Når jeg er sammen med mine nærmeste venner, snakker vi om familiene våre, utfordringer og gleder på jobben, samfunnsrelaterte spørsmål, bøker, film, mellommenneskelige greier og morsomme episoder. Å titte over kjøkkengardinene og kommentere naboen er liksom aldri på agendaen. :knegg:
Når jeg i andre sosiale sammenhenger opplever kjerringsnakk, så oppleves det så surrealistisk. Jeg trodde ikke dagens generasjon småbarnsmødre drev med slikt - jeg er i vant til en ironisk distanse til huffing over andre mødre som ikke har tilstrekkelige husmorskills og sånn.
Hvordan reagerer dere andre på sladring om " hun som aldri stiller opp på fritidsaktiviteter" og " hun som legger lista altfor høyt når det gjelder bursdager" og "hun som jobber for mye og ikke har tid til barna sine"? På et treff med andre mødre til kamerater av en av guttene var det et par som hoderistende omtalte en nylig avholdt bursdag i negative ordelag. I slike settinger, hvor man ikke kjenner søke så godt og hensikten er å bli bedre kjent, er det naturlig for meg å være litt tilbakeholden, men da kjente jeg st jeg ble så irritert at jeg måtte si noe. Jeg var rolig og vennlig, men jeg da at jeg syntes det var småting de hang seg opp i og la til at jeg syntes det var både hyggelig og sporty av nevnte mor å invitere mange barn i selskap og at ungene nok koste seg stort til tross for bagatellene som ble nevnt.
Jeg er så utrolig lite glad i smålig sladring og negativt fokus når andre både har gode hensikter og helt sikkert gjør sitt beste. Jeg føler ansvar for å si noe i slike situasjoner, men jeg synes det kan være vanskelig å balansere det opp mot faren for å fornærme andre. Egentlig synes jeg sladredamer godt kan bli fornærmet med jevne mellomrom :humre: - men man vil jo gjerne bidra til god stemning i litt skjøre sosiale tilstelninger også.
Hva er det egentlig du forventer at folk skal svare på et slikt innlegg? "Jeg elsker å snakke negativt om naboer, slektninger og kollegaer, og lar aldri en sjanse gå fra meg til å rakke ned på andre"?
Det er mange måter å være kjerring på, og det å fremheve egen fortreffelighet, ved å belyse andres feil, er ikke så veldig mye mer sjarmerende enn å ha feilene selv, nødvendigvis.
Jeg skal ikke påberope meg "æren" av å aldri fare med kjerringsnakk, men jeg prøver så godt jeg kan å la være, for jeg misliker sterkt denne egenskapen både hos andre og meg selv de gangene jeg ikke klarer å holde meg for god til å bidra med slikt. Jeg merker at jeg nokså raskt mister både respekt og tillit til mennesker som tilsynelatende aldri får nok av ondsinnet slarv, og jeg kunne derfor aldri blitt nær venn med en slik person.
Teofelia: hva jeg egentlig vil med innlegget er å høre hvordan andre bidrar til en hyggelig stemning i slike situasjoner uten å fremheve "egen fortreffelighet" på andres bekostning.
Jeg synes på ingen måte at å ikke like nedvurderende snakk om andre er "egen fortreffelighet" heller, snarere ganske så vanlig oppførsel, så jeg stiller meg litt undrende til tonen i svaret ditt?
Jeg tenker at dette blir litt utfordringer og gleder i forhold til skole, fritidsaktiviteter, naboliv etc
Da barna var mindre kunne jeg ha signert hva du snakker om fullt ut. Jeg snakket aldri om naboene, men det var jo (dessverre!) ikke fordi jeg er et veldig bra menneske, det var nok heller det at jeg ikke hadde noen interaksjon med dem og det å snakke om dem forekom meg like irrelevant som å snakke om Britney Spears. Nå, med eldre barn er jeg mye mer "med" i nabolaget, og da blir jeg jo tilsvarende engasjert i naboene. Og der - som alle andre plasser - så er det både plusser og minuser. :)
Og jeg synes at hvis man bare fokuserer på minusene, ja da har det tippet langt over i slarvesonene. Men jeg synes ikke det er bra å fokusere bare (hovedsaklig, ja, men ikke bare) på plussene heller. Det blir fort noe veldig strutseaktig og falskt over det.
