Dette synes jeg er helt idiotisk, hverken mer eller mindre. Hvordan i alle dager kan det være viktig å råtne ved siden av noen man kjenner ? forstårikkehvordanvissefamiliemedlemmertenker
Men opphører avgiften da den dagen graven benyttes ? Eller er det en festeavgift gjenlevende familie må fortsette å betale på ut i evigheten...
Gravstedet er jo for de etterlatte, ikke de avdøde, og for de etterlatte kan det jo være fint å ha f.eks. mamma og pappa, eller farmor og farfar, like ved siden av hverandre på kirkegården. Det er mye jeg ikke skjønner i manges engasjement rundt hva som skjer etter at de dør, men akkurat denne synes jeg er ganske forståelig.
Ja, uten tvil enklest. Jeg vil vel tro at dersom de pårørende samlet bekrefter avdødes ønske så burde det ikke by på problemer. Allikevel er det nok lurt å ha det ordnet på forhånd, så man unngår et uenighet, diskusjoner og misforståelser i ettertid.
Vi har 7 familiemedlemmer på samme kirkegård, de er i det minste sånn nogenlunde i nærheten av hverandre (et par under samme sten). Rent praktisk er det greit å slippe å trave hele kirkegården rundt i det minste.
Jeg kan love deg at det er veldig viktig for meg å få "råtne" ved siden av datteren min, når den tid kommer. Vi fikk ikke mange år sammen i livet, og da er det godt å vite at vårt siste hvilested blir ved siden av hverandre.
Så får nå heller du synes det er så idiotisk som du bare vil.
(Betaler gladelig et lite beløp i avgift, husker jeg ikke feil, så er det 100 kr pr år på vår gravplass)
Det har med følelser å gjøre. For pappa har det helt klart vært viktig. Da han valgte ut steinen til mamma valgte han samtidig sin egen. Det er et åpent rom på den steinen, der skal navnet hans også stå en dag. Jeg er glad for at de skal ligge sammen, selv om jeg håper det blir en stund til enda.
Jeg ønsker også å gravlegges sammen med mannen min, min store kjærlighet - ikke til døden skiller oss ad, men for bestandig.
Selvsagt så vet jeg også alle de fysiske greiene som skjer, og jeg og mannen min deler heller ikke livssyn - men for meg er det viktig likevel, og jeg tenker det må være fint for barna. Skulle jeg dø brått i dag så ønsker jeg ikke dobbeltgrav, da håper jeg at mannen min møter kjærligheten igjen - men blir vi gamle sammen så håper jeg at vi får lov til å ligge ved siden av hverandre under samme stein.
Jeg vokste opp med en mor som gjorde akkurat det samme med meg. Jeg måtte som barn forholde meg til diverse ønsker hun hadde rundt sin død. I voksen alder har jeg kjent på hvor vanskelig og unødvendig det var.
Å vite at en til slutt skal hvile ved siden av en man elsket...
For noen er det en trøst når en har mistet noen kjære. For andre blir det en trøst når en tenker på (og kanskje frykter) sin egen død.
Forøvrig synes jeg man kan opptre med respekt for andres tanker i slike sammenhenger, selv om man ikke er enig eller forstår alt.
Dette synes jeg er ekkelt. At steinen liksom står der og venter på at vedkommende skal dø... Da pappa døde, la vi "barna" ned veto mot dobbeltstøtte, og heldigvis var mamma enig. Vi kjøper heller en likedan en gang i fremtiden.
Jeg har sett "ferdigutfylte" gravsteiner, der det ikke bare er en tom plass ledig, men hvor det står Kari Hansen 1922 – , og det er litt creepy. Bare å slenge på et årstall, liksom, alt det andre er i boks, så det er bare å daue.
Kanskje den av foreldrene mine som dør først skal få sånn stein, så kan den andre grue seg til døden gjenforener dem? :barn av bitter skilsmisse: :knegg:
Men kan du ikke dokumentere dette i en bankboks eller noe sånt? I stedet for at poden din må gå rundt og huske det, og få testspørsmål en gang i året?
Selvom jeg en gang skal dø, så synes jeg ikke at barna mine skal måtte forholde seg til mine ønsker rundt en evt. begravelse på den måten. Men ikke sikkert din pode har noe i mot det, jeg bare lurer.
Du mente det sikkert ikke slik, men det her framsto ganske så usympatisk synes jeg. Litt i samme gata som når Carl I. Hagen ikke kunne å fatte og begripe at det var familier som ønsket å vite detaljer rundt hva som skjedde med barna deres på Utøya rett før de døde.
Jeg har ikke tenkt mye igjennom hva som skal skje med meg etter min død, men jeg liker jo tanken på å kunne dele gravplass med mannen min når den tid kommer. Av praktiske hensyn ifht. etterlatte, men jeg liker også symbolikken i det å skulle være sammen nesten hele livet, og legges ved siden av hverandre etter man har gått bort.
