Fikk melding fra en venners venn som jeg ikke har sett på år og dag ( og har hatt liten omgang med direkte) om jeg kunne servere i bursdag hos henne.
Syns det var litt rart, jeg, jeg er alene med barn og må da ha barnevakt for å servere hos et ektepar som jeg ser sjelden - og alltid hos andre, felles kjente.
Nå hadde ikke jeg anledning til det, men har grunnet litt på dette. Jeg syns det med gratis serveringshjelp er snåle greier ( de gangene jeg har trengt hjelp har jeg enten brukt nær familie eller betalt noen ungjenter for jobben).
Jeg syns det er snålt å be folk man ikke har nær omgang med om å jobbe gratis for seg. Og er de nære nok til at man kan spørre, dukker fort spørsmålet opp om dette ikke er mennesker som burde vært bedt I SELSKAPET og ikke til å stå på kjøkkenet. Det er naturligvis noe annet hvis man f.eks. spør venninner om å servere i et rent familieselskap, det er så klart også annerledes hvis man BYTTER tjenester, f.eks. hjelper hverandre med konfirmasjon o.l.
Hvis jeg hadde blitt spurt av noen som jeg hadde et noenlunde nært forhold til, eventuelt som jeg visste var veldig avhengig av hjelp, så joda. Hvis jeg hadde tid. Kanskje. :knegg:
De tilfellene jeg har vært borti så har man enten hatt halvvoksne barn av venner (for en eller annen symbolsk betaling sikkert) Eller som i min konfirmasjon for omtrent 100 år siden, da var det venninner av moren min som orga på kjøkkenet. Da har sikkert moren min returnert den tjenesten på en eller annen måte ved en annen anledning.
Men å spørre perifere mennesker i vennekretsen , ja det er litt snålt. Eller for all del, spørre kan man jo, men som i ditt tilfelle hvor du er alene med barn, da hadde jeg latt være å spørre.
Sikker er jeg naturligvis ikke, men da ville det vel vært naturlig å SI det når man spør?? :vetikke: De har barn over 20, da ville det vel vært mer naturlig å spørre deres venner enn meg, ville jeg trodd.
Men må tilstå at for meg ville det ikke gjort noen forskjell, jeg har ikke barnevakt en lørdag kveld for å servere, jeg har full jobb og vil være med barna i helgen ( alt. gå på fest sjæl :glis: )
Veldig sært. Jeg kunne ha hjulpet en nær venninne i type konfirmasjon eller annen setting der det ikke hadde vært naturlig at jeg skulle vært invitert. Om perifere eller halvperifere venner hadde bedt meg servere i festen deres hadde jeg sagt nei. Jeg hadde sagt nei selv om det hadde vært betaling involvert.
Jeg tenker at kanskje nettopp det at du er alene er grunnen til at du blir spurt? Noen tror jo at bare for at man er alene, så har man ikke noe liv liksom...
Forøvrig var jeg med som "ryddehjelp" på en fest ifjor, når ei i syklubben hadde et stort selskap. Da ble vi andre spurt om vi ville hjelpe til med det, og det var helt ok. Sette fram mat og rydde av og ta oppvasken. En annen gang hjelper hun oss, regner jeg med.
Jeg hadde syntes det hadde vært betraktelig mye mer snålt om noen hadde spurt om jeg villet servert for lønn altså. Ellers hadde jeg ikke syntes det var snålt om en nær venninne hadde spurt om jeg kunnet servert i konfirmasjon eller lignende.
I konfirmasjonen til eldstemor serverte noen av mine venninner, og jeg regner med å bidra når de skal ha konfirmasjon.
