Jeg lurer på så mye rart. Vi har en nabo som er halvannet år yngre enn knerten. Vi kjenner dem ikke egentlig så godt. I går tok vi heisen sammen, og jeg lurte på på om de hadde lyst til å arve noe tøy. Knerten har vokst ut av den størrelsen gutten så ut til å være. Det viste seg å stemme og de ville gjerne arve, for de hadde ikke så mange å arve fra.
Etterpå tenkte jeg: Kan noen finne på å ta seg nær av å bli spurt om man ønsker å arve tøy? Kan noen ta det finne på å ta det som en "du som ikke har råd til å kjøpe tøyet ditt selv"? Disse folka ser slett ikke ut til å ha dårlig råd, men jeg ble redd for at de skulle ta det som et signal.
Eller er jeg nå bare redd for tulleting?
Snuppa har ingen å arve av, men jeg kjøper jo mye brukt her inn på FP. Men det betaler jeg jo for, så det føles litt anderledes. Snuppas klær gis videre til broren min og hans tre døtre, men det er jo anderledes siden det er slekta. For egen del synes jeg det er stor stas at klærne som ikke er utslitt kan brukes videre av andre barn. Jeg liker konseptet med resirkulering.
Jeg ville ikke tatt meg nær av det, og jeg har spurt folk jeg ikke nødvendigvis kjenner veldig godt (kolleger og slikt) om de ville arve, uten å bekymre meg for å fornærme. Som du sier, så er det fint at fine klær kan brukes av andre barn - jeg tenker egentlig mer på den vinklingen enn på "spare penger"-vinklingen, og prøver gjerne å formidle det når jeg spør også ("det hoper seg opp i boden, det er jo helt bortkastet at klærne bare står der, og det ville jo være synd å kaste dem").
Å spørre om noen vil arve tøy er veldig hyggelig, samtidig som det er miljøvennlig og praktisk for begge parter. Hvis noen velger å tolke det som indirekte kritikk så tror jeg at det ligger mer til grunn enn en enkel forespørsel om arvetøy.
Jeg har mottatt arvetøy fra en av naboene, og hun la det frem på en fin måte: " jeg har en del tøy etter XX, vil du ha noe av det, kanskje som skiftetøy i barnehagen?" Da insinuerer man ikke at noen er fattige, i alle fall.
Dessuten, i den alderen min er i nå, er skiftetøy både hjemme og i barnehagen alltid mangelvare. Fy søren så lei jeg er av vaskemaskina nå! :gal: : bleieslutt:
Jeg forstår nesten ikke spørsmålet. Jeg synes det er überteit at det i tilfelle skal være noe skam eller flaut å arve tøy. Vi arver masse rundt i familien, det har alltid vært en greie hos oss og jeg kjøper gjerne brukt tøy. Det arves også til og fra barn og voksne blant venner. Hvis en venninne har ryddet i skapet til seg selv eller ungene så blir det spurt rundt om noen vil ha. Jeg ga bort klær til en mor i klassen til eldste som selv spurte om jeg hadde guttetøy til hennes tredjemann. Vi har fått skøyter og fotballsko etter barnas venner/søsken. Vi har ikke dårlig råd, men jeg ser ikke helt poenget med å skulle kjøpe alt nytt når det florerer av tøy som er fint og brukandes.
Jeg husker jeg ble helt himmelfallen når ei på "Luksusfellen" for lenge siden ble tatt med i en bruktbutikk for merkeklær og rynket på nesen og sa hun ikke kjøpte brukttøy av prinsipp.
Jeg hadde kanskje tatt meg litt nær av det hvis det var tydelig at vi trengte tøy, (selv om jeg hadde bruk for det, hvis du forstår) men sånn som ståa er nå, tror jeg bare jeg ville blitt glad. Jeg har også spurt naboer om de er interessert i å arve, håper ikke noen har tatt det ille opp. :skeptisk:
Jeg synes det ville være rart å ta seg nær av det. Jeg gir klær videre, og får noen ganger. Alltid fulgt av "ta det du vil ha, resten kan du gi videre - enten til andre eller til Fretex" eller noe sånt.
Klær som er veldig slitt eller flekkete blir jo uansett ikke gitt videre, og så lenge klærne er helt greie, ville det være rart å reagere på det, synes jeg.
