Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg kjenner at jeg noen ganger sliter med å både se, lese og høre nyheter. Etter at jeg fikk barn selv, så blir jeg fysisk dårlig når jeg hører om mishandling eller drap på barn. Jeg tror også at det hele har blitt verre etter 22. juli.
I dag hadde jeg radioen på på vei til jobb, og jeg vet ikke om det var irritasjon over kaos med brøytebiler som gjorde at følelsene allerede lå litt utenpå, men da de fortalte om 1-åringen som ble dyttet ned i en bøtte med vann og drept av moren sin ble jeg kvalm. Eller kanskje det var det å forlate min egen 1-åring i barnehagen i stor fortvilelse og krokodilletårer som gjorde utslaget. Men tårene fosset og kvalmen presset på. Jeg ble sittende i nesten 10 min på parkeringsplassen for å samle meg før jeg gikk inn på jobben.
Jeg syns det er viktig å få med seg nyheter, både innenriks og utenriks, så jeg ønsker ikke å la være å lese/høre/se på nyheter. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal bearbeide alt. Jeg føler mest for å stenge alt ute, ikke tenke på alt det fæle som skjer, men det blir litt strutsaktig å gjøre også.
Blir man mer hardhudet etterhvert? Er det flere som blir sterkt preget av enkelte nyhetssaker? Hvordan håndterer dere det?
Jeg er i hvert fall ikke blitt mer hardhudet, tvert imot. Jeg satt og kjempet mot gråten på jobb her i morges da jeg leste den saken. Dyresaker går også veldig inn på meg (er derfor jeg har den livsstilen jeg har, bla). Jeg er særdeles følsom.
Jeg vet så inderlig hvordan du har det.
Jeg føler at jeg bare mer og mer tar innover meg saker fra nyheter av slike kaliber som du presentere.
En ting er avsky og fortvilelse, men den trisheten som du beskriver kjenner jeg meg godt igjen i.
Og jeg kan bare signere Kitty Bastard; Jeg føler det blir verre og verre jeg.
Jeg syns det er forskjell på å filtrere og å stenge alle nyheter ute. Jeg har en venninne som mener at jeg må vite alt om verdens jævligheter, for "det er sånn verden er". Jeg er ikke enig. Noen ting trenger jeg bare å vite litt om. F.eks. trenger jeg ikke detaljene i saken du henviser til, jeg trenger heller ikke inngående detaljer om hvor grusomt barn har det under sultkatastrofer. Jeg vet det like fullt. Jeg blir ikke et bedre menneske av å ha disse detaljene kvernende rundt oppi hodet mitt, av at de gir meg søvnproblemer og gråteanfall.
Så ja, jeg filtrerer der jeg kan. Jeg føler meg ikke som et mindre oppdatert menneske av den grunn. I stedet for tabloidnyheter prøver jeg å få med meg bakgrunnsnyheter og dybdejounralistikk, også donerer jeg penger til Unicef, leger uten Grenser og alle de andre jeg er supertakknemlige for at er i stand til å gjøre en jobb jeg ikke kan.
Jeg syns også det er bittelitt bedre nå som barnet mitt er eldre, men det er marginalt, egentlig.
Jeg syns dette har blitt litt bedre etter at ungene ble større, men nå sliter jeg med å beskytte DEM for alle disse overskriftene. Hvordan forklarer man ALT til ungene? Eldste er 9 år og får med seg mye. Jeg kan ikke beskytte henne mot alt.
Det blir bare verre og verre, synes jeg. Før var jeg ganske hardhudet og tålte det meste, nå gråter jeg for den minste ting - både saker i media og annet.
Det er så mange triste historier i norskboka til niåringen at jeg av og til har skikkelig trøbbel med å gjøre lekser sammen med ham... :( Litt slitsomt å være så soft.
Den saken med det lille barnet har jeg ikke lest om, det blir rett og slett for grusomt. Jeg reagerer sterkt, kastet opp den 22. Juni. Har også reagert sånn ved andre anledninger. Men prøver å distansere meg, så godt jeg kan.
Jeg sliter med det samme. Mine reaksjoner går fra å bli opprørt og fysisk dårlig, til hat og sinne, og så bli full av sorg når jeg leser eller hører om barnemishandling eller dyremishandling. Jeg kan streve med tanker og bilder i hodet i lang tid etterpå. Det er helt ufattelig at noen kan gjøre slike ting med fullstendig forsvarsløse og tillitsfulle barn (eller dyr), som er totalt prisgitt de voksne de har rundt seg.
