Jeg hadde noen timer alene i helgen, og tenkte jeg skulle se Black Swan. Jeg gledet meg til den kom, og har alltid hatt en intensjon om å se den. Men jeg ble skikkelig fysisk kvalm! :sjokk:
Jeg er ikke spesielt squeemish, og tåler ganske mye blod og gørr, men her så var det ikke mengdene, men det var så himla ekkelt! Jeg tror det må ha vært en kombinasjon av lyden, stemningen og pillingen som gjorde at jeg bare måtte skru av, før jeg kastet opp. Jeg prøvde til og med å bare se vekk, men det hjalp ikke.
Så nå er jeg litt skuffet. Dette er jo en film jeg har lyst til å se. Jeg vet den er bra. Jeg ønsker å kunne analysere den, og ha den i mitt indre filmbibliotek. Det er jo en referansefilm, for søren!
Fortsetter den sånn? Jeg måtte gi meg rett etter banketten og kakescenen.
Den er vemmelig rett og slett men også helt fantastisk, tror ikke jeg har sett noe lignende før!! Jeg så den på kino, forstår ikke hvordan jeg klarte det. :skremt: Opplevelsen sitter enda så godt i at jeg ikke makter å kjøpe DVDen........selv om jeg gjerne vil. ;)
Ja, det lover jo godt. :knegg: Jeg er jo veldig fascinert og imponert over at filmen ga meg en slik fysisk reaksjon, men jeg merker at jeg blir helt lam i fingrene bare av å skrive om det.
Den ga en ekkel følelse ja, jeg så den på kino.
Men det var ikke sånn at jeg ikke klarte å se den, jeg synes den ble enda bedre (verre? ;) ) mot slutten. Du må få sett den ferdig ja :nemlig:
Den er vemmelig tvers igjennom, og nei, den blir ikke mindre ekkel mot slutten. Men det er jo en aldeles fantastisk god film da, så ja, det var jo absolutt verdt å se den.
Jeg kommer aldri, aldri, aldri til å se den igjen, dog. (Og jeg er ikke sikker på om jeg ville orket en ny runde hvis jeg hadde tatt en pause underveis.)
Det er ganske mye sånn ekkelt plukke/sårgreier. Det blir igrunnen ikke bedre utover i filmen, for å være ærlig. Jeg så den på kino og måtte lukke øynene iblant. Det er en veldig god film, men intenst ubehagelig.
Men fra spøk til alvor. Jeg klarte heller ikke å se filmen ferdig. Dvs, jeg forlot skjermen til tider og endte med å skru av lyden store deler av filmen. Jeg synes den var helt grusom. Og kanskje er det det som gjør den god? :vetikke:
Nå er jeg generelt sett elendig på den type filmer da, og jeg hadde nok ikke begynt på den om jeg hadde visst hva det var jeg begynte å se.
Jeg likte ikke filmen, synes den var ekkel. Jeg sier ikke at den ikke er bra, men den var ikke noe for meg. Både jeg og mannen var litt skuffet over den.
Jeg så den på kino. Jeg elsket den, men syntes den var veldig ekkel. Jeg var helt satt ut i flere dager etterpå. Jeg tror nok jeg kommer til å se den igjen, men opplevelsen blir nok en litt annen når det er hjemme i egen stue.
Oooh, hadde glemt at denne var på må-se-lista, ja. Og nå ble jeg veldig masochist-nysgjerrig, selv om beskrivelsene deres antyder at dette på ingen måte er noen film for meg. [noparse]:[/noparse]pyse:
Husker du hvordan jeg reagerte på første avsnitt av "Koselig med peis" en gang i tiden? Omtrent sånn der. Følelsen da jeg så serien ferdig og fikk sett ferdig historien både til karakterene jeg identifiserte meg med og andre med og det hele var helt ubeskrivelig bra. Jeg brukte lang tid og det gjorde vondt, g det var virkelig verdt det. Hvis du kan få en sånn opplevelse av denne filmen så anbefaler jeg deg å få det med.
Og ja, den er virkelig grusom og vakker og fryktelig hele veien gjennom. Men den gjør godt også.
