[INDENT]Julegaver er jo en sosial tradisjon og et bytte av gaver. Det er jeg inneforstått med og godtar selvsagt. Setter pris på å gi og få.
Men hva når man får beskjed om at det enste som ønskes er penger? Og at om vi kjøper klær må det være byttelapper. Da blir jeg litt irritert. Vi kjøper fine gaver som også kan stimulere områder de blir understimulert på. Kjøper kun klær som kan byttes og passer på å kjøpe riktig størrelse. Og liker selv at ting kan byttes om det ikke passer, faller i smak osv.
Men om vi skal gi 500 kr til hvert barn og de gir 500 kr til hvert av våre barn. Hva er da poenget? Det blir jo rent bytte av penger.
Hva tenker dere? A) Gi 500 kr pr barn, B) avtale at man isteden kjøper til egne barn fra onkel og tante eller C) bare kjøpe noe de ikke ønsker seg?
[/INDENT]
Vi har begge løsninger i familien. Noen kjøper vi gaver til - fordi det er gøy, til andre har vi avtalt at vi kjøper til egne barn fra den andre, både fordi vi har veldig avvikende smak, at pengene da kan inngå i noe større (dyre fritidsaktiviteter) og at vi slipper porto. :o
Men jeg liker å kjøpe gaver, jeg. Og ville nok fortsatt å kjøpe feks klær med byttelapp...
Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort i en situasjon der gavemottakeren ikke egentlig ønsker seg en gave, men pengeverdien av en gave. Kjenner at jeg nok en gang er uendelig takknemlig for gavekulturen i vår familie. Jeg hadde sikkert gitt pengene eller klær med byttelapp, men det hadde vært en omtankefri og gledesløs gave, og jeg hadde nok foreslått at vi droppet julegaver året etter.
Jeg tenker i alle fall at det er helt kurant å be om at det er byttelapper på klær. Hvis dere kjøper klær barna ikke liker, så kommer de neppe til å bruke dem uansett, og da er det i hvert fall meningsløst.
Og så er jeg litt usikker på hva du mener med at dere kjøper gaver for å "stimulere områder de blir understimulert på". Her også gjelder jo at det ikke nytter stort å kjøpe noe barna ikke er interessert i, samme hvor stimulerende det måtte være.
Jeg er også litt usikker på om det er barnet/barna eller foreldrene som gir uttrykk for at det er bare penger som er en akseptabel gave. Men uansett ville jeg satset på å prøve å finne noe jeg trodde barna kom til å like - poenget er jo å glede dem, ikke å oppdra dem - og så sørge for at det lot seg bytte hvis det likevel ikke falt i smak.
Jeg synes også det er greit at det er byttelapp på klærne, selv om jeg ikke hadde kommet på å be giver om å huske på det. :humre: Å "bytte penger" synes jeg er litt merkelig, selv om vi voksne i familien ofte kjøper en liten ting (type sjokoladeeske) + et gavekort til hverandre. Gavekort er jo egentlig penger, men det blir likevel ikke heeelt det samme. Store barn (tenåringer +) gir jeg også en liten ting+ penger til, fordi det er så fordømt vanskelig å finne noe de liker og ikke har fra før. Pengene blir satt stor pris på, tenåringsnevøen min gliser iallfall bredt når han får penger til jul, og jeg vet jo at han kjøper noe han har lyst på for de også.
Jeg tenker at det er holdningene som uttrykkes som er et større problem enn innholdet i setningene. Jeg har ikke noe problem med at store barn og tenåringer ønsker seg penger og i grunnen bare har det på ønskelisten. Jeg har heller ikke noe problem med "pengebytting" eller at man bare avtaler verdien og så gir man til egne barn. Det er ganske vanlig i vår slekt. Jeg skjønner også at man ønsker byttelapper på klær hvis det er mulig.
