I går var jeg med guttungen til frisøren. Oppdaget senere på dagen at resultatet ikke ble helt bra, så jeg bestemte meg for å stikke innom frisøren for å få rettet opp i dette.
I dag så begynte jeg å tenke på at vi kanskje må tilbake til samme frisør som klippet han, så jeg ringte for å forhøre meg litt, så vi slipper å dra bomtur.
Timen i går var en drop-in time, så vi var ikke ført opp i noen bok, og jeg var usikker på tidspunktet, så jeg fikk spørsmål om hvem vi hadde vært hos.
Og det er her spørsmålet mitt dukker opp: Jeg ante ikke navn på damen som klippet han, og helt uten å egentlig tenke, så sier jeg det som var mest "beskrivende" for å komme frem til hvem det var. Hun var av Asiatisk opprinnelse.
Jeg fikk ingen reaksjon på dette, og hun på telefonen viste med en gang hvem vi hadde vært til.
Jeg begynte å tenke litt etterpå...var dette egentlig en ok ting av meg å si? Altså det å bruke rase/bakgrunn som beskrivelse på en person?
Som beskrivelse av utseende synes i alle fall ikke jeg det er noe problem å si at "hun ser asiatisk ut" eller "han ser søreuropeisk ut". Det er jo bare en utseendebeskrivelse. (Noe annet ville være å si "hun er en guling" eller "han er en degos", liksom. :humre: )
Ja, det er helt greit, så lenge man ikke bruker nedsettende ord. Jeg er av asiatisk opprinnelse, så det ville være nokså unaturlig å unnlate det i en utseendebasert beskrivelse.
Jeg tenker at det må være helt greit. Hvis ikke det er greit når man skal beskrive noen med nøytrale ord blir det veldig vanskelig tenker jeg, nesten på grensen til komisk. (Hvis du skal lete etter den blonde jenta som er utvekslingsstudent på en japansk skole blir det jo litt småkomisk å si at det er hun i den rosa genseren eller hun med oppstoppernese).
Jeg er enig med Skilpadda. Hvis man trenger å beskrive noen, så kan man gjøre det med henvisning til rase. Men man kan godt være litt taktfull i måten man gjør det på, og "asiatisk opprinnelse" er taktfullt nok.
Jeg er enig med røkla her. Ellers blir det bare komisk rart på samme måte som når George i Seinfeld skal overbevise noen om at han er totalt fordomsfri og later som om han aldri har lagt merke til at den mørke vennen han har spadd frem er mørkhudet. "Er han?? Det har jeg virkelig aldri lagt merke til".[u][/u]
Dere tenker som meg ser jeg. Jeg synes "asiatisk opprinnelse" er en helt ok, og for meg naturlig måte å si det på. Om jeg viste nøyaktig hvor hun kom fra, så kunne jeg sagt det også, like naturlig. Feks "hun er Koreansk".
Jeg synes i grunn det er veldig greit når noen skal få meg til å skjønne hvem man snakker om, at det blir brukt greie ord som enkelt får meg til å skjønne hvem det er snakk om, relativt fort, selv om man da kommer inn på ord som går på utseende eller personlighet. Selvfølgelig med ord som ikke blir nedlatende.
Men jeg merker jeg blir mer og mer redd for å tråkke i salaten når det gjelder slike ting...
Eg tenker at "asiatisk utseende" er av same karakter som "han med nordlandsdialekt" eller "ho bergenseren", dersom det er ein del av ei nøytral skildring av ein person, medan "det var ein utlending" med megetsigende trykk på utlending kan vere langt verre. Eg tenker det i stor grad kjem an på tonefallet og ordvalet. Det er forskjell på å seie "ho feite" og "ei litt kraftig ei", når du skal forklare kven nokon er, også.
Jeg er ikke enig i at det er en henvisning til geografisk opprinnelse - damen kan være født og oppvokst i Lørenskog eller Chicago, for alt vi vet. Å si at noen ser asiatisk ut er helt klart en påpekning av at vedkommende har visse utseendemessige trekk som tidligere ble kalt "rase", det betyr ikke at personen er fra Asia.
(Og jeg synes i grunnen, kjenner jeg, at det er "riktigere", eller "mer nøytralt", eller noe sånt, å si at "hun ser asiatisk ut" enn å si "hun er fra Korea". For man kan jo godt se "norsk" ut, eller "afrikansk", for den del, selv om man er vokst opp i Korea - hvor man kommer fra sier ikke noe entydig om utseendet man har.)
