Min sønn på 8 er under utredning av PPT. Dette på grunn av konsentrasjonsvansker. Han leser godt, og skriver bra vil jeg si... Problemet er at han glemmer seg bort og det må stå noen og passe på han hele tiden. Læreren kan ikke bruke all sin tid på å holde han i gang. Han gjorde det ekstremt dårlig i de nasjonale prøvene 1.klasse. Selv om han kunne 95% av oppgavene, gjorde han minimalt.
Han har også et sinnemestringsproblem. Han kan bli sint for småting, selv om det går over fort, så har det skapt uro i klassen og noen av de mer rolige barna reagerer på oppførselen, de skjønner ikke hvorfor han blir så sint.
Jeg tror raseriet hans kan være arv, til dels. Jeg var et iltert barn. Min svigerfar var meget streng og sint... Dette har jeg bare hørt, han virker mildere nå.
Min mann går til psykolog nå, grunnet hans ekstremt lave selvtillit og at han er konfliktsky. Psykologen mener det kan være oppveksten med en mor som var periodedranker og en far som hadde temperament.
Dette skulle han ha gjort for 20 år siden, men saken er at han ikke vil fortelle at han har samtaler med psykolog og har blitt satt på medisinering. Jeg synes PPT skulle vite dette.
Jeg er nødt til å arbeide 100% grunnet økonomien. Hans lave selvtillit har ført til at han har en meget lavlønnet jobb. Min lønn er nødvendig. Han sliter med å følge opp alt når jeg jobber ettermiddag/kveld. Mulig at prosessen kunne bli påskyndet hvis skolen vet at vi som foreldre sliter. Hva mener dere? Erfaring med PPT etterlyses.
Jeg tror ikke det har noe å si i forhold til PPT.
Det kan virke som grunen til dine manns problemer er miljø og ikke arv, og dermed ikke vil ha så mye å si som om det var arv.
Min erfaring med PPT er dårlig, men det går på at de bruker uhorvelig lang tid.
(i tillegg til at vår saksbehandler var noe lite oppdatert på hvordan ting fungerer i forhold til henvisning videre til BUP)
Samtidig er jeg glad for at de er nøyaktige. Jeg er bare redd for at det skal gå for lang tid, at min sønn blir sementert fast i rollen som "problembarn". Sukk, det skal ikke være enkelt.
Egentlig tviler jeg på at han har ADHD... han har noen symptomer, men jeg synes han har blitt bedre. Kanskje bare umodenhet. På sett og vis hadde det vært lettere om det ikke var noen tvil. Bedre enn denne usikkerheten.
Jeg synes disse opplysningene er irrelevante. Hvis mannen din hadde hatt et forbigående traume (feks på grunn av et dødsfall eller lignende) mener jeg det hadde vært relevant at PPT hadde vært klar over at det var midlertidige faktorer som var med i bildet. Slik du beskriver situasjonen med din mann så er den jo konstant? Og da, tja ... :vetikke: PPT kan jo ikke svinge en magisk tryllestav og gjøre om oppveksten til mannen din. Og jeg vet ikke helt hvorfor de skal vite om ting de ikke kan gjøre noe med? Hvis feks mannen din hadde nektet å få hjelp ville kanskje de kunne ha videreformidlet noe, men nå får han jo det.
Det jeg prøver å formidle er: Hvilken nytteverdi mener du at PPT skal trekke ut av denne innformasjonen?
Det er kjedelig at sånt tar tid, det er jeg helt enig i. Angående fars problemer så tenker jeg at det kunne jo ha vært nevnt. Men en trenger jo ikke gå i detaljer om fars problemer dersom han ikke vil. Jeg tenker litt på hva som kan være mulig mekanisme - er fars problemer/familiedynamikken en mulig årsak til sønnens konsentrasjonsproblemer?
Han blir vel ikke sementert som noe problembarn bare av en utredning, sånn som jeg tenker om det.
Er du forresten sikker på at mannen din har lavtlønnet jobb fordi han har lav selvtillit? Det kan jo like gjerne være at han har lav selvtillit fordi han har en lavtlønnet jobb.
En av mine fanesaker er at man får ikke selvtillit av å være i komfortsonen sin. Man må ut og utfordre seg selv og lære nye ting, og helst være sosialt aktiv også. Det er bra han får hjelp hvertfall.
Jeg er vel litt på et annet spor enn de øvrige her - jeg tenker at utfordringene til gutten ikke kan ses isolert fra foreldrene. Hvis mor har anlegg for å være ilter og far er konfliktsky, så vil det nær sagt selvfrølgelig ha innvirkning på barnets atferd. Tenker jeg. det er ikke gitt at det har sammenheng med konsentrasjon, kanskje, men det vil jo ha noe med sinnemestring å gjøre, f.eks. Og kan bidra til å forstå barnet og årsakene til atferd bedre. Og å forstå årsaken er nødvendig for å bruke riktige tiltak.
