Et uskyldig søk etter julegavelitteratur fikk meg akkurat til å revurdere min avstandstagen til akevitt: Rhonda Byrne, forfatteren av "The Secret" har begått nok en bestseller i god tid til julehandelen: "The Power". Og knapt en kritisk stemme dukker opp på Google. Er jeg bare en åndelige blind naturviter som ikke ser Sannhetene TS&TP presenterer, eller er det forstemmende at ukritiske vattnisser i media (ser på deg, ja, Oprah) markedsfører usympatisk oppspinn til folk som kunne ha trengt virkelig hjelp?
Slik jeg ser det er de lærebøker i sort magi for egoister, man har bare byttet ut trylleformlene med kvantepjatt slik at middelklassekvinner som er for pene i tøyet til å ofre geiter kan gjøre ingenting men likevel ha følelsen av at de bidrar (og selv har skylden når de tomme ritualene deres ikke virker).
Altså, jeg synes de representerer en klam, navlebeskuende og virkelighetsfjern ideologi, litt som Marthas engler som tydeligvis knapt kan vente med å oppfylle ønskene til vestkantfruer som kjeder seg, men ikke har tid til å bidra i Darfur. Det betyr jo ikke at de ikke virker (kansje er de norske vestkantfruene Guds utvalgte, mye tyder jo på det, og kansje er det negative tanker som tiltrekker seg tsunamier, kolera og hungersnød), men jeg tror ikke det. Tror noen det egentlig, og i så fall hvorfor? Kan de i så fall forklare meg hvor jeg tar feil?
Jeg er enig med deg. Du formulerer deg såpass kult at det er jo søren ikke mulig å være uenig. :knegg:
Og med forbehold om at jeg ikke har lest The Secret og garantert ikke kommer til å lese oppfølgeren heller, og med lattermildt forbehold fordi det neppe burde trengs en oppfølger om The Secret faktisk virket.
Men altså, det handler om "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det"?
Jeg tror ikke man kan vinne i Lotto bare man tror man kan vinne i Lotto. Jeg tror det er farlig å tenke at de som ikke ble friske av kreft ved hjelp av tankekraft bare ikke ville det sterkt nok.
MEN. Jeg tror at hvordan livet svinger og finner retning videre i de litt mer normale problemstillingene man kommer opp i så absolutt handler om egen innstilling. Dermed er jo ikke tanken om å tenke mer positivt og ha litt mer trua på egne ressurser dårlig. Særlig for amerikanske husmødre som jeg har inntrykk (fra alle mine tv-serier :rødme:) av at er temmelig passive i forhold til styring og påvirkning på ikke bare eget liv, men også samfunnet på åde lokalt plan og større plan.
Så en mellomting? Litt mer egen kraft for å velge retning, litt mindre idioti på å tro at tro faktisk kan flytte fjell, for det funker nok bedre med dynamitt og gravemaskiner, tross alt.
Og fordi disse bøkene da tross alt bare roper ut med veldig store bokstaver TO PLUSS TO ER FIRE så er det kanskje ikke så mange som gidder dissekere dem? :vetikke:
Jeg har lest litt i The Secret, og vurderte å gi den til enkelte familiemedlemmer til jul. Hvis man kutter ut det religiøse/overtroiske pjattet er det noen greie holdninger der:
Det er ikke vits i å sitte og kjøre seg selv ned i grøfta ved å tenke på alt man IKKE vil, alt man IKKE klarer etc. Man kommer mye lengre ved å finne ut hva man vil og hva man kan. Ta et eksempel: Hvem klarer å lage middag først? Den som tenker "Jeg vil ikke ha kjøttkaker, fiskekaker, lasagne..." eller den som tenker "Jeg vil ha stekt makrell". Dette er egentlig et godt gammelt pedagogisk triks også. Hvis ungene låser seg, nytter det lite å fortelle dem hva de ikke får lov til. Det funker bedre å gi dem ei lita liste med ting de får gjøre. "Ikke putt erter i nesa, sa mor. Det hadde vi aldri tenkt på før, så det gjorde vi".
Du er ansvarlig for ditt eget liv. Glem det som har skjedd før, og få til noe i framtiden istedenfor. Glem alt andre har gjort "mot deg" og ta ansvar for det du selv gjør.
Jeg kan ikke annet enn å signere smilefjes.
(bortsett fra punktet om passivitet ift. påvirkning. De amerikanerne jeg kjenner er meget involvert i en mengde ulike tiltak som påvirker nærmiljøet. Det er generelt stor innsatsvilje og dugnadsånd, og det har jeg inntrykk av at er ganske vanlig)
Nå skal jeg tilstå at jeg ikke kjenner til "The Secret", og dermed er farget av hva jeg har lest i denne tråden og på FP generelt.
