Marta Breen har to blogginnlegg som jeg syns er veldig interessante i retorikken rundt hvordan vi fremstiller oss selv som kjønn.
Hva i all verden er en guttejente?
Hvor hun blant annet skriver:
Det som er interessant med dette er at gutteegenskapene sees på som positivt hos en voksen dame, men i skolen er (mange av) de samme egenskapene ofte beskrevet negtivt hos gutter. De bråker for mye, de ødelegger for jentene, de er ikke modne nok. Fører dette til retorikken vi ser i det andre blogginnlegget, hvor menn liker å fremstille seg selv som enkle?
Makan til passende innlegg, Tallulah! Jeg har tenkt på dette temaet en stund nå, denne gangen etter å ha observert reaksjonene på kroppen til Marit Bjørgen under Idrettsgallaen. Jeg ønsker ikke å diskutere kroppen til Bjørgen (virkelig ikke), men jeg synes reaksjonene sier ganske mye om hvor smale rammer kvinnerollen faktisk har. Jeg har tenkt på hvordan jeg kunne formulere en tråd om dette, men ikke kommet så langt. Så takk! :takker:
Siden jeg begynte å tenke over dette i etterkant av Bjørgendiskusjonene, har jeg lyst til å si noe om kvinnerollens fysiske begrensninger også (selv om jeg skjønner at hovedtemaet i tråden ikke er der og at jeg kanskje er i overkant opptatt av det i forhold til mange andre). Det skal ikke mye til før avvik blir kommentert. Kritikken av fysikk kommer umiddelbart om en kvinne nærmer seg det mange tydeligvis forbinder med menn. At mange jenter og kvinner som viser seg frem offentlig er tynne som spiker med spiseforstyrrelser får ikke de samme reaksjonene som en godt trent, kvinnelig idrettsutøver. Ergo er det ikke avviket i seg selv som skaper reaksjoner. Jeg synes det er fascinerende, spesielt at mange menn mener at kvinner med definert muskulatur "ligner menn" (Bjørgen har stor muskulatur, men den samme kritikken gjelder ofte kvinner så lenge de har markert muskulatur, selv om de ikke er så store). Jeg ser svært få menn som er så godt trent som Bjørgen, og ihvertfall av de som kommenterer utseendet hennes. Så hvordan kan de mene at disse damene ligner menn? Det irriterer meg ikke så altfor sjelden at menn helt naturlig inntar godene som drypper på dem grunnet mytene om Mannen - selv om de selv ikke på noen måte når opp. Tynne, utrente, små menn snakker om de store fysiske forskjellene mellom kvinner og menn - til godt trente, store kvinner med åpenbart større fysisk kapasitet enn dem. Det ligger en enorm selvtillit blant mange menn, som jeg oppfatter kommer av at de, som menn, definerer seg som normen.
Marta Breens skriverier er veldig interessante, og jeg synes det er vanvittig viktig at vi snakker om dette. Kvinners positive egenskaper (som ikke har med omsorg å gjøre) betraktes faktisk som egenskaper tilhørende menn. Det er hårreisende, og jeg forstår ikke helt hvordan det kan ha blitt sånn. Hvordan endte vi her, og hvorfor er vi fortsatt her, i 2012? For meg er begrepene mannelig/kvinnelig innholdsløse. Dersom ei jente klatrer i trær, er hennes klatrelek "jentete", fordi hun er en jente som klatrer. Å kalle ei lita jentes lek for "guttete" er jo helt absurd.
Breen skriver også om at mange kvinner snakker om andre kvinner generelt som "vanskelige å forholde seg til" og som hevder at de foretrekker mannlige venner. Jeg har vært en slik som har sagt både dette og kalt meg guttejente, og det er jo på alle måter en idiotisk undergravelse av kvinner. Når jeg selv føler meg ganske real, direkte og lite opptatt av intriger (som er noen av egenskapene som ser ut til å diskvalifisere en fra å være kvinnelig), er det jo virkelig en merkverdig feilslutning et sted om jeg antar at kvinner ikke er slik - det er bare meg. Det at flere kvinner, som selv har endel bestemte egenskaper, og som gjerne kjenner noen få andre kvinner som har de samme egenskapene (som selvsagt sikkert ubevisst betraktes som unntak for å kunne opprettholde kategoriene), trekker en slutning om at dette ikke er kvinnelig, sier enormt mye om kjønnsrollene også i dag. Jeg er med vilje en kjiping som korrigerer slike utsagn for å skape bevissthet rundt det. For det er jo åpenbart ulogisk. Og jeg registrerer at både menn og kvinner tenker slik om dette. For menn blir det litt som for innvandrermotstandere som er kompis med Ali på hjørnet. Han er et unntak og teller ikke.