Jeg har reagert slik så lenge jeg kan huske, og jeg er ikke blitt mer tykkhudet.
Min måte å håndtere det på har blitt å konsekvent unngå disse nyhetene. Dvs at jeg skrur av radio, skifter tv-kanal eller surfer raskt videre dersom jeg bare får et lite glimt av slike saker. Jeg vet det skjer, men jeg klarer ikke forholde meg til det på en nøytral måte.
Jeg finner at det blir værre og værre.
Litt fordi jeg har barn selv, og dermed har blitt mer følsom tror jeg.
Og så tror jeg en stor del av grunnen er at jeg har blitt eldre, og forstår omfanget av det som skjer i mye større grad enn da jeg var yngre. Jeg ser klarere og klarere på en måte. At verden ikke er så snill som vi i oppveksten gjerne trodde.
Hørte også nyheten om den lille ettåringen, og jeg ble også kvalm, men vakgte å rett og slett stenge det ute. Jeg kan ikke ta innover meg alt.
Jeg blir ikke mer hardhudet når det gjelder slike saker.
Jeg blir helt ødelagt av å tenke på hendelser og mennesker jeg leser om i avisen og hører om i nyhetene.
Jeg har valgt strutsevarianten og forsøker å få med meg så lite som mulig av hva som foregår. Man får likevel med seg de viktige sakene.
Det er lov å filtrere.
Det betyr ikke at man ikke bryr seg eller ikke vet hvordan verden er, eller at man er en kjip jævel.
Det betyr at man vet hvor tålegrensa går og at man passer seg for den.
Ja, å filtrere er nok lurt. Og jeg burde nok ha slått av radioen når jeg hørte nyheten om 1-åringen i dag. Men det kom litt bust på og det var bildene i hodet mitt etterpå som gjorde meg dårlig.
Jeg er flinkere til å filtrere når jeg leser nettaviser, for da ser jeg bare overskriften og hopper over der jeg ser det er ting jeg rett og slett ikke makter å ta inn over meg.
Jeg har slett ikke blitt mer hardhudet med årene,snarere det motsatte. Den saken med 1-åringen gjorde meg også kvalm,og jeg sliter i tillegg med hvordan jeg skal unngå at barna mine kommer over sånne nyheter mer eller mindre daglig.
Jeg har forandret meg etter at jeg fikk barn. På mange områder er jeg tøffere, men jeg berøres sterkere av triste og tunge mediasaker enn før, spesielt av saker som omfatter barn. Før ble jeg "bare" eitrende sinna når jeg leste om saker av typen som nevnes konkret her, nå blir jeg i tillegg veldig sorgfull.
Av hensyn til både meg selv og andre jeg har ansvar for, er jeg nødt til å konsentrere meg om å filtrere og ikke la sinnet og sorgen ta overhånd.
Nei jeg blir like påvirket som deg, og det blir ikke bedre. Jeg blir fysisk uvel, og får en smerte i brystet. Jeg må faktisk bare forsøke å skåne meg litt for en del nyheter. Det smeller til, og jeg kan bli ganske satt ut for en lengre periode. :(
Det verste jeg kan gjøre er å overføre "hva om det var mine barn", og dem for seg i situasjonen. Da blir det selvpining. Før gjorde jeg raskt det. Nå må jeg blokkere tankene.
Jeg blir bare mer og mer sensitiv med årene. I dag har jeg ikke hatt på radioen og jeg har unngått nettaviser etter at jeg kom borti tragedien om ettåringen. Jeg tåler det dårlig. Nå skal jeg se sport, det pleier å være trygt :ja:
Under terroren i Oslo fungerte ikke filteret mitt i det hele tatt, jeg følte at jeg bare MÅTTE vite alt, med en gang. Utpå kvelden den 23. fant jeg ut at nok var nok, lånte en bil og tok med meg guttungen på fisketur :hjerter: nyhetene går jo faktisk ingen steder, de venter fint til en gang det passer.
Jeg leser de fleste slike saker, men det er fordi at ellers begynner fantasien min å gjøre det enda værre, om mulig!
Saker som omhandler barn som er like gamle som mine egne går sterkest innpå meg, selv om alle er veldig grusomme.
For å vri noe positivt ut av det tenker jeg etter hver sak jeg har lest at dette forsterker mitt ønske om at jeg en dag vil prøve å bli fostermor, så JEG kan hjelpe et barn som har hatt det vondt!