Det jeg skrev var at jeg synes det var en hyggelig symbolikk i det, hvis man har levd nesten hele livet sammen - som et svar på siljes kommentar til at slik tankegang var idioti. Ikke en kommentar til hvordan det bør og skal være verken i mitt tilfelle, eller andres. Det er vel uansett familien som blir igjen som tar en avgjørelse ifht. hva som passer seg.
Ah, nå ser jeg for meg familiegravstedet mitt, med eksmannen og ekssamboeren som er fedre til mine barn, sistnevntes nåværende samboer, hennes eks som hun har barn med, and so on....
One big happy family, forever united. :glis:
Tusen takk for utfyllende svar! Men hvorfor kan man ikke ta med urna hjem? I mitt hjemland kan man det, og jeg vet om mange som ønsker det. Det er ikke mange som har den på peishylla dog :knegg:
Jeg innrømmer at jeg leker med tanken om å få liket mitt overført til mitt hjemland, slik at mamma kan ta hjem urna. Deretter kan hun fylle aska over inn i en Tupperware, og levere den tilbake til mannen som kan spre aska mi uten at myndighetene får vite det. :uskyldig:
Det er vel av hygienegrunner. Vi har jo sett hvordan det går når folk tar med asken hjem: de kaster den ut motvinds så de får den i fjeset, mister lokket på biltur, så kupeen blir fylt av aske, mister den i akvariet... :ser for mye film:
Jeg har vært på krematorium og sett prosessen fra lik til aske, og kan ikke se at det skal være uhygienisk på noen måte- jeg kan liksom ikke se at noen skal legge seg bort i om jeg vil bruke den som blomstergjødsel eller som kattesand eller gud vet hva. :ser mye film og har god fantasi i tillegg:
Min manns bestemor, en heller eksentrisk dame, kan man vel kalle henne, hun tok i sin tid Hurtigruten fra Bergen til Kirkenes. Med på turen, var hennes mor. Moren hadde bodd alle år i USA, men hadde ønsket å ta Hurtigruten. Det hører med til historien at moren, hun var med i form av aske i en urne. Ja, ja, hun kom seg i det minste med båten til slutt. :grineler:
Og sånn rundt det å dele grav... Vi har snakket endel om dette, mannen min og jeg. Ingen av oss er troende, religiøst sett. Vi tror at når du er død, er du død, og sånn er det med den. Like fullt ønsker vi begge to, at når den dagen kommer da vi ikke har Lillemann lenger, skal han legges i samme grav som sin søster. Det er noe merkelig trøstende i den tanken, at de får ligge sammen. Så håper vi bare det er lenge, lenge til det trenger skje.
Det skjønner jeg godt kan være vanskelig, ja - nå tolker jeg litt, men hvis jeg forstår deg rett ga hun deg på eget initiativ mange påminninger om sin egen dødelighet, som kanskje fikk opp mange vanskelige tanker og følelser hos deg som barn? Og nå føler jeg behov for å nyansere litt: Vi har snakket om dette totalt kanskje fem ganger, og kun i sammenhenger hvor sønnen min selv har tatt opp temaet at jeg skal dø en gang. Jeg har ikke tvunget dette på ham, det har kommet som en naturlig del av samtalen rundt at jeg faktisk skal dø en gang, på hans initiativ. Jeg tror det er riktig å svare rett fram og konkret når barn tar opp dette temaet. Og det er ikke snakk om andre ønsker enn at jeg gjerne vil bli begravet økologisk - jeg har ikke lagt noen andre føringer.
Ser poengene dine, Hattifnatten. Takk for innspill til deg og andre, ser jeg skal gå noen ekstra runder med sønnen min neste gang han tar opp temaet - sikre meg at han ikke opplever dette som et "krav", for eksempel.
Men hovedpoenget mitt var nå å gjøre folk oppmerksomme på det økologiske alternativet, da. :)
Høres ut som om du har et langt mer reflekter forhold til dette enn min mor. Hun hadde ikke mange urimelige krav, men det var mer måten det ble framlagt på. Mer som en slags trussel. At jeg ikke måtte glemme at hun skulle ha en bestemt sang i begravelsen sin. En sang jeg forøvrig fikk av henne til min konfirmasjon :gal:
Men nå avslutter jeg kupp-tråd forsøket mitt og lar mor være mor :knegg:
Dette skjønner jeg så inderlig godt. Vi har reservert gravstedet ved siden av vår sønns grav og det føles merkelig rett. Hvorfor det ble så viktig vet jeg ikke, men det er godt å vite at det er "i orden".
Det er ikke alltid så lett å forklare hva som kjennes riktig. Jeg er ikke personlig kristen, men det er likevel viktig for meg å "råtne ved siden av" (som du så sjarmerende sier) sønnen min. Det er ikke alle som tenker rasjonelt rundt disse tingene.
