I mine ironiske tenårings-/ung-voksen-år synes jeg det var noe meget mistenkelig med utilslørt, banal glede.
Nå, derimot, kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn andres uttrykk for lykke/glede/tilfredshet og sånt. Det jeg nå irriterer meg over, er andres surmagede komentarer om FB som show-off-sted og at det er så falskt og kanskje litt ekkelt også med alle som forteller at de er så lykkelige og sånn (og spesielt om vi egenltlig vet at de ikke er det) og enda mer spesielt om de slenger på hjerter og sånn.
Personlig er jeg så uendelig lei av en verden med negativt fokus og tabloidaviser om ikke gjør noe annet enn å skremme vettet av folk ved å sette fokus på alle farer som lurer, enten det gjelder sykdommer som udetonerte bomber i kroppen eller trusler fra verden rundt oss forøvrig. Eller flott. Eller glatt is.
Så når folk lager det til et problem at det "skrytes" på FB eller man lager det til et problem at enkelte er "unaturlig blide" (= falske, for det er da for pokker ikke SÅ mye å være glad for), så tenker jeg "are you f***ing crazy??"
Embrace the happiness! Jeg blir aldri grinete når andre er glade. Om jeg er ordentlig nedfor selv, så klarer jeg ikke å matche mooden, og det kan hende jeg blir sliten om det er en særs påtrengende form for lystig humør (jeg har ikke sagt at jeg er noen fan av påtrengende folk, lystige eller ikke :knegg: ). Men jeg er FOR å gi uttrykk for glede. Jeg synes mange flere burde gi uttrykk for glede - både på FB og på FP og i virkelighetens verden. Før kunne jeg sitte å vente på glede. Og forbanne meg selv og verden når den ikke kom. Nå har jeg skjønt at glede er en øvelse - den blir større jo oftere du bestemmer deg for å ta den i bruk. Det ville jeg aldri ha trodd for bare noen år siden. Men har du sett på maken - sånn er det!
Og ingen hopper direkte fra sorg til glede. Men et lite hakk oppover på humørskalaen er innenfor rekkevidde, uansett utgangspunkt. Og selv synes jeg "Koser meg med mannen min og god mat <3" på en ellerannens FB-status er feel-good lesning. Selv om jeg vet at personen kanskje ikke er så forbanna lykkelig hele tiden. Og at hun og mannen egentlig ikke har det så bra om dagen. Kanskje nettopp derfor? Lykke er vel ingen permanent følelse for noen - den kommer i små (av og til ørsmå) glimt. Og da synes jeg sannenlig det er betimelig å rope ut om den! Det gjør ingen til løgner. Og det gjør min dag bedre.
Jeg blir veldig mistenksom når folk er FOR blide, men kunne ønske jeg hadde ditt perspektiv på ting. Kanskje jeg skal prøve å lære meg det. <3
Edit: Må presisere, det er IRL jeg er skeptisk til for blide folk. På fb synes jeg det bare er hyggelig. Og noen ganger/ganske ofte litt uinteressant. Det er faktisk folk jeg ikke kjenner så godt jeg har fått et mer positivt inntrykk av via fb fordi de virker så positive.
Ellers er jeg som Jokke, krampepositivitet og lykkerusbobling (og da regner jeg ikke med om man er i champagnerus) er over the top for meg:
Er du av typen som aldri blir brun,
og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det?
Er du ansett som en kjedelig kujon,
fordi du stort sett ikke gidder å bade?
Har du problemer, med å omgås overdrevent positive folk?
Du ække aleine, vi er mange som har det sånn [LEFT]
De siste linjen er trøsten min. :nemlig:
Har du ikke? Jeg synes den dukker opp i hverdagspraten både på nett, i hverdagen og i media med jevne mellomrom - og da spesielt i forbindelse med FB-statuser.
Jeg blir også selvfølgelig sliten og overbærende av krampepositivitet. Men det er da sannelig mye pes om at det er så pes å lese om alle som er lykkelige på nett.
Her svarer du som om fenomenet "folk som blir grinete når andre er positive" er unheard of. Det er et eldgammelt fenomen - fra lenge før FB også. :nemlig: Btdt.
At det skjer, ja. Men det er da vitterlig normalen at folk setter pris på andres glede, og jeg skal i alle fall ikke påberope meg å være noe fantastisk unikum for å være en av de.
Heldiggris! Jeg har ikke overvekt av grinete venner, altså, men det går ikke SÅ mange dagene mellom hver gang jeg hører fnys over lykkelige FB-statuser og i overkant superblide folk. :humre:
Jeg tror veldig få ville svare "nei" på spørsmålet i overskriften. :humre: Heller ikke de som noen ganger blir irritert over enkelte positive uttalelser, gjetter jeg. (Hvis du ofte hører folk som sier "fysj, nå er det noen som gir uttrykk for glede igjen!", så tror jeg jeg stiller meg skeptisk til at du ikke har spesielt grinete venner. :knegg: )
Nei - og det var forsåvidt poenget også. At det i utgangspunktet skulle være liten grunn til ikke å sette pris på andres glede. Likevel er det akkurat som om det sniker seg inn en vane med å gjøre det hos mange likevel - sikkert ganske ubevisst og uten de helt sterke følelsene bak også. Det synes jeg det er ganske interessant å diskutere. Helt uten å tenke at man skulle være noe unikum om man ikke er føst i grinebiterrekka.
