Mrs. Longbottom sa for 13år siden:

vi var i gudstjeneste i dag, og når turen kom til trosbekjennelsen, som Jeg aldri sier, men har hørt utallige ganger og kan godt, startet den ikke med "jeg tror på gud faderen..." osv som jeg er vant til, men med "jeg forsaker djevelen og alt hans virke" eller noe i den dure. Det har jeg aldri hørt før, men jeg er jo ingen kirkegjenger akkurat, så jeg lurer på om det er vanlig, eller om det var denne gudstjenesten som var litt spesiell?

Salt sa for 13år siden:

"Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen".

Vanlig. :nemlig:

celebelen sa for 13år siden:

Jeg har også hørt den, men husker ikke om den var som en del av trosbekjennelsen, eller noe annet. Men det er gjort noen forandringer de siste årene, så det kan godt være at den er tatt inn i en ny versjon av trosbekjennelsen.

Katta sa for 13år siden:

Jeg har i hvertfall vært borti det flere ganger. Men jeg aner ikke om det er noen regel for når de tar med den paragrafen først.

007 sa for 13år siden:

Mrs. Longbottom sa for 13år siden:

som sagt er jeg jo kun i kirkev hvert jubelår, men jeg har vært i noen bryllup, dåp og begravelser de senere årene, og aldri hørt det før. Har egentlig aldri hørt noe særlig djevel-prat i kirken noen gang tidligere.

mina sa for 13år siden:

Tror det kalles "Forsakelsen og trosbekjennelsen" når man tar med det første leddet.
Det er ikke uvanlig, men jeg vet heller ikke om det er noen regel for når forsakelsen skal være med.

Embriksmamma sa for 13år siden:

Vanlig her iallfall - det virker litt tilfeldig om man tar med forsakelsen eller ikke. Men det er kanskje en regel for det?

Hondacrv sa for 13år siden:

Troen, eller trosbekjennelsen starter med forsakelsen (Jeg forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen) når trosbekjennelsen kommer i forbindelse med dåpsritualet, ikke ellers.

Malama sa for 13år siden:

Det er ikke en del av trosbekjennelsen, men som flere sier, det er vanlig, da presten innleder med å si "La oss bekjenne forsakelsen og troen" (eller et annet ord enn bekjenne? Jeg tror det er bekjenne, men det er noen mnd siden sist jeg var der, gitt.) Men om det er en regel for når den skal tas med eller ei vet ikke jeg heller, det varierer litt virker det som, men jeg er ikke en trofast deltaker, så jeg har ikke tentk over det.

Niobe sa for 13år siden:

Det er forsakelsen, ikke trosbekjennelsen, og i f eks. dåpsliturgien bekjenner man begge deler.

Mrs. Longbottom sa for 13år siden:

hm, jeg har jo vært i flere dåpsseremonier i kirka, men likevel aldri hørt det før. Er det valgfritt om man tar det med der og?

mina sa for 13år siden:

Jeg går på et bedehus som hører til i Den norske kirke, vi bekjenner forsakelsen og troen på hvert søndagsmøte/gudstjeneste. Vi (som i forsamlingen på bedehuset) står kanskje friere enn i kirka som har nokså fast liturgi?

Niobe sa for 13år siden:

Høres jo egentlig ut som deres liturgi er mer "fast"? Vi går i en statskirkemenighet, og forsakelsen og trosbekjennelsen hører først og fremst til dåpsgudstjenestene. Men det skal sies at vår kirke har en liturgi som er litt annerledes enn den vanlige statskirkeliturgien.

Hondacrv sa for 13år siden:

Jeg går i en totalt normal menighet i DNK og der er det forsakelsen og troen på gudstjenester med dåp, og ellers bare trosbekjennelsen. Er det virkelig ikke trosbekj. på alle gudstenester, Niobe? Trodde det var obligatorisk omtrent uansett, jeg :knegg:

Salt sa for 13år siden:

Hm. Jeg har definitivt hørt det oftere enn bare i forbindelse med dåp? Det er ikke så ofte jeg er i dåp, egentlig.

Niobe sa for 13år siden:

Nei, ikke på alle gudstjenester her, hvertfall. Men det skal sies at vi er en noe "frilynt" gjeng, som har hatt "ny" liturgi til utprøving. F eks. var vi først (her) med en lenger lovprisningsavdeling i gudstjenesten, i stedet for en og annen salmesang. Syndsbekjennelsen vår er også litt annerledes (i ordlyd) enn den som brukes ellers.

Hondacrv sa for 13år siden:

Det er bra å vere frilynt av og til ;-)

Polyanna sa for 13år siden:

Hører forsakelsen til høymesse, tro?

Ulvefar sa for 13år siden:

Har i alle fall hoert begge versjoner, faktisk oftere med forsakelsen enn uten tror jeg.

Carrera sa for 13år siden:

Jeg har kun hørt det i forbindelse med dåp.

