Min arbeidsgiver har et spørsmål i sin årlige ansatteundersøkelse om i hvilken grad man føler at jobben er "familie". Scoren på dette spørsmålet var i følge ledelsen "ikke tilfredsstillende".
Jeg har ikke som noe mål at jobben skal føles som "familie". Jeg har min familie hjemme og jobben vil jeg at skal forbli en jobb. Jeg kan bli glad i kolleger og trives med arbeidsoppgaver, men det er virkelig ikke noe mål for meg å bli limt til jobben på en slik måte at jeg føler den er familie.
Jeg synes også det er en uting at stadig flere jobbarrangementer finner sted i helgene. Jeg ønsker å tilbringe tiden jeg ikke får betalt for sammen med det jeg definerer som familie og venner; altså mann og barn. Det er lov til å si nei til noe, men ikke til alt. Og alt man sier nei til blir sett ned på. Ledelsen har videre uttrykt at det skal legges opp til flere sosiale arrangementer (også dette på "fritiden") for at vi skal få mer familiefølelse til jobben.
Jeg vet at de mener det vel. Det er kule ting vi gjør, for all del. Men er det lov å si at man allikevel ikke synes det er så greit å bruke så mye tid på?
Det er helt greit synes jeg. I min første jobb så var det mange nyutdannede og få med barn og da var det veldig sosialt. Trives egentlig med bittelitt avstand. Jobb er jobb liksom. Uansett hvor godt jeg liker den. Det er ikke nødvendigvis de som bare ånder og lever for jobben som gjør den beste jobben altså.
For meg er det vel mer et mål at jobben absolutt ikke skal bli min familie.
Jeg jobber for å leve. Jeg lever ikke for å jobbe. Bevisst. Familien min er og blir viktigere, og sånn vil jeg det skal være, det er i tråd med mine verdier.
Jeg trives på jobb, har greie kolleger, men nei, familien min er hjemme.
Så jobber jeg også i offentlig sektor, og tror ikke noen forventer at jeg skal se på jobben som familein, Selv om vi har de som mer "lever for å jobbe" her også.
Jeg vil at jobben skal være familie.
Jeg vil ikke skille mellom arbeidsliv og privatliv. Jeg har ett liv og det må fylles med det som gjør livet mitt bra.
Det betyr ikke at jeg vil jobbe døgnet rundt, men jobben min skal være en så velkommen del i livet mitt at det ikke er noe offer å bruke en helg på reise, eller svare på telefonen på kvelden. Det skal være en del av livet.
Jeg liker best at det er sånn og skjønner hvis sjefen din også ser det slik. Men jeg har samtidig forståelse for at andre ser det annerledes.
Jeg tror jeg hadde fått mild angst om sjefen min hadde formidlet at han ønsket å jobbe for at jobben skulle bli som familie. Det høres helt villt ut i mine ører, og noe jeg absolutt ikke hadde ønsket.
Jeg vil ikke at jobben skal bli familie. Jeg har en flott arbeidsplass - jeg trives, har gode kolleger, kan fint finne på å dra på kafe med kolleger en kveld, eller ta en lønningspils etc. - men jeg er ikke interessert i mange aktiviteter på kvelder og helger som man føler en uoffisiell forpliktelse for å delta på. Jeg har en familie - og den kommer alltid først. Det er dem jeg primært ønsker å tilbringe fritiden min med, deretter kommer venner og til slutt jobb.
Jeg foretrekker å være veldig privat på jobben. Venner og familie har jeg andre steder Men jeg ser godt at på en annen arbeidsplass/dag så hadde det kanskje vært OK å vært mer personlig og sammensveiset.
Jeg liker at det er hyggelig på jobb, men vil helst ha ganske løse relasjoner så noen familiestemning blir det aldri for meg. Jeg kan godt gjøre hyggelige ting med jobb og kolleger på fritiden. Vi er jo her tross alt for å jobbe mange, mange timer sammen hver bidige dag, uke og år så det er positivt å møtes i litt mer sosial setting også. Jeg syns arbeidsmiljø er en viktig trivselsfaktor for at jeg skal ha det bra ellers også.
Nei, absolutt ikke. Om det skulle komme til å kjennes slik for noen, er jo det fint, men jeg synes ikke noe om at man skal ha som mål at det skal bli slik. Jobben til sambo har alltid lagt opp til mye sosialt og legger mange seminarer til helger slik at man kan være sammen over tid og pleie relasjonene. Når dette er en jobb som innebærer ganske mange reisedøgn i året i tillegg, blir ikke jobben spesielt familievennlig i ordets rette forstand. Jeg har bedt sambo protestere mot dette, og det ser ut til at han har fått med seg flere småbarnsforeldre på å opponere på det oversosiale fokuset, og i dette siste har de ikke vært nødt til å reise på hotell med overnatting hver gang de skal diskutere noe. Gudskjelov.
