Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Kaia Huuse har vært hjemme med sønnen siden han ble født. Og bestemt holdt ham hjemme fra barnehage. Hun definerer det som sin fanesak.
Vi lever i et barnehagediktatur, sier hun.
Regjeringen framstiller det som en selvfølgelighet å sende ungene i barnehage, og det synes jeg er merkelig. Jeg kritiserer ikke dem som sender barna i barnehage, men myndighetene som legger opp til det. Man blir fremstilt som unormal hvis man er hjemme sammen med barnet etter ti måneder.
Hvis alle skal være i hver sin institusjon, lærer man ikke å fungere som en familie. Myndighetene skulle lagt til rette for at man var med sammen med barna. Jeg tror det er en bedre investering for samfunnet, hvis folk er mer sammen med barna sine. Det gir andre fokus, andre perspektiver.
oppklaring: Jeg synes det er skummelt at ser ut til å være en økende trend at noen kvinner blir hjemme i årevis med barna fordi det går utover pensjonsrettigheter, livslønn, karrieremuligheter og evnen til å forsørge seg selv hvis man må. Jeg synes det er skikkelig bra for både barn og voksne i en familie hvis man deler på ansvaret for å skape rom og tid til familien. Men jeg synes ikke det er bra hvis fedrene må jobbe masse og dermed blir perifere i sin egen familie.
Nå har jeg presisert, men ja, jeg synes det er litt historieløst. Det med fjott tror jeg imidlertid ikke jeg sa noe om.
Jeg synes det er helt vesentlig at man tar godt vare på barn. Men jeg synes at jeg må få lov til å synes det er synd at det oftest er kvinnene som velger slik, fordi det er kvinnene det går utover på et senere tidspunkt i livet.
Vi er ikke uenige, Sonja. Jeg er bare ørlitegrann mer militant enn deg. Vi er nok per def. karrierfolk her hjemme også, men både mannen og jeg tilpasser hverdagen slik at vi får familietid og er veldig bevisst på det, og da går det. I tillegg har vi jobber som gjør at vi kan være fleksible. Det har blitt gjort mye arbeid på hjemmekontoret her i huset etter leggetid i alle år.
Nå får jeg vel dyrevernerne på nakken, men jeg kjenner at jeg er veldig glad for at denne dama er dyrlege og ikke menneskelege. Makan til nedlatende pisspreik. "Overlate barna til skolelei ungdom." :gal: Det er åpenbart at hun ikke har har hatt barn i barnehagen.
Hun presiserte for øvrig i et intervju på P4 i går at hun mener at det er det samme om det er en mann som er hjemme (etter fylte året, kanskje?). Det hjelper bare så lite når uttalelsene drukner i annet vissvass. Hun får kose seg i råsaverdenen sin med Kaia Huuse og Vendela Kirsebom.
Problemet er bare at dersom vi får en skikkelig økonomisk smell, så vil disse happymuffinsbloggerne fremdeles ha råd til å være hjemme, og de som allerede har det trangt vil få det uutholdelig trangt.
Om du regner på barnets våkne timer i løpet av en uke, for et barn med fulltidplass i barnehage så er ikke påstanden så fullgæli tullete, selv om det er tullete ment.
Det har jeg gjort - vi regnet ut da pøbelprinsessen var liten. Her kommer det:
Stå opp: 07.00
I barnehagen kl. 08.20
Soving i barnehagen 1 time
Henting senest kl. 15.40.
Legging kl. 20.00
Våkentid hjemme ma-fre: 5:40 x 5= 28:00 t
Våkentid barnehage ma-fre: 6:20 x 5 = 33:40/uke
Helg: Våkentid hjemme: 12:00 x 2 = 24:00 dvs. 52 t/uke.
Men hvordan blir det om man tar med ferier, helgedager, sykedager, planleggingsdager mv? Jeg har ikke noe problem med å se hva du sier, men for barna mine og meg er det jo helt tydelig at vi foreldre stiller i en annen liga enn barnehagen.
