Serafin sa for 13år siden:

Jeg er vokst opp med "det er ingenting som er umulig - det umulige tar bare litt lengre tid"

Jeg har venner og kjente som er vokst opp med "åh, synd på oss. På OSS. Vanskelig. Problem. Dette GÅR BARE IKKE!"

For å si det sånn, så har vi to forskjellige måter å løse en utfordring på.

Jeg tenker med det samme "ok. Problem. Det kan HELT SIKKERT løses. Hvordan skal vi løse dette nå da?" og får gjerne en 2-3-4 ideer, noen er gjennomførbare, noen ikke.

Endel venner reagerer med "Oh. Problem. PROBLEM! DETTE GÅR IKKE"

Hvordan ser du på verden?
Lar du noe stoppe deg?

Jeg er 99% sikker på at de aller, aller fleste problemer kan løses, på en eller annen måte. Godt mulig at man må dra inn hjelp fra mennesker rundt seg, men hey, det er ikke meningen at vi skal takle alt selv, til enhver tid. Og en annen gang er det andre som trenger hjelp til å løse et problem.

Har dette noen sammenheng med det å være kreativ - ikke kreativ på? Mot? Stahet? Ressurser?

Serafin sa for 13år siden:

Jeg mener ikke at man aldri blir litt motløs eller at man ikke gruer seg til noe, eller tenker at "uff", men at man ganske kjapt rister det av seg, og ser løsnigner istedet for.

Syrin sa for 13år siden:

Eg er vokse opp med ei mor som såg problem før dei oppsto i det heile tatt. Alt var umulig, ingenting var enkelt, og før eller seinare fekk ein sikkert kreft uansett. Dette var så plagsomt at eg har tvinga meg sjølv til å tenke meir positivt. Og eg slektar nok helst på far min som ser meir lyst på ting - dog med unntak.

Men det er jo ikkje heilt slik at ein kan unngå alt av problem, så ein treng å ha litt realitet oppi det heile også. Det å ikkje sture over ting ein ikkje kan få gjort noko med - diagnosar, manglande barnehageplass, krasja bil el.likn trur eg er ein veldig viktig egenskap. Trist og forbanna skal ein sjølvsagt vere i starten, men så må ein ta fatt på å gjere det beste ut av det.

Eg er i alle fall slik skrudd saman at eg legg stor innsats i å gjere noko når ting oppstår. Det å jobbe med problemet er også ein form for eigenterapi som hjelper ein å ikkje bli dradd ned i søla.

SpetakkelRandi sa for 13år siden:

Jeg har lært meg at det beste er å finne løsninger som fungerer for meg, oss.... Sånn er det bare. Jeg kan ikke sette meg ned og se negativt på ting for det er ingenting som kommer og "redder" meg. Så jeg er evig optimist.. Klart jeg har negative dager hvor alt ser mørkt ut, men det er bare å Plukke seg selv opp igjen... :) jeg er kanskje oppvokst med det motsatte! ;) men vil ikke dette selv.

Man klarer det man vil klare...

Serafin sa for 13år siden:

Ja, det var noe slikt jeg prøvde å si, du sa det bare så mye bedre. :knegg:

Anuk sa for 13år siden:

Jeg tipper det har med mennesketype og gjøre, og ikke minst hva man er vokst opp med. Hvordan man angriper problemer er nok helt sikkert en tillært greie.

Jeg er vokst opp med en mor som er superpositiv. Alle problem var vare "pytt dette går så bra". I oppveksten irriterte jeg meg over at dette og opplevde det som lettvindt, det var på en måte som å feie problemer under teppet. Fortsatt synes jeg det kan være greit å ta en runde å se på problemet, få lov å kjenne litt på at det og se på omfanget, før man går rett på problemløsningen. Uten at det betyr at man skal sette seg med hendene i fanget og gi opp. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg har lært meg den positive innstillingen til problemer. Det er en god ballast i livet.

Ofte tror jeg det har litt med "retorikk" å gjøre også. Noen er bare flink til å klage og sutre høylytt. Det betyr ikke nødvendigvis at de har gitt opp.