Det jeg imidlertid hadde hatt problemer med i HI sitt tilfelle hvis det faktisk ble sagt slik det står, er den utakknemligheten som uttrykkes. At det bare er penger som er akseptabelt og at det MÅ være byttelapper på klær. Det er noe helt annet enn å ønske seg penger primært og å ønske byttemulighet der det går. Det gjør det umulig for den som skal kjøpe gaven å gi noe man kanskje har kjøpt for lenge siden, det gjør det umulig å kjøpe på salg og det krever at man bruker en gitt pengesum uansett hvor god eller dårlig råd man har det året.
Å forvente at alle setter pris på oppdragelsesforsøk innpakket i julepapir tror jeg ikke man bør. Man kan gi bøker til hun som hater å lese fordi man mener at hun burde lære å like det, men da kan man ikke akkurat forvente at hun jubler. Den som gir gaver bestemer jo likevel selv.
Vanskelig, men er dette veldig nær familie? Fordi jeg synes 500,- høres så mye ut? Bytte penger? Det hadde nok ikke jeg giddet. Kjøper man ikke noe man tenker den andre kan bli glad for og håper på det beste? Til syvende og sist er det tanken som teller. Byttlapp følger jo automatisk med der det er naturlig, på klær, cd og dvder feks. (jeg ville forøvrig aldri funnet på å kjøpe klær, annet enn til unger fordi det er så individuelt med størrelser og smak).
Underlig å skulle forlange hos gavegiveren hva man skal få. Jeg har en venninne som sender meg ønskeliste hvert år i september, mest for gøy, men også for å gi en pekepinn på hva hun trenger. Det er høvelig med en liste, men jeg passer alltid på å kjøpe noe annet i tillegg til noe på ønskelisten. Det skal være et moment av overraskelse i gaveåpning, syns jeg. Så får det heller være at hun ikke opprinnelig ønsket seg det. Enten så liker hun det hun får og blir glad eller så holder hun kjeft, smiler og er glad og forhåpningsfull til neste år.
Gaveåpning skal ikke være en sånn matematisk og komplisert greie. Det skal være hyggelig for både giver og mottaker. Det er ikke meningen at julegavene skal oppfylle mottakers behov for nye klær eller oppdragelse. Det skal være kos, glede og overraskelser.
Jeg har forresten en annen venninne som hatet å lage mat, men som allikevel fikk kokebøker i julegaver hvert eneste år hos sin kjære svigermor. Svigermor mente det muligens godt. Sønn og barnebarn trenger jo skikkelig middagsmat, men særlig hyggelig for venninnen min var det nok ikke. :knegg:
Vi både bytter penger og tilbyr oss å kjøpe gaver for andre.
Vi kjøper gaver fra svigers til barna for å unngå bytterushet i romjulen, de klarer ikke å lese en ønskeliste. (Et DS-spill er ikke et hvilket som helst spill, i alle fall ikke et de allerede har. Og selv om barnet er 12 år og ønsker seg klær er det ikke det samme som at jentungen på 174 cm kan gå i klær i str. 152 fra HM.)
Vi voksne bytter penger. Svigers synest det er greit å gi oss penger "for de vet ikke hva vi vil ha eller hva vi trenger og da kan vi kjøpe oss det vi vil ha". Vel, det vet ikke vi ang. dem heller (og de svarer selvsagt at de har alt de trenger når vi spør hva de ønsker seg), så vi følger deres eksempel og gir penger, slik at "de kan kjøpe seg det de trenger og vil ha". Enkelt - penkelt. :snill:
(Og hadde det vært opp til meg hadde vi selvsagt ikke byttet penger, men sluttet med hele gavekjøret mellom oss voksne.)
Enig. Jeg foreslo dette for flere involverte en gang, men da ble det ramaskrik fra både den ene og den andre: Hvordan kunne jeg foreslå å ødelegge all julekosen?!? :eek: Så gledesdreperen meg fortsetter å kjøpe gaver til både liten og stor, men jeg legger ikke kontanter under treet, altså, det synes jeg er ukoselig. Jeg gir gjerne penger til bursdager og ellers, men til jul synes jeg det må være litt ekstra.