Selvfølgelig har jeg fått med meg ironiske betraktninger om hyperpositive FB-statuser. Jeg kan ikke si at jeg kan peke på akkurat hvor, men at det kommer som drypp i kommentarer og vitsing rundt om, er det vel vanskelig å unngå å få med seg. Jeg er tidvis enig siden jeg har alltid har hatt problemer med påtatt positive folk, men samtidig skjønner jeg kommentaren din, Zoe. Det er jo fint at folk har muligheteten til å uttrykke glede over de øyeblikkene som kjennnes fine og viktige.
Hm nei? Jeg greier ikke å irritere meg over skryt heller. Men jeg kan fint humre litt over blogger hvor livet er et glansbilde. Irriterer meg gjør jeg dog ikke.
Men jeg greier kunststykket å kunne bli litt misunnelig eller være lei meg fordi jeg selv ikke får til det jeg vil selv om jeg samtidig gleder meg på andres vegne. :knegg: Doble følelser finnes, det er helt sikkert.
Det er et viktig poeng!
Jeg har en sprudlepositiv bekjent som sprudler over alle de tingene jeg irriterer meg over. Sammenlignet med henne blir jeg nok en grinebiter.
Mange (via media, FP og FB) har faktisk gitt uttrykk for at de blir lei av at FB-venner "på død og liv" skal fortelle om sine "fantastiske" følelser, eller vise klar medfølelse, komme med visdomsord, plante hjerter, vise frem sine fine barn og annet "personlig skryt" eller engasjement for noe. For ikke å snakke om de sukkersøte bloggene som mange mener er ren fasade. Det er klart det kan være noe i det også, men for noen er det trolig terapi å rydde opp slik. I en kaotisk hverdag, får noen orden i kaoset ved å blogge om livet sitt. Tanker, hendelser, bilder, mål, bragder, produksjon av kaker/mat/håndarbeid/håndverk. Noen er veldig opptatt av det visuelle, estetiske, vakre. Noen liker å skrive ned ting, ta bilde av ting. Før skrev man kanskje dagbok og lagde flotte album. Selv hadde jeg blitt disharmonisk om jeg hadde det rotete, møkkete og lite pent hjemme. (Retter til: Selv blir jeg SUR når det er møkkete og rotete hjemme!)
Jeg syns det er fint når folk forteller om en god opplevelse i livet sitt, liten eller stor. Om man ikke bryr seg; la være å kommenter, la være å irriteres.
Folk har forskjellige livssyn, interesser, lidenskaper, faser i livet - og det er det som gjør Facebook spennende.
Enkelte ting kan jeg også styre meg for, f.eks de som nesten utelukkende kommer med negative opplevelser, men å dele noe positivt ser jeg ikke noe galt i? Da mener jeg faktisk man må gå litt i seg selv.
Jeg tror jeg har skrevet om det før også, men selv sliter jeg med av en følelse av at enkelte ser på meg som overfaltisk og dum fordi jeg som regel er tydelig blid. jeg er bare skrudd sammen sånn - jeg var tydelig blid på jobb selv i livets mørkeste perioder også. det var alt annet enn letthet, sunshine & lollipops på innsiden da, selv om enkelte sikkert kunne ha trodd det. Det er nok bakteppet for et jeg synes det blir for mye grinebiting over andres positivitet - jeg tror man kan bestemme seg for å sette pris på det og også være klar over at folk er selvfølgelig sammensatte (=sliter med saker selv om de forteller om noe hyggelig på FB) uten å være falske eller å ønske å forlede noen på noe vis.
Jeg er nok av dem som kan irritere meg over enkelte gledesutbrudd på f.eks. FB, men jeg tror definitivt ikke det er gleden jeg irriterer meg over - jeg irriterer meg like mye over lignende utbrudd som kommer av andre grunner fra samme personer. (Og jeg har ingen på vennelisten min nå lenger som pleier å irritere meg, sånn før noen spør hvorfor jeg ikke gjør noe med det. :knegg: ) Jeg kan godt finne på å irritere meg over folk i RL som er plagsomt høyrøstede, innpåslitne og/eller vulgære også, selv om det skulle være glede som lå bak. Så jeg kan altså godt bli irritert av uttrykk for glede, men jeg synes likevel ikke det er riktig å svare nei på et generelt spørsmål om hvorvidt jeg liker uttrykk for glede. For jeg er jo naturligvis generelt glad for at folk er glade og viser det.
"Vasket hele huset; vegger, tak, vinduer, skuffer og skap. 7 sorter i pene bokser. Julegavene og maten er handlet inn. Nå skal vi bare kooose oss i ukene før jul".
Jeg poster i hovedsak kun smørblidt på fb, hvorfor det? Enkelt. Naboen er venn. Vennene til ungene er venner. En av lærerne til sønnen er venn. Selvsagt vil jeg da presentere meg med den samme personaen for disse på fb som på nærbutikken. Så har jeg fp som får se mitt sedvanlige sure egentlige jeg.