Deres barn har jo ganske korte dager i barnehagen. Jeg vil tippe at du kan slenge på 1-2 barnehagetimer per dag hos veldig mange familier og da ser regnestykket plutselig helt annerledes ut. For ikke snakke om hvordan det ser ut etter at barna slutter med soving i barnehagen.
Her hvor vi bor var det sjelden barn på småbarnsavdelingen før 8:30, og nesten alle ble hentet for 16.30. Og mannen og jeg delte på å levere og hente da. Jeg dro tidlig på jobb, mannen leverte, jeg hentet. Her vi bor er det veldig mange med jobber hvor man kan flekse og ha hjemmekontor, da. Jeg har en venninne som jobber i barnehage i en industrikommune (Grenlandsområdet), og der er det annerledes, fordi mange av foreldrene har fast arbeidstid.
Men allikevel er det ikke slik at barna tilbringer mer tid i barnehagen enn med foreldrene uansett. De går jo ikke i barnehagen mer enn maks 11 mndr i året, og dessuten må man trekke fra planleggingsdager, sykedager og annet, slik Pelle sa.
Hos oss åpner barnehagen 0700 og stenger 1700, og leverer man 0730 er det ikke mange barn som ikke har kommet ennå. De fleste er vel der fra litt før halv åtte til litt før halv fem. Hos oss har mannen valgt å jobbe i nærområdet, noe som gjør at vi kan levere åtte og hente halv fire. Jeg er ikke Trude Mostue, men føler meg personlig ikke komfortabel med å ha barn i barnehagen 9+ timer om dagen.
Det er en ting jeg lurer på. Kvinners deltakelse i yrkeslivet er ikke akkurat ny, den har jo ikke kommet med barnehagesatsingen. Det betyr jo at ett-åringer (og enda yngre barn) har vært borte fra foreldrene mens de jobbet før også, da gjerne hos dagmammaer.
Jeg kan ikke se hvorfor folk er så bekymret nå, som barna faktisk har et offentlig regulert tilbud. Kan noen forklare?
Jeg synes heller ikke 9+ timer i barnehagen er noe å trakte etter, men det er jo ikke vanlig at barna er så lenge? Det er flere barn som har heltidsplass nå enn før, men det må man jo ha hvis man skal ha 7-timersdager i barnehagen også.
Se - her kommer den dårlige samvittigheten snikende inn her også, i denne tråden. 9 timer er fy fy. Mine barn er ofte 8-9 timer i barnehagen. De har det helt fint. Og det er ingen tvil om hvem som har omsorgen for barna.
Det er jo fint at det funker for dere og deres barn. Mine barn er helt skutt og ubrukelige resten av dagen hvis de er 9 timer i barnehagen. Det går i ett i barnehagen, hele dagen, og på kvelden orker de hverken aktiviteter eller å gjøre noe annet enn å sløve på sofaen. De blir slitne, rett og slett. Det er det som gir meg dårlig samvittighet, ikke at jeg er borte så lenge fra dem. Nå skal det også sies at jeg hverken henter eller leverer, og er borte fra tidlig til sent, så det er slett ikke dårlig-mor-genet som melder seg hos meg.
Det er veldig vanlig her, i hvert fall (kommune på Nedre Romerike der "alle" pendler til og fra Oslo). Hvis man jobber i Oslo i 8 timer og bruker en halvtime i reisevei så blir det vanskelig at barna får særig kortere dager. Det er langt ifra alle som har fleksitid eller mulighet for hjemmekontor.
Plutten er 8 timer i barnehagen. Det er jo ganske lenge. I løpet av den tiden sover han 1-2 timer. Det går helt fint for han, men jeg kunne godt tenke meg å hente han tidligere hvis det var praktisk mulig. Det er det dessverre ikke. Han er på ingen måte utslitt når han hentes, men det hadde vært koselig med mer tid hjemme på ettermiddagen. Det hadde vært godt for skolebarna også, litt mindre stress. Men når det ikke går får vi gjøre det beste utav det.