Jeg elsker at folk spør meg om jeg vil arve tøy til gutta!
Og behøver jeg det ikke, eller som i tilfellet der jeg visste, av erfaring fra første arverunde, at tøyet kom til å være så gjennomsyret av tobakksrøyk at lukta ikke engang gikk bort etter to runder i vaskemaskina, da sier jeg pent nei takk, nå har gutta så mye tøy at jeg rett og slett ikke trenger mer.
Så lenge det ikke oser "Jeg ser at ungene dine har hull på klærne fra HM og grønske på obs-buksene sine, kunne det være av interesse å arve noe pent tøy av oss, kanskje?" så ser jeg ingen grunn til at det å bli tilbudt arvetøy skulle være noe fornærmende.
Her hvor jeg bor er det veldig vanlig at man arver tøy (og annet utstyr) av naboer, andre mammaer i bhg, bekjente osv.
Det er ingen forskjell på de med høy og lav inntekt når det gjelder arving tror jeg. Jeg oppfatter det mer som et uttrykk for bevissthet rundt at tøy bør brukes dersom det kan brukes.
Likevel synes jeg det er veldig omtenksomt av deg å ha en liten bekymring knyttet til hvordan folk oppfatter en sånn forespørsel. Noen få vil kanskje ta seg nær av det. Da er det sikkert lurt å pakke tilbudet inn i noe av typen"vi har så lite skapplass, så nå må jeg til Fretex med minstens klær. Med mindre dere kunne tenke dere å arve noe? Dere kan jo se gjennom det og ta det dere vil først?" for eksempel.......
Naboen spurte meg i forrige uke og jeg takket glad ja jeg! Vi har i overflod, men hvis vi får i litt større størrelser kan jeg ta det med i beregningen når jeg handler senere...
Ikke feil å spørre på en ok måte. Hvis man sier "klærne deres ser slitt ut, vil dere arve litt av våre godt brukte klær som ser bedre ut?" Såå blir det feil.
Hun tok det på ingen måte fornærmlig opp altså. Og hun virket veldig glad for de 4 stappfulle bæreposene jeg litt senere leverte på døra hennes. Grunnen var jo rett og slett at klærne var blitt for små for knerten, og det var akkurat det jeg sa. Jeg kastet det som hadde flekker som ikke gikk bort eller var stygt. Med ulltøyet var jeg ikke like kritisk, for det brukes innerst og er så dyrt å kjøpe. Og så ga jeg bare beskjed om at hun kunne gjøre hva hun ville med det som hun ikke ønsket allikevel.
Jeg var bare glad til over å omsider ha fått ryddet i skapet. Ungene mine har skremmende mye klær. Hvor får de det fra? Jeg handler da ikke så mye?
Eg anser det vel heller, tvert imot, som ei form for ære å bli spurt om ein ønsker å arve. For meg er det eit uttrykk for anerkjenning av relasjonen mellom den som har arvekle og den som blir spurt om å arve. Litt symbolsk, på eit vis. Men sjølvsagt er det eit førehald at klea er av ein viss kvalitet og at ein ikkje vert brukt som søppelbøtte for nuppete, utvaska, holete og flekkete kle.
Eg synest absolutt at det er kjekkast å få gi vidare kle etter barnet til andre barn som eg har ein viss relasjon til, og spør gjerne veninner om dei har lyst til å arve. Ikkje fordi eg trur dei treng det av økonomiske grunnar, men fordi plagg eg har minner til har ein viss affeksjonsverdi for meg. På same vis ser eg at dei vi arvar frå synest det er fint å sjå att "sine" plagg på mitt barn. Det er ikkje det som binder oss saman, men det blir likevel eit uttrykk for relasjonen, på eit vis. :rar:
Men det heng kanskje saman med at vi har hatt ein tradisjon for arv av baby- og barnekle i vår familie? :vetikke:
Jeg dumper med jevne mellomrom en haug med tøy på trappa til nabodama, som, praktisk nok har en sønn et år yngre enn Lillemann. Hun, og guttungen, er alltid like fornøyde, og jeg ser rett som det er ungen vandre rundt i tøy jeg kjenner igjen.