Men jeg hadde aldri spurt perifere venner, da hadde jeg heller leid inn servitører.
for eksempel fordi ungdommene gjerne ikke har barn som må ha barnevakt mens de serverer. og også gjerne er mer keene på å tjene noen kroner på en enkel jobb. (forutsatt at det er betalt, da)
Jeg er vant med at man spør venner om slike tjenester til bryllup og konfirmasjoner. Da er typisk opplegget at man hjelper til under middagen og er gjest under kaffen/festen. Så hjelper man hverandre på omgang. Jeg er ikke vant til sånt i bursdagsselskap, men jeg tror ikke jeg hadde syntes det var helt merkelig om jeg fikk en slik forespørsel hvis det var et større familiegilde eller noe sånt. Var det en vennefest vet jeg ikke helt, det er i hvertfall skummelt farvann da det ikke er sikkert man er enig om hvor nære venner man egentlig er. At man ikke har mulighet er en annen sak. Men hadde jeg blitt bedt om noe sånt mot betaling, ville jeg nok vurdert å bli litt fornærmet eller noe sånt tror jeg. Vennetjeneste er vennetjeneste, innleid hjelp blir noe annet.
Er det slik at man ikke skal spørre folk om tjenester fordi det kan være gode grunner til at det er vanskelig for dem?
Jeg har fått hjelp fra venner i ungenes barneselskaper, men jeg regner jo med at de husker det godt når de har unger i barneselskapalderen sjøl. :humre: Perifere bekjente hadde det ikke ramlet meg inn å spørre, det finnes blakke ungdommer der ute.
Men på den andre siden: Samboerens bestemor skal ha bursdag snart, og da ble L, hennes ene av fire barnebarn spurt om hun kunne hjelpe til å servere i selskapet. Høres ikke så spesielt ut tenker dere kanskje nå, å hjelpe til når man er i selskap til en gammel dame som er dårlig til beins... :D
L: Det har jeg dessverre ikke mulighet til, jeg må jobbe den dagen. Men du kan jo kanskje høre med T (ett av oldebarna til bestemoren, hun er 14).
Bestemor: Nei, det går ikke. T skal nemlig være gjest i selskapet mitt, hun. :snill:
Nå har jeg blitt advart av svigermor om at jeg er neste på lista, at hun snart kommer til ringe og spørre om jeg kan servere i selskapet. :knegg:
Jeg har servert i bursdagsselskaper, gjerne mødre av mine venninner 60 årslag, konfirmasjon o.l. som vennetjeneste. Og da har jeg fått betalt i form av en flaske rødvin og deltakelse på festen etter at jobben er gjort (litt til og fra på en måte). Men om jeg hadde fått forespørsel fra type "kjenner en som kjenner en", da hadde jeg nok takket nei.
Jeg spør gjerne venner om de kan hjelpe til med servering i bryllup eller barnedåp. Jeg blir spurt selv. Vi har foreløpig ikke fakturert hverandre. :knegg:
Kanskje de mente det godt og tenkte at det ville være hyggelig å servere litt først og feste litt etterpå?
Veldig merkelig. Jeg har sikkert trodd at de har sendt SMS'en feil :knegg: (og nok vært fristet til å svart som om meldingen er sendt: Hei, jeg ser dere har sendt melding til meg når jeg vil anta ut fra spørsmålet at det skal til en av vennene til [insert barns navn]
Jeg har servert i mange bursdager/bryllup - da som venner av barn eller perifere venner av brudeparet. Likevel har situasjonen vært helt annerledes enn din. (det har forøvrig vært slik at vi da har vært gjester til kaffen/festen etc)
Jeg syns ikke det er så rart å spørre om slikt. Man sier jo nei om det ikke passer/ikke vil.
Man kan spørre hvem som helst om hjelp. Har man spurt de nærmeste og de sier nei, så er det vel greit å spørre i den ytterste sirkelen.