Dette tror jeg er ganske vanlig. Onkelen min døde i en bilulykke når han var 20 og besteforeldrene min reserverte 2 graver ved siden av han. Så døde tanten min også, ung og før besteforeldrene mine, og da ble hun også gravlagt der, og bestefar ville kremeres for å "lage plass". Nå ligger de alle fire der og det er på en merkelig måte fint å tenke på.
For meg var det også viktig å få foreldrene mine "sammen igjen", selv om jeg tror null og niks på at noen av dem merker noe til det. For meg er det en sånn merkelig ting jeg ikke kan redgjøre for på noen god måte, det bare er sånn. Jeg vet at om ungen min skulle dø, hadde jeg ønsket veldig sterkt at han fikk ligge i nærheten, helst i samme grav, men det tror jeg er umulig siden onkelen min "eier" den.
Det eneste som fikk meg til å gråte i bestemors begravelse var at vi gravla henne ved siden av bestefar. Her hadde han klart å slippe unna henne, så kom vi og gravde henne ned ved siden av han.
Haha.
Jeg kan le av det nå, men akkurat der og da var det helt horribelt, jeg hadde lyst til å be de stoppe, det var like før jeg hoppet frem og gjorde noe.
Så det er utrolig hvor mye følelser det ligger i en grav. Det er jo ikke for den avdøde, ikke overhodet, men vi som lever videre, vi føler Vi planlegger og tenker over og generelt sett føler vi veldig mye, og det syns jeg ikke man skal kimse av eller fnyse over.
Å bruke "med vedkommende er død, hallo, pfft!" som et slags argument syns jeg er, tja, naivt på et vis. Det tyder på at man kanskje ikke har tenkt særlig godt over saken.
Jeg er overhodet ikke kristen, men jeg ser symbolverdien av å ha gravsted sammen med helten. Han er informert om at jeg skal brennes, og at han må sørge for å holde av plass til seg selv ved siden av.
Jeg er innmari dårlig på å besøke gravsteder i ettertid. Selv om jeg var fryktelig glad i vedkommende så betyr ikke gravstedet så mye for meg. Det tror jeg nok kanskje hadde vært annerledes om det hadde vært barn, mann, søsken eller andre veldig nærme unge som døde under tragiske omstendigheter/sykdom.
Jeg hadde nok strukket meg langt for å etterkomme den avdødes ønske om det var noen. Jeg liker også tanken på at man kan ligge sammen med kjente/familie. Det jeg ser at jeg skal si til mine nærmeste er at de ikke får lov til å bruke så mye penger på begravelse, kirke, solosang og blomster. De pengene kan de bruke på noe annet.
Tragisk:( Vi fikk gravferdsstøtte da vi måtte gravlegge vår førstefødte, men det er sikkert for sent for vennen din å søke om noe slikt nå? Det var forresten begravelsesbyrået som informerte oss om at dette gikk an, og som ordnet alle formaliteter for oss.
Gravferdsstøtte når avdøde er under 18 år skal da automatisk søkes om av begravelsesbyrået? Trodde det var automatikk i det ble søkt NAV ved første henvendelse. Likevel dekker jo ikke dette alt, det gjorde hvertfall ikke det for oss. (men det gjorde at vi kunne slippe å tenke så veldig mye pris når vi skulle velge gravsten.)
Vi søkte ikke selv, da vi gravla veslejenta. Det var begravelsesbyrået som opplyste om gravferdsstønaden for oss, og som fortalte at de kom til å søke, da det var automatikk i dette.
Om det er automatikk i dette er jeg litt usikker på, men jeg er ihvertfall inderlig glad for at begravelsesbyrået både informerte oss om den støtteordningen og gjorde hele jobben. Vi hadde liksom mer enn nok med å puste i den forferdelige tiden der, så det er bra at noen kom utenfra og hjalp oss med dette.
Ok, fint at dette går automatisk da:) Vondt å høre at noen måtte ta opp lån for å begrave sitt døde barn likevel... Vi gikk sånn ca i null utgiftsmessig...
Jeg var i begravelse på fredag til en elskelig gammel dame. Hun var gift med mors onkel så du snakker ikke nær slekt. Hun ble over 90 år. Hun hadde bestemt al selv. Ingen annonse, og kun inviterte. Jeg var i Oslo uansett og min kusine bla meg bli med. Til sammen var vi 17 stykker i kapellet. Det var den mest rørende begravelsen jeg har vært i. Man kan gjøre det på den måten også. Lite og intimt.
Vi fikk beskjed allerede på sykehuset om gravferdsstønaden, og begravelsesbyrået søkte for oss. De trakk først de kostnadene de hadde hatt, så fikk vi utbetalt overskytende.
Det som ble igjen dekket ikke gravstein, så det brukte vi forsikringspengene til! (Hadde forsikring gjennom LO-favør som dekket en engangsutbetaling i forb. med barns død og begravelse.)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.