Begge syns dette er en flott ordning. Lillemann sliter jo ikke på tøyet, og han har pinlig mengder klær, da dette er hva han får til jul og fødselsdag. Dermed får nabogutten masse flott tøy, og jeg vet det blir brukt videre.
Som jeg sier, det hun evt ikke vil ha, det dumper hun bare, eller gir videre til andre.
Jeg syns det er alt for få som spør om sånt jeg. Vi har ikke hatt så mange vi kunne arve bort tøy til, og har ikke hatt noen å arve fra heller, og det syns jeg er litt kjipt egentlig. Fretex har jo fått mye fine kllær fra oss oppigjennom da, sånn blir det når man er eneste barnefamilien i naturlig nabolag og henger igjen sist i venneflokk og familie med barnelaging.
Men nå begynner vel snart tanteungene mine å få unger, så vi får spare til dem. ;)
Det er vel veldig i tiden å gjenbruke ting, er det ikke? Dessuten er det veldig praktisk å arvetøy, for mye klær blir jo knappest slitt før ungen har rukket å vokse ut av det. Mine unger har vært kjempeheldige og arve klær etter søsteren min sine unger, og jeg synes det er like artig hver gang jeg kan "shoppe" i klesskapene til tanteungene mine. Lillesøster har også arvet mye veldig fine klær etter tremenningen sin i Trondheim, søskenbarnene til nevne tremenning kunne nemlig ikke arve klærne fordi foreldrene av prinsipp ikke tok i mot bruke klær. :dåne: Deres tap, sier nå bare jeg, for det har spart meg for ganske store utgifter.
Vi har arvet ganske mye til lillesøster nå, og jeg er kjempeglad for det. Tar det ikke som en fornærmelse. Vi har ikke dårlig råd, men mye å bruke penger på og jeg synes det er flott å arve tøy. Skulle ønske jeg arvet noe til storebror også.
Det er da veldig vanlig? Å ha langere i omgangskretsen som man er så heldig at man får klær fra? Det er jo sånn som snakkes om i barnehagene og sånn, så jeg tenker at det vel knapt finnes folk som vil bli fornærmet over et sånt tilbud. Det kan være mange grunner til å takke nei, men det har jeg vel heller aldri egentlig aldri hørt om.
Jeg blir bare glad når jeg får spørsmål om å arve klær, og jeg tror ikke noen har blitt fornærma når jeg har spurt om de vil overta klær etter Lille Ville, heller. Lille Ville selv synes visst det er stas å arve, hun var så fornøyd da hun fikk "ny" kjole og fortalte alle at hun hadde fått den av ei venninne i barnehagen.
Broren min har takket nei et par ganger, fordi de rett og slett har hatt for mye (og han har tvillinger som arver etter min ene snuppe :dåne: ). Det har vært helt greit, for da har jeg levert til en annen nabo; som jeg kjenner mye bedre og som det slett ikke har vært rart å spørre. Jeg tror grunnen til at jeg tenkte på dette nå er at jeg knapt kjenner dem. De bare bor rett over gangen og har et barn som så ut til å være på rett størrelse.
Jeg har opplevd at folk har blitt fornærmet. Mannen til ei venninne blånektet nemlig å ta imot noe som helst fra oss, da han kun ville at datteren skulle ha nytt. Og der VAR det faktisk økonomiske hensyn inn i bildet, selv om det ikke var noe jeg sa høyt. Men han er fra Karibien, og venninna mi prøvde å unnskylde han med at det i hans kultur lå stor ære i nye ting. Vel, at de kjøpte kun nytt til barnet mens de sto i fare for å bli kastet ut av leiligheten pga. manglende betaling, er ikke særlig ærefullt i min bok, men han om det.
Det er garantert noen som tar seg nær av det også, men da tenker jeg at de såre følelsene får de ha for seg selv. De fleste av oss hopper av glede ved tilbud om arvetøy.
Jeg var også veldig glad for tilbud om arvetøy fra naboen. At jeg ikke var fullt så glad da jeg så tøyet får være en annen sak, men det var uansett veldig snilt og hyggelig gjort.