Det mest hårreisende med slike utsagn som Mostue kommer med (i tillegg til at det alltid er mødrene det går ut over) er at det er så skrekkelig unyansert. Enten er man God Forelder og er hjemme på heltid til ungen er konfirmert. Eller så bør man ikke få barn. Det er fullt mulig å si at man mener det er lurt å prioritere tid med barna mens de er små og kutte ned på tidsklemma uten å være så innmari bombastisk? Eller?
Barna blir antagelig mer slitne i barnehagen enn hos en dagmamma, for det er gjerne høyere aktivitet og mer støy. Ikke at jeg ville foretrekke dagmamma foran barnehage, men jeg tenker at det kan være mer slitsomt for små barn ihvertfall.
Dette tror jeg kommer an på avdelingene også. De småbarnsavdelingene mine har vært på har vært veldig fine. Det har vært 9-12 unger og de har fått være små. Delt inn i små grupper, fokus på dagsrytme hos de aller minste. God tid til å sitte i fanget og roe ned. God tid til å spise, sitte på fanget og i vogn når man trenger det. Så avanserer man etterhvert. Jeg ser for meg at å begynne i en stor basebarnehage kanskje er mer slitsomt, men det har jeg ikke prøvd. Jeg tror helt klart at dagmamma også kan være bra, men jeg er skadeskutt pga dagmamma from hell selv, så det kommer ikke på tale for mine barn. Da får det heller være litt mer stressende. Ingenting er mer stressende enn en dagmamma som ikke virker, det er sikkert.
Jeg skulle gjerne vært hjemme til ungene ble så store at de søker ut i verden i eget tempo. Kanskje jobbet litt gradvis ettersom jeg kjedet meg. Hatt Drammen hjemme også så begge fikk nyte gleden av å se barna vokse seg store mens de alltid hadde en trygg base med to voksne med masse krefter og tid hjemme.
Men det var ikke sånn før. Det har aldri vært sånn. Det er blitt litt sånn nå siden vi har foreldrepermisjon og dermed kan nyte det første året. Vi har tatt oss råd til et år til etter det. Rett og slett fordi jeg ikke greier å ha babyen min vekk fra meg før den er ganske stor - hvilket jeg ar lært the hard way med de to første. Og for at dette ikke skal gå ut over Drammens behov for å ha nok tid til å rett og slett nyte ungen sin så har vi spart litt penger sånn at begge kan få det vi ønsker oss. Vi skulle gjerne hatt mer, men det er bra det som er også.
Også er tross alt den tidlige barndommen bare en liten del av livet. Det er fint å være liten og hundre prosent tatt hensyn til. Men hvis prisen å betale for dette er at man vokser opp til å tenke at det ikke er viktig for kvinner å være økonomisk selvstendige, eller at fedres jobb først og fremst er å være skaffedyr til de hjemme som han aldri ser - da har prisen for å sove lenge på morgenen når man er to år blitt meget for høy.
Det er nok det, i teorien. I praksis ser jeg jo at flere og flere strever etter et slikt liv, selv om forholdene ikke ligger til rette. Også de ikke-rike blir påvirket av glansbildebloggene, og jeg synes det er en skummel trend.
Det er ikke bare en episode av luksusfellen som har handlet om folk som lever over evne fordi mor ønsker å jobbe redusert samtidig som man stæsjer opp huset og bruker en halv million på interiørstæsj.
Hattifnatten har et av de beste innlegg jeg har lest i denne debatten. :blomster:
Debattanter som trekker fram at "alt var så mye bedre før" har et overoptimistisk bilde av fortiden. De tror det er som i TV-seriene, som viser middelklassen/overklassen som svinser rundt med Nanny eller "tjenestepige". Akkurat som Trude Mostue i dag.
Eller klarer jeg ikke å hisse meg opp over Mostuen, hennes virklighet er så langt unna min at det føles nesten som vi er på forskjellige planeter.
Samfunnet i dag er lagt opp til at man nesten må ha to inntekter for at man skal få det til å går rundt. Se bare på hus/leilighetsprisene. De færreste klarer å være hjemme i flere år når de har huslån o.l.
