Jeg kom på det fra lavkarbotråden, og det er litt i samme gata. Hvor uhøflig er det å ikke spise opp maten sin, i forskjellige sammenhenger?
På restaurant eller lignende, der man får servert en ferdig mengde
På besøk, der man får servert et fat med ferdig mengde
På besøk, der man forsyner seg selv, men bommer på mengden og tar for mye
Jeg må innrømme at det skjer med alle tre at jeg ikke får spist opp alt. Den tredje riktignok sjelden, men jo, det også skjer.
Jeg kan innimellom være ganske småspist, og på restaurant, særlig i jobbsammenhenger der man ofte ikke har valgt mat selv en gang, så spiser jeg ofte bare en brøkdel av maten. Ofte bare noe av kjøttet og grønnsakene, mens poteter o.l. blir liggende igjen. Og desserten gidder jeg bare å spise om jeg liker den. Det går både på at jeg rett og slett blir mett, og på at jeg ikke kan tilllate meg å proppe meg stappmett på fett og raske karber (og masse kalorier) så ofte. Da ville det fått utslag på vekten. Så jeg prioriterer å bruke kalorikvoten på det jeg liker best. :p
Er dette voldsomt uhøflig? Og hva med de to "på besøk"-kategoriene?
Nei, det syns jeg ikke. Der man forsyner seg selv hadde jeg nok gjort mitt for å greie å spise opp, og hadde nok hvertfall spist 3/4. Om man bare har pirket litt i det etter å ha dynget på, er det litt uhøflig.
Ja, enig i det siste, Tallulah. Jeg tror at de gangene det har skjedd så har jeg presisert at "oioi, der var øynene sultnere enn magen, gitt. Lett å la seg friste når det er så godt!"
Jeg har lært hjemmefra at man spiser så mye man vil av mat som man har fått ferdig porsjonert på tallerkenen, og at det ikke er udannet å la det være igjen ting som man ikke har forsynt seg med selv. Derimot hører det ingen sted hjemme å forsyne seg med mer enn man klarer å spise opp. Og det er omtrent den linjen jeg kjører selv.
Og nei, jeg legger ikke merke til hva som blir igjen på andres tallerkener, og jeg ville synes det var kjempesynd om folk spiste mer enn de ønsket når de var på besøk hos meg. Jeg synes altså ikke det er en svært viktig regel å overholde.
Og jeg praktiserer den absolutt ikke på barn. Tvert i mot er jeg nøye med å presiserer for små gjester at de ikke trenger å spise opp alt på tallerkenen hvis de er mette.
Jeg spiser nesten aldri opp maten jeg får servert på restaurant - det er ofte store posjoner. Noen ganger virker kelneren litt fornærma faktisk ( :humre: ), så da snakker jeg til kelneren som jeg gjør til mormor: "Det var veeeldig godt altså! det ble bare for mye!"
Det er sjelden jeg ikke spiser opp når jeg forsyner meg selv. Å overfylle en tallerken for så å la mesteparten stå igjen ville jeg synes var noe uhøflig. Men om det ligger en potet igjen i et hjørne, gjør det da ingenting.
Pirking i maten er alltid udannet, uavhengig av hvem som la den der i utgangspunktet, men jeg regner ikke med at det var en del av spørsmålet. (Og det å legge igjen potetene, men spise opp kjøttet og grønnsakene, er ikke min definisjon av pirking, bare så det er sagt.)
Jeg synes ikke det er uhøflig. Det skjer meg titt og ofte, så kanskje derfor jeg ikke synes det. :knegg: Men jeg ser virkelig ikke poenget med å spise opp hvis man virkelig er mett og jeg er slik at jeg kan bli helt plutselig bråmett. Og jeg innehar ikke egenskapen som gjør det mulig å fortsette når jeg virkelig har blitt mett.
Det er helt lov til å ikke spise opp. I hvert fall når man har blitt servert av andre. Hvis man lar mye bli igjen, er det høflig å si at man ble mett slik at det poengteres at det ikke var noe galt med maten.
MEN; det er ikke lov til å lasse opp på tallerkenen sin, for så å la masse ligge igjen. Da forskyner man seg heller flere ganger.
Har man ikke forsynt seg selv, så har man da heller intet ansvar for å spise det opp.