Noen kan bli fornærmet i de aller fleste tilfeller, men som majoriteten her er jeg overbevist om at det er sjeldent over sånne spørsmål. Jeg hadde blitt så glad, uansett om de så trodde jenhg ikke hadde så god råd. (Det har jeg ikke akkurat nå, så jeg hadde faktisk satt ekstremt stor pris på det.)
God råd eller ikke god råd - jeg synes det er morsommere ting å bruke penger på enn joggebukser fra Lindex. Enten spenstigere barnetøy, eller noe heeelt annet.
Jeg ville synes det var veldig rart å bli fornærmet. De fleste synes at det er hyggelig å arve, og om man ikke synes det så kan man jo bare takke nei.
Jeg var nylig borte hos naboen med noen spill. Vi ryddet i hyllene og fant spill som våre hadde vokst fra. Naboen har yngre barn, så jeg gikk bare bort og ringte på døren og spurte om de hadde lyst på noen spill. De takket i alle fall ja, så jeg håper at de ikke ble fornærmet. ;)
Det er jo en annen sak. Når jeg leverer til brodern så vet jeg jo at en av tvillingjentene gleder seg hemningsløst fordi hun ELSKER stilen til snuppa. Disse folka som jeg ikke kjenner synes kanskje at tingene våre er dødskjipe. Men det lå en bobledress og en del ganske tidløse dongribukser oppi der også, så noe må vel komme til nytte.
Jeg snakker ikke om stil her, jeg snakker om klær som er veldig langt forbi mitt nivå hvor det blir vaskefiller. Stil er jeg ikke så nøye på, barnetøy er barnetøy på et vis, det meste duger til barnehagebruk. Men tromler man ullgensere, blir det ikke bra.
Arvetøy er flott, både økonomisk og miljøvennlig. Og så ser jeg ungene trives med å ha klær som kule storevenner har hatt før dem. Jeg har inntrykk av at de fleste jeg kjenner med barn både arver og kjøper brukt. Og det har ingenting med dårlig råd å gjøre. Det var ikke fullt så kult med arveklær da jeg var liten, og gikk med bukser arvet etter min 10 år eldre kusine. Tror nok synet på arveklær har endret seg mye hos de fleste, og kan ikke tenke meg at det er grunn til å bli fornermet over en arveforespørsel.
Jeg er sjeleglad for alle tilbud om arvetøy og ungene mine har svært få plagg som er kjøt nye av oss. Tror at 99% av tøyet til Ruska vår kommer fra Elisabet her på fp. :)
Klær som blir for små her går rett videre til to faste arvere som trenger det, og det er veldig hyggelig å kunne gi videre.
Jeg har aldri opplevd at noen har blitt fornærmet ved spørsmål om arvetøy, tvert imot.
Jeg har en venninne som har gått ned mange kilo, kanskje 30? Hun er tynn som en spurvunge nå. Hun kom med tre store poser med klær til meg, med beskjed om at "vi store jenter måtte holde sammen". Greit nok, jeg fikk mye kvinnelige former i graviditeten og har dessverre beholdt mye av det. Jobber med saken, hele tiden, har klart 10 kilo og prøver på de siste 10. Så var det størrelsene da...det meste var 4 størrelser større enn hva jeg noensinne har brukt, til og med på mitt største som høygravid, og jeg ble lei meg av at hun trodde jeg var så stor. En del av dem er kjøpt i spesialbutikker. Klærne er rett og slett ubrukelige, de er så store. Posene er her, jeg klarer ikke å levere dem tilbake og jeg kan jo ikke kaste dem. Jeg vet det er tullete, for hun prøvde sikkert å være snill, men jeg tenkte ikke på meg selv som en "stor" jente og ble litt bekymret over hvordan folk ser på meg.
Når barne våre får arve blir vi bare glade, også når det er for stort - de vokser jo i det. ;)
Jeg hadde blitt kjempeglad, jeg syns arving er supert. Både av økonomiske og miljømessige hensyn. Men etter noen år på forum har jeg skjønt at noen tar slike forespørsler som fornærmelser ja.
Et annet argument for arving av klær er at den som mottar arvetøy slipper å bruke masse tid på å dra i butikken. Jeg synes det er en stor lettelse. I tillegg til at det er flott å spare penger og fint å sørge for gjenbruk.