Den er ekkel både fysisk/"visceral" og psykologisk - jeg syntes den ble verre psykologisk, men ikke akkurat fysisk, utover i historien. Det blir ikke bedre på noe punkt, nei, men filmen er jo innmari bra, da. Aronofsky er jo ikke akkurat kjent for å lage koselige, enkle filmer med happy end fra før heller. :knegg: Jeg syntes det var ganske overraskende (og hyggelig, for all del) at denne ble så populær som den ble.
Jeg syns det kan være stor kunst i ubehag, og er ikke slik at jeg må ha en feelgoodfilm. Jeg må skjerme meg selv for filmer hvor det skjer grusomheter mot små barn, for jeg greier ikke å få dem ut av systemet. Psykodrama kan jeg fint tåle ubehag fra, så lenge jeg vet det gir meg en opplevelse som gjør det verdt det.
En av grunnene til at jeg har lyst til å se den er fordi jeg likte The Wrestler veldig godt, som er en annen Aronofsky-film, og fordi jeg var utrolig fascinert av The Red Shoes som barn, som har noe av den samme tematikken. Det er veldig, veldig sjelden jeg ser film som jeg oppfatter så distrurbing som jeg gjorde de minuttene jeg så av Black Swan.
Jeg mente ikke å antyde at du bare ville ha enkle, behagelige filmer, altså! :knegg: Det var ment som et understatement; Requiem for a Dream er en av de mest ubehagelige filmene jeg noen gang har sett, og Pi , som var debutfilmen til Aronofsky, er virkelig forstyrrende på et helt annet nivå (veldig realistisk gjengivelse av et migreneanfall, blant annet). Black Swan ligner mye mer på dem enn på f.eks. The Fountain eller The Wrestler (og ingen av dem er spesielt lystige heller).
Jeg så den på en flyreise på vei hjem fra India, og må innrømme at a) jeg visste ikke helt hva jeg gikk til og b) filmen ga meg ikke allverdens. Mulig pitteliten skjerm og generelt helt utslitt medførte at den ikke traff meg helt.
Men den blir verre på slutten, altså. Mye verre.
Jeg er ellers ikke så god på psyko-filmer, mulig det også hjalp til at den ikke gjorde det aller største inntrykket på meg.
Jeg tror kanskje det er en film som bør sees sammen med noen.
Nei, det var mer en generell kommentar fra meg, ikke rettet mot noen. Requiem for a Dream er en film jeg aldri har hatt noe ønske om å se, men Black Swan vil jeg virkelig, virkelig se! Både på grunn av det filmatiske språket; at den er beskrevet som "operaisk" (eller "balletsk" er vel mer riktig. :humre: ) og fordi jeg syns Svanesjøen er en fantastisk ballett. Da er det så interessant å se den som bunnen i et slikt psykologisk drama.
Følelsen den ga meg var noe av det samme desperate behovet for flykt som Ondskapens hotell ga meg.
Ah, så fint med sammenliknende referanser! Requiem for a Dream elsket jeg jo, selv om den var fæl. Kanskje jeg skal våge meg på Black Swan likevel, da.
Det er forresten den eneste kinoforestillingen jeg har vært på der en far med to barn ble stoppet i døren. Den yngste jenta kan ikke ha vært mer enn ti; da vakten spurte dem hvor gammel hun var, sa hun litt nølende "11", som om hun var usikker eller løy, og da vakten sa at hun måtte være fylt 12 for å få se denne filmen, begynte faren å krangle på det og si at han hadde jo bestemt at hun skulle få være med og se den. De måtte til slutt gå sin vei likevel. (Jeg antar jo at faren, og kanskje jentene også, ikke ante hva slags film det var, og tenkte noe i retning "romantisk drama i ballettmiljø". Men jeg var glad for at vakten stoppet dem.)
Ja, det var absolutt ikke en film for elleveåringer! Selv om jeg vil tro at endel ville gått over hodet på barn i 11-12-årsalderen? Uten at jeg egentlig vet det, jeg så jo bare 15 minutter. :knegg:
Det tror nok jeg også, i grunnen. :nikker: Jeg tror de tingene jeg syntes var mest ubehagelig ville være lite forståelig for de fleste 11-åringer. (Men "uforståelig" kan jo være skummelt, det også.)