Om jeg snakker om andre? Ja, det gjør jeg. I all hovedsak fordi det er noe jeg ikke forstår og ønsker å forstå, andre ganger fordi jeg trenger å sjekke om jeg reagerer noenlunde fornuftig og iblant fordi jeg er halvkvalt av frustrasjon. (gjelder i hovedsak min mor)
Oftere enda fordi noen har gjort eller fått til noe flott som jeg beundrer og vil skryte av. Så ja, da bidrar jeg vel?
Nei jeg prøver bevist å ikke bidra til kjærringsnakk og skape et bedre miljø:engel:
Det er faktisk sant, jeg går i ett kull på 44 der 40 er damer og en ganske stor del er 19-20 åringer. Det er et helvetes bedritent kjeftamang på mange og jeg har rett og slett blitt forbanna innimellom- ikke fordi jeg er så flink selv -kan sette pris på god sladder for all del, men fordi de er så unge at man ofte føler en er i en oppdrager rolle og mye av adferden liknet opptakten til mobbing på ungdomstrinnet.Og så er det bare blitt en vane å si fra at sånn synes jeg ikke det er ok å snakke om medelever osv. også til "kjærringer" i alle aldre og kjønn
Sladder kan være artig "kjerringsnakk" er bare ekkelt og gjør det veldig ukoselig for alle.
Det vil man, men for meg blir det aldri god stemning av ondsinnet slarv (det er det jeg snakker om her, ikke mer eller mindre uskyldig humring over andres eller egne småblemmer), jeg blir bare beklemt.
Det pleier å være ganske effektivt å si fra når sladringen tar overhånd. :jupp: Jeg har overhodet ingen problemer med å si fra til folk at "sånn kan du ikke si", "vet du det du sier HELT sikkert?" osv.osv. Det stopper hvertfall de med skam. Da skamløse er vel fortapt. Jeg sier det alltid med en humoristisk snert så jeg ikke fremstår som sur.
Jeg skrev innlegget mitt i natt på Iphonen min da jeg ikke fikk sove. Jeg husker jeg tenkte "håper ingen rekker å svare før jeg rekker å nyansere", men FP står opp før hanen galer!
Presisering: Klart alle snakker om andre. "Andre" er tross alt det livene våre snurrer rundt og min hensikt var på ingen måte å framstille meg selv som et skinnhellig eksemplar av arten menneske som bare snakker om sunshine, lollipops og små, søte, nyfødte lam. :knegg:
Ofte er det helt nødvendig, og riktig, å snakke med noen om "andre" av grunner som SF skisserer over her.
Det jeg trodde jeg var tydelig på at jeg var opptatt av var unødvendig, nedvurderende snakk med den hensikt å kose seg med andres tilkortkommenhet.
Jeg ville ikke nyansere med gjenkjennelige detaljer i det som ble sagt i historien jeg bruker som eksempel. Men settingen var altså slik at alle mammaene i en gruppe var invitert til treff for å bli bedre kjent og skape fellesskap - også velger noen å finne feil og mangler ved en hyggelig fest som en av de ikke-tilstedeværende mammaene hadde invitert barna våre til. Det blir feil på så mange måter for meg. I slike situasjoner føler jeg at jeg deltar om jeg bare er stille - også er jeg redd for at jeg blir oppfattet som en utidig bedreviter om jeg sier noe. Selv om jeg, som i dette tilfellet brukte alt jeg hadde av fintfølelse og en positiv vri på ordene når jeg sa noe. Over her gjenforteller jeg bare essensen i det jeg ville formidle, jeg sa på ingen måte "Dere snakker om bagateller og nå må dere skjerpe dere". Jeg hadde fokusen på at barna sikkert ikke la merke til det de voksne oppfattet som feil og at de nok koste seg veldig og syntes det var hyggelig å få lov å komme i selskap.