Fløyel sa for 13år siden:

Jeg er oppvokst med "Ingenting er umulig!" Selv det å få 3 liter væske på en 1 liters flaske skulle være mulig, og jeg bærer preg av det. Alt er mulig, alt løser seg alltid på ett eller annet vis. Jeg kan irritere meg over tafatte og hjelpeløse mennesker som svartmaler den minste lille ting.

Serafin sa for 13år siden:

Haha, det høres ut som pappa. :knegg:

Men når det kommer til praktiske ting så er han mer her: "NEI, DET GÅR IKKE!" Men teoretiske problem det er liksom ikke noe problem.
Men alt som har med praktiske ting, helse etc, ser han ikke løsninger på. Men han er oppvokst med "du har hodet du vettu, og minste broren deres er praktisk. Du kan jo ikke snekkere"

Adrienne sa for 13år siden:

Hvordan man ser på problemer avhenger litt av hvilken personlighetstype man er også. Jeg har en unge som når han møter på ting han ikke har gjort før automatisk tenker "uæh, noe nytt, det er sikkert vanskelig, det får jeg sikkert ikke til, vil ikke prøve" og en som automatisk tenker "ohhhh, noe nytt, det har jeg ikke prøvd før, det får jeg sikkert til". Vi jobber mye med førstemann med å få han til å forstå at det er verdt et forsøk og at det ikke gjør noe å prøve og feile. Sistemann klarer seg stort sett selv. :knegg:

Tjorven sa for 13år siden:

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg er. Når vi skal gjøre noe på jobb, så er det jeg som stiller spørsmål ved alle ideene til kollegene mine. Av typen "dette går ikke fordi ... ", men jeg er også veldig kjapp til å komme med "Men det kan vi løse ved å ... ".

Så jeg hadde ikke prøvd å stappe 3 liters væske inn i en 1 liters beholder, men jeg hadde kommet opp med gode ideer på hvor vi kunne gjøre av de resterende 2 literne. Hvis dere skjønner?

Serafin sa for 13år siden:

Eksempel fra her i huset på fredag:

Madammen vant gavekort på 10 000 på Ving i jula. Jeg hadde mast i flere dager om at hun måtte sjekke hvordan hun skulle betale med gavekort på nett.
Tilslutt ble jeg irritert og sjekket det selv.

De måtte først betale - så sende inn gavekort og få det refundert.

Madammens reaksjon:
"Da får jeg ALDRI reist på tur, jeg har jo ikke 10 000 på konto!"

Min reaksjon:
Ok. Mulige løsninger er:

1. Hun som hun skal reise med kan legge ut å få igjen.
2. Øke grensen på mastercardet til madammen.
3. Ringe pappa og høre om han hadde mulighet til å ta det på reise kredittkortet sitt. Ettersom dette er penger som kommer inn i igjen i løpet av en liten uke.

5 minutter etterpå var problemet løst.

Og da satt madammen enda og "Jeg kan ALDRI ALDRI reise på tur!"

:knegg:

Tinka sa for 13år siden:

Her prøver vi å se løsningene før det blir et problem.

Mex sa for 13år siden:

Jeg er typen som alltid ser etter løsninger, og gjerne med en gang. Kanskje noen ganger litt for kjapp også, men jeg orker ikke å dvele ved problemer. Det er klart, noen problemer kan man faktisk ikke løse og man føler seg helt maktesløs. Men da får man gjøre det beste ut av situasjonen tenker jeg. Gjøre det som er mulig å gjøre, fikse det som kan fikses og ta det et skritt om gangen.

Mannen svartmaler. Men han begynner å bli flinkere til å hente seg inn igjen.

Trulte sa for 13år siden:

Det var da en snodig løsning fra Ving!! Høres jo nesten ut som svindel?

Av person er jeg løsningsorientert. Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg var mindre løsningsorientert ala la det være og ikke bry meg. Det er der jeg sliter.
[b][/b]

Serafin sa for 13år siden:

Det hadde noe med at det er såpass kort tid til de reiser.