Kunne det være et alternativ å tenke på å supplere dette med noe familierelatert? (ikke istedetfor selvfølgelig). Jeg tenker på "De utrolige årene" som mange kommuner tilbyr. Et familieprogram som går ut på å styrke familiene, både barn og voksne. Vet flere som har vært med på det og som har hatt godt utbytte. Ihvertfall her er det ikke primært rettet mot familier med problemer, det er åpent for alle som tør, kan og vil jobbe med relasjonene og samspillet i familien.
Jeg er på samme spor som Charlie. PPT bør få vite litt om foreldrene også, så kan heller de avgjøre om det er relevant. De vil vel ofte spørre også, for å få et helhetlig bilde - hjemmeforhold og foreldres væremåte påvirker helt klart barna.
Jeg er veldig uenig her. Ta angst som eksempel, all forskning viser at det gir veldig gode resultater å arbeide med eksponeringsterapi, helt uavhengi av hva årsaken til angsten er. Eller alkoholisme, antabus fungerer for veldig mange - igjen helt uanvhengi av hva som er årsaken til alkoholproblemene.
Jeg vil si at man må ha nok innformasjon til å kunne identifisere problemet korrekt - deretter er det viktigere å fokusere på tiltak.
Det kan du si, men en liten unge vil kunne ha trøbbel med å lære seg adekvat håndtering av følelser, f.eks. hvis de to viktigste rollemodellene i livet har en annen håndtering enn skolen /PPT prøver å lære barnet. Sannsynligheten for at rollelæringen hjemme slår igjennom er rimelig stor hvis man ikke supplerer med tiltak i omgivelsene. Tenker jeg.
Men, her tenker jeg, at hos voksne, så kan det være greit å ikke grave i barndommen etter årsaker for å forstå, men bare gå løs på angsten.
Men hos et barn som sliter, så synes jeg det høres rart ut å ikke skulle se på familiesystemet. For barn speiler foreldre, og de kan også være symptombærere for ting som er galt i familien.
I denne situasjonen ville jeg finne det naturlig å si noe sånn som står i innlegget her. Man trenger jo ikke gå så langt inni foreldres problemer, men å nevne problemstillinger i familien mener jeg er nyttig for å kunne se barnet på rett måte.
Men da lurer jeg på hvilke tiltak du mener at PPT kan supplere med i dette tilfellet? Jeg er temmelig sikker på at PPT ikke har mulighet til å innføre tiltak på familienivå.
Det er jeg enig i, men jeg skjønner ikke helt hvilken nytte PPT skal dra ut av det?
(Jeg mener selvfølgelig ikke at man for all del skal skjule opplysninger, men jeg mener at det er uproblematisk at man velger å fokusere på tiltak fremfor å analysere på hvorfor problemet har oppstått)
Foreldres problemer, mine også, kan ha noe å si. Hvis jeg skal gå nærmere inn på jobbsituasjonen, så har min mann vært arbeidsledig flere perioder i 10 år. Dette har gnagd på forholdet. Jeg har sett at han har dårlig selvtillit og prøvd å backe han opp, men det har ikke vært nok. I hans tilfelle nytter det ikke å si 10 ganger at han gjør en god jobb, hvis han også får høre at han har gjort noe dårlig en gang, så er det den ene negative beskjeden han husker. Hvert avslag på jobbsøknad er en slik tibakemelding.
Da han kjørte taxi et års tid, kjørte han 60-70 timer i uken fordi bileier dikterte det. Han klarte ikke å si imot. Avtalen var at han skulle kjøre vanlig 8 timer i døgnet, men det ga arbeidsgiver blanke i. Selv om det var elendig inntjening til tider på døgnet, så skulle han være i bilen. Vi hadde veldig små barn, og jeg ba on familierådgivning. Det var godt å snakke om problemene, men det gjorde ikke noe godt for han.
Jobben han har nå har utnyttet han grovt. Han har en arbeidsavtale som jeg har hørt er ulovlig, men nok om det. Det er nok å vite at jeg kunne komme hjem sent på kvelden, etter at barna har lagt seg, og i gangen ligger våte klær og sko spredt på gulvet. Inne står tallerkener med tørkete matrester og generelt er det et rot overalt. Han sitter med jobbpc'en fordi han ikke har klart å rekke alt han er pålagt, og har ikke fått noe hjelp. Selv om han har sagt at han ikke klarer å fullføre dette hvis han skal ta support i tillegg, så har de ignorert han.
Jeg har vært så sint og rasende at jeg har kunnet sprekke, men jeg kan ikke skjelle han ut fordi jeg har sett fortvilelsen i blikket hans. Jeg har bare bitt tennene sammen og plukket opp.
