Det er antageligvis helt fjernt å hisse seg opp over dette, men vi var altså på besøk hos heltens besteforeldre nettopp. Og rett før vi skulle gå, slipper helten bomben om at vi har meldt oss ut av statskirken. Det ble helt stille, før de ville vite hvorfor i all verden vi hadde gjort det. Vi endte opp i en diskusjon om skapelse, homofili og pedofili (jada, de to ble sidestilt :rolleyes: ) og de kunne bare ikke for sitt liv forstå at det gikk an å ikke tro på gud. (Tro meg - det går helt fint)
Men det som provoserte meg mest, var at de til slutt satt og syntes synd på meg! Fordi jeg hadde "mistet min gudstro" (som i følge dem var det eneste naturlige). Damen satt og skakket på hodet, smilte litt trist og sa "stakkars deg."
Er det synd på mennesker som ikke tror på gud? En kristen gud, vel å merke.
Jeg syns mer synd på de som tror, om det nå er slik at vi må synes synd på noen. Men egentlig så bryr jeg meg ikke. Jeg har det ganske bra som utroende.
Det er jo ofte sånn at de som tror på noe som de mener er godt, kanskje syns litt synd på de som ikke skal få oppleve dette gode. På samme måte som mange ikketroende syns synd på troende fordi de kaster bort tid og energi på 'tull'.
Og jeg mener at begge disse typer mennesker har en forkastelig innstilling. Det handler om å se litt bortenfor sin egen nesetipp og fatte at andre kan finne mening i noe en selv ikke kan. Snevert er det! Kardemommeloven er en helt fantastisk lov, spør du meg. Så lenge en ikke plager andre, kan en få lov til å tro på akkurat hva man vil, spør du meg. Nisser, dverger, engler eller hattifnatter.
Jeg kan godt finne på å synes synd på mange, jeg. Ikke de som tror eller de som ikke tror. Men f.eks. de som tror på spådamer, engler, hattifnatter; de som ikke leser bøker, de som ikke interesserer seg for musikk, osv. Listen er lang og omfattende.
Jeg er ikke religiøs og har det svært godt. Jeg kjenner flere religiøse som har det like godt som meg, og jeg synes ikke synd på dem i det hele tatt.
Selv om jeg anser meg som en over gjennomsnittet tolerant person, har tanken slått meg - det du skriver her. At det i verden er svært mange som bruker tid på å tilrettelegge livet etter sin tro, og som bruker mye tid og energi på noe som faktisk ikke eksisterer. (For svært mange tar feil, det kan det ikke være noen tvil om, uansett om vi snakker om kristne, hinduister eller ateister.) Men å strekke tankene mine til å synes synd på, det gjør jeg ikke. Jeg forstår at troen betyr mye for folk, og gir mye.
Safran, jeg synes aller mest synd på folk som heltens besteforeldre. Det må være tungt og slitsomt å være så lite romslig.
Hvorfor syns du synd på dem? Greit nok, de som ikke interesserer seg for musikk eller litteratur går jo glipp av noe du (og jeg) mener er verdifullt. Men hva om de ikke syns det? Og hva om engler gir noen en mening med livet? Er det ikke litt nedlatende å mene at det er synd på dem som har det helt fint med englene sine?
Ja, det kan jeg jo være enig i. De er ikke mye romslige, og jeg syns faktisk jeg (som ikke engang tror på gud!) er mer menneskevennlig enn dem. Men det turte jeg jo ikke si, selvsagt. De har gamle, skrøpelige hjerter. :knegg:
Nei, jeg mener det ikke nedlatende, egentlig. Jeg synes bare synd på dem fordi dette er ting som engasjerer meg så veldig mye, og da kan jeg ikke helt skjønne hvordan man greier seg uten (eller med). Det er sikkert ikke noe annet enn "sportsidioter" som ikke kan begripe hvordan noen ikke kan være interessert i idrett, eller mennesker som er interessert i mat som ikke kan skjønne andre som synes TORO og Findus er toppen av matkunst. Det trenger ikke alltid være noe nedlatende ved det, det er bare det at man ikke kan sette seg inn i den andres situasjon.