Jeg er ihvertfall skikkelig lei av å bli tillagt endel stereotype egenskaper som ikke stemmer. Jeg blir like oppgitt hver gang noen i fullt alvor er helt sikre på at de vet hvordan vi krangler i hjemmet vårt, basert på at vi er en mann og en kvinne som lever sammen. På et kurs nylig ble vi fortalt at krangling mellom menn og kvinner foregår ved at kvinnen er sur fordi mannen ikke har ryddet, at mannen ikke catcher hva som foregår og spør "men hva ER du sur for?" og hun svarer snurt: ingenting! I slike situasjoner blir jeg sittende som en Kjip Kjerring, for jeg ler ikke. Ikke fordi det ikke er lov til å generalisere og tulle, men fordi morsomhetene er basert på gjenkjennbarhet. Og jeg kjenner meg over hodet ikke igjen. Selv om det åpenbart er endel som gjør det. Jeg synes det er nitrist at det er slik.
Jeg skrev over at det er viktig å snakke om at det er slik som dette, men det beste hadde jo vært å gjøre noe aktivt. Jeg ønsker meg definitivt mer rom for at begge kjønn kan identifisere seg med ulike verdier, egenskaper og interesser uten det sterke fokuset på ulike kjønn. Jeg er for å snakke om personer fremfor kvinner og menn når kjønn er uvesentlig for tema. :protest:
Fantastisk spennende diskusjon også har jeg ikke tid til å være med. :buhu:
Tallulah: Megabra tema!
Marla: :tilber: Råbra! Jeg håper du blir neddynket i grønne prikker - jeg får ikke grønnrpikket deg fordi det ikke er så veldig lenge siden sist jeg gjorde det.
Jeg syns det er minst like viktig å tenke på at ved å skape trange kvinneroller, skaper vi også trange roller for menn. Det er også veldig paradoksalt at idealet for småjenter går på tvers av det for voksne kvinner, og egentlig litt det samme for gutter også.
Jeg har i mange år reagert på hvordan kvinner i mange tilfeller synes å være opptatt av å distansere seg fra andre kvinner. "De andre, nei de er så slarvete og intrigeglade og sånn er jo ikke jeg, derfor har jeg mest guttevenner." Og dumme ting som at "kvinne er kvinne verst" og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg er blitt fortalt at det er så grusomt å jobbe på kvinnedominerte arbeidsplasse fordi det er så mye sladder/ intriger eller enda verre, det grusomme begrepet "kos med misnøye" der. Jeg har jobbet i kvinnedominerte miljøer siden 1987 og kjenner meg virkelig ikke igjen i det.
Og jeg tor jeg har irritert meg grønn her inne før over hvordan det er så stas å ha guttejentedøtre samtidig som folk ikke helt har den samme stoltheten i stemmen hvis guttene deres liker rosa og synes det er morsommere å strikke enn å utfordre skjebnen ved å klatre på garasjetaket.
Og jeg må innrømme at jeg synes at menn slipper unna. jeg tror en mann kan slippe unna med å levere et barn med flekkete klær og ugredd hår i barnehagen, mens vi/mange/noen/hvemsomhelst ville rynke mer på nesen hvis det var mor som gjorde det. Menn hjelper fortsatt til hjemme - er det noengang en kvinne som gjør det? Da aktorene til Breivik-saken ble utnevnt, ble den kvinnelige aktoren spurt om hva mannen hennes synes om at hun skulle prosedere saken. Hennes mannlige kollega som er på omtrent samme alder ble ikke spurt - eller ihvertfall så sto det ikke noe om det i det imntervjuet jeg leste med de to i avisen.
Kvinner blir vurdert og får terningkast for antrekkene sine når de deltar på offentlige arenaer i samfunnet. Jfr. NHO-middagen for et par uker siden.
:kjevle:
Nettopp. Jeg har så mange svevende tanker om temaet, men du setter fingeren på noe veldig viktig i min verden. Egenskaper en person innehar knyttes så alt for ofte opp til hvilket kjønn personen innehar. En og samme egenskap kan sågar, særlig i det profesjonelle, være positiv å ha som mann, men ikke som kvinne. Og omvendt.
Om mine jenter klatrer (som i eksempelet over) ja så klatrer de. Ikke i form av at det er guttete eller jentete, men for noen virker det umulig å ikke sette dette i en kjønnssammenheng.