Til de som ikke takler Black Swan, og det forstår jeg forsåvidt godt at noen ikke gjør, kan jeg også fraråde flere av Arronofskys tidligere, og vesentlig bedre, filmer. Spesielt er Requiem for a Dream fæl; den skal jeg ganske sikkert ikke se igjen selv, men det er en veldig god film, og PI skal man nok være litt forsiktig med, men av litt andre grunner; ikke bare er den i sort hvitt, men om det går an å få migrene av å se en film, så er det nok denne. Den er også veldig bra.
Det man kanskje kan prøve på om Black Swan blir for mye, er å se The Fountain og The Wrestler, så får man sett hvor flink Aronofsky er uten å risikere å traumatisere seg selv helt.
Black Swan er bra, men etter min mening er den, med god margin, den minst interessante, og minst bra, filmen til Aronofsky. Men den har solgt billetter for nesten tre ganger så mye som alle de andre filmene hans til sammen da.
Og til det inneldende spørsmålet; jeg reagerte ikke veldig sterkt på Black Swan, og mener vel, kanskje nettopp derfor, at den ikke er verdt det om man gjør det. På den annen side syns jeg jo at var Requiem For a Dream veldig ille, og den mener jeg helt klart var verdt ubehaget. Det samme gjelder for PI.
I følge Wikipedia skal Aronofsky regissere piloten for en fantasyserie med handling fra andre verdenskrig med tittel Hobgoblin for HBO, basert på manus av blant andre Michael Chabon. Det høres cheesy ut, men Aronofsky og Chabon burde være en glimrende kombinasjon for noe slikt.
Ben "stare into the sun" Murphy
Edit: Jeg ser at Skilpadda allerede har dekket det vesntligste mens jeg skrev, slik går det når man ikke prioriterer å raskt få ferdig forumposter høyt nok.
Jeg synes vel ikke det var så mye i filmen som var fysisk ubehagelig, men nå er ikke jeg så veldig tander på det området. Men det å aldri vite hvor grensen mellom virkeligheten og det innbilte gikk, var veldig utmattende.
Jeg begynte å se den på flyet til USA, men kom omtrent like langt som deg, Tallullah. Men den bergtok meg likevel, på en måte, det tok noen uker før jeg liksom klarte helt å slå den fra meg. Men hver gang jeg tenkte på den ble jeg uvel. Jeg fikk de samme fysiske reaksjonene. Jeg kommer nok ikke til å se den ferdig noen gang. Men man kan vel ikke forvente annet av hun som ikke klarte å se "Menn som hater kvinner" uten å bli fysisk dårlig.
Black Swan er den ekleste filmen jeg noen gang har sett, men samtidig en av de fem beste filmene jeg har sett. Den bergtok meg fullstendig fra begynnelse til slutt.
Jeg likte ikke filmen, den klarte bare ikke å fenge. Altfor forutsigbar for min smak, personene virket ikke troverdige og symbolbruken oppfattet jeg som påtrengende, platt og repeterende. Den fungerte bra visuelt, jeg kunne tidvis nyte filming og bevegelse, men filmen som helhet gikk ikke hjem hos meg.
Jeg elsket Black Swan. Har sett den både på kino og på dvd. Den er ekkel, ja, men den gjør inntrykk i tillegg til at musikken og balletten er nydelig. Jeg likte også godt Requim for a dream og the wrestler. Begge filmene er ubehagelige, men virkelig verdt å se.
Uff, er den ekkel altså? Driver hun å pirker på skorper.. :eek:
Jeg har ikke sett den og vet ikke helt om jeg får mannen til å se den heller. Den ser ut som typisk jentefilm.. Ser ut til at dette også blir en av de filmene jeg ikke får sett... :(
Har ikke sett den, men hadde ikke fått med meg at den er ekkel.
Noen som husker/har sett Breaking the waves?
Er den sånn ekkel?
Det må være den filmen som har gitt meg mest fysisk ubehag, vondt i magen og "må slå av"-lyst. Ligner den på den?
Jeg orket ikke å se ferdig Breaking the Waves, og har avstått fra Requiem for a Dream. :gruble: Og jeg synes definitivt Black Swan var vemmelig, men jeg likte den veldig godt, og den har blitt med meg. Historien er ikke akkurat nyskapende, men det var fantastisk spilt av ms. Portmann (og det er så deilig å se ordentlig gode barneskuespillere leve opp til sitt potensiale og bli gode karakterskuespillere, synes jeg).