HAR man forsynt seg selv, er det greit å forsøke i alle fall, og heller øve på å forsyne seg i flere omganger. (Tenker da særlig på barn som altså skal læres opp i kunsten å forsyne seg)
Knerten må aldri spise opp, all den tid han ikke forsyner seg selv. Men ber han om mer, for så å ta en bit, og si han er mett, så spørr vi om hvorfor han sa han ville ha mer, og om han kanskje vil spise litt til av det. Men er han mett, så er han mett, da får han si "Takk for mat" og be om å få gå fra bordet. Han får gå før oss (barn venter på barn, ikke på voksne-tankegangen) Neste skritt for være å ikke få det til å høres ut som en regle, men noe man mener. Pr i dag er det "Takk for mat, kan jeg få gå fra bordet? Maten var god!"
Men altså, nei, jeg spiser ikke opp på restuant, somregel fordi posjonene er omtrent dobbelt av mitt magemål. Jeg anser det ikke som min plikt å spise opp mat jeg ikke har bestemt mengde eller sammensetning av selv.
Samme her. Jeg har også en lei uvane med å forsøke å "kamuflere" det under en serviett, noe jeg vel innerst inne vet bare er mer påfallende. :knegg: Jeg forsikrer også alltid servitøren om at det var godt, men litt mye. På restaurant burde det egentlig ikke være uhøflig, men jeg ville nok kjent litt mer på det på besøk hos venner og familie. At jeg ikke har greid å spise opp det jeg selv har forsynt meg med, tror jeg knapt har skjedd, og da ville jeg ha følt meg uhøflig, altså. Det kan fort oppfattes som at det ikke smakte godt.
Det hender at jeg presser ungene til å spise, men da har de spist så lite at de umulig kan være mette, men har bare ikke lyst til å bruke tid på å spise eller er skeptisk til det de har fått servert. Særlig med knerten, som er ekstremt kresen, så spiser han gjerne en god del mer hvis han bare får i seg den første biten og innser at det faktisk er godt.
Vi gir ungene våre små porsjoner. I hvert fall hvis jeg skal dømme etter hvordan besøkende unger forskyner seg når de spiser hos oss.
Det er i grunnen ikke alltid jeg presiserer så veldig at det er godt, heller. Det blir en del forretningslunsjer som virkelig er helt middels, type "hotellmat", og da ville det rett og slett være å lyve. :p
Når det gjelder små barn så er jeg også helt klar på at de skal spise opp kun det de orker. Men de får ikke forsyne seg med mer (godsaker) før de har spist opp grønnsakene sine da. Dette gjelder mine barn, og de får da ikke grønnsaker de ikke kan fordra, bare så det er sagt. Gjester får spesialvilkår for de vet jeg jo ikke hva liker/ikke liker.
Og så ble jeg litt lei av at ungene i barneselskapene bare gnagde på et hjørne av kakestykkene før de tok nye/andre, for det var så trist å kaste så masse såvidtspist mat. Det løste jeg ved å forhåndsskjære kakene i meget små stykker, slik at ikke svinnet ble så stort og restlageret kunne fryses. For jeg har ikke lyst å være så streng og skummel overfor de små gjestene.
Jeg synes det er lov å la mat ligge igjen når man ikke har forsynt seg selv. Og er også alltid nøye med å fortelle kelneren at det var godt, bare litt for mye.
Det hender også at jeg forsyner meg med litt for mye og ikke klarer å spise opp, men det er en sjeldenhet.
Jeg tvinger ikke barn til å spise opp. Men siden mine egne barn er småspiste og lett kan finne på å si at de er mette bare fordi de er lei av å sitte til bords så får de ofte beskjed om å sitte ved bordet litt til. Og "mens jeg sitter her så spiser jeg litt til" skjer faktisk ganske ofte. En vanlig setning hjemme hos oss er derfor "får jeg lov til å være mett nå?". :sparke: Men om jeg ikke tvinger dem til å i hvert fall vurdere å spise mer middag, så ender det bare med at de er skrubbsultne en time senere og bruker en times tid på å småspise kvelsmat. :lei:
Jeg kan også bedrive noe spisepress, altså. Mine er 4 og 7, og de må spise én "Dagens grønnsak" og må smake på kjøttet/fisken. Og jeg kan definitivt holde igjen mer deilig hjemmelaget potetmos til de har spist litt mer av det andre. Det er min jobb å få i dem et balansert kosthold, og det klarer jeg ikke om de får velge helt fritt hva de skal spise.
Nå er det ikke snakk om gråt og tenners gnidsel, og heller ikke noe mengdepress. Jeg føler meg ikke som noen torturist, akkurat.
Jeg synes ikke det er uhøflig å ikke spise opp mat som er ferdig servert på tallerk.