Eller så har jeg hengt opp de våte klærne og tatt opp husets laptop og flyktet inn i en virtuell verden. Jeg har følt at jeg har fått mer positiv anerkjennelse i den virtuelle verden enn hjemme. Vi har drevet fra hverandre, far sitter på en pc, mor sitter på en pc og barna ser på tv. Det er klart at dette går ikke bra i lengden.
Jeg har tenkt at vi bør få problemene våre frem i dagen... Det var ikke før at han mistet nattesøvnen på grunn av jobben at jeg tvingte han til lege. Men det kommer til å ta lang, lang tid. Etter Utøya sa han at han ikke skulle ha psykologhjelp, det var så mange andre som trengte det mere enn han. Heldigvis fortsatte han.
Jeg tror at jeg vil ha dette fram i dagen fordi jeg også trenger hjelp. Jeg gråter svært mye, spesielt på jobben. Jeg kan ikke gråte hjemme så barna ser det, men på jobb kan jeg bøye hodet fremover så det lange håret dekker ansiktet og bare gråte stilt.
Jeg tror ikke jeg har vært en god forelder, men jeg vet at jeg har vært bedre enn mine foreldre. Min oppvekst var forferdelig. Jeg prøver å snu den negative trenden. TV er kuttet dramatisk ned, mere tid med barna, mindre PC, prøve å rydde og lage mat sammen. Jeg mener det hjelper allerede. Med litt mer oppfølging så kanskje vi kan få gutten inn på en god utvikling.
Det er kanskje ikke helt nødvendig informasjon i starten. Men dersom det viser seg at tiltakene ikke har ønsket effekt, så må man kanskje inn med andre tiltak, som man kanskje ikke skjønner at trengs dersom man ikke har alle opplysningene. Feks. så kan det være viktigere med støttekontakt eller besøkshjem for å få inn andre rollemodeller, enn å gi ekstra oppbacking på skolen, eller i tillegg. Men om man ikke ser at barnet ikke har det helt solskinn hjemme, så ser man kanskje ikke at det skulle være et nødvendig behov.
Det høres veldig vondt ut, og jeg vil berømme deg for at du tar tak i det, og gjør en viktig innsats for barna dine. :klem:
(Og så ønsker jeg at du skal skrive to innlegg til, slik at vi kan flytte denne inn i medlemsområdet, slik at det ikke ligger så mye utleverende på åpent forum. )
Det er nok ikke lett for mannen din å sette foten ned ang arbeidsmengde om han har litt lite tro på seg selv. Etter perioder med arbeidsløshet vil man jo også gjerne vise seg litt ekstra fram for å være sikker på å beholde en jobb også.
Å sitte ved hver sin pc er et kjent fenomen, men for et samliv er det ganske drepen.
Dere har startet en god trend med å gjøre mer sammen, og jeg ønsker dere lykke til med det.
Når det gjelder gutten din så er min erfaring at PPT er mere en som ser på barn-skole, og hvordan de kan gjøre ting bedre der.
Er det andre ting som skal sjekkes ut, blant annet ADHD som du nevner så er det BUP som må på banen.
Jeg har selv et barn med ADHD og det er BUP som satt diagnosen, men han var innom PPT først. PPT setter ingen event diagnose.
Om problemet er mere sammensatt en bare i forhold til skole ville jeg bedt om at han ble henvist til BUP.
Der ser de mere på helheten er min erfaring.
Der fikk vi mye spørsmål om familien, både kjernefamilien og grenene ut fra den.
(nå var vi dog ingen kjernefamilie lengre når vi endelig kom til BUP da)
Jeg syns det er relevant. Barn er påvirket av hjemmeforhold, og selv om ppt ikke kan gjøre noe med mannen din kan de få et bedre bilde av hva som kan hjelpe sønnen din. Særlig sett i lys av at barn blir feildiagnosert med ADHD, når man heller kunne løst problemet ved å jobbe med foreldrenes oppdragelsesmetoder og væremåte i hjemmet. For meg blir det helt merkelig å tenke at dette ikke har noe med saken å gjøre.
Min erfaring via jobb tilsier at familiesituasjon (samspill, foreldres lynne og psykiske helse etc) spiller vesentlig rolle i en utredning hos PPT. Dette er sårbarhetsfaktorer som påvirker barnet helhetlig, og bør tas med i en vurdering.
Etter som jeg kjenner til pleier PPT også å spørre om det er familiære ting som man kan se for seg spille inn på barnets problemområder.
Noen ganger har ikke barnets utfordring utgangspunkt i en primærårsak hos barnet selv, men barnets problemer blir en sekundærvanske som følge av primærårsak som kan ligge andre steder. Da må følgelig primærårsakene tas hånd om, ellers vil behandling av barnet bare bli "brannslukking"uten gode resultater.