Ytterst merkelig synes jeg. Ville aldri falt meg inn å spørre en fjern bekjent om et ulønnet oppdrag på den måten. I den ene konfirmasjonen hadde jeg en god venninne (som ikke ville vært gjest i konfirmasjonen), og en venninne av en av sønnene mine som kjøkkenhjelp. 17-åringen fikk penger, og venninnen min fikk en gave + løfte om å hjelpe til når hun skulle ha konfirmasjon to år senere. Det løftet har jeg innfridd. Veldig greit når man kan hjelpe hverandre og det går begge veier.
Jeg synes overhode ikke det er rart å spørre andre om hjelp. :)
Den situasjonen du beskriver høres jo derimot snål ut, men det skyldes jo mer omstendighetene (du trenger barnevakt for å hjelpe dem, du kjenner de for dårlig til at det oppleves som naturlig) enn at det generelt sett er merkelig å spørre folk om hjelp.
Men kanskje det er så enkelt? Du er ikke nær nok venn (enda) til å være med i selskapet, men de synes du er hyggelig og spør derfor deg om å hjelpe til og på den måten delta?
Det er ikke alle som er så gjennomtenkt i hva de sier og hva de spør om, nå sitter jo vi her på fp og analyserer inn og ut hva hensikten med forespørselen var.
Kanskje vi bare skal ta det i beste mening, at de ønsker å inkludere deg og bli bedre kjent med deg og tenkte at dette kunne være en anledning? :vetikke:
Og så husker jeg at det er noe som heter at man forspør seg aldri, og den regelen prøver jeg i grunnen å leve etter.
:nikker: Dette er vanlig hjemme. Mange synes det er hyggelig fordi de da kan være med på en fest som de ellers ikke ville ha blitt bedt i.
Det kan jo også hende. (Jeg har sjefen min og eldste datteren min ved siden av hverandre på telefonen. Irriterer meg noe grusomt, regner med at det bare er et tidsspørsmål før jeg sender han en sms med "Natta vennen, savner deg!" :gal: )
Jeg tenker at det er lov til å spørre, og lov til å si nei. Vi spør ofte folk om ulike tjenester, og tilbyr oss gjerne å gjøre noe i gjen - både konkret og "du må bare si fra om du trenger hjelp".
Det er litt ugreit å vite at spørsmål blir analysert i det uendelige og at man blir stemplet som sær og krevende.
Det HV sa!
Jeg synes ikke det høres rart ut i det heletatt, men det er mulig dette er et bygdefenomen?
Svigermor sin vennine ( og mor til en av forloverene) var på kjøkkenet da jeg og mannen giftet oss, hvem hun hadde med husker jeg ikke engang, men det kan godt ha vært noen perifere venner. Dog fikk de betalt, men det var ikke avtalt.
Jo, det er greit å spørre, men jeg synes ikke det skader at man kanskje tenker litt over hvem man spør også. Det er et faktum at det ikke alltid er så lett å si nei.
Det er jo egentlig et helt håpløst utgangspunkt, om man skal kjenne folk så godt at man vet at de greier å si nei om de mener nei, før man spør?
Å si nei er den enkeltes ansvar, ikke den som spør!
:erfaren valgkomitee sitter:
Det er klart, jeg spør ikke svigerinna mi med ødelagt fot om å være barnevakt. Men det er ikke alltid opplagt for andre hva som passer, og hvordan man får løst ting.
Og for å fortsette eksempelet med meg i midten, så understreker jeg alltid at det er lov å si nei.
Jeg syns det er helt greit å bli spurt - jeg syns det faktisk er ganske hyggelig. Hvis naboen f.eks. trenger hjelp til en konfirmasjon så baker jeg gjerne ei kake eller passer maten når de er i kirka etc. Null problem - vil helst ikke ha penger for slike tjenester.
Men kjære vene, om dere ikke greier å si nei til ting dere blir spurt om, så må jo dere jobbe med det, ikke hugge hodet av den som spør! Jeg er helt enig med Floksa, her må hver enkelt ta ansvar for sin egen respons.
De fleste jeg kjenner som er alene med barn er tidvis alene uten barn også, og jeg greier ikke å huske hvilke uker eller helger de enkelte har barnefri.