Men jeg synes slikt er veldig vanskelig, ja. Og ofte ubehagelig. Noe den første reaksjonen jeg fikk i denne tråden fungerer som en effektiv illistrasjon på. Og når jeg ender opp med ikke å si noe, føles det ugreit det også. I det store og det hele er jeg nok mer redd for å bli sett på som en som koser meg med å nedvurdere andre enn å være en som fremhever seg selv på beksotning av andre. Om man må velge. Noe jeg tenker man strengt tatt ikke burde.
Det er av stor interesse for meg å høre hvordan andre forholder seg til lignende situasjoner.
Ja, det hender vel at jeg bidrar selv også. Ikke sånn som i eksemplene dine, men hvis noen forteller meg at f.eks. har den gått fra den, så nå bor den der, og den andre der, så hører jeg på med interesse, jeg gjør det. Har sjelden noe å bidra med selv, da, for jeg får ikke med meg så mye. :knegg: Men ondsinnet sladder liker jeg ikke og jeg deltar heller ikke i spredningen av det. Jeg synder med å ikke si noe, så all ære til deg, Zoë, som sier fra, jeg har en tendens til å skifte samtaleemne eller bare se uinteressert ut.
Jeg var i en lignende situasjon her på jobben faktisk. Vi er bare tre jenter på min avdeling og det skulle komme en ny. Vi traff henne litt før hun skulle begynne og hun virket noe merkelig på oss, men jeg var beredt til å gi henne en sjanse til å gi et nytt inntrykk etter hun hadde begynt på ordentlig og blitt varm i trøya.
De andre to jentene her dømte henne med en gang og sladret veldig. Da sa jeg de tingene jeg sa over her, om de visste det sikkert, kanskje det lå noe mer bak, og at vi måtte gi henne en sjanse. Da roet de seg hvertfall i forhold til å inkludere meg i det, men jeg vet ikke om de har gitt seg helt seg i mellom. Nå er det hvertfall ikke så sensasjonspreget.
Å snakke om andres liv, hvem som har gått fra hvem og hvem som nå bor sammen er ikke noe jeg vil karakterisere som kjerringsnakk, med mindre det hele har kjipe overtoner og inneholder usannheter og sånn.
Jeg synes at å skifte samtaleemne eller å se uinteressert ut også er å markere at man ikke ønsker å delta i kose seg med snakkk om andres "feil".
Jeg er så heldig at jeg har ikke venner som bedriver "kjerringsnakk". Jeg har engasjerte venner som har masse annet å snakke om.
Slikt snakk følger jeg ikke opp. Jeg har ikke vært så tøff som deg og sagt fra de få gangene jeg har hørt slikt. Det har gjerne være fra mennesker jeg ikke kjenner så godt.
Jeg er enig. Dessverre, får jeg kanskje si, for jeg hadde jo håpet at de aller verste kjerringene er en utdøende rase, og at problemstillingen er mer uaktuell nå enn før. Men det har blitt bedre, har det ikke? Jeg har inntrykk av at det var mer "stuerent" å bedrive ondsinnet slarv før i tiden, og at flere nå tar tydelig avstand fra den slags.
Joa, jeg snakker om andre. Stort sett positivt, tror jeg. Men noen ganger ergrer jeg meg over folk, og da deler jeg det med venner når det passer seg sånn.
Noen ganger er jeg mer baksnakkende enn jeg selv syns er veldig sjarmerende. Det prøver jeg å legge av meg. Det er som oftest drevet av trang til å gjøre meg selv interessant, koblet med trangen til å fortelle en underholdende historie.