Toffskij sa for 13år siden:

Jeg har vel nærmest vokst opp med damn the consequences, expense etc. :knegg: Ikke alltid like lurt. Selv er jeg løsningsorientert inntil det latterlige.

Anne C sa for 13år siden:

Jeg er veldig løsningsorientert, men samtidig veldig pessimist. Jeg har vokst opp med verdens mest pessimistiske mamma, alt er pes og mas uansett.

Joika sa for 13år siden:

Det heter utfordringer ikke problemer. :nemlig:

Jeg er helt klart en problemløser. Jeg har faktisk overrasket meg selv litt av og til på akkurat dette. :knegg:

Heddamor sa for 13år siden:

Som jeg skulle skrevet det selv!
Eldste er lik meg og yngste lik pappaen. Jeg har selv en lei tendens til å se problemer, mens mannen mener at alt ordner seg.

Fintdethei! sa for 13år siden:

If You can dream it, you can do it....... Også er vel jeg et sted midt i mellom, tenker jeg. Liker å tro at jeg er løsningsorientert, men det kan jo være at andre ikke alltid syns jeg er det.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg er av typen som raskt skaffer oversikt over alle problemer og muligheter og alle varianter av worst case sånn at jeg har en plan klar samme søren hva som treffer.

Fjols sa for 13år siden:

Jeg vet at jeg ser løsninger fremfor problemer, i hvertfall store deler av tiden.
Jeg liker rett og slett ikke å tenke negativt:blond:, takler det ikke.
Så jeg prøver umiddelbart å tenke på en løsning, og om det ikke funker med den så prøver jeg å finne ut av det på en annen måte.

Jeg tror fortiden og livet mitt har bidratt mye til det, har ikke hatt det enkleste livet. Jeg prøver jeg å tenke at: "Dette skal jeg klare" eller at jeg i det store og det hele styrer meg og mitt liv helt selv. Hva andre gjør kan jeg ikke kontrollere.

Inagh sa for 13år siden:

Jeg har lært meg sjøl til å bli type " det bruker ordne seg," og om jeg ikke allti har løsningen sjøl, finner jeg noen som kan hjelpe meg, og trenger som oftest ikke gå lenger enn til mannen min, som er proff problemløser, så går det seg til.

Hva som irriterer vettet av meg, er at Guttungen har arvet en salig røre av svigerfar sin evne til å krisemaksimere - fly i lufta, oye og akke seg og erklære at dette aldri vil gå, kommer aldri til å funke, umiddelbart ved første motstand - sammem med min ertestørrelse av tålmodighet - funker det ikke på første forsøk, kan det være det samme med hele skiten.

Etter 42 år har jeg fått stadig større grad av selvdisiplin og beherskelse og har innsett alså at det kan være lurt å ikke gi opp, øve, eller forsøke andre vinkler å angripe problemet fra.

Guttungen er ikke der. :humre:

vixen sa for 13år siden:

Jeg vet nesten ikke hvor jeg er. Det kan variere veldig. Er jeg sliten og har sovet lite så fokuserer jeg heller på problemene. Det samme kan sies ved pms:flau: Andre ganger kan jeg være veldig løsningsorientert. Jeg er flink til å finne praktiske løsninger på praktiske problem, men kan også av og til sulle meg inn i negative tanker angående situasjoner som jeg faktisk ikke kan påvirke. Virkelig bortkasting av energi med andre ord. I jobbsammenheng er jeg nok mer løsningsorientert enn jeg kan være med helt private anliggenheter som går på meg som person.

Madicken sa for 13år siden:

Jeg prøver først å bestemme meg for viktig det er for meg at problemet løses - hvor stort eller lite problemet er. Jeg gidder ikke å bruke masse ressurser på å finne løsninger på noe som ikke betyr så mye, men dersom jeg vil, får jeg det oftest til. Sånn sett er jeg nok ukuelig optimist, til tross for en litt pessimistisk maske utad.

Kirsebær sa for 13år siden:

Jeg løser alle problemer, er selvhjulpen og finner ut av ting. Jeg er en positiv tenker i det øyeblikket en problemstilling blir presentert/kommer til syne.
Samtidig er jeg den som grubler, bekymrer meg og gjør ting vanskeligere enn det trenger å være når jeg har lagt meg om kvelden og tankene får flyte fritt.