Jeg synes generelt at flere burde spørre mer om hjelp, ikke mindre.
Det er da virkelig ikke noe poeng i å overdramatisere noe her. Alt jeg sier er at det kan være kult å tenke litt over hvem man spør også, og jeg synes det er noe ugjennomtenkt å spørre et menneske man kjenner perifert om denslags. Rett og slett.
Hvis spørsmålet kom pr. sms så ville jeg lest sms'en høyt for meg selv med vennlig og entusiastisk tonefall, siden den nesten helt sikkert var godt og positivt og inkluderende ment.
Mange med små barn føler jo de blir ekskludert fra alt som handler om festivitas. :btdt:
Leste du HI? Det var snakk om noen hun ikke hadde hatt kontakt med på "år og dag" og kun så hos andre felles bekjente. Det var ikke snakk om noen bytting av tjeneste, men et ut av det blå-spørsmål.
Jeg ble spurt om å servere i bryllupet hos noen jeg kan kalle nære bekjente - de var i samme omgangskrets, men jeg ville ikke invitert dem til bursdagen min, liksom. Da var jeg student, og det var så klart greit å gjøre dem en tjeneste. Sånn utpå kvelden kom brudeparet ut på kjøkkenet, takket og sa at vi enten kunne få betalt eller anse det som en gave til brudeparet. :knegg:
Nå var det jo ikke viktig, så klart, og jeg gjorde det jo ikke for pengenes skyld heller. Men det føltes litt ... lurt.
Jeg er litt delt på det der om at man alltid kan spørre. Man overlater problemet til den andre personen, synes jeg. F.eks. husker jeg veldig godt da jeg var gravid, og gjerne holdt ut så lenge jeg orket på fester for å være sosial. Når man så prøvde å snike seg hjem, dødstrøtt, så kom det alltid en luring og spurte om jeg bare kunne svippe dem hjem. Det var aldri de som bodde i samme retning som meg, så klart. Det vil si at i stedet for å bruke 15 min hjem midt på natten, så brukte jeg kanskje 15 min i motsatt retning, for så å bruke nye 30 min hjem. Men man er jo ikke så kjip at man sier nei?
Nå kommer jeg også fra bygda. Og for meg hadde det ikke vært så unaturlig, utover at det hadde vært unaturlig for meg å arrangere en 40-årsdag som var så høyttidelig at man måtte ha serveringshjelp. Familie og nære venner blir bedt i festen, man ber noen mer perifere om tjenester i form av servering eller tilsvarende og de får delta på lik linje med de andre på fest-biten av feiringen. Det er jo ikke snakk om flere dagers jobb, det er snakk om et par timer en kveld. Passer det ikke på grunn av barn, så passer det ikke, det er ikke verre enn det. Jeg hadde nok tenkt at de syntes jeg virket hyggelig hvis jeg bare hadde møtt dem noen ganger og fikk et sånt spørsmål. :knegg:
Spør dere ikke andre om hjelp til andre ting heller? Flyttehjelp for eksempel? Kakebaking til dåp og konfirmasjon? Se etter katten i ferien? Jeg begynner å bli litt småredd for hva folk har tenkt om oss oppgjennom. :knegg:
Jeg gjør ikke det, Katta. Jeg betaler et flyttebyrå. Nå har jeg full jobb og tjener penger, og det har vennene mine også. Det er jeg som velger å flytte.
Det er annerledes når man er 20 og fattig student, synes jeg.
(Men ikke alle vennene våre er enige, dessverre. :knegg: )
Jeg kjenner at det stopper hos meg hvis mennesker som aldri har tatt initiativ til noe hyggelig/sosialt/denslags tenker at det er helt greit å be meg om å gjøre de tjenester. Det er ikke en ice breaker eller en inkluderingsmetode, det er fortsatt at noen gjør deg en tjeneste.
