Vi har (forsåvidt på begge sider og sammen) venner som aldri helt synes å få kontroll på livet sitt. Som alltid søler bort penger på tull og som etterpå klager over aldri å ha råd til noe av det "alle andre" har råd til. Som aldri klarer å spare og som mener at det er "samfunnet" (hvem nå det er!) sin feil. Som misser frister, møter for sent til jobbintervju og kommer på legetimer dagen derpå. Som overser blinkende servicelamper i bilden med påfølgende havari, og etterpå mener at bilene i dag er altfor dårlig laget og de hadde uansett ikke hatt råd til det for alt er så dyrt (og de har sølt bort pengene!). Som kjøper fem superbillige-koster-nesten-ingenting gensre som blir ødelagte i første vask, men som ikke tar seg råd til den like dyre ulltrøya som ville vart lenge (forutsatt at de tok seg tid til å lese vaskelappen). Og som igjen sutrer og sutrer over hvordan klærne er for dårlig laget og for dyre og så videre, og så videre....Som roper og kjefter på ungene som roper og kjefter tilbake som igjen gjør at foreldrene roper og kjefter enda mer - samtidig som de bemerker at andres barn mangler bordskikk fordi de ikke satt ved bordet til alle var ferdig. Som blander seg i alt, som lurer på hvorfor man brukte masse penger på det når man kunne fått to av det i stedet (halve prisen og null kvalitet)...:gaah:
Av og til får jeg så inderlig lyst til å riste folk!! De er hyggelige også, og ingen har alt, men innimellom klarer jeg nesten ikke å holde munn! Jeg vet jeg ikke har noe med det, jeg vet at det får være opp til hver enkelt, men av og til altså!! :gaah:
Sånn - ute av systemet, på med smilet!
(Med unntak av kjeftingen på ungene altså, da klarer jeg ikke å dy meg for å foreslå at dersom det åpenbart ikke fungerer så vil det kanskje være hensiktsmessig å prøve noe annet? :snill: :gaah: )
Egentlig er jeg snill, altså. Det er derfor jeg tar det her inne i stedet for å bære meg over det i RL...:sparke:
Jeg er glad i en del mennesker som tar det mange vil se på som dårlige valg. Derfor velger jeg omgi meg med dem. (Til HI: Og ja, det hender jeg får lyst til å riste på de. :nemlig: )
Nja. Kjenner ikke så msnge slike. Uansett er jeg veldig opptatt av at det ofte er en grunn til at folk er som de er. Jeg sier ikke at det skal unnskylde alt mulig, men alt er ikke like lett for alle. Noen ønsker ikke å endre seg. Noen klarer ikke å endre seg. Og noen ganger er set kanskje jeg som burde endre meg.
Jeg har stort sett gitt opp å endre folk. De som foretrekker å ta dårlige valg får vare styre på. Er man voksen så vet man at om man bruker pengene sine så er de borte og kan ikke brukes en gang til senere. Og skjønner de det ikke så skjønner de det ikke noe bedre om jeg forklarer heller. Så for min del får folk ta sine valg i fred.
Jeg stiller da minimalt opp som redningstjeneste når det går dårlig på grunn av idiotiske valg også. Med noen unntak.
Surrehuer får surre i fred. (Også jeg, når jeg selv surrehuer.)
Men jeg blir :gaah: når folk ynkelig kommer med tilsurrede liv, og ber om råd og støtte - for så å drite i å høre etter og følge noen råd, og i stedet fortsetter med uendret surr. Da synes jeg ikke synd på noen. :besservisser:
Jeg tror ikke jeg har noen venner i den kategorien. Da hadde det nok skortet litt på tålmodigeheten, for den blir gjerne strukket til bristepunktet av tenåringselever som ikke får dreis på å se seg selv i den store sammenhengen og se/akseptere konsekvenser av egne valg.
Jeg har noen venner i periferien som har et veldig annerledes syn på barneoppdragelse enn meg, og forøvrig menneskesyn også. Det kan jeg bli litt sliten av i perioder.
Hva andre blir utålmodige med når det gjelder meg, orker jeg ikke å spekulere i en engang. :knegg:
Denne tråden fikk meg til å tenke på en kamerat jeg hadde i studietiden som brukte dagene til å sitte på Fredrikke å skravle og drikke kaffe. Eksamener kom og gikk uten at han gjennomførte. Studielån kom og gikk og ble brukt opp. Jeg slet med å ikke kommentere det :sparke:.