Vi skriver ønskelister. Genialt, så lager vi fb-grupper og krysser ut. med tanke på at to av de håpefulle også har bursdag i desember så funker dette veldig bra. Her er min liste som ble distribuert i år:
-brunt "lammeskinn" (Europris funkar fint)
-rundt sink lysehus
-sjal og lue i brunt eller svart
-Body Shop dusj,oljer ol. helst med coconut eller spa serien
-Tigi hårprodukter
-flossete kvitt teppe til spisestua
-d&g light blue parfyme
-ferjekort
-peace-smykke
-treningsklær (topp og bukse)
Alt dette er jo ting jeg likevell hadde kjøpt meg, så jeg sparer det egentlig til ønskelisten og så kjøper jeg det jeg trenger etter jul.Tilsvarende lister bruker besten,mamma,onkel,brødrene mine, eldste datter og mine to små og meg. Det er jo så mye enklere å kjøpe gaver da.
Jeg er enig med Meissa. Jeg koser meg med både å handle gaver, pakke dem inn, og selv å motta julegaver. Jeg har rensket listen min for "pliktgaver", og de som er igjen, er valgt med omhu. Fordi jeg ønsker å gi en hilsen til akkurat de personene. I min familie har vi ikke operert med ønskelister. Selvfølgelig kommer det spørsmål om hva barna ønsker seg, eller trenger. Da gir jeg forslag, både til både klær, leker og andre ting. Og i ulike prisklasser, slik at den som spør skal oppfatte at vi ikke forventer noe i forhold til størrelse eller pris. Når jeg handler, prøver jeg finne noe som kan glede, ut ifra hvordan jeg kjenner mottakeren. Å få høre i ettertid at gaven falt i smak, er selvfølgelig ekstra hyggelig. Likeså, dersom jeg mottar gaver som treffer så godt, at det viser at giver har brukt sin oppmerksomhet og kunnskap om meg til å finne akkurat dette.
I min manns familie er det litt anderledes. Vi får gjerne spørsmål midt i sommerferien om hva vi ønsker oss. Jeg får nesten inntrykk av at det for enkelte er mer et styr de vil ha ut av verden snarest mulig. Samtidig mottar vi detaljerte ønskelister på hver enkelt person, med produksjonsnummer og hylleplass (det er ikke fleip) på ulike ting. Oftest i samme prisklasse. For meg blir dette for foretningsmessig. Samtidig vet vi jo at vi ikke kan bomme på tingene. De er ønsket, og vil komme til nytte.
Men gleden og magien ved gavene forsvinner. Og da forsvinner liksom noe av hensikten også.
Men så tenker jeg at så lenge jeg holder på magien, kosen og gleden ved selve julegavene, så kan jeg også glede meg over at andre setter pris på tingene de får. For jeg vet jo at de gjør det.
Vi er ulike, og ser ulikt på det. Og gleder oss over det på forskjellig vis :).
:gave:
Denne må jeg tipse mannen min om, som er av typen som nesten ikke tør å si til folk hva han ønsker seg av redsel for å motta feil type vare (han er opphengt i duppedingser og forbrukertester).
Hvis vi skal begynne å bytte penger så kommer jeg ganske raskt til å foreslå at vi kutter ut hele gavegreiene. Min pappa på 82 år gir penger til oss sånn at vi skal kjøpe gaver til barnebarna, han har ofte et ønske om hva vi skal kjøpe, og det følger vi. Vi får også en pengesum som skal gå til gave til oss (meg og mannen) og han har ofte noen ideer om hva det skal være - og så finner vi noe som vi liker innenfor det han ønsker å gi oss. Det syns jeg er helt greit.