Det er jo en kjennsgjerning at dette skjer i utstrakt grad - vi mener at treklatring er guttete og puslerier er jentete. Jenter kommer unna med å være pysete, mens gutter absolutt ikke skal være det. Men hva kjan vi gjøre for å endre det, da? Jeg prøver på så godt jeg kan å ikke forbinde ulike egenskaper med kjønn og er ganske bevisst på dette. Jeg blir veldig, veldig sur når noen sier "typisk Mannfolk!!" eller "typisk jenter!!" Men hvis jeg sier noe, synes folk at jeg er sur og streng, da. Typisk sånn snart-i-menopausen-kjeftekjerring. :kjevle:
Nemlig! :kjevle: Følelser som blir forklart ved hormonforekomst, blir jo ugyldiggjort. Og da blir man ikke tatt alvorlig hvis man blir sint, heller. :kjevle:
Da jeg skulle ha første barn fikk jeg kommentar om at gutter er så mye mer realle. Det kom fra mødregenerasjonen. Hørte aldri noe slikt fra menn.
Og jeg er sikkert ikke den eneste her som som barn fikk høre fra voksne damer at tre jenter ikke kan leke sammen, det ert så mye intriger med jenter osv. Til slutt blir det jo "sant" og slik det forventes at jenter skal være. :gal: Jeg vil IKKE ta del i å spre dette videre til neste generasjon så derfor vil ikke mine barn høre noe slikt fra meg.
Jeg har snart femogtyve års erfaring med studier og jobb i sterkt mannsdominert miljø og kan krystallklart avkrefte myten om at det ikke er sladder, sutring og intriger blant menn. Hormoner har de og, følelsesmannfolkene. :skuffet:
Den der typen ting slår litt to veier, jmf. det Tallulah nevnte om trange roller. Jeg stresser i hvert fall med at om jeg glemmer noe en av ungene skulle ha med seg på skole eller leverer sjuskete barn i barnehagen en stressa morgen – så plasserer det meg umiddelbart i «bare en mann»-kategorien, mens for kvinner så er det en sånn episode selvsagt kun et uheldig unntak.
Hihi, samme erfaring her (selv om jeg selvsagt er altfor ung til å ha jobbet fullt så lenge).
Likens kan vi vel parkere myten om kvinner alltid har superdupre sosiale antenner og en medfødt evne til å få med seg alle hint? :mange års erfaring fra kvinnedominert forum:
Jeg får ikke prikket pøbelsara, men applauderer alt hun sier. Fikk prikket Marla, da, som jeg også applauderer høylytt. :D
Spennende diskusjon! En ting jeg har opplevd påfallende ofte, er mannlige bekjente som sitter og (gjerne litt dulgt, da) klager over at damene deres ikke liker musikk og ikke er morsomme. Det skinner gjerne gjennom at sånn er (nesten) alle jenter, liksom. Hvorpå jeg må påpeke at nei, slik er det ikke. Mine venninner (og jeg, for den saks skyld) er morsomme og liker musikk, og det er mange av oss! Så hvis dette er viktige egenskaper for deg, er du sammen med feil person.
Det finnes også veldig mange gutter som ikke er morsomme og ikke er opptatt av musikk, og det er jo en grunn til at jeg ikke er sammen med en av dem. (Når det er sagt, er det jeg som må sette opp CD-hyllene og afabetisere musikken som det aller første jeg gjør når vi flytter, ikke mannen min. I følge Nick Hornby - og andre - en veldig guttete egenskap.)
Jeg husker jeg fikk skikelig pes i en tråd her inne for mange år siden som handlet om "jentemobbing" når jeg påpekte at det var farlig å sette slike merkelapper på det, fordi man da lett kunne overse de samme mekanismene mellom gutter. Der kom det også mange myter om jenter som baksnakket og gutter som sloss.
Utfrysning blir ofte omtalt som jentemobbing ja, på skolen der barna våre går er det minst like utbredt blandt gutta. Det kunne lærerene fortelle endel om.
