjon, uansett om man er lærer eller et annet yrke. Når er man ferdig utlærd og ikke har mer å hente innen kommunikasjon liksom, det går jo ikke an å måle heller.
Og så synes jeg det er interessant det Zoe tar opp, at det er forholdet mellom lærer og elev som danner grunnlaget for best læring, ikke om læreren bare kommer seg gjennom pensum. Dessverre har jeg nok hatt nesten bare lærere av disse slaget. Skulle ønske jeg hadde lærere som så meg, utfordret meg. (Har ikke lest hele tråden, og ikke sett programmet.)
Tallulah sa for siden:
Jeg jobber med kommunikasjon og føler aldri at jeg blir utlært. Seminarer og konferanser bruker jeg både for å hente opp igjen kunnskap jeg allerede har, men som kanskje har havnet i bakhodet, finne nye måter å gjøre samme jobb på og høre og lære om nye kanaler, metoder og forskning. Jeg blir inspirert av folk som brenner for jobben sin.
Jeg syns det er en merkelig holdning å ikke se at kanskje særlig innen kommunikasjon kan man alltid bli bedre, eller at man ikke har noe å lære av noen bare fordi de har vært på TV.
007 sa for siden:
Jeg har veldig stor tro på relasjonsbygging/relasjonslæring i klasserommet. Og jeg har sett det samme som deg: De som tror de er ferdig utlærd er ikke utlærd, men ferdig. De som bare fokuserer på fag og som ikke bygger relasjoner med elevene kommer heller ingen vei i faget.Puslingen sa for siden:
Etter seks år i ungdomsskule og på vidaregåande skule er det ingen lærarar som har festa seg hos meg som gode lærarar. Dei kunne faget sitt, ja, men evnet ikkje å kommunisera med elevane skikkeleg. Mogeleg at det er fordi alle tilhørte vår foreldregenerasjon, og det er mykje yngre lærarar i skulen i dag. Dei krevde respekt hos elevane utan å gjera seg fortent til det. Dei var overhodet ikkje villige til å møta oss på halvvegen, og meinte heilt tydeleg at me var for unge til å ha fornuftige meinigar, og ta ansvar.
Undervisninga var fastspikra, og det var ikkje rom for alternativer. Elevane som sleit i fag vart tatt ut av klassen, om dei i det heile vart oppdaga. Det var ikkje snakk om "å sjå" elevane, meir om at me skulle halda kjeft og høyra etter.
Heldigvis går verden framover, men det eit fremdeles eit stykke igjen. Eg trur me trenger folk som Håvard Tjora til å setja lys på kva som foregår, og kva som kan endrast.
emm sa for siden:
Henger meg litt på denne. Tjora var også lærer for en helt vanlig stor klasse i utgangspunktet, og ble vel plukket opp og havnet i rampelyset nettopp på bakgrunn av at han ved hjelp av utradisjonelle metoder klarte å snu vansklige klasser i positiv retning. Ingen sier han er den eneste av sitt slag, men i alle fagmiljøer finnes det alltid noen som utmerker seg og kanske brenner litt ekstra. Om ikke han tilfører lærere så mye (det vet jeg ingenting om), kan det vel hende han inspirerer ungdommer med lærevansker og foreldre som forsøker å hjelpe. Jeg vet om mange guruer i min bransje, og har jeg mulighet tar jeg alltid tiden til å høre på disse, det er alltids et og annet å plukke med seg.
him sa for siden:
Jeg er utrolig enig. For meg er det en veldig overraskende innsikt, personlig opplever jeg ikke at jeg trenger å ha en god relasjon til noen for å lære noe av de. (Altså, normal høflighet er nødvendig. Jeg hadde neppe lært noe spesielt bra av å bli kjeftet opp hele tiden, eller at læreren hadde himlet med øynene så snart h*n så meg. Men jeg har aldri følt at jeg må ha noe mer enn en nøytral relasjon til læreren, og der er det mange som er forskjellig fra meg. Jeg ser det om og om igjen at det å ha en positiv relasjon til den som driver med innformasjon, undervisning, opplæring - ja kort sagt kommunikasjon, er veldig viktig for mange. Og jeg er overrasket, men det er nå slik.)kie sa for siden:
Her står det litt om hvilket opplegg læreren i "Blanke ark" har rundt seg:
Jeg synes det blir mer og mer tydelig at serien forteller noe om metoden. "Hva skjer når vi tar noen elever som har falt helt utenfor og så gjør alt vi per i dag vet er riktig? Hvilke resultater får vi når alle nødvendige faktorer er på plass?"
Og det sier meg også litt om at vi kanskje litt for ensidig har fokusert på individnivå med diagnoser osv. uten å se at det kanskje kan være litt å hente på en titt på systemnivå.
Om en elev ramler helt av lasset i en setting og blomstrer i en annen. Er det da bare hos eleven svikten lå i det første eksempelet? Var det der kompetansen og gjennomføringen ikke var god nok? Da snakker jeg først og fremst på systemnivå. For jeg tror at det nøyaktig samme systemet som svikter en del elever også svikter lærerne. Og at å hekte altfor mye på enkeltelever og enkeltlærere når det er systemet som feiler, er et blindspor.
rine sa for siden:
:værsågod:
:undrer: Er "mange lærere" = rine? Siden du mener jeg er blottet for selvinnsikt? :skjønner ikke resonnementet:
Det faktum at realityserien "Blanke ark" ikke får meg til å bli ellevill av begeistring, er ikke det samme som at jeg mener at jeg (eller andre lærere) er utlært i noe som helst.
Ine sa for siden:
Men du skrev tidligere at du ikke trodde mange lærere hadde litt å gå på når det gjelder kommunikasjon. Jeg tror alle har litt å gå på når det gjelder kommunikasjon.
Hyacinth sa for siden:
Selvsagt kan man lære av ham. På samme måte som han sikkert kunen lært noe av oss. Det går liksom begge veier, det der. Man kan alltid lære noe av hverandre. Du ordla deg på en sånn måte at det virket som de fleste hadde noe å lære av ham (noe de sikkert har), men ikke motsatt.