Det blir noe helt annet. Jeg ga også bort en del klær da jeg gikk ned veldig mange kilo, og spurte pent ei venninne om hun ville se over om noe av det var passe. Det var jo mye pene klær, mye lite brukt, og hun ble overlykkelig over ny garderobe. Hun er ufør, og har ikke så veldig god råd til tider, og det var det jeg tenkte mest på, ikke at hun var større enn meg.
Og - du kan jo sikkert gi dem videre her inne, hvis du ikke har bruk for dem selv :)
Jeg blir glad uansett jeg. Det som er stygt/flekkete kaster jeg, den som vi ikke kan/vil bruke går i en conteiner av ett eller annet slag, og resten brukes. Vi tar imot med stor glede! :))
Jeg tror det er veldig kulturelt betinget. Her jeg bor er det veldig "kultur for" å handle på loppemarked og å gi hverandre brukt tøy. Folk er kvalitetsbevisste men benytter gjerne brukte ting. Jeg får masse fantastisk fint tøy fra bl.a Nøstebarn, Polarn & Pyret og Okker gokker fra tre venninner til minstemann, og hun ene får arvetøy fra meg til sin datter (Bl.a Noa Noa, Tulip og Tatamo og egenprodusert) Vi er alle superhappy. Vi liker kvalitet men vi arver mer enn gjerne. Ingen av oss har dårlig råd, men vi liker tanken på at ting blir gjenbrukt (og å få kvalitetsklær gratis/billig selvsagt :D ).
Ei jeg kjenner som er alene med en jente og som handler alt av tøy og møbler på loppemarked, vurderte å flytte til en annen by i regionen. En bekjent av henne advart henne om at hun ikke burde flytte til den byen ettersom gjenbruk visstnok ikke særlig vel ansett der (uten at jeg kan gå god for at det stemmer).
Jeg hadde også tatt meg nær av det om en venninne kom til meg med sine nå for store klær og nærmest proklamerte at "nå som jeg har blitt tynn og du har blitt tjukk, så kan du få disse!", altså. Sånn til akkurat den historien. Hjelpes, det var ikke verdens mest taktfulle venninne!
Jeg fikk arve masse tøy av en venninne av meg som gikk ned masse i vekt. Vi hadde tidligere veid omtrentlige det samme. Hun kom med tilbudet på en veldig ålreit måte, så det ble ikke kleint overhodet.
Jeg har også gitt klær videre etter at jeg gikk ned i vekt. Jeg har vært veldig obs på at det kanskje er sårt for mottakeren, men vi har "Snakket om Det", så det går greit.
Ja, og jeg ser jo at tanken er fin. :nikker: Det jeg bare ble litt satt ut av var, at jeg fikk de største klærne hun hadde hatt. Hun har jo rast forbi min størrelse også, men det var ingen sånne klær der, bare de kjempestore. Og vi hadde ikke "Snakket om Det", jeg bare fikk dem der og da. Så når jeg prøvde dem ble det litt "men i alle dager, hva tenker hun om meg?...hvordan ser jeg ut for andre, egentlig?". Jeg vet jo at det er "all in my mind", men det med vekt og kroppsoppfattning er et litt sårt tema. :sparke:
Jeg hadde blitt suuper glad om noen tilbød meg arveklær. Synes det bare er kjempekoselig å kunne gjøre sånt for hverandre, prøver å gjøre det samme, men jeg kjenner nesten ingen som har jenter som er yngre enn lillegås. Alle har gutter og da er det kansje en smule fornærmende å tilby kjoler :knegg:
Generelt vil jeg si at de som virkelig trenger arvetøy vil ha mest problemer med å bli tilbudt det. Det er en del av fattigdomsfella. De (noen av dem)som ikke har råd til all verden tror at alle andre har det helt annerledes (at det bare er fattigluser som tar imot arvetøy), og kjemper i mot med nebb og klør for å ikke fremstå som fattige.
Jeg synes likevel man skal spørre.
Det går an å formulere det slik at man fokuserer mest på at mottakeren gjør en en tjeneste, ikke motsatt.
Du har sikkert gjort det helt riktig, Tjorven!