Jeg synes det er mer komfortabelt å bli beskrevet som "av asiatisk opprinnelse" enn som "koreansk". Jeg er ikke koreansk. Men jeg bryr meg i grunn lite, uansett, altså.
Da misforsto du meg. Da man brukte "rase" til å klassifisere folk, snakket man blant annet om mongloide, negroide og kaukasiske raser. Asiatisk referer til et geografisk område - ikke til en rase. Det var det jeg mente med geografisk opphav, ikke at folk nødvendigvis må være derfra.
Jeg ser den. Å si at du er Koreansk blir jo feil, faktisk. Koreansk opprinnelse blir vel mer riktig da, så lenge man vet at det er tilfelle.
Ei i familien vår er født i Korea, og hun har flere ganger opplevd at folk spør henne hvor hun kommer fra. Norge, svarer hun da. Jammen, HVOR er du fra? Og da svarer hun byen hun er vokst opp i her. Hun ER jo Norsk.
Hun opplever at folk kan bli sure når hun svarer slik, og så himler de bare oppgitt med øynene de gangene hun evt gidder å si at hun er født i Korea.
Minner meg om da jeg begynte å studere, og kom hjem med bilde av alle de nye vennene mine. Min mor peker på en av dem og spør: "Hvor kommer hun fra da?" "Brumunddal," svarer jeg. Det var ikke helt det mamma hadde spurt om, for jenta var adoptert fra Korea. Men mamma lurte vel egentlig på om hun var norsk eller utvekslingsstudent, og det ble konstatert at hun var norsk.
Kelner: Where are you guys from?
Jeg: We're from Norway.
Kelner: Really!?! I mean... Eeehr, you don't look... Eeeh, you look...
Jeg: Asian? :humre:
Kelner: Eeeh, well, yes, asian.
Jeg: I was born in Korea. I'm adopted.
Kelner: Oh, really! My wife's best friend's grandmother's second cousin knows someone adopted from Korea! She actually looks a bit like you!
Det er ikke helt rart at folk - kanskje særlig litt eldre - lurer på om folk som "ser utenlandske ut" er norske eller ikke. Men det finnes jo høflige og mindre høflige måter å spørre om ting på. Jeg synes det er fascinerende med dem som synes det er helt greit å spørre og grave om egentlig ganske personlige ting, og særlig når de blir irritert fordi de ikke får svar på det de egentlig lurer på (som er "hvorfor ser du sånn ut?"). Det er for eksempel ganske mange utenlandsadopterte i vår generasjon, og de er jo norske - og selv om man da eventuelt kan komme frem til at vedkommende er født i Korea eller Colombia eller noe annet, så vil jo barna deres også "se utenlandske ut", og de er jo i alle fall norske! (De vi kaller andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere er jo også norske, men der kan man i det minste kanskje strekke det til å si at "familien er pakistansk/bosnisk/chilensk".)
Hehe jeg har også fått skryt for norsken min. Gamle telemarkinger greide ofte ikke å skille trøndersk dialekt fra utenlandske aksenter, de bare syntes jeg uttalte ting litt rart.
En bekjent som er adoptert fra Korea var kjapp i replikken da en full ekling syns hun burde dra tilbake der hun kom fra. "Nei, det e' så kjedelig i Åsane en lørdagskveld, så det gidd eg f... ikkje."
Det er vel egentlig mer pk-problematisk å snakke om ulike raser når det gjelder folk enn det er å beskrive noen ut fra etnisitet. Skjønt etnisitet er vel heller ikke et særlig dekkende begrep om man f.eks snakker om utenlandsadopterte.
Dette husker jeg ikke selv, men har blitt fortalt det mange ganger. Visstnok var jeg rundt 8 år, og var i bursdag til det 4 år eldre søskenbarnet mitt. En av kameratene hans sa "Hvis dine foreldre blir lei av deg, så kan de bare sende deg tilbake der du kom fra!" Hvorpå jeg visstnok, ganske uskyldig, svarte: "Det skulle sikkert dine foreldre ønske de kunne med deg også!" :D
Altså, jeg hadde hørt det der mange ganger, og trodde det faktisk til jeg var ganske gammel. At foreldrene mine kunne sende meg tilbake. :nemlig:
Jeg feiret en gang 17 mai med ei venninne, som er adoptert fra et annet land enn Norge. Hun spurte meg om det var ok for meg om hun brukte bunad. Hvorfor i all verden skulle ikke du bruke bunad? Spurte jeg, ganske månebedotten. Nei, hun hadde tidligere fått så mange ekle kommentarer når hun hadde bunaden på...