Milfrid sa for siden:
Jeg synes de er fantastisk at programmet viser at under rette forhold så kan alle lære. Og synes faktisk det bør være en tankevekker for skolen (og de som er ansvarlige for den = politikere). Det er en skam at det er såpass mange som det er som går gjennom skolen uten å lære en brøkdel av det de skal. Om de skyldes mangelfulle ressurser, dårligere lærere eller en kombinasjon er i grunnen ganske uinterssant å diskutere så lenge det ikke stilles krav til at alle skal lære det de skal, og er sikkerhetsnett som fanger opp de som ikke klarer å lære det de skal i en normal klasseromssituasjon.
Som mamma til ei som hadde blitt skoletaper i det norske skolesystemet har det vært mer enn litt interssant å ha barn på en skole (som nok dessverre heller ikke er representativ for det landet vi bor i heller) hvor de ikke tillater at barn faller utenfor, og hvor absolutt alle kluter settes inn for at de skal lære det de skal. For selvfølgelig blir det resultater når enkeltelever får tilpasset pedagogikk og undervisning på det nivået de er til en heve tid, i mindre grupper og 1 til 1.
Når alt det er sagt handler det selvfølgelig også om lærerne, om pedagogiske evner og personlige egenskaper. Det er to helt forskjellige ting som kreves for å være en god lærer for flinke elever og å være en god lærer for svake elever. Og det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom å være populær og god lærer, selv om det finnes de som klarer å kombinere det også.
Jeg er helt sikker på at denne fyren (som jeg aldri har sett) har masse å tilføre norsk skole. Og at det er tullete å fjase bort de gode resultatene med at han har helt andre ressurser, for for meg er det et stort og viktig poeng: det kreves elg andre ressurser for å lære noe til mennesker med lærevansker. Det holder ikke å plassere dem i en klasse med alle de andre elevene å tro at de skal klare det alle andre klarer. Det er jo nettopp derfor så mange elever ramler utenfor og ikke lærer det de skal!
Og i Norge blir man irritert når elevene får ny lærer for gang nr x - ny lærer hvert år blir sett på som negativt, for mye uro for elevene. Men baksiden av medaljen er at om amn ikke skifter lærere så risikerer man at den samme gruppen elever er stuck med den samme dårlige læreren (for det finnes dårlige lærere!) gjennom hele barneskolen. Her bytter elevene klasse hvert eneste år, og klassene settes sammen etter behov, og lærerne fordeles etter hvilken gruppe elever de er flinkest til å håndtere.
Og den mindre hyggelige delen for lærernes del er at lærere som flere år på rad ikke klarer å lære elevene det de skal, ikke får fortsette - dårlige lærere får ikke fortsette som lærere.
Jeg er litt mer enn middels opptatt av skolesituasjonen, iom at jeg har en fatter med lærevansker (dysleksi og konsentrasjonsforstyrrelse, bortsett fra det en helt normal inteligent jente). Jeg gruer meg til vi skal tilbake til norsk skole og norsk ressursbruk j kr alle elever i utgangspunktet skal være like og ingen skal skille seg ut. Hvor karakterer er negativt og noe enkelte helst vil fjerne fra skolen - Gud forby at det måles hva ungene faktisk lærer. :snill: Jeg vet det er mange flotte flinke lærere i norsk skole - jeg har hatt mange selv. Og min andel av de elendige. Men jeg er skuffer over ressursbruken i skolen, og jeg er skuffet over at det er så elendig oppfølging (på generell basis, jeg vet det finnes hederlige unntak) av elever som ikke er A4 (den ene eller andre veien).
Norge sparer se til fant når de kutter i skolen slik de har gjort i det siste. Vi fikk Mail fra PPT om at vi ikke kunne vente oss særlig mye ekstrahjelp til et barn som "bare" har dysleksi og konsentrasjonsproblemer. Det er ikke nok ressurser. :sukk:
Men dette ble memememe....
Poenget mitt er at vi trenger programmer som viser hva ekstra ressurser kan gjøre for elever som ikke fikser skolen. Slik at de som bestemmer kan forstå at de fleste kan lære det de skal, om undervisningen tilpasses.
Lenam sa for siden:
Jeg har vel ikke sagt at du er en av lærerne med dårlig relasjonskompetanse og/eller dårlig komunikasjonsevne.
Mange lærere er ikke lik alle lærere.
Men hvis man jobber ved en skole der lærerne er dyktige hele gjengen når det kommer til disse to tingene, da tror jeg den aktuelle skolen er relativt unik. Jeg mener om man virkelig ikke kan skjønne at det er mange lærere som har utviklingspotensiale.
Jeg har jobbet ved en arbeidsplass der den generelle tanken var at vi ikke egentlig hadde noe særlig utviklingspotensiale fordi det vi gjorde var så himla bra. I retrospekt kan jeg vel se at vi i grunn var ganske blottet for selvinnsikt.
Lenam sa for siden:
Da tror jeg du leste innlegget mitt med særdeles lange tær.
Mitt innlegg skrev jeg på en måte som et "svar" på alle de innleggene som nærmest latterliggjorde Tjora fordi han "bare" hadde 8 elever og at dette kunne hvilken lærer som helst ha klart med de samme resursene.
rine sa for siden:
Selvfølgelig kan alle bli bedre, men jeg tror ikke Tjora kan gjøre meg bedre, fordi jeg anser meg selv for å være like god som han. (Her tar jeg forbehold om at jeg ikke eier selvinnsikt, så klart.) Med det mener jeg at jeg nok ville snakket på samme måte til elevene under samme omstendigheter. Og jeg er ganske sikker på at veldig mange andre lærere jeg kjenner vill oppført seg på samme måte.
Hyacinth sa for siden:
Det er her det skurrer for meg. For jeg er nemlig ikke enig. Jeg tror at mange skoler, kanskje de fleste, ihvertfall veldig, veldig mange, er dyktige hele gjengen på disse tingene du nevner. (Og det betyr ikke at noen ikke kan bli bedre, selvsagt. Jeg sier bare at de er dyktige.)