Da jeg konfirmerte meg, så måtte vi lære trosbekjennelsen utenat. Vi kunne få spørsmål om den på høringen. Jeg var den "heldige" som fikk det spørsmålet, og leste den opp utenat foran ei fullsatt kirke, men da uten dette ang djevelen.

007 sa for 13år siden:

Det er jo ganske sjarmerende å komme trekkende med djevelen i en dåpsgudstjeneste? "La de små barna komme til meg, men glem nå ikke å forsake djevelen." :gal:

007 sa for 13år siden:

Joda, jeg ser poenget, Fnatten, jeg synes bare ikke det passer med djevelsnakk i forbindelse med barnedåp.

Niobe sa for 13år siden:

Når passer det, da? Å døpe barna er en veldig tydelig handling i forhold til tro, og jeg tror de fleste kristne i livet opplever at det handler vel så mye som å velge bort det onde, som å velge det gode. Jeg tror ikke større bevissthet rundt hva dette valget innebærer kan skade. At formuleringen kunne vært annerledes, det kan så hende, men om det å høre om det onde vekker ubehag, så tror jeg ikke det er fordi det snakkes for mye om det.

At mange barn døpes "for gøy", og at "djevelsnakk" da ødelegger litt av familiekosen, det har mer med grunnlaget for å døpe barna å gjøre, enn dåpsliturgien.

Mrs. Longbottom sa for 13år siden:

Personlig syns jeg jo ikke djevelsnakk hører hjemme noe sted, men jeg har jo heller ikke døpt mine barn, fordi jeg persolig ikke mener at gudesnakk hører hjemme noe sted heller, iallefall ikke i vårt liv.

007 sa for 13år siden:

Niobe sa for 13år siden:

Signerer bare Hattifnatten, siden jeg hadde tenkt å si noe av det samme, dårligere formulert. :o

Man kan ha fokus på det gode, uten å fornekte det onde. Jeg for min del føler jeg har lidd langt mer under ensidig fokus på alt det gode, for når livet kan oppleves fullt av sorg, smerte og lidelse, så blir det ensomt.

Hondacrv sa for 13år siden:

Jeg er enig med Hatti, ordbrukenkunne vært annerledes, men innholdet synes jeg er realistisk, slik kristendommens verdensbilde er realistisk: Verden består ikke bare av det som er godt, men også av onde krefter. Og det er viktig å være klar over det.
Og når man bruker det i forbindelse med dåpen, er det jo menigheten som forsaker og vedkjenner, og det er en viktgi bekjennelse.

007 sa for 13år siden:

Jeg tror også ordbruken har mye å si. Man kan foreksempel kutte ut satan/djevel og heller si det vonde.

Dalila sa for 13år siden:

Innen kristendommen finnes det utallige forskjellige meninger, så det er bare å plukke ut fra hva man selv mener er riktig og ikke riktig, og finne sine likesinnede. Selv tok jeg et standpunkt om å ikke gå i statskirka noe mer etter at jeg sa ja til å være fadder i dåp. Syntes det var kvelende kjedelig og unødvendig, for jeg visste ikke hva jeg sa ja til. Har heldigvis et godt forhold til fadderbarnet mitt uansett :)

Hondacrv sa for 13år siden:

Herlighet. Da burde du jo kanskje satt deg litt mer inni ting på forhånd? Unødvendig? Dette sier vel kanskje mer om deg enn om kirken...

celebelen sa for 13år siden:

På den tiden jeg ble døpt, var det visst en skikkelig helvetesdebatt på gang i kirken, og presten brukte dåpsgudstjenesten til å legge ut om helvetet. Enkelte spydige tunger sier han skjønte hvem han døpte. :p

Dalila sa for 13år siden:

Så krass a gett? Nå har det seg sånn at fadderens oppgave er å passe på at barnet blir oppdratt til kristen tro, men det vil jo ikke foreldrene.
Sier ikke at det er kirka det er noe galt med, men at (som du sier), vi andre setter oss ikke inn i hva den kirka står for, før vi står midt oppi det.

Andre gangen jeg ble spurt om å være fadder, sa jeg fra om at min første innskytelse var å si nei, på bakgrunn av hva statskirkelig dåp står for, men at det var vanskelig å si nei siden foreldrene er gode venner av meg. Dem sa fra at kirkas eller fadderens rolle ikke var så viktig, det var bare en symbolsk handling. Jeg takket for tilliten, og da alt var ryddet oppi av tro og forventning, så endte jeg opp som fadder likevel.

Personlig har jeg valgt pinsemenigheten og voksendåp, det faller mitt hjerte nærmere enn det statskirkelige opplegget. Hver og en må finne sin greie, er man ikke fornøyd med det ene tilbudet, så finnes det flust av andre.

celebelen sa for 13år siden:

Mannen og jeg er faddere for yngstesønnen til et vennepar. Grunnen til at de ønsket oss som faddere, var at de ville at vi skulle ha en "ekstra" tilknytning til barna.