Det gjør vondt på de mest merkelige vis hvis man har et kompleks i utgangspunktet. Arvetøy kan kjennes fælt ut hvis man virkelig har så dårlig råd at man ikke kunne kjøpt nytt om man ønsket det. :btdt:
Da er det ikke det å arve tøyet som er leit. Det er det å ikke ha penger nok til å kle ungen fra topp til tå i nytt og stilig tøy makent til kompisenes klær. Man er jo glad for å arve så man i det minste har noe - men det er leit å være avhengig av arving.
Nå som jeg har råd til å kjøpe nøyaktig det jeg vil at ungene mine skal ha (selvom jeg står sjokkert og ser hva enkelte skatesjapper har baller til å ta seg betalt for ei olabukse), så syns jeg arvegreier er stor stas. Minstemann her i heimen sitter i stua as we speak kledd i sparkebukse etter fetteren sin og har vært kjempefin baby mang en dag med arvetøy etter Harriet sin yngste. Veldig koselig. :hjerter:
Eg hadde blitt kjempeglad om nokon spurte om me ville arva. Men ein bekjent forkynte under ein samtale om økonomi, at det var absolutt ingen grunn til at folk skulle arve klær i dag, for klær var så billig. Og noko anna grunn til å arve kunne ho ikkje sjå.
(På den tida var eg enslig, og prisa meg lykkeleg om nokon hadde litt klær til overs. :himle:)
Ja, mange tar seg nær av å tilbys å arve tøy til barna. :jobberfart:
Det henger vanligvis sammen med enten det smilefjes nevner om at det er kjipt å ikke ha råd til nytt tøy, eller med at det i noen kulturer virkelig er not done med mindre man er skikkelig lutfattig.
Jeg har spurt både kolleger, familie og venninner (feks Blå) om de ville arve barnetøy, og det har ikke falt meg inn at det kunne bli tatt ille opp, og jeg hadde ikke blitt fornærmet om de hadde takket pent nei heller. Selv syns jeg det er stor stas å få arvetøy.
OK. Så hvis folk ser ut til å ha normalt mye penger og er norske, så kan man be dem om å arve tøy. Da tror jeg vi er på den sikre siden med naboen min gitt.
Jeg bare lurte på om det kunne tenkes at de oppfattet det som om jeg så på dem som "fattige". Men siden jeg begrunnet det med at jeg ville rydde i skapene og knerten var blitt for stor, så tror jeg det skal være greit.
Jeg har gitt bort masse til både nære og fjerne venner, og jeg som er proklamert venstredame kommer alltid unna med at jeg så miljøbevisst at jeg synes alt skal gjenbrukes. :knegg:
(At jeg ikke akkurat er Miss Grønn Lunge 2011 får stå sin prøve. :sparke: )
Det tilsier at vi som har (mer eller mindre) god råd burde arve klær og si det høyt - jo fler som arver, jo mindre stigmatiserende vil det vel føles for de som har dårlig råd.
Elsker å få arvetøy vi også. Det er kun lillebror som arver, men han får til gjengjeld fra flere av mine venner. Mesteparten av hans garderobe er arvetøy, så supplerer jeg med det som trengs nytt. Så gir jeg videre etter han og eldste til andre venner, naboer og noe til UFF eller Ukraina. Jeg har grei råd, men liker tanken om gjenbruk.
Vet om flere som ikke liker å bruke arvetøy, deres barn skal bare ha nytt, men det får være deres problem.
Jeg stiller meg i rekken blant de som hadde blitt kjempeglad! Med fem tette gutter sier det seg selv at klesbudsjettet er stort selv om alt arves. Jeg skulle gjerne hatt noen å arve av.
Jeg har faktisk opplevd at noen ble litt fornærmet. Dette ble fortalt til meg gjennom en tredjeperson og jeg tok det opp med vedkommende så fort jeg fant ut. Det hele ble forklart ut fra en kontekst der hun trodde jeg gikk ut fra at hun var fattig fordi hun var fra Somalia. Hun ble like lei seg som meg men fortalte at folk både sier og gjør veldig mye rart mot henne fordi hun er del av en gruppe mennesker (somaliere) som er veldig utsatt på så mange måter. Hun jobber og har det helt greit økonomisk og var nok bare litt lei det hun oppfattet som "stakkarsliggjøring", og det hadde nok jeg vært i hennes sko også. (Når jeg hører hva slike folk får servert i hverdagen fatter jeg ærlig talt ikke at de holder ut. :( )
Så det kan nok være litt kulturbetinget hvordan man oppfatter et slikt spørsmål. Men så er det jo alltid lurt å ta av seg sine egen briller og se hvordan verden og livet generelt kan se ut for andre mennesker som muligens har helt andre erfaringer og opplevelser en det man selv har.