Men om jeg skal gi tre hundre kroner til søstra mi, og så gir hun tre hundre kroner tilbake - da slutter jeg med julegaver. Det samme gjelder tantebarna. Jeg har full forståelse for at de ønsker seg penger, men de må faktisk akseptere at jeg sjelden og aldri gir penger i julegave. Å gi penger er ikke et alternativ - de får gave, fortrinnsvis noe de kan komme til å like, og alltid ting som kan byttes. Jeg er heller ikke interessert i å gi søstrene mine en sum penger som de skal bruke til å kjøpe gaver til ungene sine fra tante og onkel - og jeg er minst like lite interessert i å fly rundt i butikkene for å kjøpe gaver til mine egne unger fra tanter og onkler. For meg forsvinner hele vitsen med å gi gaver til noen bort, og jeg kommer til å foreslå at vi slutter å gi gaver. Jeg har gjort det unntaksvis - sånn som til barnebursdagen nå så var den ene onkelen bortreist og spurte om vi kunne kjøpe noe fra han så fikk vi penger etterpå - det er helt greit, men det er ikke greit som noen fast ordning.
Jeg har fått ønskeliste med produktnummer hos CO fra min bror. Men altså, det var jo ei liste med mange ting, så det ble jo ikke en bestillingsliste heller da, bare noen forslag, og siden søstra er teknisk ubrukelig, var det greit å forklare med nummer hva han mente :)
Jeg kjøper noen av gavene til ungene fra andre, farmor gir oss penger til å kjøpe for, og har i stor grad styrt store deler av gaven fra mine foreldre (de har dessuten allerede fått det. Man trenger nemlig ulltøyet før jul også. Ungene er små, og setter pris på "restgaven" som ligger under treet også, uten å vite at den er billig fordi de fikk mesteparten av pengene i ulltøy)
Jeg synes det er hakket mindre kjekt at jeg også skal kjøpe VÅRE julegaver fra farmor, og i stor grad er bedt om skaffe, eller spesifisere, gaven fra mine foreldre, i den grad at jeg nok med 99% sikkerhet vet hva som ligger der også. Men det er nok av gaver under treet som jeg ikke vet hva som er i, så det er greit. Så skal jeg jobbe litt med å få min mor til å skjønne at selv om jeg er voksen, og gjerne vil ha gaver jeg ønsker meg og setter pris på, så vil jeg gjerne likevel slippe å få tilsendt linker med beskjed om å se på side ditt og datt for å se om dette er aktuelt.
Jeg synes det er helt greit. Jeg kjøper noe til min mor og min lillesøster for vi har bare oss. På mannen sin side er det en stor familie og alle får nok gaver allikevel. Jeg skal lage drops som jeg sender ved julebrevene med bilder av ungene.
Også får vi gaver til jentene våre, og på julaften ringer vi rundt og takker hver enkelt.
Jeg har noen venninner som vi deler julegaver med, også kjøper vi innad i kjernefamilien. Det blir nok gaver, syns jeg, men jeg ser på gavene til ungene som litt mine gaver også. :knegg:
Hadde vi skulle ha kjøpt til tanter, onkler, besteforeldre, oldeforeldre og søsken hadde julen blitt en dyr opplevelse og egentlig ganske vanskelig for oss.
Jeg ga geit til faren min et år. Året etter fikk jeg en fyldig ønskeliste med en rekke ønsker det var greit å innfri. Så det hadde faktisk flere positive effekter.
Jeg er veldig sjelden (aldri?) skarp mor svogere/svigerinner, men om noen av dem hadde fortalt meg hva jeg "måtte" gi til barna deres til jul så tror jeg de automatisk hadde fått et skarpt svar tilbake. Det er en fjern tanke, dog, så jeg kan ikke se for meg at jeg skulle havne i en lignende situasjon.
Jeg er veldig på linje med Meissa. Gaver skal være glede og overraskelse - ikke et kost-nytte prosjekt. Og ihvertfall ikke hos familier som har det aller nødvendigste, noe som gjelder storparten av norske familier.
Hva jeg hadde gjort i din situasjon? Jeg vet ikke helt, men jeg hadde nok fint kjøpt gave utenfor de gitte rammene, bestemt av mottaker, om jeg fant gaver som jeg visste barna ville bli glad for.