Trangen til å fortelle en underholdende historie skal man ikke kimse av. :knegg:
Jeg tenker at det verken er mulig eller ønskelig å aldri snakke om andre. Vi er opptatt av andre mennesker på godt og vondt.
Men folk som ikke gjør annet enn å lete etter andres feil er en type mennesker jeg kjenner at jeg opplever som et eneste stort energisluk å være sammen med.
Jeg merker stor forskjell på kjerringsnakk i Oslo og i den lille hjembyen min. I Oslo er det mer fremsnakking og baksnakking i hjembyen. Kanskje folk rett og slett er mer kjerringaktig i småbyer?
Jeg kan være litt kjerring selv noen ganger, merker jeg. Særlig på områder hvor jeg selv ikke er så flink. Det er vel i overkant mange ganger jeg har kommentert at en venninne av meg har godt over 100 påskekyllinger rundt om i huset ved påsketider. Jeg har nemlig ikke en eneste en, og når jeg ser hjemme hos henne så tenker jeg jo at jeg ikke er så flink til å verdsette og pynte til høytidene. Ikke at jeg ønsker 100 påskekyllinger, men kanskje 4-5?
Snakk og snakk. Jeg liker å kalibrere min oppfatning av verden mot andres, det kan da innimellom dreie seg om andre personer og deres handlinger, utsagn og valg. Dersom jeg merker at det tar av, vil jeg forsøke å roe ned karusellen.
Men jeg må innrømme at jeg ble godt irritert da vi hadde nabodugnad og den familien som aldri har tid til å bidra, sendte et barn ut på det området vi jobbet på. Vedkommede kom stadig med kritiske bemerkninger til om det var noen vits å fikse på dette, og om det ble noe bra. Barnet altså. Jeg reagerte med å bli litt barnslig sur på foreldrene. Og kom nok i skade for å slippe et hjertesukk til en annen nabo. Det finnes sikkert både mange, og gode grunner til å ta ulike valg. Noen ganger oppnår man forståelse, andre ganger ender det med hoderisting og frustrasjon.
Jeg er overrasket over at jeg selv ikke greide å snakke uanstrengt i forbifarten med dette paret på et par uker etter hendelsen. Ikke stolt, men overrasket.
Jeg liker veldig dårlig ordet "kjerringsnakk" og negativ bruk av "kjerring". Det forsterker fordommen om at dette er en typisk kvinnelig egenskap, å slarve om andre, og det mener jeg er feil.
Nok en fordom/myte, etter min mening. Jeg bor i en småby, men opplever i liten grad baksnakking og slarv.
Det er fortsatt noen eldre igjen på det tunet vi bor på, de blir færre. Det er tilfeller hvor de har spurt meg om andre naboer, men jeg velger å ikke besvare. Det blir goes around comes around. Nå fikk vi nye naboer som ventet tvillinger, men så gjorde de plutselig ikke det. Veldig ekkelt.
Men selvsagt er jeg med på å omtale kollegaer og andre, men ikke værre enn at jeg ikke blir flau om de hører det.
Er det? Jeg synes det er påfallende og "sjeldent" hver gang jeg treffer på en mann som slarver i negativ forstand, men jeg har kanskje bare vært heldig og sluppet unna dem?
Jeg kjenner forresten mange nok menn som slarver også. Ikke at det er noe bedre. Innimellom har de andre temaer og "offer" for slarvet, men det er ikke et rent damefenomen altså.
Noen, jeg skjønner hva du mener. For meg er imidlertid det å "oppførre seg kjerringaktig" en mentalitet, og det er noe alle aldersgrupper og begge kjønn kan gjøre. Det er sikkert et uttrykk som med hell kan erstattes av et nøytralt et, men jeg vet ikke hvilket? "Sladder" er ikke helt dekkende for den mentaliteten jeg tenker på. Bytter gjerne uttrykket ut med et bedre.
Tro du meg, menn slarver de også! jobber i mannsdominert yrke.