Jeg sier IKKE at Tjora ikke er flink. Jeg har aldri sutret over manglende rammebetingelser, bare sjekk det jeg har skrevet. Jeg irriterer meg derimot over at media til stadighet drar ham fram som en superlærer. For han ER ingen superlærer. Han er en helt vanlig, flink lærer. Sikkert kjempeflink også. Men veldig mange er minst like flinke. Ikke alle, selvsagt, bare så det er sagt, så du ikke bruker det mot meg. Jeg snakker ikke her om dårlige lærere. Jeg snakker om alle lærerne i Norge som er flinke. Som kommuniserer godt med elevene sine. For det er virkelig, virkelig mange!
Og det jeg sier nå blir kanskje brukt mot meg i neste innlegg, men det ER virkelig forskjell på kommunikasjon mellom lærer og elev i dagens skole kontra da mange av oss gikk på skolen. Jeg sier ikke dermed at alle er gode på det, må jeg igjen presisere, jeg sier bare at det ikke er rettferdig å bruke "da jeg gikk på skolen" som argument.
Katta sa for siden:
Min erfaring med lærere er at noen er gode på alt, de fleste er gjennomsnitlige med enkelte områder de er bedre enn snittet på og enkelte lærere er håpløse. Noen er fordomsfulle, noen er ute av stand til å kommunisere med barn som ikke er A4, enten fordi de ikke har kunnskaper, evner eller interresse. Men jeg synes det skorter på kunnskaper oftere enn kommunikasjonsevner i grunnen.
Men dette blir egentlig ganske håpløst, for det er jo ingen tvil om at det ikke finnes noen voksne mennesker som er inne i et klasserom spesielt ofte, med mindre man er lærer selv. Og da er det gjerne ikke så mange andre lærere der. Men som forelder ser man jo noe av det læreren står for og gjør. Og det er ingen tvil om at det er kvalitetsforskjeller.
Men si meg tror dere virkelig at det er så lite forskjeller på lærere? All fornuft strider jo imot akkurat det, i alle yrkesgrupper er det forskjeller. Det skal forundre meg om dette ikke gjelder lærere også. Og hvis Rine er like god som Tjora virker i de programmene sine, synes jeg Rines elever er heldige. Og det kan godt være hun er det. Det blir bare litt småkomisk når alle liksom er like gode og kan lære like mye av hverandre, for sånn er det bare. Akkurat det tror jeg nemlig ikke noe på.
Mams sa for siden:
Jeg er enig i at veldig mange lærere er utrolig flinke, som gjør en utrolig jobb med elevene sine.
Men det finnes også de som ikke gjør det. Noen få gjør rett og slett en dårlig jobb, og man har de som gjør en grei jobb.
De fleste av oss som ikke er lærere skjønner også at det er noe helt annet å ha kun 8 elever mot godt over 20 stk, det sier jo seg selv.
Men alikevel kan de fleste av oss tro at de fleste lærere kan plukke opp tips fra Tjora, uten at det gjør de til dårlige lærere.
Det kan være tips om hvordan nå inn til den ene eleven man føler at man ikke når inn til, eller være hvordan gi den flinke eleven rett input til å gjøre litt ekstra.
Selv om man gjør en super jobb, så kan man alikevel ta til seg tips eller andre fremgangsmåter til å nå inn til andre.
Jeg for min del tror at lærere med den holdningen vil være de flinkeste lærerne, de som tror de kan alt har nok mye å lære.
Heiko sa for siden:
Jeg jobber med (foster)barn som slett ikke er A4. En del av arbeidet går ut på å jobbe tett opp mot disse barnas skoler og veilede pedagogene. Det er en del flinke lærere og det er også en god del som hverken har mye kunnskap, erfaring eller er spesielt gode på kommunikasjon med barn som ikke viser typisk normaladferd. Det er sørgelig både for ungene og for dem selv. Det blir utrolig mye frustrasjon, bråk og konflikter når forståelsen og kommunikasjonen ikke er på plass.
Min erfaring er at det (selvsagt) er like stor forskjell på lærerene som det er blant folk ellers. Noen er gode fagpersoner og flinke til å skape gode relasjoner og andre ikke riktig så gode. Noen få burde slett ikke ha den jobben de har.
Denne superlæreren har jeg ingen formening om, da jeg ikke har sett noen av programmene.
Ine sa for siden:
I Aftenpostens A-magasin var det jo reportasjer om elever som har blitt mobbet av lærere, og at de ikke kommer noen veg med å klage.
Var like mange som følte seg mobbet av lærere som ble mobbet av elever. De lærerne hadde ihvertfall hatt godt av bedre kommunikasjon.
rine sa for siden:
:kneblet:
Teflona sa for siden:
Det er klart at ikke alt jeg sier til elever i løpet av en dag holder Tjora-standard. Hadde jeg blitt filmet, hadde jeg sikkert vært flinkere til å kommunisere, for jeg innrømmer glatt at på fjerde spørsmål fra samme elev om hvilken side han skal jobbe på, hender det at jeg lar være å svare. Han fikk svar de første 3 gangene. Det kan godt hende at eleven deretter går hjem og forteller at jeg ikke hjelper han, hva vet jeg, men det er jo blant annet sånn foreldre får informasjon om lærere.
007 sa for siden:
Oh, come on. Gi oss litt blod på en lørdagskveld. :hyper:Skremmern sa for siden:
Er det Ines innlegg du reagerer på?
rine sa for siden:
Ja. Men jeg må vente med å svare til jeg klarer å gjøre det uten å være spydig og ironisk.
polarjenta sa for siden:
Ja, for det er vel sånn at det ikke finnes lærere som mobber?:rolleyes:
Lille meg sa for siden:
Det kan altså ta litt tid?
rine sa for siden:
Ja, men nå er jeg klar.
Det gjør det helt sikkert, men jeg tror faktisk at det blir færre og færre av dem. Det er mye mer fokus i skolen på diagoser og årsaker til ulike problemer/vansker hos unger nå enn det var for 10-20 år siden. (For ikke å snakke om hvis vi går enda lengre tilbake i tid der f.eks folk med dysleksi ble oppfattet som dumme og var fritt vilt blant både lærere og medelever. :blinke:) I tillegg til at det er mer fokus på mobbing (både fra lærere og elever) jobber lærere sammen på en helt annen måte enn før. Mer teamarbeid, tolærersystem osv. gjør det vanskeligere for en lærer å være enehersker i klasserommet. Det man gjør, blir mer synlig, og det synes jeg er en Bra Ting.