Jeg er altså en bekymringsfull problemløser. :knegg:

Katta sa for 13år siden:

Det mest irriterende på kloden er mennesker som sier "pytt sann, det ordner seg" uten å ta problemer inn over seg. :knegg: De har det nemlig med å hverken se problemer eller løsninger, og ender med å velte veldig mye over på andre. Og det verste er at det ordner seg som regel for dem, men da ved at mange andre må jenke seg.

Mannen kaller meg av og til pessimist. Jeg er nok en verstefallstenker. Jeg kartlegger, fortviler litt og ser på alle muligheter for at ting kan gå galt. Litt i overkant av og til kanskje, men det å få oversikt over problemet og fortvile litt er en del av det å komme videre for min del. Så systematiserer jeg og ser etter løsninger, jeg setter meg liksom ikke ned i den tilstanden der spesielt lenge. Men jeg vil på et vis ikke bare ha løsningen på aktuelle problem klar, men også løsningen hvis verstefallsopplegg A, B, C eller D inntreffer underveis. :knegg: Jeg ser altså etter løsninger, men jeg liker å ha en god posjon forsikring og realisme i det, jeg synes nemlig ikke urealistisk optimisme er det samme som å være løsningsorientert.

turi sa for 13år siden:

Jeg er en "alt ordner seg" og mannen er en "detta går ikke".

Så jeg går lykkelig på og kan rive en halv vegg mens mannen er på jobb, og mannen biter tennene sammen og fikser resten når han kommer hjem fra jobb.

Jeg har nå i en alder av rundt 40 fått beskjed om at jeg har ADHD, og regner med at det da også kan ha noe med saken å gjøre, at konsekvenser er noe vi får ordne opp i når den ting kommer.

Men, mannen syns det er veldig fint at jeg er så positiv og "alt ordner seg" altås, jeg tar ikke helt livet at han med "gode ideer"..

Noe jeg trenger å øve meg litt på er å høre på hva folk sier om sine problemer, for jeg inbiller meg at de sier ting for å få løsninger, og når de da klager/forteller om igjen og om igjen om de samme tingene, og jeg allerede har fremlagt en knakende god løsning, så er jeg nok ikke en god lytter, da er jeg ferdig med problemet.

Jeg skjønner ikke hvorfor en skal bruke dager og uker på noe som kan fikses så "lett som bare det", ifølge meg selv.. :blånn:

Robyn sa for 13år siden:

Jeg er alltid positivt og tror på en løsning inntil det motsatte er bevist. Og da mener jeg bevist, altså. Det holder ikke å tro. :hehehe:

Mannen er min rake motsetning, han stopper opp ved første antydning til problem og proklamerer at dette går ikke. :mumle:

vixen sa for 13år siden:

Akkurat! Sånn er jeg også. Liker å kartlegge eventualiteter selv om det ikke betyr at jeg tror det mest sannsynlig vil gå galt. Liker bare ikke å bli overrasket.

Serafin sa for 13år siden:

Jeg kartlegger også eventualiteter og problemer som kan komme, men jeg finner også samtidig løsningen.

Drømmedama sa for 13år siden:

Jeg er ekstremt løsningsorientert. Veldig glad i organisering og systemer også, for meg er det viktig at det meste "går opp" rett og slett. Jeg liker å løse problemer og tror vel alltid at jeg kan få det til. Enkelte ting klarer jeg jo ikke, men da har jeg ihvertfall gjort mitt ytterste. Også lærer jeg noe underveis. Og jeg er flink til å få andre rundt meg til å se sine egne muligheter fremfor begrensningene sine.
Jeg har vokst opp med veldig handlekraftige og tydelige foreldre som ga meg følelsen av at absolutt alt var mulig. Jeg vet ikke om jeg alltid er så positiv til utfallet av alt, men jeg er positiv til å prøve det jeg kan. Men jeg er jo ikke teit heller, jeg vet jo når jeg prøver på det umulige. Jeg tror jeg tør å være mer positiv med årene, enda mer handlekraftig, enda mer løsningsorientert. Sikkert fordi jeg blir eldre og tryggere, og fordi jeg vet at det ikke er farlig å bli skuffet, det er ikke farlig å tryne, og det er alltid mye bedre for meg å gjøre noe enn å tenke etterpå at jeg skulle ønske jeg hadde gjort noe.
Jeg ser andre mennesker rundt meg som er så engstelige for å ikke lykkes at de er pessimistiske som en slags forsikring mot å bli skuffet, såret eller lei seg. Det er trist når det hindrer dem i å leve så gode liv de hadde kunnet leve hvis de hadde turt å håpe litt mer.
På samme vis ser jeg også mennesker som bruker en ekstremt positiv innstilling som et slags vern mot livets realiteter, og sørgelig nok kan det også ta fra dem enhver handlekraft og styrke. Man må jo innse at man har et problem/en utfordring for å kunne gjøre noe med det.

Tjorven sa for 13år siden:

Ahhhhh ... sånn er det det har vært på jobb for meg. Vi har en problemstilling. Alle sier "Tjorven, skjerp deg. Ikke vær så problemfokusert. Dette ordner seg vet du." De har jo helt rett. Det ordner seg, men det er fordi jeg jobber masse med saken og finner veien ut. Så jeg får masse tilbakemeldinger på hvor problemfokusert jeg er, men så glemmer de hvem som faktisk løser problemet. :nemlig: Vel, nå har vi omorganisert, så det blir spennende å se hvordan det går nå som vi er i en større organisasjon.

Inagh sa for 13år siden:

Slikt noe er fantastisk irriterende i jobbsammenheng. Jeg er type: "ok, nå har vi fått et barn med den og den utfordringen. Avdelingen er ikke tilrettelagt. Hva gjør vi nå for å sikre en god hverdag for dette barnet?"

Unisont svar: "gaah, du ser alt som et problem du, dette går seg til!"

hallo - jeg forsøker tenke framover og ligge i forkant, nettopp for å unngå at det skal måtte gå seg til. Hva med å tenke gjennom problemstillinger og tilrettelegge - nettopp for å unngå at problemer oppstår!?

Ja, jeg og er den som tenker dette går, dette fikser vi, men er ikke happymuffin nok til å være fornøyd med å leke brannslukker da vi ikke har gjort noe for å unngå brannen som kan oppstå i første omgang.

Realistisk optimist, er et uttrykk jeg er veldig glad i.

:gaah:

Darth sa for 13år siden:

Jeg tenker på meg selv som realistisk - men svært løsningsorientert og egentlig også ganske gjennomføringsdyktig selvskryt. Jeg mener at det finnes problemer som ikke lar seg løse - for en realist gjør det vondt når folk skal ha tre liter i ei enlitersflaske :knegg: .

Redigering: De fleste problemer lar seg løse - men ikke nødvendigvis på den måten som den glade optimisten insisterer på...

Snuppa sa for 13år siden:

Jeg ser stort sett bare løsninger. :)

star sa for 13år siden:

Jeg ser nok for det meste løsninger ja. Mulig jeg kan tenke at ting er umulig i starten, men jeg gror ikke fast der. Egentlig så tror jeg ikke jeg er negativ som person, men av og til ser ting mer umulig ut enn hva jeg vanligvis vil synes.

torsk sa for 13år siden:

Litt kjipt å være problemløser når det bare finnes utfordringer, da. :p

Darth sa for 13år siden:

Enig! Det der med at det bare finnes utfordringer er noe av det mest fjerne pedagogiske mølet jeg vet om. (Og jeg er faktisk lærer)

Robyn sa for 13år siden:

Det å være positiv av natur og ha tro på at det meste kan løses er ikke det samme som å ikke være realitetsorientert og strategisk. :niks:
Det betyr heller ikke at man skyver problemene over på andre. Jeg ender som regel alltid opp med å gjøre ting selv fordi jeg A) er overbevist om at det lar seg gjøre mens andre mener det ikke er gjennomførbart og dermed ikke gidder forsøke engang og B) fordi jeg er så utålmodig at jeg ikke orker vente på at andre skal tenke ut alle mulige løsninger og mulige utfall på en oppgave som virkelig ikke får store konsekvensene uansett hvordan det løses.