Det har hendt (heldigvis sjeldent) jeg har forsynt meg med litt mye hos andre, og latt det være litt igjen på tallerken.
Ubehagelig synes jeg, men verre å tvinge det i seg.
Jeg er stor motstander av å tvinge barna til å spise opp, vet selv hvor fort en plutselig kan bli mett.
Mine må også spise noen biter med grønnsaker (vi har alltid mange typer, så det er noe alle liker der), og de må spise mer av kjøttet/fisken før de får mer av pasta/ris/etc. Men det er jo noe helt annet enn å proppe dem med mat etter at de er mette, eller tvinge dem til å spise mat de avskyr.
De to første er greie. Den siste er uhøflig, og typisk noe jeg ikke reagerer på hos barn (som jeg antar lærer enda), men jeg reagerer hvis voksne gjør det (så fremt det ikke er spesielle grunner, typisk at man må forsyne seg en gang, da er det lett å blingse å ta for mye av noe man elsker men som var ihjelsaltet). Men jeg regner jo med at voksne folk a) Vet hvor sultne de er b) Vet hva de liker og kan forsyne seg mye av og c) Vet hva som er ukjent mat og som man bør ta en liten posjon av først.
Hos oss er det mer sånn at han må ta en bit kjøtt før han får mer tomat/agurk/paprika/gulrot/brokkoli/whatever (men også i forhold til å få mer ris/pasta ja) Og ikke minst drikke, denne gutten kan drikke seg mett. På vann for den del altså, det er ikke bare fordi han får tilbud om saft fra tid til annen.
Og ja, jeg oppfordrer til å spise mer om jeg tror han ikke er mett, informerer i alle fall om at det blir ikke aktuelt med et eple/noen kjeks/en fruktmos innen den første timen, så han kan likegjerne spise seg mett. Og den som orker dessert, orker sikkert et par biter mat først, dersom de ikke har spist noe særlig.
Men jeg tvinger ikke til å spise OPP, mett er mett.
Ja, den måtte vi innføre da vi skjønte at vi hadde tatt den der "skal ikke tvinge barn til å spise mat de ikke liker" litt for langt. Når barn hyler, sutrer, maser og griner av sult fordi de 1) PLUTSELIG var sultne i det vi kjørte forbi siste serveringsmulighet på to timer og 2) nekter å spise noe av det vi har i bilen (type ferdigsmurte Wasa knekkebrød og et par kjekstyper), fordi det "ikke er GODT", så trenger de å øve på å spise mat de ikke syns er god. Rett og slett.
På restaurant spiser jeg så og si aldri opp, jeg spiser det jeg orker, når jeg tar til meg selv tar jeg lite og heller to ganger, men det hender jeg bommer på mengden, men håper ikke det blir sett på som uhøflig, det hadde det ikke blitt hos meg.
Når det gjelder barna mine og spising må jeg også innrømme at de MÅ spise så og så mye for at de kan gå fra bordet, og det er fordi at hvis ikke maser de etter mat etter 1 time, og at jeg i perioder hele deres liv har slitt med å få i dem mat.
Men det er ikke mengder de må spise altså, det er litt sånn feks 3 potetbiter, 3 fiskebiter og 3 gulrotbiter, det reguleres litt etter hva de har spist før på dagen/hva som er igjen i nisteboksen.
Jeg synes det er forskjell på å la det være igjen 1/3 av maten på restaurant og andre steder der man ikke forsyner seg selv, og ofte får store porsjoner, og å la alt, bortsett fra en pommes frites, være igjen. Da blir det liksom så tydelig at man ikke har likt/satt pris på maten, synes jeg. Restaurant er nå en ting, der betaler man, og jeg tviler på at kelneren bryr seg så mye, men å pirke i maten hos tante eller bestemor, synes jeg er uhøflig. Å forsyne seg med store mengder mat på buffet for å bare spise litt av det? Tja? Om det ikke er uhøflig, er det iallfall litt uetisk? Grådig? Merkelig? :vetikke:
Her sier Teofelia alt jeg tenker om dette :nikker:
Som det matvraket jeg er spiser jeg kanskje ikke så mye om gangen, men om vi blir sittende lenge nok klarer jeg alltids å bli sulten igjen til å gjøre ferdig tallerkenen om jeg får ha den lenge nok (til gjengjeld spiser jeg veldig seint så innen jeg er ferdig har de andre allerede vært ferdige en stund).