Men ja, jeg kan fare med det du definerer som slarv, men jeg velger mine mottakere med omhu. Jeg diskuterer ikke i ett selskap eller i større grupper. Jeg har 2-3 veldig nære venninner som jeg diskuterer saker med. Å sitte i større forsamlinger og gape om andre menneskers valg, det gjør jeg ikke. Sitte å diskutere andres prioriteringer syntes jeg er ganske ufint.
Men jeg ser jo f.eks. i den lille bygda hvor min mann er oppvokst så er det jo stor lykke den dagen ligningen blir lagt ut. Da skal alle sjekkes i hue og ræva, så man kan finne ut hvordan de hadde råd til den nye bilen eller den dyre reisen de var på. Og jeg ja, jeg blir irritert på sånt. Når det første folk spør med en smålig stemme "Hvor mye kostet det?" eller "Jøss, har du arvet penger?" istedenfor å si "GRATULERER!" når man har kjøpt noe nytt, da kjenner jeg også irritasjon. Jeg syntes ofte at økonomi er gjennstand for spekulasjoner og slarv, det minner om misunnelse, hvilket jeg anser som en dårlig egenskap.
Jeg sier ikke at det alltid er forskjell på stor og liten by. Jeg sier bare at jeg erfarer at det er forskjell, men kanskje er ikke vennegjengen min i gamlebyen litt utenfor normalen. Og jeg har full tro på at de kan være litt mer kjerringaktige enn gjennomsnittet for småbyer.
Jeg også, selvsagt, de fleste kvinner jeg kjenner slarver ikke. Men jeg kjenner/vet om langt flere kvinner enn menn som slarver, og har helt til nå trodd at det damene ligger minst et par hestehoder foran når det gjelder antall slarvere.
Og så ble jeg jo selvsagt veldig nysgjerrig på hva alle sladremennene sladrer om! :give it to me:
Åh, dette traff meg synes jeg! Jeg skal ikke si at jeg ikke er åpen for å høre om litt sladder, men må innrømme at jeg oftest har nok med meg selv og mitt når jeg skal snakke med andre :knegg: Beskuer navlen - igjen
Jeg aner ikke noe om generelle trender på forskjeller by og bygd, men min erfaring med Oslo er mindre slarv og mindre nedsnakking enn på bygda der det var sånn ca hovedtema i mange samtaler. Og så merker jeg regionale forskjeller: Sør på vestlandet, der jeg kommer fra, er det mye på hva folk GJØR. Særlig om de stikker seg ut på noe. Han der fyren som driver og SPRINGER hele tiden, hva gjør han nå DET for, og hun der med alle ungene med forskjellige fedre, og han andre som liksom er trygdet men male huset, DET kan han, ja!
Lenger nord på vestlandet så teller de hverandres penger, og det noe så innmari også. :gal: Det er ikke uvanlig å innlede en beskrivelse av noen med at "ja, han der XX, han er jo tjukk i penger, da. Arvet masse. Jaja. Neinei." De legger overhodet ikke merke til at de gjør det selv, heller! For meg skjærer det skikkelig, for det er IKKE vanlig lenger sør. Der er penger et kjempetabu, og man graver heller i andres seksualliv. :p
Men, når jeg tenker meg om, det kan være like så mye miljøene jeg ferdes i her, vs. der jeg kom fra. Her er jeg jo i et mye mer selvvalgt miljø. For jeg har jo hørt naboene her i Oslo over hagegjerdet, der de sitter og legger ut om det aller meste (og det meste er galt). Men de omgås jeg jo ikke.
Jeg blir skikkelig trassig av sånn negativ omtale av folk som ikke er til stede, og begynner gjerne å forsvare eller forklare - enda jeg ikke kjenner vedkommende. :mangler sosiale antenner:
Man må aldri undervurdere hvor sterkt negativ omtale påvirker oss. Hører man noe negativt om noen, fester det seg et eller annet sted i bevisst- eller underbevisstheten. Da kommer det til overflaten og neste gang glir det litt lettere inn. Jo mer man blir eksponert for noe, jo mer sant blir det.