Vi har allerede arvet fra naboen, det vil si først og fremst tepper og gulpekluter enn så lenge, men gudene skal vite at det trengs. Jeg ble bare glad da de spurte, på samme måten som jeg blir det når andre spør om vi vil arve. Det er jo så koselig! Vesla har klær fra både fetter, kusine, venners barn og FP-barn, og jeg liker tanken på at vi gjenbruker og ikke kjøper absolutt alt nytt. Det sagt, jeg ser at folk kan være i situasjoner der spørsmålet oppfattes som sårende, men i det tilfellet du nevner, Tjorven, virker det absolutt ikke sånn. Du hadde nok merket det på reaksjonen også hvis de tok det ille opp.
Jeg blir selv veldig takknemlig over å få arve noe til mine; de er gutt/jente og for like i størrelse til at de kan arve noe særlig av hverandre. Kan faktisk ikke skjønne at man kan bli fornærma over å bli spurt, tenker det er bare hyggelig og veldig fint. :jupp:
Nå skal jeg snart gå gjennom en del etter mine; har allerede mange som kan og ønsker å arve. :)
Er du i slekt med kusina mi? Hun spurte nemlig om å få låne et skjørt av meg når hun var høygravid for hun hadde ikke noe som passet lenger selv. :snurt: Jada, jeg VET at jeg er større enn henne, og kaaanskje hun ikke mente noe vondt med det, men det svei allikevel!
Jeg hadde blitt kjempeglad for å arve barnetøy, men har dessverre ingen å arve fra. Klærne til minsten gis videre til en fire år yngre fetter, som er veldig fornøyd med det og alltid forteller i barnehagen at dette er fornavn etternavn-klær. Så de voksne i barnehagen trodde faktisk en stund at navnet til sønnen min var et eget klesmerke. :humre: Hvis det er noe igjen av klærne etter at han har brukt dem, går de faktisk videre til en litt mindre kamerat. Så de blir godt oppbrukt, og det syns jeg er fint. Ellers føles det litt bortkastet med en minstemann med masse fine nye klær.
Hadde noen kommet med klær til meg, fire størrelser over det jeg noen gang hadde brukt, hadde jeg blitt furten. Det hadde ikke trengt å være fire størrelser engang. :snurt:
Man kan også bli litt småfurten når noen prakker på en noe som bare er en størrelse større enn det man bruker. Har jeg hørt. Og litt lattermild, siden det var svigermor, og hun prøvde å prakke på meg en uformelig, flettet strikkejakke med store "gull"-knapper. :skeptisk:
Jeg er tilhenger av brukt barnetøy. Selv har jeg flere arvere - samt at jeg nok kommer til å selge noe også. Ingen av de som har arvet av oss har tatt seg nær av det altså - nå skal det sies at jeg ikke gir fra meg klær som er flekkete etc.
Selv arver jeg lite, men kjøper veldig mye brukt. Om noen spør om vi vil angre, takker jeg ja til det jeg liker:) - det er en hyggelig gest, tross alt.
Jeg har arvet bort klær jeg har krympet ut av. En dame i nabolaget her grøt gledestårer over to store søppelsekker med store klær siden hun ikke hadde råd til så mye selv. Men jeg skal nok kjenne noen godt før jeg spør om de vil arve klær etter meg selv altså.
Når sant skal sies så kvier jeg meg strengt tatt for å legge ut mammatøyet mitt for salg til g med jeg. Jeg ser for meg hele fps gravide skare rasende spørre om jeg tror de er så store. :sparke:
Jeg hadde blitt kjempeglad om noen hadde spurt meg. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde noen ungene kunne arvet klær fra. Kanskje spesielt storebror, lillebror har jo storebror å arve etter :)
Nei, å arve barneklær er så vanlig og noe "alle" gjør, så det tviler jeg sterkt på noen kan ta seg nær av. Hadde derimot en voksen som jeg ikke kjente så godt, spurt om JEG ville arve klær etter henne, f.eks vinterjakke osv, så hadde jeg kanskje blitt litt satt ut.
