Litt usikker på om dette er riktig plass å spørre dette, men jeg prøver.
Min mann fikk en datter for 11 år siden, det ble sånn på den tiden at moren ikke ville at han skulle ha kontakt med datteren, han betaler barnebidrag men har ikke sett datteren på 11 år.
I ettertid har vi fått to barn en som nå er 5 og en som er 8, de vet ikke at de har en halvsøster en plass og dette blir ikke snakket om, mannen min klarer ikke å snakke om dette temaet engang. Nå føler jeg det er på tide at våre barn får vite at de har en halvsøster, selvom de ikke vil kunne møte henne. Jeg tenker på dette hver eneste dag da jeg føler jeg skjuler noe så pass viktig for dem, og får så dårlig samvittighet.
Når tror dere det er riktig for oss å fortelle dem det, jeg er så redd for reaksjonene, men jo lengre tid det går jo verre blir det føler jeg. :(
Jeg synes "så snart som mulig" er riktig tidspunkt å fortelle det. Hva slags reaksjoner er det du ser for deg som du er redd for? Har du og mannen snakket om å prøve å ta kontakt med 11-åringen? Det synes jeg kanskje dere burde snakke om i forkant av å fortelle barna om henne, da jeg kan se for meg at det er en ting de vil kunne spørre om.
Jeg sier også "så snart som mulig". Jeg var 13 år da jeg fikk vite at jeg hadde en halvbror, og jeg følte meg ført bak lyset over at foreldrene mine ikke hadde fortalt meg tidligere. For hva annet kunne de ikke holde skjult for meg? Mamma mente alltid at jeg hadde rett til å vite, mens pappa holdt igjen, og jeg er fortsatt enig med mamma at jeg hadde taklet det bedre hadde jeg visst det hele livet.
Jeg hadde heller ingen konktakt med broren min (ikke før jeg ble 40), men det var likevel viktig for meg å vite at han fantes.
Jeg skjønner dette er sårt og vanskelig for dere.
Jeg tror også at du har rett i at det vil bli verre, jo lengere tid det går. Det verste er vel dersom det går så lang tid at de oppdager det selv. Det ville kunne skade tilliten de har til dere. Jeg tror derfor det er lurt å fortelle dem det snarest mulig, men samtidig være forberedt på mange spørsmål rundt dette. Derfor er det nok også best at mannen din er enig og åpen for det.
Håper det går bra for dere :)
Så snart som mulig blir mitt svar også.
Jeg var 26 da jeg fikk vite om halvsøsken. Brukte lang tid på å komme over at jeg følte meg lurt.
Lykke til, jeg tror det går bedre enn dere forventer.
Jeg er enig med de andre. Så snart som mulig og helst i går, men jeg tror det viktigste er at dere har dere en ordentlig prat om hvilken rolle hans datter skal/kan ha i livet deres. Mulig dere burde tatt kontakt med moren slik at også 11 åringen får vite som SINE halvsøsken?
I første omgang bør du vel uansett snakke med mannen din om dette. Hva er grunnen til at han ikke klarer snakke om temaet? Er det fordi han synes det er vondt, synes han det er flaut i forhold til deg eller andre, vil han helst late som han ikke har en datter? Jeg synes barna - også 11-åringen, som Myrsnipa så riktig sier - absolutt bør få vite om at de har søsken de ikke kjenner. Dette er ikke noe hverken mannen din eller eksen hans har enerett på å bestemme om, synes jeg.
Det er vel alle disse grunnene dere nevner jeg er så redd for, at de skal miste tilliten til oss og føle seg lurt, uff blir så lei meg av å tenke på det :(
Problemet er vel det at det vil bli mange spørsmål ang. dette og min mann har store problemer med å snakke om datteren da det er et veldig sårt tema for han, og han vil ikke si det da han ikke vil klare alle spørsmålene og bli minnet på dette hele tiden. Men jeg forventer nesten at vi forteller det til dem så snart som mulig.Uff får helt vondt i magen av å tenke på at jeg igjen må nevne for mannen min at vi MÅ fortelle det, han blir skikkelig lei seg og sur.
Det er nok ikke snakk om at dem vil kunne treffe henne selvom vi bor i samme by, da mannen min tydeligvis ikke orker å tenke og å snakke om det.
Veldig enig med deg skilpadda, ja mannen min synes det er vondt å tenke på at han har en datter som han ikke kjenner, sist han så henne var hun nyfødt. Moren til denne jenten har ikke fortalt henne hvem som er faren hennes så vidt jeg vet.