Nja, får mest lyst til å si til slike at enten får du slutte å klage eller så får du forsøke å gjøre noe med problemet. Det er lov å klage, selvsagt - men ikke ti-femten ganger på samme problemet uten å ha forsøkt å løse det, da kjenner jeg at jeg må telle til ett par tusen.
Har ingen slike venner. Men kjøper gensere av dårlig kvalitet som merkelig nok holder i ti år hos meg. Kanskje fordi jeg ikke vasker dem i eningen? Eller kanskje ikke billige gensere/bukser/skjorter/jakker er så dårlige som mange skal ha det til?
Alle har noen feil og mangler. Men det var voldsomt mye plassert hos samme mennesker synes jeg. Og kjefting på ungene praktiserer vi i ny og ne. De blir oppfattet som usedvanlig høflige og hyggelige barn i sosiale sammenhenger (har senest vært i dåp i dag og fått utrolig mange komplimenter for spesielt Storebror). Så litt kjefting er kanskje heller ikke verdens undergang.
Tja. I jobbsammenheng har jeg hatt lyst til det flere ganger, det var noe av grunnen til at jeg forlot allmennpraksis. Men det fungerer jo ikke i praksis selvfølgelig. Privat kjenner jeg flere som surrer, men ikke så mange som surrer på alle områder. Jeg surrer jo også på noen. Og klart man får lyst til å riste litt i folk av og til, men i og med at man sjelden kommer noen vei med det er det like godt å la være. Det er sikkert de som føler for å riste i meg også. Av og til føler jeg til og med for å riste litt i meg selv.
Oslo78 - dette er en sammenfatning av flere forskjellige mennesker, ikke bare egenskapene til ett par feks... :) Og de er jo ikke alltid like ille, men av og til blir det litt mye mangel på ansvarstakelse for mindre lure valg, og da har man mere lyst til å riste enn å trøste...:nemlig:
Jeg har vel egentlig ingen som er akkurat slik du beskriver.
Men om jeg hadde det, så ville jeg kanskje praktisert samme bruk av nysgjerrig holdning og spørsmålsformulering som jeg gjør mot mine nåværende pasienter.
Å stille nysgjerrige, tilsynelatende ufarlige spørsmål er ganske avvæpnende og kan få noen til å reflektere. Iblant. For øvrig er jeg ganske god på å stille skumle spørsmål også.
Å endre eller fikse blir jo annerledes og et langt mer umulig prosjekt.
Ja, jo, men de er mest mannen sine venner, selvsagt. :filer: Det er spesielt to kamerater av ham jeg får i tankene når jeg leser det HI skriver. Men i følge dem selv har de bare uflaks/blir motarbeidet av ukjente styrker. Det har ingenting med dårlige valg å gjøre. :niks:
Ja, hadde jeg hatt venner/bekjente som ikke skjønte at 100000 brukt på ferie ikke kunne brukes på bil etterpå, kunne nok jeg også fått lyst til å riste. Heldigvis har jeg ikke det.
Men jeg syntes bare det var noen dårlige eksempler i oppramsingen din. Jeg arver klær til Storesøster. Stort sett kommer alt fra Lindex, Cubus og HM. Det synes ikke at det er brukt når det kommer til oss, og stort sett synes det ikke at det er brukt når det forlater oss heller. Så at å kjøpe en billig genser alltid er penger ut av vinduet er jeg dypt uenig i.
Og kjefting på barn? Jeg er pedagog, men jeg tillater meg å være litt upedagogisk på hjemmebane innimellom. Det hender jeg kjefter. Det gjorde jeg senest i dag da ungene ikke fant et av DS-spillene sine. Jeg har forklart dem 150 ganger at spillene må opp i posen sin for at de ikke skal bli borte. Når de ikke gidder å gjøre det og spillet blir borte, kjefter jeg. Så ble de litt bleke og leitet bedre på rommet og fant spillet igjen. Og så var vi ferdig med den saken. Jeg nekter å tro at jeg ødelegger barna av den grunn, for jeg kombinerer det med store mengder ros, komplimenter og "dype" samtaler på andre tidspunkter på dagen. Men det er jo ikke sikkert at du får med deg den andre siden av saken, kanskje bare kjeftedelen av en dårlig dag?