Dronningen sa for 13år siden:

Jeg er oppvokst med en problemløsende mor, som ordnet alt. Sånn er jeg selv blitt også. Jeg er en problemløser, og tenker som regel at ting ordner seg.

Mannen er mer pessimst. Skal liksom for sikkerhetsskyld se for seg alt som kan gå galt, og gjerne jekke alle optimister litt ned.

Sånt blir det bråk 'a.

Guttemammis sa for 13år siden:

Jeg har et positivt syn på det meste, alt ordner seg!(akkurat som boren og faren min)
Mannen min der i mot, er litt mindre, samme er 7-åringen, men 8-åringen er mer positiv og optimistisk enn noen jeg kjenner.
ALT er mulig, og han gir seg ikke! :elsker: Håper han beholder dette i seg.

Barn av regnbuen sa for 13år siden:

Jeg vet så altfor godt hva ordentlige problemer er, så da prøver jeg å ikke lage problemer ut av det som i utgangspunktet er løsbart. Jeg ser ofte løsninger der andre svartmaler, og det har jeg gitt eldste datteren min også tydeligvis. :knegg: Vi kan begge løse ting på en veldig kreativ måte der andre var sikker på at dette ble ikke å funke eller passe inn. Da får vi det til å funke og passe inn.

Det fins mange ting jeg ikke kan gjøre noe med, men som jeg bare må leve med, men dagligdagse problemer trenger ikke være en av dem.

Barn av regnbuen sa for 13år siden:

Men overpositiv er jeg ikke (overpositivitet er vel noe av det verste selv jeg vet). Jeg har min del av tussigenet jeg også, forskjellen er jo bare om man lar det lamme seg helt eller om man prøver å finne en løsning for å leve med ting.

Sure Eplet sa for 13år siden:

Jeg har vokst opp med at det meste er enten farlig, vanskelig, umulig eller meningsløst. Det er ikke en holdning jeg har lyst til å videreføre :knegg: når jeg er deprimert så føles jo alt sånn, men heldigvis er jeg ikke konstant deppa.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Det finnes soleklart problemer. I tillegg til utfordringer.

Serafin sa for 13år siden:

Selvsagt finnes det problemer. Og utfordringer.
Det er slettes ikke det jeg sier, jeg har vel hatt mer enn min knippe med utfordringer de siste 20 årene.

Men det er noe med om hvordan man takler det.

Det er vel egentlig en sammensatt ting dette. Jeg er slettes ingen happymuffin som tenker "pyttsann pyttsann" på alt som oppstår.
Jeg er heller typen som tenker på ting som kan oppstå, og kjapt kan bekymre meg. Men jeg bekymrer meg ikke uten å prøve å finne en løsning.
Og kan ting sjekkes ut, og ev løses, så gjør jeg det. Om det så er midt på natten.

Også forventer jeg aldri at ANDRE skal løse problemene mine. Det må jeg gjøre selv. Og da har jeg mer kontroll også, og dermed mindre grunn til å bekymre meg.

Pasta sa for 13år siden:

Jeg er pessimistisk realist.
Faller i deppe-fella stadig vekk, men prøver å våkne opp og se på løsninger.

Rug sa for 13år siden:

Åh, denne vet jeg. Jeg er den som sier "eh...jeg vet ikke, jeg, kan ikke du se på det?" :sparke:

Avelonia sa for 13år siden:

Alt kan løses om man bare har trua, sa farfar under epletreet da jeg var lita.
Det sitter fast enda.:)

Olympia sa for 13år siden:

Jeg ser problemene OG løsningene.

Noe av det mest irriterende jeg vet er folk som ikke evner å se problemer, alt "kommer til å ordne seg på et vis", "det går som det skal", "livet kommer i klumper" osv. Jeg liker å tenke gjennom problemer godt og grundig, og når de er kartlagt finner jeg løsningene.