Jeg ga også geit til noen et år - litt fordi jeg "syntes de fortjente det" (de er av typen som har det meste og likevel alltid ønsker seg penger, også til jul) - og litt fordi jeg syntes det var et godt formål. Mottakeren ble fornærmet, og det hele ble litt pinlig. Jeg kommer aldri mer til å gi geit på trass.
Jeg har ønsket meg geit, men jeg gir ikke geit til folk som ikke har ytret ønske om det. Det er på en måte ikke opp til meg å avgjøre hvem som har nok ting og hvem som ikke har det. Sånn sett har vi vel alle det vi trenger, inkludert barna våre, og burde fått geiter hele hurven.
Fine greier :knegg:. Litt i samme klasse som da jeg fikk ørepropper i julekalenderen min. Én propp i hver luke. Snille, omtenksomme mannen min - jeg bruker jo ørepropper når han snorker, må vite. :blinke:
(Og tro det eller ei; det finnes ennå en god del romantikk igjen i ekteskapet vårt.)
Jeg synes man bør presentere "ønskelisten" sin på en høflig og vennlig måte, men ellers synes jeg konkrete lister er helt brillefint... Og man kan jo ta litt ansvar selv for å beholde "overraskelsesmomentet" med pakkene ved å ha såpass fyldige lister (litt mer enn penger eller den tingen )at det er litt å velge imellom.
(Jeg kan ikke fordra at ungene får masse ræl som jeg har gitt beskjed om at vi har nok av... Men igjen; man kan godt presentere ønsker- og anti-ønsker på spiselig måte... )
Jeg får ofte spørsmål om å kjøpe gave på vegne av svigers til ungene. Det synes jeg er veldig greit. Da avtaler vi hva som skal kjøpes, det er mye bedre utvalg her enn der de bor, og de sparer flere hundre kroner i porto. I tillegg til at jeg har kontroll på at det blir riktig i forhold til ungenes ønsker.
Jeg har ikke noe i mot å være litt praktisk i forhold til gavene, og jeg synes det er stor forskjell på det og på pengebytting. (Svigermor får definitivt ikke penger for å kjøpe fra oss til svigerfar. :humre: )
Jeg er av særingene som synes at penger er helt greit. Muligens fordi jeg som barn elsket pengegaver selv, jeg fikk veldig lite av både klær og penger hjemme, og hadde reell nytte av pengegaver nokså tidlig. Barna mine får sjelden dyre gaver av noen, men vi har stor familie, og det blir mye småpakker fra folk som ikke aner klesstørrelser eller interesser. Strømpebukser kjøpt på en annen kant av landet, i helt feil størrelse og så videre. Jeg mener ikke at alle gaver skal være skreddersydd til deres ønsker, misforstå meg rett, men tenk så herlig om de kunne ha kjøpt seg nye skøyter i romjula eller noe.
Jeg har mine egne sære prinsipper da. :humre: Jeg kjøper ikke barbie nr 67 til noen, leke nr 546 til et barn med overfylt rom, og jeg nektet lenge å kjøpe øredobber til de små tantebarna mine. (Som ikke er så små lenger.) Dessuten har det blitt mye bøker til en familie som er... kremt... ikke de mest opplyste i verden.
Det burde det jo ikke være. Og selv bruker jeg ikke julehøytideligheten som en anledning til å oppdra noen. Jeg gir slike typer gaver til folk jeg vet blir veldig glade for det.
Når det er sagt, tror jeg nesten jeg ville kjent på trass, og ønsket om å gi en ny geit neste år, om en normalt bemidlet, voksen person hadde blitt fornærmet over å få en slik gave. Jeg synes det er supergrelt.
Det er rart å bli fornærmet, (å vise det i alle fall) men det er jaggu rarere å fortsette å gi geiter og griser til folk som ikke setter pris på det. "Joda, onkel Per, du har jo alt, du har nok konfektesker og driller nå, jeg gir deg en geit i år igjen- selv om du ikke liker å få det." :gal:
Det er tanken som teller, sies det, men i slike tilfeller kan man jammen begynne å lure på hvilke tanker giveren har også.