Mjo, jeg kan også humre litt av fremstillingen av og til, som Hattifnatten er inne på. Men å mislike at andre tydeligvis er glade er ikke noe jeg kjenner på, tror jeg. Og jeg er ikke noen gladbolle selv i utgangspunktet, jeg blir vel helst oppfattet som streng og utilgjengelig.
Jeg synes det er flott at folk viser glede, og da også på FB. Om noen rosemaler livet vel mye der inne, så tenker jeg at det også er flott. Kanskje de finner glede i det å rosemale litt ekstra, tenker jeg.
Jeg tror stort sett alltid jeg blir blid av oppriktig begeistring, og selv er jeg en nokså høylytt entusiast for mange ting, og veldig begeistringsdrevet, og velger å tro at det stort sett slår heldig ut. Skinnhellig krampepositivitet kan jeg derimot styre meg for. Uendelig syting og klaging (særlig over ting som lett kan endres) også. :rema 1000:
Som reglel blir jeg glad av at folk uttrykker glede, men når jeg leser fb-status på fb-status med hallelujastemning og !!!!!!!!!!! og det ikke er knyttet til noe konkret, så trekker jeg bare på skuldrene av innleggene. Men dersom gledesutbruddene suppleres med noen fraser om at man skal tenke positivt, smile og spre glede til dem rundt seg, da himler jeg med øynene og kan enkelte ganger bli irritert også. :grinebiter: Og jeg er nok sånn omtrentlig i den gaten i den virkelige verden også. Av og til kan jeg oppfatte ting som krampepositivt og da gir deg meg ingenting.
"Ja" er nok det svaret som passer best.
Ellers er jeg jo også "av typen som lar meg irritere av folk som alltid skal imponere." :knegg:
Jeg tror forresten du må lete like lenge for å finne et menneske som aldri blir glad av å se andres glede som du må lete for å finne et som aldri tenker en mørk eller kynisk tanke om andre. De fleste av oss er jo sammensatte mennesker. Jeg tenker stort sett "good for u" når folk poster bollebakingstatuser på FB, men irriterer meg over sånne "kopier dette hvis du er imot barnemishandling-" statuser.
Dette stusset jeg på også. Ser du blid ut eller er du blid? Later du som om du er happy, men ikke er det? Du skriver:
Om du ikke er glad inni deg, hvorfor spiller du da blid og glad? Det er det jeg kaller falskhet.
Jeg mener ikke at man skal være sur og grinete og gråte når alle ser det, men å være påtatt kvitrende og blid når man ikke er det på innsiden skurrer for meg.
Er det ikke nokså normalt å sette opp en noenlunde blid utside samme hvordan innsiden ser ut? Medmindre man er fortrolig og anledningen passer til å ta litt mer ærlig status?
Jeg tror det er der folk ofte får piggene ut: når folk som har det kjipt "på innsiden" setter opp et tappert fjes og poster og formidler happy-scnappy statuser eller ytringer, så oppfatter folk disharmonien i det. Det oppfattes ikke som positivitet, men uærlighet.
Ellers vet jeg jo at jeg også kan irritere fletta av folk med positivitet og Pollyanna-fakter, og det har jeg i grunnen forståelse for. Det går på hvordan jeg prosesserer ting, og jeg er nok en som prosesserer mye av det som er vanskelig inni meg, mens det som kommer ut er mer det "enkle", og ferdigtenkte eller i det minste ferdig-ironiserte (sånn at jeg kan fortelle det som en mer eller mindre festlig historie).
For meg ha handler det mer om hva som føles som mest privat (der det vanskelige oppfattes som veldig privat for meg), mer enn hva som er bra for "image" eller hva jeg skal si.
Men jeg har ofte lurt på - MÅ man dele ALT på Facebook hele tiden?
Jeg er ikke en person som skriver på veggen min når jeg har kranglet med mannen eller noen andre, for ingen har noe med det føler jeg. Ja, jeg kan dele dersom jeg har klart en bragd, men jeg syntes det blir rart og kunstig å oppdatere statusen min 10-12 ganger pr dag om happy-schnappy ting.
Det kjenner jeg meg igjen litt i. Jeg er typen som setter alle kluter til når ting er vanskeligst og blir positiv-tenkning-Polyanna i de verste situasjoner, men som kan falle sammen som en klut fordi jeg ikke hadde juice til frokost på en hverdag. Ingen av delen får dog uttrykk på FB-statusen.
Jeg vet faktisk ikke helt om jeg forstår problemstillingen, men si at en venninne jeg vet er midt i en vanskelig skilsmisse skriver "strålende dag, ut på tur, aldri sur!" på FB: Min umiddelbare reaksjon er jo da "så bra at hun har fine dager også" ikke "din falske kjerring" :skeptisk: Jeg vet faktisk ikke så mye om hvordan de fleste FB-vennene mine har det innerst inne, så jeg har forsåvidt ikke grunn til å mene noe som helst om hvorvidt de er falske eller ikke på FB. Selv hadde jeg aldri delt mine tyngste tanker med 200 mer eller mindre kjente folk, og jeg forventer ikke at andre skal gjøre det heller.