Mostue har vel hele veien vært ekstremt heldig som har hatt mulighet til å virkelig satse på jobben sin. I et intervju jeg leste for noen år tilbake fikk jeg inntrykk av at foreldrene hennes holdt fortet på hjemmebane mht til barna og husholsdningen. Det er svært få som lever i en slik situasjon at de både kan unngå barnehage og samtidig satse for fullt og tjene godt på det.
Da madammen var baby jobbet hennes mor som sykepleier på sykehus. Hun leverte en 6 uker gammel baby i barnehagen om morgenen og hentet på ettermiddagen. Jeg gjetter at arbeidstiden var fra 07.30 til 15.00, eller rundt omkring der.
Da madammen var baby jobbet hennes mor som sykepleier på sykehus. Hun leverte en 6 uker gammel baby i barnehagen om morgenen og hentet på ettermiddagen. Jeg gjetter at arbeidstiden var fra 07.30 til 15.00, eller rundt omkring der.
Knakende god innlegg, Fnatten. :applaus:Og nøyaktig hva jeg ville frem til med mitt relativt retoriske spørsmål.
Jeg får litt mark av debatten som går nå, hvor man sier at tidlig barnehagestart er et gigantisk sosialt eksperiment og maler fanden på veggen i forold til hva dette vil kunne gjøre med barna. Poenget er jo at dette ikke er nytt, at det kun er de priviligerte som har og har hatt råd til bollebaking og kvalitetstid dagen lang. Da jeg vokse opp (jeg er født på 60-tallet) var det mange som hadde hjemmeværende mødre, selv om de fleste mødrene i hvertfall jobbet litt. Selv om mødrene var hjemme, var det ikke slik at de brukte tiden på såkalt kvalitetstid med barna Historisk er det slik Hattifnatten sier; barna var kanskje sammen med foreldrene, men foreldrene fokus var jo på arbeidet som skulle gjøres, ikke på kvalitetstid med barna. Jfr. eksemplet med barnet som henger på ryggen mens mor jobber i maisåkeren. Eller mor som jager barna ut for å leke slik at hun kan gjøre husarbeid.
Deta jeg vokste opp var det ganske uvanlig med foreldre som kjørte oss til og var tilskuere når vi drev med våre fritidsaktiviteter, enten det var idrett eller kulturaktiviteter, og mange var nøkkelbarn allerede fra første klasse.
Eller hva som helst annet. For hun ville jo ikke være husmor. Hun ville jobbe, være selvstendig og tjene egne penger, og hun ville ha en utdannelse. Som hun ikke fikk lov til å ta av faren sin.
Bortsett fra da jeg var helt liten, før søsteren min ble født. Da jobbet hun, og vi hadde hushjelp, en nabojente. Sannsynligvis en "skolelei tenåring", og hun var helt alene med meg, ingen til å veilede seg.
Jeg vet ikke om dette er en generell beskrivelse av kvinnens hverdag eller om det er henvist på en bestemt person. Jeg mener at vi uansett ikke må glemme at det sikkert var husmødre på 50- og 60-tallet som var fornøyd med livet sitt og den jobben de gjorde hjemme. Problemet var, slik jeg ser det, at mulighetene dine i stor grad var begrenset av kjønn og ikke hvem du var som person, interessene og ambisjonene dine.
Å finne en god avveining mellom å ta vare på barn og ha et eget liv med arbeid og personlige ambisjoner er et gammelt dilemma og jeg vil tro at heller ikke vår generasjon sitter med den ultimate løsningen. Det hadde vært interessant å se historiens dom over den måten de fleste av oss organiserer familielivet vårt på i dag. Av den grunn synes jeg skråsikkerhet den ene eller andre veien er lite heldig. Få argumentene fram, diskutér dem og la folk få gjøre sitt eget valg uten for mye innblanding fra andre.
