Og det har jeg tenkt en del på det siste døgnet. På hvilken måte synes du at slike artikler påvirker synet på å "fikse på utseende"?
Artikkelen er jo lettere kritisk til denne typen inngrep. Allikevel synes jeg at det bidrar til å normalisere det å fikse på utseende. Jeg har aldri tenkt over egne lepper før, men denne artikkelen fikk meg til å lure på om det var noe galt med dem. Et par konsultasjoner med speilet sier meg at jeg slett ikke er i målgruppen, men bare at jeg måtte undersøke syntes jeg var rart. Og hva med de som ser i speilet og tenker: "Ja. De er kanskje litt små. Alle andre gjør det, så da burde kanskje jeg også?" Jeg synes slike artikler bidrar til å innsnevre normalområdet for utseende.
Huff. Jeg synes jeg formulerer meg knotete nå, men jeg ønsker altså i større grad å diskutere konsekvensen av slike artikler fremfor kosmetisk kirurgi.
Artikler som dette kan nok slå begge veier, ja. Noen av eksemplene som var trukket fram, virker til skrekk og advarsel på meg, i alle fall, men meningene er sikkert delte. Aften følger for øvrig opp saken i dagens utgave.
Etter å ha lest et sted (her inne?) om brystløft, målte jeg faktisk om jeg hadde for lang avstand mellom brystvorte og krageben (tror jeg det var). Så jepp, jeg lar meg hvertfall påvirke. Brystene er imidlertid fortsatt like over navlen, jeg innså galskapen mens jeg sto med målebåndet foran baderomsspeilet.
Jeg ble i alle fall kraftig irritert og provosert over berta som sa hun ble "deprimert" (!!) når hun ikke fikk fylt på leppene sine. :gal: Deprimert er virkelig ikke et begrep man slenger om seg med letthet, og slett ikke om det gjelder leppefyll. Jeg tenkte (nokså ondsinnet, I'll give you that) at det neket har jaggu ikke hatt store motgangen i livet, salige frøet.
Ellers syns jeg jo at det var en kritisk artikkel, men jeg er også bekymret for hva det kan gjøre med normaliseringen av dette. Det er virkelig, virkelig noe galt når 16-17-åringer holder på sånn.
Jeg lurer litt på om dette begynner å bli helt normalt?:eek: Det er nok mange som lar seg lett påvirke og vil se lekre ut.
Vi hadde mammatreff for storebror sin klasse på lørdag og jeg er temmelig sikker på at en av mammene hadde gjort noe med ansiktet sitt, det var helt stamt, særlig rundt øynene og sånn har hun altså ikke sett ut før.. det kom ikke en smilerynke engang og det er vel et tegn på at man har stammet huden, er det ikke. Hun så helt rar ut, spør du meg.
Jeg hadde aldri puttet noe i huden, og uansett så er jeg så skrullete med sprøyter så jeg hadde ikke turt om jeg hadde villet heller. :cool:
Denne artikkelen bidro ikke til å normalisere noe som helst for meg ihvertfall, tvert imot. At en ung jente er så skrudd at hun blir "deprimert" av å ikke ha opphovnede lepper, virker bare frastøtende og leit. Det ser virkelig ikke bra ut med sånne kunstig oppblåste trutelepper.
Jeg har IKKE sett meg i speilet ett sekund med tanke på et evt behov for sånt.
Jeg har aldri følt behov for å gjøre noe med ansiktet mitt. Jeg er godt fornøyd med ansiktet, men gudene skal vite at det er andre deler av kroppen jeg slett ikke er så fornøyd med. Kanskje ville det være lettere å akseptere at det er sånn kroppen min er hvis jeg ikke visste så mye om mulighetene til å få det korrigert og, ikke minst, hvor mange andre som allerede gjør dette?
Derfor blir jeg skremt av artikkelen. For jenter med helt normale lepper, i mine øyne, føler at de må endre på ting. Så selv om artikkelen er kritisk, så sier den jo også "alle andre gjør det".