Jeg føyer meg inn i rekken av folk som har erfart at menn sladrer, baksnakker og sutrer, akkurat som kvinner. Min teori er at siden menn sladrer med lavere stemmeleie blir folk forledet til å tro at det de snakker om er seriøst. :knegg:
En del av mytene om mannen blir jo også utfordret nå som stadig flere kvinner får muligheter som tidligere var forbeholdt menn. Jeg husker en artikkel jeg leste en gang, om en kvinnelig polfarer som mente at det hun drev med slett ikke var så krevende som hun hadde fått inntrykk av gjennom mennenes fortellinger om egne bragder. Det samme ser man litt av i forsvaret, når kvinner får tilgang til og erfaringer fra det som før var menns domene. Da blir gjerne inntrykkene litt mer balanserte - det er ihvertfall blant andre min egen erfaring. Det er vanskelig å argumentere for at alle menn har vært igjennom en beinhard militærtjeneste når det finnes massevis av kvinner som har vært igjennom det samme, men som omtaler det helt annerledes. Men da er det kanskje heller ikke så rart at de som ønsker å opprettholde mytene fokuserer på mer abstrakte egenskaper, som man kan tolke ihjel uten å måtte ha reell bakgrunn for det?
Flere har allerede nevnt forskjellene i tolkning av menn og kvinner som uttrykker det samme. Kvinner blir ofte tolket som hysteriske eller bitchy, mens menn er tydelige og handlekraftige. Dette har jeg spesielt sett i forhold til kvinnelige ledere, hvor tydelige, seriøse kvinner av få ord blir sett på som bitchy, mens menn ville fått tillit på bakgrunn av det samme. Jeg har en oppfatning om at kvinner som ikke "småprater, smiler og gjør det hyggelig" på f.eks. en arbeidsplass også blir vanskelig å håndtere (eller kategorisere?) for mange. Det passer ikke like godt inn i det kvinnelige å være mutt og ordknapp. Eller å ikke ta hint, torsken. :knegg: Bedre blir det jo ikke av at man ofte snakker om at det er "fint" å få inn kvinner i mannsdominerte yrker for å få et hyggeligere miljø.
Mens jeg skriver dette blir jeg litt bekymret for at noen skal tro at jeg er imot menn eller noe. :gruble: Det er selvsagt ikke slik, jeg må bare le godt av de mennenes selvbilde som lever på denne mannemyten som jeg snakker om. Jeg ler ikke av de andre. Og jeg er helt enig med Tallulah i at smale kjønnsroller selvsagt også rammer menn. Det er også et viktig tema.
Interessant diskusjon. Jeg har vært mest opptatt av den fra den andre siden, som mor til en gutt som ikke passer inn i gutterollen som jammen meg ikke er mye vid den heller. Dvs den er videre i bråkeretning enn for jenter av en eller annen grunn, det er forventet at gutter trenger motorisk utfoldelse, slurver, gjør seg lite flid, er lite interessert i å pusle og i estetikk og ikke bryr seg om hvordan de går kledd eller ser ut. :gruble: De får meg å gå på enn jenter fordi "gutter er gutter", men når de kommer til skolealder blir det godtatt og ikke godtatt på samme tid. Man forklarer uroen med at de er gutter, og samtidig legger man opp til et opplegg som over hodet ikke passer barn som trenger å røre på kroppen sin og godtar at disse barna kommer bakpå faglig. I andre retningen har de mindre å gå på. Jeg synes det er litt trist når foreldre til en gutt og ei jente forventer at jenta er stor og flink og gjør seg flid med alt hun foretar seg, mens forventningene til gutten er betydelig lavere. Jeg kan ikke tenke meg at det ikke gir avkastning i form av selvoppfyllende profetier. Når jeg da forteller at jeg også har en som liker stillesittende aktiviteter, er flink faglig og estetisk og med formingsaktiviteter og en som har stort behov for fysisk utfoldelse, bare at de er samme kjønn, ser de ned og bort eller kommenterer at han er spesiell til å være gutt. (Jentegutt er det ingen som bruker, det er jo skjellsord på linje med rasistiske uttrykk omtrent av en eller annen grunn). :gal:
Det er jo de som ikke passer smækk inn i de ganske trange kjønnsrollene som opplever dem som problem. Og så ser du jo de, både kvinner og menn, som da er akkurat som kjønnsrollen sier at man skal være, de er jo de som krangler på at grunnen til at man er sånn og sånn ikke nødvendigvis kommer av kjønn, men personlighet.
"Vi kvinner, vi er mer omsorgsfulle enn menn" og "vi kvinner skal ikke trenge å gjøre sånn fordi vi er kvinner" og ditten og datten. Klare implikasjoner på at de kvinnene som da går utenfor kjønnsrollen nærmest er litt unaturlig. Det riktige er jo å si "jeg er mer omsorgsfull enn mannen min".
Katta, jeg er helt enig! Som mor til en gutt som både liker å perle, kunst og ballettforestillinger, samt har mark i baken og trenger fysisk utfoldelse får jeg både kommentarer som "at det er jo litt spesielt til å være gutt" og "det er jo slik det er med gutter". Nei, det er ikke det. Det er slik det er med han, og det er slett ikke spesielt i det hele tatt. Han er et sammensatt individ.