Jeg synes ikke det er synd på meg for at jeg ikke er religiøs, og jeg synes ikke synd på folk for at de er religiøse (med mindre de selv opplever det som vanskelig, selvsagt, men da er det vanskene jeg synes synd på dem for). Jeg kan derimot, som Olympia, føle at det er synd på folk som har det jeg opplever som en forstokket og begrenset/begrensende forståelse for det jeg opplever som viktig kultur. (Om det er nedlatende eller ikke, er forsåvidt irrelevant for hva jeg føler om saken.) Jeg synes synd på dem fordi det høres fryktelig ut for meg om jeg skulle mistet den evnen/interessen selv, fordi den er så viktig for meg. Det er ikke "viktig" for meg å ikke være religiøs, og tanken på å være religiøs står ikke for meg som skremmende på noen måte, eller "verre" enn slik min verden er nå. Bare ganske annerledes. (Litt fjern sammenligning, kanskje, men: jeg synes ikke synd på folk som er homofile, selv om jeg selv er lykkelig heterofil, mens jeg synes synd på folk som ikke har interesse for sex i det hele tatt, for det synes jeg høres trist ut.)
Jeg synes ikke det er noe å ta på vei for reaksjonen du fikk. Klart de tar litt på vei om de føler du har forkastet troen din! (Nå vet jeg jo ikke om du noen gang har trodd heller) - For dem er det jo, som Olympia sier; det viktigste og beste - og de ønsker jo at alle skal tro på det samme. Det er selvfølgelig en utopi, men likevel.
Selv tror jeg på Gud, men har ingen problemer med å forstå at andre ikke gjør det - Jeg tviler like mye som jeg tror, tross alt.
Jeg blir alltid like forundret når noen forteller andre at de reagerer feil. For det er faktisk det du gjør. DU syns ikke det er noe på ta på vei for. JEG syns det er krenkende og nedlatende å møte deres reaksjon på min manglende tro. Jeg har opplevd mye fælt i guds navn, og det blir helt feil for meg å tro på en gud som tillater slikt. Jeg har aldri hatt noen tro, den ble tvunget på meg.
Hadde ingen intensjoner om å mene at du reagerer feil - en reakjson er en reaksjon. Det jeg forsøkte å si var vel heller det at det å fortelle i nær familie at man har tatt et klart standpunkt mot deres tro hsom oftest fører til reaksjoner. Å utbasunere det til deg var kanskje unødvendig, men selv om de ikke hadde gjort det, så har du jo endt opp som diskusjonstema...
Men jeg regner med at du ikke ble overrasket over reaksjonen du fikk heller?
Jeg syns det er synd på folk som overhodet ikke klarer å respektere andre menneskers valg av lisvssyn, jeg -
det være seg en religion eller mangel på religion. :nemlig:
Ikke jeg heller. Men helten poppet det ut, helt uten forvarsel, egentlig. Det plager ikke ham hva andre syns om slikt, og han blir heller aldri fornærmet. TOTALT ulik meg. :knegg:
Det er selvsagt helt greit at du spør, og jeg tror ikke de hadde syntes det var ille, så lenge jeg hadde en tro på gud. De spurte nemlig om det, formulerte seg omtrent slik: Men du tror vel på en gud? En høyere makt? Dette var etter at jeg hadde sagt at jeg ikke var kristen, og ikke trodde på gud.
Å?...Nå er jeg trøtt, for da ble det hele veldig komisk - og da er det ikke så rart at du ble overrasket over deres reaksjon....Nesten så det er litt synd på dem som faktisk tror på Gud og ikke har greid å fortelle det til noen - før det viser seg at de synes synd på dem som ikke tror :fnise: går og legger seg
Jeg kan ha forståelse for at noen tenker at det er synd andre går glipp av noe som man selv oppfatter som verdifullt og viktig. Rett og slett fordi de ønsker at også andre skal få oppleve "det beste".
Men det er en verden av forskjell på det og å være fordomsfull og nedlatende.
Jeg synes at folk skal få ha sin religion og ikketro for seg selv, uten at andre må prakke på deg med sin bedrevitenskap.
Tanten min er prest, og onkel er troende. Mamma er oppdratt med et kristent syn, men synes mye er overdrevent. Jeg er en ikke-troende, og oppdratt til å dra egne konklusjoner. Tanten min aksepterer dette fullstendig, og vi deler ulike syn på livet uten å måtte preke om hvem som lever best. Hun synes faktisk at det er spennende at ikke alle er like, og støtter bl.a de homofile helt ut.
Men for å gi et eksempel;
Min mor så seg lei av Jehovas vitner forleden, ikke at hun ikke aksepterer deres tro, men måten de absolutt skal frelse andre på.
Vel, de ringte på og hun spurte pent om de ikke var Jehovas? Joda, de kom for å frelse, gi fra seg bøker og alt det vanlige som Jehovas gjør. Så utbrøt min mor; "Nei, vi er ikke interesserte. Vi er nemlig muslimer."