Det var lærerne. Når det kommer til elevene, må vi ikke glemme at det er curlingbarna som går på skolen i disse dager. Mange møter kanskje for første gang i sitt liv en voksen som sier fra, ikke aksepterer uempatisk og utagerende atferd og som stiller krav. Noen elever vil nok, pga. manglende begrepsapparat, og fordi ordet er lett å ty til, kunne finne på å uttrykke sin misnøye og frustrasjon gjennom å kalle det de opplever for mobbing.
Jeg tror dessverre at det fremdeles finnes lærere som mobber, men jeg er overbevist om at det ikke er et utbredt problem slik det var tidligere.
Grunnen til at jeg ble oppgitt over Ines innlegg, var at jeg synes hun sauser sammen mange ting. Lærere kan bli bedre på kommunikasjon- helt sikkert, men et kurs hos Tjora vil neppe forandre en lærer som faktisk synes det er greit å rakke ned på og latterliggjøre elever.
007 sa for siden:
Se der, ja. Godt du brukte tid, for dette ble jo et bra innlegg.
Maverick sa for siden:
Takk, rine. Jeg er helt enig.
kie sa for siden:
Min erfaring er at det kan være store variasjoner i elevsynet hos lærere. Og som mor til barn med spesielle behov har jeg i tillegg til engasjerte lærere også møtt på flere som virker å ha en motvilje når det kommer til å forholde seg til skolens plikter hva elever med behov utover basic angår. Denne motviljen gir seg til kjenne ved at råd fra f.eks. PPT blir møtt med veldig negative holdninger a la "Jeg er lærer - ikke terapeut!" og lignende.
Jeg tror ikke det er fordi disse er noen drittsekker eller noe sånt. Men jeg tror en del blir ganske overveldet av hvor omfattende dagens lærerrolle forventes å være og stadig kritikk på individnivå når noe ikke funker. Slik jeg, som mor, oppfatter disse er at de rett og slett har er såpass forstrukket at de ser ut til å ha gått litt i vranglås. Når man år ut og år inn skal utføre en nærmest umulig oppgave (intensjoner og ressurser henger ikke ihop) vil jo også folk takle det forskjellig.
Det er vi, som samfunn, som strekker disse lærerne. Og som mor synes jeg det er ganske kjipt noen ganger å i møte med folk jeg vet drives rovdrift på, gjøre min jobb for å presse på og ivareta akkurat mitt barns rettigheter. Det er ikke noe morsomt å være "den vanskelige moren" når det er så tydelig at lærerne er ganske skvist mellom ørten forskjellige oppgaver og enorme forventninger fra alle hold. Problemet er jo at man gjerne ikke møter på politikerne, skoleledelsen eller sågar PPT i disse møtene. Lærerne stiller alltid. De blir ofte den eneste representanten for et system som ikke fungerer og den eneste vi kan forholde oss til der og da.
Når jeg tenker etter så er det neimenn ikke rart frustrasjonen og pekefingrene fyker frem og tilbake over bordet noen ganger når ansvaret skal fordeles og de som egentlig er ansvarlige glimrer med sitt fravær. Og det synes jeg er litt sårt, for vi hadde jo egentlig trengt hverandre mer som allierte. Vi vil jo i bunn og grunn det samme.
Men altså: Med et system som forstrekker lærere er det nok ikke så uvanlig at mindre heldige fremgangsmåter og mindre bra innstillinger til elever og foreldre får blomstre. Når krybben er tom bites hestene og alt det der.
Katta sa for siden:
Rine, det var et bra innlegg, det der er jeg helt enig i.
Hyacinth sa for siden:
Helt enig.
Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes lærere som mobber. Men jeg tror faktisk ikke at det forekommer spesielt ofte.
polarjenta sa for siden:
Ikke bli sjokkert nå, men jeg er faktisk enig.:nemlig:
oslo78 sa for siden:
Takk!
Jeg er selv i en situasjon hvor jeg er sykemeldt med en alvorlig utbrenthet. Kroppen hylte stopp for et år siden etter mange år med stort engasjement og mange arbeidstimer i tillegg til tre svangerskap og en del annet "grums" i familien (blant annet kreftsyk mor). Jeg ble skikkelig syk - sov 2 timer om natta, kastet opp, hadde fryktelige magesmerter, osv.
Jeg vet at jeg må sette grenser for meg selv når jeg kommer tilbake i jobb. Men det er som du sier ikke lett å være den som er "vanskelig" lærer og som ikke kan strekke seg litt utover det jeg egentlig har tid til. Men jeg må. For dette marerittet vil jeg ikke oppleve en gang til.
rine sa for siden:
Kie: Enig i alt det du skriver- jeg tenker også at det er slik det henger sammen. Lærere er jo ikke terapeuter, psykologer eller sykepleiere, men blir noen ganger tillagt oppgaver som om de skulle være det. (Tjora har ikke disse oppgavene i Blanke ark, han får lov til å være bare pedagog- sånn for å ikke spore helt av her...:p) Jeg har også mumlet noe a la "jeg er lærer, ikke terapeut," forskjellen er vel bare at jeg gjør det blant kolleger, eller hjemme hos mannen, ikke ute blant foreldre og foresatte. Viktig å være profesjonell, synes jeg, selv om det slett ikke er alltid jeg blindt følger psykolger/foresattes intstrukser, i alle fall ikke der jeg ser at egne opplegg fungerer like bra, og er mindre tidkrevende.
kie sa for siden:
Jeg er kanskje fortsatt litt preget av et skolemøte der det ble litt temperatur begge veier. Og jeg synes det er så innmari leit når det blir slik. I et system som svikter både lærere, elever og foreldre blir det noen ganger så altfor lett å begynne å angripe hverandre når man egentlig burde ha stått sammen og være litt solidariske. Det er jo det samme systemet begge parter er fortvilet, frustrert og kanskje oppgitt over til tider.