Dette med kjønnsroller er interessant, og det er rart at det i stor grad er de "mannlige" egenskapene som er positivt å ha. Det er tøft å ha en pappajente, men ikke en mammadalt, og jeg tror at de fleste foreldre har lettere for å akseptere at datteren klatrer i trær med guttene enn at sønnen vil gå på skolen i rosa støvler. Og det er kanskje ikke like tøft og mandig å være en rolig revisor som en barsk håndverker.
Jeg tror de fleste foreldre tenker over dette, og de fleste er også bevisst hvilke holdninger vi overfører til barna og f.eks. hvilke leker barna får leke med, og passer på at jentene også får biler og at guttene like gjerne kan ha dukkevogn og dukke. Likevel tror jeg vi alle faller inn i kjønnsrollemønstre uten å tenke over det, og forskning viser også at barn allerede fra de er født blir behandlet ulikt ut fra kjønn. Foreldre snakker og pludrer mer med jentebabyer enn med gutter. Jentebabyer som gråter blir tolket som sutrete, mens gutter er irriterte/sinte. Foreldre aksepterer også gråt og uttrykk for sinne/aggresjon mer fra gutterr enn fra jenter (gutter har mer lov å være sinte rett og slett). Vi er altså alle, bevisst eller ubevisst, med på å snevre inn de valgmulighetene barna våre har, og det allerede fra de er født.
På jobben min er det 90% damer. Jeg vet ikke om det er spesielt på bygda/tettsteder, men det er mye klaging på "håpløse mannfolk." Det er en gjennomgående holdning om at vi damer, spesielt i konflikter, har lov til å være sure, sinte, fornærmede osv, for vi har jo FØLELSER. Jenter og damer blir unnskyldt i konflikter, mens gutter og menn i større grad blir tillagt mer kyniske baktanker.
Sitat fra samtale ved lunchbordet en dag:
Person A: Han vil bare ha ungene halve tiden for å slippe å betale, det er jeg sikker på!
Person B: Tenk å fokusere på penger i en slik situasjon! Det er ikke nok ikke barna han tenker på nei, det er pengene!
Person A: Jeg går aldri med på det, det vil jeg tape altfor mye på.
Person B: Ja, du må jo først og fremst fokusere på at du og ungene skal greie dere, barna trenger en mor som fungerer!
Jeg får ofte høre at jeg er heldig som har en mann som ikke sender barna iført pysjamas i barnehagen osv. Han er så flink, han går til og med på foreldremøter! :dåne:
En annen ting med kjønnsroller er når det kommer til utagering. Jeg har nettopp hatt en "gutter er gutter, alle slår"-samtale med skolen. Hvorpå jeg presiserte at min sønn ikke gjør det. Hvorpå de mente at alle slår. Jeg måtte presisere nok en gang at min ikke slår. Hvorpå vedkommende rodde og sa at nei, det var klart at det stemte det, men det var veldig vanlig å slå.
Jeg er ganske sikker på at om samme gutt slo min istedet hadde slått en jente så ville samtalen gått temmelig annerledes for seg. (Jeg kan være sikker fordi det var en jente som ble slått sist, og foreldrene der fikk seg ikke forklart at det er normalt å bli slått.)
Jeg har så mange ganger prøvd å forklare andre at man ikke må tilegne kjønn så mange egenskaper. Det er hvert enkelt individ som har egenskaper. De er verken guttete eller jentete, det er det som former den personen til å være slik den er.
Nest yngste her får ofte høre at hun er ei skikkelig guttejente. Det har gitt henne mange utfordringer, spesielt i bhg. Fordi hun var mer urolig enn de andre jentene ble hun mer irettesatt enn alle andre - både gutter og jenter. Fordi guttene var det forventet mer uro av. :snill: (Det er andre foreldre enn meg som observerte dette ved bla henting/levering.) Hun er ikke en typisk perler, tegner, sittestille unge heller, og det også ble bemerket som umodent/lite heldig.
Det er så lite heldig med en slik rolleinndeling, og jeg kan bekrefte at jeg aldri har passet inn i jenterollen med sminke, kjoler, sitte pent og rolig osv.
Jeg syns etterhvert jeg passer godt inn i jenterollen jeg. Etter at jeg lærte av Esme å kalibrere meg med omhu. Istedenfor å sammenligne meg med dyrlege-Trude for å se om jeg er dame nok som jeg er, så kan jeg sitte i et rom sammen med Skilpy, Toffen, Esme og deres bande, og da føler jeg meg utrolig vel og hjemme i kvinnerollen min.