Ang. å sprudle på jobben når man har det fullstendig bånn i bøtta, så synes jeg det er rart. Man trenger ikke å gå rundt som en furie eller tåreperse, men påtatt sprudling, synes jeg er litt merkelig. :nemlig:
Jeg er et sammensatt menneske,Hattifnatten. Og jeg er ikke parodisk blid eller påtatt blid. Jeg har lett for å le og jeg har lett for så se humor i tilværelsen og jeg har lett for å engasjere meg - selv i perioder jeg har det mer enn bare litt vanskelig. Det er ingenting fakst ved det. Og jeg kan godt gråte også sammen med andre, om det er nære venner. Og jeg kan godt være stille og la være å smile en hel dag om jeg har det veldig lite ok. Jeg setter ikek på meg en maske, om det er det du beskriver her. For alt jeg vet er det ikke en eneste person som synes jeg er overflatisk og dum selv om jeg er blid - det er ingen som har sagt det. Men jeg kan tenke det - og det er basert på at så mange ser ut til å mistenkeliggjøre/latterliggjøre eller irritere seg over andres positivitet.
Jeg er aldri påtatt verken det ene eller det andre. Jeg er sånn sammensatt at jeg kan le hjertelig eller legge merke til noe usannsynlig morsomt selv på en mørk dag. Og jeg har aldri kjent behov for å snappe eller være sur mot andre når jeg ikke har det bra selv. Og der vet jeg at folk er forskjellig skrudd sammen. Det har ingenting med påtatthet å gjøre - det har med personlighet å gjøre (og sikkert flere ting også, som kulturen man er vokst opp i og lignende).
Sånn er jeg også. Dvs. Jeg er en underlig blanding av en person som ler lett og fort ser humor i ting, men som samtidig (vel ikke akkurat samtidig, da...) kan være veldig kynisk. Jeg snapper heller ikke til andre om jeg har en kjip dag, bortsett fra til mannen... :sparke:
Interessant, Toffskij. Her er det nok hunden ligger begravet for min del - jeg lar meg lett begeistre. Og da gir jeg gjerne utilslørt utrykk for det. Da kan jeg av og til merke (eller er det bare paranoia? :skeptisk: ) at noen muligens kan tenke at det er såkalt "krampepositivt"? For kan man alltid vite forskjellen?
(Etter at jeg svarte Fnatten så jeg at flere andre også stilte seg kritiske til at jeg beskriver meg selv som blid når jeg ikke har det bra - at det er falskt og kan gjøre folk mistenksomme, var vel kommentarene: Jeg er et følelsesmenneske og har vanskelig for å sette på meg masker etter forgodtbefinnende. Jeg synes det er relativt ugreit å se seg selv beskrevet med et ord som "falsk". Som jeg skrev til Fnatten, så har jeg alltid hatt evnen til å finne glede/humor/begeistring selv i vanskelige perioder. Jeg tar meg sammen i den grad som alle gjør - de fleste av oss gråter ikke ustanselig på jobb og vi skjeller heller ikke ut andre selv om det river og sliter inni oss på en vanskelig dag. men jeg setter altså ikke opp en krampepositiv fasade og utløser ubehag hos andre. Den gleden andre ser, er ekte glede i situasjonen. Utover det, tror jeg vi alle er i stand til å være rimelig blide mot andre under de fleste omstendigheter, og det synes jeg er en nødvendighet for å fungere godt sosialt.)
Jeg har lett og lett etter den rette beskrivelsen og endelig! Endelig fant jeg den: Skinnhellig krampepositiv. :rørt:
Der har du nemelig en jeg kjenner, og som jeg omtaler som "gladkristen uten å være kristen". Hun er rett og slett kvalmende skinnhellig krampepositiv, og jeg spyr mer av det skinnhellige enn av det positive.
Men altså. Når jeg smiler og hilser på en virkelig idiot av en fyr som jeg må forholde meg til fordi vi har barn på samme alder - som forøvrig ikke hilser i retur - så er jo smilet rimelig påtatt. Men alternativet blir jo da å vise hva jeg egentlig føler for gjøken og bite hodet av ham hver gang jeg ser ham isteden. Det er jo liksom ikke helt greit det heller? Verden forventer jo at jeg smiler og sier hei, enda han er en dust?
Jeg hadde i grunnen ikke tenkt at en så stor del av denne tråden skulle handle om min væremåte blant andre. :humre: Det var bare ment som en tileggskommentar og et bakteppe for hvorfor jeg er opptatt av dette.
Jeg er ikke parodisk manisk påtatt hysterisk blid. Jeg er sosial og blir glad av å være sammen med andre - den gleden kjenner jeg selv om ting ikke er så greit ellers. Og med det tror jeg at jeg ikke har så innmari lyst til å diskutere mitt eget følelsesliv og sosiale væremåte mer, egentlig.
Jeg blir litt oppgitt og himler med øynene over krampelykkelige statusoppdateringer når jeg VET så inderlig godt at vedkommende er så sliten og matt at den statusoppdateringa var det siste hun maktet å gjøre før selvbedraget tok slutt for den dagen. Jeg liker at folk gir uttrykk for ekte glede, men jeg kan styre min begeistring for gledesutbrudd som rett og slett ikke går hjem hos meg fordi jeg kjenner personen for godt.