Menneskene jeg jobber med føles ofte som familie på godt og vondt. :knegg: Derimot slipper jeg kun et fåtall av de jeg jobber med inn i min private sfære.
Jeg synes det er utidig av ledelsen å bare bestemme seg for at de vil at de ansatte skal føle jobben som familie. I grunnen hadde det vært helt på sin plass å ta dette opp med dem i en eller annen sammenheng. Det er absolutt ikke noe man kan pålegge de ansatte å føle, eller å gå inn for å få hverandre til å føle.
Jeg har på noen områder helt klart en "familieaktig" følelse til kollegene mine, og trives med det, men samtidig er det åpenbare forskjeller i forholdet til jobben og til familien som gjør at jeg ikke ville gitt en veldig høy score på det spørsmålet. Jeg synes det er viktig å være profesjonell, både for meg selv og andre, og i den forstand mener jeg at man er nødt til å tenke og prioritere annerledes på jobben enn man gjør i familien.
Jeg har på ingen måte noe ønske eller behov for at jobben og kollegaene skal føles som familie. Jeg er, av natur, svært privat og trives med å ha det slik. Jeg liker jobben min, trives på jobb og gjør en god jobb. Det hadde jeg ikke gjort om jeg måtte tilbringe masse fritid, som jeg mye heller vil bruke på min familie, "på jobb".
Om jeg hadde vært på intervju til drømmejobben og fikk dette forespeilet (altså at arbeidsplassen min skulle føles som familie) hadde jeg reist meg og gått fra intervjuet på flekken.
Jobb er jobb, ikke familie, og det er fint om man trives med kolleger og arbeidsoppgaver og omgivelser, men noe uttrykt ønske fra ledelsen om at man skulle føle seg som i en familie ville jeg synes var rimelig kleint.
Akkurat nå kunne jeg tenkt meg mere sosialt på jobben. Det er ikke akkurat mye, og jeg har mange hyggelige kolleger.
Men klart det ikke bør bli for mye, sånn at det går utover andre relasjoner.
Men jeg har "plass" til mer jobbsosialt. Og man tilbringer jo mange timer på jobb, så det å ha et godt forhold til kollegene er viktig. Her er det bare lunchpausen som er banebryter. Det å ta en pause ellers er det ikke så mange som gjør.
Altså. Jeg bryr meg om kollegaene mine. Jeg er fullstendig lojal. De kan ringe meg midt på natta om det trengs. Jeg elsker jobben min.
Men det er ikke aktuelt at en kollega får komme hjem til meg. Jeg drar ikke hjem til dem. Familiene skal ikke merges. Det skal holdes på et nivå hvor jeg kan holde privatsfæren og særlig familien min fullstendig utenom dersom en kollega skulle vise seg å slutte, for eksempel.
Jeg hadde blitt så inderlig provosert over å få beskjed om at scoren på et slikt spørsmål var "ikke tilfredsstillende" at jeg nesten freser her på dine vegne.
Jeg har hatt en jobb som på et vis føltes som en familie, og det var veldig på godt i mesteparten av tiden jeg jobbet der, men helt ulidelig trist og leit da vi ble omorganisert og lojaliteten altfor høy på tross av etterhvert veldig dårlige forhold.
At man skal kunne pålegge noen å føle for dette er helt latterlig! Å spørre om det er en ting. Jeg forstår at det er interessant med tanke på om man har stort sprik, eller store likheter, så kan ledelsen iverksette tiltak som f.eks ivaretar et overveldende flertall som ønsker tettere bånd.
Men at noe svar da skal være "feil", det har jeg store problemer med å ta seriøst.
Nei nei nei!!!! Noen har jeg mer kjemi mer enn andre, og har kontakt med på fritiden. Ellers er jobb rett og slett jobb. Noe jeg får penger for. Men det er jo et pluss at vi ler og har det hyggelig sammen. Egentlig et must. Men familien min blir de aldri.
Helgene er forbeholdt den virkelige familien min. Hvis ikke de plutselig skulle finne på å spandere en tur til Paris ( never gonna happen) en helg. Da er jeg med på fritiden min.