Jeg har erfaring fra både kvinnedominerte og mannsdominerte arbeidsplasser, og det var like stor kos-med-misnøye faktor begge steder, muligens en liten overvekt på mannearbeidsplassen.
Dette er kjempealvorlig og det er jo et generelt kjønnsrolleproblem, som går utover både gutter og jenter. Jeg har jo ikke barn. Hvordan takler dere som har barn som blir møtt på denne måten det? Jeg ser for meg at det kan være vanskelig å nå frem med budskapet?
Der vi ble møtt slik fikk vi dessverre ikke gjort noe med det. :( Vi opplevde at hun ble stengt inn på et lite lekerom under måltidene, fordi hun ikke satt rolig ved matbordet. Jenta var da fire år ... Den negative atferden hennes eskalerte, og det var vondt å være jente og forelder.
Da vi flytta ble vi møtt annerledes, og vi fikk til et godt samarbeid med bhg. Det har vi nå også med skolen. Jenta blir virkelig tatt på alvor, og hun får være den hun er. Hun har også endra seg betraktelig og er mer fornøyd. Jeg har tatt det opp med enkelte gutteforeldre også, som jeg kjenner godt, slik at de også jobber med guttene sine. Det er ikke lett å bli utestengt fra guttegruppa fordi du er jente, når det er der du selv føler at du passer best inn.
Å høre at sin egen 5-6åring ligger i senga og gråte og sier: "Jeg er ikke ei snill jente, jeg er ikke ei snill jente. Jeg kan ikke å oppføre meg, jeg klarer ikke å være rolig. Jeg skulle vært født gutt, da hadde alt vært bedre."
Det er tøft. :nemlig:
Både mannen og jeg er veldig enige i at hun skal få være den hun er. Vi ønsker ikke at hun skal endre seg for å passe inn i et "mønster."
Men stakkars liten, hva slags monsterbarnehage var dette? For vår del var det lite problemer i barnehagen. Å få rapporter om at han "er mest sammen med de eldre jentene" plaget ikke meg. Jeg har nok hatt de verste kampene internt med meg selv, i og med at dette er pre-fp for min del og jeg fikk signaler både herfra og derfra på at en gutt som foretrekker perling over biler ikke kan være helt riktig sammensatt. Ulempen for hans del er mer synlig i skolealder. Han trives egentlig best sammen med jenter, og det er ikke så lett for en gutt å få innpass i jentemiljøer. Jeg får på et vis inntrykk av at jenteforeldre helst ser at jentene sine leker med andre jenter, men det kan være vanetankegang det også. Uansett, nå er det veldig greit. De er en liten gjeng med ca halvparten gutter og jenter som er mye sammen. Når jeg tenker meg om er det vel samlingen av de som ikke helt passer inn i noen av leirene som har samlet seg på midten.
Jeg også opplever at noen, la meg presisere at det er få, foreldre helst ser at guttene ikke leker med jenter. Og det er mulig det er ubevisst, men det smitter over på ungene.
Det gjorde det i bhg hit vi flytta, men nå var jeg så oppmerksom at jeg tok det opp med personalt med en gang. Derfor fikk vi stoppa det, før det ble greit at guttene stengte henne ut. Men det betyr ikke at det er lett. Og jeg ser at hennes bestevenn sliter. Hans foreldre er et av våre nærmeste vennepar, så vi ferierer sammen og er mye sammen. Da leker de så fint, og de er de beste venner. Det er vondt å se at han trekker seg unna henne når de er sammen med andre, fordi han lar seg påvirke av (spesielt en gutt) som definitivt ikke leker med jenter.
I morgen skal hun være med ham hjem etter skolen, og jeg vet det vil være ugreit for ham når noen av de andre guttene oppdager det.
Det er så dumt at det skal være slik.
Ja, man kan lure. Men det var egentlig ikke helheten, det var spesielt en voksen hun ikke gikk overens med. Og siden den voksne var der hver dag, og hadde et stort ansvar, så var det veldig vanskelig å nå fram.
Jeg skjønner at jenta vår ikke var enkel, det er vi fullstendig klar over, men hun er og var et barn.
Åh, det der har vi vært gjennom med toern også når jeg tenker meg om, han er en som finner lekekamerater i hver busk og ikke bryr seg om det er gutter eller jenter. Men bestekompisen er litt mer snever, og vil ikke være sammen med han hvis han leker med jenter.Så han har hatt sine runder hvor han ikke helt har visst hva han skulle mene og tro.