Altså, ei venninne kan jo spørre om jeg ville hatt en jakke f.eks som hun ikke kunne bruke pga feil størrelse, men det hadde vært litt annerledes.
Det er forskjell på arv av barneklær og voksenklær tenker jeg. Når det gjelder barneklær tror jeg det fleste ville sette stor pris på det. Selv har vi ingen å arve av dessverre. Kjøper gjerne brukt tøy til yngste. Eldste bruker ikke like mye brukttøy lenger. Klær etter eldste legges på loftet til bruk til yngste til tross for aldersforskjellen. Foreløbig tar jeg også vare på tøy etter yngste på loftet, vi har ingen vi kjenner godt med barn i arvealder og tenker at vi heller sparer på det en stund før vi ser om det er stopp på barneproduksjonen.
For å gå tilbake til dette med dårlig råd og arveklær.
Da min eldste var liten hadde vi så dårlig råd at arvetøy var en nødvendighet for å gi henne en noenlunde ordentlig garderobe. Og jeg var lykkelig for å ha noen å arve etter. Og, det at mange som har god råd også synes at det er fint å arve og å kjøpe brukt, gjør det faktisk lettere for de som har dårlig råd å arve. Nettopp fordi at gjenbruk er vanlig og at alle som kan gjenbruker, enten de har råd til å kjøpe nytt eller ikke. Jeg har følelsen av at da vi var små var det en sterkere holdning om at de som arvet hadde dårlig råd. Jeg husker i hvert fall kommnentarer om at klærene mine ikke var moderne, mens mine barn aldri har opplevd noe liknende. Nettopp fordi gjenbruk er mer vanlig og mer trendy nå.
Vi arver nesten ingenting, men de gangene jeg har fått tilbudet takker jeg ja. Så bruker vi det vi synes er fint. Særlig ull, ekstra vintertøy etc. synes jeg er superkjekt å få.
Vi opplevde egentlig motsatt "problem" når det kom til arving, at vi ikke ble tilbudt det fordi ingen trodde vi(eller jeg) ville ha det, noe som er feil. Det sa jeg også ifra om da :knegg:
I tillegg er svigerinnen min er veldig kresen på hva som er "pent brukt" av barneklær, så hun kaster store mengder av tøyet etter sine gutter fordi hun anser dem som ubrukelige, noe de ikke er. De plaggene som når gjennom hennes arvenåløye er så fint at det er som nytt.
Det tror jeg er ganske sant. :nikker:
Jeg anser det som ganske uproblematisk å arve det meste av klærne til mine tre jenter, men jeg tar såklart ikke imot verken flekkete eller ødelagte klær (med mindre jeg skal sy noe annet av dem eller at det kan repareres uten at det syns at det er reparert). Noen ganger bruker jeg stoff fra f.eks barnegensere (med stretchstoff) til å sy f.eks morsomme sommerluer til ungene. Det er ikke først og fremst pga økonomi, men fordi jeg syns det er morsomt. Retro er en stor interesse hos meg, og jeg er begynt å innrede leiligheten slik også.
Naboene våre likte det ikke da vi spurte! De svarte litt surt: "Bare hvis det er ull". Hallo? Har ikke akkurat latt dem arve ull etter det, altså! :rolleyes: Merkelig spør du meg!!
Jeg blir kjempeglad for å arve tøy jeg og får med jevne mellomrom et lass av klær til guttene. Ei nabodame som har ungene sine på samme skole som meg spurte om jeg hadde noe imot å ta imot brukte klær...............jeg sa selvfølgelig at jeg ble bare glad for å få arve klær jeg. Eldstejenta har ingen hun kan arve av, så der blir det mye nytt ja. Ikke har jeg noen som kan arve etter henne heller og det syns jeg er veldig synd egentlig, for det er lite av klærne hennes som er stygge når hun har vokst fra dem. Hun har en kusine som er yngre enn seg, men hun er så kraftig at hun bruker jo større klær enn min 11 åring. Klærne etter min datter pleier jeg å sende til flyktningmottaket i nabokommunen og de blir veldig glade for alt de får.