Det funket faktisk. De pakket sakene sine og gikk. Mistet helt munn og mæle.
Jeg tror ikke de helt visste hvordan de skulle kunne omvende en muslim. Hadde hun sagt at hun var kristen, vet jeg de aldri hadde gitt seg.
Jeg er ikke kristen, og har vel egentlig ingen tro. Men om jeg MÅTTE velge en religion og forholde meg til, så hadde jeg valgt Wicca/Paganisme. Jeg har, uten å være bevist på det, fulgt deres "regler" så og si hele mitt liv. Jeg tror på det gode og onde i mennesket, på vår makt over naturen, og dens makt over oss. I mine øyne er djevelen et bilde på det onde i oss, og ikke en egen "person". Noen Gud har jeg ikke, men i Wicca er det månen og solen som er guden og gudinnen. (Se bare hvilken kraft de har på jorden.)
Jeg syns ikke synd på de som ikke tror, og jeg synes heller ikke synd på de som gjør det.
Da jeg var yngre ønsket jeg meget sterkt å "høre til" et sted, så jeg utforsket diverse religioner, menigheter og trosretninger, men ingen stemte for meg. Bortsett fra Wicca. (Det går an å være ikke-praktiserende der også. ;) ) Jeg klarte bare ikke tro på Gud, selv om jeg gjerne ville. På en måte er jeg litt misunnelig på min kristne venninne. Jeg ser hvilken støtte hun har i sin tro, og jeg ser at det er en stor trøst for henne, et fast holdepunkt i livet. Men jeg klarer bare ikke tro selv. Men det er da ikke synd på meg?
Siden jeg ikke er religiøs, kan det på noen måte være slik at jeg faktisk HAR gått glipp av noe? Det finner jeg vel aldri ut. For meg er religion særdeles uforståelige greier.
Men mennesker kan behandle hverandre bedre uavhengig av religion mener jeg.
Mine besteforeldre mente at man kom til helvete av ulike grunner. Som 5-åring tenkte jeg at det var synd på dem. For de dømte og var slemme mot andre, syntes jeg. Og da trodde jeg at de kom til helvete fordi de ikke gjorde som det stod i bibelen at man skulle gjøre. Eller ikke gjøre.
Ja, jeg leste den som 5-åring, og var oppriktig fortvilet over at mine besteforeldre helt sikkert kom til å havne i helvete. :nemlig:
Det er en aldri så liten mulighet for at de som kom på besøk hadde hørt den før, og koblet sammen utsagnet med hvem de snakket med, samt muligens kroppspråk osv. Det er altså mulig at de rett og slett innså at her var det ingen mulighet, og heller gikk videre...
Min svigerfar er Jehovas Vitne, og en av verdens hyggeligste og mest interessante menn. Han har omvendt fler muslimer enn kristne...
I mine øyne generaliserer du her, og med din bakgrunn burde man kunne forvente bedre enn det...
Safran: Stakkars deg. Svigerfamilien din er et "interessant" studium...
Jeg har akkurat fått beskjed av en 11-års gammel pike at om jeg ikke gifter meg innen 3 uker går det lukt til helvete med meg, sambo og barna...
Det blir litt vanskeligt for meg å argumentere religion med ett barn, når hun tror at jeg helt sikkert kommer til helvete, mens jeg er av en litt annen oppfatning.
Når barn begynner å snakke om Satan synes jeg foreldrene har valgt feil fokus. Jeg har kanskje en "kvasikristendom", for jeg fokuserer på det gode, kjærligheten, omsorgen - altså de samme verdier som folk flest har, bare at jeg legger det i en Gud.
Det finnes jo noen som er overbevist om at det finnes bare en sannhet (som regel det de selv tror på). Og da tar rett og slett alle andre tar feil - det finnes ingen andre måter å tro og leve på. I en slik verden er det ikke rom for å akseptere at vi er alle forskjellige og slikt. Og hvis man ser slik på det - så vil nok dine besteforeldre mene at dere nå har sagt neitakk til et evig liv i himmelen, og da er det kanskje litt synd på deg?
Men for den som har toleranse for andres meninger som grunnsyn, så blir man helt satt ut når man hører argumentene fra disse "eneste sannhet" folkene... Jeg synes det er trist at når folk så til de grader viser fordommene sine, men det er nesten umulig å argumentere mot folk som er HELT overbevist om at deres sannhet er den eneste.