Hvorfor henger du deg opp i detaljer og bagateller i det HI skriver oslo78? Hun bruker jo bare eksempler men snakker om en type mennesker som ofte ender opp i et uføre av flere av disse tingene. Du slår meg overhode ikke som en person som ville kvalifiseres til å være i nærheten av den "typen" tråden var ment å handle om.
Jeg er overhodet ikke en person som HI snakker om, nei. Jeg er vel heller i overkant økonomisk om det skulle være noe.
Jeg synes bare flere av tingene ikke er noe å henge seg oppi. Jeg skjønner ikke at det går an å ha oversikten over prisen på gensere andre kjøper en gang.
Jeg forstår at det må være irriterende hvis mange venner er av sorten som ikke har økonomisk styring eller styring i det hele tatt. Det var bare eksemplene som ble dratt fra som skulle bevise manglende styring på økonomi og barneoppdragelse, var litt dårlige. Å komme for sent til legetimen og å ikke reparere bilen før den bryter totalt sammen er svært dårlige valg. Å kjøpe en billig genser fra HM kommer liksom ikke i samme kategori hos meg.
Eg har ein venn som stadig rotar det til. Han er no 38 år, men lever framleis som om han var 20 år. Han har stadig nye prosjekter på gang men klarer aldri å fullføre. Han har no begynt på sitt tredje forsøk på å ta ein mastergrad etter å ha gått lei dei to andre gangane. Nytt fag kvar gang. For to år sidan fant han ut at han skulle totalrenovere 2-roms leiligheita si så han reiv ned alle innvendige veggar inn til stenderverket. Så gjekk lufta ut av ballongen, så leiligheita er no ein 1-roms med dassen midt på golvet med eit provisorisk forheng foran.
Han byttar stadig jobb og sjonglerer alltid mellom to-tre jobbar samtidig.
Forhold til damer roter han også alltid til.
I tillegg driv han med ekstremsport og har hatt to veldig alvorlige ulykker der han nesten døde. Likevel fortsetter han med denne sporten.
Eg ristar han ikkje akkurat, men eg prøver å gi råd uten at han har bedt om råd, uten at det ser ut til å hjelpe.
Dei siste åra har eg lurt på om han kan vere bipolar. Av den typen som er mest manisk og ikkje har så mange depressive periodar. Men eg har ikkje turt å nevne det sidan han har litt fordommar mot psykisk sjuke og difor sannsynligvis ville blitt fornærma. Må prøve å finne den riktige måten å ta det opp på. Synd om han fortsetter på denne måten dersom det er mulig å få hjelp!
Jeg har ingen sånne venner som jeg føler for å riste til fornuft. Det har nok sine naturlige årsaker. Jeg er ikke så god på å overse og kanskje ikke så rund i tilbakemeldingene mine heller. Derimot har vi noen slektninger som fungerer etter det prinsippet, og de blir man jo ikke kvitt så lett. :sukk: Det er sjelden slik at all uflaks rammer bare en familie, så når det skjer kan det være lurt å se litt på de bakenforliggende årsakene. :nemlig:
Jeg har nok venner i alle kategorier, fra de ekstremt ryddige på alle områder, til rotehuene. Og er like glad i alle selv om jeg kan ha lyst til å riste både den ene og den andre av og til. Både for å være for ryddige og for å være noen skikkelige rotehuer. Sikkert noen som tenker jeg burde levd mitt liv annerledes også. For ikke snakke om barna mine, at de burde vært annerledes, levd annerledes, utnyttet mulighetene sine bedre. Tror vi mennesker er skapt sånn.
Jeg tipper jeg er et sånt menneske mange ville ønske å filleriste. Jeg for min del savner litt ydmykhet i forhold til at både folk og situasjoner er forskjellige.
Egentlig ikke, siden det sjelden kommer noe positivt ut av det. Spør folk om råd, sier jeg som regel hva jeg mener (pakket pent inn), men siden jeg ikke er i deres sko, blir det vanskelig for meg å fullt ut kunne mene noe om deres livførsel og valg.
Når folk jeg vet er oppegående tar noen helt horrible valg igjen og igjen (sett fra mitt ståsted, selvsagt) kan jeg ha lyst til å filleriste dem og fortelle dem ting de allerede vet. Og da kan vi gjerne ta en diskusjon på det også.
Når den delen av omgangskretsen min som venter på trygda og kjøper alkohol og annen rus for alle penga fortsetter med akkurat det får jeg ikke lyst til å filleriste. Da tar jeg heller en øl med dem og rusler videre.