FB er et utstillingsvindu, noen er mer selektive enn andre med hva som stilles ut. Selv poster jeg bare intetsigende svada som jeg like gjerne kunne posta på oppslagstavla på nærbutikken.
Å være blid er vel ikke det samme som å være intetsigende i møte med andre? Jeg er gjerne blid (men ikke hersketeknikk-blid) selv i situasjoner hvor jeg uttrykker uenighet med andre. Det å bringe en letthet/uhøytydelighet i situasjonen, gjør samarbeidsklimaet bedre. Men det at jeg sier at jeg som regel er blid, betyr på ingen måte at jeg aldri er sur. eller alvorlig, eller irritert eller direkte sint. jeg har vært alt dette på jobben også - om jeg blir provosert, så smiler jeg selvfølgelig ikke. Jeg synes ikke det er farlig å vise ekte, negative følelser og av og til er det helt på sin plass.
Jeg lurer på om man kan legge ulike meninger inn i ordet "blid" også? Jeg tenker ikke at blid betyr le høyt og støyende, dulte borti folk og dra one-liners konstant, altså. :knegg: Jeg tenker er på en rolig vennlighet, tolke andre i beste mening i utgangspunktet og smile& le litt sånn innimellom ved anledning. Et viktig element ved blidhet, er at det skaper en atmosfære hvor andre kan senke skuldrene. Det er jeg veldig opptatt av - kanskje særlig fordi jeg jobber med ungdom. Humor, blidhet og vennlighet gir grobunn for at folk skal føle seg verdsatt. Men om noen avslører dette med tilgjorthet, så er det vel nettop akkurat den aldersgruppen, så det er poengløst om det ikke er ekte. I møte med enkelte elever må jeg forberede meg ved å bevisst tenke på sider ved eleven som bringer fram følelsen av glede. Det holder hardt av og til, men det går - og det som da vises av blidhet og vennlighet er av den ekte sorten.
Jeg er stort sett alltid blid, i grunnen. Og jeg skriver så å si bare positive ting i FB-statusen min. Og jeg har aldri hørt noe negativt om det, heller ikke om at andre folk skriver overveiende positive ting der.
Jeg er forresten ikke enig i at det er "falskt" å fremstå som blid og hyggelig selv om man har det kjipt for tiden; det er ingen som har "krav" på å få se at man er lei seg eller sliter. Dessuten er jeg, i likhet med de fleste jeg kjenner, fint i stand til å spøke og le også i vanskelige perioder. Så der er jeg enig med deg, Zoë, men jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier om at det er utstrakt irritasjon over folk som fremstår - eller prøver å fremstå - som blide og posiitive.
Jeg tror ikke jeg skriver at jeg opplever "utstrakt" irritasjon? Ihvertfall så er det ikke det jeg tenker. Sånn sett var ikke dette ment å være en Stor og Viktig tråd - heller en mer low key meningsutveklsing om tendensen jeg har notert meg når det gjelder mumling i skjegget om alle som "forstiller seg".
Zoë: Jeg tror kanskje spørsmålet i overskriften gjør at mange så HI som et innspill til debatt, mer enn bare en erklæring om hva du mener eller et hjertesukk eller noe sånt. Og så har det lett for at svar som ikke er entydige enighetsuttrykk kan oppfattes som kritikk (særlig hvis man skriver en personlig ytring og blir svart som om man inviterer til debatt). Jeg er enig i det meste du skriver i HI, jeg synes det er nærmest opplagt, det meste av det, og jeg opplever i grunnen sjelden eller aldri at noen kritiserer positivitet på den måten du beskriver. Men jeg kan godt se for meg situasjoner der jeg kunne vært negativ eller spydig overfor ett eller annet gledesuttrykk, og for å svare på det spørsmålet du stiller i overskriften skrev jeg litt om det.
Fnatten: det du beskriver sist i innlegget ditt over blir noe helt annet jeg er veldig enig med deg. Jeg kjenner at jeg blir sint når folk smiler bort andres alvorlige situasjon. ( Det er forøvrig grunnen til at jeg ikke er noe begeistret for Skavlands programlederstil - jeg synes han alltid sitter der med et halvt smil om munnen uansett hvem han snakker med og hva han snakker om. Der kan ofte virke veldig upassende og man får inntrykk av at han ikke tar folk på alvor.)
Skilpadda: Hi var da ment som innspill til debatt og ikke kun et hjertesukk. Overskriften var med hensikt litt banal, nettopp for å understreke mitt eget ståsted når det gjelder tematikken. Og for å belyse at selv om det virker temmelig åpenbart at man vil svare " ja" på spørsmålet sånn umiddelbart, så er det jo ikke slik likevel alltid.