I tillegg synes jeg det var veldig overveldende visuelt sett, og jeg ble bergtatt av musikken/balletten også. Det er en verden jeg aner at jeg liker, men er nærmest analfabet på (minus noen obligatoriske versjoner av Nøtteknekkeren og slikt).
Men, som Teo, skal jeg nok aldri se den igjen. Og jeg er glad jeg satt på kino og så den, så det å slå av ikke er et reelt alternativ.
De fleste har greid å la være, det var nok over 25 ganger så mange som så Black Swan på kino. Men spør du meg så er det ikke egentlig noen vei utenom, det var iallefall ikke det den gangen den gikk på kino.
Nathan Rabins omtale i A.V. Club anbefales. Den inneholder ikke spoilere (hvilket uansett er lite relevant for en slik film). Han sier blant annet: A visual stylist of the highest order, Aronofsky is a student of the more-is-more school of filmmaking, and he piles on stylistic tricks in ways that would be laughable in the hands of a lesser filmmaker.
og One of the most stylistically audacious films ever made (…)
Han avslutter med: There are times when Requiem's unrelenting darkness begins to feel cruel and almost sadistic, but it's hard not to admire Aronofsky's vivid, uncompromising vision of a world where even madness is preferable to the misery of an unfeeling universe.
Jeg fikk nesten lyst til å se den igjen selv, men bare nesten. Jeg tror jeg skal nøye meg med å se The Fountain ved anledning i stedet.
Ben "like Trainspotting without the fun parts" Murphy
Har ikke sett den, men hadde egentlig bestemt meg for å se den sammen med Storesøs på 13 år. Etter å ha lest her, gjør vi nok ikke det likevel, dette virker som en altfor tøff film for henne (og kanskje for meg også). Hun danser selv ballett og har danset utdrag fra Svanesjøen, derfor tenkte vi å se den sammen (også som en oppvarming til høstens Svanesjøen-forestilling på Operaen). Greit å lese om den her - vi dropper nok den filmen hvis dere reagerte så sterkt på den!
Jeg hadde ikke sett den sammen med en 13-åring, nei. Den er både for voldsom og tung, og har noen, eh, heftige scener jeg ikke hadde sett sammen med min datter (uansett hvor gammel hun var, tror jeg. :o )
Eldstemann (11 år) gnåler om å få se den, siden hun har ei venninne som har fått se den. Nevnte venninne sover sammen med moren sin hver natt fordi hun feler sånn, og måtte hentes av moren sin kl 01 om natten da hun var på sleepover her, fordi hun var så fælen at hun ikke fikk sove. :snill:
Nevnte eldstemann har fått beskjed om at helvete fryser iver før hun får se filmer som gjør at hun føler at det eneste trygge stedet å sove er min seng. :nemlig: Black Swan var definitivt ikke noe for barn.
Jeg tror ikke det er en film som hovedsaklig fenger ballettjenter. Da anbefaler jeg heller The Red Shoes og filmene Baryshnikov danser i. Fy fader, den mannen kan danse! En av mine favorittdansefilmer er White Nights med ham og Gregory Hines, mestere begge to.
Misteri sa:
Jeg syns filmen var vakker jeg da, men så er jeg nå litt sær også da. :p
Det er jo ikke noe i veien for at en film kan være både vemmelig og vakker, det er ikke spesielt sært, syns jeg.
Helt enig. Psykologisk litt guffen er den jo, men det var aldri aktuelt å ikke se filmen som var veldig bra. Når det gjelder blod og gørr er det noe jeg ikke har problemer med å takle. :yrkesskadet:
Med mindre man mener at alle filmer med kvinner i hovedrollen automatisk er jentefilmer, synes jeg ikke det var noe som var spesielt "jentete" ved den filmen. Jeg kan ikke skjønne at den ikke skal fenge menn like mye (eller lite, alt etter som) som kvinner.
Jo, det gjør det. Jeg anbefaler den ikke videre til noen, den er så fæl.