Selv er jeg ustabil i hvor modent og voksent jeg egentlig oppfører meg, så folk vet ikke helt hva de forventer av meg. Søstra mi er flink til å realitetsorientere meg, men har blitt mer diplomatisk med årene. Før var hun veldig rett fram og veldig dømmende for andres valg.
Jeg tåler å bli ristet.
Vi har et par stykker i omgangskretsen som stadig sutrer over penger, ja. I tillegg har de visst litt dårlig korttidshukommelse; den ene presterte å kalle meg bortskjemt (!) da jeg fortalte at vi hadde bestilt oss ferie. Vedkommende har tydelig glemt de 2 ukene på et av de beste all-inclusive-hotellene i Tyrkia, som kostet dem over 50.000,-. :humre:
At folk gjør dumme valg er deres sak. Om de velger å klage til meg får de tåle at jeg sier min ærlige mening i stede for å snakke dem etter munnen. Sutring over selvpåførte problemer har jeg ikke behov for å være søppelbøtte for. Synes det er et greit skille, folk som tar dumme valg kan være gode venner likevel. Folk som klager konstant har jeg større problemer med, de blir ofte alt for selvsentrerte.
Både ja og nei. Jeg kjenner igjen trangen til å riste, eller realitetsorientere mennesker som tar dårlige valg gang på gang, som surrer vekk gode muligheter eller som bare ser ut til å leve i sin egen virkelighet. Noen ganger gir jeg beskjed, som oftest lar jeg det vær.
Ganske ofte ser jeg for meg at andre kan ønske å filleriste meg litt også.
Det er ikke min jobb å riste. Jeg har noen i min omgangskrets som gjør meg trist-sint når de tar det jeg oppfatter som dårlige valg, men det er ikke min sak, og jeg er ikke mammaen deres.
Og jeg avskyr, avskyr, avskyr når folk som ikke kjenner hele historien - eller noe av den i det hele tatt, skal riste meg.
Det er forresten feil å si at jeg rister eller gir beskjed, men det hender jeg stiller oppriktig nysgjerrige spørsmål dersom gode venner eller nær familie tar valg som jeg anser som oppsiktisvekkende. Man risikerer alltid å ikke kjenne hele historien, at det ligger ukjente grunner bak, men ofte ser jeg at det ligger mye uvitenhet bak en del av de uheldige tingene jeg har møtt.
Jeg kjenner ingen som innehar alt av det du nevner. Men kjenner mange som har noen av egenskapene, inkludert meg selv innimellom. Jeg har ikke stålkontroll til en hver tid.
Ja, jeg har et par i min nære omgangskrets som jeg noen ganger har lyst å riste litt. Men jeg vet at selv om det kan høres enkelt ut i teorien, så er det ikke så enkelt i praksis. Så da får jeg heller bare være skulderen å gråte på når livet går i mot, igjen.
Jeg rister ikke venner som tar dårlige valg :niks: heldigvis rister ikke de meg heller.
Meeeeeen sutring og jamring tåler jeg dårlig. Jeg forstår ikke helt sutrespråket - det som folk snakker når de vil ha trøst, oppmerksomhet og å-så-flink-du-er :flau: gang på gang hopper jeg rett ut i salaten og kommer med forslag til løsninger eller prøver meg på gode råd eller konkret hjelp. Og gang på gang blir folk fornærma - for den typen der, de vil jo ikke ha råd eller hjelp eller løsninger fra meg. De vil ha trøst. Og jeg skjønner det ikke før det er for seint.
... har ikke så mange sånne igjen i vennekretsen min, jeg. Det er kanskje like greit, for trøsting er jeg ikke veldig flink til.
Jeg har bare velfungerende venner. Kunne sikkert ristet meg selv, om jeg ikke visste bedre. Ingen som har lyst til å gjøre dårlige valg, risting er ikke tingen.
Jeg tror jeg har sluttet med risting, det fører aldri til noe godt uansett. Men jeg gjør fortsatt valg om å holde en liten avstand fra folk som tar elendige valg for seg selv ( i min mening) Jeg kan nemlig oppleve det litt utmattende og provoserende.
Jepp. Hvor mange her syns for eksempel det er greit å konfronteres med hvor mye kake de forsynte seg med i forrige selskap om de sier at de har komplekser for vekt? Ikke jeg ihvertfall.