Nei, og det skjønner jeg så godt. Det er jammen ikke lett for ungen å stå imot, for det er litt av et press.
Men hva er det egentlig som gjør at det utvikler seg slik? Ungene har ikke slike tanker når de er bittesmå. ;)
Fantastisk artikkel. :hehehe: "Menn har tunnelsyn". La oss ta fra dem førerkortet alle sammen, det er mye verre å kjøre med tunnelsyn enn å passe barn som blind.
Og som om ikke det var nok, enkelte tror visst at det ultimate "komplimentet" man kan gi en dame som ikke lar seg pille på nesen er å si at hun har baller. :mad:
Jeg har en arbeidsplas med ca 10 % menn, dva stor kvinnedominans. Lite sladder og beksnakking og syting.
Det jeg imidlertid har merket meg, er at de som opptrer mest slik (menn er slik og kvinner er sånn, håpløse mannfolk, baksnakking og sutring), er de kvinnene med lavest utdanning (ganske mange hos oss har 4-6 års høyere utdanning). Mulig dette er tilfeldig, men likefullt noe jeg har tenkt over. Tilsbvarende var det mer slikt på en ufaglært kvinnedominert arbeidplass jeg hadde i sin tid.
Jeg skjønner ikke helt dette. Hvordan kan andre enn utøverene få bestemme hva de skal ha på seg? Skal det skje forandringer tror jeg kvinnene må snakke høyere og kreve mer plass. Nekte, rett og slett.
Jeg tenker på ei jente som har kjempet for at jenter skulle få samme rettigheter som gutta i sin idrett. Sarah Burke argumenterte med at hun visste hun kunne slå en del av guttene, og fikk IOC til å sette freestle-ski som en jentegren i OL i 2014. Tøff og uredd jente, desverre døde hun denne uken av en skade.
Helt klart, volleyball er det verste. Men dette gir oss et meget godt bilde av hvordan det står til med likestillingen på verdensbasis. Det er fortsatt en lang vei å gå!
Hvis man nekter blir man sikkert møtt med samme kritikk som rammet de som kritiserte Plumbo. "Kom igjen, ikke vær så humørløs da! Ikke ta det så alvorlig!"
Og det er kjipt når man som kvinne har kjempet seg opp for å i det hele tatt få utøve sporten sin. Man blir hersketeknikket ned ganske fort.
Skulle tro at man skulle klare å endre noe sånt, hvis det virkelig er noe som betyr noe for dem? Eller er jeg for naiv? Men kanskje brenner de så mye for sporten at de er villige til å "selge kroppen", altså vise frem kroppen da, for å trekke mest mulig publikum. Balansegangen mellom å ha selvrespekt, og å vise frem det man har og det man får oppmerksomhet for er kanskje ikke så enkel alltid.
Ja, for det er jo ikke sikkert alle som driver med sporten syns det er en veldig big deal, evt. at de ikke orker å skrive opp om det og ta all oppmerksomheten det krever. Da er det enklere å holde kjeft og i det minste få lov til å utøve sporten sin.
Dere har noen gode poeng her, spesielt i forhold til det å ikke overdrive effekten av kjønn på ulike personlighetsegenskaper, og putte folk inn i stereotypiske beskrivelser som kanskje (men ofte ikke) er basert på en liten gjennomsnittsforskjell mellom kjønn. Dvs, kvinner er kanskje bittelitt mer omsorgsfulle enn menn sånn i gjennomsnitt, derfor blir det konkludert med at kvinner BARE er omsorgsfulle, og kjempemasse også, mens menn ikke er det i det hele tatt. Illustrert med normalfordelinger er det oftest slik:
Antall kvinner (y-aksen) som har et visst nivå av en egenskap (x-aksen) er kanskje høyere enn antall menn som ligger på samme nivå. Men det er en stor overlapp der, av menn som har høyere nivå enn kvinner.
For hvis man ser på det rent statistisk finnes det faktisk en del kjønnsforskjeller, men dette er kun på gruppenivå og slutningen "gjennomsnittsnivået av X er høyere hos kvinner enn hos menn, derfor er alle kvinner mer X enn menn " er helt feil.