Jeg har kommet over noen (både artikler og mennesker) som synes at det skrytes for mye på facebook generelt, og dermed ligger det litt i bakhodet når jeg legger ut happy-clappy statuser. Jeg er litt redd folk skal tro at jeg pynter på sannheten eller prøver å gjøre livet mitt til lykkeligere enn det er siden det har vært litt fokus på dette, eller at folk skal tro jeg har blitt happy-clappy superkristen, men sannheten er at jeg er generelt veldig lykkelig, og kjenner at det bobler over flere ganger daglig etter at jeg fikk barn. Jeg har selvsagt sure dager, og opplever jo triste ting som å miste nære og kjære og slikt, men opplever allikevel så mye bra at det frister å dele veldig mye av dette med de rundt meg (det blir liksom for stort til å holde inni seg og så er det akkurat som om man får fordøyet det litt når man deler det med andre). Så ja, jeg liker godt at folk gir uttrykk for glede! Og desto mindre at enkelte ser ut til å fokusere veldig på de negative hendelsene og gjerne har veldig lav terskel for å dele klagene sine med dem rundt seg, og det klarer jeg dessverre ikke for mye av. (Jeg snakker da om folk som typisk skriver om alle de gangene noen i familien er syke med vanlige sykdommer, trøtte etter nattevåk eller bare generelt klager over vanlige ting.) Det blir kanskje like feil som å irritere seg over de som gir for mye uttrykk for glede, men forskjellen er at sistnevnte ikke har den forsurende effekten.
Jeg synes det er hyggelig å være omgitt av mennesker som er glade og positive, men oppdateringer om livet a la FB-statuser som er krampepositive, kjenner jeg vel at jeg tar med en klype salt og har tegneserien i innlegget tidligere i tråden i bakhodet når jeg hører om dem.
Men sei mæ ka fa'n e' dåkk så gla' fer? Har dåkk nå gruinn te' de'?
Ka e' de' som får dåkk te' å tru at dåkk e' så mytji ber?
Sei mæ ka fa'n e' dåkk så gla' fer? Har dåkk nå rett te' de'?
Når ingen ainnan av oss her på bussen e'.
Jeg tror ikke alle tror at alle forestiller seg når de gir uttrykk for glede, men noen tror sikkert at noen forstiller seg. Og så er det jo sikkert noen som faktisk forestiller seg også, og det må de vel få lov til? I den grad det er en utstrakt tendens til at folk irriterer seg over andres utspill både om det ene og det andre, henger nok dette sammen med at folks tanker er blitt mer tilgjengelige gjennom sosiale medier enn at menneskeheten som sådan har blitt mer bitter og grinete. Tror jeg.
Jeg kjenner jeg er godt fornøyd med FB-lista mi, for bortsett fra noen gærninger som stadig er utilbørlig begeistret over snømengder og løypepreparering (:knegg:), skriver de aller fleste ting som rangerer fra moderat interessant via artig til hylende morsomt.
Jeg tror jeg er på nett med Zöe og Polyanna, tidvis irriterende positiv. I de aller fleste tilfellene er dette ektefølt, og de gangene smilet er en fasade, så trenger jeg den fasaden for at andre skal fortsette å behandle meg som normalt.
I en tøff periode for noen år siden grublet jeg mye på dette med å spikre opp en positiv fasade. Noen ganger fungerer den som at den holder meg oppe, andre ganger var den slitsom å forholde seg til. Den siste tida har jeg øvet meg på å senke guarden for noen som jeg stoler på, som jeg gjerne ønsker å få et ærlig svar fra dersom jeg spør "hvordan har du det?".
Når det gjelder positive postinger på fb, eller det berømte julebrevet som har litt lenger fartstid, så kan jeg også fnise litt i skjegget over de utrolig velykkede barna og de skinnende vinduene. Noen ganger kan det være slitsomt med andres vellykkethet, men det sier mer om min egen sinnstemning. Julebrevet fra veninna med de harmoniske barna og alle storbyferiene ble lest litt annerledes etter at det gikk opp for meg at de har en laaang historie med prøvertid og aborter. Ingen glede for meg akkurat, mer en slags lærepenge.
Jeg reagerer på overdreven positivitet a la "Babyen min er 4 måneder nå, nyter hver bidige stund!!!"
Akkurat det kommenterte jeg til ei venninne også, "virkelig? Hver eneste stund? knegg" :knegg: Jeg mener ikke at man skal skrive så fordømt ærlig og oppriktig hele tiden, og gjentatt klaging er det verste jeg vet, men INGEN nyter hver eneste stund.
Jeg liker at folk gir uttrykk for glede så lenge det har litt rot i virkeligheten. Jeg blir glad når venner jeg vet sliter, uttrykker glede i sine statuser, da tenker jeg "så bra!", skriver de derimot "livet har aldri vært bedre, jeg er så glad, så glad og har verdens beste mann" når de omtrent er suicidale og har en mann som slår, blir det selvsagt noe annet.
Jeg er også enig med rine i dette - FB-statusfokusen er bare et uttrykk for et fenomen som selvfølgelig alltid har vært der.