Som oftest er ikke møtene sånn, da. Det har jeg også fått tilbakemelding om da f.eks. et av barnas lærere hadde gått av med pensjon og vi snakket litt mer privat. Begge var enige om at det var godt å være team og ikke motstandere. Selv om vi også kunne være rykende uenige så var det liksom aldri tvil om at vi i bunn og grunn sto skulder ved skulder ogjobbet mot et felles mål. Og det må jeg bare si; at den teamfølelsen er innmari god å ha i et skole-hjem-samarbeid. Men det krevde noe fra begge parter. Ikke bare fra læreren sin side.
Katta sa for siden:
Men for å være en god pedagog for noen som ikke er skrudd sammen helt A4, må man kunne en del om utviklingsforstyrrelser og kunne reflektere ut fra dette når rare situasjoner oppstår. Jeg blir gang på gang overrasket over hvor lite endel lærere kan om slikt, i hvertfall når det kommer til praktisk anvendelse.
At lærere er strukket langt og lengre enn langt og prøver desperat å sette grenser for seg selv har jeg full forståelse for. Dvs jeg godtar ikke nødvendigvis at det får konsekvenser jeg ikke liker for mine unger, men jeg er i hvertfall forståelsesfull overfor den læreren det gjelder og prøver å spille på lag.
Teflona sa for siden:
Råd fra eksterne har ofte preg av at enkelte tror at akkurat den ene eleven er den eneste eleven læreren har, da får man mange råd som rett og slett ikke lar seg gjennomføre og som man må tilføre en stor dose skole-realisme. Å fotfølge en diabetiker hele dagen funker ikke for en kontaktlærer i ungdomsskolen, å være alene og undervise en aggressiv og voldelig autist, som ikke psykologene engang tør snakke med, går heller ikke, selv om ekspertene sitter helt alvorlige og forlanger det. Forståelsen av hvordan skolehverdagen fortoner seg, synes av og til å være nokså fraværende, jeg kan godt forstå at lærere mumler at de ikke er terapeuter.
Matilda sa for siden:
Det er dessverre mye opptil den enkelte lærer å sette seg inn i sånt, i alle fall for oss som jobber i vgs. Vi etterlyste forelesninger om de vanligste utfordringene man møter på da vi tok PPU. Lese- og skrivevansker og ADHD, for eksempel. Det lærer man ingenting om. Det er nemlig spes.ped., fikk vi vite. :snill: Jeg tror samtlige studenter i kullet mitt gjerne skulle ha byttet ut et par av de tre forelesningene om PISA-undersøkelser med noe litt mer matnyttig. For man er garantert å treffe på elever som har slike utfordringer, og det er høyst sannsynlig at de ikke har fått den hjelpa de burde ha hatt, og dermed henger etter.
Lærerutdanninga må bli bedre, rett og slett. Og det må settes inn ressurser tidligere. Når elevene kommer til oss, har en god del gitt opp. Det går an å snu det, alle kan forbedre seg - det må jeg tro på og jobbe for, ellers kan jeg ikke være lærer. Men det er tungt å hjelpe elever uten snev av motivasjon, som ikke har kjent mestringsfølelse på aldri så lenge, når man samtidig skal ha tid til alle de andre, tilpasse alle nivåer, følge læreplanen og dokumentere alt man gjør. Og jeg opplever det som utfordrende når jeg som engelsklærer får elever som har kunnskaper tilsvarende andreklassenivå. Andre klasse i grunnskolen, altså. Jeg har ikke undervisningskompetanse til å undervise på det nivået, en gang, det er en ganske annen måte å jobbe på. Allikevel er det ingen selvfølge at eleven får støttetimer.
Ellers kunne jeg godt ha gått på kurs med Tjora, jeg. Jeg har allerede rappet noen ideer fra forrige runde av Blanke ark, jeg kunne sikkert lært noe mer. (Enda jeg ikke synes han imponerte så veldig med kommunikasjon i den siste episoden jeg så. :knegg:) Jeg synes også det er litt frustrerende at han framstilles som "superlærer", for jeg tror det er mange som ikke kobler at ressursmangel kan ha noe å si. Det blir alltid snakk om dårlige lærere etter sånne program. De finnes, helt klart, det er noen på alle skoler; men elever faller ikke av lasset bare på grunn av dårlige lærere som ikke klarer å kommunisere med dem.
Katta sa for siden:
Man skulle jo tro at utviklingspsykologi og ulike personlighetstyper var noe som ble vektlagt hvertfall for de som skal undervise yngre barn. For det er engang slik at også de som ikke kvalifiserer for en diagnose kan ha personlighetstrekk som gjør at tankegangen rundt hvordan man håndterer dem bør være ganske lik. Og det synes jeg er rart at ikke vektlegges mer, for jeg er sikker på at det kunne vært til hjelp. Det å kunne kjenne igjen mønstre og tenke litt fornuftig rundt hvordan en slik personlighetstype ofte virker fremfor å tenke "hjelp" eller "gah" eller hva det nå er man tenker når man ikke skjønner hva som foregår annet enn at det ikke kvalifiserer til ekstra ressurser. Dette er noe jeg ser både på jobb og som mor til en som ikke er helt a4, men som ikke har læringsproblemer over hodet, men hvor jeg ofte må inn og tegne og forklare.
Jeg skjønner også at det kan være frustrerende for en kontaktlærer å bli møtt med kravene fra helsevesenet i forhold til enkeltelever. Det er ikke slik at man ikke forstår hvordan ting virker i skolen. Det er vel heller slik at man etterhvert har såpass erfaring med hvordan det virker slik at man sier veldig tydelig fra hva som bør på plass og håper på at det kommer på plass nok av det til at det ikke er helt uforsvarlig. For det er faktisk likegyldig for elev som har en alvorlig tilstand at han ikke kan få det han trenger fordi det er 30 andre i klassen eller på grunn av noe annet den dagen ting går galt slik at han blir alvorlig syk på skolen. Alle skjønner jo at kontaktlærer ikke kan gjøre den jobben alene, men ofte er kontaktlærer nettopp kontakten inn til skoleverket, og da er det denne man må snakke med først. Og for å ha håp om å nå frem til de som har mulighet til å faktisk gjøre hverdagen trygg for denne eleven, må man snakke tydelig og alvorlig.
kie sa for siden:
I tilfellet jeg snakket om handlet det ikke om det. Det var allerede tildelt og tilrettelagt for en-til-en-undervisning en viss tid per uke og forslaget fra BUP var at læreren skulle stoppe opp noen ganger underveis og stille spørsmål av typen "Hva oppfattet du at jeg sa nå?" for å forsikre seg om at eleven hang med og for å unngå at en elev med lang erfaring med at undervisningen gikk rett over hodet på ham, falt av lasset. For meg blir en sånn brysk avvisning av konkrete og arbeidsbesparende råd litt provoserende og det får meg til å tenke at læreren har gått i vranglås, når det ikke er en viss siling i forhold til hva man avfeier. Sånn bare for å avklare hva jeg mente.