Om disse gardinene nå var GØRRstygge, hadde de ikke blitt kommentert? :p
Jeg er nok ei sladrekjerring for jeg hadde nok kunne kommentert til ei venninne om DE gardinene til naboen...bla,bla.... Jeg tror jeg er som folk flest... Jeg kunne OGSÅ kommentere om gardinene er fine, " se så flotte gardiner, naboen har fått"...Bla,bla... Ja, i den grad jeg nevner andre sine gardiner, det må jo sies også, jeg er ikke altfor opptatt av det heller. ;)
Ja, ser nok det at jeg sikkert kan kommentere og snakke om ting som kan oppfattes som sladder, men jeg ringer ikke rundt for å spre stygge budskap til kreti og pleti nei.
På den annen side så er jeg ikke redd for å stoppe sladder om jeg synest det går for langt. Det er litt situasjonsavhengig.
Det er et godt poeng, og akkurat det er jo lettere i byer, hvor det er flere mennesker og miljøer å velge mellom.
Jeg merker heller ikke mye til baksnakking i mine miljøer. Selvsagt kan det komme frustrasjonsutbrudd over folk man syns er teite, men det er ikke jantete irritasjon over småting slik jeg oppfatter at baksnakking ofte er.
Eg prøvar å leve etter regelen om at dersom eg ikkje har noko positivt å seie om/til andre, så skal eg heller holde kjeft. Ikkje at det ikkje glepp litt innimellom, og at eg kan ha ei intern utblåsing dersom ein eller annan gjer/seier noko som går direkte ut over meg eller nokon eg bryr meg om.
Som regel er eg ikkje interessert i å høyre om utgreiingar om det eine og det andre, så det brukar eg å få stoppe relativt kjapt. Heldigvis er det svært få i min omgangskrets som er sladrete anlagt, utover rein info om at den og den er gravid eller har gifta seg eller har flytta frå kvarandre, gjerne med tillegg av "åh, så kjekt", eller "nei, det var synd" alt etter situasjonen.
Mellom venner og bekjendte av mannen derimot er det enkelte (mannfolk) som er forferdelege til å sladre. Fellestrekket for desse er at dei er einslege med for få forpliktelsar og interesser, slik at dei får alt for god tid til å spekulere over andre.
Jeg vil ikke karakterisere deg som sladrekjerring selv om du liker å kommentere gardiner. I hvert fall ikke etter det jeg oppfatter som definisjoner i denne tråden.
Nei, det var ikke akkurat sånt jeg hadde i tankene. "Å titte over kjøkkengardinene" er et bilde på fortidens husmødre som hadde cafégardiner og var så mye hjemme at alt naboen gjorde ble interessant.
I nyanseringsinnlegget mitt skrev jeg at det ikke var konseptet "snakke om andre" som var issuet - men mer den ondsinnede, omfangsrike sladderen på andres bekostning. Dette at man velger å fokusere på andres feil i stor grad, selv der andre åpenbart ikke har gjort stort feil men heller tvert i mot har prøvd å gjøre noe hyggelig. Mangel på menneskelig raushet.
Selvfølgelig snakker jeg om andre, og den som sier at h*n aldri gjør det, lyver. påstand Hvis du derimot mener å snakke negativt om noen som faktisk bare har prøvd å gjøre noe hyggelig, som. f.eks å invitere hele klassen i bursdag og ikke bare guttene, eller lager tre kaker i stedet for to, så gjør jeg ikke det, altså.