Nemlig. Jeg så forresten en skikkelig søtnos på et annet forum en gang som sa: hva har dere kvinner noensinne bidratt med? Vi menn har funnet opp alle kule ting og vært på månen. :gal:
Nemlig. Jeg synes det er skikkelig rart at så mange trekker den slutningen. Men det oppleves vel kanskje ikke som problematisk for mange av dem som faktisk passer godt inn i kjønnsrollene, slik Esme skrev over her. For mange av disse blir vel mytene bekreftet av hvordan de er skrudd sammen selv (og sikkert mange rundt dem). Men det er jo tillatt å tenke litt også. :gal: Tenke sjæl og mene.
Noen som så Ut i naturen i går? Handlet om ei ung jente som drev med friluftsliv. Hun koblet det at hun ikke hadde venninner med felles interesser til at hun er jente. Hun mente at dersom hun hadde vært gutt, hadde hun sikkert hatt venner å dra på tur med. "Men jeg ble jente, så da...". :gal:
Det kan jo selvfølgelig godt være at hun hadde rett, i den forstand at det av mange blir sett på som ei "guttegreie" å være ute og at det derfor er flest gutter som driver med det der hun bor. Men jeg synes det er trist at det skal være slik at hun føler det er ufordelaktig å være jente i forhold til fritidsinteresser.
Jepp. Det handler vel mer om at gutter blir mer oppfordret til syssler som telting, jakt og fiske enn jenter, ergo flere gutter som dyrke interessen sin med.
Men det er jo veldig synd for de jentene som liker slikt, at ikke de blir oppfordret til å holde på med interessene sine. Og for guttene som kunne tenke seg å gjøre andre ting. At interesser er delt inn i kjønnskategorier, liksom. :gal:
og midt i diskusjonen: Kun knyttet til kvinnekarakteren finner vi primadonnabegrepet (mannen har ikke liknende), og den som utviser mot viser "mannsmot".
Og hvorfor er det slik at kvinner kan i sluttet lag omtale sine menn, mens menn sjelden utleverer sine kvinner???
Jaja, jeg vet jo det. :knegg: Jeg mener at det har blitt mer utbredt å bruke det om menn (f.eks. italienske fotballspillere :knegg:[noparse])[/noparse], og derfor har det fått en mer kjønnsnøytral klang i mitt hode.
Senest i dag snakket jeg med en nybakt far som syntes det var litt kjipt at han ikke kunne ta med ungen sin på fisketurer og annet friluftsliv. Fordi det var ei jente! :gal:
Heldigvis ble vi enige etterhvert, etter en solid bunke både rasjonelle og lett manipulerende argumenter fra min side, men det er ganske skremmende at det er nødvendig. Og denne faren var ung, altså.
Jeg kjenner at jeg bare elsker denne tråden!
Dette er noe jeg har kjent på hele livet, jeg har alltid vært en såkalt "guttejente", og har aldri trivdes i den klassiske rollen som omsorgsfull, kjærlig sladdredame. Jeg har dog aldri trivdes med å bli kallt guttejente heller, for jeg er jo ikke gutt, jeg er jente med andre interesser enn det som blir fremstillt som de ultimate kvinneinteressene, selv om jeg har blitt noe mer interessert i klær etter at jeg ble 30.
Det er trist at vi ikke kan godta en gutt i rosa kjole på lik linje med at man forherliger jenter som tør å klatre i trær.
Jeg oppfordrer mine unger til å følge det de liker å gjøre, jeg kommer ikke til å begrense dem i så måte. I vårt hus er det ingenting som heter eksempelvis gutte og jentefarger (selv om snart 4 åringen har fått klar beskjed om det motsatte i barnehagen) og inntil for to uker siden så gikk snart 4 åringen veldig gjerne i blå klær i barnehagen, det brånekter hun å gjøre etter at noen av de mer pyntede jentene i barnehagen kallte henne gutt. :(
Jeg misliker intenst de som absolutt skal knytte enhver handling opp mot kjønn, at alt man gjør er kjønnsbetinget, det er pokker så sneversynt at jeg mangler ord. De som kritiserer at jeg kler jenta mi for lite i kjoler er de samme idiotene som blir sjokkerte og mener at jeg gjør min sønn til homo (!) fordi jeg kler ham i storesøsterens rosa heldresser. Veslegutten elsker rosa, rødt og lilla (jeg har hørt et sted at de fargene virker beroligende på småbarn) og er fascinert av seg selv i lange tider når han får på seg noe i de fargene, men neida, jeg gjør sønnen min til homo.
Drittfolk med drittholdninger!
Nok et blogginnlegg om temaet, tror ikke det er linket til det i denne tråden (?). Veldig bra skrevet!
Verdt å lese blogginnlegg fra en "jentegutt" som det er linket til i kommentarfeltet også.