Herre min - hun var et spedbarn da hun kom til sine foreldre, hun er pokker meg til tider mer særnorsk enn hva jeg er, men siden hun er gyllen i huden, er det altså feil for enkelte individer at hun bærer bunad. :mumle:
Ellers syns jeg det må være ok å referer til "hun med asiatisk utseende" om man skal beskrive en person i en mengde.
Ingen avkreftet det noen gang, og jeg våget ikke spørre så mye. Foreldrene (og andre voksne) mine spilte mye på samvittigheten min, sånn type "Tenk så heldig du er som fikk komme til oss! Og så våger du å klage på noe!" Det var bare å oppføre seg, så man ikke ble sendt avgårde igjen. :nemlig:
Ja, det skulle man gjerne tro, etter 10 års barnløshet. :knegg: Men hvem har vel ikke ønsket seg en Quick Fix i barneoppdragelsen? :snill: Jeg tok nok igjen litt i tenårene, da jeg hadde oppdaget at jeg var ureturnerbar. :knegg:
Man blir vel voksen, og innser at de faktisk gjorde sitt beste, ut fra sine forutsetninger. Man kan i grunn ikke ønske seg så mye mer fra folk enn det. Og nå klarer jeg i grunn å le av det meste. Det er jo utvilsomt greit å kunne konstatere noen ganger, at man heldigvis er adoptert. :knegg:
Jeg har ei venninne som er halvt thailandsk, men asiatisk nok av utseendet til at inngrodde bygdetrøndere ikke ser den norske halvparten. Hun har fått endel kommentarer, blant annet fått høre at mannen hennes har vært i østen og henta seg kvinnfolk. Relativt kjapp i replikken som hun er må hun da slenge ut av seg noen skikkelige trønderfraser i kassen på butikken slik at de får høre det. Og en gang hørte hun da hun gikk ut av butikken "det var jammen kjapt hun der har lært seg norsk". :knegg: Folk kan være noen fantastisk trangsynte duster.
Huff, for noen opplevelser du har hatt ang det å være adoptert Niobe. Godt du tross alt klarer å humre litt av det hele i dag!
Jeg kjenner endel adopterte, og historiene deres er mange når det kommer til folks fordommer og manglende kunnskap. Det være seg språk, deres typiske norske navn, etc.
Hun i familien vår var nylig på besøk i hjembyen sin, sammen med sønnen sin. Han er halvt Norsk, men han ser veldig asiatisk ut. De var ute en dag da en eldre dame kom bort til dem og hun sto lenge og bare mønstret dem opp og ned. Så spør hun med en veldig nedlatende tone om de liker seg her i Norge.
Hun svarer på selvfølgelig flytende norsk, og med en like brei og utpreget dialekt som andre mennesker derfra, at joda, hun har alltid likt seg i Norge hun, selv om hun ikke har noe å sammenligne det med.
Den eldre damen ble sinna og hadde lirt ut av seg en lekse om at det hjelp lite å ha lært seg språket så godt, og at de like gjerne bare kunne reise tilbake dit de kom fra.
Heldigvis så tok hun seg ikke nær av det, og sønnen er for liten til å forstå.
Herlighet, Niobe! :( Hvordan er forholdet deres i dag?
Mamma er skikkelig trangsynt når det gjelder mennesker hun 1) ikke kjenner og 2) som er av utenlandsk opprinnelse. Møter hun noen på butikken eller når hun spør om veien, sier hun som oftest "si meg, er det nordmenn igjen i dette landet???!" Sjarmerende! :himle:
Vi har et greit forhold, mye fordi jeg bestemte meg for å ha det. De er veldig mye bedre som besteforeldre enn de var som foreldre, og det setter jeg stor pris på. I mange år var det sårt for meg at de aldri har beklaget noe (og de har utvilsomt sviktet på enkelte punkt), men det nytter bare ikke forvente mer av folk enn de kan gi.
Jeg er veldig glad i dem, men det ikke til dem jeg går når jeg har det vanskelig. Det sluttet jeg tidlig med.
Jeg syns det må være greit å bruke en sånn forklaring når man lurer.