:gruble: Når jeg tenker meg om, kan jeg nok komme til å himle himmelhøyt ( og intens himling fører nesten alltid til oppgitte utbrudd til medsammensvoren venninne) over folk som muligens- i egne øyne-prøver å være hjelpsomme og hyggelige, men som ender opp med å irritere meg. Sånn type: Vet du at ungen egentlig bør sitte bakovervendt til han er 4? Eller "rine, du kjører alfor nært den bilen foran-1001, 1002, vet du insert vennlig latter :gal:
Jeg tror jeg er kjedsommelig lite opptatt av hva andre foretar seg, med få unntak. Når jeg har slarvet om noe, har det som regel vært tilfeller der jeg har rådført meg med andre, om hva jeg skal foreta meg i ulike situasjoner. Slarver kan jeg sikker gjøre, men jeg er overhodet ingen sladrekjerring, det er jeg vokst opp med i huset, og noe jeg misliker sterkt.
Jeg er nok kanskje mer en framsnakker, og det til tross for at jeg bor på bøgda.
Jeg bor på bygda og er omgitt av det du kaller kjerringsnakk. Jeg bidrar nok selv også, selv om jeg er ganske "urban" og lite fordomsfull sammenlegnet med mange av de innfødte.
Da synes jeg du skal jobbe for god stemning, noe du fint kan gjøre uten å fornærme noen.
Jeg er litt som deg tror jeg. Å påstå at jeg aldri prater om noen andre vil være en overdrivelse, men jeg får med meg alt for lite til at jeg er en "god sladderkjærring" :knegg: Jeg er utrolig lite oppdatert på det som "skjer i bygda", både når det gjelder graviditeter, samlivsbrudd og det som er. :nemlig:
Nå aner jeg ikke hvor du kommer fra (kan jeg få vite det? ;) ), men her i byen stemmer det at penger er tabu å snakke om. Men jeg har heller ikke merket så mye opptatthet av hva andre gjør.
Jeg visste ikke at naboene skulle skilles før det jeg plutselig oppdaget at jeg hadde fått nye naboer. Jeg tror rett og slett ikke jeg innbyr til sladring. :gruble:
Nå synes ikke jeg at å meske seg med nedvurdering av en hyggelig dame som har invitert barna våre i selskap er noe særlig god stemning å skryte av så å vri fokus over på at hun idet men ikke hadde gjort så mye klanderverdig synes jeg er en helt kurant greie. Å være meningstom og stilltiende når andre tillater seg å baksnakke en som tilhører gruppen men som vi ikke kjenner, er noe man bør gjøre for å bidra til "god stemning"?
Jeg tror ikke st valget står mellom å fornærme noen og å være en skinnhellig kjiping. I en samtale rundt et bord må det da være rom for å delta i samtalen med egen mening, så lenge man er høflig og respektfullt? For meg er det merkelig å skulle ha " man må for søk del ikke fornærme noen" som ledestjerne. Hva med hun som ble omtalt på en så kjip måte? Det er vel ikke noe videre grei behandling av andre?
Zoe: I slike tilfeller pleier jeg å si noe slikt som "Ja, ja, men hun er jo veldig flink til å bake, da" eller "jeg synes det er flott å invitere alle i klassen, jeg hadde ikke giddet det" for å skifte samtaleemne, og jeg tror ikke jeg fornærmer noen ved å gjør det slik. De gangene jeg tier, er det fordi man snakker om en person jeg ikke liker, og dermed ikke gidder å forsvare. Jeg synes likevel det er litt kjipt å baksnakke en som er en del av fellesskapet,(slik som i tilfellet du skisserer) og sier sjelden noe selv, men har jeg ikke noe til overs for personen, gidder jeg som sagt ikke bryte inn og si noe.
Det bør det være, og om jeg skulle komme til å fornærme noen dersom jeg, på en høflig måte, forsvarer noen som blir omtalt i negative ordelag, eller påpeker at jeg ikke er interessert i drittslenging i et ellers hyggelig lag, får det så være.
Jeg er ingen sosial broiler, og et dilemma jeg ofte finner meg selv i er om taushet = samtykke? Altså hvis man snakker med noen som kommer med en eller annen teit ytring, "må" man da gå inn og argumentere, eller får teitingen bare stå for sine egne utsagn?
