Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Hva kan økningen i psykiske sykmeldinger skyldes?
-Er det folk som tidligere har eller ville ha stått utenfor arbeidslivet uansett, som hjemmeværende e.l.?
-Stilles det større krav til folk nå, slik at det er flere som ikke takler presset?
-Tåler vi mindre psykisk press enn tidligere?
Jeg syns eksempelet i artikkelen er svært positivt, og håper de får rekruttert flere arbeidsgivere. Tilrettelagte arbeidsplasser har jeg virkelig stor tro på. Det er et utgiftssluk på kort sikt, men lønner seg virkelig på lengre sikt.
Jeg tror nok noe av økningen skyldes at fler er i arbeid. I perioder med lav arbeidsløshet, vil fler være i arbeid selv om de ikke er 100% friske hele tiden. Men jeg har også inntrykk at av arbeidslivet er hardere enn tidligere, uten at jeg kan stille med forskning og tall.
Vel, gitt det arbeidspresset vi i helsevesenet har i forhold til krav som stilles og bemanning som ikke står i stil med kravene så er det stadig vekk noen som ikke takler presset psykisk og blir sykemeldte. Det blir ikke noe bedre med ytterligere nedskjæringer.
Jeg aner virkelig ikke, men lurer på om de ser på sammenhengen mellom unges villighet til å eksprimentere med dop (ecstasy, andre piller, amfetamin osv) og psykiske lidelser. Jeg snakker ikke om de som virkelig havner utpå, de blir vel en egen kategori, men de som har partydopet seg i perioder og har en helt normal hverdag nå.
Jeg tror den verste fienden er oss selv.
Vi lever i en tid hvor alt skal være tipp topp. Mange har helt urealistiske forventninger til seg selv og flopper. I tillegg til å stå i full jobb, skal vi ha 2,2 barn, hus, heim, biler, hund, venner, sosialt aktivt liv. Vi skal spise riktig, trene, ta vare på våre foreldre, være aktiv og engasjert i barna våre, stå i FAU, være lagleder for håndballaget samt kjøre land og strand på fotballkamper hvor vi har med sjokoladekaker, hveteboller, plaster og paracet. I tillegg skal vi jobbe litt overtid, vise at vi greier det å sjonglere et aktivt yrkesliv med barn og familie samt bekymre oss for om det er vår eller naboens tur til å invitere til ost og vin denne lørdagen.
Det sier seg selv at det kan gå litt rundt for noen og enhver av oss, noen er helt klart flinkere til å se sin egen begrensning og er litt mer slepphendt enn andre både med gulvfilla og poleringskluten.
Vi er langt flere som står i 100% arbeid i dag, fordi vi MÅ, av rent økonomiske grunner, men også fordi det er forventet av oss at den av oss som KAN, bør yte.
At flere psykiske diagnoser er blitt tatt i bruk, at det har blitt mer stuereint å være deprimert og at normalområdet for psykisk helse er blitt innsnevret er nok også med på å øke prosentandelen, men jeg tror at den tiden vi lever i, det presset vi har på oss til at alt skal være så perfekt ikke er sunt i det hele tatt!
Jovisst er det forskjell på oss, noen raser gjennom og er fornøyde med tilværelsen, men så har du også de som ikke greier å henge med på karusellen. Det er hovedgrunnen til at flere og flere blir sykmeldt med psykiske diagnoser. Trur eg.
Tror Elinblu og Molo er inne på noe. Leste en artikkel i BT (tror jeg) forrige uke der det sto at det var ingenting som tydet på at arbeidslivet var blitt tøffere. Husker ikke hvem som sto bak påstanden, men mener den var basert på forskning. Kan prøve å lete senere.
I Helsevesenet, på sykehjem hvor jeg har min jobb, har i allefall arbeidspresset blitt tøffere med tiden. Det er skjært inn til beinet mtp. bemanning samtidig som pasientene blir stadig dårligere/sykere innen de får plass her. I tillegg kommer de tilbake fra sykehuset fortere enn svint etter lårhalsbrudd og gud vet hva... Og etter nyttår setter Samhandlingsreformen inn - dette tror jeg tærer på mange innen Helsevesenet i hvertfall.
men gjelder det gjennomsnittlig? for noen grupper kan jo ha fått det tøffere, og noen lettere? er noen grupper overrepresentert på sykemelding av psykiske årsaker, kanskje?
Jeg tror mye kan forklares i at Norge har et av verdens høyeste tall for arbeidsdeltakelse og at dette tallet har steget kraftig de siste årene. Det er jo slik at for de fleste familier der de voksne er i arbeidsfør alder, så jobber begge de voksne. Tidligere gikk man ikke ut i arbeidslivet om man hadde en psykisk lidelse eller litt tynne nerver. Man gikk ofte ikke til lege heller, men gjemte seg i huset og håpet at det gikk over snart. I dag er det forventet både at man prøver seg i arbeidslivet og at man får hjelp til psykiske lidelser.