Utenom dette er vi så lykkelig og alt er perfekt, men er så redd mannen min vil bli deprimert hvis dette blir tatt opp igjen.
En bekjent av meg er frisør og oppdaga ved ei veldig tilfeldighet at ho i fleire år hadde klippa sin egen halvbror. Med andre ord, tidligast mulig er aldri feil.
Men du, dette er verst for mannen din. Ganske sikkert.
Det er ikke sikkert ungene syns det er noen superstor sak, og det kan hende at de takler det helt fint. Ikke psyk deg/dere ned på forhånd. :kos:
Fortell at mannen hadde en kjæreste før dere møttes, og at de fikk et barn sammen.
Kanskje er det til og med lurt å si at "pappa syns dette er litt vanskelig å prate om, men vi må jo prate om de vanskelige sakene også" Så skjønner de litt bedre om han er helt fjern, liksom.
Kirsebær sier det veldig fint. :nikker: Si for all del gjerne til barna at pappa synes dette er litt trist og vanskelig, ja. Og jeg ville ikke gjettet på at barna kommer til å ta dette negativt; jeg skjønner at du gruer deg til å ta det opp med mannen, hvis han ikke ønsker å snakke om det, men akkurat praten med barna ville jeg ikke gruet meg så veldig til. Det er jo en fin og spennende ting å få høre om en ukjent søster? (Hvis de rekker å bli ti år eldre før dere sier noe, tror jeg risikoen for en negativ reaksjon er mye større. Går det an å vinkle det sånn i forhold til mannen din?)
Det blir jo vanskeligere jo lengre dere venter. Å være ærlige er nok det beste. Er ikke sikkert dere får så mange komplisserte spørsmål med en gang, men de vil nok komme etterhvert. Kanskje spørsmålene fra barna også på en merkelig måte kan hjelpe mannen din i dette. Skjønner godt at det er vanskelig for han, og at han sikkert føler både skyldfølelse og skam. Men det vil nok komme fram en gang uansett, siden han på papiret er faren.
Min samboer hadde to barn fra før av da jeg traff han. Han hadde da ingen kontakt med dem. Våre to barn har alltid visst om sine halvsøsken.
Kan jo også legge til at i dag har faren kontakt med disse to barna, og det kom da selvsagt ikke som noe sjokk på noen da barna hans tok kontakt. Tvert i mot ble våre to barn veldig glade. Plutselig hadde de to eldre søsken! :D
Fortell det så snart som mulig. Jeg har kusiner som er halvsøstre og hvor de to yngste ikke visste om den eldste, mens jeg hadde kontakt med alle tre. Hvordan foreldre og tante klarte å stoppe kjeften på Acsa 8-16 år er litt uklart. :humre: De fikk vite det da de var 15 og 18.
Denne jenta kommer en eller annen gang til å finne ut hvem faren hennes er, enten før eller senere. Hun kommer nok til å ville ta kontakt, og da er det bedre at de vet hvem hun er enn å få det "sjokket" som voksen. En kompis av meg fikk vite at han hadde en voksen storesøster da han var 12-13, eldstemann i flokken var 16, og yngstemann var bare baby, tror jeg. De yngre i søskenflokken tok dette myyyye penere enn eldstemann, for å si det sånn. For dem ble hun en naturlig del av familien med en gang hun tok kontakt, for den eldste tok det ganske lang tid før "den nye" ble akseptert.
Så snart som mulig. Hadde jeg vært dere ville jeg ikke brukt begrepet halvsøster, men søster.
Halvsøster er et avlegs begrep som ikke hører hjemme i 2012.
Man har en søster, ikke en halv søster.
Er jo ganske rart om man rekker bli voksen og innser at hele oppveksten ikke var helt som man trodde. Man kan begynne lure på om det er flere hemligheter.....
Pappa fikk vite at han hadde en eldre halvsøster da jeg var ca 10 år. Jeg husker jeg var med farfar for å hilse på henne og kusinene mine, og det føltes veldig rart og fremmed. Jeg tror det er viktig å være ærlig på at man antagelig ikke kommer til å ha noen relasjon, men at det er fint om det likevel skulle skje. Da er de i det minste forberedt og de føler ikke at noe veldig viktig har blitt holdt borte fra dem. :)
Definitivt så fort som mulig,ja.
Fikk vite at jeg hadde en annen far da jeg var 32 år.