... og jeg ber familie om hjelp ved flytting. Og så har jeg bedt Candy om hjelp for hundepass. :knegg: Familien passer også barna, når det trengs. Ellers betaler jeg for hundepass, og jeg betaler for kaker.
Jeg har ikke noe imot at folk spør meg om slikt. Men nå har jeg ekstremt lav terskel for å si nei, da, så ikke noe martyrgreier her. Men selv spør jeg ikke andre med mindre det er tvingende nødvendig. Vi har måttet spørre om folk kan se etter katten i ferien, men det har bare vært når alle kattepensjonatene har vært fulle. Så jeg spør stort sett bare om tjenester jeg ikke kan kjøpe. Det jeg har bedt om mest hjelp til, er barnepass. Men da understreker jeg ALLTID at folk bør ha lav terskel for å si nei.
Jeg er plutselig glad for at jeg er ganske sjenert når det gjelder å spørre folk, jeg er nemlig vant til at slikt er helt normalt. Men enda mer enn jeg er vant til at det er greit å spørre, er jeg vant til at man tilbyr seg å hjelpe i slike situasjoner. Det er ikke vanlig å måtte spørre naboene om kake til konfirmasjon, de kommer og spør om hva slags kake de skal lage. Liksom.
Vi er tydeligvis forskjellige og jeg er tydeligvis en "bøgdis" som synes det er greit å be om hjelp og å hjelpe andre.
Jeg ville blitt overrasket over en spørsmål som i HI, men klart å si nei dersom det ikke passet. Selv med både mann og andre barnevaktmuligheter ryker lørdagene utover.
Når det kommer til å spørre andre, så tenker jeg meg om, og lar være å spørre de som aldri mottar noe hjelp - for da får jeg aldri "gjengjeldt" tjenesten.
Jeg synes det er rart å spørre noen man nesten ikke har kontakt med om tjenester. Å for eksempel spørre en nær venn om denne kan bake en kake og ta med i 40-årsdagen (som denne selvsagt er invitert i), er helt normalt i min omgangskrets.
Jeg synes du forenkler det kraftig når du sier at "bøgdis"er synes det er greit å be om hjelp og hjelpe andre."
Det er ikke det det er snakk om. Det er snakk om at man kanskje viser et snev av skjønn i forhold til hvem man spør. For min del kommer det mer naturlig å spørre gode venner om denslags tjenester, og heller inkludere ved å faktisk invitere "på ordentlig" de mer perifere.
Nei, nei. Jeg må greie å få telefonen til å sortere på etternavn, ikke fornavn. Hvis ikke er jeg jo en teknisk idiot. :nemlig: (Det er det jeg tenker nå, men i praksis blir det til at jeg renamer han Zjef etter at jeg har sendt ham ett eller annet pinlig. *selvinnsikt* )
Jeg har det litt som Candy, Divine og flere er inne på - hvis jeg skal flytte, ringer jeg et flyttebyrå, ikke vennene mine. Vi hjalp hverandre da vi var studenter og hadde dårlig råd, men nå har vi travle liv, jeg syns ikke noen skal bruke en helg på å flytte for meg, og ville neppe gjort det for andre ( medmindre det er en mer nær venn el.l. som har lite ressurser ellers). Men jeg hører med folk som er syke om de trenger hjelp til å handle, og hjelper folk å vaske hvis de ikke har helse til det. Så det går ikke på vennetjenester generelt.
Jeg syns det er snålt når folk tenker at hvis de byr på øl og pizza skal vennene komme og male huset for dem så de sparer 80000. Jeg baker gjerne for en venninne eller når jeg skal i selskap likevel.
Jeg tenker at vennetjenester har et preg av gjensidighet over seg - " en gang meg, en annen gang deg". Og at det derfor er naturlig nettopp der hvor man har omgang regelmessig. Og unaturlig hvor det kommer "ut av det blå" - særlig når det er noe hvemsomhelst kan gjøre.