Jeg vil anbefale dere å søke veiledning hos familekontoret i kommunen for å få videre støtte til den positive endringen du har satt i gang i familen :jupp:
Lykke til, du har riktig fokus og virker veldig reflektert :klem:
Min erfaring med PPT er at de spør ikke en eneste setning om familien ellers.
Hos oss var PPT og observerte på skolen og utførste tester.
Tester sammen med spørreskjema som vi og skolen fylte ut var grunnlaget for videre henvisning til BUP.
Det var kun hvordan barnet var i skolehverdagen PPT skjekket.
På slike skjema en får delt ut på helsestasjonen før en skal inn på kontroll, er jo noen av spørsmålene i retning mot foreldrenes psykiske helse. For eksempel mener jeg å ha svart på spørsmål om noen av foreldrene har vært arbeidsledige i løpet av det siste året, om en har følt seg depressiv etc. Jeg vil anta at slike ting er relevante. Kanskje ikke akkurat fars bakgrunn, men en vanskelig jobbsituasjon, samlivsbrudd og arbeidsledighet er jo hendelser/ situasjoner vi vet kan ha noe å si for hvordan barna har det.
Mulig det har noe å si at gutten vår ble henvist av skolen pga problemene han hadde der.
Men som sagt, det ble ikke stilt et eneste spørsmål som gikk på familien med unntak om hvordan han var hjemme da. (om det var tilsvarende det skolen hadde "sett")
Ja alt du forteller er relevant. Dere er en utsatt familie i en sårbar situasjon, men med gode ommsorgspersoner. Guttens problem kan være sammensatt av flere faktorer og årsaker. Men at familien har vært under press i lang tid er ikke usansynlig en medvirkende faktor. Han OG dere vil ikke få de beste egnede tiltakene uten et helhetlig bilde. Det er ingenting å være redd for, det er tydelig at du er en reflektert person med helt adekvat ommsorgs evne og din mann også på tross av sin proplematikk. Men dere trenger praktiske og effektiv hjelp for å unngå å gå opp i
liminga. Det er også svært viktig å komme igang så tidlig som mulig nå for å unngå en videre skjevutviklling mht. skolesituasjonen. Kjør på ikke hold tilbake dere har krav på og fortjener hjelp.
Jeg bare lurte på om du har noen dokumentasjon på det jeg har uthevet. Da spesefikt det med at foreldrenes væremåte og oppdragelse gjør at barn får ADHD diagnosen.
Nå finner jeg ikke igjen artikkelen 8(bare en masse sider med alternativsprøyt), men det var et par store artikler om dette i de store avisene for en stund siden. At ved å gi foreldre og andre omsorgpersoner andre verktøy i omgangen med barna så forsvant symptomene. Dette gjelder selvsagt ikke alle med slik diagnose.
Det eneste jeg finner i farta nå er dette, og det er ikke helt det jeg refererer til:
Det var ikke så skremmende å lese her. jeg tror jeg har godt av å snakke med noen, selv om det er anonyme personer jeg sikkert aldri har møtt. Jeg har liten kontakt med min familie pga barndommen. Mer kontakt med mannens familie, men jeg har ikke kunnet snakke om han bak hans rygg. Jeg håper han vil komme ut med det etter et par psykologisamtaler til. Jeg tror han vil ha godt av det.
Ellers synes jeg at gutten min allerede virker mer konsentrert og glad. Det var litt klaging da TV'en ble slått av, men barna har tatt det så flott. Det blir nok hardere å venne oss voksne av pc'en! :haha:
Vi har hatt mindre TV i flere uker alt - kanskje nesten en mnd. Samtidig har jeg begynt å bake brød. Det får jeg klager på, han foretrekker fint kjøpebrød! Men han spiser da. Ser at han spiser mere, også spiser han større matpakker. Jeg prøver å ha oppi litt mer grovt hver gang jeg baker, så det gradvis blir grovere.
Mulig at vi klarer dette med bare litt ekstra innsats fra skolen i en periode, og at vi foreldre står på. Det er det jeg håper på. Og jeg håper at læreren også synes at det går bedre. Han gjør lekser med mindre mas, jeg håper han er mer konsentrert på skolen også. Han virker gladere... :D
Jeg leser om en mamma som er veldig fokusert på å hjelpe familien sin, og glemmer seg selv og sin egen historie mitt oppi det hele.
Jeg synes du skal ha noen å snakke med også- jeg går til psykolog en gang i mellom og gleder meg til hver time.
Det er så digg å ha et rom å gå inn i der man IKKE har alt annsvaret og hvor man er fri til å si hva man vil uten at mottager er personlig involvert.
Man får sortert og man kan legge ting til side i hverdagen, for man vet man har et sted og ta det opp på en måte. Å ha et emosjonelt søpplespann er flott for alle uansett hvor stor og sterk man er- og må være for alle rundt seg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