Det blir verre og verre. Det største skillet merket jeg etter at jeg selv fikk barn, men jeg forsøker å filtrere noe. Som Tallulah skriver så velger jeg bort detaljer rundt store sultkatastrofer, død og fordervelse på verdensbasis - jeg orker ikke, kan ikke, ta alt innover meg. Men så er det jo noen ting som man ikke klarer å unngå og som treffer midtt i marg og bein, blant annet saken nevnt i HI. Jeg ble fysisk uvel da jeg leste det på nett tidligerer i dag, og fikk vondt i magen igjen nå. Nei, fytti helvete!!
Jeg skjermer meg så godt jeg kan, jeg prøver å unngå å lese og fortrenger, får det til ganske mye, går helt i svart om jeg tar det inn og begynner å tvile på om jeg klarer å jobbe med disse tinga osv. Jeg regner med og håper at det blir bedre når minstemann begynner å vokse litt til. Jeg studerer nå istedet for å jobbe mye fordi jeg ikke takler barn i nød situasjoner mens jeg har baby og ammer. Men beinhard fortrenging funker altså, jeg leser det rett og slett ikke.
Eg meiner at ein skal filtrere - det er ikkje riktig at ein blir eit betre menneske av å kjenne til all verdens elendighet. I detalj altså. Eg tenker som så at for 100 år sidan visste ein rett og slett mindre. Verda var mindre. På eit vis er informasjonssamfunnet "unaturlig". I den grad naturlig/unaturlig er ord som kan brukast i forhold til korleis samfunn og menneske fungerer. Eg skyv saker frå meg. Eg lar ver å tenke på. Eg tillet det å komme innimellom, og da kan eg hulke høgt, før eg må skyve det bort på nytt. Når ei sak er fersk og framme i media kan det vere vanskelig.
Det er noe i det Syrin. Jeg tenker ofte på det når jeg leser om grusomme barnemishandlingssaker fra USA eller Englandpå norske nettaviser - hva er vitsen? Det er virkelig ingen god grunn til at jeg skal opplyses om disse sakene.
Det er virkelig sant. Man har ikke behov for å vite om alt slikt. Men noen ganger får man jo også servert det rett i fleisen før man rekker å tenke så mye over at man egentlig ikke ønsker å høre om det.
Jeg føler at det har blirr bedre nå som mne barn er litt større, men det verste er alltid saker som omfatter barn på alder med mine egne.
Anbefaler ingen å se filmen Gazas tårer, det gjorde jeg ved en tilfeldighet i sommer da det plutselig kom frem bilder av barn på samme alder som mine som var døde. Det gikk rett i magen.
Sånn bortsett fra den episoden med den filmen velger jeg samme motode som Tallulah. Jeg skjermer meg fra de verste detaljene og liker best å lese nyheter på nett. Da har jeg mye større kontroll over hvilke detaljer jeg får servert.
Også tenker jeg tildels litt kyniske tanker for å spore meg selv av den verste følsomheten. Tanker som at drukning heldigvis ikke ta så altfor lang tid og tanker som om at aldri i verden om denne lille jenta kunne hatt noe godt liv sammen med moren sin så utrolig uegnet som hun tydeligvis var/ er.
Eg kan også bli skremmande kynisk. Og eg er jo ikkje sånn - det er rein forsvarsmekanisme.
Vi er verdensborgarar, men er ikkje konstruert til å ta inn over oss all informasjonen. Vi kan ikkje håndtere New York som vårt eige nabolag. Finst det mediepsykologar egentlig? :D
Jeg skjermer meg også. Jeg har jo en jobb hvor jeg opplever mye og kommer ut for en del skjebner, men det er likevel annerledes, for da har jeg en aktiv hjelpende rolle. Hjemme foran PC-en når jeg leser om verdens elendighet føler jeg meg så hjelpesløs, og jeg blir bare trist og lei meg. Jeg tenker alltid på omstendighetene. Hvordan kunne dette skje, gikk 1-åringen glad og intetanende forbi i det h*n ble dyttet oppi denne bøtta og kampen for å overleve begynte? Hvor lang tid led barnet, hva har det vært utsatt for i forkant osv. Hjernen tar bare overhånd.
Nei, hvis man skjermer seg så mye at man ikke vet at det skjer noe der, men det er ikke det jeg snakker om. Jeg trenger bare ikke bilder av døde barn og detaljerte beskrivelser ved siden av.