Det er jo også slik at de yrkene med høyest sykemeldingsprosent er belastende mentalt og fysisk. Type omsorgsyrker for eksempel. I min yrkesgruppe er det en ganske lav sykemeldingsprosent, og det er et mannsdominert og omsorgsfraværende yrke.
Noe av forklaringen er faktisk at man ikke kan sykmeldes med sorg.
De fleste trenger en periode, kort eller lang, på å ta seg inn når de har mistet noen som sto seg svært nær og da blir de sykmeldt med depresjon, selv om de egentlig "bare" er i en sorgfase.
Hørte en lege snakke om dette på radioen og han savnet muligheten til å kunne sykmelde på grunn av sorg og han mente det var mange som egentlig ikke hadde noen psykisk lidelse men som "ødela" statistikken.
En lege/forsker jeg hørte på radioen for et par år siden kommenterte at man i dag fikk en stadig større mengde "ubrukelige" arbeidstakere. Bygdetullingen, stabukken, dumskallen, vriompeisen, latsabben, han litt enkle, men ellers greie, han som ikke liker nye ting, den laaaangsomme, men grundige fyren. Folk som før fikk lov til å stå ved et samlebånd eller pusle med enkelt vedlikehold der det ikke gjorde noe at de var umulige å ha med å gjøre, helt endringsuvillige eller ikke spesielt gløgge. Jobber som ikke finnes mer. Og det er liksom ingen kategori å putte dem i. De ER jo egentlig ikke uføre. Det er bare ingen som vil ha dem, de kan ikke gjøre nytte for seg i et moderne arbeidsliv, med all verdens omskolering. Han oppfattet at dette var et kjempetabu, og for ham som lege veldig vanskelig å forholde seg til.
(Må jeg putte inn "nei, folk som er psykisk syke er ikke late vriompeiser"-disclaimer her?)
Ja, og den kvinnelige versjonen av de over. De hadde jo tidligere muligheten til å være hjemme - det ble sett på som helt ok. Nå forventes det at de enten jobber, eller i hvert fall får betalt for å ikke være arbeidsdyktige.
(Ny disclaimer: Alle gamle dagers husmødre var ikke late vriompeiser)
Dette er viktig tror jeg. Dessuten tror jeg at arbeidslivet til en viss grad hadde en plass for denne gruppen tidligere. Det er vel ikke uvanlig for vår generasjon å høre historier om en raring på byens verksted som jobbet med å sope spiker, eller en som var visergutt i den lokale butikken til han var 70 år.
Og, all ære til husmødrene. De jobbet jo ræva av seg i en periode der med å holde hjemmet strøkent samtidig som de passet på et eller flere barn under tre år. :tilber: Jeg greier ikke noen av delene og dør litt ved tanken på å kombinere de to på heltid.
Ja, nemlig. Før fantest det jobb til dem, nå trenger de en diagnose fordi det ikke er plass til dem i arbeidslivet lengre.
Og husmødrene: Husk at mange av dem ble hjemme ikke bare med "småbarn", men "alltid". Jeg vet ikke hvor mange nabodamer vi hadde i nabolaget vårt som "slet med nervene", men det var mange. Men de hadde jo ikke noen diagnose eller uføretrygd.
Mange av dagens diagnoser er nok folk som er underdiagnostisert tidligere. Som for eksempel den gamle damen jeg kjente som fikk et slag på 1970-tallet, og siden egentlig ikke feilte noe annet enn at hun ikke ville gå ut av huset. Det er nok et ekstremeksempel, men jeg tviler på at det er helt unikt.
På den andre siden tenker jeg som molo at vi pramprovoserer en del gruff med å ønske oss det "perfekte" livet og samfunnet. Vi har flere tekniske hjelpemidler til å ta husvasken, men vi bruker mer tid på husarbeid enn tidligere. Vi har så mange ting, som må kjøpes og ryddes og støvtørres. Samtidig skal vi gå på fjellet, scrappe, lese bøker og drikke vin med kjæresten om kvelden. På internett får vi alle andres liv servert i en stor haug, sånn at vi ikke greier å sile ut at det ikke er alle som gjør alt, men flere forskjellige som fikser ulike ting.
Dessuten har vi nok mat, barna våre er vaksinerte og vi er nok så sikker på at hele familien overlever også denne vinteren. Hva skal vi da bekymre oss for? Vanskelig å svare på, annet enn at det jammen er sikkert at vi finner noe å bekymre oss over, noe som kan bli litt bedre og en hel del ting vi jammen godt kan klage på.
Jeg lurer litt på om det er endel "vondt i ryggen" og "magebesvær" og "hodepine" som idag kalles psykiske lidelser? Tidligere var det jo vanlig å finne på en eller annen plage istedenfor å kalle ting psykisk fordi man rett og slett ikke fikk sykmelding på psykisk grunnlag, mens det var lett med en fysisk årsak. Slik er det jo ikke lenger.
Ellers er jeg helt sikker på at det er en sammensatt årsak til dette. Jeg er egentlig ikke så forundret over at hver femte sykmelding er på psykisk grunnlag, jeg var faktisk overrasket over at det ikke er mer.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