Møtte han første gang i fjor og har ennå ikke møtt "halvsøsteren" min.
Nå bor den andre familien min i et annet land og snakker et helt annet språk enn oss,så det blir jo en dobbel utfordring.
Håper og tror at jeg får møte "halvsøsteren" min i løpet av 2012.Det er i allefall planen.Skulle ønske jeg hadde sluppet å bli 40 år før det skjedde for å si det sånn...
Så fortell barna dine dette mens de enda er små.Unger tar ting mye lettere enn voksne som regel.Det er vi voksne som mange ganger dramatiserer og gjør ting verre enn de trenger være.
Lykke til!!:riktig:
Jeg slutter meg til resten og anbefaler deg å fortelle det så snart som mulig. Det nytter ikke å vente på "et passende tidspunkt" for å fortelle noe slikt, du/dere må nok bare ta sats å gjøre det.
Men dette handler jo ikke bare om deres felles barn og deres rett til å få vite at de har en storesøster, det handler jo også om din manns datter og hennes rett eller ønske om å få vite mer om og bli kjent med sin biologiske far og hans familie.
Og så handler dette for dere nå kanskje først og fremst om mannen din, om hans opplevelse av sorg, eller at han har sviktet, blitt avvist eller hva det nå enn er han føler. Det er nok på tide å snakke ordentlig sammen, tenker jeg. Og ikke være så redd for sannheten.
For dette vil jo ikke forsvinne med tiden, slike hemmeligheter bare vokser og vil bli vanskeligere og vanskeligere å leve med.
Tusen takk for masse fine råd! Jeg har bestemt meg og jeg vil fortelle barna en av dagene, jeg må bare manne meg opp! Mannen min sier jeg må fortelle det da han mener det er unøvendig å si det, men han vil være forbredt på at barna vil stille noen spørsmål etterhvert! Det blir vanskelig å svare på hvorfor de ikke får treffe henne og hvorfor pappaen ikke treffer henne, jeg må ha et svar på de spørsmålene!
Du kan jo svare at det er det ikke dere som bestemmer. Hun har jo en annen mamma enn deg, og den mammaen må også få lov til å bestemme. De svarene kan dere dessverre ikke gi dem, men de må også få vite at det er ok at de spør selv om de ikke alltid får svar.
Det er flott at du har kommet til den avgjørelsen Linita :klem:
Kanskje er det også lurt å si at akkurat nå er det slik at moren hennes ikke ønsker det. Ingen vet hva fremtiden bringer, og kanskje vil det endre seg ettehvert. Da virker du mer positiv og holder døren litt åpen. Om dere skulle få kontakt med storesøster etterhvert, ville det sikkert være fryktelig trist for henne om hun oppfatter at de minste har fått en negativ oppfatning av moren.
Er det bare jeg som får veldig lyst til å si at mannen din har rettigheter i forhold til denne datteren og datterer har rett til å ha en far? Hva moren mener er egentlig ikke så relevant.......
Jeg kan jo svare litt fra andre siden, jeg har hele tiden visst at jeg har halvsøsken. Mine halvsøsken fikk det ganske brutalt da deres far døde brått og uventet, og samtidig måtte få informasjon om en halvsøster, i en tid i krise. Jeg mener nok at du gjør det rette med å fortelle om halvsøsken så snart som mulig.
Jeg her helt enig i at dere bør fortelle det så snart som mulig. I tillegg tror jeg at barna vil ta det litt mer ukomplisert enn du muligens ser for deg. Hvis du forteller det og lar det hele være "sånn det er", så er det ganske stor sansynlighet for at barna vil akseptere og ikke gjøre noe store greier ut av dette. Dette relatert til deres alder.
Jeg tror også at det er klokt å velge å snakke litt om denne halvsøsteren sånn innimellom så det på den måten ikke blir noe rart, men bare nettopp "sånn det er".
De spørsmålene du får, finner du svar til i magen din. Vær åpen og ærlig. Det holder i massevis.
Ellers er jeg enig med de andre om at dette er noe de bør få vite så fort som mulig.
Ikke sikekrt det blir det store oppstusset som man tror, men spørsmål vil sikkert komme. ENten når de får høre det, eller når de har tenkt litt på det og har noe de lurer på.
Nei. Jeg tenkte på det samme.
Og hvis det er sånn at han ønsker å ha kontakt med datteren sin, så må han vel kunne, i verste fall, ta saken til retten?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