Joa.
Men, likevel - du kan vel kjenne deg igjen i en litt trassig følelse om ikke annet?
(For the record - selv har jeg ikke git noen geit, og heller ikke vært i den situasjonen at jeg seriøst har vurdert en trassegeit.)
I år gir jeg både/og til foreldre/svigerforeldre: bøker de har ønsket seg og en veldedighetsgave. Det føler eg meg sikker på at de blir veldig glade for.
Vi kutta å kjøpe julegave til mannens søster fordi vi endte opp med å bytte 500 lapp. Og det var litt meningsløst. Så nå kjøper vi kun til barna.
Vi søstrene kjøper til hverandre, men mannfolka/svogerene får ikke.
Svigers bruker føre over penger av og til, sånn at vi kan kjøpe for de til våre barn, og det er helt ok. I tillegg får vi som regel pengegave av de, fordi de synes det er vanskelig å kjøpe til oss voksne + at de bor et stykke unna. Men da passer vi alltid på å kjøpe noe konkret for de pengene, og si ifra hva vi har kjøpt.
Du har rett i det. :knegg: Vi får gjerne strømpebukser da. Men det er synd om de er kjøpt på en lokal butikk i nord-norge og er altfor små. Vi har gitt dem videre, barnehagen vil gjerne ha skiftetøy til utlån. (Så har man litt bedre samvittighet den dagen poden hadde tom skiftekurv og måtte låne noe.. :rødme:)
Det passer jo bra, for geiter er jo generelt ganske trassige. :nemlig: Kjip høne til jul synes jeg imidlertid er litt verre. Skjønt for noen er vel kjip høne bedre enn ingen høne. :nemlig:
De som har alt og ikke ønsker seg noe har likevel historikk på å ikke være fan av dyr, agenten. Jeg syns du skal kjøpe en duk til dem jeg. I rokokkomønster.
:lol:
Eller en skål! (Svigemor har jobbet på Glassmagasinet i hele sitt liv og har 608 skåler.)
Mannen kom på at spekepølser i alle varianter m/kniv og skjærefjøl var en lur ting, de selger slikt på senteret her vi bor. Så i år blir det pølser, kniv og en geit. Og kanskje en skål, sånn for å være ekstra slem.
Den gangen jeg ble gift fikk jeg en blomstervase. I fasettskåret glass med stett i bladgull formet som en blomsterranke med et lite krystall hengende og dingle i det ene bladet. Det er den gaven som har fått meg til å le mest noensinne. :humre:
Jeg har ei tante som virkelig kan å gi julegaver. Hun raider julemesser og loppemarkeder og drar med seg kupp hjem helt uten å tenke på hvem som evt skal motta disse skattene. Da vi var små var det alltid stor skuffelse å pakke opp gaver fra henne, etterhvert som vi vokste opp ble det kveldens høydepunkt. Som den gangen jeg pakket opp en dorullholder til å ha på veggen, stygg som fy, i en alder av 14 år.
Ellers er det jo et dilemma å finne julegaver til folk som bare ønsker seg penger. Det er jo egentlig ikke noe galt i å ønske seg penger, men det er noe i meg som stritter litt i mot å la det bli en griskhetsfest - jeg har lyst til at det skal være glede i gaven jeg gir. Penger er liksom så upersonlig.
Når det er sagt, har faktisk både vi og barna sagt til svigers/besteforeldre at vi ønsker oss penger i år. Dette er penger som skal brukes til en USA-tur. Vi voksne ønsker oss penger til billett, barna ønsker seg lommepenger. Det vil ikke svigers gi, de vil gi en gave. Vi ønsker oss ingenting, vi har selv kjøpt oss det vi trenger. Så da betyr det at vi nok en gang får en dyr ting vi ikke har bruk for. Jeg gleder meg til julaften. :snill:
Til besteforeldre som faktisk setter pris på den typen gaver, så har Redd Barna en fin en. "En bestemor til barnebarna". Det er penger som går til besteforeldre som har måttet ta ansvar for barn som er blitt foreldreløse, som oftest pga Aids.