007 sa for siden:
Jeg er glad jeg har både spes.ped og helsefaglig bakgrunn i tillegg til fag og vanlig PPU. Jeg har mer kunnskap om diagnoser og spesielle behov enn det jeg hadde hatt om jeg var vanlig allmennlærer.
kie sa for siden:
Viktig poeng.
Selv syntes jeg det var pyton da jeg klaget på manglende kompetanse osv. til Fylkesmannen. Heldigvis hadde barnet mitt en lærer som selv følte behov for å lære mer om akkurat denne diagnosen og etter klagen ble også lærer og assistent sendt på kurs av skolen. Men å stadig måtte være "vanskelig" og påpeke mangler når man ser at lærerne virkelig gir jernet er en kjip oppgave det også.
En annen ting om systemet som jeg synes er litt dumt; Da et av barna var utredet og kartlagt ble det av spesialisthelsetjenesten gjort en ganske stor innsats på veiledningsbiten. De reiste flere ganger til skolen for å observere, gi råd og så var de tilgjengelig for lærerne i en viss periode per telefon etc. En del av teamet som veiledet hadde selv fartstid fra skoleverket, og det gjorde nok veiledningen ganske matnyttig. Dette hevet kompetansen enormt, gutten fikk en god skoledag og med tilretteleggingen trengte man også mindre en-til-en og ekstra øyne på barnet i friminutter etc.
Så hva gjør rektor neste skoleår når lærerkabalen skal legges? Gjør om på hele greia, slik at ingen av de som har fått denne kompetansehevingen har noe med gutten å gjøre lenger. Antageligvis utifra en tanke om at en lærer er en lærer. Det skaper mye frustrasjon og ekstraarbeid for de nye lærerne, som mangler "verktøyet", for meg som plutselig igjen måtte forholde meg til utsagn om "trass", "vondt i viljen" og manglende forståelse generelt. Men aller verst var det nok for eleven selv, som ble utrygg, ikke mestret lenger og ihvertfall ikke ble forstått. Og behovet for t-timer, assistent osv. økte.
Det jeg vil frem til at det handler mest om ressurser. Helt klart. Men det handler også noen ganger til en viss grad om innsikt og holdninger. Og igjen: jeg snakker om systemet, i dette tilfellet skoleledelse, ikke enkeltlærere.
kie sa for siden:
Jeg er også veldig glad for at slik kompetanse kommer inn i skolen. Sett fra sidelinjen synes jeg det ville vært nyttig med litt tverrfaglighet i skolen også, for å holde tritt med de kravene som stilles i dag.
Jeg vet ikke om man kan legge alt på lærerutdanningen og utvide den i alle retninger for å dekke alt. Kanskje man heller i større grad skulle åpnet opp for flere fagområder? Eller gjøre litt som de gjorde på en avdeling jeg var i praksis ved? Der ble videreutdanning og kurs oppmuntret og vi hadde bl.a. en hjelpepleier som var "ekspert" på en type diagnose, en sykepleier som hadde fordypet seg i en annen osv. I tillegg la man opp til at disse jevnlig hadde litt internundervisning om sine felt og oppdaterte sine kolleger når det var noe nytt innen deres område.
Men for alt jeg vet så gjøres kanskje dette flere steder i landet allerede? :vetikke:
Teflona sa for siden:
Ja, dette er jo råd som en lærer bør følge, selvsagt. I 8.klasse spør jeg om dette hvert 5. minutt, selv om jeg er klar over at spørsmål til klassen ikke alltid oppfattes av den enkelte elev som noe som har med henne å gjøre.
kie sa for siden:
Jepp. Denne læreren ivrer veldig for spesialskole istedet. Og det er jo litt dumt når tilrettelegging i den ordinære skolen hadde holdt i massevis. Samtidig er det jo et spørsmål om hvor lenge man skal utsette ungen for nederlag og kjefting. For bom fast står både vi og PPT, og ungen selv virker mer og mer nedbrutt. :vetikke:
Men altså: Det er den holdningen jeg synes er problematisk. Når man bare vil ha de som ikke er helt A4 vekk for "Spesialbehandling kan man få på spesialskole" og ikke engang er ørlite grann nysgjerrig på et ganske stort potensiale i en elev. Fordi man bare har bestemt seg for hva jobben innebærer og nekter å forholde seg til dagens opplegg.
Jeg tenker det også er en konsekvens av at lærere har blitt strukket og strukket over lengre tid uten å egentlig bli hørt når de sier ifra. Noen prøver, noen gjør sin greie, noen blir utbrent og noen går i vranglås. Selv om jeg som mor kan bli skikkelig forbannet på en enkeltlærer i en bestemt situasjon der jeg oppfatter at denne tråkker på barnet mitt, mener jeg allikevel generelt sett at det er vi som samfunn som har skapt en situasjon som kan få frem det verste og minst samarbeidsvillige i noen. Og det må vi som samfunn også gjøre noe med.
rine sa for siden:
Hvis en lærer ikke kan stoppe opp av og til og spørre hva en elev oppfatter, begynner jeg å lure på hva han egentlig mener ligger i lærerollen? (Rase gjennom pensum på kortest mulig tid, spiller ingen rolle om bare 10 % av klassen henger med? :himle: )
Slikt er småting, og en selvfølge at man følger opp, tenker jeg. Når det er spørsmål om medisinering, håndtering av utagerende barn osv, synes jeg det går utover det man kan forvente at en lærer skal gjøre.