Jeg har forøvrig fått spørsmål om hvor mine barn kommer i fra. De er halvt afrikanske, men er som snytt ut av nesen på meg (sier de fleste som ser meg og ungene sammen), ikke er de spesielt mørke heller. Jeg svarer som regel at de kommer fra Norge, iallefall så lenge spørsmålet er stilt på en ordentlig måte.
Jeg synes det er greit å si at noen har asiatisk utseende. Men jeg har en i familien som sier pakkis og neger og da kjenner jeg at jeg blir både flau og litt lei meg.
Jeg synes det kan være vanskelig å spørre noen med ikke-norsk utseende hvor de kommer fra. Jeg lurer som regel på hvor de bor eller hvor de har vokst opp, ikke hvilket land deres besteforeldre eller foreldre kommer fra. Mange svarer feks Pakistan hvis foreldregenerasjoen kommer derfra, mens jeg lurte på om de har vokst opp på Økern eller Grefsen.
Du fremstår som sterk og klok, og later til å ha kommet deg gjennom dette helskinnet og med en innsikt som ikke er alle forunt. Dessverre kjenner jeg til flere historier som likner på din. Alle er barn adoptert på 70-tallet. Man kan jo bare håpe på at adoptivforeldre i dag blir oppfordret til å reflektere litt nærmere over saker og ting - og at de som ikke evner dette ikke blir godkjent som adoptivforeldre.
Da vi var i godkjenningsprosessen snakket jeg en del med min farmor om dette. De adopterte på 60-tallet. De hadde fire barn fra før av, bodde i en liten leilighet, og deres motivasjon for å adoptere var at de ville "hjelpe et barn". Nå gikk det veldig bra i min families tilfelle - men det var ikke nødvendigvis gitt med dette utgangspunktet. I våre samtaler med barnevernet var de veldig klare på at det var ønsket om å få et barn som måtte være motivasjonen for å adoptere.
Jeg lærte leksa mi i 2003 når jeg sammen flere fra barselsgruppen på NM skulle på babymassasje. De fleste klarte vi kjapt å identifisere men den ene jenta som vi viste hvor kom fra, og hadde jente født i samme måned, snakket veldig trøndersk osv gjennkjente vi ikke. Trodde til og med hun kunne ha løyet om kjønnet på barnet. Jenta var jo av asiatisk opprinnelse, adoptert som barn, men det slo meg aldri.
Det morsomme var jo at jenta hadde forutsett dette. Til tross for at alt annet stemte så skjønte jeg aldri at det var henne. Fikk meg en kraftig lekse den dagen gitt. Trodde ikke jeg hadde slike fordommer, men de var der gitt. Har ledd mye av denne.
Takk!
Jeg vet at adoptivforeldre i dag generelt har et mye mer reflektert syn på adopsjon, enn de hadde for 30 år siden. Men det gjelder jo samfunnet som helhet også.
Jeg får alltid litt dårlig samvittighet når jeg åpenlyst kritiserer foreldrene mine på denne måten. De gjorde jo virkelig sitt beste, og på andre områder var de flinke. Og nå som jeg selv har vært mor noen år, så vet jeg jo at om jeg ikke kommer til å gjøre samme feilene, så vil jeg uansett gjøre andre. Men så er det greit å kalle spadene spader, for holdningene deres var jo ikke unike, og de finnes fremdeles.
Og misforstå meg rett; jeg er glad for å være adoptert, men nok ikke i større grad enn de fleste kommer på å være glad for å være født. :)
Jeg har et godt (les: ryddig, sivilisert, søndagsmiddaghyggelig) forhold til foreldrene mine i dag, men det har krevd meg noen års innsats. Det kan være hardt å tilgi noen som aldri innrømmer feil, og følgelig aldri beklager noe. Men det er met slitsomt å være sint. ;)
Det er utrolig hva folk kan og kunne finne på. Men jeg tror at holdningen til det å adoptere er noe annerledes nå. Jeg håper i hvert fall det. Vi har slektninger, på vår alder, som har adoptert. Og i vår foreldregenerasjon igjen er det tydelig at disse som har adoptert blir sett på som "snillere" enn oss andre som har vært så egoistiske å føde barn selv, når så mange barn i verden trenger et hjem. Men enten man føder selv eller adopterer så er det ønsket om å få et barn som er det sentrale, ikke om å være snill, tror jeg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