Jeg har, av uforståelig grunn, sett den flere ganger og den er helt totalt forferdelig. Og fasinerende bra. Men det ubehaget jeg hadde da jeg så den på kino første gang, det tror jeg ikke jeg kan beskrive, jeg trodde jeg skulle spy og få panikkanfall på samme tid, derfor orker jeg ikke si "se den!!". Jeg er egentlig ganske hardfør på filmfronten, enda mer da jeg ikke hadde barn, men å se den er bare ikke noe man må, synes jeg.
Om det er som de sier og at "Black Swan" er mindre forstyrrende og ekkel enn "Reqiuem for a Dream", klarer du den Tallulah. Jeg også :knegg:
Likte "The Wrestler" veldig godt jeg.
Nå skjønner jeg at jeg kanskje egentlig ikke er filmpyse i Black Swan-kategorien, for filmene dere trekker paralleller med, elsker jeg jo. :hyper:
Requiem og Breaking the Waves er noen av mine all time favourites. Likeledes den brasilianske City of God (Hvordan kan noe være så brutalt og vakkert-cool-suave på en gang?), og Thomas Vinterbergs Festen. Ubehaget som setter seg i magen når sønnen holder sin tale, sitter i kroppen lenge, lenge etterpå. For ikke å snakke om Lilja 4-ever, selv om jeg hulkegråt hele veien fra Klingenberg kino hjem til Pilestredet. Moodyssons neste film Ett hål i mitt hjärta har jeg imidlertid valgt å skåne meg for foreløpig. For mange oppkasthistorier fra kinosalen til at jeg tør å våge meg på den. Kanskje hvis jeg føler meg ekstra tøff en dag.
Men tradisjonelle skrekkfilmer er ikke snakk om, altså. Hvis jeg skvetter, skrur jeg av. Det er vondt å skvette. :nemlig: Og så synes jeg bisarre filmer kan være skumle. Scenene fra det nedlagte teateret i Mulholland Drive, f.eks.? Creeeeepy!
Men filmer som røsker, det liker jeg. :nemlig:
Såh, hva blir diagnosen; tåler jeg Black Swan? :hyper:
Hmm, syntes ikke den var spesielt ille altså og jeg trodde jeg var en filmpyse. Men det er vel ulike ting man reagerer på. Barn som har det vondt har jeg veldig lav smerteterskel i fht. Voksnes psykiske ubalanse og destruktivitet tåler jeg mer av. Jeg er nok herdet etter mange år i psykiatrien.
Du kommer til å elske Black Swan. :jupp: Den er sterk, røskende og bra, men finnes ikke skummel! Jeg for min del, klarer ikke engang å se det ekle i den. Den TOK meg, og jeg var totalt oppslukt. Jeg elsket musikken, symbolikken, slutten, sex-scenen og alt. Jeg anbefaler den glatt videre.
Jeg måtte jo se den jeg også, og synes ikke den var spesielt ille. Hadde forventet noe veldig mer ekkelt etter denne tråden, men mengden blod og gørr var veldig liten, synes jeg.
Altså, jeg synes også at Breaking the waves er en av de beste filmene jeg har sett, selv om den har gitt meg den største klumpen i magen. Jeg hadde aldri ønsket å være den foruten (og absolutt ikke uten filmmusikken, den elsker jeg! :hjerter: ) - er det sånn med the Swan også kanskje? :hmm:
Jeg synes det var en sær og rar film, er ikke så glad i sånt. Men jeg likte veldig godt The Wrestler. Kommer aldri til å glemme: "Use his leg! Use his leg!" :haha:
Det er ikke mengden blog og gørr jeg reagerer på heller. Jeg så som sagt bare det første kvarteret, og man rekker ikke se så mye innen da. Men bare hele stemningen og, ja, det Tallulah sier, lyden, det visuelle, osv.
Akkurat når den gikk på kino, hadde jeg vært igjennom et ganske ille forhold, så jeg kjente meg veldig igjen i det å være i et destruktivt forhold og "stå ut" med så mangt fordi man er så blind av den innbilte kjærligheten.