For meg har det vært en lettelse å skjønne at risting av andre er poengløst. De eneste jeg har gjort gjentatte forsøk på å riste i, er et par veldig nære personer. Ansvaret føltes meget tyngende. Om jeg ikke ristet, var jeg ansvarsløs - og om de ikke responderte på ristingen, hadde jeg feilet. Og jeg lå våken om natten natt på natt i lange perioder for å prøve å finne ut av lure, empatiske, virkningsfulle måter å riste på. Jeg blir nesten litt uvel av å tenke på det nå. My shaking days are over - thank goodness. :nemlig:
Men det er da forskjell på faktisk å riste noen, og å ha lyst til å gjøre det. Det ser ut til at vi svarer litt på forskjellige nivåer. Jeg svarer innimellom på syt på samme måte som Sure Eplet, men dersom noen er virkelig ute å kjører så prøver jeg med mer forsiktig støtte i riktig retning.
Innimellom kan jeg for eksempel få lyst til å stenge barna mine inne til de har blitt snille, men jeg gjør det da absolutt ikke.
Jeg synes tink har et poeng her. Jeg har jo lyst til å riste litt innimellom, i fortvilelse, men jeg gjør det ikke. (Jeg gjorde nok da jeg var yngre, men heldigvis blir man ofte litt visere etterhvert.)
Jeg kan være ganske klar i tilbakemeldingene mine da, dersom den jeg snakker med signaliserer at man er åpen for ærlige meninger.
Jeg kan ha lyst til mye iblant, men hva voksne folk velger og gjør i sine liv blander jeg meg sjelden borti. Så sant de ikke spør hva jeg mener, da sier jeg sannheten.
Jeg er ganske flink til å vende det døve øret til iblant, orker ikke legge meg opp i alle andre.
Barneoppdragelse er (for meg) et "ikke-tema", jeg gir ikke råd der jeg ikke er bedt om det, og jeg setter ikke pris på å få råd dersom jeg ikke har bedt om det. Tror ikke jeg hadde blitt spesielt blid på om en "venninne" hadde blandet seg bort i at jeg kjefta på ungene min av og til. Hun må gjerne få tenke sitt (slik som jeg gjør om mange), men har hun ikke bedt om råd hadde jeg trådt svært varsomt dersom jeg ønsket å beholde vennskapet. Det handler om respekt, for meg. Å diskutere barneoppdragelse er noe annet.
Ja har et par sånne venner som en får lyst til å riste litt i av og til...men gjør det ikke da:fnise:
Men jeg sier i fra av og til ja...
For når de kommer til meg og klager over at de ikke har penger til sko (kom i crocks i minusgrader:eek:) og skulle samme dag ta en tatovering til kr 1500:undrer: Hun kunne ha kjøpt seg bra vinter sko til under den prisen!! Og det sa jeg til henne!!
Og hun andre er samme ulla...klager over penger til mat og bensin, men at hun har kjørt ca 20 mil tur retur for en tatovering sier vi ikke noe om...å joda...jeg sier i fra!
Jeg prøver å tenke sånn som Dragen, men det har hendt jeg har kjent det koke litt også. Jeg har oppdaget at det gjerne er fordi jeg har engasjert meg for mye. Noen ganger også vært med på å enable. Og det er jo min greie å fikse opp i.
Det er greit nok å ikke velge å ha venner som har slike holdninger og valg, men med nære slektninger, er man i grunnen temmelig stuck. Jeg må si at jeg etterhvert er blitt en kløpper til å bite kommentarene mine i meg, for jeg har erfart at de ikke fører til noe annet enn sure miner, før vedkommende fortsetter på samme måte som før. Og det er selvsagt alltid alle andre som tar feil. :sukk:
Det jeg synes er den kjedelige bivirkningen av å gi opp ristingen er at jeg også legger bort forventningene til de menneskene det gjelder og når jeg ikke føler jeg kan ha forventninger til folk føler jeg heller ikke at grunnlaget for kontakt blir så veldig stort. Så jeg mister mye av nærheten til de det gjelder og det synes ikke bestandig er like greit men, men.
Jeg har flere venner og bekjente som kanskje tar valg jeg ikke ville tatt, men i hovedsak er det de selv som må bære konsekvensene av valgene, så får jeg heller stille som gråteskulder/realitetsorienterer eller hva har du.
Jeg har kanskje også tatt valg som ikke var av de schmarteste (om enn kanskje på andre områder), og er veldig glad for de som var der for meg da.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