Og jeg har også tenkt på det du skriver over her Fnatten - det har, til tross for at man av og til beklager seg/ironiserer, blitt mye mer vanlig og akseptert å vise glede og mestring overfor andre. Jeg la først merke til dette da FB var nytt og endel av de gamle elevene mine la meg til etter at jeg hadde opprettet en profil. Jeg la merke til at min genereasjons ironiske distanse var så og si borte - det var massevis av ikke-ironiske, udelt positive tilbkemeldinger! Folk la ut pose-bilder av seg selv og fikk masse skryt! DET hadde ikke skjedd tidlig på 90-tallet, altså - da var det ingen som ville finne på å ta et trutmunnbilde av seg selv i speilet og vise det fram til andre etterpå. :knegg:
Nå er vel ta-bilde-av-seg-selv-med-trutmunn-bølgen betraktelig mer nedtonet og sikkert en trend de som er unge nå kommer til å le av selv om noen år (om de ikke allerede gjør det), men jeg synes det er en hyggelig utvikling at det er i tiden blant unge mennesker å gi hverandre rene, positive tilbakemeldinger uten å gjemme seg bak sarkasme og ironi. Så er det heller ikke de unge som irriterer seg over andres positive statusmeldinger - det er voksengenerasjonen jeg hører slikt fra. Jeg tror ikke vi er vant til den frimodigheten som du beskriver over her, Fnatten. Vi blir kanskje litt guarded og har lett for å tenke at det får da være måte på å vise seg fram? Jeg vet ikke.
Jeg har selv ledd høyt og støyende av den stereotypiske amerikanske selvskryten, så jeg stiller meg på ingen måte på utsiden av grinebitertendensene enhver kan ha. Men jeg merker at jeg har blitt mindre skeptisk med tiden. Og jeg synes det er en overveiende god utvikling at vi ikke er så livredde for å vise oss litt frem lenger og at positiv oppbacking og ros av andre ser ut til å sitte løsere.
Jeg liker at andre er glade. Særlig folk jeg bryr meg om. Jeg blir smålig og ironisk når folk poster gladmeldinger som inneholder greier jeg selv egentlig også gjerne skulle fått til, men må melde pass på. De perfekte fredagskveldene, de effektive fridagene, joggeturene, rødvinen, cafebesøket, livstilsendringen... Glad-kommunikasjon mellom familiemedlemmer (som bor sammen), kan jeg synes blir litt too much. Hva med å henvende seg til hverandre direkte, liksom?
Jeg liker ikke skrytepaver, enten de skryter seg opp (åi, deeen soloppgangen på femstjerners hotellet i dag!) eller ned (jeg har mye større utfordringer enn alle dere andre, så shaddafackap!).
Men glede har jeg lært å like! Å være positiv og blid er IKKE det samme som å være naiv og dum. Ikke nødvendigvis i hvert fall. Det kan være like falskt å være konstant kritisk som å være konstant positiv, det er bare så utrolig mye mer slitsomt å forholde seg til mennesker som er konstant kritiske.
Selvfølgelig liker jeg at venner og bekjente har det bra. Samtidig har jeg blokkert oppdateringer fra de som kun poster hjerte-oppdateringer og da gjerne 10 ganger daglig. Ikke fordi jeg ikke liker eller tror at de har det bra, men det blir nesten spamming. Jeg foretrekker egentlig ironiske og kyniske hverdagslige oppdateringer hvor jeg kan humre gjenkjennende. :knegg:
Jeg liker gladmeldinger jeg. Og hvis venner poster glade innlegg om noe de har klart på FB så tenker jeg "fint for deg" og skriver det gjerne også. jeg får mark av folk som på død og liv skal være så himla kritiske til FB og gi uttrykk for at de synes det blir falsk og kunstig og skrytete når folk er glade på Fb fordi det ikke gir hele sannheten. Jeg poster gjerne bilde av pøbelprinsessen når hun spiller fløyte på kulturskolekonsert, og konsekvent ikke når hun slår krøll på seg en travel morgen. det betyr ikke at jeg ikke innser livets realiteter, ei heller at jeg prøver å gi inntrykk av det.
Enig. Jeg poster ikke så mye bilder, men heller av pode som spiller fotball en pode som spiller PS, liksom. :humre: Nå kommer jeg sjelden på å ta bilder av ungene når de spiller PS, så det kan også ha noe med det å gjøre. Når jeg tenker meg om, himler jeg mest over banale, kopierte statuser og folk lenker til teite Frp forslag og trykker liker. En annen FB-gruppe jeg har begynt å irriterer meg over er de som har profil, aldri bidrar med noe (verken positivt eller negativt), men benytter enhver anledning til å uttale seg om hvor teite folk som bruker FB mye er, hvilke dumme ting den og den har skrevet og gjort (noe som etter mitt skjønn må tyde på at de henger der ganske mye selv) og at de ikke skjønner poenget med hele FB. :gal:
Her uttrykker du på en nøyaktig måte det jeg ønsker å gi uttrykk for med denne tråden pøbelsara.
Er forøvrig også enig med rine hva angår lett irritasjon over overnevnte gruppe. Å selv ha profil på et sosialt nettverk for å å kritisere de som er aktive der er da fryktelig selvmotsigende?
Jeg opplever også avsindig mange intetsigende statusoppdateringer som spam, og jeg har skjult enklete slike venner. Men generelt er jeg jo veldig glad for de som er aktive - det må jo sies å være hovedpoenget med hele greia.
Jeg har en bekjent som etter år med himling over alle dustene på FB plutselig registrerte seg en dag. Han startet med å proklamere på veggen sin (som svar på alle velkomsthilsener) at han mest sannsynlig ikke kom til å bruke FB i det hele tatt.