Vakker og skjør og for et nydelig skuespill. Jeg fant den ikke ekkel eller ubehagelig, ikke gråt jeg heller, bare veldig vakker og sår. ( er sikkert miljøskadd av å jobbe i psykiatri)
Galskapen kom frem på et talende vis og det er vel faktisk slik det oppleves å havne i en psykose. Mange mennesker lever jo livene sine med psykoser, det ga et veldig godt og kjærlig innblikk i dette.
Jeg ble veldig overasket over filmen, hadde aldri trodd den var slik! Men jeg likte den, satt faktisk å tenkte etterpå at " denne ser jeg nok en gang til.. en eller annen gang.". Den fasinerte meg på mange vis. Syntes den var "ekkel-god", og vakker ja!
Jeg så den i helga. Og jeg er nok en enkel sjel, for synes den var litt sær jeg...
(Men ble ganske så facinert av at det går ann å se SÅ fortvila ut igjennom en hel film...)
Jeg synes ikke den var ekkel med tanke på blod og gørr (men så sovna jeg midt i motorsagmassakren også da), men for de som klarer å leve seg litt mer inn i den er den nok litt ekkel psykisk.
Jeg har ikke vært litt fristet til å se Black Swan tidligere, men nå har dere vekket nysgjerrigheten min:D Synes Requiem for a dream var fantastisk, en av de mest gripende filmene jeg har sett, men så Breaking the Waves som 14-åring og husker at jeg ikke likte den. Pi har jeg aldri hørt noe som helst om, men får prøve meg på Black Swan en dag jeg har god tid :)
Forrige mandag var jeg og så Svanesjøren på Operaen i Oslo, der ble Black Swan nevn av hun som fortalte om forestillingen. Hun likte filmen.
Når det gjelder "Requiem for a dream" er vel det en av de sterkeste filmene jeg noen gang har satt. Den var fin på en urolig grusom måte. Den filmen satte dype spor altså.
Jeg så den også i helga, etter deres anbefalinger, og likte den veldig godt! Både det ekle og resten, også fant jeg også ut at ballett kan jo faktisk være ganske fint! Jeg er liksom ikke så finkulturell egentlig, men dette var jo vakkert. På en litt nifs måte. :knegg:
Likte requiem for a dream også. Nå vurderer jeg Wrestler, men det hørtes jo ut som en typisk mannefilm da, men det kan jo være feil? På samme måte som første inntrykket av Black swan kan tyde på at det er en søt ballettfilm liksom...
Black Swan krever jo litt erfaring for å forstås. Det er ingen "dansefilm" som så mange andre. Det handler om å bli psykisk syk. Jeg viser mye variert til ungene, men jeg tror ikke denne vil være verken interessant eller aktuell på mange år.
(syntes dessuten den var kjedelig og opphauset selv):sparke:
Bedre alternativ:
"Save the last dance"
"Dirty dancing 2" (mer up to date)
Absolutt ikke, uten at jeg vet hva du mener med en "typisk mannefilm". Både jeg og Høvdingen likte den veldig godt, det er rett og slett en sår historie, veldig fint fortalt.
Ingen av dem er dansefilmer jeg ville anbefalt noen som var interessert i dans, om det er den type film man er ute etter. Det finnes jo faktisk gode dansefilmer der ute, man trenger ikke se søppel.
The Wrestler er ikke "typisk" noe som helst, egentlig - den handler riktignok om en mann, og den appellerer kanskje mer til (mange) menn enn det (mange) "damefilmer" gjør, men noen "mannefilm" vil jeg absolutt ikke kalle den. Den var veldig, veldig fin.
Det var da et ufint svar på et forsøk på å være hjelpsom. Det finnes så klart mange dansefilmer, og hva man vil like vil vel avhenge av om det var ballett spesifikt man ønsket, eller dans og drama og et ungdommelig tilsnitt. Begge disse filmene har litt drama, litt romantikk, fin musikk og happy ending, og for noen som står i startgropa til ungdomslivet så kan jo det være et alternativ.
Da har vi endelig fått sett denne filmen og vi synes den bare var ... RAR! Og så sluttet den så brått. :confused: Nei, takke meg til action og SF-filmene som mannen kjøper. :)
:humre: Jeg har heller aldri vært fristet til å se denne, men jeg reagerte stikk motsatt av deg på denne tråden. Den filmen skal jeg i hvert fall ikke se!
.jpg)
.jpg)