Jo, eg er enig i dette. Eg er gift med ein ikkje-nordmann, som framleis er sjokkert over norsk journalistikk. Og eg ser han har eit poeng. Enten er det vissvass og pjatt som høyrer heime i eit livsstilsmagasin, i Norge rundt, eller i Se og Hør. Eg er faktisk enig i at nyheter treng ikkje vere koselig. Og så har vi ein god dose elendighet og enkeltsjebner. Ting som blir presentert berre fordi det sjokkerer. Det er porno.
Dei EGENTLIGE nyhetene - poliktikk, økonomi, maktkamp, blir berre så vidt omtalt. Der finst gode journalistar altså, og om ein leiter så kan ein finne, men eg skulle ønske dette var meir synlege på TV. Sjølv har vi slutta å sjå nyheter, men heime hos foreldra mine ser dei alle nyhetssendingane. I tilfelle der skulle vere ein litt annan setning enn i forrige sending.
Jeg mener det er en vesentlig forskjell på å skjerme seg fra taboloidpressa som mesker seg i sosialpornografi for å kunne holde ut en virkelighet der man skal fungere i førstelinjetjenesten,eller bare å holde ut å ha barn og å skjerme seg fra politiske omstendigheter- det er mulig å være politisk aktiv og å bry seg, uten å oppsøke detaljbeskrivelse av vold.
Det er mulig du har rett. Og dersom du klarer bruke det til noe positivt (om en kan bruke et slikt ord i slike sammenhenger) som amnesty osv, er det jo bra. Jeg har tenkt noen ganger at dersom disse barna måtte gjennomgå det de gjorde, må jeg jaggu tåle å lese om det. Men jeg klarer ikke likevel :leimeg:
Og Ramses. Jeg skjønner tankegangen, men vil ikke quote deg for ikke å gjenta det, for det var akkurat slike ting jeg ikke ønsket å lese :leimeg:
Den logikken der skjønner jeg ikke. Det gavner ingen at man blir fullstendig handlingslammet og satt ut ved å lese om grusomme detaljer, så lenge du holder deg såpass oppdatert at du fremdeles kan være engasjert.
Nei, det er nok ingen logikk i det. Kanskje det bare er en måte å prøve å "holde ut" følelsene, ved å tenke at mine følelser bare er en bagatell ifht tragedien som har skjedd. Kan ikke forklare det på noen annen måte. Men der er nok ingen logikk i det. Og det virker ikke heller.
:niks: Jeg skjønner på et vis tankegangen, men det er jo ingen logisk sammenheng mellom at hvis vi lider, så hjelper det dem som lider mer. Det vi kan gjøre som faktisk hjelper er å donere penger til organisasjoner med mennesker som faktisk orker å gå inn og gjøre en forskjell. Som for eksempel Leger uten Grenser. Hatten av for dem, altså. For en gjeng!
Jeg forstår på en måte tankegangen jeg også. Skal jeg liksom "lukke øynene" for det som skjer. Jeg vil ikke være en sånn person. Samtidig ser jeg jo at det ikke hjelper noe, og jeg hadde jo ikke kunnet gjøre noe i de sakene. Derfor er det bedre å filtrere litt, og så gjøre det man faktisk kan som Tallulah sier. At man velger ut organisasjoner og bidrar der, at man sier i fra om det er noe som ikke stemmer med barn man møter, og bringer gode verdier videre til egne barn.
Jeg er ikke redd for detaljer der hvor jeg kan bruke dem til noe, i situasjoner hvor jeg kan utgjøre en forskjell og faktisk bistå til at noe vondt skal bli bedre. Men grusomme detaljer og bilder av situasjoner jeg aldri kan gjøre noe i forhold til opplever jeg også som vanskeligere å forholde seg til.
Det er vel akkurat det. At når en leser eller hører om det, er det allerede for sent.
Så kan tankene spinne videre på hvor mange visste dette... underveis. Og hvor lenge. Og så videre til hva skjer rundt oss så, rundt omkring i hjemmene. Som vi ikke vet om. En blir på et vis helt maktesløs og oppgitt.
Men i de situasjonene der jeg har visst, eller har hatt mistanke om overgrep har jeg meldt ifra. Heller en gang for mye enn en gang for lite. Og jeg skjønner ikke hvordan mennesker som jobber med barn, i ulike etater, kan unnlate å gjøre noe i situasjoner der de oppdager slikt. En hører av og til om det, og det er for meg helt ubegripelig.