Er virkelig sånt særlig vanlig? Jeg ser de skriver noe om 10% økning, men det trenger jo ikke bety noe som helst dersom utgangspunktet var at to stykker gjorde det i 1997. Jeg har i alle fall aldri sett noen i virkeligheten med sånne oppblåste kjemikalielepper, bare bilder på nett.
Og sånn i forhold til HI så synes jeg det er nitrist med et sånt jag etter å se stadig "bedre" ut.
Nei, digre lepper er ikke fint.
Men det er ikke noe gøy at overleppen blir borte (borte!) når du smiler heller. :mumle:
Og selvsagt er disse artiklene reklame. Aftenposten vinkler de kritisk i et forsøk på å beholde sin innbilte status som "den kritiske stemmen", men ganske mange folk leser "lett måte å få Fine Lepper(™) på! :hyper:". All PR er god PR, og så lenge folk får vite at det finnes der ute, så spiller det ingen rolle om artikkelen er positiv eller negativ.
Når det gjelder deprimert-utsagnet så har jeg ingen problemer med å tro at hun føler seg / tror hun blir deprimert. Overhodet ikke. Når du legger all din verdi i utseende så er det et hardt smell når det ikke stemmer overens med din ide av både verdi og skjønnhet.
Selvsagt blir det teit når du sammenligner det med klinisk depresjon eller depresjon som følge av et alvorlig traume (du setter henne ikke sammen med mannens om har mistet kona og datteren i en bilbrann for å snakke ut om hvor vondt det er), men i hennes verden er det sannsynligvis plenty nok.
Skal jeg gå dypere, så kan det jo ligge en klinisk depresjon til grunne. Hun har funnet en midlertidig fiks, og det er ikke slik at hun blir deprimert av å ha tynne lepper, hun er allerede deprimert og i stedet for å ta tak i den faktiske årsaken legger hun det over på noe hun enkelt kan fikse.
Livsløgn, var det ikke det som ble diskutert et annet sted?
Jeg blir veldig påvirket og veldig lite påvirket om hverandre.
Det finnes ting jeg veldig gjerne kunne tenke meg å fikse på, men det er ikke mulig å fikse på det uten at det blir unaturlig, så da gidder jeg ikke.
Det har blitt normalisert, og dermed er det lettere å tenke "jeg kan bare", men samtidig så er det jo umoralsk, særlig blant intelligensfiffen. De liker å si "harry", men jeg tror og mener ærlig at umoralsk er et bedre ord for det de (jeg vil gjerne si "vi", men jeg har ikke IQ-scoren som kreves for å være en del av fiffen :humre:) føler. Kroppen er fin og perfekt som den er, du skal ikke tukle med den, du skal ikke gjøre noe unaturlig (med mindre det er en av de få godkjente tingene; forminskning av bryst, fiks av bukheng, slike ting, ting som kan kalles annet enn kosmetisk).
Jeg tror ikke det er unaturlig at det blir normalisert, ungdom har alltid vært skjønnhet, dette vet vi jo for sikkert, og nå som vi lever lenge og er friske lenge så vil vi gjerne være unge og vakre lenge, også. Selvsagt. Vi har funnet noe som kanskje kan funke, litt om ikke annet.
Og det gjelder ikke bare kvinner i en viss alder, yngre og yngre kvinner fikser på utseende. Det er ikke så rart det heller. "Jo yngre jo bedre" er skjønnhetsmottoet. Vi prøver selvsagt å tenke "ikke for ungt", vi har moraler, men det er sånn det er. Hårløs, glatt og uten en rynke. Det er idealet.
Hvis man ikke klarer å stå i mot presset så er den første rynka skummel og ekkel, og kan man ikke fikse den, så bør man fikse noe annet for å gjøre opp for det. Leppene, eller puppene, eller noe annet.
Disclaimer: Jeg skriver mens jeg passer baby, snakker med mann og ser på mythbusters. Hvis det virker usammenhengende så er det din egen skyld. :nemlig:
Sånne lepper er jo bare helt porno spør du meg.. Men det er klart, har du som mål å være litt glamormodell så kommer du laaangt på vei med et par (eller ti) nålesikk i overleppa.
