Jeg lurer på noe ang skillsmisse. Barnet er 4 år, har vært hos far hver fjortende
dag, og en overnatting i uken. Ikke en time mere en avtalt.
Nå er mor så utkjørt av en lang skillsmisse, og deling av innbo osv.(tatt over to år, ja det er faktisk mulig).
Mor ønsker og flytte til en helt annen kant av landet, har familie der. Dette fordi hun må komme seg på "beina" igjen, både psykisk og fysisk.
Kan far evt. i en rettsak (tror det havner der), få det slik som det har vært ang besøksretten ?
Må da bli sendt med fly alene og hele pakka....
Eller står det veldig sterkt det at hun er bare 4 år?
Er usikker på dette.
Håper noen kan svare meg, mulig noen har erfaring selv.
Med mindre det er snakk om misshandling av barnet el. (bevist) så er det ekstremt vanskelig å ta fra far samværsrett ja.
Så og si umulig. Hvis far står på at han vil det.
Og dersom mor nekter samvær, så kan far få barnet istedet, fordi det norske rettssystemet er bygget på at det beste for barnet er jevn og god kontakt med begge foreldre.
Her har jeg virkelig ordlagt meg helt feil. Sorry.
Jeg mener ikke at all samvær med far skal opphøre. Uff, så klønete skrevet av meg.
Det som mor mener er en måte og gjøre det på er:
1 uke i skolens høstferie, 1 uke i juleferien, 1 uke i vinterferien, og påskeferien. Dette er ikke en permanent flytting. I første omgang for et eller 2 år.
Far ønsker det slik som det har vært . Hver fjortende dag og en dag i uken. Og det er jo ikke mulig og få til.
Selvsagt er det ikke mulig å ha en dag i uken. Men han kan ha langhelg. F.eks. torsdag til søndag eller fredag til mandag. Det har både han og barnet all rett til, men jeg TROR at barnet må være fem år før det kan fly alene. Ellers må du følge. Så deler dere utgiftene.
Jeg kan ikke hjelpe deg med det du lurer på, men jeg vil bare si at jeg skjønner godt at far ønsker å opprettholde ordningen. Selv kan jeg ikke en gang holde ut tanken på at jeg ikke skulle få se barna mine jevnlig.
Uansett hvor sliten en forelder er, kan jeg ikke begripe at de kan ønske å forhindre barn og den andre forelderen å være sammen jevnlig.
Det var da fryktelig lite samvær hun unnet barnet, med sin pappa.
Og ikke minst er det viktig for et så lite barn å ha jevn kontakt med faren sin vel? Jeg bare antar at dette er en normalt oppegående og omsorgsfull far. Synes hun virkelig det er opptimalt? 4 uker i året? Av 52. Og ingen sommerferie eller glemte du det?
En dag i uken blir fryktelig vanskelig, men langhelg, torsdag til mandag foreks. annahver uke, det burde være minstekrav.
Så jeg skjønner vel i grunn at far går rettens vei hvis hun virkelig synes det var greit.
Og som Sitronen tror jeg ikke en 4 åring kan fly alene, at de må ha følge til de er 5, så bytter man på både følge og utgifter.
Barnet må være fem år, ja, så inntil barnet blir fem må en av foreldrene hente og bringe barnet frem og tilbake. Denne ekstra utgiften skal i så fall foreldrene dele på. (Slik jeg har skjønt det fra tidligere diskusjoner om samme emne her og på NM.)
Jeg vil tro at det skal mye til å få lov til å redusere samværet så drastisk som denne moren ønsker, hvis dette strider mot farens ønske. Fire–fem besøk i året er jo hårreisende lite.
Uansett hvor sliten mor er, bør hun innse at en slik samværsordning vil frata barnet muligheten til å bli kjent med sin far, og dele noe annet enn ferier med ham. For å opprettholde god kontakt og tilknytning, bør mor vurdere å la være å flytte.