Jeg får svare ut fra meg sjøl. Jeg er tilhenger av positiv tenking - noe ala hva gaiamor sier. Jeg kommer ikke langt ved å sukke og tenke: "dette klarer jeg ikke." Jeg har fått utdelt et ganske interessant lodd her i livet, og har valgt sjøl å kjempe for å holde meg ute av grøfta og forsøke hver dag å finne noe positivt i livet - noe som gjør det verdt å fortsette å stå opp av senga hver morgen og kjempe for den rare ungen min.
Når det er sagt. Det ligger ikke noe som helst åndelig bak dette. Jeg kan være positiv som ville f - og ungen min kan i morgen ligge på sjukehsuet og legen kan si "nå kan vi ikke gjøre noe mer enn å håpe." Jeg har vært der før - jeg kommer dit igjen. Og forhåpentligvis klarer jeg neste gang også å bevare håpet, samtidig som jeg er realistisk nok til å begynne å planlegge begravelsen. Jeg har likevel ikke noen tro på at håpet og positive tanker ene og alene er nok til å berge ungen min, og jeg kommer derfor heller ikke til - forhåpentligvis - å sitte med dårlig samvittighet den dagen det ikke går lenger, fordi jeg ikke klarte tenke positivt nok.
Og der tror jeg mye av utfordringen ved The Secret, om jeg har forstått det rett, kan ligge. Det at man blir påvirket til å tro at man kan tenke seg frisk, kan tenke seg rik og lykkelig og happysanppymuffin. For om man så ikke blir frisk, om man er like fordømt lei seg og sliten og lottogevinten ikke tikka inn på konto i dag heller - og om man tryner, så må det jo være ens egen feil fordi man ikke klarte være positiv nok?
Og er det slik det bunner ut, denne hemmeligheten, så tror jeg det kan være med på å bryte ned endel mennesker, framfor å bygge dem opp, og dermed kan jeg ikke si jeg liker det.
Men altså - jeg aner ikke noe om det, utover hva jeg har lest her på FP, og det er vel neppe den mest balanserte informasjonskilden. :knegg:
Det er forskjell på å se halvfulle glass i verden og på å tro at verden endrer seg helt fysisk og materielt fordi noen tenker en tanke. The secret har tatt det altfor langt altså, og gir mennesker og deres tanker ansvar for alt for mye. Det er ikke alt vi kan kontrollere.
Jeg tror jo også at det har en stor verdi i å se etter tomme parkeringsplasser og ikke bare banne over de fulle - det ER nok lettere å faktisk spotte en ledig plass da. (Men ikke, som eksemplet noen nevnte i en annen tråd, tro at hvis man ser for seg en ledig plass hardt nok, så vil den dukke opp).
Jeg tror at den som går gjennom livet med "DET ER SÅ JÆVLA TYPISK! JEG VINNER ALDRI NOE! DET MESTE JEG HAR VUNNET I LOTTO ER 1500 KRONER EN GANG!!" generelt har dårligere odds for å finne og oppleve fine ting i livet enn den som jubler "Jeg har alltid spilt Lotto for det er så gøy å vinne i blant! En gang vant jeg 1500 kroner!!!"
Jeg tror man lettere blir syk om man er hypokondrisk anlagt og bekymrer seg mye for sykdom, enn om man koser seg i kroppen sin, og føler seg sterk og sunn og glad. Jeg tror vi mangler mye på å forstå psykosomatiske prosesser godt nok. Men det blir så kjipt når folk kobler absolutter til det. Når noen er nedkjørte og blir alvorlig syke etter et år med skilsmisse og gjeldsproblemer og død i nær familie så er det jo ikke tankens kraft som har vært for dårlig og gjort dem svekket. Det er kjipt ting som har hendt dem som har gjort det.
Jeg har en person i nær familie som lever og ånder for disse bøkene. Om du har mye tid og en del penger så kan du fint fylle mye av dagene dine med seminarer og andre sosiale samlinger som er basert i dette.
Vedkommende er rask på pletten til å misjonere for hvordan andre kan bedre sine liv. Underlig nok har denne personen ikke samme positive holdning da uhell rammer henne.
Jeg var nysgjerrig, mest pga salgssuksessen. Og nektet å bruke penger (dvs støtte forfatteren) på noe jeg innerst inne følte jeg kom til å bli direkte opprørt av. Bare det at det ikke står noenting utenpå boken om hva "hemmeligheten" er peker i retning lureri og humbug for meg.
Så jeg lastet ned noen få deler av boken, og takk og pris for det. For noe møl.
Jeg er også tilhenger av positiv tenkning slik du beskriver, gajamor, men for meg er ikke The Secret veien å gå for å "lære" seg å tenke positivt. Jeg fikk boka i gave, men ble raskt både provosert og oppgitt over innholdet (av mye av de samme grunner som Ulvefar så bra beskriver), og leste under halvparten før jeg måtte gi opp.