Kie: Jeg synes man skal strekke seg langt for at barn skal få gå på vanlig skole sammen med venner, men i noen tilfeller blir det en enorm belastning på alle involverte (klassekamerater, lærere, u name it) hvis barnet skal være i en vanlig skole, og jeg skønner godt at lærere blir frustrerte når elever som virkelig, virkelig ikke fungerer i skolesituasjonen, nesten uavhengig av ressurser og tilrettelegging, likevel skal gå på skolen, fordi de har så lyst til å være der. Det er ikke tvil om at strikken blir strukket ekstremt langt noen ganger, altså.
Katta sa for siden:
Jeg synes egentlig også det. Men syke barn har også rett til å gå på skolen. Og det er noe feil med skoleverket på den måten, alle barn skal liksom være friske, tilpasningsdyktige og passe inn i samme mal. Det finnes ingen skolesykepeleier som kan ta seg av medisinering. Det finnes ikke noe akutteam som kan komme løpende med kortison og adrenalin hvis den ungen som har allergi får en bit av naboens peanøttsmør eller han som har binyresvikt faller ned og besvimer. Og nivået av assistenter som kan håndtere utagering er utvilsomt for lavt.
Selv om det ikke burde være underviseren sin jobb, må det være noen i skolen sin jobb. Det er bare ikke lagt opp sånn, og da ender lærer og foreldre begge med halvparten av svarteperkortet.
kie sa for siden:
Jepp. Jeg ser den, altså. Og jeg tenker at det er bl.a. det som gjør at noen rett og slett låser seg og har en veldig aversjon mot omtrent alt av tilrettelegging. Som foreldre tenker jeg at vi har et ansvar for å på et eller annet tidspunkt si at "nok er nok". Det kjipe i akkurat vår situasjon er at det med stor sannsynlighet er de enkle grepene som ville fått skolesituasjonen til å fungere. På et eller annet tidspunkt må man kanskje gi opp kampen for hvordan det burde være og tenke alternativer. Eleven selv er en innagerende type som gjør altfor lite utav seg, annet enn at han har det fryktelig vondt når avstanden mellom intelligens/potensiale og resultater blir så ekstremt stor.
Syrinx sa for siden:
(Neida, ikke min blogg.)
007 sa for siden:
Joda. :stolt: (Og jeg kan gi både kortison og adrenalin etter ordinasjon fra lege.)Pebbles sa for siden:
Det synes jeg var et fint innlegg.
Jeg opplever mange, mange engasjerte lærere på daglig basis, og jeg tviler sterkt på at "mange" ikke kommuniserer godt med elevene. Jeg er heller ikke så sikker på at man kun basert på egen skolegang og møte med egne barns kontaktlærere kan uttale seg bastant om lærere på generell basis. Man kan si at jeg vet det finnes lærere som ikke fungerer godt - men derfra til å ta ord som "mange" i sin munn?
Jeg synes det er viktig å ha overblikk nok til å vite at det er bagrenset hva man virkelig kan vite om andre yrkesgrupper. Jeg krymper meg alltid litt når folk snakker om "de på toppen" som om de skulle sitte på rumpa hele dagen og knapt nok gjøre et arbeidsslag hele dagen på kontorene sine - fordi det er sånn det ser ut utenfra med et begrenset perspektiv. Det blir noe veldig enkelt over det. Jeg har møtt både arrogante og udufelige leger, men jeg er veldig klar over at jeg har møtt veldig få leger totalt, og av de legene jeg har møtt, har jeg bare sett en liten bit av dem, kanskje bare noen minutter, i aksjon. Så hva vet vel jeg om leger generelt?
Det betyr ikke at man ikke kan ha meninger om yrker, organsisasjoner og annet man ikke har opplevd på egen kropp på bred basis. Men for å være klok i diskusjoner og for å være konstruktiv, er det viktig å vite at det a) er forskjell på da og nå (jfr egen skolegang) og b) det er ikke hensiktsmessig å sette likhetstegn mellom egne barns kontaktlærer og hele lærerstanden.
Tallulah sa for siden:
Jeg syns det blogginnleggrt var litt teit og aggresivt jeg. :humre: litt sånn in your face "nei, det veit du ikke, gjør du? Gjør du?! Hæ?! HÆ?!"
Når det er sagt tviler jeg selvsagt ikke på at hovedvekten av lærere er engasjerte og flinke. Vi har en selv som er fantastisk. Og da blir kontrasten til læreren i parallellklassen som bare er ok, veldig tydelig.
Jeg skjønner også at man lett kan bli aggresiv og oppgitt når yrket ditt får stadig kritikk, både på personlig og fagfeltnivå. Når rammene rundt også blir kritisert kan det nok føles som en ganske massiv vegg av misnøye.
Katta sa for siden:
Selvfølgelig kan man si noe om skolen ut i fra sine egne erfaringer og andres rapporter tenker jeg. Og like selvfølgelig kan man ikke vite alt. Men å vite om en lærer virkelig ikke kan kommunisere eller organisere eller er dønn overstrekt er umulig å si. Vi har en fantastisk kontaktlærer til eldstemann. Hun fortjener hva det skal være, men hun kan ikke så mye om barn som ikke er A4 hun heller. Det er ikke så rart i og med at dette er noe lærere må fikse uten hjelp og kursing. Men hun er trygg nok til å være åpen om hva hun kan og hva hun trenger hjelp til. Og åpen om hva slags rammer hun jobber under. Det gjør det lett å jobbe med henne selv om man ikke smørje får det man trenger. Og så er det faglærere, og der har jeg blitt lettere sjokkert over holdninger. Dette er også engasjerte lærere som gjør så godt de kan, de er ikke onde eller udugelige, men mangelen på kunnskaper om utvikling og barn med utfordringer gjør at det trekkes konklusjoner som er hårreisende når man vet hva som egentlig ville vært grei håndtering. Jeg synes det er på høy tid at vanlig adferdsproblematikk defineres ut av spesped-domenet da disse elevene ofte ikke kvalifiserer til spespedhjelp uansett.