Kunne mor tenke seg å gi far hovedomsorgen og selv se barnet 4 uker i året?
Takk for svar .
Jeg glemte og si sommerferien også.
Skjønner godt dere som mener det er lite samvær, ikke noen ønskesituasjon.
Men det er mere her, som jeg ikke har skrevet.
Mor bare må komme seg bort, barnet har da krav på ei mor som er "oppegående" ?
Reisen tar en helt dag for barnet, med buss, fly, tog (bil), venting osv.
Veit mor ønsker at far skal ha god kontakt med barnet, men jeg mener bestemt at flytting er det aller beste nå. Etter alt som har vært i løpet av disse årene.
Er jo ikke lett for dere og skjønne, når ikke all info er kommet frem her.
Jeg kan vanskelig se for meg grunner gode nok til å forsvare en flytting, uansett hvor vanskelig prosessen har vært. Dersom det likevel skulle gjennomføres, synes jeg mor bør flytte, men la barnet bli værende i sitt vante miljø.
En skilsmisse er også krevende for barnet, og det tar tid å falle til ro når livet er blitt endret på en slik måte.
Da har jeg ikke så mye mer å bidra med i denne saken.
Det høres ut som om mor ikke er interessert i innspill, men mer i å bli forsikret om at det finnes en måte hun kan argumentere for at hun skal flytte bort. Jeg går ut fra at det neste argumentet som kommer, er at det er til barnets beste å flytte.
Jeg håper virkelig det finnes en annen måte for mor å "finne tilbake til seg selv" uten å flytte. Lykke til.
I det man valgt å få barn så har man også samtidig forpliktet seg til å sette et annet menneskes ve og vel foran sitt eget. Jeg kan ikke se noen gode grunner til at samværet her skal begrenses. Så lenge det ikke er tungtveiende grunner til at far ikke skal ha samvær i det hele tatt, så syns jeg at mor bør legge til rette for at samvær kan opprettholdes på samme nivå som i dag, såfremt far ønsker det.
Eller for å si det på en litt annen måte - jeg syns mor bør tenke seg veldig nøye om før hun velger å flytte barnet langt bort fra far.
De flytter til en plass der både mor og barnet er kjent, har mye familie rundt seg der.
Et samvær med far som før er jo helt umulig og gjennom føre.
Sier ikke at det blir slik mor sa, det var bare et forslag.
Blir nok en hard kamp i retten, jeg håper selvsagt at det blir til barnets beste tilslutt.
Nei, det er nok bare ikke sånn gitt. Det er lov å komme med kompromisser. Det er til og med lov til å bakke vekk fra sine prinsipper til fordel for barnet. Tenk det du!
Du har bestemt deg på forhånd. Jeg foreslår at du tar deg en tur innom aleneforeldreforeningen eller noe, der du vil få støtte rundt forslagene dine, slik at du kan føle deg bedre når du begynner misbruket av ditt barns rett til å se sin far.
Besøksretten må nødvendigvis bli begrenset når det blir så lang reisevei for barnet.
At det blir flytting er jeg helt enig i. Har vært litt for mye ubehagelige opplevelser både for barnet og mor, fra fars side.
At det blir flytting til kjente omgivelser er jo bra for begge. Flytte til et helt ukjent sted, er jo ikke noe gunstig.
Jeg sier det fordi jeg veit forhistorien til denne flyttingen.
Æsj, nå kjenner jeg at jeg blir ganske irritert. Hvorfor skal det være fars feil at mor ønsker å flytte.
Nei, det er ikke nødvendig å begrense samværet ved flytting. Men det koster ganske mye mer å gjennomføre. Og det må mor være med på å betale hvis hun skal flytte.
Det er fortsatt ikke barnets beste at mor forsøker å begrense samværet. Det er til barnets beste at mor holde barnet utenfor eventuell konflikt med far og bidrar til kontakt mellom far og barn, ikke motarbeider det.
Grunnen til mor flytter er fars behandling av mor , psykisk. Her er alle som
kjenner bakgrunnen til denne flyttinge enig.