Jeg er også med på småsosiale ting utenfor som er en engangshendelse. Feks avskjedsmiddag for en kollega, kafetur, curlig etc. Det vrimler ikke av det, så enda har jeg ikke blitt stressa.
Som det nevnes her; jeg forstår jo at arbeidsgiver vil ha folk så lojale som mulig, men de bør hente meg finne andre måter å fremme lojalitet på enn å tre arbeidsplassen nedover ørene på folk i fritiden.
Men det kan oppstå av seg selv. Jeg har flere ganger jobbet i prosjektgrupper der vi har kombinert kollegaforholdet med ganske nære vennskap, og det kan stimulere til en voldsom produktivitet og kreativitet, og gi fantastiske arbeidsdager. Jeg klarer ikke å være imot det, altså, så lenge man klarer å balansere det mot familielivet.
Jeg har vært hjemme hos sjefen, han samlet oss 3 han var sjef over oglaget middag som avslutning for vikaren min. Jeg hadde med min sønn som er like gammel som hans yngste. Sjefen og hans familie har vært hjemme hos og hilst på babyen vår også. Jeg har til og med besøkt dem på sykehuset når babyen var nyfødt (eller, rettere sagt, vi var på omvisning på sykehuset, så vi avtalte å stikke innom på besøksrommet og se om de var der, og der var de.)
Mannen min har vært på fotballkamp sammen med sjefen min også (vi hadde nemlig sesongkort, men så fikk jeg den babyen, og kunne jo altså ikke gå på kamp lenger...)
Men nei, jobben, eller sjefen, er og blir aldri familie.
Alt til sin tid tenker jeg.
I tidlig 20 åra jobbet jeg på et lite hotell. Der var vi en helt fantastisk gjeng, som ble en familie. PÅ godt og vondt. Det var bl annet der jeg møtte mannen.
Men det var riktig tid, riktige folk og riktig sted.
I min nåværende jobb har jeg ikke behov for å anse jobben som en familie. Jeg har mitt liv utenfor jobben, som jeg føler jeg ikke vil blande inn i jobben og omvendt.
Jeg kan også skrive under på at all sosialisering skal skje i helger.
Jeg jobber hver tredje helg, mannen jobber annen hver. Dvs at helger er hellige for familien. og at man da blir sett på som usosial, innesitter, lite interesert i å bli bedre kjent med kollegaer ol fordi man velger å takke nei, og tilbringe tid sammen med familien, det synes jeg er en uting.
Men for all del, jeg er ikke alltid hjemmesitter på sosiale sammenkomster.Men jeg føler ikke for å være med hver eneste gang.
Det kan godt være vennskapelig, hyggelig, sosialt og også ganske personlig med kolleger på jobb. Men de blir aldri familien min. Jeg har blitt god venn med flere jeg har jobbet sammen med, men det har oftest dreid seg om rene jobbvennskap - kun i arbeidstiden.
Her jeg jobber nå er jeg med og tilrettelegger for et godt sosialt miljø i arbeidstiden, men ingen forventer at jobben skal bli familie for arbeidstakerne. Godt sosialt miljø øker i noen grad produktiviteten mener jeg, men det er en grense for alt.
Nei, det er jo nesten like håpløst å være mot det som å insistere på at det skal være sånn. Det er mye å hente i tette bånd i jobbrelasjoner, både personlig og faglig, såklart. Jeg setter selv pris på noe tettere bånd enn det flere i tråden gir uttrykk for. Men blir det veldig tett, så er det mer å risikere, også, f.eks. ved omorganiseringer, eller der noen tar andre jobbmessige valg enn man selv skulle ønske at de gjorde, eller der man - for å ta et helt hypotetisk eksempel :knegg: - blir værende altfor lenge i en jobb som åpenbart ikke har noen fremtid fordi man har en (for?) sterk lojalitet til arbeidssted og/eller kolleger. (Men det er fremdeles fint å ha det forholdet jeg har til flere ekskolleger og -sjefer, det er det.)
Jeg kommer aldri til å gi høy score på familiefølelsen i den undersøkelsen, men jeg synes ikke det er noe mål heller.
Egentlig er det fantastiske ting de tilbyr. Langhelger i utlandet, helger på høyfjellshotell, en uke på seminar i USA (fantastisk seminar i fantastisk by) og middager på fancy restauranter. Jeg antar at alt er sånn man etterlyser hvis man ikke har tilbudet.
Og da føler jeg meg skrekkelig utakknemlig som sier at jeg heller vil være hjemme og gå på ski med ungene. Jeg bruker så mye tid på jobben i hverdagene at jeg vil bruke helgene på meg og mine.