Jeg lar det relativt ofte ligge igjen mat. Er det fullt, så er det fullt. Jeg synes jo imidlertid man bør gjøre sitt beste for å spise opp mat man selv har forsynt seg med, bedre å ta en liten porsjon først, og så heller forsyne seg igjen. Jeg klarer stort sett å etterleve det - bortsett fra hos noen i familien vi av og til spiser hos. Samme hvor lite jeg tar, blir det liggende igjen etter meg. Vedkommende lager nemlig av og til god, men som oftest helt uspiselig mat. Der har jeg bare landet på at av to onder - være uhøflig og å spy midt i middagen - så får de heller tenke sitt om meg og synes jeg er ubehøvlet.
Unger bør nok lære seg at ikke alt smaker like godt, men jeg synes ikke man skal tvinge i noen mat. Jeg hadde selv besteforeldre (som riktignok ga seg etter hvert) og dagmamma som forventet at man spiste opp, og det var ikke noe særlig. Her er eldstemann liten ennå, så ham forventer vi ikke stort av. Vi passer på at han får i seg skikkelig mat før han eventuelt får noe godt han heller vil ha, det er det eneste.
Minsten må presses litt noen ganger, men han er bare lat og gidder ikke spise. Får han god nok tid så spiser han mer. Jeg må øve meg på at det er lov til å la ting ligge igjen. Jeg har blitt oppdratt til å spise fort og alt. Det sliter jeg enda med å komme ut av i en alder av nesten 40 år.
Minsten her må "presses" i gang med å spise. Han diller, danderer maten, syns det ser rart ut og er skeptisk til å smake, etc.etc. Når han er i gang så er de andre ferdige å spise, de syns det er urettferdig å måtte vente på ham som har somlet, men om de får gå fra så vil han også. :gal: Så han må pushes i gang, men da kan han plutselig lange innpå hele matfatet.
Jeg spiste alltid opp maten. Alt sammen :nemlig: alltid. "God oppdragelse". God måte å bli tjukk på :knegg:
Etter at jeg begynte på (moderat) lavkarbo orker jeg ikke så mye mat, så nå pleier jeg å skippe ris og poteter når jeg spiser ute. Hadde jeg kunnet velge det bort når jeg bestilte uten å risikere masse HÆ!? og HVA-VIL-DU-HA-I-STEDEN?! ville jeg gjort det, men det blir mer pes enn å bare la det ligge igjen.
Ungene må aldri spise opp, men om de har insistert på en kjempestor porsjon nummer to og ikke spiser mer enn en liten bit ... så blir det ikke dessert. De får gå fra bordet når de er mette uansett. Som regel spiser de opp det som er på tallerkenen, så lenge de liker maten.
For å svare på spørsmålet - det kommer an på hvem hvor man er og hvem man er sammen med. Jeg vet at mine besteforeldre ser på det som uhøflig å ikke spise opp. Mamma kan tenke det samme i noen tilfeller også. Så man er nok uhøflig i enkelte settinger verken man vil det eller ikke.
Jeg personlig synes ikke det er uhøflig i noen settinger. Pirking i maten og overlessing av mat på tallerken mot bedre viten, derimot. "Bedre å forsyne seg flere ganger" er mitt motto.
Jeg pleier å bestille maten uten ris eller poteter, spørre om jeg bare kan få litt ekstra grønnsaker eller salat istedet - synes det stort sett fungerer kjempe fint jeg. :)
Jeg pleier nok å måtte mase litt på vetle med at han må spise litt mer når vi er ute, fordi han ikke er så god på å spise når vi er på farten, og da spiser masse hjemme istedet :P Men prøver heller også å være flink til ikke å bestille mye til han, la han heller få dele mat med meg
Vi bor i USA. Her er den viktigste leveregelen at man for alt i verden ikke må spise opp. :knegg:
Ellers lærer jeg mine unger til å stoppe når magen er nesten full. De får lov til å stoppe når de ikke ønsker å spise mer, og jeg bryr meg ikke om hva besteforeldre måtte mene om saken. De aller fleste er født med evnen til å ikke spise mer når de er Mette, den evnen kan man lett ødelegge om man tvinger dem til å "bare spise en bit til!" eller "spis opp det du har tatt på tallerkenen din". Det blir lett overvekt av sånn. :nemlig:
I USA så er jo det der kjempeviktig, med de porsjonsstørrelsene. Det er veldig vanskelig å legge fra seg kniven og gaffelen når det faktisk ikke syns at man har rørt maten, omtrent. :p Jeg endte i hvert fall med å spise akkurat litt for mye til hvert måltid, og det tok ikke mange ukene før magemålet var økt betydelig, og størrelsene slett ikke virket så ille. :dåne:
Det er jo flere steder man bør legge igjen en liten bit for å signalisere at det var nok mat så man ble mett. :nemlig:
Jeg måtte ikke spise opp da jeg var liten, hvertfall ikke hvis voksne hadde forsynt meg. Vi ble oppmuntret til å spise godt, men ikke krise om vi var bråmette. Det var imidlertid fokus på å forsyne seg flere ganger så det ikke ble liggende mye igjen. Det synes jeg er en god regel, og er slik jeg gjør det med mine barn. De må derimot smake på alle "delene" av maten og jeg fokuserer på at de ikke skal si noe negativt om noe av maten selv om de ikke syntes den var så god. Da er det bedre å erklære seg forsynt.