Jeg tror kanskje jeg har diskutert dette før her på FP - jo det var i forbindelse med overdreven bytting av gaver (eller hva jeg oppfatter som overdreven bytting av gaver - det er ikke sikkert at det objektivt sett er det, selvfølgelig) - men jeg synes det er noe både trist og kjipt over å bli irritert eller misfornøyd over gaver. Det være seg en geit når man helst vil ha krystallglass eller en vase man ikke liker når man helst ønsker seg penger til noe. Eller hjemmelaget når man foretrekker kjøpt - eller kjøpt når man foretrekker hjemmelaget. Eller for smått eller for stort, også går det ikke an å bytte.
Jeg tenker om gaver som jeg tenker om hjelp med barna fra besteforeldre - hyggelig om det går ens egen vei (enten det gjelder oppofrende besteforeldre eller en gave som er midt i blinken), men det er ingen selvfølge. Ingenting en kan ta for gitt.
Nå synser jeg vilt, men kan det være sånn at mange kanaliserer i overkant mye følelser inn i gavene? Jeg synes gaver er koselig, men jeg tenker at det er viktig for egen sjelefred å ikke la gaveutvekslingen bli så emsjonelt ladet. Om man har det man trenger, så kan man skape rom for å sette pris på at man fikk en gave selv om gaven ikke falt i smak. Og kanskje er besteforeldres behov for å gi en gave like viktig som en families behov for penger til en tur, f.eks?
For mine foreldre er det viktig å gi flere gaver og for svigers er det viktig å gi praktiske gaver. Vi skreddersyr ønskelistene fra barna ved å kombinere barnas ønsker/behov med besteforeldrene ønsker, og så langt har det fungert fint.
Alle må selvfølgelig finne sin form, men jeg kjenner at det stritter litt inni meg når jeg tenker på at det muligens hersker endel skjult (og kanskje mindre skjult, jfr. geitegaven :humre: ) misnøye i de tusen hjem på julaften, når vi som land vasser i overflod.
Zöe, du sa det. Jeg er helt enig. Det er nok et overskuddsfenomen at vi kan koste på oss å være så kravstore og utakknemlige for gavene vi får. Dessverre.
Vi har en diskusjon på det hos oss nå - hvor lenge man kjøper gaver. Min søster mener at man får gaver til man er konfirmert - men hun har selv barn som er over konfirmasjonsalder som jeg har lyst å kjøpe gave til.
En ting man bør tenke gjennom når man gir gaver lenge til nevøer og nieser hvis man selv har yngre barn, er at man på et vis binder mottakerens foreldre til å følge på. De kan ende med å føle seg moralsk forpliktet til å gi til store nevøer og nieser etter at de selv har egne barnebarn å gi til. Det er ikke sikkert det er et problem, det kommer an på familien, men det er greit å tenke gjennom.
Dette er vanskelig. Jeg synes det er koselig å gi nieser og nevøer julegaver selv om de er langt over konfirmasjonsalder. Barna til mine søsken er det ikke problemer med, for jeg og søsknene mine tenker nok likt der.
Men jeg har svigersøstre som nok gjerne vil avslutte gavehandelen ved konfirmasjonsalder. Da har vi bare blitt enige om å gjøre det.
Så i år ønsket en av mine nieser seg hjemmstrikkede strømper til jul. Moren strikker ikke selv, og for meg er det ingen problem. Moren/min svigersøster fikk nok litt panikk med det samme, og begynte å snakke om min eldste datter (på 16) og at hun da måtte kjøpe gave til henne.
Men jeg tror jeg klarte å overbeviste henne om at det ikke er nødvendig. Jeg strikker for å kose meg, og vil gjerne få lov til det i år.
Og til neste år blir det bare min nieses lille datter som får gave. For hun er akkurat begynt i barnehage. Og det er lenge til hun skal konfirmeres :)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