Mors forslag var bare et forslag.
Kan hende utfallet blir helt anderledes.
Jeg synes de fleste svar her går veldig mye ut på at mor gjør det helt galt
og flytte. Mor flytter, og da var mitt spørsmål ,om noen hadde erfaringer om dette med og sende små barn med fly,osv
Det har du vel også fått svar på. Barnet kan ikke reise alene før det er fem, mor må være med å betale og hun kan ikke begrense fars besøksrett uten videre.
Jepp, det startet slik.
Men så kom det mange svar ang mors flytting.
Tror ikke det er en god løsning for barnet med den ordningen de har i dag, når de er flyttet. Blir for mye reising osv.
Mor gjør ikke dette for og holde far vekk fra barnet. Det kan virke slik, men mor har gjordt alt for at fra kunnet hatt barnet så mye far bare ha villet.
Men ikke en time mere enn avtalt har far hatt barnet.
Håper de kommer til en ordning som passet for alle . Barnet kommer først.
Og når det er blitt slik at mor og barnet flytter langt, må det gå ann og finne en best mulig løsning på dette.
Barnet kommmer ikke til og bo hos far og mor flytter. Jo, det hadde blitt et problem.
Tror jeg stopper her. Det er som sagt mye som ikke er skrevet her.
Kjenner til en mor som flyttet til en annen kant av landet etter bruddet med
barnets far. Hun flyttet pga at barnets far truet henne, og regelrett banket henne opp flere ganger. (senest et par år etter skilsmissen) Barnet er fire år, og besøker sin far en uke i mnd. Foreldrene følger barnet på flyreisen, og overleveringen skjer på flyplassen. Utgiftene deles av dem begge. Når barnet begynner på skolen, vil det bli opprettet en ny samværsavtale. Foreldrene har vært i retten, og dette var utfallet.
Etter min mening bør det være svært tungtveiende grunner hvis man skal flytte barnet langt fra pappaen. Forholdet barn - far vil aldri bli bra, hvis de skal treffes så sjeldent som du skisserer.
Søskenbarnet mitt bodde i i Bærum og eks dama i trøndelag. Og han hadde sønnen 11 dager i mnd[altså sammenhengende], anna hver påske, 1 mnd om sommeren, enten jul eller nyttårs aften. Osv. Men de tok fly med ungen en vei hver. Fungerte fint i 3 år. Fra ungen var 2 til 5, så flyttet han til trøndelag selv.
Han måtte bo sørpå pga påbegynnt studie greier. Og hun flyttet hjem til familie
Om det blir rettsak så vil det aldri bli kjennomført at faren kun får barnet 1 uke om sommerferien i allefall. Da vil han nok ganske garantert får barnet minst 3 uker og gjerne 4 også om han ber om det.
Midtuke samvære vil falle bort av naturlige grunner, men siden barnet er undr skolealeder kan det bli til at faren f.eks kan ha barnet fra torsdag til søndag anhver uke.
Skjønner at en skillsmisse er slitsomt og at hun trenger overskudd, men kan jo ikke helt fatte at en flytting vil gi henne ekstra overskudd jeg da.
Da hadde det vel vært bedre og høre med faren om han i en periode kunne hatt barnet litt mere.
For barnet vil en flytting som fører til minre samvær nok føles som litt fjerning fra faren.
Og en rettsak nå er ikke noe som autimatisk gjør at ting blir slik moren vil.
Utfallet kan like gjerne bli at faren får daglig omsorg siden det er moren som vil flytte.
[quote=Mams;
Skjønner at en skillsmisse er slitsomt og at hun trenger overskudd, men kan jo ikke helt fatte at en flytting vil gi henne ekstra overskudd jeg da.
Da hadde det vel vært bedre og høre med faren om han i en periode kunne hatt barnet litt mere.
[/quote]
Men, ser du ikke at hovedinnlegger har skrevet at far ikke har vist initiativ til å ha barnet mere enn nøyaktig de timene som var avtalt i utgangspunktet?