Mitt dilemma også. Men jeg har kommet fram til st man ikke må på på barrikadene og kjempe alle kamper. Jeg synes det ofte må være tilstrekkelig å avstå fra praten om man ikke kan stå inne for det som blir sagt.
Dette synes også jeg kan være veldig vanskelig. Jeg klarer ofte ikke å la være å si fra dersom jeg opplever det jeg mener er store overtramp i forhold til omtale av andre mennesker, og jeg har som regel følt stort ubehag etterpå. Jeg liker rett og slett ikke at andre blir sure på meg (og det blir jo ofte den som "arresteres"), selv om jeg mener jeg har gjort det rette. Dette har medført at jeg nok har lagt lista noe høyere for når jeg sier fra.
Jeg prøver å aldri si noe om dem som ikke er tilstede, enn det jeg fint kunne sagt direkte til dem. Da unngår jeg å bli sladrete og det trives jeg best med :jupp:
Blant mine venner er det lite sladring, men i nabodamegjengen jeg er sosial med er det tendenser til fryktelig mye sladring om andre naboers ve og vel. Spesielt hvis det er noe som kan være litt negativt. Jeg liker ikke å bidra til å hause dette opp, og er vel den som prøver å nyansere litt.... Lykkes som regel, men innrømmer at det har hendt at jeg har glemt meg litt bort :sparke:
Av og til er jo sånn smålig sladring hillarious også. Har ennå friskt i minne to bekjente som i fullt alvor kritiserte en felles venninne for de amatørmessige pannekakene hennes: " har du sett de tykke pannekakene hun steker??"
:lol:
Det jeg mener er at det går fint an å snu negativt snakk uten å fornærme noen og dermed bevare en god stemning, slik du skrev at du er opptatt av. Jeg pleier gjøre som Katta, eller jeg pleier å si at "Jeg kjenner ikke xxx så godt, men jeg synes hun virker hyggelig. :) " på en kvitrekoselig måte og deretter komlimerer jeg det gøye håret eller de flotte gardinene til sladredamen. Det pleier å løse det meste - bare prøv.
Helt enig i dette. Det er sånn jeg gjør det også. Da bryter man likevel litt med forventningen om at "nå skal vi alle kose oss med å sladre om xxx", så det kan være litt ubehagelig av og til det også - særlig om man ikke kjenner folk godt. Aktiv komplimentering hjelper, ja! :jupp:
Gjentar meg selv på at det er ikke konseptet å diskutere problemer man opplever i møte med andre som er greia her. Jeg blir selv irritert på folk som snurper sammen munnen og alltid sier "ikke si noe stygt om andre!". Vi opplever små og store vanskeligheter i møte med andre og det trenger vi å lufte både for å få støtte og hjelp når det røyner på.
Det er i settinger som jeg skisserer i HI at jeg synes det blir lavmål. Ingen trenger å lete etter bittesmå feil hos andre og blåse dem opp i en setting som er ment å skape gode relasjoner. Og mangel på menneskelig raushet er noe av det kjipeste jeg vet, så det er mulig dette er en kjepphest - uten at jeg går rundt og irettesetter andre av den grunn.
Jupp, med mannen kan jeg slavre ganske uhemmet. Ondskapsfullt også. Men bare om folk som fortjener det :nemlig:
Med andre er jeg langt mer varsom ja, og kan nok finne på å avbryte om ting blir ondskapsfulle eller for usannsynlige. Jeg liker en god historie, men helst skal den være sann. Og derfor er det veldig få som slarver med meg. Men de slaver sikkert om meg :knegg:
Det fungerer utmerket dersom hensikten hovedsakelig er å bevare den gode stemningen - og noen ganger er også jeg enig i at man må la det være et hovedmål, men dersom sladringen er direkte ufin, skal det en del til før jeg ikke sier fra, fremdeles på en høflig måte. Det synes jeg både sladredamen, eller -mannen, og nattesøvnen min fortjener.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