Jeg hadde blitt svett av dette...og syns det er en uting å fylle på med sosiale arrangementer i helgene.
Men sånn er det på mange arbeidsplasser - og jeg tenker at intensjonene om å binde til seg arbeidstakerne slik er å øke produktiviteten - og resultatene. Mange liker å ha det slik men føles det som en tvangstrøye får man finne på noe annet. På min arbeidsplass var det slik for noen år siden - men etter utskiftning av ledergruppe ++ så har dette endret seg heldigvis.
Jeg jobber i en bransje der ganske mange har jobben som familie. Eller som Livet, til og med. Og jeg har sett noen skikkelig stygge eksempler på hvordan det kan gå når jobben kanskje ikke går så bra lenger. Ikke at det skal brukes som et argument for at man ikke skal oppleve jobben sin som familie, men en viss refleksjon rundt hvem og hva man er utenfor jobbrollen synes jeg høres sunt ut.
Jeg synes Tjorvens ledelse er sær. En ting er å trives på jobben, men for meg vil det kun være en del av livet. Familie og venner vil alltid bli prioritert høyere (også fordi jeg innehar svært få karriereambisjoner). Å stille opp på mange eventer utenfor arbeidstid er uaktuelt for meg.
I tillegg til de nevnte risikoene synes jeg det er et poeng at i interessekonflikter og faglige uenigheter på en arbeidsplass bør man kunne ha, hm, hovedlojaliteten sin til sitt eget ansvarsområde og sin egen stilling, og ikke til "tilfeldige" arbeidskolleger. Det kan være vanskeligere hvis man har tette bånd til hverandre. (Det er jo blant annet det som er grunnen til at man gjerne ikke anbefaler det å blande forretninger og vennskap, for eksempel.)
Jeg skulle ønske meg en langhelg i utlandet, et seminar i USA og middag ute med kollegene på jobbens regning. I steden får vi et julebord vi betaler selv :-) - men det er hyggelig det også.
Jeg har to utrolig gode venninner som jeg har fått på jobb. De vil være mine venninner til den dagen vi dør selv om vi skulle slutte å være kollegaer. Ellers er det hyggelig på jobb, men ingen familie.
Mannen min sin jobb er til en viss grad slik, det er mye sosiale happenings på kveldstid og noen helger i året, noen av helgetilstelningene er med familie. Og for meg oppleves det som en belastning, for det tar bort tid fra meg og fra familien, og for mannen blir det også litt slitsomt, for han slites mellom å ville være med på alt som er gøy og å ikke kunne fordi han prioriterer familien høyere.
Min jobb har en fast helgetur i året, og enda et helgearrangement sånn ca hvert tredje år. Jeg er litt motstander av at jobben vil okkupere helgene også, det er nok med at det tar ukedager og enkelte kvelder. Men jeg er likevel med av og til, rett og slett fordi det er en fin arena å sosialisere på. Men jeg vil uansett aldri regne jobben som familien min, selv om det er et fint og hyggelig sted å arbeide.
Mannens jobb er litt familie. Også for meg. :knegg: De legger opp til det, har familiearrangementer og på fredag skal jeg på middag for partnere. Jadda. Men det er veldig hyggelige mennesker og slett ikke på noe tvangsnivå. Men det er heller ikke der greit å aldri møte på arrangementer på fritiden, men de legger ikke beslag på mange helger. Jeg tror det går ca 3 helger i året hvorav den ene er tur med partner. Ellers ligger alt av møter og arrangementer til en fast ukedag, og der bør de møte når de kan. Grunnen til at dette er greit er at det er veldig mye fleksibilitet og goodwill andre veien.
Min jobb.... tja? Nei, jeg ser ikke på dem som familie, men jeg kan gjerne se på kollegaer som venner. De kan gjerne komme hjem til meg og vi kan gjerne treffes på fritiden, men familie blir de dog ikke. Det legges ikke opp til det heller.
Men i og med at kollegaene mine også er blant mine beste venner og vi tilbringer en del tid sammen på fritiden også så sklir vel muligens jobben litt inn i privatlivet mitt også.
Om jobben min er familie, så vet jeg hvem som er svigertigeren i hvert fall. :skratte:
Jeg har akkurat svart på medarbeidertilfredshetsundersøkelsen på jobb, der et av punktene er hvorvidt man føler at man har en fin balanse mellom familieliv og arbeidsliv.
Og det er en fin tilnærming, all den tid vi har perioder med mye press og da går det jo utover familien til syvende og sist.