At svigerforeldre kanskje synes det er litt trist at dere ikke deler et av deres grunnsyn på livet, er ikke så rart, og fullstendig forståelig.
Det jeg har problemer med å takle, er den "ovenfra-og-ned"holdningen med å smile litt og si "stakkars deg". Den holdningen har jeg selv erfart av mennesker som tror fordi det er riktig å tro, og fordi det er det de har blitt opdratt med og aldri har tenkt selv. Mennesker som faktisk TROR for troens skyld, fordi det er et valg de har tatt, har etter min erfaring større forståelse for at andre selv kan tenke, og velge på egenhånd.
At man kan føle at andre går glipp av noe med å ikke tro, ser jeg ikke noe galt i. Men en nedlatende holdning i forhold til det, er noe helt annet.
Regner med at Safran sendte avgårde noen sviende, mentale rødprikker. :knegg:
Jeg orker ikke å bruke energi på å synes synd på folks tro/manglende tro. Det finnes så mange andre, viktigere grunner til å synes synd på endel medmennesker.
Selv er jeg er utmeldt av statskirken og har ikke døpt ungene. For meg har ikke tro og statskirke (eller noe annet kirkesamfunn for den saks skyld) noe med hverandre å gjøre. For meg er religion en personlig ting. Det er et forhold mellom den som tror og det man tror på. Jeg fikk faktisk min strengt kristne farmor til å akseptere mine valg ved å argumentere med at mine kristne verdier og evt. barnetro ikke har noe med om man er medlem i et trossamfunn eller ikke.
Man kan fint være troende uten å være medlem i noe trossamfunn. Jeg støtter de som sier at så lenge man ikke plager andre kan man tro det man vil for meg. Det handler om å respektere andres valg. Man kan fint diskutere og være uenig om mangt. Jeg og min farmor var stadig uenige i trosspørsmål, men jeg opplevde at hun uansett resepekterte meg. Andre i familien "jattet" med henne, mens jeg var mye mer kritisk. Vet at hun satt pris på det og at det var med på å utvikle hennes egen tro også. :)
Jeg synes ikke synd på noen fordi de har eller ikke har en tro.
Enhver gjør sine valg utfra eget ståsted, og jeg synes også at tro og tvil er spørsmål som det ikke passer seg å dra frem i alle situasjoner.
Jeg ser ikke noe poeng i å markere overfor mine besteforeldre eller andre at jeg har et annet syn enn dem på dette, dersom det ikke var tema i forhold til
feks barnedåp, bryllup eller konfirmasjon - som ville vært et valg for oss og ikke den øvrige familie.
Jeg kan forstå at de synes det er synd, tragisk o.l. siden de tror. De ønsker jo det beste for sine nærmeste og at de skal være sammen i himmelen selvfølgelig.
For å nevne et teit, men litt lignende eksempel. Jeg er så godt som vegetarianer, og får utrolig mye pes for det. Å så synd, du går glipp av alt det gode!
Men jeg synes derimot synd på andre som ikke kan være så åpne, tolerante og respektfulle at man godtar at andre tar andre valg enn man selv gjør.
Selv om jeg er ikke troende ville det ikke falle meg inn synes synd på andre som tror, selv om jeg ikke er veggis synes jeg ikke synd på de som er osv.
:knegg: Jeg prøvde så hardt jeg kunne å la være å si noe som kunne provosere altfor mye, og jeg måtte bite meg hardt i tungen for ikke å gi respons på kommentarer om fæle muslimer. Det holdt også hardt da de sammenlignet homofile og pedofile.
Jeg har mange venner med ulike religioner, og generaliserer ingen av dem. Jeg respekterer dem på lik linje som alle andre, så fram til at de respekterer at jeg ikke ønsker å bli prakket på troen deres. Vær en venn, og for all del ikke frels meg fra det onde. Vil jeg bli Jehovas, muslim, buddist eller whatever, kan jeg sikkert tisse selv. :snill:
Hvis noen har trukket i tvil din evne til å tisse på egenhånd, skjønner jeg jo selvfølgelig at du ble provosert. Og at det da var sjempesmart å si at du tilhørte en skummel religion for å slippe unna.
Jeg hadde en samtale med en prest som gikk i klassen min, hvor han fortalte hvor synd det var i meg fordi mine foreldre hadde frastjålet meg muligheten til å komme nært Gud, siden de ikke hadde døpt meg.
Jeg greide i motsetning til safran ikke å bite det i meg, selv om jeg sikkert burde. :sparke:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