Jeg kjenner meg helt igjen i dette. Jeg har alltid vært opptatt av politikk og samfunn og engajerer meg i stor grad i samfunnet rundt meg. Å finlese groteske detaljer rundt overgrep og brutale, bestialske handlinger, handler ikke om samfunnsengasjement. Jeg vet hvor i verden det er konfliktområder, og følger med på utviklingen, jeg vet også hvilke grupper i Norge som statistisk sett er utsatt for hva, og jeg vet hva som skjer av urett i store trekk. Med dette i bakhodet engasjerer jeg meg positivt innenfor utvalgte områder der jeg har noe å bidra med (medmenneske på det private plan, veldedighet og engasjement i Amnesty, som eksempler).
Det å lese lange og detajerte beskrivelser av rå brutalitet har jeg sluttet med for mange år siden. Det er et meget bevisst valg. Det er ikke slik at man må drukne seg i de mest bestialske dataljer og dyrke verdenssmerte for å kunne kalle seg et oppegående og orientert menneske - og det er slett ingen automatikk i at man blir et oppegående og orientert/engasjert menneske av å lese de verste detaljer om menneskers brutalitet. Min personlige erfaring, er at de som drukner seg mest i slikt gjerne bare blir overveldet og handlingslammet - at det blir en slags sensajsonslyst i stedet for et aktivt og positivt engasjenment for å bidra til en forandring på ett eller annet plan i verden.
Jeg ble selv fysisk kvalm av å gå forbi VG-forsiden i dag. Jeg kommer aldeles ikke til å lese om saken.
Jeg filtrerer. Setter meg ikke ned å leser slike saker, men registrerer at de er der. Hvis jeg skulle la alt det grusomme som skjer ute i verden gå inn på meg så ville jeg slitt grundig psykisk.
Jeg tror jeg slår over i jobbmodus. Kynisme og galgenhumor, liksom. Vi jobber mye med til dels grusomme saker, og jeg tror man blir mer hardhudet etter hvert. Som i at evnen til å distansere seg og "slå av" fokuset når man legger bort en sak blir sterkere. Det vil jeg tro gjelder mange innenfor politi, helsevesen etc.
Jeg har blitt forferdelig sart etter at jeg ble mor, og det ble bare verre når vi fikk nummer to. Mon tro hvordan det blir når lille bonus kommer. Jeg er helt nødt til å sortere hvilke nyheter jeg hører/leser, for det skal ingen ting til før jeg gråter som en foss. Nyheten om det lille barnet i dag var aldeles skrekkelig, og helt til å gråte masse av.
Jeg åpner bevisst ikke slike saker. Denne saken ville jeg ikke lese, men plutselig begynner mannen min og snakke om det og nyhetene på TV forteller masse detaljer. Jeg blir helt på gråten. Stakkars lille barn. Hun har sikkert ikke hatt en dans på roser i det korte livet sitt.....
Jeg synes det er mye verre etter at jeg fikk egne barn. Det gjelder triste ting på jobb også.
Jeg klarer heller ikke å lese om slike nyheter. Bare overskriftene gjør at det vrenger seg i magen, og jeg kan gå med denne følelsen lenge etterpå. Dessverre endrer det ikke på noe om jeg leser slike artikler eller ei, og derfor må jeg velge å la være.
Det var vanskelig å unngå denne i går, all den tid det var på forsiden av en avis (VG?) i hver eneste butikk og på hver eneste nettavis. Jeg kan rett og slett ikke lese sånt, jeg blir helt ødelagt. Sånne saker går så inn på meg, jeg var ikke menneske i dagevis da jeg hadde lest om han lille gutten i Sverige som hadde blitt kastet ut i snøen av sin mor og stefar for å fryse ihjel.
Hor meg kom endringen kom særlig etter at jeg selv fikk barn. Før det engasjerte jeg meg osv, men ble ikke så satt ut og gråtete.
Slik tenker av og til jeg også av og til, men da blir jeg mest sint og gråtete - på samme tid, så det hjelper vel ikke.
Jeg leser nyheter og saker i blader jeg mottar fra div. organisasjoner, men særlig de siste skjermer jeg meg selv mot. Skal jeg kunne stå på beina og gjøre en jobb overfor egne barn, kjæresten og arbeidsgiver kan jeg ikke få med meg alt jeg har tilgjengelig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