:skeptisk:
:ja:
Jeg har en FB venn som konsekvent bare kopierer slike "i dag er den internasjonale datter-dagen ..." eller skriver at hun/mannen/barnet er sykt og hun har jeg vurdert å ignorere - men nå er PC'en hennes ødelagt så det er stille fra den kanten.
Men stor sett liker jeg FB godt. Jeg synes for eksempel det er så stas å ha bursdag på FB. da husker jo en haug av gamle og nyere kjjente på dagen min, og jeg får masse hyggelige hilsener. Og det er stas! :glis:
Ja, bursdager på FB er toppen. Før kunne man jo riskere å gå en hel dag på jobb uten at noen husket på at man hadde bursdag (det er jo ikke helt akseptert å minne folk på sånt selv) men på FB er det alltid mange som-med litt hjelp- husker på en. :jupp:
Ja, jeg elsker når folk utrykker genuin glede over noe, om det måtte være en stor eller liten filleting. Men det jeg ikke liker er den falskheten som jeg synes FB er et prakteksempel på, og som sosiale medier fyrer oppunder kanskje?
Jeg kjenner mange folk jeg vet sliter i livet, om det så er på jobben eller i forhold / familielivet. Men på FB må de på død og liv fremstå som superhappy og lykkelige. Jeg forstår ikke helt dette behovet for å opprettholde denne perfekte fasaden utad, som jo folk de kjenner vet er langt fra sannheten. Det må være utrolig slitsom og ikke så sunt i lengden heller.
Jepp. Det er spammingen som er irriterende (og ofte formen de skrives på), ikke gledesutbruddene. Gledesutbrudd kan jeg komme med selv, over ting som er komplett uinteressant for andre. (Tenk å få drikke en hel kopp te før den blir kald, for eksempel! Det fortjener da et av de pokkers hjertene.) Men sånne "bebis <3 er fem måneder i dag <3<3<3 etterpå er dt besøk av værdens beste søster/venninne/tanta til Hepstars/fandens oldemor[noparse]:))))))))[/noparse] gleder meg!!!!!!" -statuser, de irriterer jeg meg over. Og jeg kan godt finne på å gjøre narr av dem i andre sammenhenger. So shoot me.
Mathilda - blir ikke nødvendig med noe skyting, tror jeg. :humring:
Min intensjon med denne tråden er langt i fra å framstå som en endimensjonal, skinnhelig, hæppri-schnæppi person. Hvem er det ikke som irriterer seg oer iriterende saker av og til?
For meg er det likevel et poeng å hovedsaklig se på det som ganske så fint at folk velger å spre glede og humor - enten det er på FB eller irl.
Og det er vel alle enige i? Jeg kan godt finne på å sparke litt i retning hæppimøffinsstatuser, men det er jo ikke gledesuttrykkene jeg har problemer med i så fall.
Ja, jeg skal prøve å få lest tråden. :nikker: Men det jeg mener er f.eks om noen på en lørdagskveld betror seg og gråter over at forholdet ikke fungerer osv. og at de er lei og ønsker brudd men av diverse grunner ikke ser for seg dette osv. Hvis de da legger ut bilder på en søndag av en skitur i marka med kommentar type fantastisk skiføre / livet er herlige type status så er det bare trist. Bare fordi andre gjør det samme og er lykkelige betyr ikke at en må late som man er det selv. Denne type statuser blir bare tragiske.
Jeg har hørt at det er mulig å være så forbanna at man seriøst vurderer drap, eller i det minste skilsmisse, en kveld, for så å være totalt :hjerter: neste dag. Nå ville jeg neppe lagt ut drapstankene mine på FB, men for de som deler alt og er like utstabile i humøret som...eh, OK, jeg da, er det ikke umulig at man faktisk kan være både genuint lei seg og genuint hoppende glad i løpet av 12 timer. :niks:
Det er sant men det er ikke den type ulykkelighet jeg snakker om. Jeg mener den som er der hele tiden, den alvorlige. Den som gjør at folk medisineres og går til behandling. Alikevel ser det ut til at mange har et stort behov for å "late" som alt er bare fryd og gammen på FB, det er viktig å fremstå som suksessful og glad som alle andre. Og det er jo ikke uten grunn, for hvem vil vel være dårligere, tristere eller mindre suksessfull en "alle andre"?
I bunn og grunn tror jeg sosiale medier som FB bare er med på å forsterke hvor overfladisk og "falskt" mye er i dag, including imagined happiness. På FB står man jo frem som den man her, man kan gjerne dikte opp det perfekte liv man ønsker man har men folk ser jo gjennom dette, FB er jo real life. Jeg synes det bare blir trist når folk forsøker å danne et bilde av seg selv som mange vet ikke helt stemmer.
Jeg nekter å tro at noen har problemer med at andre er glade, det er vel heller måten det kommer til uttrykk på? For egen del ligger problemet helst i at det blir så endimensjonalt, på et vis. Ikke at noen er glade for å ha løpt ei mil eller bakt sånne kaker med for mye glasur eller at ungen blir eldre og hva det nå ikke er. Det er jo stas alt sammen.
-Trevor-R.jpg)