Du skriver veldig bra, Kitty, ikke usammenhengende i det hele tatt.
Jeg tenker også at slike artikler er med å normalisere og selge. Jeg lar meg ikke påvirke av Dagbladet, men desto mer av ting jeg leser her på FP, hvor jeg anser folk for å være mer kritiske og oppegående. Nå har jeg (på mange måter heldigivis) aldri vært verken pen eller hatt en fantastisk kropp, så jeg har måttet tvinge meg selv til å fokusere på andre verdier. Det har ikke vært lett, men jeg tror jeg kanskje har det lettere enn mange nå som alderen begynner å vises. Det må være utrolig vanskelig å ha hatt et pent utseende / en flott kropp som en viktig del av sin identitet når man kanskje ikke lenger er fullt så vakker og lekker.
Når det gjelder skjønnhetsmoteting, så spurte jeg tannlegen min om tannbleking. Hun sa at for ti år siden var hun positiv til det, men ikke nå lenger, nettopp fordi standarden for hva som var normalt hvite tenner hadde endret seg så fort. Hun sa til meg at for ti år siden ville tennene mine ha blitt sett på som hvite, men ikke i dag. Hun sa at folk vil ha hvitere og hvitere tenner, og at det er en rasende utvikling i retning "amerikanske" blendahvite tenner. Scary.
Min nye guilty pleasure om dagen er The Only Way is Essex på tv-kanalen FEM. Det er en reality-stilstudie av fake fake fake uten et hint av at det er annet enn nettopp det. Jeg synes noen av karakterene ser helt forferdelige ut i all sin kjøpte prakt, men er veldig fascinert av at mens de vandrer rundt som karikaturer på Bratz og Barbie, virker de tilsynelatende strålende komfortable selv, både med pupper og lepper og enn lett usunn hudfarge.
Som en med store problemer med egenverdi og spiseforstyrrelser i ungdomsårene, er mitt hovedmål som forelder å gi ungene mine nok selvtillit til å føle at de ikke må gjøre noe fordi alle andre gjør det, og at de ikke behøver å kirurgisk pynte på utseende og kropp for å forebedre seg. Herunder går faktisk også tatovering og piercing for meg. Jeg innser at etter 18 så gjør de som de vil, men jeg håper å ha lært dem at verdiene ikke sitter i leppestørrelsen eller en kul flammetatovering.
Selvsagt påvirker slike artikler. Jenter som ønsker ballonglepper vil ikke tilhøre gruppen som forarges over slikt anyway, og for dem er det et gigantisk argument for, at visse andre er i mot.
Jeg lar meg påvirke selv. Ikke til de mest outrerte tingene som oppblåste lepper, panne som ikke kan beveges og fotballer til pupper. Men jeg ser jo for eksempel at øyelokkene mine begynner å bli tunge, og det gir meg en eldre look jeg slett ikke liker. Og da innrømmer jeg at det er en bitteliten stemme som sier at det går det jo an å fikse på.
Jeg tar meg også i å stadig oftere tenke at "dette kunne jeg gjøre noe med". Pupper, lår, ansikt ... Jeg så bilde av Marit Christensen i Se og hør i går (ja, jeg leste det på Narvesen mens jeg ventet på bussen :sparke: ), og så at vi har akkurat det samme hengeansiktet mange får etter en vektoperasjon, og det er ikke videre pent, altså, det må jeg innrømme. Men jeg prøver så hardt jeg kan å tenke "nei, nei, nei, nei, dette er du i mot, dette SKAL du ikke gjøre". Men det er ikke alltid like lett. Og nå for tiden er det et visst press om å se godt ut til langt oppi årene. Det er ingen unnskyldning å være 60 lenger. Du skal fortsatt være slank, veltrent og vakker.
Ja, og det er det som er så skummelt.