JEg har ikke lest noe av dette, men det hindrer meg selvfølgelig ikke fra å mene noe av den grunn. ;)
Jeg tror på at positiv tenking kan være en hjelp i hverdagen hvis vi snakker om en generell holdning som at glasset er halvfullt, ikke halvtomt. Men derfra til å tro at alt ordner seg bare man har trua, der detter jeg av lasset.
Når det er sagt så har jeg stor respekt for Placebo-effekten. Hvis noe hjelper, spiller det ingen rolle hvorfor det hjelper selv om det ikke "burde" ha gjort det. :Pragmatisk:
Har lest The Secret etter å ha fått den i gave fra noen som mente at nå kom alle mine problemer til å forsvinne og jeg kom til å bli både frisk og lykkelig.
Er helt med på at positiv tanke er en fordel, og at å snu et negativt tankemønster vil gjøre en stor forskjell for noen som over lengre tid har hatt et negativt tankemønster.
Har vært i / er i langtidsterapi, enhver terapeut, det være seg psykiater eller psyk. sykepleier eller psykolog har pushet dette helt uten å blande inn hemmeligheter, overtro eller universet.
Og selv om jeg kan være med på at det finnes mennesker å må få det presentert som en stor hemmelighet i Illuminati-stil for å gidde å forsøke det, så mener jeg at den eneste hemmeligheten bak The Secret er at forfatteren bare vil tjene penger.
Barbara Ehrenreichs Smile or Die oppsummerer alldeles strålende hva jeg synes om The Secret og "bare du ønsker det deg nok, så vil du få det"-tankegangen.
Om man tar bort ordet "bare" så ser jeg slett ikke bort i fra at du er en åndelig blind naturviter.
Du må gjerne mene at The Secret-tankegangen er vås, men jeg synes det er så lettvint når slikt kommer fra folk som ikke har lest mer enn å skumme noen sider av boka og heller ikke har satt seg nærmer inn i tankegangen gjennom andre kilder. Det er superlett å latterliggjøre - og de fleste latterliggjør på bakrunn av brokker og løse antakelser og noe de har hørt noen fortelle om noe som muligens står i sånne bøker (hardly en vitenskapelig og grundig approach), for man kaster jo ikke bort egen tid på slikt vås. Og da blir det litt tynt for meg. Og ikke det spor mer seriøst enn det de selv mener The Secret er.
Jeg synes The Sectret er tabloidversjonen av tankegodset bak, og jeg har lest langt mer nyttige og åndelig meningsfulle bøker om temaet. Jeg har likevel liten interesse av å delta i meningsutvekslinger med folk som egentlig ikke er interessert i temaet, men kun ønsker å latterliggjøre. Det er av liten interesse for meg å skulle overbevise andre når det gjelder dette. Men jeg svarer nå likevel siden du spør.
Drit nå i parkeringsplasser og nye biler. Det blir et så tullete fokus. Positve tankemønstre er vanvittig nyttig for enhver og det er neppe så latterlig nå som det bare var for noen få år siden. Gjentatte bevis for placeboeffekten sier det meste i så henseende.
Ett av problemene jeg har med boka (og filmen, jada, jeg så den også) er at jeg synes hallelujastemningen er bygget mye rundt materielle verdier og et egoistisk fokus. Glasset er halvfullt-tankegang tror jeg kan ha mye for seg på mye her i livet. Jeg synes også veldig lite om en tankegang som bygger opp under at mennesker som rammes av ulykker og sykdom tiltrekker seg dette. (Toåringer med kreft?)
Finnes mye annet som er mer fornuftig enn the secret, hvis man vil lære seg å tenke mer konstruktivt om ting. Jeg foreslår Ingvard Wilhelmsens "Sjef i eget liv".
:nemlig: Jeg har lånt den og skrålest meg gjennom. Den framstår for meg veldig "religiøs", fokusert mer enn jeg likte hvertfall på det materielle, underbygger det selvfokuserte, og überamerikanisert på den verste måten. Hallelujah! lsm. Måten boken er skrevet på gir meg helt grøsninger, så selv om det er et godt, godt skjult ørlite grann av noe lurt der forsvinner det helt i innpakningen.
Ah, nettopp dette diskuterer jeg med psykologen min nå. For det er jo et faktum at noen tåler "bare én kjip ting" før de går rett i dørken, mens andre står av den ene etter den andre og holder seg på beina. (forenklet/satt på spissen). Jeg er hellig overbevist om at noe av dette har med "hvordan man tar det, ikke hvordan man har det" og "halvtomt/halvfullt"-tankegang å gjøre. Og en hel drøss med andre ting. Religion kan jo også spille inn.
Men jo - jeg mener at selv her kan tankens kraft ha en god del å si.