Det var moren min. Jeg vet ikke hvordan mødrene til venninnene mine trivdes i rollen, men generelt var vi alle sammen ute og lekte hele dagen, i all slags vær, og uten noen voksne med oss. Den såkalte "oppfølgingen" er mye tettere i dag. Jeg ble ikke fulgt til fritidsaktiviteter, og jeg gjorde leksene mine alene.
Man skal ikke mange årene tilbake før man ser at hjemmehusmoren var noe helt annet enn det happimuffinbloggerene tror det var. Min mor er oppvokst på gård, og siden hun var eldst var det hun som fikk ansvaret, i en veldig ung alder, å ta vare på sine to mindre søsken, mens mormor jobbet på gården. I dag ville det vært utenkelig å overlate ansvaret for barnepass til en fire år gammel jente, men det er det som var realiteten på bygda på førti- og femtitallet. Familien hadde hjelp på gården, men den hjelpen var definitivt ikke øremerket til å passe ungene. Noen tiår senere, da jeg vokste opp, hadde vi hushjelp frem til jeg var fire. Det innebar å ha en ungdom til å ta vare på hus og unger mens min mor jobbet. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da mamma begynte å jobbe, men jeg var definitivt yngre enn det min jente var da hun begynte i barnehage da hun var 14 mnd. Hushjelpen hadde ansvar for alt i huset, ikke bare oss ungene, så vi gikk også rimelig mye på selvstyr, ble sendt ut for å leke uten voksentilsyn fra vi var ganske så små. Vi voksne nå har mye mer kontroll på ungene våre enn det våre foreldre hadde med oss, jeg synes jeg ser meg sende ut lillesøster for å leke alene som toåring. :hehehe:
Nå kom jeg på en tråd fra et annen forum hvor ei ønsket å være hjemmeværende og brukte Sagaen om Isfolket som referanse. :hehehe: (For de som ikke har lest serien så gjaldt dette de bøkene som omhandler mødre på gård, med flittige tjenestefolk så damene fikk tid til å pusle med barna og annet.)
Jeg synes dette er nok et flaut utspill fra blond kjendis med inntekt, formue og tjenere hjemme. Litt Hollywood over det.
Tenker på Vår Staude som fikk første siden i Dagbladet fordi hun delte permisjonen med far fra 4. mnd. Men ikke et ord om at de søkte Au-Pair annen hver uke mens mor er på jobb. Definisjons sak så klart.
Vet ikke om Vendela Kirsbom prøvde å skryte på seg husarbeid og barnepass da hun uttalte til bladet Mamma, at de Filipinske Au-Pairene er så mye mer behagelige enn de Svenske. De dukker ikke opp på kjøkkenet i frokosten osv, kjenner sin plass.
Helt fantastisk! "Hmm, jeg har ikke noen argumenter å komme med, men jeg må jo kommentere på Dagbladet/VG/whatever... la meg se... Aha! De er STYGGE! HAH! Den satt, tenker jeg." I Caps Lock, helst. Vakkert, vakkert. :rørt:
Jeg vokste opp med hjemmeværende mamma (80-tallet), men vi var 6 søsken, og på den tiden var barnehage dyrt. Så vi fire eldste gikk 1 år i barnehagen hver, året før vi begynte på skole.
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, med at vi var ute hele dagen og lekte, men hjelp med leksene fikk jeg. ;)
Å vokse opp med hjemmeværende mamma var for meg, helt fantastisk. Og lenge var det noe jeg ønsket for mine barn også, men tidene forandrer seg. Pappa var bonde og dermed mye hjemme men vi hadde dårlig råd.
Vi er avhengig av to inntekter, og det var herlig å begynne på jobb igjen etter endt permisjon! Det hadde jeg aldri trodd tidligere, hjemme-mamma til barnet var 3 år var det jeg hadde sett for meg. :nemlig:
Uten at jeg har fulgt sånn ordentlig godt med i denne diskusjonen. Jeg synes friheten til å velge er viktig, hjemmeværende eller fulltidsjobb. Fordommer og andre folks meninger om hva man velger, møter man uansett.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