Jeg har nesten alltid følt meg vel i egen kropp, vært fornøyd med det jeg har og tenkt at kirurgi er noe stort tøys om det er kun for å fikse litt på utsseendet. Men selv jeg har hørt den der lille stemmen du snakker om: "Nå har jeg trent opp magemusklene, men den forbaskede hudpølsa sitter enda igjen. Hvor mye overskuddshud må man ha for å få dekt mageoperasjon?" og "de en gang så flotte puppene mine kunne sikkert vært løftet litt ..."
Og jeg liker ikke at disse tankene trenger seg inn fra tid til annen.
Jeg syns slikt som dette bidrar heller til å se ned på slike inngrep. For meg. Jeg føyser det bort når jeg leser det mens jeg fniser og tenker tilbake til "step by step" episoden hvor hun mørke jenten gjorde dette og fikk andenebb.
Er det bare jeg som synes sånn artikler bare er med på å stigmatisere de som tar denne typen ingrep og gjøre dem til en gruppe jeg i allefall IKKE vil være en del av :sparke:
Jeg har aldri latt meg påvirke nevneverdig og gjør det fremdeles ikke. Nå er jeg mye eldre enn de fleste her, og jeg har fått vokse opp i ei tid uten kroppsfiksering, og jeg var også i et ungdomsmiljø som til tross for sin egen sære grad av uniformering ikke var så veldig opptatt av kropp og utseende.
Jeg har likevel et bevisst forhold til egen kropp, men det går mer på funskjon og fysikk. At kroppen fungerer, at jeg er i ok fysisk form og at jeg har en stabil, lav vekt - altså slank, ikke undervektig - ser jeg på som et gode. Hadde en eller flere av disse faktiorene forandret seg hadde jeg definitivt gjort noe med det. I hvert fall det som kunne la seg gjøre uten særlige problemer som å slanke meg eller øke opp på treninga. Jeg trenger å ha disse faktorene i boks for å kunne nyte det livet jeg lever til fulle.
Jeg tenker aldri på at deler av meg ikke akkurat er i samsvar med skjønnhetsidealet. Hva nå det er for tida.
Og så sår artikkelen samtidig et lite frø i meg - det har jammen blitt vanlig å fikse på de delene av kroppen sin som man ikke er superfornøyd med. Burde jeg også gjøre det?
Men lepper? Jeg tror faktisk at jeg aldri har lagt merke til leppene til folk? Det må da bety at de aller, aller fleste har helt normale lepper? :undrer:
Rettelse: Jeg har jo lagt merke til leppene til folk, men da er det fordi de har sprøytet silikon (eller hva det nå er) og de ser helt abnorme ut. :skremt:
jeg ved 2 annledninger gått en dag fyldige og svulmende lepper. de så ut som de ville ha gort om de var blit fylt, Det var en liten bivirkning av permanent makeup, (tatoverte lepper... der fargen bleknes over en del år og blir borte) Jeg har en liten munn uten spesielt kjøttfulle lepper.
personer med naturlig fylde kler det og vi som ikke har det kan lett se nokså undelige ut når vi legger inn en pølse under huden mitt i ansiktet.. Mange stygge resultater å se.
Jeg er veldig fornøyd med permanent makeup. Jeg har ikke bare laget en strek rundt leppen som en markering, men fylt hele munnen med en passende avdempet varge. Det er 7 år siden jeg gjorde det sist. mener det kostet omtrent 5000 dengang da her i Oslo Nå har je betalt 2300 og gjort det i Polen .
Klinikken jeg bruker er den samme kjeden som er her i hjemme. Med fly tur retur for 700 kr, en natt på hotell 300 kroner så er det fremdeles billigere enn i norge og en fin liten ferie.
Kjenner meg godt igjen der. Jeg er IKKE spesielt fiksert på utseende, likevel tar jeg meg i å tenke på ting som kanskje kunne fikses. Tror neppe jeg kommer til å gjøre noe, men det kunne jo vært fristende å slippe hengeøyelokk, hengepupper og hengemage. :våkne: uuuæææ, det ble mye som henger på en gang.
Jah, da har denne tråden gjort at jeg har gått til inkjøp av en lip-plumper (lipgloss) fra ID Minerals. Jeg lar meg jo rett og slett ikke påvirke overhode... :sparke:
.jpg)
