En kollega fortalte meg for en stund siden at ordet "åssen" er en lovlig skriftform. Da jeg ble helt :what: kunne han legge til at det hadde det vært helt siden 1937. Ikke noe moderne nonsens, altså. :nemlig:
Jeg ble en smule beskjemmet over manglende kunnskap, all den tid jeg underviser i norsk, men jeg leser ALDRI ordet i den formen noe sted, synes jeg? Og jeg er fremdeles rystet over at det er lov.
Er det noen av dere som skriver "åssen" istedet for hvordan?
Jeg ser ikke helt problemet i at åssen er en lovlig skriftform. :dukker: Er ikke det bare fint da?
Da jeg fremdeles skrev nynorsk valgte jeg alltid de formene som lå nærmest opp til talemålet mitt og jeg husker fremdeles det gode lykkerushet jeg fikk da jeg oppdaget at jeg faktisk hadde lov til å skrive "mesta" i stedet for nesten. :humre:
Emm da! Nå har du virkelig gjort det! Som du selv skrev - skal man bruke det må man bruke det konsekvent. Nå kan jo ikke du gjøre annet enn å skrive åssen i stedet for hvordan hver gang. :stuart:
Men jeg ble her om dagen klar over at jeg har begynt å si åssen - den opprinnelige dialekten min har "kors[e]n", og den er normalisert vekk forlengst, men jeg føler det veldig unaturlig og knotete å si "hvordan" (unntatt i visse sammenhenger, sammen med folk som snakker dårlig norsk, for eksempel), og dermed har jeg tydeligvis landet på "åssen". Uten at jeg var klar over det. Tenke seg til.
Det er veldig fremmed for meg også. Og til tross for at jeg bor i et område hvor ordet er i bruk, er det ekstremt sjelden jeg ser det skrevet - da kun i elevtekster, men selv der er det svært sjeldent.
Jeg måtte tenke litt mer på dette. Jeg vet ikke om det er sånn at jo flere muntlige varianter som er tillatt i skriftspråket, jo bedre? Hva synes dere? I norsk språkpolitikk er det et prinsipp at skrift og tale ikke skal ligge så veldig langt fra hverandre, men det er vel også naturlig at språk brukt i ulike sammenhenger varierer. Jeg tror ikke jeg ville arguemetere for å innføre f.eks "ække" som en tillatt skriftlig form fordi den i stor grad brukes i muntlig form og fordi det er fint med så stor variasjon i skrftspråket som mulig.
Jeg visste det (men lærte det ikke før for noen år siden), og bruker det av og til. Jeg bruker ofte åssen muntlig, og synes det er fint at jeg kan velge det skriftlig også.
Jeg er ikke helt konsekvent i hva jeg synes, er jeg redd. Jeg synes valgfrihet er fint, også innen språk, men er samtidig ikke for full frislipp av klammeformer og sideformer eller hva det når heter. Kanskje fordi jeg er synes godt språk skal være konsekvent, og det blir det gjerne ikke når man kan velge mellom mange former? :gruble:
Jeg sier for eksempel karless og kaffer for disse ordene. Kvifor er et ord jeg aldri ville ha brukt i eget talemål. Men skal man tillate alle de muntlige variasjonene som finnes i talemålet er det jo ikke noe poeng i å ha en skriftnorm i det hele tatt? En begrensning må man ha, og så får man diskutere hvor denne skal ligge? Jeg vet fryktelig lite om sånt, så det hadde vært fint om noen med peiling forklarte hva som er tankegangen bak skriftnormene og endringer i disse. :blafre:
Det sier jeg også, men tror nok (og håper) det kun er forbeholdt dialekt.
Jeg lærte også noe nytt nå. Åssen er et ord jeg aldri bruker, verken muntlig eller skriftlig. Og det kommer jeg aldri til å begynne med heller.
Åssen har jeg visst om at kan brukes, men jeg ser sjelden at elever benytter ordet. De må gjerne bruke det, f.eks i replikker, men de bør være obs på at det indikerer muntlig språkstil, synes jeg. Åssen passer ikke godt i saktekster, særlig ikke om du ellers skriver dukken og boken.
Ja, det passer vel ikke akkurat inn hvor som helst selv om det er lov å bruke det? Jeg hadde i hvert fall reagert om jeg så "åssen" i et saksbrev. Eller er det gammeldags av meg å tenke sånn? Det skjer jo stadig forandringer på dette området, om noen år vil vel kanskje ingen reagere.
.jpg)