Synes det virker veldig tydelig at dette ikke er et typisk forhold hvor mor og far bare ikke ville dele resten av livet sammen, men at det er en tungtveiende grunn for at mor vil flytte langt unna barnets far og i nærheten av familien. Når mor er så sliten som det blir beskrevet her pga veldig langvarig brudd og psykisk plaging av barnets far, kan jeg ikke se at de skal være så godt for barnet at mor på død og liv skal bli boende i nærheten av barnets far fordi han skal ha jevnlig kontakt med sitt barn. Har ikke far et ansvar også? Et ansvar for at barnets mor skal ha det bra selv om de ikke er sammen lengre. Et ansvar for å behandle mor med respekt.
Jeg kan i grunnen ikke se noe vits med slike innlegg, der nesten alle svarene i tråden blir avvist med "det finnes mye mer i saken enn det som står her". Hvordan forventer du at folk greier å svare når man ikke aner hva som har ført til at mor vil flytte langt unna? :confused:
Jeg har ingen reiseerfaringer å dele, men jeg har erfaring som barn av skilte foreldre. Selv synes jeg det til tider var nokså slitsomt med en vanlig besøksordning (en kveld i uka og annenhver helg), hos faren min som bodde 10 min kjøretur unna. Og mine foreldre skilte seg da jeg var 12, ikke 4 slik barnet du forteller om er. Jeg prøver å sette meg inn i barnet du beskriver sin situasjon, og synes ikke at det virker heldig for barnet at mor flytter. Tvert i mot. Samme hvor traumatisert og sliten hun måtte være, og uansett årsaken til at hun er sliten. Det er barnet som får merke konsekvensene av valget hun tar, da spiller det ingen rolle hvilke årsaker som ligger bak moren sitt valg. (Saken hadde vært en annen hvis far av en eller annen grunn ikke fikk ha samvær med barnet.)
Hvis far er skikket til å ta seg av barnet, så skal det meget tungtveiende grunner til for å flytte så langt fra barnefaren synes jeg. Hvis det er fordi du skal komme deg ovenpå, så bør du kanskje søke hjelp der du nå bor. Hvis far er veldig uenig med en slik flytting, og vil se barnet mer, og barnet trives hos Pappa, så synes jeg du MÅ se hva som er barnets beste. Har en litt "ekkel" følelse av at dine behov for å komme deg ovenpå er de som veier tyngst. Og det synes jeg er feil. Du ville vel selv ALDRI akseptert at pappaen skulle flyttet så langt avgårde med barnet og du fikk så lite tid med barnet ditt?
Vel, jeg kjenner selvfølgelig ikke til alle sider eller detaljer av denne saken. Men utifra slik jeg har oppfattet, så synes jeg du bør revurdere flyttingen. Barnet ditt kan lett vende seg imot deg senere, fordi du begrenset kontakten med far.
Enig her.
Men hun har jo skrevet hvorfor mor vil flytte. Jeg skjønner godt at hun blir oppgitt over enkelte svar i denne tråden hvis det er slik hun skisserer.
Når jeg skrev mitt svar så jeg ikke det med fr sin behandling av moren, leste vel hovedinnlegget ført og la ikke så merke til all tilleggsinformasjon som komm etterhvert. Svarte dermed på grunnlag av opplysningene som først ble gitt.
Om faren til barnet "mishndler" moren psykisk trenger han ikke lang avstand for å fortsette med det. Avstand er ingen hindring.
Men som jeg skrev, en rettsak er ingen garanti for at mor får det akkurat slik hun vil, og heller ingen garanti for at far får det akkurat som han vil.
Vet om en lignende sak der målet var at barnet skulle få mer samvær med mor, og mindre med far. Det endte med at far fikk full omsorgsrett! Så man vet aldri med slike rettssaker. Det er svært negativt hvis retten føler at mor trenerer samvær med far.