Teflona sa for siden:
Læreren er viktig for elevene, det er de fleste enig i, det har lenge blitt pekt på oss som den aller viktigste faktoren for læring. Rammefaktorer kan man visst ikke skylde på lengre.
www.forskning.no/artikler/2009/januar/207552
Nå skal vi ikke glemme at andre studier viser at hjemmets betydning er vel så viktig for læringen som det som skjer på skolen. Verdier som overføres fra foreldrene og forventninger til barnet om f.eks å gjøre en god jobb på skolen bidrar til bedre læringsresultater. Det har vært gjort studier som entydig peker på hjemmemiljøet, den påvirkning og stimulering barnet får fra tidlig barndom av foreldrene banker rett og slett skolens påvirkning ned i støvlene.
Selv antar jeg at det er en kombinasjon, dvs jeg håper det.
Kreps-77 sa for siden:
Dette tror jeg er MEGET viktig, og jeg oppfordrer enkelte foreldre til å tenke over hva de snakker om ved middagsbordet.
kie sa for siden:
Klart foreldrene er viktige. Men når det er selve skolehverdagen som ikke fungerer så er det vel naturlig å se hvilke grep som kan gjøres der. Eller mener man at hadde hjemmet gjort godt nok forarbeid og levert gode nok "produkter" til klasserommene så ville alt vært greit? I såfall feiler jo jeg stort som mor, som leverer barn med lærevansker.
Jeg tenker at man må litt bort fra tankegangen om at noen må være dårlige for å kunne bli bedre. Og kanskje også tåle en diskusjon om hvilke problemer som bør løses uten at foreldre og lærere går i "det va'kke min skyld"-skyttergravene. Må det være et nederlag og en innrømmelse av inkompetanse å tenke at man kunne blitt enda bedre på klasseledelse for eksempel? I min nieses klasse henger nå de fleste etter der de burde være. Niesen min er en stille og pliktoppfyllende jente som henger etter på grunn av mye uro i klasserommet. Men hvordan kan man påpeke noe sånt som forelder uten å tråkke læreren på tærne?
En annen ting jeg noen ganger savner litt fra lærerhold er forståelse for at min rolle som mor innebærer mer enn å være skolens forlengede arm. Eller, som PP-rådgiveren sa på et møte der løsningen på et av barnas lærevansker var enda mer gjennomgang (førstegangs gjennomgang også) hjemme av ting barnet skulle igjennom på skolen: "Mor, din jobb er å steke vafler". Og han utdypet det med å forklare for oss andre på møtet at barnets liv består av mer enn skole. Det bør i alle fall det. Spesielt når skolen er en arena ungen sliter. Da er fritiden også viktig. Og mitt og barnets forhold skulle handle om mer enn at jeg i stadig større jafs av dagens timer skulle fungere som skolens forlengede arm. For det var et ganske reellt problem med alle "hvis dere bare" som skolen ønsket seg. Det skviset bort tid til kos, til å gjøre ingenting sammen eller rett og slett til å gjøre ting barnet var skikkelig god til.
Nå for tiden er overgangen uklar. Skolen er hjemmets forlengede arm og omvendt. I alle fall kan det lett bli sånn. Og når eleven er et barn med store ekstrabehov på begge fronter og det er begrensninger i både kapasitet og midler er det så altfor lett at man slutter å feie for egen dør og blir altfor kritiske til den andre "forlengede armen". Og ikke sjelden glemmer man å fordele litt av ansvaret til eleven selv også. For det er tross alt barnet/ungdommen begge parter skal lære opp. Men det er jammen lett å glemme når man er så opptatt av å belære hverandre. Har jeg hørt.
Pebbles sa for siden:
Det skjønner jeg at du synes, for det var det jo.
Jeg tenkte mest på at jeg kjente meg igjen i beskrivelsen av en lærerhverdag. Mangfoldet i lærerjobben er det som gjør selve yrket attraktivt for meg. Men det er gjerne mangfoldet av små og store forutsette og uforutsette arbeidsoppgaver og hendelser som gjør at det kan glippe av og til.
Plutselig midt i en mattetime kan det hende man må deale med de alvorligste ting (som at en elev begynner å gråte pga noe traumatisk de har opplevd eller noe dramatisk eller veldig trist de akkurat har fått beskjed om) - og da må man ta med eleven ut og gjøre sitt aller beste for å være en rimelig god psykolog mens man stresser med at én av elevene som er igjen i klasserommet faktisk ikke bør være alene og at man akkurat har gått igjennom noe nytt som man gjerne skulle ha sjekket at Lise, Hans og Trude har fått med seg, for nå sitter de sikkert og ikke får til noe mens timen går...
Og kanskje er det nettopp på en sånn dag man gjør en glipp, som å f.eks glemme å sende med ukeplan hjem (BTDT) - og da er det veldig godt å ha foreldre på den andre enden som ikke sinte hiver seg over telefonen med en gang for å klage.
Jeg opplever at gjensidig raushet er veldig positivt for et godt samarbeid.
Katta sa for siden:
Akkurat nå er jeg en sånn småsur forelder. :knegg: Jeg sitter og sier til meg selv at læreren har andre kvaliteter, men jeg blir møkksur av lekseopplegg som er så vanskelig at jeg må sitte og slå opp hvert svar for barnet og det er satt av 2 cm plass til å skrive på. Ungen blir jo superfrustrert. Og når det samme dag er med lapp om at man skal se gjennom alle bøkene, rette feil og gjøre ting de ikke har fått gjort på skolen, viske ut ordfeil og rette opp får jeg mark. Men jeg er ikke lærer og vet jo egentlig ikke om det er tvingende nødvendig for en åtteåring å rette opp skrivefeil i fortellinger og om det virkelig er nødvendig å markere og/å-feil med rødt blekk i tredjeklasse. Det medfører i hvertfall gråt og tenners gnissel her hjemme.
Ikke rakk vi det heller, og kjenner jeg henne rett, er bøkene ute av sekken i morgen og jeg får påpakning på foreldresamtale neste uke om for dårlig oppfølging. kvesser klør
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.