USA er livsfarlig, Polly! Det er en grunn til at jeg trener som en gal nå...
Katta, jeg kjenner ei som var på besøk hos noen som praktiserer at det å spise opp er at man enda er sulten. Det krasjet bo helt med hennes "må spise opp alt for å være høflig". :knegg: det var et jobbrelatert besøk og hun tømte tallerkenen to ganger før en for armer seg over henne og fortalte henne og vertskapet om kulturforskjellen. :fnis:
Jeg synes ikke det er uhøflig og legger forøvrig aldri merke til hva mine gjester eller andre eventuelt har igjen på tallerken. Jeg spiser sjelden opp maten min, forøvrig, og tvinger aldri barn til å spise mer når de er mette. (en av de aller største kildene til krangel med generasjonen over).
Signerer røkla. Ungene blir dog oppfordret til å forsyne seg flere ganger. Jeg glefser til svigers når de bruker hele j..... måltidet til å gnåle på ungene at de MÅ spise opp maten sin, og gjerne etter at de har lesset på en porsjon stor nok til en voksen. Det skjer ikke her for å si det sånn.
Minis første møte med amerikansk barnemeny kommer jeg aldri til å glemme, den kunne ha mettet to norske håndverkere. :knegg:
Nei, det er ikke uhøflig å ikke spise opp. Så mange mennsker lever med et vanskelig forhold til mat, og det å tvinge i seg selv bare for å være grei synes jeg er uaktuelt.
Hvis jeg ikke klarer/vil spise opp gjør jeg ikke noe vesen av det. Takker bare og sier jeg er mett. Som barn måtte jeg alltid spise opp alt på tallerkenen, og mange ganger opplevdes det som helt fryktelig.
Med det sagt- jeg spiser som regel opp maten min, men jeg får forsyne meg selv.
Å ikke spise opp alt som andre har servert, er OK. Å være så grådig at man ikke evner å spise det man selv har forsynt seg med, vitner om lite dannelse eller etikette.
Jeg grøsser over de mengdene med mat som står igjen etter hotellgjester på bordene etter frokost. Barn og voksne lesser på med brød og pålegg, varmt og kaldt, og det virker ikke som om foreldre synes det er viktig å vise vei i forhold til det å plukke med seg mer enn man akter å spise. Våre unger får ikke fritt forsyne seg av buffeter, og det skal være tomt på tallerken før de får hente seg en ny runde. Fråtsing gjør meg uvel.
Enig, buffeter, særlig under familieferier, unngår jeg. Det er helt utrolig hva mange foreldre synes er helt greit at barna driver med når de forsyner seg selv. Det er forøvrig noen voksne som holder på slik også. "Nå har vi betalt, så nå skal det fråtses og grises!":rolleyes:
I jobbsammenheng er det buffet hver dag, takk og lov har jeg enda til gode å se slik opptrden der.
Jeg husker ennå mamma stegla fullstendig en gang i jordbæråkeren over en annen mamma som sa til sine barn at "nå må dere spise mye før vi kommer så langt at vi må betale for det". Vi hadde fått beskjed om at vi ikke fikk spise fine bær før de var betalt. :knegg: Og likedan i buffeter, det er veldig forskjellig hvordan folk reagerer der. Mine barn har forsåvidt julaften, det er jo alltid noe sjokoladebefengt frokostblanding og da er de i himmelen.
Jeg praktiserer en streng regel om at ingen skal tvinges til noe som har med mat og spising å gjøre. Vet at enkelte irriterer seg grusomt over at mine barn ikke tvinges til å spise opp mat de har forsynt seg med selv, men det må de altså ikke hvis de er mette.
Når det er sagt så får ungene heller ikke lov til å hauge opp digre matmengder uansett hvilken setting vi er i.
.jpg)