Når jeg vil bli kjent med nye folk, syns jeg det er naturlig å be dem " helt" inn - når jeg ber nye mennesker inn i kretsen min - det skjer regelmessig - føler jeg heller et særskilt vertskapsansvar for dem, for å få dem til å føle seg velkommen, til å bli introdusert for mine venner, og for at de skal få en hyggelig kveld. Og det kan jeg ikke hvis de står på kjøkkenet og jobber mens jeg sitter ved bordet og skåler.
Joa, jeg ser den.
Jeg tenker jo også over hvem vi spør, når det er snakk om slike tjenester. Men innimellom feilvurderer man, eller kjenner ikke til alle detaljene - så da tenker jeg at det er bedre å spørre, og si/tåle et nei, enn å ikke spørre i det hele tatt.
Ville hatt et kjedeligere og økonomisk fattigere liv uten vennetjenester.
Nære venner spør jeg om hjelp og jeg hjelper dem gjerne - men også hos dem tenker jeg over hvem jeg spør. Det er ikke den nybakte mora med kolikkunge, for å si det sånn. ;)
Perifere venner, eller venners venner har jeg vansker med å spørre om hjelp til mine fester/behov.
Jeg er av den typen som har vansker med å si nei, så jeg har servert i et bryllup til meget perifer "venn." Selvfølgelig bør jeg jobbe med å tørre/klare å si nei, men der er jeg ikke enda. Så da få jeg heller stå å rote i grytene til mindre kjente venner. :humre:
Jeg tenker at det går et skille for meg her. Nære venner og familie hjelper jeg selvsagt - men hvis jeg ble spurt av noen venners omgangsvenner om å servere, så hadde jeg blitt forundret og syntes at det var merkelig, ja.
Jeg har servert i noen kusiners bryllup i min ungdom, og det var stor stas og veldig hyggelig. Da jeg ble konfirmert, byttet syklubbvenninnene til mamma på å servere for hverandre etterhvert som vi klubbungene ble konfirmert.
Men hvis en venn av en venn hadde spurt meg om å servere i selskap, hadde jeg blitt veldig overrasket, ja. Og jeg hadde nok sagt nei, også - i hvertfall hvis jeg måtte ha betalt en barnevakt for å jobbe gratis for folk jeg ikke har noe forhold til.
Pøbel. Mener du seriøst at du ikke skal servere i svigers 70-årslag til neste år? og ikke lage maten heller? Hva blir det neste, at du ikke baker kake og vasker opp? skingretemme
Jeg vet hvordan du kan bøte på alt dette, du kan komme og pakke flytteesker for oss! generøs
Jeg kan gjøre et unntak for dine svigers, Pelle. Jeg har nemlig veldig lyst til å bli nærmere kjent med dem. Det er enkelte ting man må se for å tro, nemlig. Dessuten har en liten fugl sunget til meg om at man kan lære litt om skikk og bruk og Hvordan Oppføre Seg i Sterkt Dannede Kretser av svigersene dine, og slik kunnskap er alltid greit å ha med seg, så da kan jeg være villig til å gjøre et unntak. :knegg: Så du kan dempe skingrestemmen, puste rolig og slappe av.
Og nei, jeg gidder forresten ikke å bake kake og vaske opp. :heks:
Ungdommen nå til dags, altså. "Gidder ikke". Da jeg var ung, da gadd vi det meste, selv om det snødde helt opp til over pipa på taket. I blokken i 4 etg. kamferdrops
Tsk tsk, det var fordi vi ikke hadde råd til snøskuffe. Kunne selvsagt måket med hendene, men vi hadde ikke råd til votter heller, så moren min lagde et par votter av bark, mose og reinlav hun fant i naturen. Men det var kun til søndagsbruk.
Og uansett hadde vi ikke tid, for alle vi barna var satt i arbeid for å spe på husholdspengene, fra morgen til kveld.
